Helvetes pensjonister

Det er nok sunt å komme seg ut av kontoret en gang i blant. Rent fysisk, er det sikkert sunt å gå en tur eller bare trekke litt frisk luft. Hvis du skal trekke frisk luft, må du imidlertid normalt sørge for å gå et stykke unna de fleste kontorinngangspartier, men det er en annen sak. Røkerne får jeg ta meg av en annen gang. Nå gjelder det gamlingene. Og det å velge sine utflukter med omhu.

Gamlingene bruker gjerne brune sandaler med tykt skinn og vernetupp, gråbrunbeige jakker, krøllfrie bukser og nylonvesker med håndstropp. Noen har også nylonparykker. Ikke alle har stokk.

Når jeg tenker meg om finnes disse i alle aldre og i begge kjønn, men som oftest er det en mann på ca 123 år. La meg beskrive ham jeg nettopp hadde gleden av å møte.

Se for deg et apotek av den ærverdige sorten – mørkt treverk, fargerike utsmykninger med en masse slanger som slynger seg oppover sverd (tenk Hippokrates og eden hans) og disk. Ikke selvplukk. Det mest moderne i tillegg til diverse kjemiske blandinger er kølappmaskinen. Og kølappmaskinen er første hinder for pensjonister med fritidsproblemer. Kølappmaskinen er ikke bare plassert komplett ulogisk – visstnok – den er også vanskelig å håndtere. Visstnok. Løsning: Ignorer kølappmaskinen. Bare gå til disken og skrik ut ærende ditt.

Heldigvis er englene bak disken vant til den finten. De ber de gamle krokene å sette seg, og de bistår både med å trekke en kølapp og å hyle ”DU HAR KØNUMMER 67 OG DET ER 436 FORAN DEG I KØEN”. De kunne ha lagt til ”OG 435 AV DEM ER PÅ ALDER MED DEG” men det er de for høflige til.

Tilbake til apoteket – mørkt tre og utsmykninger, altså. I tillegg er det litt dunkelt, også lukter det en blanding av urin og kraftige rengjøringsmidler der. Man trenger ikke være etterforsker for å finne ut at kilden til lukten ikke kommer fra gulvet og benkene. Urinstanken følger nemlig etter eierne sine.

Et hint: eierne har dårlig skosmak og trenger ikke legitimasjon på polet.

Igjen tilbake til det dunkle apoteket med disk. Klokken er ca lunsj og jeg har ventet i godt over to normale lunsjer. Når det er én jævel mellom meg og ekspeditøren kommer jeg på at jeg sikkert kunne fått hodepinetabletter på Seven Eleven der jeg akkurat hadde vært for å kjøpe noe å drikke. (Vel. Akkurat og akkurat. Det føltes som tre timer siden.) Jeg velger å bli sittende. Min feil, altså.

”86!” roper den svenske jentungen bak disken. Jeg har 87. ”HERRRROVERRRR" skriker bestefaren til Gollum som befinner seg tre hele meter fra henne. Det tar ca tyve sekunder for ham å kreke seg bort. Og ikke tro at jeg henger ut funksjonshemmingen hans. Den er nemlig påtatt. Like godt å røpe det med en gang, men han spratt altså ut derfra etter han var ferdig, og han verken spiste, drakk eller injiserte seg med noe som helst mens han ble ekspedert.

Når han endelig er ved disken begynner kveldens underholdning. ”Har dere sånn grønn, tynn plast til å ha på føttene?” kauker han. ”Jeg skal pakke inn føttene med noe saltgreier for jeg har EKSEM!” Nei …, jag vet ikke …” sier jentungen på norsksvensk. ”Noe sånt GRØNT!” roper han. ”Inte så vidt jag vet, men jeg skal sjekke,” blander hun. ”GRØNN, TYNN PLAST,” gjentar han hjelpsomt for utlendingen. ”Nej, tyvärr det fants ikke,” sier den vandrende ordboken etter en rask sjekk med en kollega.

”Da må jeg ha salve! Tærne mine er sinte, skjønner du!” kan gubben fortelle. (Sinte tær altså. Hm. Ment han sure, tro? Jeg har ikke lyst til å spørre. Antakelig prøver han å være kreativ.) Og så begynner han på en beskrivelse som ville fått brødrene Grimm til å sikle. Jeg får med meg ”det klør”, ”det væsker”, ”store sår” og ”blåsvart” før hjernen min begynner å lalle.

Den svenske prøver å dempe ham og river i vill fart til seg en tube hun antakelig har lyst til å dytte inn i kjeften på ham. ”JA, TAKK, DEN SER VELDIG FIN UT! OGSÅ STÅR DET ”DERMATOLOGISK”!” her snur han seg mot publikummet sitt (jeg er en av dem): ”DERMATOLOGI BETYR HUD, DET!” (Close enough, tenker jeg.)

Den furede, gråsprengte ser ut til å være happy med dagens innkjøp, og jeg håper at han skal karre seg ut på sine blåsvarte, væskende undersåtter. Men nei. ”Det blir 326 kroner,” sier apotekerlærlingen. (Hun kan umulig være ferdig utdannet. Med mindre hun er MensaBamseklubbens smarteste medlem, og hvor smart er hun da, tenker jeg, hvis hun likevel valgte å stå bak disken og snakke om gamle menns tær? … I beste fall tær, demrer det for meg. Det kan jo bli verre. Urk. ”Lallelallelalle,” sier det i hodet mitt.)

”426?” ”Nei, 326!” sier hun igjen. Litt høyere. Også gjentar hun det igjen. Enda høyere. ”426?” hyler gubben. Hun gir opp og sier lavt ”326.” ”Ja, akkurat. 326. Det skal bli,” kommer det. Hæ? Finnes det folk som bare har dårlig hørsel noen ganger? Kan det variere i løpet av en time? Neppe. Gubben er avslørt som svindler. Noen burde fortelle ham at han uansett er verdig til å få alderspensjon. Det har han sannsynligvis vært siden han var 25.

Etter noen minutters fomling for å få opp lommeboken og etter ytterligere mas for å forklare at han ikke stoler på banken (jævelig smart) og at ”SÅNNE NYMOTENS PLASTKORT IKKE ER SÅ TRYGGE. EGENTLIG.” får han vekslepengene igjen. Og etter å ha telt dem over to ganger (”Jeg må jo være sikker på at du ikke prøver å lure meg. Bra for deg også det, vet du, lille venn.” Hm? Hvordan skal det være bra for henne? Og: lille venn? Hun ønsker sikkert at hun kunne gått rett i dusjen etter å ha blitt verbalt besudlet av eklingen.) og møysommelig lagt dem ned i lommeboken, begynner han å se etter paraplyen sin (det er 23 grader ute, skyfritt og strålende sol, men med hans tempo kan han trenge brodder før han kommer hjem). Jeg øyner at det snart er min tur. Men så begynner nummer 86 å snakke om været.

”Er det ikke fint at det er så fint vær? Jeg synes vi skal være takknemlige for at det er sånt vær. Takknemlige for at solen skinner. Også i mai! Tenk det! Det er så deilig med fint vær, synes du ikke? Det synes jeg. Synes du?” ”Jo, ja …,” sier Sofia eller Maria eller Hanna eller hva hun heter. Og så snur han seg til meg og de andre med spindelvev og støv på: ”Jeg synes vi skal klappe for været. Kom igjen, nå!”

Jeg synes ikke vi skal klappe for været og river ham nesten over ende i det jeg dytter ham vekk og glefser til svenske Sofia-Maria-Hanna: ”Jeg er nestemann – trykk på kølappknappen. NÅ!”. Sofia-Maria-Hanna ser vettskremt ut og trykker i farten to ganger.

Kjempefint.

Jeg hører rytmiske smell av en stokk og en kjent odør som stadig blir sterkere før en asmatisk stemme roper ”JEG HAR 88!”

Og jeg håper bare ikke Seven Eleven har stengt i mellomtiden.

Et parallelt univers

I løpet av de tre siste dagene har all post vi har mottatt hatt en eller flere feil. Verst var brevet fra NAV som truet med å stoppe sykepenger i en periode jeg ikke har vært sykemeldt hvis ikke en arbeidsgiver jeg ikke har sendte inn en bekreftelse på mitt ansettelsesforhold innen tre uker. Men NAV var i det minste svært velvillige til å rette opp forholdene - etter at jeg hadde hørt på pausefisk i 25 minutter.

For et par dager siden lå det to regninger fra Svinesundforbindelsen i postkassen. Den ene var på 20 kroner, den andre på 320 kroner. "Tilleggsavgift pga manglende betaling" sto det på den siste. Det går ikke an å betale når man kjører over Svinesundbroen, alle får til sendt regning og ergo mangler bomselskapet betaling fra alle som kjører over broen. Da min mann ringte for å oppklare saken, ble han fortalt at det var Fjellinjen som hadde skylden. Altså bomselskapet som driver bomringen i Oslo. De hadde registrert feil adresse på min manns bil den ene gangen han kjørte over broen og da hadde det blitt tull i systemene. "Ok, men da retter dere bare opp i det?" spurte min mann nærmest litt unødvendig. Men nei. Det måtte han selv rette opp i ved å ringe Fjellinjen. Selv om feilen ikke lå hos ham. Lykke til. En gang sto jeg i kø både i telefonen og på vei fra Oslo til Sandvika og jeg kom fortere frem til Sandvika enn til Fjellinjen.

Samme dag fikk vi brev fra Get; Vår tidligere leverandør av kabel-tv, nå leverandør av kabel-tv til de som kjøpte huset vi flyttet fra i sommer. I brevet sto det at de hadde fått fakturaene de sendte oss i retur, og siden de nå også hadde prøvd å ringe oss (not!) ville de bare informere oss om at fakturaene nå ville komme til vår nye adresse. Der vi har Canal Digital som leverandør ... En vakker dag har jeg samlet styrke nok til å ringe Get. (Note to self: Må snart begynne med meditasjon.)

Dagen etter kom 2. gangs purring fra If på 17.238 kroner med betalingsfrist dagen før. Greit nok. Betaler man ikke, må man finne seg i korte eller ingen frister. Det forstår jeg godt. Men jeg betaler altså ikke penger til bedrifter jeg ikke har inngått noen avtaler med. Vi er totalforsikret i Gjensidige - hus, hytte, barn, bikkje pluss et par gjenstander det ville vært trist å miste.

Jeg ringte If. "Vi har fått en purring fra dere, og det er litt rart - ikke bare fordi vi ikke har sett regningen som danner grunnlaget for purringen, men også fordi vi ikke er forsikret hos dere." Lang pause. Så: "Hm." "Du trenger kanskje fakturanummer eller navn?" spurte jeg og oppga alle detaljer. Da kunne den stakkars saksbehandleren fortelle meg at han så i loggen at 1) If hadde gitt oss et tilbud 2) If hadde sagt opp vår forsikring i Gjensidige 3) "Kunden var svært misfornøyd med å ha blitt tvangsflyttet" (Jeg nikket og kom med lyder som de fleste tolker til "Ja, det skal jaggu være sikkert og visst.") Jeg ble plutselig overbevist om at dette ville bli en kort samtale med en enkel løsning. Men så ble det så stille i andre enden ... "Men da kan du stryke den regningen, da" sa jeg. Naivitet er en familiesvakhet, åpenbart. Nei, det kunne han ikke. Dessverre. Han kom nemlig ikke inn i systemet fordi vi ikke hadde betalt innen fristen.

Jeg avsluttet samtalen etter å ha fortalt at han eller en av hans kolleger nok ville få en telefon fra min mann og at han burde ta Valium på forhånd, eventuelt forhåndsbestille krisepsykiatri. Jeg følte meg som en del av en lang kvinnetradisjon, der mine formødre tidligere hadde truet ungene med "bare vent til faren din kommer hjem!"

Jeg fikk bare kortversjonen av samtalen mellom If og min mann. Helt ok, man ønsker seg jo ikke traumer. Kortversjonen var at de hadde lagt seg så flate at alt man så var en kul på teppet, men det var også etter at min mann hadde oppdaget at en knølhval i If hadde forårsaket at han hadde kjørt uten ansvarsforsikring i to måneder.

Den virkelig store saken for vår familie er elektrikerregningen vi fikk etter at vi kjøpte to leiligheter og slo dem sammen til én. Du tenker sikkert at det selvsagt blir dyrt, men nei, da. Selve sammenslåingen tok to uker og kostet 14.000. I tillegg er det utbygger som tar den regningen.

Leiligheten var ikke utstyrt med lys i taket, og det er jo ofte greit å ha. Særlig i Norge, med mørketid og alt det der. Vi kjøpte derfor ni spotskinner og spurte elektrikeren som allerede var i leiligheten om de kunne ta jobben med å henge dem opp i murtaket. I tillegg skulle de montere to kontakter og sette spotter i syv kjøkkenskap med glassdører. Jeg tenkte at det sikkert ble billigere å kjøpe tjenester fra dem som allerede var hjemme hos meg. Mulig det, men da tjener alle de andre styggmye penger. Summen for å følge opp ordren om å la det bli lys, ble 83.124 kroner! 76,5 timer hadde slabbedaskene ført opp for å bruke slagdrillen. Slikt klarer jeg ikke å forholde meg til. Jeg står fast i tankegangen om at himmelropende feil må rettes opp nærmest av seg selv.

Så hva er årsaken til alt dette? Er det meg som har blitt kjerring og pirker på alt og alle? Eller skyldes det finanskrisen? Kanskje kvalitet er det første som ryker når noen sliter? Eller skal vi hoppe til konspirasjonsteoriene; noen eksperimenterer med oss for å se hvor mye vi tåler? Staten? Terrororganisasjoner? Gud? (Kanskje han snek oss inn i et parallelt univers den sommeren da alle var opptatt med å klage på været? Neppe.)

Jeg synes konspirasjonsteorien er morsomst, men uansett hva som er årsaken, er man nødt til å bekjempe ondet. Resultatet av å gi opp er for det første at man blir temmelig blakk og for det andre at vi neste gang vil godta noe som er enda mer urettferdig eller galt. Og langsomt blir vannet vi svømmer i varmere og varmere, og vi ender opp som kokte frosker. Svært lite attraktivt både for oss selv og resten av verden. Selv franskmenn vil jo helst ha slik mat stekt.