Det store eksperimentet

De siste ukene har jeg foretatt et lite eksperiment. Jeg har ikke sagt det til noen, så du er den første som får vite det. Følg med.

Inspirert av drøssevis av oppmuntrende sitater som er delt på diverse sosiale medier og sidevis av ulest (men omtalt) litteratur som oppfordrer folk, og kanskje spesielt kvinner, til å elske/akseptere både kropp og personlighet, bestemte jeg meg for å legge mer vekt på det positive rundt meg enn det negative. Jeg innså at jeg ikke hadde vært flink nok til det tidligere.

*

Hver dag har jeg oppsummert hendelser og eventuelle komplimenter, og mentalt druknet de negative i do mens jeg har samlet på de positive i en imaginær minnebok med pene border og friske farger.

Det har ikke vært lett å fylle minneboken, det skal sies. For hver dag som gikk, ble det faktisk færre og færre positive oppføringer, og toalettet hadde vært tett for en uke siden hvis jeg hadde dumpet all negativiteten på ordentlig.

Årsaken til dette misforholdet kan være så mangt, men det er helt klart at mine nylige forsøk på å se yngre ut ved hjelp av kjemi slett ikke har hatt den samme oppløftende effekten på mine nære omgivelser som det har hatt på deler av ansiktet mitt.

Min mann vil nesten ikke snakke med meg, og han ser bare på meg hvis jeg kommer overraskende på ham - du kan trygt si at han ikke har glemt selvforsvaret han lærte i karateklubben, for å si det sånn. Guarden er allerede halvveis oppe før han skjønner at det er hans kone som helt uten å prøve får reptilhjernen hans til å rope "løp hvis du kan!".

*

I dag bestemte jeg meg for å avslutte eksperimentet. Det er bare deprimerende. Jeg er visst ikke skapt for å gå på propagandaen om at hvis du bare elsker deg selv, så går alt bra. For det gjør jo ikke det! Du kan elske deg selv til gåsehuden står og gledestårene renner, men du kan likevel bli påkjørt av en buss. Særlig hvis du hele tiden går i den kjærlighetståka.

Den direkte grunnen til at jeg nå går tilbake til mitt normale, angstbiterske jeg, er en underlivsundersøkelse jeg måtte gjennomgå i dag.

Underlivsundersøkelser er i seg selv en prøvelse. Bare stillingen man er nødt til å ligge i, er til å gremmes av. Alle slags spørsmål melder seg for en som ikke elsker seg selv nok til å gi faen: "Burde jeg barbert meg nedentil?" eventuelt "Burde jeg barbert meg mer/mindre?".

Du vil verken at legen skal tenke at du har pyntet deg for ham eller at han skal få mareritt fordi det han ser minner ham om skogen Rødhette gikk seg bort i. Du vil bare ha det overstått. Og du vi ikke ha kommentarer.

Jeg fikk det.

"Du tømmer deg godt," sa legen og undersøkte urinblæra mens han var der inne.

"Det er det peneste noen har sagt til meg i hele dag," sa jeg. Klokken var bare halv ti, og sånn sett var det jo flere muligheter til å fylle minneboken, men tenk - det fikk jeg ikke.

Elefanten i rommet

Du har hørt om elefanten i rommet, ikke sant? Elefanten i rommet er det alle tenker på, men som ingen får seg til å snakke om. Elefanten er påtrengende stor og umulig å overse, med mindre du er sosialt blind og døv.

Jo dårligere du hører og jo mindre du ser - nå snakker jeg om sosiale handikap, ikke fysiske - jo mer snakker du. Og med tanke på du har to ører og én munn, og derfor bør lytte dobbelt så mye som du snakker, blir det veldig galt.

Sosialt blinde og døve mennesker kan være forfriskende, men det er som regel en sammenheng med graden av friskhet og familiær tilknytning. Hvis du opplever at en du har et nært forhold til til stadighet tramper rundt på sosiale kutymer, oppleves ikke det så friskt som hvis du ikke kjenner vedkommende.

*

La meg gi et eksempel:
Min mann, jeg og våre to barn hadde akkurat spent sikkerhetsbeltet da kapteinen på flyet som skulle ta oss til Nice ga beskjed om at vi hadde en hyperallergisk person ombord. Vedkommende reagerte på peanøtter, og hvis noen åpnet en eneste pose peanøtter, kunne det ende fatalt.

Min mann prikket meg på armen - vi satt på hver vår side av midtgangen og ungene satt ved siden av meg. Han begynte å skjære grimasene som skulle illustrere en teatralsk peanøtt-død.

Han holdt på en god stund i et fåfengt håp om at jeg på ett eller annet tidspunkt skulle begynne å le.

"Jeg dør! Jeg dør! Nå døøøøør jeg!"

Tungen hang ut av kjeften hans, og han tok hendene rundt sin egen hals og lot som han ble kvalt. Øynene bulte og han gispet så voldsomt etter luft at jeg et øyeblikk lurte på om han hadde et anfall på ordentlig.

"Hjelp, jeg er under angrep av peanøttstøv!"

Dessverre satt peanøttallergikeren ved siden av ham, og det gjorde hun ham høflig oppmerksom på.

Hans reaksjon? Han prøvde med vekslende hell å undertrykke fnisingen sin til vi landet i Frankrike.

Min reaksjon? Jeg lot som jeg var alenemor.

*

Man skal være snill med mennesker som er sosialt utfordret. De har som regel en hjerneskade som følge av at de sosiale antennene har vokst innover i stedet for utover. Sånt er trist. Bare trist.

*

Det er to typer mennesker som adresserer elefanten i rommet. Den ene er de sosialt mistilpassede og den andre er de ærlige.

Jeg er heldigvis også omgitt av mennesker i den siste kategorien. Faktisk møtte jeg en av dem til frokost i dag.

Vi møttes på en kaffebar, og vi ventet sammen på kaffe, te og havregrøt mens vi snakket om løst og fast - men praten var ikke sånn som den pleier. Det var liksom noe avventende mellom oss.

Vi gikk for finne oss et bord, og da sa min venninne "Du, nå har det gått flere minutter og jeg greier ikke la være å si noe: Hva ER det du har gjort med ansiktet ditt?!"

Jeg forklarte om innsprøytninger som henholdsvis skal fjerne rynker og gi ansiktet et skinn av den rundkinnede, glødende ungdommen jeg en gang var. "Jeg får gratis behandling mot å stille opp på før- og etterbilder," forklarte jeg, og kom til å tenke på konfirmasjonsbildene mine som med all tydelighet viser at jeg aldri har vært verken rundkinnet eller glødende.

Tvert i mot: Jeg har alltid sett ut som en krysning mellom en hest og et spøkelse. I alle fall etter at jeg vokste fra meg babyfettet.

"Men ... det er vel meningen at det skal bli ... bedre?" spurte hun, og jeg måtte forklare at jeg er i en slags overgangsfase. Det er fremdeles trutmunn-faktoren som er mest fremtredende.

Da hun holdt på å le seg i hjel av at jeg slet med å få i meg havregrøten fordi leppene mine er så hovne, var begge enige om at morsomhetene på min bekostning bare viste hvor gode venner vi er.

For jeg liker sånne folk. Sånne som påpeker at det er en elefant i rommet.

Eller i dette tilfellet: en and.

Kvakk, kvakk!

Forhåpentligvis er dette den siste dagen der jeg ser ut som en and etter diverse injeksjoner hos hudpleieren før helgen. I tilfellet det skulle være slik at jeg ser mer normal ut i morgen, sørget jeg for å få tatt tidenes duckface-bilde i dag.

For sikkerhets skyld la jeg det ut som profilbilde på Facebook:

I et annet univers - for eksempel i Hollywood - hadde dette blitt ansett som lekkert. Tror jeg.

Jeg synes det var omtrent like morsomt som dette:

Det synes ikke familien min:

Reaksjonen fra min eldste sønn. Min yngste har slettet meg som venn for lenge siden.

Kollegene mine kvekket og danset fugledansen så fort de så meg, og til slutt ringte jeg min mann for å få trøst.

- Magnus vil ikke være venn med meg på Facebook hvis jeg ikke bytter profilbildet mitt, klaget jeg.
- Det skjønner jeg godt, sa han.

Jeg spurte ikke om vi fremdeles var venner. Man skal ikke spørre om ting man ikke vil vite svaret på.

- Så du har sett det? spurte jeg.
- Ja, det var triste greier, sa han. Min støtte i gode og onde dager.

Jeg fikk ikke trøst før jeg kom hjem. Bikkja elsker meg som jeg til en hver tid er. Pussig nok har han virket han ekstra interessert i meg siden jeg kom hjem fra hudpleieren sist.

Godt han ikke er en fuglehund.

"Smil, jeg tar bilde av oss!"
"Næh. Kan'ke smile når jeg er sulten. Lurer på om jeg skal ha andebryst eller andelår?"

Ansikt 2.0

Jeg har lenge ment at man skal aldres med verdighet. Noen har antakelig hørt meg si at jeg synes man skal akseptere det trynet man har fått utlevert, men selv den beste kan jo møte seg selv i døren. Jeg har gjort det nå. Ikke bare det, men jeg ser til og med ut som jeg har fått en dør i trynet.

Jeg mener fremdeles at man skal aldres med verdighet, men jeg ser ikke helt hva som er verdig med å se ut som et inntørket eple i en alder av 46. Ok, snart 47, da.

Inntil videre lover jeg imidlertid å holde meg unna karaoke, gateløp kun for kvinner ikledd sykepleieruniform i plast og småblomstrete kjoler sammen med halvsokker og ballerinasko. Jeg ser ut som jeg kommer rett fra Sound of Music hvis jeg bruker klær andre kvinner ser yndige ut i.

*

Bakgrunnen for at jeg nå synes det er helt ok, nærmest påkrevd, faktisk, å foreta en oppdatering til Ansikt 2.0, er min mor.

Hun får bare finne seg i at jeg skylder på henne. Det er en hver datters rett å skylde det meste på sin mor, og jeg har tross alt hittil bare anklaget henne for å gi meg elendige gener og beholde de gode selv. Dette er forresten litt i samme gate.

Min mormor er pen og min mor er pen, jeg ble engang beskrevet som "helt ordinær". (Takk til deg, Tom, din jævla dust, håper du er singel og feit!)

Den gang var jeg student og hadde antakelig allerede begynt å spare opp til ekstra hud på halsen. Munnvikene søkte sydover og posene under øynene kunne allerede romme småpenger nok til en is.

Nå er det helt krise.

*

For en stund siden Skypet jeg med min mor. "Har du et sår på overleppen?" spurte hun. Jeg sa litt surt at det var en rynke. Men ga hun seg? Nei, da. "Jeg mener ikke rynkene, jeg mener det der!" sa hun og pekte på sin egen skjerm. "Det. Er. En. Rynke." sa jeg igjen. Heldigvis hadde hun poteter på ovnen eller en kake som var ferdig hevet, så hun logget av og tenkte sikkert ikke på at hennes datter sank ned i en lett depresjon.

I går møttes vi IRL (altså ikke gjennom Internett). "Har du munnskold?" spurte hun. Jeg nektet. "Er du sikker på at du ikke har munnskold?" insisterte hun. "Det er liksom noe rart her," pekte hun og traff nesten nesen og haken min med pekefingeren som laget en sirkel rundt den nederste delen av ansiktet mitt.

Strålende. Du skulle tatt en prat med Tom, mamma. Dere kunne snakket lenge om hvor treig jeg ser ut. ("Hun er jo helt ordinær." "Ja, bortsett fra at det er noe rart med munnen hennes.")

*

I dag trengte jeg førstehjelp. Den kom i form av sprøyter med den ypperste kjemiske blandingen for trøtte tryner.

10-20 sprøytestikk senere, var jeg veldig fornøyd. Det så bare ikke sånn ut, for jeg var så hoven i fjeset at det så ut som jeg hadde fått bank. Eller altså møtt en dør.

- Har du hydrokortisonkrem, spurte den utrolig vakre sykepleieren som hadde stukket meg.

Jeg sverget at hvis huden hennes var et resultat av innsprøytninger, skulle jeg øyeblikkelig bli sprøyteavhengig.

Siden jeg ikke hadde hevelsesdempende hydrokortiskonkrem, gikk jeg innom apoteket og ba om en tube.

*

Prøv å si "hydrokortisonkrem" uten å kunne bevege leppene. Jeg måtte si det tre ganger før apotekeren skjønte hva jeg skulle ha: "Hydro. (Svelg)  Kortison.  (Svelg) Krem. (Svelg)".

Mens jeg ventet på å bli ekspedert, kom det en mann inn sammen med en overtrøtt, rasende unge.

"Mamma, maaaaaaamma, jeg vil til maaaaaammma!" vrælte ungen.

Jeg er veldig flink med barn. Og jeg har sympati med slitne småbarnsforeldre som må dra på snørrete, bortskjemte drittunger, så på vei ut bøyde jeg meg ned mot den lille flyalarmen og sa "Næmen, er du litt lei deg?" mens jeg smilte.

Det var i alle fall meningen.

Ut fra ungens reaksjon tror jeg kanskje ikke jeg så veldig barnevennlig ut. Men jeg bidro i alle fall til at jævelungen klappet igjen. I omtrent ti sekunder.

*

I det jeg snudde meg for å gå, hørte jeg et hysterisk vræl og en far som tverrsnudde for å redde gullklumpen fra et monster. Jeg antar at leggingen i kveld kan bli utfordrende ("Damen er under sengen min, pappa! Hun har SPIST monstrene som var der før!")

Her gråter jeg

Her holder jeg på å le meg skvett i hjel

Her har jeg akkurat spist noe jeg ikke tåler og har skikkelig mageknip

Her er jeg fullstendig rasende

Rumpetryne

Etter én hel time hos hudpleier, kom jeg hjem til min mann som sa "Så - hva snakket dere om?".

("Snakket", altså. En typisk ting å drive med i en time hos hudpleier, selvsagt.)

- Ser du ikke noen forandring? spurte jeg som var veldig fornøyd med den siste timen.

- Jooo ... du ser litt .... friskere ut ...? prøvde han seg.

*

Jeg gadd ikke høre mer, så jeg begynte å snakke om noe annet. Noen ganger er han som en hund: du kan bare kaste en pinne, så løper han etter den, og glemmer alt annet.

Mat og biler er sikre pinner.

Da jeg dagen etter gjerne ville vite om han synes jeg så bedre eller verre ut enn sist han la merke til meg - det er viktig å drive benchmarking på hjemmebane også - lurte han på om jeg hadde fått "sprøytet noe inn i trynet - for eksempel noe saltvann, sånn som de gjør med svinefileter?".

- "Svinefileter"? Virkelig? spurte jeg.
- Nei, jeg mente lam, sa han.
- Ikke kylling? spurte jeg.
- Jo! Kylling! sa han og begynte å snakke om morgendagens middag. Som skulle bli grillet biff ..

*

Etter å ha gitt ham en dose dårlig samvittighet for at han ikke behandlet meg slik jeg fortjener (jeg lar det være opp til den enkelte å mene noe om hva det er) begynte jeg å forvirre ham.

- Jeg har fått MASSE sprøyter! sa jeg og droppet navn som Botox, Restylane og Juvederm.

Og da kunne han plutselig se det helt klart.

- Jeg kødda, sa jeg.

Det synes han var veldig urettferdig.

- Vet du hvordan du kan sjekke at noen har Botox i ansiktet? spurte jeg.

Han mumlet ett eller annet. Sannsynligvis en fornærmelse.

- Folk som har mye NERVEGIFT i ansiktet kan for eksempel ikke gjøre sånn, sa jeg og rynket pannen. - De ser ut som glatte bakender i ansiktet.

Han så ikke på meg.

- Du er jo helt lam i trynet uansett, sa han.

(Skjønner du hvordan jeg har det? Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le, men hvis jeg hadde fortalt ham det, hadde han garantert fått vann på mølla.)

- Så du tror at jeg ville sprøytet masse NERVEGIFT inn ansiktet? spurte jeg.

- Hvis du fikk det gratis, så, sa han.

*

Jeg takket for tilliten og satte meg ned for å dokumentere livet mitt (blogge, med andre ord).

Det er jo ikke noe annet jeg kan gjøre.

Bortsett fra å si at jeg hadde gjort hva som helst hvis jeg trodde det kunne bidra til at jeg ble i bedre humør når jeg ser meg selv i speilet.

Poenget er bare at man ikke må gjøre så mye rart at grunnen til at man blir i godt humør, er at man holder på å le seg i hjel.

Donatella Versace (60 år) Sjekk den glatte panna!

Skal det være et glass krydret sitron?

Verden har fått et nytt verb. Det er mulig at verden har hatt det en stund, men jeg oppdaget det i helgen, og nå gjør jeg det: Jeg juicer.

Hvis du hører til dem som fikk med deg rettskrivningsvedtaket i 1979, og derfor skriver jus og ikke juice, vil du sikkert sette pris på at man også kan juse. (Men det ser jo helt merkelig ut, synes du ikke?)

Juicing (jusing) - her brukt som et substantiv (en juicing, juicingen, juicinger, juicingene) - går ut på at du drikker juice. Jeg tror ikke det holder å drikke et glass eple- eller appelsinjuice en gang i blant, for juicing er mer omfattende. Hvis du skal juice må du bare drikke juice. Hele dagen. Og gjerne flere dager på rad.

*

Jeg er nå på min første juice-dag. Av til sammen tre. Og jeg opplever nå sannsynligvis det største i-landsproblemet jeg har hatt siden jeg fant ut at jeg hadde fire kliss like nye bukser i skapet.

*

Mange presser sin egen juice. Det gjør ikke jeg. Jeg fikk ferskpresset juice levert på døren i går: Seks ganger tre flasker med ulik farge og innhold. Det vil si; av de seks flaskene jeg må drikke i løpet av en dag, er to like. Uheldigvis er det de som er laget av presset agurk, kål, selleri, sitron, ingefær og persille. Den smaker kål, lukter agurk og ser ut som en haug med smeltet gress.

Jeg er svimmel og sulten, og jeg har hodepine. Dessuten suser det i ørene mine. Grunnet høyt syreinnhold i dagens meny, er toalettet det mest besøkte rommet.

Merkelig nok har jeg ikke kort lunte, men det kan komme av at min mann ikke har kommet hjem enda.

*

Jeg har drukket tre av seks flasker, men jeg har ikke lyst på flere. Det er 15 flasker av 473 milliliter igjen i kjøleskapet. Litt mer enn syv liter, med andre ord.

"Minn meg på hvorfor vi gjør dette, er du snill," skrev jeg til min venninne som begynte juicingen i går. "Det er veldig sunt (eller kanskje ikke?). Du vil føle deg bedre i morgen," lovet hun.

*

Jeg tror det er sunt. For den følelsen jeg har nå, er den motsatte følelsen av å spise is eller styrte en pose M.

Og alle vet at fråtsing i tomme kalorier ikke er sunt.

Pokker at jeg kom på det med is og M.

Jeg blir nødt til å drukne sorgen over min selvpålagte snopnekt med en flaske Spicy Lemonade. Tipper magen blir glad for noe å jobbe med selv om det er sitron, agave og cayenne.

Eller kajenne, da. Hvis du insisterer på å unngå anglofisering av språket.

Whiskey og juice

- Rumpa di ser rar ut

Kroppsnære plagg krever at man velger undertøy med omhu. Å kjøpe kroppsnære plagg kan derfor kreve en viss evne til å forestille seg hvordan kroppen vil se ut med riktige truser. Det har jeg. Min mann har det ikke.

*

Kjolen jeg prøvde satt som den skulle vært sprayet på, og jeg vendte meg fornøyd frem og tilbake foran ham.

Det var en viss avstånd mellom oss, for han ønsket å demonstrere sin manglende entusiasme for min pengebruk, men han så meg godt der han sto en halvmeter fra utgangen.

- Fin? spurte jeg forventningsfull.

Han skar en grimase og skakket tvilende på hodet.

- Din dust. Du skal si "Baby, du er oversexy, skynd deg og betal den, så vi kan komme oss hjem!", sa jeg nokså høyt, for han sto som sagt et stykke unna.

Han fulgte ikke oppfordringen. Han bare fortsatte å se skeptisk ut.

- Du er gal hvis du ikke kjøper den kjolen, den var kjempelekker, sa en annen kunde.

Heldigvis beviste jeg at jeg var ved mine fulle fem: Jeg betalte, og fikk med meg kjolen i en pen pose.

*

- Den der kan du IKKE bruke på jobben! sa min kjære da vi kom utenfor.

Jeg bestemte meg der og da for å ha den på ved første anledning. Jeg er allergisk mot at menn dikterer hva kvinner kan ha på seg.

Blæ til alle menn som mener de kan bestemme hva vi skal ha på oss

- Hvorfor ikke? Fordi den er for trang? spurte jeg.

- Rumpa di ser rar ut, svarte han.

*

Da jeg fikk igjen talens bruk sa jeg "OG DET SIER DU NÅ????".

Han forklarte at det "var noe som ikke så ut som det pleide" og at det var "litt buklete, liksom".

- Kanskje det var undertøyet, mente jeg. - Du synes kanskje jeg så litt ut som en surret svinestek?

- Nei, mer som lam, sa han.

Og det er et kompliment når det kommer fra ham, så da var jeg happy.

Han burde heller kritisert det bustete håret mitt. Det hadde jeg vært helt enig i.

Morfin og øyeskygge

- Jeg har begynt med noe de fleste kvinner er ferdig med når de er 14, sa jeg til en kollega.
- Du har begynt med øyeskygge, sa han.

Jeg fikk en snikende mistanke om at jeg var oversminket.

- Jeg har kjøpt meg øyeskygge for første gang i mitt liv, sa jeg til en annen kollega.
- Få se! sa hun og jeg tok av meg brillene.

Hun mente at jeg kanskje burde la være å legge skyggen så høyt opp mot øyenbrynet, og jeg visste at hun hadde rett, for bare noen timer før hadde jeg stått på badet og sett at det ene øyet var mer sminket enn det andre.

Så da fikset jeg det med å legge litt mer på det andre. Og jammen hadde ikke balansen forskjøvet seg, og da tok jeg litt mer på det første.

Jeg klarte ikke bestemme meg for om det var en inflasjon eller en ulykke jeg var vitne til mens andelen øyeskygge økte og andelen blek hud sank.

*

Etter at min eiegode kollega på en hensynsfull måte hadde fortalt meg at jeg var gått bananas i sminkepungen, så jeg meg i speilet.

Det ingen hadde nevnt, var at jeg hadde skygge under øyet også. For når man har litt for mye sminke på sminkekosten, hender det visst at det drysser litt. I mitt ansikt hadde de små fargepartiklene truffet under øyet, og nå så det ut som sorte ringer.

Eller solide blåveiser.

*

Jeg tok med meg treningsbagen og tenkte at en dusj etter trening sikkert løste problemet. Men så langt kom jeg ikke, for etter ti minutters oppvarming fikk jeg så vondt i ryggen at jeg sjanglet ut i garderoben. Der er det en liten stund jeg ikke kan gjøre rede for, men da jeg prøvde å reise meg opp fra gulvet, hadde jeg både vondt i hodet og ryggen.

Tips: Skal du besvime, så ikke gjør det på et flislagt gulv.

*

Da begynte tårene å renne - jeg understreker at jeg ikke gråt, det var nok bare svetting. Ut av øynene. Eh, blås. Jeg grein som en unge.

Gode kolleger tok ansvar og fikk min mann til å hente meg. Han kjørte meg til Volvat.

I tre timer lå jeg på alle fire og ulte mens en sykepleier med jevne mellomrom trakk ned treningsbuksen min for å sette en sprøyte i baken min.

Det må ha vært en studie i eleganse og klasse.

*

Etter tre timer var jeg så full av morfin at jeg bare lå og lallet. Jeg husker at jeg lå og fortalte om alle de merkelige bildene hjernen min produserte. Når jeg av en eller annen grunn blir dopet ned, ser jeg bilder av ulike Disney-figurer, og jeg mente det var viktig å formidle at "Hey! Der var Askepott igjen, jo!"

- Vi tror du har et nyresteinsanfall, sa legen.

- Pinocchio! sa jeg.

- Nå har du fått 5 milligram morfin fire ganger, sa legen.

- Langbein, lo jeg.

- Hvis dette ikke virker, må vi sende deg på sykehuset, sa legen.

Ansiktet til Snøhvit ble til en hundebæsj, og jeg sa "Neiiiii! Ikke sykehus, a. Jeg vi'kke på sykehus! Jeg vil være hos deg! Vær så snill, jeg lover å ligge her helt stille til dere stenger. VÆR SÅ SNILL!!!".

*

Hva jeg i ettertid synes var verst med hele greia?

Det var ikke at jeg lå bevisstløs på et gulv med uklart hygienisk nivå.
Det var ikke at jeg medførte faktureringssvikt i min manns firma.
Det var ikke at jeg ble kjørt i rullestol forbi ventende pasienter mens jeg skrek "faen, faen, FAEN så vondt!".
Det var ikke at jeg tagg en lege om å få bli hos ham.
Det var ikke at jeg tagg en lege om mer dop.
Det var ikke at jeg hadde fødselveer uten å få ut en eneste unge.
Det var ikke at jeg ufrivillig moonet sykepleiere.
Og det var ikke at det kom så mye sprøyt ut av kjeften min (det er tross alt noe man blir vant til).

Det var at all griningen hadde gnidd all sminken min ut over hele øvre del av ansiktet, og fått meg til å se ut som vaskebjørnen i Pocahontas. Og altså ikke Pocahontas.

Det var nemlig den looken jeg gikk for da jeg kjøpte sminken.

Min nyeste bestevenn

Deler av ryggen min, venstre skulder, nakke og venstre øre verker. Påsken har ikke hjulpet denne gamle skrotten, og det kan faktisk virke som helligdagene har gjort den verre. Det er logisk, for jeg liker meg godt på jobben, og synes feriedager er som konfekt: Et par stykker er bare til å erte meg opp.

I dag inviterte jeg derfor med meg min mann ut på middag i håp om å dytte ham ned i sofaen hjemme umiddelbart etter restaurantbesøket. Jeg satset på at han skulle overdose på et digert måltid fra Bølgen og Moi og bli sittende det første stedet han satte seg ned da vi kom hjem - gjerne resten av kvelden.

*

Når han sitter i sofaen - særlig hvis det er Top Gear eller Bilfikserne på tv - glemmer han at han masserer meg. Han kan holde på i timesvis.

Men ikke i dag. I dag mente han at han skulle trene. Planen min var fullstendig mislykket.

*

- Ikke gå! ba jeg tynt.

- Jo, jeg må trene, sa han bestemt.

- Men jeg trenger deg her! pep jeg.

- Jeg blir feit av å sitte i sofaen, argumenterte han.

Et kort øyeblikk vurderte jeg den der "da blir det jo bare mer av deg å elske", men man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Dessuten hadde han nok blitt mistenksom.

*

- Jeg har så vondt - tror du man kan få øreverk av stive muskler? spurte jeg. Mest for å minne ham på at plagene mine var større enn en stiv skulder. Og at de var viktigere enn en sykkeltur.

Han gikk med på å massere meg i ti minutter.

Etter tolv minutter mente han at sykkelen ropte på ham. As if.

- Kan du ikke trene i morgen, da? foreslo jeg med rendyrket lidelse i stemmen.

Mitt neste triks på listen var å begynne å grine, men det ville jeg helst unngå. Sminke kan svi noe inn i hampen når tårene kliner den til. Og jeg vil jo ikke pådra meg nok en plage.

Rett før jeg nesten hadde greid å presse frem en tåre (ved å tenke på syke dyr og sultne barn) løp han inn på soverommet og begynte å grave i skapet sitt.

Så kom han ut med denne:

Massasjeapparatet Jacob

Han koblet det til strøm, slo det på og la det på ryggen min.

- Klarer du å holde den selv? spurte han.

Hodet mitt ristet ujevnt frem og tilbake uten at jeg gjorde noe som helst, og han tolket det til et nei. Jøss, for en kraft det var i den greia.

Da la han den mellom ryggen min og sofaen og gikk.

*

- Fint at du har noe som vibrerer når jeg ikke er her, sa han på vei ut.

- Hhhhhhaaaaaaaaaaddddeeeeeet! vibrerte stemmebåndene mine mens jeg tenkte "Okeiii!".

Han hadde antakelig ikke pumpet opp dekket engang før jeg hadde fått en ny bestevenn.

Du lurer kanskje på når han kommer hjem igjen?

Vel. Det gjør ikke jeg.

Bikkja er svært skeptisk

Ren kunst

- Snøfnugg ser ut som stjerner som har falt ned, sa jeg og beundret kunstverket som falt ned på boblejakken min.

Vi var på høyfjellet der snøen nesten ikke er påvirket av forurensning. Hvis du ser bort fra vedfyring og alle SUV'ene, selvsagt.

- Du verden, så poetisk, da, sa han med et glis.

Jeg lurte på hvor teit det var på en skala fra en til ti, der ti var maks teit.

- Det spørs på sammenhengen, sa han. - Hvis det var noe besteforeldrene dine prøvde å innbille deg da du var liten, er det en treer, men hvis det var noe du fant på nå ...

Han lot det henge litt i luften, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg forsto at jeg var i ferd med å sprenge teithetsskalaen. Mine besteforeldre visste godt at stjerner ikke falt til jorden og ble til snø, og de ville aldri løyet for meg.

*

Jeg prøvde å bevise min egen teori, men da han bøyde seg ned for å se, ødela pusten hans hele kunsten:

Rett til høyre for knappen er det en halvsmeltet stjerne

Jeg prøvde igjen:

"Your father must have been a thief. He stole the stars and put them ... on your nose ..."?

Men snøen på snuten til bikkja kunne like gjerne kommet fra en av de gangene han rullet seg i veikanten.

Siste forsøk beviste at jeg tok feil:

Ser mer ut som noe fra planteverdenen enn noe fra mineralriket

Det var ikke stjerner, det var ormergress. Og det var liksom ikke så poetisk.

Pent og symmetrisk, men det hjelper ikke når den skjuler en farlig orm (jo, da)

Det store påskemysteriet

Evolusjonslæren og læren om markedsmakt har mye til felles. Det ingen vil ha, forsvinner hvis man ikke gjør tiltak for at det skal bli værende.

Ta for eksempel veldig korte menn med store føtter, langt nesehår og dårlig kroppslukt. For veldig, veldig lenge siden (vi snakker tusenvis av år) mysset det av slike. De var over alt, og fordelen deres var at de var kjempesterke. Altså hadde de draget på kvinnfolk som trengte tak over hodet og mat til barna sine.

Etter noen år fant menn med høyere IQ, lange ben og bedre kropplukt ut at de kunne bruke enkle verktøy og våpen til å finne mat og bygge hus til små barn, og da ble det dem som fikk bringe genene sine videre.

Dette bevises daglig, for når så du sist en mann på 1,25 med nesehår til knærne som stinket så mye at det eneste som tok oppmerksomheten bort fra ånden hans var de enorme føttene? Tenkte meg det, ja.

*

Hvis vi hopper litt frem i tid, ser vi at folkets markedsmakt er nokså sterk til og med i samfunn som holder den røde fanen høyt. Du trenger ikke stemme blått for å mene at Cola med kirsebærsmak var en drikk verden ikke tapte mye på å miste.

Cherry Coke kom og gikk. Den kom fordi noen med masse penger mente det kom til å gi dem enda mer penger, og gikk fordi folket ikke likte den, og da skjønte folka med masse penger at de tvert imot fikk mindre penger hvis de fortsatte å produsere skvipet.

*

Noen ganger må fellesskapet gå inn og overstyre markedet. Hvis ikke, hadde det for eksempel ikke være særlig mye internett rundt på knatter og knøs i dette landet. Ikke så mange broer på Vestlandet heller, forresten. Og medisiner til folk med sjeldne sykdommer, hadde det ikke lønt seg å produsere, for de syke menneskene kunne jo ikke betale.

Dette er noe av bakgrunnen for at vi betaler skatt, og det er lurt. Det er også lurt at skattepengene våre går til politi og forsvar, for vi vil ikke at politi og forsvar skal være drevet av andre enn de som har lovet å passe på oss alle og gi oss en rettferdig behandling uansett hvordan vi ser ut eller snakker.

*

I Norge vil troen på hvor mye eller lite fellesskapet skal blande seg inn, ofte definere de ulike partiene. I alle fall på papiret. Vektingen av fellesskapets påvirkning på enkeltmennesket og enkeltmenneskets påvirkning på fellesskapet, er et ideologisk spørsmål for mange, og da velger de parti ut fra det.

Eller så velger de det mora deres stemte på, for det funket fint for henne. Noen velger til og med parti ut fra hvor pen de mener at partilederen er, eller ut fra hvor teite de mener at de andre partilederne er.

Og det må de gjerne gjøre, for i Norge kan man nesten ta ubegrensede dumme beslutninger uten å bli straffet for det. I alle fall ikke gjennom lovverket. Selv om enkelte vil mene at bompenger og sykehussentralisering er en straff, så er det altså ikke det.

*

Jeg har altså gitt deg to eksempler på hvordan evolusjonen og markedet fungerer - gitt at ingen av dem blir utsatt for innblanding - og dermed bevist likheten mellom naturens utvikling og menneskeskapt utvikling.

Men ingen regel uten unntak, og her kommer påskemysteriet: Hvordan i helvete har snorking overlevd siden tidenes morgen?

*

Da menneskene bodde i huler, hadde snorking en misjon. Tenk deg at familiens overhode (den gang var det stort sett menn) lå og sov i huleåpningen mens han utstøtte lyder ingen ville dyr i verden ville våge å gå nær. Familien var trygge, og barna døde bare hvis de uheldigvis ble smittet av sykdommer alle med vettet i behold vaksinerer dem mot i dag.

Hvis de ikke døde av difteri, stivkrampe eller meslinger, og hvis de ikke ble funksjonshemmet av polio (jeg er ikke helt sikker på om disse sykdommene eksisterte da vi bodde i huler, men det er sikkert ikke du heller, så det hopper vi over akkurat nå) - hvis de altså ikke ble så funksjonshemmet av polio at de senere ikke greide å løpe fra farer som truet, kunne de leve et langt og lykkelig liv, takket være en snorkende far.

*

Men i dag har snorkingen ingen annen funksjon enn at den som ligger ved siden av en snorker blir en smule morderisk og bruker natten til å planlegge hvordan hun skal kvele sin dobbelt så tunge mann med en pute eller slå ham i hjel med nattlampen.

Vurdering: Ikke tung nok til å slå noen i hjel med

Det er ikke snorkingen som holder familien i live lenger. Det er nesten motsatt. Den kan føre til død og lang fengselsstraff.

Likevel blir altså snorkegenene ført videre fra generasjon til generasjon, og ikke bare det: Den blir verre. For når hulens herre ikke lenger trenger å jakte på maten, blir han mer sedat og det hender at han legger på seg noen kilo. Som kjent går grafen for vekt og snorkevolum helt parallelt: Jo flere kilo, jo høyere snorking.

Jeg vet ikke hvorfor vi ikke har utryddet snorking på samme måte som langt nesehår og cola med kirsebærsmak, for jeg kan bare snakke for meg selv (og muligens for min mor, ettersom min ankomst bare var seks måneder etter bryllupet): Jeg hørte det ikke før det var for sent.

*

Men så har kanskje skjebnen, universet eller Gud en tanke bak det hele, for menn som snorker kan være tilnærmet perfekte på andre områder. Noen av dem drar til og med i timesvis for å hamstre bringebærsaft til sine bringebærsaftavhengige koner.

Åtte esker med tolv flasker i hver pluss fire glass med bringebærsyltetøy. Det bør holde til over påske.

Dog facing stars

- Skal vi to gå en skitur i morgen? spurte jeg min sønn som satt og klødde bikkja.

Ved ordet "tur" skjedde det to ting: Min sønn mistet interessen, bikkja ble lys våken.

"Tur? Yummy!"

Han er en hund etter tur, og selv om han ligger og drar seg i ukesvis, løper han uten anstrengelser så lenge han får lov når vi slipper ham ut. (Her er det på sin plass å minne om båndtvangen som ble innført for et par dager siden.)

- Glem det, sa jeg og så på bikkja. - Jeg må trene meg opp lenge hvis jeg skal på tur med deg.

Jeg tok opp det siste nummeret av KK Sporty (ikke spør) og viste ham en plan.

- Hvis vi skal på løpetur, må jeg først trene meg opp etter dette, forklarte jeg og tenkte at han skjønte at det ikke var noe vits i å reise seg.

I åtte uker, må jeg trene, faktisk

- ... også må jeg skaffe meg sesongens drikkeflaske ...

"Det er mulig å være både trendy og miljøvennlig"

 - ... og nye sko, avsluttet jeg.

Nummer 7 var fine. Zoom Terra Kiger fra Nike. Størrelse 38.

Det fikk ham til å le seg fillete.

Hahahahahahaha!

- Så du må kjøpe ny drikkeflaske denne sesongen ... og argumentet er at det er miljøvennlig???

Jeg så idiotien i det, og fortet meg å juge om at jeg ikke kom til å kjøpe sko.

Det virket som han så idiotien i et slikt løfte, men han var klok nok til ikke å si noe. I sin ungdom har han tygd opp en del par sko, og jeg tippet at han ikke ville rippe opp i det.

- Kanskje du kan gjøre noe annet enn å løpe for å stramme opp kjerringkroppen? foreslo han hjelpsomt. - Hva med yoga?

Jeg sa at det ikke var så dumt, og spurte om han visste at det var referanser til ham i den eldgamle treningsformen.

- Det er både hunder som ser opp og hunder som ser ned, sa jeg og viste ham bilder fra bladet.

Dog facing up

Dog facing down

Han synes det var naturlig at eldgammel visdom inneholdt referanser til hans rase, men jeg ba ham om å ikke bli høy på pæra av den grunn.

- Vi lærer mye av katter også, sa jeg.

Dette var reaksjonen hans på den informasjonen:

"Er du dum i hodet?"

- Du tror kanskje du er en hund, men egentlig er du en Fisk, ertet jeg og leste horoskopet hans:

Whiskey er født 1. mars.

- Tro på meg selv? gjentok han spørrende. - Hvem ellers? Men vet du hva? Det står i stjernene mine at jeg skal ta skritt ut i det ukjente og følge drømmene mine, så få på deg tøflene og bli med på tur, din treiging!

- Sorry, sa jeg. - Jeg er Kreps. Og i mitt horoskop står det at jeg må spare på energien.

Jeg er født 4. juli

 - Du tror på de greiene der, du! sa han.

"Seriøst?"

- Bare når det står noe jeg er enig i, sa jeg og la meg ned på sofaen for å være sikker på at jeg ikke brukte energien feil.

- Ikke innafor!

Å være tenåringsforeldre er utfordrende. Ikke bare må du forholde seg til avkom med egen vilje, men du må også finne deg i at de kan debattere deg i senk. For min del gjelder det også at jeg må se opp på en unge jeg prøver å sette å plass. Det er noe feil med hele konseptet.

Tenåringsforeldre må bruke kløkt og visdom, og til dels grove trusler og rundhåndede bestikkelser i håp om å oppnå to ting: 

1) Ungen skal ta fornuftige valg. Med andre ord de du anbefaler.  

2) Ungen må lære hvordan verden er. Med andre ord at den ikke er rettferdig. 

*

Mange vil påstå at det beste du kan gi ungene dine er ubetinget kjærlighet, men jeg har erfart at de gjerne kan være litt usikre på det. Det holder dem på tå hev.

Tenåringsforeldre må ha tålmodighet, være rause (med seg selv - så spis is når du vil) og bruke en hver anledning til å le på ungens bekostning.

Husk at 1. april er en kjempegod anledning til å gjøre det.

*

Klokken 00.10 ringte vi opp vår sønn, som ikke engang hadde giddet å spørre om han kunne være ute til klokken 1 - som er det absolutt seneste han får være ute i helgene. I morgen er det arbeidsdag for meg, så da det kom inn en sms med "Jeg kommer hjem kokken ett, skal til Isabella." ble jeg lettere irritert.

Som den kloke mor jeg er, skrev jeg tilbake at jeg håpet at han kunne komme hjem tidligere ettersom jeg ikke kom til å sove før han var trygt hjemme. Deretter begynte jeg å planlegge en hevn.

*

Den unge gjeldsarvingen tok telefonen og sa "Jeg kommer ikke hjem før ett, altså!"

- Kan du ikke komme hjem litt før, sa hans far. - Vi drar på hytta i kveld.

- Hæ??!! Nå??!! Kan vi ikke vente til i morgen? sa vår sønn med stigende desperasjon i stemmen.

- Nei, hvis vi drar i morgen mister vi nesten en hel dag, sa hans far som nå hadde blitt litt utålmodig.

Det fikk vår yngste til å bli kampklar. Det er noe rart i forholdet mellom far og sønn. Jeg antar det er testosteroner.

- Jeg kommer uansett ikke hjem før ett!

- Da må du pakke fort, for mamma og jeg er ferdig pakket, sa min mann.

Jeg hørte alt, for telefonen har høytalerfunksjon. Etter hvert som vår sønn ble mer og mer desperat ved tanken på å tilbringe flere dager på fjellet enn det som var avtalt, hørte jeg også at vennene hans begynte å forstå hva som foregikk.

- Jeg vil ikke på hytta i kveld! sa han og fikk åpenbart støtte fra sine 25-30 nærmeste venner.

Mine tanker gikk til Isabellas foreldre, og parketten i stua deres.

- Kom. Hjem. Nå! sa hans far.

- Nei!

- Ok. Hvilken dag er det i morgen tidlig, spurte min mann. Hans far.

- Æh. Onsdag? svarte jyplingen som lot det skinne gjennom at gamlingen var på god vei inn i alzheimer-tåka.

- Hvilken dato? fortsatte hans far.

- 1. 

- Og hvilken måned?

- April. ... Faen! 

*

Vi hørte et unisont brøl fra vennene hans som kjente igjen en aprilspøk når de fikk den inn med teskje.

- Faen, pappa, det der er IKKE innafor, assa! IKKE innafor.

Han fikk svar i form av en mor og en far som lå tvekroket på sofaen og lo av hvor lettlurt han var.

- Nå legger jeg på. Og jeg kommer ikke hjem før to! var det siste vi hørte.

Jeg kommer til å være veldig trøtt på jobben i morgen. Og antakelig veldig lett å lure.