Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 29. november 2013

Rødt, gult og grønt

De grønne trafikklysene holdt på å blende meg. De skinte som om de skulle konkurrere med selveste Betlehemsstjerna. Det var min tur til å kjøre, men likevel kom det en gal fyr i en stasjonsvogn susende inn fra høyre.

«Hva er det du ikke forstår?» ropte jeg, men ikke hørte han meg og ikke ga det meg særlig tilfredsstillelse å skrike til ham. Jeg la meg på hornet samtidig som jeg freste «Vet du ikke at rødt betyr stopp, eller, DIN NISSE!?!».

Klokken var ti over syv om morgenen og jeg hadde ikke krefter til å finne opp noe mer kreativt. Dessuten er det jo snart jul. Nisse, liksom.

*  

Så i stedet for å få utløp for frustrasjon ved noen saftige gloser, begynte jeg å tenke på hvorfor trafikklysene verden over (så vidt jeg vet) har valgt rødt, gult og grønt som symboler for stopp, vent og kjør. 


*  

Rødt er jo normalt forbundet med lidenskap på grensen til galskap. Jeg understreker at dette ikke er et politisk budskap, for som den lojale byråkraten jeg er, ville jeg aldri drømt om å forbinde en partifarge med galskap.

Siden rødt for mange er vitalitet og høy puls, er det jo noe underlig at rødt skal få deg til å stoppe i trafikken.

I den ene situasjonen sier rødt «Kjør på, sexy!» og kanskje bare minutter etter, kommer du bustete og fortumlet ut med en sko i hver hånd og blir fortalt at du skal stå stille og vente til noen gir deg grønt lys. (Før du kan gå over veien, that is, men det skjønte du sikkert. Husk at det skal mer til enn en grønn lyspære hvis du er i en mer delikat og lidenskapelig situasjon. Nei betyr nei, og så videre.)

Etter at jeg har gransket Internett (ja, det tok sin tid) har jeg funnet ut at rødt er den fargen menneskene lettest oppdager. Derfor blir den både brukt til å varsle fare og til å tiltrekke seg andre mennesker. Eller andre dyr - hvis du for eksempel er en bavian.

... og kvinner bruker leppestift av samme grunn, visstnok

Det er ikke din skyld hvis du er forvirret nå. "Skal jeg stoppe eller skal jeg kjøre på?" tenker du kanskje. Det viktigste for meg er at du stopper når du ser et rødt trafikklys. Ikke glem at det kan være meg som kommer kjørende på grønt, og jeg har en diger bil som jeg ikke er redd for å bruke, dessuten ser jeg ganske dårlig.

Hvis du er fargeblind, kan du ha problemer med å se fargen rød, men heldigvis klarer selv de fargeblinde å se røde lys, for noen smarte mennesker har blandet litt blått inn i det røde, så ikke prøv deg på den unnskyldningen. Dessuten har trafikklysene fast plass, og hvis det øverste lyser, så stå for Guds skyld stille. (Gud elsker deg, men gjør jeg det? Ikke ta sjansen.)

*

Gult er enkelt: Gult er fargenes Belgia. Jeg ser syk ut i gult, og antakelig er det der mitt agg mot gult ligger, for i mitt hode er gult en nokså provoserende kjedelig farge. 

Akkurat som Belgia. 

Eller som tirsdager. Tirsdager er ukens minst spennende dag. Selv søndag kveld er mer spenstig, spesielt etter at NRK begynte å sende Downton Abbey.

At gult er valgt som ventefarge, er derfor logisk for meg. Noen prøver å gjøre gult til en fin farge ved å si "solgult" eller noe annet som skal få deg til å tenke på sommer, men da har jeg lyst til å minne om at solen ikke er din venn. Du kan få kreft og den kan være veldig varm hvis du kommer for nær (bare spør Ikaros). 

Det er skyene som gjør solen spennende, tenk litt på det.

*   

Grønt er fargen for det meste av det som gror. Stort sett står grønne planter helt stille og strekker seg mot himmelen. Hvorfor et grønt trafikklys da skal be deg småjogge over gaten - alternativt tråkke gassen i bånn – er nokså uforståelig.

Igjen har jeg fått bevis på at min logikk ikke stemmer med resten av verdens logikk, men det er bare et problem for meg, så det trenger ikke du å tenke på.

Grønt er symbolet for ok. Går du på grønn sone gjennom tollen, er det meningen at du ikke skal ha noe med deg som bør fortolles. I så fall kan du bare gå gjennom uten å stoppe. Bare husk at tollerne alltid er smartere enn deg (det gjelder for øvrig alle oss som er statsansatte) og de leser deg som en åpen bok.

Grønt betyr godkjent, grønt skal liksom være sunt og attraktivt. Grønt blir presentert som et kvalitetstegn, men ikke fall for det mølet. Det er ikke uten grunn at unge, dumme mennesker blir omtalt som grønnskollinger.

Det er greit å kalle en idiot for en grønnskolling, men det er ikke greit å kalle noen for en grønnsak. Å kalle noen for grønnsak er skikkelig stygt, og har du først et enormt behov for å fortelle en suppegjøk at han er dum som en vegetarrett, så foreslår jeg at du heller sier at han er en løk. Det er av en eller annen grunn mer sosialt akseptert.

*

Har du lært noe av dette? Hvis du har giddet å lese gjennom hele denne forholdsvis meningsløse teksten, kan du nesten ikke ha unngått det. Du bør ha lært at rødt betyr stopp selv om det egentlig betyr kjærlighet og lidenskap, at gult ikke er kult og at du må se deg for selv om det er grønt.

Sånn. Da ble du litt klokere i dag også.

Bare hyggelig.

torsdag 28. november 2013

Tatt av musikken

- Hvis dette hadde vært på radioen, hadde jeg skiftet kanal, hvisket min venninne. Jeg var enig. Musikken vi hørte på minnet meg om en blanding av en indisk trafikkork i rushet, en flyalarm fra en gammel krigsfilm og et døende dyr. Jeg hadde definitivt ikke kjøpt CD'n, men jeg ville heller ikke unnvært opplevelsen av Ørjan Matres "Inside out" (konsert for klarinett og piano) med Filharmonien.

Å se musikk er spesielt. I dag var dirigent Juanjo Mena en stor visuell opplevelse. Hvem skulle trodd at å se en dirigent (stort sett bakfra) kunne være så flott?

Señor Mena VAR musikken. Å se ham dirigere fikk meg til å tenke på Blåveispiken, en hip hop'er og Frankenstein - alt i løpet av noen minutter. Han tåspissdanset, han rocket, han hoppet, han slo rundt seg ... han fløt med musikken, og han hadde både min og orkesterets fulle oppmerksomhet.

Siden jeg ikke var alene i salen, var det nok et par andre som ble beveget også.

*

Jeg har sannsynligvis ikke reflektert nok over uttrykket "å spille på strenger". Man kan "spille på flere strenger" - den er liksom grei. Men man har strenger inni seg også, har du tenkt på det? Og noen ganger blir man utsatt for opplevelser som strengene forstår før hjernen har rukket å tolket alle inntrykkene.

Plutselig - midt under Symfoni nummer 9 av Schubert - fikk jeg gåsehud. Jeg kikket spørrende ned på armen min og spurte hva den drev med, men i det jeg skakket på hodet, rant det en tåre, gitt. Og jeg kan ikke skylde på inneklimaet på jobben, for der var det flere timer siden jeg hadde vært.

*

Franz Schubert er mitt nye idol. I tillegg til Señor Mena, selvsagt. Schubert levde tidlig på 1800-tallet, så det er ingen grunn til sjalusi (kjære) og jeg tror ikke jeg har draget på Señor Mena. Når jeg tenker meg om, kan det bli for mye hopping på en mann også. Fint å se på en kveld, liksom, men Gud forby å ha ham sprettende rundt meg mens jeg ser på Downton Abbey, eller noe.

Men kombinasjonen Schubert/Mena var ganske sexy. Det var som om sjelen min var på spa. Jeg følte meg renset og energisk og tatt med storm. Jeg følte meg takknemlig.

*

Normalt henger jeg ikke rundt på Konserthuset. Jeg har i alle fall ikke gjort det til nå. Så do's and don'ts  blant Oslos kulturelle elite visste jeg ikke stort om. Den første tabben var at vi satte oss på feil sete. Og det skjønte vi fort at vi ikke burde gjort, for de som skulle sitte der, hadde sittet der i minst 20 år, og de så på oss som bøss, tror jeg.

Den andre tabben unngikk jeg med noen centimeters margin i det jeg holdt på å begynne å klappe etter første del av Haydens Sørgesymfoni. Man skulle ikke klappe før orkesteret hadde gjort seg ferdig med Haydens fjerde del av Symfoni nummer 44, visstnok. (Symfoni nummer 44 i e-moll kalles også for Sørgesymfonien, så nå vet du også det.)

*

Et godt råd hvis du er en like stor kløne som meg, er å ikke gjøre NOE før noen andre har gjort det før deg. Men det kan være helt greit å hoie. Overraskende nok hørte jeg flere gamlinger rope og skrike mens de klappet som dette var deres livs siste konsert. (Rent statistisk var det nok også det for et par av dem. Snittalderen var omtrent 75 år.)

Jeg ble virkelig revet med (men jeg hoiet ikke, det finnes grenser, særlig for meg som jo egentlig er nokså tilknappet) og da alt var over og Señor Mena hadde fått blomster, klappet jeg så hardt at jeg var redd for at diamantene mine skulle løsne fra innfatningen.

Og da jeg kikket bort på den gamle, pene, smykkebekledde damen som sto litt bortenfor meg, følte jeg meg nesten som en i gjengen.

Filharmonien ruler.

Fil=elsker eller venn, harmoni=ordnet samklang

onsdag 27. november 2013

Unnskyld

Jeg mener å be om unnskyldning. Uansett hva resten av denne teksten bringer, så bare vit at jeg oppriktig og fra innerst i min sjel håper at ingen tok skade av å lese gårsdagens innlegg om groteske fantasier jeg utbroderte en gang jeg kjedet meg veldig.

Har du aldri kjedet deg så mye at du heller vil dø? Det har selvsagt ikke jeg heller. Det ville jo ført oss begge rett inn i psykiatrien med tung medisinering og mulige elektrosjokk. Og siden psykiatrien som resten av helse-Norge sikkert ikke bader i penger, får vi som er sånn noenlunde friske slutte å flørte med galskap.

*

Unnskyld til alle som ble bekymret for min mentale helse og unnskyld til alle som følte vemmelse. Dette inkluderer min nærmeste familie. Min mann har i løpet av snart 16 års ekteskap aldri kalt meg motbydelig. Ikke før i går.

Akkurat det sved.

Jeg beklager også litt at jeg ba 15-åringen om en second opinion, og jeg er forberedt på å betale en masse penger til en god psykolog etter at han måtte forholde seg til minst fire måter hans mor kunne ta livet av seg på. Jeg ser det når jeg skriver det nå: Jeg er morbid, ekkel og tankeløs, og bør henges til tørk til jeg angrer.

*

Problemet er bare at jeg ikke er helt sikker på at jeg angrer.

Delvis fordi jeg av natur ikke har så lett for å angre. Det er liksom ingen vits i å angre. Hvis man har gjort noe galt, får man bare sørge for å ikke gjøre det igjen. Jeg har aldri hatt sansen for duknakkethet. Du har rett til å holde hodet høyt uansett hva du har gjort, forutsatt at du så godt du kan har ryddet opp i problemene du har laget - eller sonet, hvis det var såpass alvorlig.


Du må gjerne skamme deg litt, for skam er et sosialt grep som bidrar til at du holder deg på den smale sti, men ikke bruk opp energi på å sitte og sutre i en krok mens du forteller hele verden at du angrer. Det kalles selvmedlidenhet, og det er veldig lite sjarmerende.

*

Jeg ser selvsagt også den alvorlige siden av saken: Man skal helst ikke spøke med selvmord. Selvmord er en tragedie, og det rammer dessverre mange familier hvert år. 

Unnskyld til alle som ble støtt av at jeg var useriøs om et så sårt tema. Jeg burde selvsagt tenkt meg om, og jeg har ingen annen forklaring enn at jeg er et usedvanlig grunt, sorgløst, bortskjemt og lykkelig menneske, som er så selvsentrert at jeg er blind for andres smerte.

Jeg beklager at noen ble såret, men jeg beklager ikke at jeg er lykkelig.

Lykke er ofte bare en måte å se livet på. Du kan til en viss grad velge å være lykkelig.

Vi har nemlig alle vårt.

Det hadde selvsagt vært fint å kunne skylde på en teknisk feil

tirsdag 26. november 2013

En halvtime av mitt liv

Jeg fantaserte om å stikke pennen i øyet. Jeg gikk i detalj; vevet som måtte vike plassen for en kulepennspiss, gørr som tøt ut, tårene som hang i vippene og gjorde mascaraen utflytende og smerten. Smerten var nederst på listen. Jeg lurte også på hvor langt jeg hadde klart å stikke pennen inn før den møtte hodeskallen eller hjernemasse med for høy tetthet.

- Neeeiiii, ikke vet jeg ...., sa treskallen ved siden av meg.

*

Jeg tenkte på å skyte meg. Tenkte på hvordan kulen kom til å presse seg gjennom skallen, gjennom hjernen og ut på den andre siden. Jeg håpet kulen ville ta oss begge, inntil jeg kom på at jeg ikke ville tilbringe verken livet eller livet etter døden sammen med denne gjøken.

- Jeg veeeeet ikke heeeeelt, jeg ..., kvekket det.

*

Hva med å svelge gift? tenkte jeg. Gift er jo en klassiker. Sokrates drakk gift, så hvorfor skulle jeg være noe bedre? Eller verre? Ett minutt mer med denne tragiske skapningen, og jeg burde kanoniseres. Av Paven. Minst.

Eat dirt, Sokrates, jeg er tøffere enn deg.

Ikke la deg lure av det oppriktige smilet

Giften vil spre seg i magen og kanskje lamme meg sakte men sikkert. Jeg begynte å glede meg. Gift må være tingen. Men så kom jeg på at jeg kanskje ikke døde med en gang, og tenk om jeg ble liggende uten å være i stand til å holde for ørene? Tenk om det siste jeg hørte var gnagingen fra spøkelset borte i kroken!

*

- Det trooooor jeg ikke, knirket det.

Jeg lurte på hvor lenge jeg måtte dunke hodet i bordet før jeg fikk en så alvorlig hjerneskade at jeg døde. Men hvordan skulle jeg være sikker på at jeg drepte meg selv? Det mest sannsynlige utfallet var jo at jeg besvimte og en eller annen Florence Fuckings Nightingale ringte 113.

Jeg kom på at jeg kunne sikte øyet inn på pennen. Hvis jeg holdt pennen mot øyet og så slo hodet hardt i bordet, måtte jeg jo ha en sjanse til å unnslippe dette helvete på jord.

Jeg tok av meg brillene ... men da så jeg ikke en gang min egen hånd, så den planen utgikk med høye kneløft.

*

- Kanskje det ... men nei, sutret neket. Ikke spør meg hva det handlet om. Jeg kan ha fått en hjerneskade helt uten å prøve. Hvis noen kan snakke hull i hodet på en, må det jo gå an å drepe hjerneceller bare ved å være kjedelig også, tenkte jeg. Det var i alle fall logisk der og da.

Jeg slo meg prøvende i hodet før jeg kom på en film jeg akkurat hadde sett der en ble drept av et hardt slag mot strupehodet. Jeg slo, men pysete som jeg er, ble det ikke hardt nok til mer enn en hostekule.

*

Slik gikk nok en halvtime av mitt - uansett hvor gammel jeg blir - altfor korte liv.

mandag 25. november 2013

Verdens eldste

Jeg er ikke kul. Jeg har heller aldri vært kul. Det nærmeste jeg kom var da jeg var 17 og jeg og min beste venninne fant hver vår gamle skinnfrakk fra den gang våre mødre var tenåringer.

Jeg kan fremdeles huske lukten av gammelt, litt stivt, semsket skinn, og ønsket om å gjenskape den tiden da jeg var ung og ikke hadde barn og boliglån, var den egentlige årsaken til at jeg kjøpte en svindyr skinnfrakk fra Burberry i sommer.

"Om 20-30 år har jeg kanskje en sønnedatter på 17 år som har lyst til å bruke den," tenkte jeg og avskrev den økonomisk i et generasjonsperspektiv.

*

Funnet av skinnfrakkene kan tyde på at våre foreldre var kule en gang, men vi greide ikke helt overta looken, selv om vi prøvde innmari hardt.

Ett av tiltakene var å sette opp håret og knytte et silkebånd rundt pannen, og siden silkebånd har vært selve antimateriet til alt som er kult siden tidenes morgen, skjønner du sikkert at vi bommet allerede der. Et annet tiltak var å rappe en dress av fedrene våre og pynte opp dressene med sikkerhetsnåler og bomullsdotter.

Ja, du leste riktig. Bomullsdotter. Råkult. Særlig de lyseblå.



Så der spradet vi rundt i verdens navle, aka Stathelle (Bamble kommune i Telemark), og synes vi var svært innovative med en kombinasjon av babyrosa silkebånd og punk-inspirerte dressbukser. Vi var i det minste alene om looken.

Lærdommen fra den gang: Ikke prøv å være noe annet enn det du er. Innerst inne vet du at du ser teit ut.

*

Jeg prøver å holde meg unna å mene noe om ungdommen. For de vet så mye mer enn meg om ungdommen nå til dags. Men jeg må jo få spørre, og i dag spurte jeg min sønn på 15 om hva en hipster er.

"Hipstere er sånne som vil skille seg ut," forklarte han.
"Skille seg ut? Men det er jo en hel haug av dem?" sa jeg forvirret.
"Jo, da, men de skiller seg ut for eksempel ved å gå i sånne klær som mommo gikk i," forklarte han og ba meg om å google det.

Da fortalte jeg ham om skinnfrakken. Den som luktet Elvis og Beatles og tidlig 60-tall.

"Vet du hva dette betyr?" spurte han. "Du er kanskje verdens eldste hipster!"

Kjempekult.

søndag 24. november 2013

Turtrollet

Et kort stykke gikk jeg bak en liten jente på 3-4 år. Vi var begge på tur rundt Sognsvann, jeg var i litt bedre humør enn henne.

"BÆÆÆR MEEEEG!" skrek hun til sin mor som gikk to-tre meter foran. Plutselig husket jeg følelsen: Jeg hadde alt for mye klær på meg, skjerfet klødde, støvlene var tunge og det var vanskelig å gå fordi parkdressen var designet for å holde varmen selv når man satt i timesvis og lekte i kald sand.

Jeg brukte nesten 40 år på å finne igjen turgleden, og mine foreldre og besteforeldre har brukt alle triks i boken for å få meg til å gå de siste meterene opp til hytta i 20 minus midt på natten. Jeg tar høyde for at det var et par minusgrader og at klokken kanskje bare var fem, men jeg kan fremdeles drømme slitsomme drømmer om turer til hytta i mørket.

*

Før mine foreldre fikk egen hytte, brukte vi familiehytta på Rjukan. Nærmere bestemt Hylldalen, et stykke overfor byen, men ikke så langt fra Rjukan Fjellstue. Om sommeren kunne vi kjøre helt frem, men om vinteren måtte vi gå på ski. Med sekk! Å, som jeg hatet den løypa!

Min mormor visste imidlertid råd. "Har du sett Just Baugerud?" spurte hun. Hvis dette hadde vært i dag, ville jeg naturligvis umiddelbart googlet fyren og funnet ut at han var en sølvsmed fra Tinn på 1700-tallet, men dette var årevis før hver eneste snørrunge gikk rundt med verden i lomma.

"Hvem er Just Baugerud?" spurte jeg i stedet.

Hun pekte på en liten fjelltopp litt lenger fremme. "Han sitter der." Alt jeg så var stein. "Ser du ikke nesen hans?" spurte hun.

Dette bildet er ikke fra Rjukan, men det bor et troll her også. Ser du det?

Og da så jeg helt tydelig at det jeg hadde tatt for å være et lite utspring klart var en nese som utmerket godt kunne tilhøre en enorm skapning. Jeg spurte om Just Baugerud var et troll. Jeg var fire år og trodde på svaret jeg fikk.

Hun fikk meg til å gå stille som en mus forbi trollet for ikke å vekke ham. Trollet Baugerud hadde enorme ører også, så det var en veldig stille liten jentunge som skled forbi på treplankene sine.

*

I flere år etter gikk jeg lydløst forbi Just Baugerud. Ikke fordi jeg trodde på trollhistorien, men fordi jeg synes historien var fin. Jeg synes det var fint å tenke på at det kanskje for veldig lenge siden fantes store troll som regjerte over store skogområder og som etter hvert ble så slitne at de måtte sette seg ned for å hvile i noen hundre år.

Barn trenger litt mystikk og mye kjærlighet. Den lille jenta på Sognsvann ble etter en kort stund tatt opp på mammas arm der hun fikk noen trøstende ord. Jeg håper hun kommer hjem til en omsorgsfull familie, en varm seng og en spennende godnatthistorie. For det fortjener alle barn.

lørdag 23. november 2013

Fred på jord og noen sko

Kjære julenissen. Eller Gud.

Det er 24. november i morgen. Altså én måned igjen til jul. Det burde være nok av tid til å skrape sammen til ønskelisten min, all den tid jeg er så beskjeden som jeg er.

Siden jeg antar at det heller ikke i år er noe vits i å ønske seg fred på jord, nøyer jeg meg med noe du/dere kan rå over. Ikke ta det ille opp, men jeg synes det er flaut at det ikke har vært mulig å gjøre noe med krig og fred og sånn på alle de årene du/dere har hatt på dere.

Hvor vanskelig kan det være, liksom? Du  julenissen har jo all verdens mulighet til å oppdra klodens barn, og du Gud påstår at du er allmektig. En av dere skrythalser må vel i det minste få slutt på galskapen i Syria?

Så. Hvis det ikke er mulig å få barn i alle land til å leve uten å være redde for at voksne rundt dem skal gå bananas med en bibel, koranen, kuler, krutt eller bare vold, ber jeg dere - i alle fall deg Gud - om å slutte med alle naturkatastrofene.

Sånn jeg ser det, er det veldig ofte de som ikke har noe fra før som blir utsatt for de fire elementenes uforutsigbarhet, og det er jo direkte feigt. La dem være i fred, hører du! Du ser vel at vi er i stand til å være slemme nok med hverandre om ikke du skal legge sten til byrden. For å si det bokstavelig.

Når det gjelder mine litt mer, skal vi si, materialistiske behov, er listen i år kort og overkommelig.

Vil jeg påstå.


  • Én diamantring fra Ole Lynggaard
  • Tre par sko (ett sort par fra Prada, ett lyst par fra Prada og ett brunt par fra Gucci
  • Ett par skoletter fra Lanvin)
  • Ett par støvletter fra Stuart Weitzman
  • Noen dager for meg selv enten på hytta eller aller helst på et hotell ikke så langt unna hjemme (jeg er veldig glad i familien min, men de trenger en pause fra meg innimellom, de er bare for snille til å si det høyt)


Hvis du/dere trenger en agent her på jorden til å fikse de siste fem punktene for dere, så kontakt min mann. Han er som regel alltid i nærheten av mobilen sin, så bare ring. Han er ikke så lett å vippe av pinnen heller, så hvis dere sier hvem dere er, kommer han ikke til å bli verken star struck eller handlingslammet, men dere må nok finne dere i å bevise deres eksistens.

Når det gjelder den der "fred på jorden"-greia, så kan det hende han har et par tips der også, men han kan være litt i overkant kreativ, så snakk med meg før dere iverksetter noen av tiltakene han foreslår.

Deres hengivne,
Birgitte
Størrelse 38. Finnes blant annet hos Vincci i Bergen.


onsdag 20. november 2013

Takk for det

I går gjorde jeg mitt beste for å bli det jeg spiste, nærmere bestemt en stuffet, bustete, litt forvokst høne. Vi spiste Thanksgiving-middag. På ekte USA'sk. I alle fall så USA'sk man får det her til lands.

Amerikanerne virker svært glade i denne høytiden, og det skjønner jeg godt, for hvis man får lov til å møte masse hyggelige mennesker samtidig som man spiser god mat, er det jo ikke mye igjen å kritisere. Også midt i uken, da gitt.

*

Etter maten var det en minikonsert med Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen. Dette "minikonsert"-konseptet har jeg egentlig alltid lurt på. Hvordan definerer man en minikonsert? Et lite publikum? Få sanger?

Vi var over 100 mennesker og for min del var det mer enn nok sang og musikk, men det så ut som alle rundt meg koste seg. Noen mer enn andre.

Jeg har lyst til å trekke frem én. La oss kalle henne mrs. Gucci. Hun var gift med herr Hentesveis, og enten så holdt hun seg godt eller så var aldersforskjellen ca 30 år. Jeg ville tippet henne til omtrent 55.

*

Mrs. Gucci var ganske frempå. Der vi andre satt pent rundt omkring med hendene pent i fanget eller rundt en kaffekopp, svinset mrs. Gucci rundt kveldens attraksjon, Jørn Hoel, med et glass vin. Jeg var imponert over at hun ikke sølte en dråpe. "Det der har hun gjort før," tenkte jeg.

Jeg har aldri vært med i fanklubben til Jørn Hoel, men bevares, det var da stemningsskapende.

Faktisk har jeg vært litt skeptisk til Jørn Hoel helt siden en av mine barndomsvenninner kom sjokkert tilbake fra en konsert med ham og sa at hun hadde mistanke om at han ikke brukte undertøy. Det tok mange år før jeg skjønte hva hun mente da hun sa at "han MÅTTE ha festet en sykkelslange til junior".

*

Jeg registrerte at Jørn Hoel ganske lenge og med en engels tålmodiget prøvde å formidle at han sang de sangene han hadde planlagt og hvis mrs. Gucci insisterte på at han skulle synge en bestemt sang, måtte hun minst donere 2.000 kroner til den gode saken vi var der for å støtte.

Mrs. Gucci flashet et kort og dermed ljomet "I'm lost in the tango" nådeløst inn i øregangene mine. Det viste seg at mrs. Gucci ville danse. Aller helst ville hun danse med sin geriatriske mann, og det synes jeg var litt søtt.

De tok cirka tre sekunder før oppvisningen ble så langt fra søt som overhode mulig da det viste seg at herr Hentesveis kun var inviterte ut på dansegulvet for å illudere en slags strippestang som mrs. Gucci kunne gnukke seg mot. Det var så kleint at jeg måtte se bort.

Da så jeg at det samme gjaldt de fleste andre tilskuerne også. Vi var en gjeng på nesten 100 mennesker som febrilsk prøvde å finne noe som helst annet å se på enn denne ålende reklamen for fordelen med hvite dager.

*

Thanksgiving handler om å være takknemlig. Jeg er svært takknemlig for at jeg ikke våknet opp i dag med kuppelhue og vage minner om å ha vist rumpa til et nokså utakknemlig publikum.

Kålhoder kan også brukes som pynt, så nå vet du det. Hvis du ser nøye øverst til høyre, ser du Jørn Hoel, men jeg prøvde egentlig å bare ta bilde av kålpynten.

Kommunikasjon og samferdsel

Jeg var på vei til Bergen. Flytoget var første etappe. Reising er ro for meg. Kø i sikkerhetskontrollen, tilfeldige kroppskontroller og andres bråkete unger er knapt småstein i skoen. Reising er mental balsam.

- Næmen HEI! hørte jeg en godt voksen dame hilse damen som satt bak meg. Den nyankomne fikk et litt mindre entusiastisk hei tilbake.

- Hva gjør du her? spurte hun mens hun dumpet ned i setet og dæljet til meg i høyre øre med en tøyveske som helt sikkert var resirkulert organisk, syrefri hamp.

- Jeg er på vei til Gardermoen …? svarte hennes stilmessige motstykke.

- Møtte ikke vi hverandre hos Karsten-Beate og Liv-Einar for tre år siden? (Jeg har anonymisert vertskapet.) 

- Jo, kanskje ...? 

Jeg hadde garantert husket det hvis jeg var på fest med et levende kråkereir, men det kunne jo hende hjernen hadde blokkert ut et slikt minne av ren selvoppholdelse.

- Såååå HYGGELIG! Hvordan har du det? Jeg hørte at mannen din fikk kreft? Prostata, var det ikke?
- Nei ...?! 

- Jo, da! Men fortell! Har datteren deres fått unger enda?
- Vi har to sønner ...
- Ja! Og den ene var homofil, ikke sant? hvisket hun høyt.
- Nei ... ?

- Jeg har blitt BESTEMOR!
- Så ... fint, da. 

"DARWIN!!!!" glapp det fortvilet ut av meg mens jeg gråt litt for menneskeheten.

- Og det var jammen på tide, jeg trodde aldri hun skulle finne en mann som ville ... hun er alene med ungen, naturligvis.
- Ok ...?
- Ja, hun er jo ikke helt frisk og har aldri klart å holde på en mann mer enn i en halvtime, men det er jo nok. HAHAHAHAHA!
- ???

(Her sa hun faktisk "bipolar" og ikke "ikke helt frisk", men jeg tenkte kanskje jeg skulle anonymisere denne stakkars datteren litt. Etter det betrodde hun seg til sin sidekvinne og alle som ellers orket å høre på at hun hadde hatt hemorroider siden hun selv fikk barn for 35 år siden, men det tenkte jeg å spare deg for.)

- Hvor skal du? spurte gnagsåret.
- Jeg skal besøke min søster i Tromsø.
- DET SKAL JEG OGSÅ! Eller altså, jeg skal ikke besøke noe, jeg skal på kurs.
- Ja ...ha?
- Jeg har vært SÅÅÅ trøtt i det siste, og nå MÅ jeg bare bruke litt tid på meg selv. Så jeg skal lære å kvitte meg med grenser og alt som gjør at jeg holder alt inni meg, skjønner du? 

Toget sakket farten og stoppet helt.

- Er vi fremme allerede? spurte den nybakte bestemoren og reiste seg for å gå ut.

Jeg snudde meg og sa ja. Damen innerst ved veggen sendte meg et forvirret blikk og sa at nei, vi var bare på Lillestrøm. I det hun sa det, forsto hun tabben sin. 

Og jeg fikk et nytt svingslag i øret.


mandag 18. november 2013

Bill.mrk. Søker våt og tynn mann

Eller, mann og mann, fru Blom. Jeg søker den spikertynne unggutten som cirka klokken kvart på fire i dag dukket opp rett foran bilen min da jeg var på vei i rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden.

Du hadde caps, rutete skjorte og et kamera i hendene.

Du så konsentrert ut.

Du så ikke meg.

Du hadde ikke refleks.

Jeg antok at du var lei av livet.

*

Enten er du vanvittig dum, eller så er du modigere enn de fleste av oss. Ikke bli sur hvis jeg heller over mot å si at du ikke nødvendigvis fremsto som særlig skarp.

Du husker kanskje ikke dette, for det kan jo hende at du ligger under et busshjul akkurat nå, men klokken cirka kvart på fire i dag regnet det, og i tillegg var det mørkt.

Området rundt den amerikanske ambassaden er godt utstyrt med fotgjengeroverganger, og du så ikke ut som du hadde det for travelt til å gå via en av dem - du så rett og slett ut som du ikke ante hvordan verden så ut rundt deg, og kanskje gjorde du ikke det heller. Men hvis du noen gang kommer til å lese dette skal du vite at:

Du holdt på å dø i dag.

Og jeg holdt på å bli hun som drepte deg.

*

Jeg kjørte ikke fort, så sjansen for at hjernemassen din hadde ligget klemt utover den våte bakken som makrell i tomat på tube mens den to tonn tunge bilen min sto godt plassert på den knekte ryggraden din, var ikke stor, men det kunne du umulig ha forutsett.

Og om ikke du er særlig interessert i livet, så tenk i alle fall på kameraet ditt. Det så veldig fint ut.

*

Jeg har et par råd til deg:

1 Ta på deg en regnfrakk når det er sånt vær som nå. Husk at selv om du unngår å få dekkmerker på ryggen, kan du likevel dø av lungebetennelse

2 Bruk refleks (Lærte ikke moren din deg det?)

3 Bruk fotgjengeroverganger. Slit dem ut. Lær deg å se på det som en tilfredsstillende måte å bruke fellesgodene våre på. Du har sannsynligvis vært med på å betale dem.

4 Se deg for når du går ute (og inne - de fleste ulykker skjer jo der)

5 Spis litt mer, for hvis den kvinnelige utgaven av Mister Magoo kommer sneglende rundt i en rundkjøring og kjører på deg, er det uansett greit med litt polstring.

Mr. Magoo (Google)
Vennlig hilsen Birgitte

søndag 17. november 2013

Bare søppel

- Gi meg et stikkord som jeg kan blogge om i dag, da, ba jeg.

- Søppel! kom det kontant.

*

Min mann er ikke så glad i bloggen min, men det er helt greit. At det første han tenker på når jeg ber ham tenke på den er søppel, får jeg bare prøve å overse. En av suksessfaktorene for et ekteskap, er som kjent dårlig hukommelse og villigheten til å korrumperes, og det er jo snart jul.

Denne i hvitt gull kommer til å passe perfekt til Lotus 3 som jeg fikk i fjor (Ole Lynggaard)

*

For nesten 20 år siden var jeg i et mørkt lokale i Klubben på NHH. Der spilte Bare Egil band. En skjeggete fyr som skrek mer enn han sang, gjorde uutslettelig inntrykk.

HVIS DU SYNES TAGGING ÆR SÅ JÆVLA TØFT KAN DU TAGGE DÆI SJØL I RÆVVA (RÆVVA!) x2
HVIS DU SYNES DET ER SÅ JÆVLA TØFT Å TAGGE KAN DU FAEN MÆ TA Å TAGGE DÆI SJØL I RÆVVA
Men ikke kom å tagg på ruta mi for den ruta skal jeg se gjennom og det æ'kke så jævla lett å se gjennom ei rute som er full av taggin, ikke sant?!
SÅ HVIS DU KOMMER TILBAKE FOR Å TAGGE MER PÅ RUTA MI SKAL JÆG TAGGE DÆI I RASSHØLE ( JA, I RASSHØLE! )


skrek Egil. Bare Egil. Og jeg som på den tiden var svært forsiktig med stygge ord, lo så jeg holdt på å ramle av stolen.

TAGGING ER IKKE NOE TØFT! DET ER MYE TØFFERE Å DRIVE MED STRIKKHOPP MED STÅLTRÅD ISTEDE FOR STRIKK, OG BREKKE BEGGE BÆINA (AUUU!)
TAGGING ER IKKE NOE TØFT! DET ER MYE TØFFERE Å HOPPE UT AV FLY UTEN FALLSKJÆRM!
TAGGING ER IKKE NOE TØFT! DET ER MYE TØFFERE Å SVÆLGE EN USIKRA HÅNDGRANAT! (FAEN!)
Når du må stikke heroin sprøytene rett inni øye, fordi du ikke har blodårer igjen på hele kroppen, DA ER DU TØFF!
Men når du driver å tagger.. DA ER DU FAEN IKKE TØFF I DET HELE TATT!
Jeg synes til og med mora mi er tøffere enn di som tagger, og det sier litt.. fordi mora mi er liksom ikke så jævla tøff at det gjør noe a, selv om hun er litt tøff.
Men hun er hvertfall tøffere enn di som tagger.

Moren min er tøffere enn din, der altså.

*

Da jeg var liten forsøkte Margrethe Munthe å få oss til å være høflige mot voksne og ta av oss lua før vi gikk inn i stua, men jeg tror Egil har større gjennomslagskraft enn det gamle frøken Munthe hadde.

Jeg ble i alle fall bare opprørsk av å høre lyden av pekefingeren hennes og var villig til å gå med lue inne bare for å være rampete. I stedet tok jeg min egen vri og nektet å gå med lue ute.

Det var dumt, for jeg vokste opp i Grenland og kombinasjonen kalde ører og forurenset luft, ga meg luftveisinfeksjoner flere ganger i året, men jeg har aldri tagget.

*

Frøken Munthe var tydeligvis opptatt av moral, men visste du at det var hun som oversatte den italienske Pinocchio til norsk? Du vet den lille tredukken som ble levende og som fikk lang nese når han løy? Hun var også kvinnen bak "Vi har en tulle med øyne blå" og den gir meg gode minner, for den sang min mor og min tante for meg da jeg var liten.

At jeg har brungrønne øyne ble høflig oversett. Håret mitt var blåsvart og ørene store allerede da, men jeg overhørte "med silkehår og med ører små" i flere år. Margrethe Munthe måtte filtreres, ellers kunne små barn bli skadd for livet. Jeg kan fremdeles gå og nynne hektisk på "Da klokka klang" hvis det er noe jeg skal rekke.

*

Bare Egil har - til tross for et noe brutalt uttrykk - noe avslappet over seg. Sist jeg hørte Bare Egil, skrek han "Ingenting er søppel før noen har kasta det!". Jeg tror ikke teksten er hans, for da jeg googlet det, kom det opp i forbindelse med et barneprogram, men fremførelsen hans er jo halve moroa.

At ingenting er søppel før noen har kastet det, er helt sant. Så lenge noen er glad i et plagg eller et møbel, er det ikke søppel.

Med mindre det finnes en ektefelle som oppriktig mener at en caps og en t-skjorte med flammemønster og teksten "DO OR DIE!" på ikke passer seg for en mann på noen og førti som ofte har behov for å tas på alvor og som etter sin kones mening har allerede har brukt opp den kvoten ved å insistere på å kjøre Corvette.

Så hør her, kjære. Greit at du ikke liker bloggen min, men du skal vite at det var jeg som kastet t-skjorten og capsen din. At de sikkert "forsvant i flyttingen i 2009" er bare jug. Du skulle aldri hatt på deg den lua i stua.

Ha!

lørdag 16. november 2013

Hardtslående korn

Selv om du ikke tenker på ditt forhold til korn hver dag, så gjør det ikke noe om du reflekterer litt over det akkurat nå.

Jeg er havren, jeg har bjeller på

Liker du for eksempel kornåkrer? Tenk på en solfylt dag på sensommeren. De gule, endeløse åkrene beveger seg dovent med vinden, og selv om du vet at kornaks stikker noe inn i helvete, har du bare lyst til å la deg favne av den myke matten som er selve essensen av sommer.

*

Jeg liker kornåkrer. Jeg har likt dem helt siden jeg var liten og satt bak i bilen til mine foreldre som kjørte oss enten til eller fra våre besteforeldre i Vestfold. 

Du kan bake mange brød av det du ser langs E 18 mellom Stathelle i Telemark og Horten eller Sande i Vestfold. Med mindre det kornet blir brukt som dyrefor, ikke vet jeg.

*

En del år senere holdt korn på å føre til at jeg strøk på eksamen i samtidshistorie. Ikke hvilket som helst korn: svensk korn. I alle fall korn på svensk.

Jeg var ikke verdens ivrigste student, det kan til og med tenkes at jeg var direkte uinspirert. I alle fall ventet jeg litt for lenge med å åpne den største og kjedeligste boken - en bok jeg kunne velge mellom å lese på engelsk eller svensk. Tabben var at jeg valgte svensk og at det bare var et par dager igjen til eksamen da jeg fant ut at jeg skulle skumme gjennom pensum.

Boken handlet stort sett om "spannmålslagerna". Og det var klin umulig å lese ut av sammenhengen hva en eller et spannmål var. Jeg skjønte "spann" og jeg skjønte "mål", men til tross for at jeg spurte alle jeg kjente inkludert en kollega av min far som påsto at han snakket flytende svensk, var det ingen hjelp å få. Verken spann eller mål ga mening.

*

Litt for sent til å imponere sensor, fant jeg ut at spannmål er det svenske ordet for korn. Kornloven, som boken handlet om, ble innført for å beskytte kornproduksjonen i England, og først i 1846 ble det (nesten) slutt på å gi eksportstøtte til bønder som ville selge korn ut av landet og på tollsatser som varierte med Englands egen produksjon av korn (høy toll ved lave kornpriser i resten av verden og lav toll når kornprisene likevel var høye).

Det svenske ordet spannmål, kommer fra en skatt målt i spann av tresket korn. De kan jo vurdere å bytte ut det ordet nå, tenker jeg, men det får de selvsagt finne ut av selv.

*

Vi nordmenn skal være ytterst forsiktige med å hovere. Vi blir visstok betraktet som nisser som bruker hele dagen på å drikke olje rett fra havet, og slikt kan jo erte på seg en hvilken som helst finansutsatt europeer.

Vi skal heller ikke mobbe andre for å ha et noe foreldet språk, for det har jammen vi også. 

Du har kanskje hørt noen bruke uttrykket "slå i hardtkorn"? Kanskje bruker du det til og med selv?

*

Hardtkorn betyr hardt korn. Før vi fant ut at vi skulle bruke liter og andre typer mål for tørrvarer, hadde man behov for en standardisert måte å måle verdier på. Da kom en luring på at en tønne med hardt korn måtte være en smart enhet.

Én tønne besto av åtte skjepper eller fire fjerdinger, og var etter dagens mål på 139 liter. En fjerding er det samme som en firedel og hvis du møter noen riktig gamle mennesker, kan du høre at de kaller et kvartal for en fjerding.

En tønne er laget av staver som ble holdt sammen av tønnebånd, og hvis man tok bort tønnebåndet, falt alle stavene fra hverandre. Hørt det før? "Å falle i staver"? 

En skjeppe er det samme som en bøtte, og uttrykket "ikke sett ditt lys under en skjeppe" har du helt sikkert brukt om folk som later som de er beskjedne, men som egentlig bare er ute etter å få ros. Gi dem det. Det er en personlighetsbrist, men vær litt raus. Det koster ikke deg noe.

*

Å slå i hardtkorn betyr å blande (å slå) sammen ulike ting på en urettferdig måte. Hardt korn var et kvalitetsstempel, og det å blande inn billigere og dårligere korn var en skurkaktig måte å få mer penger på.

Da jeg spurte min mann om han visste hva det var, sa han "Ja, det vil for eksempel være å sammenlikne meg med en bosnisk krigsforbryter". 

???

"Du kunne ikke komme på andre eksempler, vel?" spurte jeg.

"Har du blogget om meg og en krigsforbryter?" spurte han mistenksomt.

For å slippe å juge sa jeg "Jeg ber deg jo om andre eksempler!". Den omgåelsen gikk han ikke på, så han spurte igjen, men jeg holdt på mitt. "Kom på noe annet, så slipper jeg å skrive det," sa jeg.

"Ok. Jeg kan sammenlikne deg og moren din," sa han. 

Jeg har ikke hardt korn her, men å få en kilo mel i hodet må da også gjøre litt vondt.

onsdag 13. november 2013

Hud, klegg og kjærlighet

Hva har et lite uthus, en hodeskalle og et hus til felles? Den åpenbare forklaringen er at alt kan inneholde en dust, tenker du kanskje, og det er jo også riktig, men det var ikke akkurat den forklaringen jeg var ute etter i dag.

Vi må tilbake til det nære: Det som på en gjennomsnittlig kvinne er 1,6 kvadratmeter hvis man strekker den ut og på en tilsvarende statistisk mann er 0,3 kvadratmeter større, altså 1,9 kvadratmeter.

Jeg snakker om huden vår. Kroppens største organ - nesten 17 prosent av kroppsvekten din (hvis du vil ned i vekt i en fei, så skrubb bort døde hudceller. Det er helt kvalmt hvor mange kilo du drasser rundt på.).

Glem nyrer, lever og lunger. Det er altså huden som ruler, og derfor må du være snill med den. Ikke sole deg uten solkrem, få noen til å blåse på hvis du kutter deg og smøre deg inn med fuktighetskrem etter dusjen. Det siste der er noe klin, men du vil sikkert være glad for det når du blir gammel. En god fuktighetskrem er visstnok et godt middel mot tyngdekraften.

*

Jeg liker ordet hud. Jeg liker krem også, men nå er det huden jeg skal konsentrere meg om.

*

Ordet hud er varmt og sanselig, det er følsomt og tøft. Huden røper dine innerste lengsler og den beskytter deg. Du kan ikke leve uten hud - i alle fall ikke særlig lenge - men ikke noe karakteriserer bedre nakenhet, forsvarsløshet og sårbarhet som ordet hudløs. Uten hud har du intet vern mot verden. Du tar inn alt, føler alt. Ganske ulogisk når man tenker på at nervene befinner seg i huden, men pytt, pytt.

Det er jo så man får lyst til å være snill og god hver gang man hører hudløs. Tenk litt på det, og husk at det ikke er så lett å se på et annet menneske at huden ikke er der som man kanskje skulle tro. Vær snill med de pelskledde og de med fjær med det samme. Men ikke edderkopper, mygg og saksedyr. De kan du myrde for min del.

Og klegg. Kleggen har virkelig ikke livets rett. Klegg er ondskapsfulle jævler som ikke gir seg før én av dere ligger nede eller løper hylende av sted.

En slags klegg (Google.com)

Du tror kanskje at klegg er like glad i hud som jeg er og at det er derfor den er så ivrig? Nix. Jeg vil advare sterkt mot å prøve å legge godviljen til når det gjelder klegg. Klegg er ondskap. Klegg kan ikke føle kjærlighet. Klegg er insektenes svar på Pol Pot, Hitler og Stalin. Vi må aldri være naive når det gjelder klegg.

*

Huden min og jeg har vært utsatt for et par røffe omganger i det siste. Jeg har vært nødt til å sette sprøyter på meg selv i noen uker, og det er bedre enn at noen andre gjør det, men det er ikke akkurat den beste starten på en morgen.

Da jeg så esken sprøytene lå i, ble det hele litt bedre. For der sto det. Ordet.

"Húð"sto det. Og jeg synes det hele fikk et skinn av romantikk. (Her må du se bort fra at jeg sto med en sprøyte stukket inn i magen, men det bør vel ikke være noe problem.)

Fragmin. 10.000 enheter per dag. Forhindrer blodpropp, men kan få deg til å se litt mishandlet ut.

Visstnok betyr dette "Til bruk under hud". På islandsk. Som jo så og si er norrønt for oss som sleiver i vei på et språk som delvis er dansk og delvis er engelsk.

Det norrøne ordet húð har spor enda lenger tilbake. Helt til indoeuropeisk.

"Húð kommer fra indoeuropeiske (s)keu", skriver Yann de Caprona i Norsk etymologisk ordbok. Ordet betyr antakelig dekke eller innhylle, og fra dette har man fått ord som skur, hodeskalle (haus) og hus. Spennende, ikke sant? Hvis du ikke er enig, har du bare ikke satt deg godt nok inn i det. Vær litt åpen, nå da. Du har bare godt av det.

*

Indoeuropeisk er en språkgruppe. Norsk stammer fra indoeuropeisk, og de fem millionene i verden som snakker norsk får følge av ca tre milliarder andre når vi regner sammen alle de andre som snakker et eller annet indoeuropeisk språk.

Det er en fin tanke når vi føler oss litt alene her på berget, ikke sant? Greit nok at nesten ikke en kjeft skjønner hva vi sier nå, men for omtrent 7.000 år siden, kunne vi snakke med hvem som helst hvor som helst. Nesten.

*

Hvis Facebook hadde eksistert den gang, hadde det blitt fart på sakene. Språk er nå en gang en barrière for de fleste av oss, selv om det finnes nok av eksempler på at folk som både skiller +40 år i alder, minst det dobbelte i kilo og som snakker to ulike språk kan finne hverandre i kjærligheten.

Forutsatt at det er snakk om ekte kjærlighet, tror jeg det er hud som binder dem sammen. For følelsen av en nesetipp mot kinnet ditt eller fingre som stryker deg over ryggen, trenger ikke tolkes. Det er språket er universelt. Hvis du i tillegg har funnet en som holder opp døren for deg og vil ditt beste, er du griseheldig.

søndag 10. november 2013

Farsdag

"Gratulerer med farsdagen!" skrev jeg i en sms til min far mens min mann støvsugde. "For en ironi," tenker du kanskje og lurer på hvorfor jeg ikke støvsuger selv. Som en gest til mine barns far, liksom.

Vel. Jeg får ikke lov. Etter at jeg ble buksprettet for tre dager siden, må jeg ikke overanstrenge meg. Det har jeg fra selveste overlegen, og jeg utnytter det for alt det er verdt.

*

Min far ringte omtrent akkurat i det støvsugeren ble slått av. Jeg tenkte at det var fint, for jeg orket ikke begynne å forklare hvorfor jeg mente at det var utrolig viktig å støvsuge akkurat i dag (ja, jeg maste nesten hull i hodet på min kjære, men det virket). Jeg sliter nemlig fremdeles etter at jeg slumpet til å fortelle min farmor at jeg ved en anledning overlot oppvasken til min daværende mann og at jeg en gang hadde sovet til ti på en søndag. Min farmor ringte øyeblikkelig til min far, og jeg fikk en telefon fra ham litt senere der han forsiktig lurte på "hva som skjedde hos oss".

"Likestilling!" sa jeg. "Du må aldri forveksle likestilling med latskap," sa han.

*

"Takk for gratulasjonen!" hilste min far. Jeg spurte om han hadde hatt en fin dag, og det hadde han. "Den begynte allerede ved midnatt. Jeg fikk en gave av moder'n," sa han. Jeg var i ferd med å si at jeg måtte akutt-tørke støv, men så sa han noe med en gammel bukse.

"Moder'n fant igjen den gamle favorittbuksen min!" sa han. Visstnok hadde de to endevendt huset for å finne denne buksa en del ganger før, men nå hadde den dukket opp helt av seg selv "da jeg skulle hente frem vinterkolleksjonen min" som han sa.

"Har du en vinterkolleksjon??" spurte jeg og lurte på hva i all verden som hadde skjedd med min far. En gang på 90-tallet forelslo jeg at han skulle begynne å bruke litt mer fargerike skjorter enn hvite og lyseblå, og dagen etter kom han i en rosa.

"Jeg trodde den var borte for godt," sa han og refererte til Åndenes Makt og min mor. Jeg skjønte godt hva han mente.

*

"Siden jeg er voksen nå, kan jeg fortelle deg at jeg var vitne da moder'n kastet de to skreddersydde dressene du kjøpte i Singapore tidlig på 80-tallet på bålet i hagen," betrodde jeg ham. Det virket som han hadde hatt en mistanke i mange år. "Men," sa jeg (for nå var jeg begynt å bekymre meg for min mors vrede) "de var jo veldig dårlig sydd, da."

Det med kvaliteten på sømmen, har vært min mors mantra i årevis. Hver gang spørsmålet om hvor dressene tok veien kom opp, har hun og min mormor vist til at stoffet vred seg i sømmen. Jeg har alltid tenkt at stoffet skammet seg. De to dressene var henholdsvis lyseblå og burgunderrød, og jeg så selv at de var over middels brannfarlige.

"De var ikke dårlig sydd!" sa min far. "Det var bare det at de var så moderne sydd at din mor og mormor ikke hadde sett det før!" Jeg er klok nok til å holde kjeft når ting begynner å eskalere. Normalt, i alle fall. Så jeg sa ikke noe.

"Har du ellers hatt en fin dag?" spurte jeg. Han sa at han hadde hatt noen stille timer for seg selv på morgenkvisten etter som min mor sov litt lenge i dag. (Til åtte, tippet jeg.)

Da jeg la på følte jeg meg litt som en som nylig har helt bensin på en ulmebrann.

Min far og meg

lørdag 9. november 2013

Babyhud og sigarer

Et babykinn er noe av det mykeste som finnes i hele verden. Det rumler i eggstokkene mine når jeg tenker på små babyer, men siden jeg er 45 år og opererte bort livmoren min for snart fem år siden, er tiden med egne barn forbi. Jeg har egg, men ingen kurv å ha dem i.

Min siste baby er nå snart 16 år og min første er nesten 20 centimeter høyere enn meg. Begge er smartere, sterkere, mer moralske og mer sympatiske enn sin mor.

Det betyr at jeg likevel ikke greide å ødelegge dem.

*

"Det er ingenting så deilig som å snuse litt," sang jeg lavt inn i ørene deres mens jeg trakk inn lukten av ren babyhud.

"Det er ingenting så deilig som å snuse litt,
snuse litt,
snuse på hverandre.
Bare stå og kjenne varmen i fra kinnet ditt,
og bare snuse litt."

Jeg kan jo ikke synge, men den skjærende stemmen min ble litt mildere når jeg hvisket. Det var vel det som reddet både hørsel og vett på de små, vil jeg tro.

*

I går kveld ble jeg minnet på sangen.

- Vet du når jeg sluttet å snuse? spurte min mann.

"Å, nei!" tenkte jeg. "Ikke NÅ igjen!"

Ikke bare var det ørtende gang han hadde sluttet, men det var også ørtende gang jeg ikke hadde lagt merke til det. Han kan med god grunn si at jeg ikke er særlig oppvakt.

*

Jeg rotet meg bort i en lang forklaring og endte opp i noe jeg mente var et vellykket forsøk på å snu situasjonen i retning av at han hadde begynt like mange ganger, og at jeg heller ikke gadd å holde rede på det. Den gikk ikke.

Visstnok hadde han sluttet med den ekle vanen for to uker siden.

- Så du mener at jeg skal legge merke til noe du IKKE har i munnen? spurte jeg.

Det mente han åpenbart. Vi diskuterte det en stund og han minnet meg igjen på at han i 2007 hadde sluttet i to måneder før jeg fikk det med meg.

*

Plutselig reiste han seg, og jeg spurte hvor han skulle. Han tok på seg jakke og sko, og jeg reagerte på at brystkassen var litt lenger frem og nesa litt mer opp i luften enn normalt.

Han så ut som en mann som akkurat har sluttet å snuse og som skal ut for å feire med en sigar.

Røyking dreper deg ikke med en gang, men det er ingen som vil snuse på deg.

tirsdag 5. november 2013

Alt pynter et gammelt juletre

Visste du at du ved hjelp av en enkel test kan finne ut hvilken julepynt du er? Ja, du leste riktig. Hvis du alltid har lurt på om du har mest til felles med en skjevt sammensatt julekurv eller en snor med norske flagg, kan du svare på ti enkle spørsmål og få svaret med en gang.

Jeg nektet å ta testen til tross for et umenneskelig press fra mine kolleger. Jeg er ikke så glad i det som skjer før og etter julegaveåpningen, og jeg er aktiv motstander av juletrær. På hytta har jeg en ICA-pose med julepynt, og det inkluderer to julestjerner til å henge i vinduene. Det betyr at det ikke er plass til så mye annet.

*

Etter et par uheldige fotoepisoder på jobben i forrige uke, har jeg ikke hatt min normale selvtillit. Jeg har blitt pinlig klar over at profilen min likner en fuglunge som  ble klekket litt for tidlig. Du klarer sikkert å tenke deg det: nebbet er det første du legger merke til før du ser en litt slerkete fjærløs (gudskjelov for det) halshud.

Det er utrolig slitsomt å passe på at ingen ser meg fra siden, så det har jeg gitt opp, i stedet prøver jeg å smile mye og løpe fort. Slik satser jeg på at folk ikke ser hvor ille det står til.

*

I helgen klaget jeg min nød til min mann. Han tok ikke poenget. "Jeg er så stygg, jeg ser ut som en fugl!" sutret jeg. I stedet for å si "Men kjære Birgitte, min elskede ene, du er den vakreste kvinne jeg noen gang har sett og jeg vurderte å stikke ut øynene mine da jeg så deg første gang, for hvis jeg ikke kunne få se på deg resten av livet, var det ikke verdt å se noe", sa han bare "Hæ? En fugl?".

"Se på Henrik," sa jeg og pekte på min eneste hjemmeboende sønn. "Han har en perfekt profil, hvorfor kunne jeg ikke arvet den?". Min mann påpekte at man ikke arver sine barn, men jeg viste til at galskap kan arves og at mine foreldre helt åpenbart har fått det av meg.

*

"Mamma synes du har en pen profil," flirte mitt barns far. Mitt barn så uforstående på meg. "Har du sett på profilen min?"

Jeg skammet meg. Gikk min sønn rundt og følte at han ikke ble sett? Jeg sa kjærlig at jeg selvsagt hadde studert profilen hans nøye. "Noen ganger ser jeg på den om natten når du sover," sa jeg.

Han så usikkert på meg. "Er du oppe om natten og ser på Facebook??"

"Nei ...?"

"Men du sa jo akkurat at du så på profilen min? Om natten? Hva er det med deg?"

*

Noen ganger er det en lettelse å komme inn på kontoret. Men ikke i dag.

"Jeg er så morsom!" sa min kollega. Jeg kikket mistenksomt på ham. Så åpnet jeg mailen som kom inn. Fra ham til hele avdelingen:

Birgitte tok akkurat testen, men nektet å dele resultatet med dere. Så da gjør jeg det:  
"Du ble ... : Gammel juletrefot! Din eneste oppgave er å holde grana oppe og ta deg greit ut mens du gjør det. En gang kunne du holde selv den største edelgran oppe til nålene falt av. Nå har imidlertid tidens tann tæret betydelig på strammeskruene og tvunget fram overgangen til plasttre. Men med godt vedlikehold og godvilje holder du nok noen år til, selv om jula neppe blir den samme."

Fuckings nisse.

Dette er en juletrefot

Dette er en nisse

mandag 4. november 2013

Dønn snål

"Det er jeg dønn sikker på," sa jeg i en eller annen sammenheng. Det kan ha vært hva som helst, for jeg kan være nokså skråsikker.

Men fra å være en overlegen blære, ble jeg usikker på hva jeg faktisk hadde sagt. "Dønn"?

*

Jeg startet et lite forskningsprosjekt. Dette var for tre uker siden, og siden den gang har jeg tjuvlyttet på samtaler, notert mye av det jeg har hørt i en liten bok og lest veldig mye.

Ikke én gang har noen sagt eller skrevet "dønn" og etter halvannen uke begynte jeg å lure på om jeg hadde funnet på ordet selv, eller om det var ett av disse sære ordene som jeg har tatt med meg hjemmefra.

*

"Snålt" er et sånt ord. De fleste vil nikke gjenkjennende til ordet snålt, men jeg tipper at flertallet av dere mener at det betyr rart eller merkelig. På mitt språk - bamblesk - betyr det søt.

Denne betydningsforskjellen har ført til stor forvirring og noen tårer. Du skal for eksempel være forsiktig med å bøye deg ned over en baby og si til babyens mor at ungen hennes er snål. Hormonelle nybakte mødre kan ta det veldig tungt.

Hvis du vil fortelle din svenske venninne at kjæresten hennes er kjekk, så vit at snål på svensk er det samme som gjerrig på norsk. Og til alle småpiker der ute: hvis en mann er gjerrig, kan han være så pen han vil. Unngå gjerrige mannfolk.

*

Unngå også mannfolk som ikke åpner døren for deg. Går de først inn i et rom uten at det er en grunn til det (som for eksempel at de skal sjekke for drapsmenn eller edderkopper) så snu og gå din vei. Han blir ikke bedre med årene.

Og kjære deg. Ikke prøv og oppdra ham. Du kommer til å bli så drittlei det at du ender opp med å forakte hele gubben, og da er det ikke lett å huske at du valgte ham helt frivillig.

Her passer det kanskje å nevne at jeg er gift med en ferdig oppdratt mann (takk til svigermor for strålende jobb) som ikke bare åpner dører for meg, men som også bærer bagasjen min (til og med shoppingposer) og som gir veldig fine gaver. Nok om menn.

*

Tilbake til dønn. Dønn sikker, dønn ærlig, dønn lekker. Dønn kan brukes til nesten hva som helst - det er en smakssak. Dønn forsterker en hver beskrivelse. (Dønn snål, for eksempel, men som sagt bør du være forsiktig med det. Særlig hvis du er fra Bamble.)

Dønn er imidlertid et ord som ikke må misbrukes.

Ingen ord må misbrukes, da blir språket flatt og lite sjarmerende, og det må vi prøve å unngå. Noen er veldig opptatt av at du ikke må misbruke Guds navn, men seriøst: Hvis Gud er allmektig, så greier han å skille mellom en aftenbønn og glosene fra en som bommer på spikeren og slår hammeren rett i tommelen sin.


Eksemplet med hammeren er ikke tilfeldig valgt, for hvis du hører godt etter når noen slår seg - du må filtrere bort banningen, selvsagt - kan du høre et smell. Et drønn.

Eller altså et dønn. Som et tordenvær.

*

"Dønne" og ordet "torden" er forbundet gjennom en lang og kronglete forklaring, og enten får du bare tro meg på det, eller så må du slå det opp. Men siden jeg ikke klarer å la være å vise frem hvor smart og belest jeg er, kan jeg hinte om at du må tilbake til norrønt og at du må konsentrere deg om den siste delen av ordet (-den).

Den første delen av ordet er som kjent navnet til guden Tor.

Han med hammeren.

lørdag 2. november 2013

KABOOOOM!

I følge Wikipedia er fyrverkeri "mest brukt for estetikkens og underholdningens del, og finnes i mange former som primært fremkaller fire ulike effekter: lyd, lys, røyk og dalende materiale som konfetti. Fyrverkeri blir brukt over hele verden, ofte i forbindelse med ulike feiringer, for eksempel overgangen til et nytt år."

Jeg kan legge til at "fyrverkeri også har en annen funksjon: nemlig å skremme hyttenaboer på høylys dag."

La meg understreke at de fleste sikkerhetsregler ble fulgt under dagens sprengning. Mann og sønn så ut som to pyromane nerder der de sto med enorme briller, fyrstikker og fårete glis i god avstand fra luntene.

De klarte ikke engang vente to timer på at solen skulle gå ned.

Hvilket var litt dumt, selsagt.

For når man nyter stillheten på en fredelig hyttevei en solfylt dag tidlig i november, og - hva vet jeg - tenker på alt stresset man forlot i byen, eller på hvilken utrolig flaks det var at svigermor og alle søstrene hennes fikk diaré slik at de ikke kunne bli med på hytta denne helgen, kan en serie med smell rett ved hodet ditt komme litt brått på. Litt ubeleilig også, kanskje.

"For en idyll!" tenker du kanskje, men så bare "BÆNG!"

Bikkja og jeg var inne. Jeg gadd ikke være alibi for tåpeligheter, så jeg sørget for at de to sprengningskåte galningene ikke så meg der jeg sto og snikkikket, men bikkja er jo ikke så smart, så han sto i vinduet og pep. Han ville være med de store gutta ut.

Den lysten ga seg omtrent i det samme millisekundet den første raketten smalt. Og millisekundet etter sto loppeskinnet i gangen med sjokk i øynene og skjelvende ben.

En annen og mer åpenbar grunn til at det ikke er optimalt å fyre av raketter midt på lyse dagen, er at man ikke kan se hvor fine de er. For til og med en sur, gammel misantrop som meg må innrømme at et skikkelig fyrverkeri er vakkert.

Men jeg klarer ikke å se forbi at fyrverkeri er vanvittig sløsing. Man kunne nesten like godt tent på tusenlapper. Ikke hundrelapper, for fyrverkeri er grusomt dyrt.

Dessuten smeller det, og jeg liker ikke høye lyder. Der er jeg og hyttenaboen rørende enige. Han har ikke sagt noe, men jeg tenker at han kommer til å fortelle oss det når han bare får skiftet bukse.

fredag 1. november 2013

Smil, din heks

Jeg har hatt et todagers amnesti fra shoppestoppen min. Utbyttet ble to kjoler, støvletter og sko – og en varmeflaske.

I dag tok jeg på meg den ene kjolen, en strikket sak i grønt og grått. Design: Balenciaga, lengde: ikke så lang. 

Senere fant jeg ut at den heter Sweather Dress. Det kan forklare lengden.


- Synes du jeg er fin? spurte jeg min mann.

- Den var kort, svarte han.

«Like kort som tonen din!» tenkte jeg surt og la planer for kvelden som ikke inkluderte ham.

På jobben var stemningen litt bedre. To kolleger synes kjolen var fin. De var damer, men vi kler oss jo ikke for menn, slik mange tror, vi kler oss for oss selv og for å utkonkurrere andre damer. Nå er jeg dessverre eldre enn de andre damene jeg jobber sammen med, så jeg føler daglig at jeg må prøve litt hardere. 

Det koster. Blod og penger. Og noen ganger litt verdighet. 

*

- Hahahahaha, lo min geografisk nærmeste kollega.

Jeg trodde oppriktig at han hadde kommet over noe morsomt på morgenkvisten. Han kalte oss til seg og ba samtlige tilstedeværende om å se hva han hadde fått opp på skjermen. Han hikstet fremdeles av latter da han sa:

- Fin kjole, Birgitte, den er akkurat lik Pulverheksa sin!

Supert. 

Pulverheksa. Mitt alter ego.

Resten av dagen var han imidlertid veldig hyggelig. Eller så er jeg bare sulteforet på komplimenter. Når jeg tenker meg om er vel «du ser ikke så verst ut til å være så gammel» omtrent like utspekulert som å si «du svetter veldig lite til å være så tjukk». Men jeg er som sagt ikke særlig kravstor, så jeg gikk i timesvis og følte meg litt oppløftet. 

*

Det skulle vise seg at han hadde en baktanke med smørsnakkingen sin. 
 
- Å! Nå likner du akkurat på Pulverheksa! sa han begeistret da jeg et øyeblikk satt med utslått hår og grublet på noe av nasjonal viktighet. 

På det tidspunktet hadde jeg begynt å tenke på den lille heksa som en sjarmerende liten rampeheks, og jeg ble ikke sur i det hele tatt.

- Kan jeg få ta et bilde, vær så snill! ba han pent. 

Jeg sa ok. Under tvil.
- Du må ta av deg brillene og smile uten å vise tennene, sa han og viste meg et bilde av heksa. 

Akkurat sånn ville han at jeg skulle posere. Jeg tok av meg brillene. Og smilte så pent jeg kunne. 

*

Da senket han kameraet og sa «Nei, jeg kan bare ikke gjøre det mot deg.».

Det er faktisk, og uten unntak, det verste noen har sagt til meg. Jeg er rett og slett for stygg til å bli tatt bilde av. Jeg klarer ikke en gang å matche en naivistisk tegning av en heks. 

Det er mulig at jeg aldri kommer over det. Hadde jeg hatt kosteskaftet mitt her, hadde dere aldri sett meg igjen.