Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 31. august 2015

Språkrøre

- Kan du lære meg to ord på polsk? spurte jeg den hyggelige damen som møtte oss da vi ankom Krakow.

- Jeg vil gjerne lære å si takk og hallo.

- Hvem vil du si hallo til, spurte hun og fortalte at hvordan man hilste var avhengig av hvem man hilste på.

- Hm, sa jeg. - Har dere ikke noe som går til alle?

Det hadde de ikke, så vi gikk for takk.

*

- Djenkie, sa hun.

Jeg gjentok noe jeg synes liknet ganske bra. Ikke så ulikt tysk, i grunnen, tenkte jeg, men det var visst ikke helt riktig.

- Djenkie, repeterte hun, og slik holdt vi på en stund, for jeg klarte ikke helt høre om hun sa djenkie eller djenkue. Det var en mellomting, og jeg er ikke så god på å si noe som er en blanding mellom i og u.

Takk skrives slik på polsk: dzięki. Det er jo helt ulogisk! Hvor er j'en? Og ikke minst: Hvor er n'en?

Dzięki = djenkie eller kanskje djenkue.

*

Siden hallo var så komplisert, ville jeg gjerne vite hvordan jeg skulle ønske dem jeg møtte en god dag.

- Djen dobre, sa hun, og det klarte jeg heldigvis lett. I alle fall sa hun det. At det skrives dzień dobry, får heller være polakkenes problem. Jeg har ikke tenkt å skrive postkort hjem på polsk. 

Når jeg tenker meg om, ville det vært en dårlig idé på mange vis. Den mest åpenbare er at de jeg hadde sendt postkortet til ikke forstår polsk. Som en god nummer to kommer at jeg antakeligvis ikke hadde funnet verken postkort eller frimerke her jeg er, og på tredjeplass kommer at det er så mye enklere å sende en melding på Facebook eller en sms.

*

Jeg er av dem som mener at det ikke var bedre før. Jeg synes det er brillefint at postkortenes tid så og i er forbi. Postkortene kan gjerne ta med seg julekortene og gå og legge seg.

Feriene før i tiden var en hektisk jakt på frimerker og lange spekulasjoner om hvem som skulle få hvilket motiv. De kunne jo ikke få likt, for tenk om de snakket sammen!

- Hvilket bilde fikk du på postkortet? kunne bestemor komme til å spørre min tante.
- Det var en ku som beitet og fjell med snø på i bakgrunnen, svarte kanskje min tante.
- Det fikk jeg også! sa bestemor da, også begynte de å sjekke med resten av familien. 

Det hadde ikke tatt dem lang tid å avsløre meg hvis jeg hadde græbbet ti kort fra samme stativ. Nei, postkortene måtte tilpasses den enkelte. Hvis ikke fremsto man som en som ikke tok tingene alvorlig. Og det kunne ingen beskylde meg for. Som 12-åring ønsket jeg meg et bokmerke til bibelen min. Mer alvor får du ikke.

*

Min post- og julekortaversjon bunner naturligvis i dårlig samvittighet. Jeg har ikke sendt et julekort på 20 år, og hver gang jeg får ett (de blir færre og færre) tenker jeg at jeg skal ringe avsenderen og si noe hyggelig. Julekortene blir lagt i en bunke i påvente av telefonering.

Jeg ryddet bunken bort i forrige uke.

- Det viktigste er at vennene mine vet at jeg er glad i dem, tenker jeg. For det er jeg.

*

I år tenkte jeg imidlertid å slå alle før de i det hele tatt har begynt å tenke på hvilke motiv kortene deres skal ha. Jeg skal ønske alle en god jul nå. På polsk!

Drodzy przyjaciele, 
Mają wesołych świąt! 
Dobry wieczór!

Oversatt:

Kjære venner,

Ha en riktig god jul!

God kveld!

Den polske julenissen, Święty Mikołaj


lørdag 29. august 2015

Et par dager i Ove Rogers liv

Ove Roger Oppilia åpnet Dagbladets nettavis og leste høyt for kona og de tre tenåringssønnene: "Arbeidsledigheten i Norge har økt mer enn forventet".

Han smilte skadefro inni seg, men utenpå forsøkte han å se trist ut.

- Det er det jeg har sagt, sa Ove Roger Oppilia. - De som har makta i denna kommunen kjører Norge rett på ræva. Nå må det bli en forandring!

Han kone så på ham og sa at hun ikke kunne vente til Ove Rogers første kommunestyremøte. De tre tenåringssønnene ga faen.

Ove Roger Oppilia var en liten mann. Ikke i volum, nei, for med en BMI på 38 og en høyde over havet på knappe 1,80, så han ut som en forvokst dørstopper. Men selv om han hadde vært høy og slank, hadde han likevel vært liten, for de som gleder seg over andres ulykke, er små og de vil bli gjenfødt som brunsnegler.

*

Du tenker kanskje at det må være himla mange små mennesker som har dødd, for i sommer har du personlig myrdet over 5.000 snegler bare i én av verandakassene, og det er helt riktig. Små mennesker har en tendens til å dø ofte. 

Eller, de dør jo ikke oftere enn store mennesker - svært få dør mer enn én gang - det bare virker sånn, for fraværet av negativiteten de etterlater seg er så veldig åpenbar.

Små mennesker gir dårlig karma. Dessuten lukter de ofte vondt, og mange av dem kan ikke forskjellen på "og" og "å".

*

Ove Roger kan ikke forskjellen på "viss" og "hvis" heller, og en annen ting han ikke vet, er at hans kone kommer til å forlate ham om et par år, ene og alene fordi hun var drittlei alle orddelingsfeilene hans.

Hun fikk nok da hun kom hjem og så en lapp han hadde skrevet til henne:

"Jeg er på kommune styre møte. Går innom mat butikken på vei hjem. Når jeg kommer hjem vil jeg ha kjøtt kake middag og en halv liter."

Hun fikk en inderlig lyst til å slå inn skallen hans med en pose iskalde kjøttkaker samtidig som hun ga ham en halvliter klorin, og mens hun pakket for å dra tenkte hun at hun burde skjønt hva hun begikk seg inn på allerede da de ble enige om å forlove seg og han fikk gravert inn "Evig din susse bass" i ringen hennes.

Ringen la hun oppå lappen han hadde skrevet. Lappen var blodrød etter at hun hadde merket av alle skrivefeilene hans.

"Utrolig at han greier å la være å skrive etternavnet sitt riktig," tenkte hun og sendte en tanke til sin svigermor som fremdeles bodde oppi lia.

Og snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

***

Hvis du vil vite hvordan det gikk med Ove Roger Oppilia, kan du fortsette å lese, men ikke skyld på meg hvis du mener du har kastet bort tiden når du er ferdig.

***

Neste kapittel

Ove Roger ble altså valgt inn i kommunestyret, men det hjalp ikke stort verken på arbeidsledigheten eller på norskopplæringen i skolen (naturlig nok). Og siden han ikke hadde lært noe av Dagbladets overskrift som egentlig sa at arbeidsledigheten hadde økt mer enn det man kunne håpe på, ble Ove Roger heller ikke tatt på alvor når han sto på talerstolen for å overbevise massene.

Orddelingsfeilene hans var det ikke så lett å oppdage når han leste fra manuset han klamret seg til, men han sa så mye rart! 

*

Her er innlegget han holdt da han ville at kommunen skulle stemme for en ny gangvei:

"Kjære lands menn,

Jeg syns vi må lage en ny gang vei, for når jeg gikk på veien i over i går holdt jeg bokstavlig talt på å bli flat som en panne kake. Jeg mener kommunen gjør folk en stor bjørne tjeneste hvis gang veien blir bygd. I forhold til det har nok noen og enhver sikkert opplevd å savne et sikkert sted å gå i når de skal for eksempel på en kino forestilling. Det er amoralsk av kommune styret og ikke bygge gang veien. Vi må snart anerkjenne at vi må bruke penger på dette. Og jeg blir mistenkelig hvis fler tallet tar til motverge i budsjett prosessen. For å si det sånn: Det er noe muffins her hvis det ikke blir fler tall for ut bygging. Vi må opp fordre folk til å gå. Viss de kjører bil blir de bare passifisert. En vei trenger ikke å ha en høy prislapp heller. Vei med gang vei er bedre enn en vei uten gang vei. Uten gang vei er det en sjanse for at noen dør eller blir funksjons hemmet. Eller at noen får en skrape. Og i forhold til det mener jeg det blir smertelig for dem. Og det er dem som skal stemme på vårs neste gang. Iallefall noen av vårs," sa han med et selvgodt glis.

*

Lederen for det nest største partiet, norsklærer Eva Trine Pederson-Skrimlehei, tok ordet:

"Ordfører, representanter,

Jeg er tilhenger av at kommunen planlegger en gangvei, men det er først og fremst av hensyn til den oppvoksende slekt. Ingen barn bør hindres i å komme trygt frem til skolen der de kan lære korrekt norsk. 

Når det er sagt, og jeg fremdeles har ordet, vil jeg gjerne opplyse representanten som holdt et ... la meg si ... spesielt innlegg før meg, om følgende:

- Bokstavelig betyr at det faktisk skjedde.
- En bjørnetjeneste er ikke positivt
- "I forhold til" brukes når man skal sammenlikne noe
- Det er forskjell på å være amoralsk og å være umoralsk
- Det er også forskjell på mistenkelig og mistenksom
- "Enhver" betyr "alle", "noen og hver" er korrekt, "noen og enhver" er ikke korrekt
- Å sette seg til motverge er ikke det samme som å ta til motmæle
- Muffins er en slags kake
- Passifisert er ikke det samme som passivisert
- En pris kan være høy, en prislapp er som regel liten
- Sjanse står til risiko som forvente står til vente
- Man blir normalt ikke fysisk skadet av å få en skrape
- Smertelig er ikke det samme som smertefullt

Jeg håper for øvrig - og la meg skyte inn at "for øvrig" skrives i to ord - inderlig ikke at noen stemmer på deg ved neste valg, du er en skam for demokratiet og det norske språk. I alle fall for det norske språket.

Takk!"

*

Eva Trine Pederson-Skrimlehei satte seg ned og tørket brillene. "Å, så deilig å få det ut," tenkte hun, men så tok ordføreren ordet og sa:

- Neste sak! Vi forventer et stort underskudd på budsjettet neste år. Underskuddet skyldes manglende avkasting på aksjene våre - vi hadde jo liksom budsjettert med en solid oppgang på børsen. Kommunestyret har vært helt troskyldig og kan ikke belastes for det, som alle vet selges aksjer for spotpris for tiden. For at velgerne våre ikke skal bli kjempesure på oss når de får vite at vi må slette budsjettposten "Underhold i forhold til 17.-mai-feiring", har jeg bestemt å unndra all budsjettinformasjon offisielt. Dette er i forhold til offentligloven.

- Jeg vil ikke sitte her lengre, tenkte Eva Trine Pederson-Skrimlehei, og innså til sin forferdelse at hun skulle sagt "lenger".

*

Ingen av de tre ble gjenvalgt. Eva Trine Pederson-Skrimlehei takket nei til ny nominasjon, blant annet fordi hun ønsket å studere norsk på heltid. Ove Roger ble plassert nederst på listen av nominasjonskomiteen og stemt helt ut da partiet skulle velge kandidater, og ordføreren ble satt i fengsel for aksjemanipulasjon. 

- Hadde han i det minste greid å få aksjekursen til å stige, sukket advokaten hans da dommeren leste opp sin avgjørelse.




mandag 24. august 2015

Tårnfrid og hennes mormor

- Du har mindre minus nå enn for ett år siden, sa optikeren.

- Hæ? Så det betyr at jeg ser BEDRE? spurte jeg og lurte på hva jeg hadde spist i det siste. Jeg må jo ha fått i meg selve ungdomseleksiren. "Håper det er Pollysjokoladen," tenkte jeg.

- Nja, det er litt mer komplisert enn som så, mente hun og antok åpenbart at jeg ikke var i stand til å forstå, for hun ga ingen ytterligere forklaring.

Rett etter spurte hun hvor gammel jeg er, og så sjekket hun om jeg hadde grå (eller var det grønn?) stær. "Det er offisielt," tenkte jeg, "Jeg er en olding.".

*

Jeg gikk i sneglefart og slepte bena etter meg da jeg gikk hjem. Men så kom jeg på at jeg hadde på meg et par sorte Manolo Blahnik, og da gikk jeg pent og forsiktig, og selvsagt i stor bue rundt sølepyttene. Det skal mer enn litt mismot til for at jeg skal ødelegge sko, ja.

*

Siden min tante har bursdag i dag, ringte jeg min mormor. (Husk at det er mødrenes fortjeneste at barna har bursdag.) Det hjelper alltid på humøret å snakke med henne, dessuten føler man seg automatisk litt yngre enn man er når man snakker med noen på 95.

Jeg spurte hvordan dagen hennes hadde vært, men hun ville heller snakke om sikkerhetspolitikk.

- Har de kommet til et forlik mellom Sør- og Nord-Korea? avbrøt hun meg.

Jeg sa at det siste jeg hadde lest var at Sør-Korea ville ha en unnskyldning fra Nord-Korea, men at jeg muligens ikke var helt oppdatert på saken. Hun lirte av seg et par spontane karakteristikker om Nord-Koreas lys og store sønn: kjempebabyen Kim Jong-un. Jeg lo så jeg skremte opp bikkja.

Deretter diskuterte vi verdensøkonomien og ble enige om at vi jammen var glade for at vi ikke hadde hele formuen vår i aksjer ("Ha, ha."). Ironi har alltid vært noe av det jeg har satt størst pris på hos henne. Ironi og evnen til å be folk dra til helvete på en måte som får dem til å løpe hjem for å pakke kofferten sin mens de kjenner at de gleder seg litt til å reise bort.

En gang leste hun et portrettintervju med meg. Jeg forventet nok at hun skulle være stolt av meg, men hennes reaksjon var "Tenk, jeg trodde du var et godt menneske, jeg!".

Snakk om å bli jekket ned. Jeg brukte en time på å komme over fornærmelsen og en del uker på å forstå at hun hadde rett. På den tiden var jeg Tårnfrid på syre, og jeg synes det var råkult. (Hadde jeg hatt evnen til å skamme meg, hadde jeg sikkert rødmet nå.)

*

Etter at vi hadde delt våre bekymringer om Kinas børsfall og smitten det hadde ført med seg, blant annet på Dow Jones, måtte vi snakke litt om været, og da kom mismotet mitt tilbake.

- Jeg gruer meg til vinteren, sa jeg. - Jeg liker ikke kulde, snø og slaps.

- Det går jo faktisk mot sommer, Birgitte, sa hun.

Og det er jaggu sant.

Mor (95) er blid som en sol og har Armani-briller
Birgitte (47) er mellomfornøyd og har bare noe rart på nesa

lørdag 22. august 2015

Da Kjartan fikk panikk og døde

Til tross for blå himmel, nesten vindstille og sikkert badetemperatur på Middelhavs-nivå bare noen meter unna solsengen jeg har ligget på, har det vært en deprimerende dag.

Min mest intellektuelle utfordring har vært å huske på å snu meg med jevne mellomrom for å unngå solskader. Jeg vurderte å sette på en alarm, men jeg droppet det av hensyn til min egen selvrespekt. Jeg orker ikke føle meg som en grillpølse på et middels gatekjøkken.

*

Bikkja og jeg har vært hjemme alene på hytta. Jeg har jobbet hardt med brunfargen, og han har latt seg provosere voldsomt av brekende gjess og isbilen som kjørte langsomt forbi oss minst tre ganger.

"Ser'u den gåsa, eller? For et bråk! Kan du ringe dyrepolitiet? Dette må være brudd på § 181 i straffeloven. Alternativt § 182. Nå kom det en hel gjeng!"

Er det vanlig praksis for isbiler? Å kjøre forbi ett hus flere ganger? Eller skal jeg ta det som et tegn på at det ser ut som jeg er veldig glad i is?

Det var retoriske spørsmål. Retoriske spørsmål skal ikke besvares.

*

Mens jeg jobbet så svetten silte med å bli brun på forsiden, hørte jeg en stemme som jeg anslo at befant seg omtrent ved gjerdet vårt. Stemmen - eller gubben, da - snakket til meg.

- Jasså, så du ligger og soler deg?

Jeg prøvde å løfte opp hodet for å se hvem idioten var. Men det gikk ikke. Hodet nektet rett og slett å løfte seg, og jeg løftet en arm for å finne ut om jeg var blitt lam. Armen fungerte. Begge armene fungerte, og jeg brukte dem til å ta tak i håret mitt for å dra hodet opp.

"Går det an å bli lam fra halsen og opp?" tenkte jeg, men så kom jeg på at et par områder i nakken og halsen ble bedøvet med Botox for et par uker siden.

Jeg synes det er helt greit å bære rundt på mitt eget hode hvis jeg bare slipper migrene, så jeg ble faktisk litt glad da jeg skjønte sammenhengen, men selv om jeg på det tidspunktet hadde fått hele overkroppen opp i vertikal posisjon, greide jeg ikke se hvem som sto ved gjerdet. Brillene mine lå under solsengen. Dessuten var det lesebrillene, og de er ubrukelige på så lang avstand.

Antakelig var det den samme fyren som sto ved gjerdet for et par år siden og sa "Jasså, du klipper gresset?" da min mann gikk bak en motorisert gressklipper og helt åpenbart gjorde det man normalt gjør med en gressklipper. Jeg myste mot skikkelsen og benyttet avbrytelsen til å snu baksiden mot solen og ta frem boken min.

- Jasså, du ligger og leser, sa kroppen ved gjerdet.

Jeg vurderte det til å være et retorisk spørsmål, så jeg fortsatte med boken, og etter det hørte jeg ikke flere selvfølgeligheter.

*

En rar, liten, gulgrønn flue landet på bokstaven M. Jeg slo fingeren ned på siden for å få den til å fly videre. Et sånt lett slag får normalt nok vibrasjon i boken til å få insekter av ulike slag til å forstå at de har det bedre andre steder.

Åstedet. Etter opprydningen.

Den lille fluen fløy ikke videre. Den spratt litt opp og landet på ryggen.

Der lå den på en P og sprellet perpleks. Det så ut som den aldri hadde ligget på vingene sine før. Ingen har vondt av å prøve noe nytt, så jeg gadd ikke gjøre noe for å hjelpe den. Tvert imot. Jeg studerte den med interesse.

*

Hva tenkte den på, tro? Jeg kunne bare gjette. Og det gjorde jeg:

"Fuuuuck, hva faen skjedde?" tenkte Kjartan, som den lille flua kanskje het. Kjartan bestemte seg for å få panikk like godt først som sist.

Han sprellet fortvilet med alle bena sine og hylte som en jenteflue. Takket være fasettøynene, kunne han se hva han lå på. Hvem trenger hals når man så og si har øyne i nakken?

"Jeg ligger på en BOKSTAV!" tenkte han og begynte å hyperventilere. Siden papiravisens begynnelse har fluer blitt innprentet av foreldrene sine at bokstaver er noe av det farligste som finnes. "Bokstaver skal du passe deg for, gutten min," hadde faren hans sagt. "De kommer fra himmelen i vill fart, og de slår deg flat!"

"Hva med bokstaver man ligger på?" tenkte Kjartan og så for seg en skjebne verre enn døden der P'er og M'er snek seg på ham bakfra for å rive vingene av ham.

Han begynte å svette. Heldigvis blir det ikke mye fuktighet av en svettende flue på knapt en millimeter, så det var ingen risiko for at lesbarheten skulle forringes.

Som den forfengelige fluen Kjartan var, rakk han å tenke at han antakelig kom til å stinke hvert øyeblikk, for han hadde ikke tatt på seg deodorant. "Svette som er full av adrenalin, er den verste," tenkte Kjartan samtidig som han forsto surrealismen i å bekymre seg for kroppslukt i en sådan stund.

Kjartan var så fokusert på det som skjedde under seg at han ikke så den virkelige faren. For jeg var blitt lei av den hysteriske fluejævelen og smalt igjen boken for å gå inn og spise opp resten av sjokoladen fra i går.

*

Og her kommer det som gjorde dagen deprimerende.

For har du noen gang sett ditt eget speilbilde på innsiden av et sjokoladepapir mens du slikker opp de siste restene av sjokoladen?

Det er det endelige beviset på forfall. Hvis jeg synker dypere enn dette, fortjener jeg å bli gjenfødt som en desorientert flue og dø av en dårlig bok.

Sjokoladepapirselfie

torsdag 6. august 2015

Kalkulerende omfavnelse

Noen ganger trenger jeg en klem, og da sier jeg i fra om det. Du må ikke gå rundt og tro at andre skal lese tankene dine. Hvis du noen gang har ment at din kjære skal vite hvordan du har det uten at du sier det, bør du tenke deg nøye om. Vil du egentlig at han eller hun skal vite hva som foregår i hodet ditt?

Det kan gå skikkelig galt. Kanskje skjer det ikke så mye inni der som vedkommende hadde trodd, og det er lurt å bevare illusjonen om at du har noe å bidra med. I motsatt fall - at det foregår høyverdig tankevirksomhet bak de blanke øynene dine - kan det jo hende at din kjære føler seg uverdig ditt nærvær.

Dette er naturligvis eksempler jeg har hentet fra løse luften. De har ingen ting med mitt forhold til min mann å gjøre. Heller ikke hans forhold til meg.

*

Godt at det er fastslått.

*

- Jeg trenger en klem, sa jeg.
- Det skal du selvsagt få, sa han og ga meg en klem.

Det var en sånn skikkelig klem - en ordentlig omfavnelse.

Jeg kjente plutselig at fingrene hans løp over kroppen min. Nærmere bestemt ribbena.

- Teller du dem??? spurte jeg vantro.
- Teller hva da? Valkene dine? spurte han, men overlevde ved et nødskrik da han la til: - Du har jo ingen valker! De eneste to valkene du har er her, sa han og tok meg på puppene som de skulle ha vært gammeldagse bilhorn.

"Tut-tut!" liksom.

- Kaller du brystene mine for valker?
- Jepp! Du kommer likevel aldri til å våge å legge det ut på Facebook, sa han fornøyd.

*

Jeg gikk inn på badet og håpet at han skulle forstå hvor såret og vonbråten jeg ble. Det gjorde han ikke.

Men igjen: Ikke tro at folk vet hva du tenker!

Resultatet ble at jeg var så lenge på badet at jeg begynte å kjede meg. Og det var da jeg begynte å ta selfier.

Jeg gikk ut i stuen igjen og fant ut at han hadde glemt hvor teit han hadde vært, og siden jeg ikke husket helt hva jeg var sur for, viste jeg ham bildene jeg hadde tatt.

- Ho, ho, se her, a, sa jeg.
- Herregud, som du ser ut på håret! Ikke legg det der ut på nettet, sa han.

Så da gjorde jeg det.

"Er jeg ikke egentlig ganske fin, da? Selv med bustehår? Nei?"

"Prøve duckface, kanskje?"

"Note to self: LØFT HAKENE!"


"Hi, hi, jeg bare tuller. Duckface er SÅ 2014."

"Hvis jeg smiler mye og løper fort, ser ingen det grå håret mitt."

"Mer duckface. Det kan jo bli moderne igjen."

"Duck-på-syre-face."

... og her prøvde jeg virkelig å få til et fint bilde. Jeg ser at lysforholdene ikke var optimale, men kan ikke bortforklare at jeg ser ut som en salamander som er i ferd med å krabbe opp av vannet.