Man kan ikke klage på håndverkere som ikke møter opp når man vet hva de går gjennom av fæle sykdommer, død og lidelse. Man må bare holde ut. Og som regel betale. Med blod.
Sommeren 2009 flyttet vi inn i splitter ny leilighet. Allerede da påpekte vi et par mangler utbygger skulle fikse. I dag er vi superfornøyde med å ha sett en elektriker, selv om han gikk rett etter han kom.
Utbyggeren er på vår side, som han sier. Han er helt enig i at alle manglene vi har på listen skal fikses vederlagsfritt, men han ba oss om å kontakte prosjektlederen slik at han kunne koordinere de ulike profesjonene.
Vi inviterte prosjektlederen til en befaring allerede uken etter, men da hadde rørleggeren som han var avhengig av å ha med, fått svineinfluensa. Uken etter var det elektrikerens tur.
Den influensaen var et rent helvete. Én etter én lå de faglærte strødd som fluer. Og da hoper jo jobbene seg opp, vi skjønner jo det - for jobbe gjorde de visst, det gikk bare litt senere enn normalt. Vi spurte likevel høflig om prosjektlederen kunne snike oss inn på arbeidslisten deres. I alle fall før jul. Julen 2009.
For en time siden var det altså en elektriker her, men så forsvant han igjen. Jeg er alvorlig bekymret, for jeg synes kanskje han så litt usunn ut. Svineinfluensaen viste seg nemlig å være barnemat. Samtlige håndverkere har vært svært uheldige sånn helsemessig sett de to siste årene.
I november kjøpte jeg en hel pakke munnbind i frykt for å bli smittet. Da var jeg helt sikker på at vi hadde en avtale selv om tidspunktet kunne variere mellom 7.00 og 15.30 hver dag en hel uke. Fire pakker med influensamedisinen Tamiflu som går ut på dato i januar har vi også på lager. Just in case.
Forkjølelser, influensa, tette bihuler, bronkitt, meslinger, kusma, røde hunder, lungebetennelser og omgangssyke med dramatisk blodoppkast i tillegg til ett tilfelle av mulige kopper og en mulig tuberkulose, har rammet dem hardt.
Og så begynte folk å dø.
Den stakkars prosjektlederen som skulle vært her på befaring hver mandag siden september 09 har mistet hele sin familie. Moren hans har til og med dødd og blitt begravet to ganger. Jeg kan bare forestille meg dramatikken bak det.
For en belastning for ham og de 23 gjenlevende brødrene og søstrene hans det må ha vært å grave henne opp igjen etter den første jordfestelsen, for eksempel! Heldig for oss at ikke det traumet kom i veien for en av avtalene våre. Nå har han ingen igjen. Stakkars mann.
De står på disse gutta. Ingen tvil om det. Nå sitter jeg og venter på en snekker som våknet opp med blodforgiftnig i klumpfoten sin. Men han kommer! Det har prosjektlederen lovet meg. Og hvis det skulle vise seg at snekkeren uteblir, har jeg bestemt meg for å være full av forståelse. Ingen skal anklage meg for å mangle empati.
Jeg har da hatt min andel av medisinske utfordringer og vet hvor vanskelig det er å gå på jobb med migrene og magesmerter, og jeg insisterte på å amme yngstemann selv om jeg hadde blodpropp i lungene og sprukken blindtarm. Det går, men det er ikke å anbefale. Brystmelk og intravenøs penicilin er dessuten ikke optimal babymat, fikk jeg høre.
Blodforgiftning har jeg gudskjelov aldri hatt og jeg kan bare prise meg lykkelig over å ha to føtter som passer perfekt inn i Pradas sko nummer 38 og Loubuotins nummer 38,5.
Bekymringene mine har nå økt til nye høyder. At termostaten på det ene badet ikke lar seg skru til mer enn halvveis eller at sprekken i taket på soverommet vårt er så stor at en hvilken som helst eiendomsmegler hadde regnet det inn som ekstra takhøyde, er ikke på listen. Og de fire stuevinduene som viste seg å ikke være fuget har sikkert bare vært med på å gjøre luften frisk og temperert. Nei, jeg er uselvisk og bekymerer meg kun om mine medmennesker og samfunnet som helhet.
For tenk på mørketallene! Tenk på mørketallene! Her har vi en hær av dødssyke og sørgende faglærte som går på jobb (bare ikke hos oss) okke som! Forestill deg sykemeldingsstatistikken hvis disse syke menneskene hadde lagt seg ned for å hvile!
Dette må helseministeren sette på dagsorden. Giske må rydde timeplanen sin og holde seg i landet. LO må på banen og jeg ville vurdert om FN også burde varsles. Dette kan være et verdensomspennende problem. Har forresten finansministeren blitt informert? Er dette en faktor som kan få oss nordmenn inn i finanskrisen med full tyngde? Jeg innser at jeg er litt egoistisk likevel. Det er jo mennesker som skaper ekte verdier og betaler skatt av det (don’t even go there) som betaler lønnen til statsansatte som meg.
Disse eiegode håndverkerne som jobber av seg liv og helse, vil ikke klare presset lenge. Selv om hodene sier ja, sier kroppen til slutt nei - det vil et hvilket som helst glanset ukeblad fortelle deg; Smack, bang. Rett i veggen, går de.
Og apropos ukeblader; Jeg har bestemt meg for å få meg en hobby. Det tar tankene bort fra syke klumpføtter (snekkeren skal forresten få ha skoene på hvis han kommer) og et land i krise. Og det gjør ventetiden kortere. I et ukeblad har jeg nå funnet den perfekte syssel: «Pynt en grav til jul. Lag fantastiske kranser med granbar og gullspray.»
Jeg skal lage en til verdens tapreste prosjektleder med teksten «Måtte du bare dø én gang».
