Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 30. september 2013

Myrrafjellet og røkelseshøyden

"Hvorfor er vi så opphengt i rumper?" spør KK. De svarer med en artikkel der teksten er satt opp i spalter som likner en hjerteformet, liten bakdel. En sånn som jeg er sikker på at jeg har hatt. Før barnefødsler og før kilovis med snop.



Jeg er bare middels opptatt av rumper. Min egen er jeg ikke spesielt interessert i, den ser jeg jo ikke uansett. Og de gangene jeg ser den, kan du banne på at speilet i akkurat det prøverommet er manipulert til å få meg til å se både høyere og smalere ut.

*

Det store spørsmålet jeg har når det gjelder rumper, er ikke hvorfor vi er så opptatt av dem - for den teorien med aper og kurtise som KK drar opp, har jeg kjent til siden vi fikk farge-TV (Jeg glemmer aldri den bavianen) - det er hvorfor i all verden vi tror vi skal få et ærlig svar på spørsmålet "Ser rumpa min stor ut i denne?".



Har du noen gang spurt din kjære om det?  Det har jeg. For forskningens skyld.

*

Se for deg følgende: Vi har høstferie og sitter på hver vår side av spisebordet og jobber.

- Ser rumpa mi stor ut i denne? spurte jeg og reiste meg fra stolen.
- Hæ? kom det forvirret.

- Ser du forskjell på rumpa mi i forskjellige klær? Er det noe jeg kler bedre enn annet? spurte jeg.
- Er dette et trick question? spurte han mistenksomt og gløttet så vidt opp fra PC'n.

Jeg bedyret at jeg slett ikke hadde skumle hensikter mens jeg lagde jugetegn med fingrene. - Jeg lurte bare på hvorfor alle var så opptatt av bakdeler, sa jeg søtt. Så søtt jeg kan. Det hørtes kanskje ut som jeg hadde mat i munnen.

- Hvem er alle? spurte han litt mistenksom.
- Hele KK er full! svarte jeg og viftet med bladet.
- Jasså, sa han interessert. Han løftet til og med blikket.

Jeg ba ham glemme KK og konsentrere seg om meg. - Hvordan synes du rumpa mi er? Er den stor eller liten?

- Den er akkurat passe, svarte løgneren. Og så mistet jeg ham til Excel-arket han jobbet med igjen.

- Hvis du skulle tegnet en rumpe, hvordan hadde den vært da? Den perfekte rumpa, liksom? gnagde jeg.

- Da hadde jeg tegnet den som din, sa han uten å se opp. Veldig troverdig.

- Tegn den da! oppfordret jeg. Men han nektet. Sannsynligvis fordi man ikke kan tegne rumper i Excel.

*

Vi kvinner er ikke så vanskelige som noen vil ha det til. Vi krever bare et ærlig svar. Hvis du som mann får et sånt spørsmål, skal du svare:

- Kjære, det er vanskelig for meg å bedømme baken din. Det er nesten ikke mulig å beskrive deler av deg uten at jeg høres ut som en forelsket guttunge. Du er perfekt for meg, og det inkluderer baken din. Den passer rett og slett perfekt til resten av deg, som jeg elsker og som jeg har elsket siden første gang jeg så deg.

*

Hvis hun ikke faller for det, får du begynne å sitere Høysangen, men hvis hun faller for det, bør du kanskje bli litt skeptisk.

Her er deler av Høysangen (Bibelen, you know) kapittel 4:

 Så vakker du er, min elskede!
          Så vakker du er! Øynene dine er duer bak sløret!
          Håret ditt er som en geiteflokk,
          strømmende nedover Gileads fjell.
         
   
  2 Tennene dine er som nyklipte sauer
          som kommer fra vask.
          Tvillinger har de alle,
          og ingen har mistet et lam.
         
   
  3 Leppene dine er som skarlagensbånd,
          og munnen din er deilig.
          Som en skive av et granateple
          er tinningen bak sløret.
         
   
  4 Halsen din er som Davidstårnet,
          bygd av tilhugget stein.
          Tusen skjold henger på det,
          alle heltenes rundskjold.
         
   
  5 Brystene dine er som to gasellkalver,
          tvillinger som beiter mellom liljene.
         
   
  6 Helt til dagen blåser skyggene bort,
          går jeg til myrrafjellet
          og til røkelseshøyden.
         
   
  7 Alt hos deg er vakkert, min elskede,
          du er uten feil.

søndag 29. september 2013

Høydemeter, baby!

- Er køen med? ropte min mann.

- Er det noe jeg kan, så er det kø! svarte jeg optimistisk et stykke bak.

- Du skal bare si "køen er med", sa den gamle gardesersjanten, og jeg følte at jeg gjorde skam på hele det norske forsvaret. Under vindtette klær hadde jeg nemlig min manns militærgrønne, lange, gjennomhullede (tenk helsetrøye) underbukser med dertil hørende genser.

Undertøyet hadde krympet en del størrelser etter at jeg hadde vasket dem på 95-grader, så det passet ganske bra, men lekkert var det ikke. Tenk på det mest sexy du vet, også bare tenker du på det motsatte. Der har du meg.

*

Vi var på fjelltur. Han og bikkja først, jeg bakerst med tunga ned på tredje knapphull. Etter 650 meter og 50 høydemeter så jeg sånn ut:

Nei, jeg har ikke landet på et dyr, det er en slags lue


Men etter litt hvile, var det opp igjen:

Nei, jeg har ikke fanget et dyr, det er en slags lue


Nesten på toppen døde jeg litt:

Naturens egen madrass


Og da jeg så en varde, ble jeg så glad at jeg fridde:

Jeg elsker deg, skal vi være sammen for alltid?


Her er utsikten fra toppen:

Utsikt fra Fetjafjell, også kalt Feitafjell, I kid you not


Og her er hele løypa:

250 høydemeter, baby!


Det var en fin tur. Mye takket være været og nye fjellsko. Jeg lærte litt også, og det bidrar jo alltid til sinnets munterhet:

Husk at hvis du tror du er på toppen og du plumper i en elv, så er det et stykke igjen, men når du endelig når målet, kan naturen finne på å premiere deg med en sti som dette:

Her kunne vi jo kjørt bil! mente jeg 

Finn deg et fjell, du også. Hvis jeg kan, kan alle.


Whiskey pluss Pepsi er sant

Høstferie, gitt! Vi innledet med en reinsdyrmiddag, noe som er passende siden hytta ligger på Reinsjøfjell. Bikkja fikk rester, og det var harmoni i fjellheimen.

No ser eg atter slike fjell og dalar (Aasmund Olavsson Vinje)

Dagen etter våknet jeg klokken 11 med lett panikk, for jeg har en ambisjon om en aktiv fjellferie, og som kjent er dagene korte på denne tiden av året.

*

Vi har ikke vært på hytta siden april, så da jeg entret dusjen greide jeg å skru på feil dusjhode. Iskaldt fjellvann ble høytrykkspylt rett i hodet mitt. En fin start, om enn litt sjokkartet, men den bidro til målet mitt om å sette fart.

Snart var bikkja og jeg ute i den svært så friske luften. Det må ha vært rundt null. Jeg liker ikke temperaturer under 15, så at vi i det hele tatt har hytte på fjellet, er jo litt underlig. Hovedgrunnen til mitt dårlige forhold til lave temperaturer er selvsagt at jeg ikke liker å fryse. Ingen liker det.

Den andre grunnen er at jeg har ører på størrelse med en babyelefant. De er rett og slett solide kuldegroper, og når den kalde luften først har seget inn, kjennes det ut som øreverk. "Hva med lue?" spør du kanskje. I så fall ser jeg uforstående på deg og lurer på om du vet hvem du snakker til.

*

Plutselig tverrstanset bikkja. Han hadde fått los. Og litt lenger fremme så jeg en mann med en liten brun hund i bånd. Jeg hørte at den knurret, men så også at halen gikk som et 17.-maiflagg. "Hormoner," slo det meg. Rart hvordan kvinner forstår hverandre på tvers av raser.

Den lille tispa med "LØPETID" skrevet i hele den rynkete panna og min lille hannhund som oste "STORMKÅT", møttes midt på en grusvei i 850 meters høyde.

Hannhunden Whiskey og tispa Pepsi kunne vært en match made in heaven hvis han ikke hadde vært så dum og slukt et halvt reinsdyr kvelden før. For det er én ting som er sterkere enn kjønnsdriften.

Felles for begge er at det er godt med en dusj etterpå.

Ikke bland deg inn i sexlivet mitt, bitch

lørdag 28. september 2013

Klaustrofobisk kjærlighet

Desperasjon og skuffelse lyste av ham. Han ville ikke at hun skulle gå. - Vi hadde jo planlagt denne helgen sammen! mente han.

Hun sa at hun bare skulle ut med en venninne og at han måtte slutte å styre livet hennes på den måten.
- Jeg sa til og med opp treningsabonnementet mitt på grunn av deg, sa hun. Det hadde blitt umulig å forlate ham på ettermiddager og kvelder. Det var vanskelig nok å gå på jobben om morgenen.

Han var avhengig av henne, og hun fikk nesten litt panikk av å tenke på det. Det hendte at hun angret på alt sammen. Men som oftest hadde de det jo så fint. Han elsket henne, det var ingen tvil om det.

Han elsket henne mest av alle i hele verden.

*

Han stilte seg foran døren. - Slipp meg forbi, sa hun. - Jeg kommer snart tilbake. Jeg skal bare en kort tur ned på Litteraturhuset og spise en lunsj. Hun var desperat i stemmen, og det hørte han. Han ba henne om å bli. Han utnyttet den lille tvilen han hadde hørt i stemmen hennes. Den som sa "kanskje jeg skal ta ham med?". Men hun sto på sitt. - JEG SKAL GÅ UT! ALENE! Det er evigheter siden sist.

I det hun sa det, fikk hun fryktelig dårlig samvittighet. Han var aldri sammen med venner. Men hun hadde lagt merke til at han hadde sett på andre kvinner. Sist de to var ute la hun dessuten merke til at han trakk inn lukten av dem. Og han klarte ikke skjule at han var var tiltrukket av andre kvinners rumper. - Mer enn min! slo det henne. Samtidig visst hun at det var helt ok.

*

Hun greide å slappe av da hun slet seg løs og forlot ham. Hun trakk inn luften av frihet da hun spaserte hjemmefra og til lunsjen med venninnen. Hun glemte helt tiden, og det i seg selv var en følelse av luksus og lykke. Selv turen hjem igjen var avslappende tross et gnagsår på størrelsen med Australia. Bogstadveien så ut som et fengsel, men hun synes nesten det var pent.



I det nøkkelen nærmet seg låsen hørte hun ham. Gråt han?

I det hun kom inn, kom ham løpende mot henne. Var han sint? Ikke det minste. Hun la seg ned på gulvet og lot seg overøse med kjærlighet. Han hoppet frem og tilbake over henne der hun lå. Han kjørte nesen inn under armen hennes. Han snuste henne i halsgropen. Han erklærte sin evige kjærlighet og tilga henne alt.

- Skal vi gå ut en tur? spurte hun. Han hoppet to ganger sin egen høyde av glede. Nesten en meter rett opp i luften.

- Jeg skal bare hente poser og båndet ditt, sa hun.

Fisk i hengende snøre

Man skulle jo tro at en fisk i et snøre som ble pint ved å tas så vidt opp og ned av vannet gjentatte ganger ikke hadde det så bra, men jeg mente oppriktig at jeg hadde et spennende liv der jeg hang. Fiskeren - som jeg kunne skimte over båtripa - virket som en hyggelig fyr, men jeg synes jo kanskje at han kunne bestemt seg for hva forholdet vårt skulle være.

Akkurat i det jeg begynte å lure på om han gjorde dette bare for å ha det gøy og at det aldri kom til å ta slutt, fikk jeg et slag i hodet. Du tror kanskje at det var fiskeren som slo, men nei. Det var min mann som vekket meg med en albue, og jeg sto opp.

Jeg hadde altså bare drømt, men jeg kunne ikke være sikker på at han hadde tenkt å fortsette med å danse drømmeversjonen sin av Staurday Night Fever, derfor tenkte jeg at jeg var tryggere i stua.

*

Jeg skal avstå fra å tolke drømmen min. Jeg er ikke engang sikker på at den kan eller bør tolkes. Selvsagt er det underbevisstheten min som får fritt spillerom mens hjernen min går på sparebluss, men det trenger ikke være noe annet som har satt i gang fiske-historien enn at det var usedvanlig mange mat-bilder på Facebook i går.

La du merke til det du også? Det var supper, forretter, skalldyrbord og viltmat så langt øyet rakk. Det er ikke noe problem å være på slanker'n på slike kvelder. Jeg blir mett bare jeg tar opp iPhonen.

*

Jeg gikk ikke og la meg igjen. Delvis fordi drømmen var for sterk. Jeg var litt usikker på om jeg kom til å bli trukket opp av vannet (noe som merkelig nok virket som det mest forlokkende alternativet) bli sluppet av kroken (det er absolutt ikke noe 50 shades of grey over dette) eller bli spist, og jeg visste ikke om jeg ville finne det ut.

Dessuten er det en nydelig morgen og de andre sover. Det eneste problemet er bikkja. Han skjønner ikke at det er helg og svinser rundt meg og ber om å få en luftetur.

Himmelen over Majorstua cirka klokken 6.30

Han kommer til å bli skuffet. Det er to grader ute og enda ganske mørkt. Jeg går ikke ut så tidlig en lørdag.

*

Det kan derfor hende jeg må vekke Travolta som ligger og roterer inne på soverommet, men han skal få sove litt til. Om noen timer står han på startstreken for å løpe Oslos bratteste, og jeg vil ikke ha skylden for å ha ødelagt oppladningen hans.

Lykke til, honey

fredag 27. september 2013

Baller

Det er ikke mye som stresser denne familien, men vi er vare for bikkjas humør. I dag var det ille med vår 11 kilo tunge Whiskey. Det var piping og nervøse rykninger, og etter å ha truet ham med kastrering uten hell, gikk min mann ut med ham.

Vi regnet med at det enten var kjønnsdrift eller magetrøbbel som var den underliggende årsaken til uroen, og det viste seg å stemme. Begge diagnosene var riktige, og det er grunn til å tro at den ene påvirket den andre, i alle fall var magen usedvanlig utfordrende.

*

Etter ti minutter kom de tilbake. Da de gikk, bar tospannet preg av at en hund hadde en mann i bånd, nå hadde mennesket heldigvis tatt styringen.

- Tror du faen ikke at han bæsjet seg selv på leggen! ropte min mann da han kom trekkende på dyret. Det bar rett inn på badet. Bikkja så egentlig ganske fornøyd ut helt til han skjønte hvor det bar.

- HVOR ER HUNDESJAMPOEN! ropte min mann. Jeg ba yngstemann hente sjampoen fra badet sitt: Det normale åstedet for hundevask.

*

Etter lang tids dusjing kom det et hyl. Det var litt vanskelig å avgjøre hvem som skrek, så jeg ventet til jeg tydelig hørte skrik nummer to. Min sønn fikk bare med seg det siste hylet, og i motsetning til meg som lå tvikrokete og lo (fordi jeg trodde det var min mann som hylte som en liten jente) agerte min sønn umiddelbart.

Han rev opp badedøren, og jeg hørte ham sette sin far grundig på plass: - Hva GJØR du med ham?

Min mann forklarte hva han gjorde, og jeg hørte noen brakk seg. Min mann kan være nokså fargerik i beskrivelsene, men denne gangen forsto jeg at det gikk mest i brunt.

Min sønn kom ut av badet. Litt blek, men fremdeles kampklar, skulle det vise seg. Det kom et nytt hyl. Denne gangen var jeg 99 prosent sikker på at det ikke var bikkja, men min sønn løp tilbake:

- HVA ER DET DU GJØR MED HAM?!!!?

- JEG SPYLER HAM PÅ BALLENE! ropte min mann tilbake. Det mente min sønn at var et overgrep, og det ga han uttrykk for i forholdsvis høye ordelag.

Vasking av hannhunders understell ble diskutert noen minutter før min mann trumfet: - Hvordan vasker du dine? Jeg kan jo ikke bare spyle ham på magen!

*

Ingen av mine to barn har arvet min generøse åpenhet når det gjelder ting andre regner som private eller pinlige. De blir til hoderystende moralske 90-åringer med floss og monokkel når de møter på historier om bier og blomster eller ting som på noen måte kan relateres til slikt. Denne gangen var det hannhundballer. Slikt skal vi visstnok ikke snakke om.

Derfor kom 15-åringen tilbake etter å ha stengt badedøren grundig etter seg. Han fikk øye på sin mor som lå fnisende under et ullteppe, snudde seg mot badet i det det kom et nytt hyl og sukket "Jeezzzzeez".

*

Ha en velsignet helg, og ikke drit dere ut.

Nyvasket hund fotografert fra sofaen

torsdag 26. september 2013

Kjerringa i hullet

Med nokså jevne mellomrom, har mine kolleger og jeg møter på statsrådens kontor. I dag var det igjen tid for å presentere alle de smarte tankene våre, og mine kolleger sto pent i kø for å slippe inn, da jeg kom løpende inn døren til forværelset. Litt for sen, men vi snakker om sekunder og heldigvis var det forsinkelser.

Plutselig bråstoppet jeg. Helt ufrivillig.

Jeg hadde tråkket gjennom parketten.

Knaaaaaak, bæng

Nærbilde av hullet
Enda ett

Det ble vitsing. Å, så de koste seg. «Vår tyngste medarbeider» gikk igjen til det kjedsommelige. Jeg hevdet at jeg faktisk har gått litt ned i vekt i det siste, men det tror jeg ikke det var noen som hørte. Derimot skulle det dokumenteres, og det skulle til og med dokumenteres at det ble dokumentert.

Snikende Ullteppe fotograferer Fanget Kjerring

Ingen skal si at vi ikke er grundige her i Forsvarsdepartementet.

*

Endelig kom det en fornuftig, smart, kjekk, hyggelig og snill kollega som analyserte parketten og meg, og i løpet av et kort sekund hadde han fasiten: «En svakhet i parketten.» Jeg kom med en slags tårevåt kjærlighetserklæring.

Men flertallet buet. Bilder ble publisert på Facebook, og en kollega som ligger syk hjemme ble åpenbart frisk nok til å kaste seg på i diskusjonen: «Hun er ikke så feit, hun har bare tung beinbygning».

Takk skal du faen meg ha.

*

Vitsene ville ingen ende ta. «Det er nok best at du går her som det er teppe». «Kan du gå på tærne over hit? Nei, nei! Ikke der! Shit! Puuuuh. Det gikk bra.»

«Her kan du gå, Birgitte, her er det steingulv,» sa den ene mens den andre stilte seg tvilende «for dette gulvet er fredet av Riksantikvaren, tror jeg».

En kollega tilbød seg å dra på IKEA for å kjøpe en matte jeg kunne dekke over hullet med. En annen lot som om han falt ned i hullet da vi skulle gå ut av møtet. En tredje brukte deler av arbeidstiden til å google seg frem til hvordan man kunne fikse parkettskader. Men det viste seg bare å være mot riper, ikke flere centimeter dype hull. "Vi kan fylle på med pukk først," foreslo han hjelpsomt.

"DET HULLET VAR IKKE SÅ STORT!" skrek jeg. "Du har rett, vi klarte fint å sperre det av med disse," fikk jeg høre: 



«Ikke mobb kollegaen min,» sa den sykemeldte. Men det var nok bare fordi han helst ville gjøre det selv. Jeg gikk rett hjem og trøstespiste. Når du er så tjukk at du tråkker hull i parketten, gjør ikke en halv sjokoladekake situasjonen så veldig mye verre.

onsdag 25. september 2013

Kakedame uten rumpe

Leste du artikkelen om Kathrine Sørland? Den om at hun måtte kjøpe undertøy med rumpeinnlegg for å få nok former til å danse samba? Jeg satt og spiste lakris og skummet av grettenhet mens jeg leste. Alle de andre deltakerne i Skal vi danse har gått ned i vekt, men fru Sørland må spise MASSE for ikke å bli for tynn. Blæh.

Jeg tror dessverre hun er smart, morsom og hyggelig også.
(foto: VG)
Ja, ja. Jeg har hørt alt det maset om at det er like ille å være for tynn som for tykk, men for oss som starter dagen med å banne til vårt eget speilbilde og deretter synke ned i en kort depresjon når vi tenker over at vi også kvelden før dyttet i oss kaker og sjokkis, virker det bare provoserende å høre noen klage på å veie for lite.

Når hun til stadighet poserer foran et kamera, kan ikke kompleksene være så himla store heller, tenker jeg.

*

«Så du den underbuksa med rumpeputer som hun der Skal vi danse-dama hadde kjøpt?» sa min geografisk nærmeste kollega. Jeg føler behov for å understreke at vi har blitt plassert ved siden av hverandre uten å ha valgt det selv. «Sånn burde du hatt!» sa han. Det verste er at jeg tror han mente å være grei.

«Hæ? Synes du jeg trenger STØRRE rumpe?» sa jeg og tenkte på at vi må få oss et større speil på badet. Eller ikke noe speil i det hele tatt.

*

To minutter senere fikk jeg tilbake et skjørt jeg hadde håpet å prakke på en venninne. Alle som prøver det skjørtet ser femti år eldre ut.

Min geografisk nærmeste kollega holdt det foran seg. Han kledde det bedre enn alle som har prøvd det før ham, og jeg sutret litt over verdens urettferdighet. «Kanskje du kunne brukt det som kjole,» sa han hjelpsomt, og jeg holdt det foran meg.

Han så skuffet ut. «Nei, det går ikke. Kanskje hvis du hadde hatt pupper?» sa han oppmuntrende. Jeg svelget dagens andre fornærmelse og holdt skjørtet i hoftehøyde. «Nei, du har ikke hofter heller,» sukket han trist. SOM OM DET VAR HANS PROBLEM.

«Så jeg har verken rumpe, pupper eller hofter?» spurte jeg såret. Han registrerte ikke krokodilletårene mine. «Jo, klart du har. Det er jo sikkert ett eller annet der! Alle har jo noe, liksom.» forklarte han. «Men jeg har ikke former, er det det du sier?» spurte jeg med brusten stemme. Heller ikke det gikk innpå ham. Han må være laget av stein. «Jo, alle har en eller annen form,» sa han vennlig.

«Så hva ser jeg ut som, da?» spurte jeg. Desperat etter å få høre noe pent. Han tenkte seg om. Ganske lenge. «En pepperkakedame,» sa han. «Bare i hvit.»

tirsdag 24. september 2013

Indre skjønnhet

Jeg har avspasert i dag. Halve dagen har jeg spasert med en barbent venstrefot etter et besøk på et av Norges utmerkede sykehus.

"Kan du komme med en gang?" spurte sykepleieren da hun ringte i morges. Og det kunne jeg. Jeg skulle bare kjøre bikkja til dyrlegen og eldstemann til Gardermoen. Hun mente at jeg burde revurdere prioriteringen min, og det gjorde jeg. Nesten.

Halvannen time etter lå jeg med gelé smurt utover hele høyre ben. En lege forklarte om dopplereffekt og ultralydens fortreffeligheter.

"Radiografer ser mer". Tja, ok.

"Alt ser fint ut, du kan ta ned skjørtet og gå," sa han. Sykepleieren kom inn og informerte om at blodprøvene viste at han kunne ha oversett noe.

Jeg informere ham om at han hadde undersøkt feil ben.

"Søren, da!" sa han. Men høflig som han var, gikk han i gang med mitt venstre ben. "Jeg hadde nok sagt i fra før hvis du hadde nærmet deg med en skalpell," sa jeg.

Det kom en masse "hm" og "umpf" og jeg kikket diskret på klokken. Den nærmet seg halv tolv og jeg skulle gjerne vært hjemme til tolv.

"Du har veldig slanke blodårer i dette benet," sa han. Jeg visste det! Slankekuren som jeg trodde hadde sviktet meg, hadde bare begynt på feil sted! Den hadde trodd på det våset om at det var viktig å ha et vakkert indre.

"Det var jo fine greier," sa jeg. Han virket usikker. Han valgte å ringe en venn.

"Vi må undersøke årene dine innvendig," sa han. På legespråket. Umulig å gjengi for meg. Men det viste seg at det var dette han mente.

"Tar det lang tid?" spurte jeg skeptisk. Jeg hadde ikke gitt opp å kjøre til Gardermoen. Igjen fikk jeg høre at jeg måtte prioritere litt annerledes. "Ti minutter ventetid, og ti minutter undersøkelse," hvisket sykepleieren. La oss bare si at det var feil.

*

Jeg fikk legge meg på en ny benk. Jeg la hendene under meg, for det var veldig kaldt der inne (selv med teppe), men ellers var det fint. Madrass og greier. Lakenet var hvitt. "For at blodet skal synes mer," antok jeg.

Sykepleieren begynte å gjøre klar de spisse tingene. Hun så på foten min: "Jeg tror vi kan bruke en blå," sa hun og forklarte at det var den tynneste nålen. Jeg ble plutselig takknemlig for mine slanke blodårer. Tynne nåler er bedre enn tykke nåler, det er min erfaring og jeg har MYE erfaring på dette området.

*

Hun begynte å stikke. Jeg kløp meg selv hardt i baken. "Vondt?" spurte hun. "Nope!" sa jeg. "Vondt?" spurte hun igjen. "Er du snart fe-hæ-rdig?" spurte jeg. Hun beklaget at det ikke kom noe blod tilbake i sprøyten. Jeg synes ikke det var noe å beklage.

"Jeg stakk feil, og nå mistet jeg liksom litt av selvtilliten," sa hun. Akkurat det skjønner jeg godt. Jeg ba henne late som jeg var en dukke hun kunne trene seg på, men angret i samme øyeblikk. Det begynte å merkes godt i den perforerte foten.

"Her kommer Trond!" sa hun. Trond var lege, og hadde all selvtillit i verden. Han tok en nål og tvang den inn i foten min. Jeg kløp meg så hardt i baken at jeg holdt på å anmelde meg selv for trakassering.

"Der er den inne!" sa dr. Trond så fornøyd at jeg fniste høyt. Det var litt sånn en stakkarslig egenerklært sexgud kunne ha sagt. Men den var visst ikke helt det (sprøyten, altså), og det ble en del mikking. "Kan jeg ta bilder?"spurte jeg.

Og det kunne jeg.

Sykepleieren hentet mobilen min, og jeg brukte den skamløst. Jeg sendte til og med en sms og sjekket Facebook. Endelig sprutet blodet, og det var visst bra.



"Når bildene kommer opp på skjermen skal du få se noe helt fantastisk!" sa sykepleieren. Det skulle vise seg å være skjelettet mitt og blodårene mine.

Nei, det er ikke åreknuter, det skal være sånn
Jeg ga henne delvis rett. Jeg er i alle fall mer fornøyd med det som er inni enn det som er utenpå. Jeg spurte om dr. Trond kunne fettsuge meg litt med det samme jeg lå her. Men det var visst en annen avdeling. På et annet sykehus. På en annen planet, kunne det virke som.

*

"Nå skal Trond bare sjekke bildene, også vil du få beskjed," sa sykepleieren da hun plastret foten min. Jeg tok på meg skoen, men etter to skritt var den våt. Og rød. Og litt seig. Hun bandasjerte litt bedre, og alt hadde vært helt perfekt hvis jeg bare hadde fått på meg skoen.

Jeg klaget ikke. Det er viktig for meg å få sagt. Mange har ikke sko, og noen har ikke engang føtter.

Jeg bare smilte og takket for meg, og gikk tappert videre med én sko i hånden og én på foten mens jeg nynnet lystig.

*

Men da jeg kom til bilen, bannet jeg så høyt at en liten fugl bæsjet på meg i rent sjokk.

610 kroner, takk.


mandag 23. september 2013

Snophoroskopet

"Uansett hva du forsøker: I denne uken gjelder det å være tro mot deg selv. Når du bruker energien din på feil måte, vil du meget raskt merke det både på kropp og sjel. Dette blir en uke preget av avslutninger, eller av behovet for å sette klare grenser. Du får en begrensning som du ikke ønsker."

Slik står det skrevet i stjernene. Nærmere bestemt i krepsens tegn, i følge KK.

Hva kan det være? lurer jeg på. Etter mange minutters grubling har jeg kommet til at dette handler om mat. La meg brekke det opp slik at det blir logisk.

*

Uansett hva du forsøker: I denne uken gjelder det å være tro mot deg selv
Selvsagt. Jeg er ikke skapt for slanking. Slanking utgår med ikke så veldig høye kneløft (så det ikke blir for slitsomt).

Når du bruker energien din på feil måte, vil du meget raskt merke det både på kropp og sjel
Ja. De siste ukene har jeg slanket meg på 2:5-metoden: Jeg har fastet i to av ukens syv dager og spist de fem andre. Hvis du ikke har prøvd det, kan jeg fortelle deg at ettervirkningene av lavt blodsukker kan strekke seg over flere dager, og det er et sant under at nøkkelen min fremdeles passer i låsen.

Dette blir en uke preget av avslutninger, eller av behovet for å sette klare grenser
Dessverre. Når jeg nå forlater torturkuren, må jeg si farvel til Dumle, marsipankake, vaffel, is, m&m's, sjokoladekake og lakris. Listen er ikke tilfeldig valgt, den beskriver bare det jeg har stappet i meg i løpet av dagen. Det er antakelig unødvendig å si at jeg ikke har fastet i dag.

Marsipanrosen jeg ikke spiste

Spor etter velmenende kolleger

Du får en begrensning som du ikke ønsker
Dah! Goes without saying. Hvem ØNSKER å slutte å spise snop og kaker, liksom?

*

Krepsen har - i likhet med de andre stjernetegnene - sitt eget ukesmotto. "Lytt til kroppen" er en beskjed fra selveste Universet til meg.

Jeg ble så glad at jeg ikke kunne tro det var sant, derfor tok jeg stikkprøver av noen av de andre tegnene. Skytten har for eksempel "Skap vekst". Det hadde jeg blitt fornærmet av. "Skap vekst". Blæh. "Bli feit"? Er det det de mener?

Jomfruen skal "Ta det rolig". Steinbukken skal "Telle til ti". Tvillingen skal "Gjerne være egoistisk". Min tolkning: "Ikke tren", "Ta en bolle" og "Ta den siste bollen".

Merkelig at alle sammen har noe med slanking eller ikke-trening å gjøre, tenker jeg og sjekker et par til.

Vannmannen: "Ta imot". Løven: "Gå nye veier". Vekten: "Stå fast". Tyren: "Vær åpen".

Hva gir du meg? "Ta imot ... en bolle", "Gå nye veier ... ikke løp", "Stå fast ... på den vekten du har" (den var jo temmelig selvforklarende, forresten) og "Gap".

*

Min konklusjon etter denne superenkle forskningen, er at Universet er mer opptatt av snop, slanking og vekt enn det man hittil har visst. Det er godt å vite: Universet er på vår side, damer. Alle vet jo at kvinners aller, aller høyeste ønske ikke handler om smykker, klær, vesker eller sko. Vi vil spise så mye vi vil uten å legge på oss. Det er toppen av lykke.

I påvente av evig lykke tar jeg nok en Dumle og hører klart og tydelig at kroppen min vil legge seg på sofaen. Ordre fra Universet kan man ikke se bort fra. Det kan være farlig.

Spor etter snop

lørdag 21. september 2013

- Kjerringer! sa han

Etter en litt forvirrende natt der Mel Gibson og Meg Ryan egentlig var samme person og merkelig nok satt i kantinen på jobben min og faket en orgasme, våknet jeg klokken ni.

Før klokken ett hadde familien allerede gjort unna en imponerende mengde arbeid. I alle fall jeg. Hør bare:

- Laget 34 muffins
- Pusset alle vinduene
- Pusset seks lysestaker og én vase i sølv
- Vasket åtte krystalllysestaker og seks krystall-telysholdere
- Brettet to kurver med tøy
- Lagt i to vaskemaskiner og én tørketrommel
- Hengt opp skjorter til tørk
- Skiftet sengetøy
- Tørket støv
- Danset veldig rart mens jeg gjorde alt dette
- Sunget enda rarere

Min mann har kjørt yngstemann til klassens kakelotteri/-salg (derav muffinsene) og handlet mat.

Jeg synes det er ganske åpenbart hvem som vant.

*

Muffinslaging var ikke en del av planen. Jeg hadde kjøpt to frosne kaker og planla å sende dem med guttungen. Mailen fra skolen oppfordret oss til å bake og til å kjøpe cellofan, engangskakefat og noen pene bånd slik at kakene så lekre ut, men jeg vet at jeg ikke hadde fått noe til å se lekkert ut selv om jeg hadde fått personlig veiledning av en konditor, så det ble kjøpekake.

- Skal jeg selge frosne kaker i originalemballasjen rett utenfor inngangsdøren til ICA? Hva tror du ICA synes om det? spurte han.

Jeg spurte meg selv om hvorfor jeg har fått så moralske barn. Det er vel en motreaksjon, tenkte jeg. Hvis jeg hadde vært søndagsskolelærer hadde de sikkert blitt bankranere. Den tanken fant jeg litt trøst i inntil han sa at han nektet å ta kjøpekakene mine med seg. Møkkaunge. Heldigvis hadde jeg to poser med muffinmiks fra Toro i skuffen. Han ble ikke imponert, men han holdt kjeft.

*

Da min mann kom inn døren, slepende på seks sprekkfulle handleposer fra CC Vest og en polpose, spratt jeg rundt med støvkluten. Han hadde ikke engang satt fra seg posene før jeg i detalj hadde forklart ham hvor flink jeg hadde vært. (Han hadde aldri lagt merket til alt jeg hadde gjort hvis ikke jeg hadde fortalt ham det.)

Etter opplistingen min følte han behov for å fortelle om sine opplevelser, og det må man jo gi rom for i et ekteskap.

- CC Vest er full av pensjonister og småbarnsfamilier på denne tiden, sa han irritert. "Jasså," svarte jeg som om han hadde sagt noe interessant.

- De har all verdens tid og de står i veien OVER ALT! sa han. Som om han hadde besteget Mount Everest uten oksygen. Jeg sa ikke noe.

- De står bare der og koper foran en reol i FEM MINUTTER!

- Så du sto og så på at en pensjonist så på en reol i fem minutter? spurte jeg syrlig.

- Ja! Jeg kom jo ikke forbi! sa han.

- I fem minutter, altså? gjentok jeg.

- Ja! påsto han.

- Og du kunne ikke gå rundt eller si 'unnskyld, kan jeg komme forbi'?" spurte jeg.

Han mente at det var umulig. Jeg tenkte at han ikke hadde holdt lenge på Mount Everest.

- Og de der mannfolka i pappaperm! De er jo blitt damer! spyttet han.

- Jasså? sa jeg. - Hvordan da?

- De står bare der og glor i takplatene og gjør ikke en dritt, de er bare i veien! Kjerringer! raste han.

- Akkurat som damer, altså? sa jeg.

- Ja! sa han. Takknemlig for å bli forstått.

Så feil man kan ta.

Saved by Toro

fredag 20. september 2013

I skuddet

I denne familien er noen mer triggerhappy enn andre. Jeg skyter fra hofta ganske ofte og det hender at jeg blir like overrasket over smellet som alle de andre. Men jeg har aldri skutt med annet enn luftgevær.

Det hører imidlertid med til historien at jeg vant mot min mann i alle konkurransene vi deltok i da vi var i Tivoli i København. Premien var en fem centimeter høy brannfarlig bamse.

*

Kvinner og skytevåpen er en like naturlig kombinasjon som menn og skytevåpen i min bransje. Det gjelder etter hva jeg forstår ikke ute i det sivile.

Se bare her:

Jenta til venstre: "My name is Blaise. Modesty Blaise"
Jenta i midten: "Auuuuu!"
Jenta til høyre: "Hvorfor i all verden måtte jeg bli tegnet med så schtøgge bein og så pistrete hår?"


Illustrasjonen er hentet fra baksiden av bladet Skytternytt som kommer i postkassen vår med ujevne mellomrom.

"Jenter i sentrum" er jo et slagord jeg kan støtte - selv om vi jo alltid er i sentrum, selvsagt. Enten sentrum for andres oppmerksomhet eller i sentrum for å shoppe. Same, same but different.

*

Men trenger damene å stå inni en blink? Og trenger de å være til forveksling like Modesty Blaise og Charlie's Angels? Litt sånn sexy-farlige, liksom? Det er jo helt useriøst.

Modesty Blaise, smokin' hot gun

Englene til Charlie

Likevel tror jeg ikke dette er gjort med vond vilje. Jeg tror det er et anfall av nærsynthet og manglende ytre påvirkning. Det er aldri sunt. Man må få impulser utenfra, ellers blir det bare innavl.

*

Jeg tror heller ikke at de har reflektert over at bildet og overskriften på forsiden gir uheldige assosiasjoner, for artikkelen tekst og bildet refererer til er preget av hjertelag og varme. Det er imidlertid ikke noe som tyder på kjærlighet og medfølelse i dette bildet:


Med ønske om en fredelig helg,
Birgitte

torsdag 19. september 2013

Tetris til jeg dør

Husker du Tetris? Tetris var ett av de første dataspillene unger ble skikkelig hekta på. Til og med jeg (som den gang var den alvorlige typen med blåfargede brilleglass og matchende blåhvit hud) synes Tetris var litt morsomt.

For deg som er for ung eller for gammel til å huske Tetris, kan jeg fortelle at poenget var å vende på fallende figurer for å få dem til å passe så godt som mulig ned i et landskap av de figurene som allerede hadde falt ned. Målet var å unngå blanke felt.

*

Tetris-ideen er overførbar på mange områder. Det handler om å effektivisere: å fylle tiden så godt som mulig. Uten å skryte, mener jeg at jeg er ganske god til å utnytte tiden. Jeg går sjelden fra ett rom til et annet uten å bære med meg noe, og jeg kan gjerne rydde eller vaske mens jeg pusser tenner.

Jeg mener at det vitner om en enorm evne til effektivitet, min mann mener at jeg bare bruker dobbelt så lang tid på tannpussen og at det er best å stå over vasken når man gjør det. Men så søler han også en god del mer enn det jeg gjør. Jeg søler forresten aldri.

*

I dag hadde jeg behov for å ringe den statlige tjenesten Fritt Sykehusvalg. Det er en smart tjeneste som helt sikkert har lært litt av Tetris. Der sitter det altså mennesker som har oversikten over hvilket sykehus som har ledig kapasitet til akkurat den operasjonen eller undersøkelsen du trenger der og da.

Jeg trengte en ultralyd (nei, jeg er ikke gravid, men takk hvis du trodde det) og hadde akkurat funnet ut at Unilabs ikke hadde utstyret som var nødvendig i mitt tilfelle.

*

Jeg ringte. Gratis nummer og greier. 800 41 004.

En automatisk sunnmøring svarte:

«Informasjonstelefonen for fritt sykehusvalg er stengt på grunn av kurs og møter torsdag 19. og fredag 20. september. Vi åpner igjen mandag 23. september. Vår internettside www.frittsykehusvalg.no er alltid åpen.»

*

Så jeg gikk inn på Werdenswewen. Jeg tenkte at det antakelig var like greit. Jeg så for meg en kalender der jeg bare kunne booke en time selv.

*

Først måtte jeg velge sykdom/behandling. Jeg fikk fire valg:

1 Fysisk helse
2 Psykisk helse barn
3 Psykisk helse voksen
4 Rus og avhengighet

Jeg valgte fysisk helse.

Så måtte jeg velge sykdomsområde. Der måtte jeg bruke eliminasjonsmetoden. Jeg droppet øre-, nese-, hals-, øye-, åndedrett-, hud-, kjeve-, nerve-, kvinne-, muskel-, nyre-, hud-, hormoner-, fordøyelse-, bryst- og barnesykdommer. 

Under tvil droppet jeg «mannlige kjønnsorgan», «barn» og «fødselsomsorg». Kreft er jeg også glad for at jeg kunne velge bort. «Fysikalsk medisin» vet jeg ikke helt hva er, men både «bildediagnostikk» og «hjerte og blodårer» kunne passe, mente jeg.

*

Jeg begynte med hjertet. Det viste seg heldigvis å være feil. Jeg trenger ikke bypass og har ikke åreknuter. Bildediagnostikk var siste mulighet. Der fant jeg det jeg trengte.

Til slutt valgte jeg Helse Sør-Øst, og da kom det opp en lang liste av mulige behandlingssteder.

*

Jeg elsker menyer uansett hva de inneholder (men dessertmenyer er aller best), og her hadde jeg 24 sykehus å velge mellom. 

Drammen sykehus hadde 15 ukers ventetid. Hvis jeg virkelig har en blodpropp i benet, er jeg død før den tid, tenkte jeg og scrollet nedover da noen røde tall på høyre side fanget oppmerksomheten min. 

De røde tallene viste til når opplysningene sist var oppdaterte. Ullevål har for eksempel ikke oppdaterte tall siden 7. juli. Opplysningene fra sykehuset i Kristiansand ble sist oppdatert i april. Den gang var det 12 ukers ventetid.

Sykehuset på Tynset har bare én ukes ventetid og det samme har sykehuset på Rjukan. Tallene ble oppdatert i august. I følge Gule sider tar det to og en halv time å kjøre til Rjukan og enda to timer å kjøre til Tynset. 

Jeg bor i tjukkeste Oslo og er sannsynligvis en av dem som har best tilgang på sykehus i hele Norge. Jeg sendte en vennlig tanke til alle dem med alvorlige diagnoser som bor timesvis fra nærmeste sykehus og som kanskje ikke engang orker eller kan kjøre bil dit. Hvis det kniper, er jeg på Diakonhjemmet på to minutter. Jeg bor på en grønn gren og har kjøleskapet fullt av melk og honning, med andre ord.

*

«Vår informasjonstelefon er stengt,» gjentok sunnmøringen da jeg ringte opp igjen. Jeg hadde behov for noen å snakke med og det kunne like godt være en som ikke fikk traumer av å høre på meg.

- Dere kan da ikke stenge en informasjonstelefon bare fordi dere synes det var morsommere å ha seminar på danskebåten! skrek jeg inn i telefonen og tenkte at jeg burde sagt "dansebåten" med en sånn ironisk tone. Jeg kan alle hersketeknikkene.

«Vår internettside er alltid åpen,» sa han like rolig.

- Det hjelper jo ikke når opplysningene deres er fra før Röntgen oppdaget røntgenstrålene! ropte jeg og la til «din jævla løk» men da angret jeg og sa unnskyld. Dessuten ble røntgenstrålene oppdaget i 1895, så det var veldig urettferdig å si noe sånt.

*

Det kommer aldri noe godt ut av å spre dårlig karma. Vær snill med sunnmøringer, vær snill med småfugler og ikke minst: vær kjempesnill med leger og sykepleiere. Ikke bare gjør de så godt de kan, men mange av dem har tilgang på sprøyter og skarpe kniver. 

Husk det.
Ser du at den lilla greia kommer til å passe perfekt når den faller ned?  Klør det litt i fingrene nå? Du kan laste ned en app. Gjør det, sett deg under et bord og drøm deg tilbake til ungdomstiden din.

onsdag 18. september 2013

En offiser og en hest

Vet du hvilket dyr en husar og en dragon har til felles? Vet du kanskje ikke hva en dragon og en husar er? Oj, sann. Vi blir nødt til å drive litt voksenopplæring igjen, skjønner jeg.

For det første: Dyret de har et forhold til - kun profesjonelt, selvsagt - er en hest. Begge bruker den til transport, men når de når slagmarken er det bare husaren som blir på hesteryggen. Dragonen kjemper til fots - de gjorde i alle fall det på 1500-tallet, senere ble hest litt mer tilgjengelig for alle.

*

Hvem som er tøffest vil ikke jeg mene noe om, for jeg har ikke sittet på en hest i hele mitt liv, og for alt jeg vet, kan det være en bragd i seg selv.

En gang satt jeg imidlertid på en sebra. Eller så var det et esel. Uansett: dyret bøyde nakken og jeg gled av, og så var den karrièren over.

*

For det andre: Du lurer kanskje på om dragon har noe med drager å gjøre? Jepp. Det har det. Dragonene hadde en drage på uniformen sin.

Opprinnelsen til navnet husar er mer usikker (i følge Yann de Caprona og hans etymologiske ordbok). Én teori er at det stammer fra et gammelt italiensk ord for sjørøver, en annen er at det stammer fra det ungarske ordet for tallet 20 (husz) fordi myndighetene plukket ut hver 20. unge mann til tjeneste i kavaleriet.

*

Hva er kavaleriet? spør du kanskje. Hm. Hvis du har lest så langt uten å vite hva et kavaleri er, må jeg bare takke pent. Det tyder på en genuin interesse for dette temaet, og det er alle vi som jobber med uniformerte menn og kvinner selvsagt glade for.

Kan du fransk? Hvis du kan like mye som meg (altså bare akkurat nok til å måtte slå om til engelsk når ting drar seg til litt) vet du kanskje at hest på fransk er cheval. Dette ordet kommer fra det latinske caballus.

Begynner det å likne noe? Nei? Ok. Hva hvis jeg sier cavalleria? Det er italiensk for rytter. For øvrig nesten det samme som det norske ordet for en høflig herre: en ekte kavaler.

Og da er ringen sluttet: en offiser er en gentleman. Heldigvis har de sluttet å lukte hest.

Richard Gere hadde ikke hatt en snøballs sjanse i helvete hvis han ikke hadde pusset tenner eller hvis han hadde slurvet med den personlige hygienen på annen måte

tirsdag 17. september 2013

Forutsi det uforutsigbare

Jeg står opp med én gang klokken ringer. Det er ikke fordi jeg er en morgenfugl – selv om jeg har visse likheter med en pjuskete kråke på den tiden av døgnet – det er mest fordi jeg ikke orker å høre på «Moves like Jagger» med Maroon 5 som jeg har lagt inn som vekketone på iPhonen.

Jeg søkte på Maroon 5 for å finne et bilde jeg kunne lage en ironisk tekst til, men nå merker jeg at jeg gleder meg litt til i morgen tidlig.

Litt i underkant av to timer etter er jeg på kontoret. Ikke spør hva jeg gjør fra jeg står opp klokken 5.40 til jeg drar hjemmefra klokken 7.15. Jeg vet ikke. De første 20 minuttene er blanke, men jeg pleier alltid å stå i dusjen når nyhetene begynner klokken seks. Ambisjonen hver dag er å rekke å dusje før nyhetene begynner, men det har hittil aldri skjedd.

Jeg stilte til og med vekkerklokken tilbake ti minutter – fra 5.50 til 5.40 – men det medførte bare at jeg har en ti minutters lenger blackout hver dag.

*

Første punkt på dagens jobbagenda var å overhøre innledningen til Army Summit: Hærens årlige seminar. Tema for dagen var «Hvordan forutsi det uforutsigbare?» men siden jeg bare var der i en drøy time, kan jeg dessverre ikke svare på det. Det eneste jeg vet, er at det er veldig viktig å forberede seg på det uforutsigbare, og at det kjempevanskelig nettopp fordi det er umulig å forutsi.

*

Tenk litt på det. Hvordan forbereder du deg på det uforutsigbare? Vel. Jeg antar at du sørger for at dører og vinduer er lukket når du drar på ferie, men innbrudd er dessverre ikke helt utopisk i våre dager, så det var kanskje et dårlig eksempel. 

Jeg tipper at du sier i fra til noen når du reiser på tur i villmarken, men side jeg selv ikke ville dratt ut i villmarken om jeg fikk betalt min egen vekt i kokosboller (eller …? Nei.), er det vanskelig for meg å si noe om hva som er lurt i denne sammenhengen. Jeg antar imidlertid at fjellvettreglene er en pekepinn; "Si ifra til kjentmenn at du graver deg ned i tide selv på korte turer" eller hva det var.

Du har sikkert et hav av forsikringer også. Det burde du i alle fall ha hvis du har barn, hund bil og litt innbo og kanskje til og med hus, hytte, båt og bil. Forsikringer er et forsøk på å forutsi det uforutsigbare. 

*

Men alt dette er stort sett for å beskytte deg og ditt, minst like viktig er det å forberede seg på en uforutsigbar situasjon der andre kan komme til skade.

Ta for eksempel den gjøken som kom på skateboard ned Majorstuveien – på MIN side av veien - da jeg kom kjørende i til sammen to tonn stål, aluminium og brennbar væske. Hvordan i all verden skulle jeg forutsett den ville gærningen uten styring og med «Patologisk 40-årskrise» stemplet i pannen?

Jeg kunne jo ikke det. Jeg kunne heller ikke forutsett at hans veivende armer bidro til at han og farkosten hans unngikk fronten av bilen min med mindre enn en halv meter. Men jeg håpet det intenst.

Helt fra det millisekundet jeg oppdaget det rullende fugleskremselet til jeg nødbremset og stoppet mens jeg fulgte med i sladrespeilet slik at jeg skulle være forberedt hvis jeg skulle få en medtrafikant inn i hekken, håpet jeg veldig at 40-åringen med den litt for ungdommelige skjorten, de tynne, hvite bena og den litt for store magen skulle lande et annet sted enn i frontruten min.

*

Det var ingen biler bak meg, og jeg fikk ikke bilen full av feit 40-åring, men det var takket være en kjede av tilfeldigheter. 

Og litt takket være min gamle kjørelærer Eggerdink som innprentet meg følgende «Do vet aldri hva de andre idiåttene tenker på! Hvis de er like schtupide som deg, må do være forberedt på ALT!»

søndag 15. september 2013

Skråsikker

Det er veldig dumt å være skråsikker. I alle fall er det min erfaring. Når du til langt opp i barneskolen tror at løver og tigere danner par (hann og hunn) og at kveite er det nynorske navnet på hvitting, lærer du det på den pinlige måten.

Det er heller ingen vinner å hoppe rundt på dansegulvet på 80-tallet og synge "Aaaaafrica!" i stedet for "OooooA! Freak out!".

*

Vet du hvor ordet skråsikker kommer fra? Ikke? I så fall er de jo enda dummere av deg å være påståelig, mener jeg, men når jeg nå kommer til å fortelle deg det, må du love meg at du skjerper deg. Ok?

Skrå - eller skrá, som det het for en del år siden - refererte til en skinnbok. Og siden bøker på den tiden var ganske sjelden vare, ble de stort sett brukt til de mest seriøse og viktige opptegnelsene.

Noe som var skikkelig viktig, var lover. Og siden lovene befant seg innenfor to permer av skinn (eller skrá/skrå) ble ordet for lov og ordet skrá/skrå til synonymer.

*

Skråsikker er altså å være sikker som om det var skrevet i en lov. (Her blir du nødt til å se bort fra at lover og forskrifter kan tolkes.)

Men vi mangler en del av ordet, nemlig "sikker". Hva tenker du på når jeg sier "sikker". Beredskap? Sex? Banken? Bomber? Uansett hva du tenker på, sier det noe om deg, men det er heldigvis ikke min oppgave å være terapeuten din. Tenk på hva du vil. Tanken er fri, også videre.

Ordet sikker kommer som så mye annet her i landet fra latin via gammellavtysk. Den latinske versjonen er securus, og den gammellavtyske ble til sikor. Det er jo bare noen bokstaver som skiller sikor og sikker, så det er logisk.

Men tenk om vi ikke hadde drevet aktiv språkutvikling! Da hadde du vært skásikor i stedet for skråsikker. Tror jeg.


Kong Magnus Lagabøters landslov fra 1300-tallet (nb.no)

lørdag 14. september 2013

Klissen lykke

Hva er lykke? Du må svare på vegne av deg selv, for ingen har så langt greid å finne én ting som gjør et hvert menneske lykkelig. Det den ene mener er toppen av lykke, kan irritere fletta av den andre.

Tenk bare på musikk. Den dansemusikken NRK sender mens de fleste av oss sover, gjør at en masse mennesker får glade spasmer i bena. Jeg har bare lyst til å kaste meg ut fra tiende etasje når jeg våkner opp på sofaen til ulydene. Bare tanken får meg til å krølle tærne i misnøye.

Men spill Lionel Richies Easy eller Carly Simons Nobody Does It Better, og jeg smiler salig. Spill Alan Silvestris I'm Forrest Gump og jeg kan begynne å grine hvis jeg er skikkelig premenstruell. Hvis noen sniker seg innpå meg mens jeg er alene, kan de se at jeg danser som en ape med elektrosjokk etter Wake Me Up med Avicii, Ho Hey med The Lumineers eller You Make My Dreams med Hall & Oates.

En sen kveld på kontoret kan jeg til og med finne på å synge hvis jeg tror jeg er alene. Men siden jeg sjelden lytter til ordene i teksten, blir det mye rart. En slags sørpeengelsk. Bortsett fra Adeles Skyfall. Den kan jeg. I alle fall starten ("This is the end. Hold your breath and count to ten").

*

At jeg synger, er et tegn på at jeg er ganske fornøyd med livet. Hvis noen hører meg kan de derimot få mistanke om at verden er i ferd med å gå under, og sånt kan man jo bli litt molefonken av.

*

I min familie er ikke sang særlig utbredt - i alle fall ikke hvis vi ser bort fra min far som titt og ofte test-synger revysanger han har skrevet selv. Sang og musikk er et et litt sårt område for min lillebror og meg. Allerede som spebarn slo han etter dem som prøvde å synge nattasanger for ham, og jeg har traumer etter år med orgelspilling. Ingen - absolutt ingen - har blitt et bedre menneske av å spille orgel.

Integriteten min ble dessuten litt slitt av at jeg lot som jeg sang i metodistbarnekoret Lyset i flere år. Jeg sto der og gapte uten at det kom en lyd. Ikke spør hvorfor.

I vår familie er det også knyttet frykt - eller i alle fall en smule uro - til sang. Når matriarken vår, min mormor, nynner for seg selv på kjøkkenet betyr det at hun er skikkelig forbanna.

*

I kveld har jeg vært ganske lykkelig. Det er to årsaker til det. Egentlig er det tre, men siden jeg har planer om å begrense åpenheten min noe, holder jeg meg til to.

Den første lykkefølelsen kom i tretiden. Da var vårt hjem skinnende rent, og la meg likevel være litt i overkant delende: det er en god uke siden første gang jeg tenkte at støvsugeren hadde hvilt lenge nok.

"Skinnende rent" er en overdrivelse, for vinduene trenger desperat en vask for fremdeles å defineres som vinduer og ikke vegger, men alle horisontale flater og et par vertikale er grundig desinfisert.

Den andre følelsen av lykke har vart noen timer. Den ble utløst av skravling og latter inne fra ett av barnerommene; Der satt mine to sønner og harmonien som strømmet ut derfra kunne reddet verden.

Vel. Det var i overkant klissete, og jeg får sikkert kjeft for det, men det er lite som kan ødelegge humøret mitt nå.

Jeg krysser fingrene for at min mann holder seg unna bretting av håndklær og for øvrig ikke sier noe irriterende resten av kvelden.

Klissen lykke II

fredag 13. september 2013

Walking with Ivan

I riktig gamle dager, da vi ikke snakket norsk, men norrønt, sa vi "veðr" når vi mente vær. Veðr uttales nesten som det engelske ordet "weather", og da ser du sikkert sammenhengen.

Men visste du at det samme ordet er opphavet til ordet "veteran"? Jeg skal prøve å forklare.

Det indoeuropeiske språket, som kan beskrives som selve moderspråket til de fleste av våre europeiske naboer, er opphavet til veðr. Den indoeuropeiske versjonen av ordet var wet som betyr år. Den latinske formen av wet ble til vetus, og oversatt til dagens norsk betyr vetus gammel, eller "som har vært lenge".

Fra vetus (eller veteris som er genitivsformen) er ikke veien lang til veteranus, og på latin betyr veteranus gammel soldat.

*

I dag har jeg møtt 12 veteraner fra USA, Australia, Storbritannia og Canada. Alle hadde vært i krigen, alle hadde vært hardt skadd. Alle skal gå til Sydpolen.

De skal gå til Sydpolen!

De så ikke spesielt gamle ut - ref ordhistorikken over - men de erfaringene disse 12 sitter på, er enorme. Det eneste jeg kan se som er større, er viljen til å nå målet de har satt seg. Nemlig å bruke fire uker på å gå til verdens sydligste punkt.

Veteraner, mentorer og venner

Én av de tolv heter Ivan Castro. Han ble svært hardt skadd i Irak. I dag er han blind, Han har ett øye, men "det virker ikke" som han sa. Han er fremdeles tjenestegjørende i den amerikanske hærens spesialoperasjonsavdeling (Army Special Operations Command). Ivan Castro har løpt maraton 24 ganger, og i fjor syklet han på tvers av USA.

- Kan alle nordmenn gå på ski? spurte han og fortalte at han var ganske god til å gå i oppoverbakke, men at i nedoverbakke var han "all over the place".

*

Det er organisasjonen Walking with the wounded som planlegger og gjennomfører turen til Sydpolen. Det er ingen selskapsreise. Det er beinhard trening og en del av treningen foregår nå i Jotunheimen. I Norge, altså.

Vi gikk sammen med en del av soldatene fra Juvasshytta til Grotten, som er hugget ut i en isbre. Det var en fin tur, i fint vær. Det var en gjeng med ulike mennesker der noen gikk litt fortere enn andre. Jeg var absolutt ikke blant de raskeste. Jeg hadde ikke holdt ut en 6-timersdag på Sydpolen.

En av soldatene svarte slik på hvorfor han vil bruke månedsvis av trening og ukesvis med slit for å nå et hvitt punkt "Jeg vil være i et team igjen, jeg vil kjenne følelsen av å høre til". Ivan sa "Vi næres av hverandres innsats og styrke. Vi er mer fokusert på at de andre skal klare det enn vi er på at vi selv er slitne".

Hvis jeg noen sinne klager på en hodepine igjen, så ber jeg om at noen sparker meg bak. Jeg har ben og armer i behold og jeg kan se og høre. Da kan man stort sett leve godt.

*

Inne i isgrotten hadde noen skåret ut Yggdrasil. Det norrøne bildet på verden.

Det var ganske mørkt da vi kom inn i grotten og guiden vår ba oss vente til øynene våre hadde vent seg til den brå endringen fra strålende sol til mørket. "Det går fint for min del," sa Ivan.

Innerst i grotten var Mimes brønn. I norrøn mytologi var Mimes brønn en brønn av kunnskap som Odin drakk av. Odin var sjefsguden og guden for kunnskap og visdom. For å få lov til å drikke av Mimes brønn, ofret Odin et øye.

Det synes Ivan var hysterisk morsomt. Særlig etter at noen gjorde ham oppmerksom på at jakken hans het Odin.

Ivan foran Mimes brønn

Helly Hansen sponser Sydpol-ekspedisjonen, Odin er en av jakkene soldatene har fått