Man kan ikke klage på håndverkere som ikke møter opp når man vet hva de går gjennom av fæle sykdommer, død og lidelse. Man må bare holde ut. Og som regel betale. Med blod.
Sommeren 2009 flyttet vi inn i splitter ny leilighet. Allerede da påpekte vi et par mangler utbygger skulle fikse. I dag er vi superfornøyde med å ha sett en elektriker, selv om han gikk rett etter han kom.
Utbyggeren er på vår side, som han sier. Han er helt enig i at alle manglene vi har på listen skal fikses vederlagsfritt, men han ba oss om å kontakte prosjektlederen slik at han kunne koordinere de ulike profesjonene.
Vi inviterte prosjektlederen til en befaring allerede uken etter, men da hadde rørleggeren som han var avhengig av å ha med, fått svineinfluensa. Uken etter var det elektrikerens tur.
Den influensaen var et rent helvete. Én etter én lå de faglærte strødd som fluer. Og da hoper jo jobbene seg opp, vi skjønner jo det - for jobbe gjorde de visst, det gikk bare litt senere enn normalt. Vi spurte likevel høflig om prosjektlederen kunne snike oss inn på arbeidslisten deres. I alle fall før jul. Julen 2009.
For en time siden var det altså en elektriker her, men så forsvant han igjen. Jeg er alvorlig bekymret, for jeg synes kanskje han så litt usunn ut. Svineinfluensaen viste seg nemlig å være barnemat. Samtlige håndverkere har vært svært uheldige sånn helsemessig sett de to siste årene.
I november kjøpte jeg en hel pakke munnbind i frykt for å bli smittet. Da var jeg helt sikker på at vi hadde en avtale selv om tidspunktet kunne variere mellom 7.00 og 15.30 hver dag en hel uke. Fire pakker med influensamedisinen Tamiflu som går ut på dato i januar har vi også på lager. Just in case.
Forkjølelser, influensa, tette bihuler, bronkitt, meslinger, kusma, røde hunder, lungebetennelser og omgangssyke med dramatisk blodoppkast i tillegg til ett tilfelle av mulige kopper og en mulig tuberkulose, har rammet dem hardt.
Og så begynte folk å dø.
Den stakkars prosjektlederen som skulle vært her på befaring hver mandag siden september 09 har mistet hele sin familie. Moren hans har til og med dødd og blitt begravet to ganger. Jeg kan bare forestille meg dramatikken bak det.
For en belastning for ham og de 23 gjenlevende brødrene og søstrene hans det må ha vært å grave henne opp igjen etter den første jordfestelsen, for eksempel! Heldig for oss at ikke det traumet kom i veien for en av avtalene våre. Nå har han ingen igjen. Stakkars mann.
De står på disse gutta. Ingen tvil om det. Nå sitter jeg og venter på en snekker som våknet opp med blodforgiftnig i klumpfoten sin. Men han kommer! Det har prosjektlederen lovet meg. Og hvis det skulle vise seg at snekkeren uteblir, har jeg bestemt meg for å være full av forståelse. Ingen skal anklage meg for å mangle empati.
Jeg har da hatt min andel av medisinske utfordringer og vet hvor vanskelig det er å gå på jobb med migrene og magesmerter, og jeg insisterte på å amme yngstemann selv om jeg hadde blodpropp i lungene og sprukken blindtarm. Det går, men det er ikke å anbefale. Brystmelk og intravenøs penicilin er dessuten ikke optimal babymat, fikk jeg høre.
Blodforgiftning har jeg gudskjelov aldri hatt og jeg kan bare prise meg lykkelig over å ha to føtter som passer perfekt inn i Pradas sko nummer 38 og Loubuotins nummer 38,5.
Bekymringene mine har nå økt til nye høyder. At termostaten på det ene badet ikke lar seg skru til mer enn halvveis eller at sprekken i taket på soverommet vårt er så stor at en hvilken som helst eiendomsmegler hadde regnet det inn som ekstra takhøyde, er ikke på listen. Og de fire stuevinduene som viste seg å ikke være fuget har sikkert bare vært med på å gjøre luften frisk og temperert. Nei, jeg er uselvisk og bekymerer meg kun om mine medmennesker og samfunnet som helhet.
For tenk på mørketallene! Tenk på mørketallene! Her har vi en hær av dødssyke og sørgende faglærte som går på jobb (bare ikke hos oss) okke som! Forestill deg sykemeldingsstatistikken hvis disse syke menneskene hadde lagt seg ned for å hvile!
Dette må helseministeren sette på dagsorden. Giske må rydde timeplanen sin og holde seg i landet. LO må på banen og jeg ville vurdert om FN også burde varsles. Dette kan være et verdensomspennende problem. Har forresten finansministeren blitt informert? Er dette en faktor som kan få oss nordmenn inn i finanskrisen med full tyngde? Jeg innser at jeg er litt egoistisk likevel. Det er jo mennesker som skaper ekte verdier og betaler skatt av det (don’t even go there) som betaler lønnen til statsansatte som meg.
Disse eiegode håndverkerne som jobber av seg liv og helse, vil ikke klare presset lenge. Selv om hodene sier ja, sier kroppen til slutt nei - det vil et hvilket som helst glanset ukeblad fortelle deg; Smack, bang. Rett i veggen, går de.
Og apropos ukeblader; Jeg har bestemt meg for å få meg en hobby. Det tar tankene bort fra syke klumpføtter (snekkeren skal forresten få ha skoene på hvis han kommer) og et land i krise. Og det gjør ventetiden kortere. I et ukeblad har jeg nå funnet den perfekte syssel: «Pynt en grav til jul. Lag fantastiske kranser med granbar og gullspray.»
Jeg skal lage en til verdens tapreste prosjektleder med teksten «Måtte du bare dø én gang».
Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)
mandag 28. november 2011
søndag 7. august 2011
Come fly with me
Uansett hvor søt ungen din er, bør jeg slippe å underholde babyen gjennom en firetimers flytur. Ikke gjør turen lettere for deg selv ved å la gullungen henge over seteryggen mens du hvert femte minutt smiler unnskyldene og sier «Han er så utrolig sosial». Jeg er også sosial, men jeg vedder på at du ikke gidder å ha sikkelet mitt tyve centimeter fra trynet ditt særlig lenge.
Og mens jeg er inne på ting du bør huske når du flyr ... med meg; Vask håret. Vask deg. Det at du har hatt det kjempefint på campingferie i Sør-Frankrike betyr ikke at alle dine medpassasjerer trenger å vite hvordan soveposen din lukter.
Sitt rolig i setet ditt. Ikke rop selv om bestevennen din ikke fikk plass ved siden av deg og IKKE snork. Hvis du har flass, så ikke klø deg i hodet. Snø er bare pent utendørs (og knapt nok der, spør du meg). Hvis du har flass andre steder bør du dekke deg til. Ikke klø deg da heller. Særlig ikke under klærne.
Det er lurt å strekke seg litt mens man er i luften, men husk at det der med at luften er for alle bare er tull. Hvordan skulle det gå? Hold armene innenfor din egen intimsone og langt fra min.
Men hvis du sitter og strekker armene i været som en gymlærer fra 60-tallet - du har sikkert hørt om linjegymnastikk, men det har aldri vært kult - må du finne deg i at noen kikker interessert på deg. Eller at de ler. Det er helt greit. Det er du som ikke får blodpropp.
Setene er til for å legges ned. Du skal ikke være redd for å gjøre det. Hvis gjøken bak deg hevner seg ved å dunke i setet ditt resten av turen, så bit det i deg. Ta det som massasje. Og tenk hva en firetimers massasjesesjon hadde kostet. Penger spart er penger tjent.
Det er lurt å lese. Men det er ikke likegyldig hva du leser. «Krig og fred» er aldri feil. Ingen gamle russere er feil. Alt du får kjøpt i kiosker som det er mer enn tre bind av er no-no. Alt som er skrevet av husmødre om tjenestejenter på 1700-tallet er big no-no.
Selvrealiseringsbøker er komisk. Ikke les «Ti trinn til større selvtillit» mens du får tiden til å gå hvis du faktisk vil ha større selvtillit. Selv den tøffeste kan få en lilten knekk av at alle som er på vei til toalettet fniser.
Hvis du ikke gidder klassikere, er aviser eller et ukeblad en fin-fin erstatning. Til og med Se og Hør er akseptabelt når du skal slå ut håret. Under tvil. Forutsatt at du faktisk ikke slår ut håret. Sånn bokstavelig. Ref flass.
Hvis du ikke liker å lese, eller hvis du har lest ut de fem bøkene du tok med deg på langweekend’en, kan du lytte til musikk. Men ikke syng med. Særlig ikke hvis du hører på Aleksander Rybak. Flymotoren dekker ikke over wannabe-Rybak. Ikke tro at nynning er veldig mye bedre. Og vit at du sannsynligvis ser ut som Titten Tei på syre hvis du vagger frem og tilbake og mimer. Dropp det. Bare sitt stille.
Du hadde sikkert aldri trodd at det skulle være så avansert å fly, men ikke ta dette som kritikk. Jeg har aldri flydd med deg. Hadde jeg flydd med deg og hadde du gjort noen av tabbene over, hadde du fått vite det. Diskret. Jeg vil jo ikke at du skal bli lei deg (jeg vil at andre ikke skal bli lei deg. See?). Jeg vil bare ditt beste. Jeg er din venn. Jo, da.
Med disse velmente rådene, ønsker jeg deg en fin ferie og en flott hjemkomst. Ring for boktips, mail for flere råd.
PS Hvis du klapper når flyet lander er du sosialt død og hvis du ikke holder deg bak den røde linjen når du venter på bagasjen ... bør du revurdere det. La oss bare si det sånn.
mandag 18. juli 2011
Spis kake
"Likte du bringebærmuffinsene," spurte jeg min sønn. "Nei," svarte han. "Men det sier jeg bare fordi jeg vet at du ikke brukte så lang tid på dem."
Heldigvis kom min mann meg til unnsetning. Trodde jeg: «Det er sjelden hun bruker mer enn syv minutter på noe som helst,» sa han. «Med unntak av Facebook, da.»
Jeg vurderte raskt tre-fire reaksjonsformer;
1 Bli sur.
Kjedelig. Særlig når ingen bryr seg.
2 Leie et rom på Holmenkollen Park
Njaaa. Men nei. Det tiltaket spares til han er dum en gang jeg er premenstruell. Veldig premenstruell. Han trenger bare være normalt dum. Dessuten var det så dyrt sist.
3 Svare noe smart.
For sent. Fant ikke på noe.
4 Være enig.
Det gikk ikke. Er naturstridig. Jeg kan ikke sloss mot generasjoner med finjustert dna.
5 Henge dem begge ut på Facebook.
Ja. De bør grue seg.
Familiens dom er altså at jeg ikke kan bake og at jeg er en dårlig husmor som stort sett sitter med nesa i en Mac.
Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at de sannsynligvis har rett.
Og at det ikke gjør noen ting.
Jeg er nemlig fullstendig happy med dommen, for jeg synes Toro-muffins med bringebær (min oppfinnelse) er kjempegodt (mer til meg) og mannen min er mye bedre til å vaske bad, lage mat og stryke skjorter enn jeg er.
Jeg bidrar til hjemmet på min måte: jeg er god på å pusse sølv (fort gjort).
Og jeg er en racer på å legge sammen klær. Jeg legger til og med sammen formsydde laken. (Og plastposer. Selv om det ikke er klær.) Ingen andre bretter håndklær som meg. Ingen andre får lov heller, men det er bare fordi de ikke gjør det riktig. Jeg legger sammen et håndkle på to sekunder. Og det blir perfekt.
Jeg rydder utrolig godt. Alle ting har sin plass og når jeg rydder, er det ingen som klager på at de ikke finner det de skal ha. Det er fordi jeg er så forbasket logisk. Jeg er rett og slett litt klok. Det er ikke sikkert de rundt meg vil innrømme det, men jeg er den lureste de kjenner. Gi meg en krise eller et dilemma, og du vil ikke angre.
Jeg holder ut snorking. Men er så lur at jeg bruker ørepropper.
Heldigvis kom min mann meg til unnsetning. Trodde jeg: «Det er sjelden hun bruker mer enn syv minutter på noe som helst,» sa han. «Med unntak av Facebook, da.»
Jeg vurderte raskt tre-fire reaksjonsformer;
1 Bli sur.
Kjedelig. Særlig når ingen bryr seg.
2 Leie et rom på Holmenkollen Park
Njaaa. Men nei. Det tiltaket spares til han er dum en gang jeg er premenstruell. Veldig premenstruell. Han trenger bare være normalt dum. Dessuten var det så dyrt sist.
3 Svare noe smart.
For sent. Fant ikke på noe.
4 Være enig.
Det gikk ikke. Er naturstridig. Jeg kan ikke sloss mot generasjoner med finjustert dna.
5 Henge dem begge ut på Facebook.
Ja. De bør grue seg.
Familiens dom er altså at jeg ikke kan bake og at jeg er en dårlig husmor som stort sett sitter med nesa i en Mac.
Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at de sannsynligvis har rett.
Og at det ikke gjør noen ting.
Jeg er nemlig fullstendig happy med dommen, for jeg synes Toro-muffins med bringebær (min oppfinnelse) er kjempegodt (mer til meg) og mannen min er mye bedre til å vaske bad, lage mat og stryke skjorter enn jeg er.
Jeg bidrar til hjemmet på min måte: jeg er god på å pusse sølv (fort gjort).
Og jeg er en racer på å legge sammen klær. Jeg legger til og med sammen formsydde laken. (Og plastposer. Selv om det ikke er klær.) Ingen andre bretter håndklær som meg. Ingen andre får lov heller, men det er bare fordi de ikke gjør det riktig. Jeg legger sammen et håndkle på to sekunder. Og det blir perfekt.
Jeg rydder utrolig godt. Alle ting har sin plass og når jeg rydder, er det ingen som klager på at de ikke finner det de skal ha. Det er fordi jeg er så forbasket logisk. Jeg er rett og slett litt klok. Det er ikke sikkert de rundt meg vil innrømme det, men jeg er den lureste de kjenner. Gi meg en krise eller et dilemma, og du vil ikke angre.
Jeg holder ut snorking. Men er så lur at jeg bruker ørepropper.
Jeg er ganske hyggelig. Selv om noen snorker.
Jeg husker bursdager. Til veldig mange mennesker.
Jeg legger meg ikke opp i andres liv og uvaner. Med mindre det plager flere enn meg.
Jeg er god til å generalisere; hvis det gjelder meg, gjelder det sikkert andre (se over).
Jeg er god til å delegere. Men det er bare fordi jeg er lat.
Dessuten er jeg god til å få ting unna. Jeg gjør ting med en gang. Stort sett. Selv om det er den ultimate formen for lathet.
Og jo eldre jeg blir, jo bedre blir jeg til å gi fullstendig faen.
For jeg vet at jeg ikke kan gjøre alle fornøyde. Alle blir ikke happy uan-pokker-sett hva du gjør, så drit i det.
Lytt til rådene som gir deg glede, men ikke glem Kardemommeloven. Husk at du skal ha det bra. Hver dag. Ikke bruk tid på mennesker og ting som ikke gir deg glede. Lag Toro-muffins hvis du har lyst på det. Eller bak en avansert kake som tar en hel dag. Hvis du liker det. Spis opp alt selv hvis det er det du virkelig vil.
Elsk familien din, de vil ditt beste. Vær lykkelig. Spis kake. Gi faen.
Jeg husker bursdager. Til veldig mange mennesker.
Jeg legger meg ikke opp i andres liv og uvaner. Med mindre det plager flere enn meg.
Jeg er god til å generalisere; hvis det gjelder meg, gjelder det sikkert andre (se over).
Jeg er god til å delegere. Men det er bare fordi jeg er lat.
Dessuten er jeg god til å få ting unna. Jeg gjør ting med en gang. Stort sett. Selv om det er den ultimate formen for lathet.
Og jo eldre jeg blir, jo bedre blir jeg til å gi fullstendig faen.
For jeg vet at jeg ikke kan gjøre alle fornøyde. Alle blir ikke happy uan-pokker-sett hva du gjør, så drit i det.
Lytt til rådene som gir deg glede, men ikke glem Kardemommeloven. Husk at du skal ha det bra. Hver dag. Ikke bruk tid på mennesker og ting som ikke gir deg glede. Lag Toro-muffins hvis du har lyst på det. Eller bak en avansert kake som tar en hel dag. Hvis du liker det. Spis opp alt selv hvis det er det du virkelig vil.
Elsk familien din, de vil ditt beste. Vær lykkelig. Spis kake. Gi faen.
onsdag 6. juli 2011
Do’s and don’ts på do
Jeg er en av de heldige. Ikke bare har jeg en spennende jobb, men jeg har hyggelige kolleger og vi har flotte kontorlokaler. Til og med toalettene er pene. De kaller litt på stemningen fra Ally McBeal. Litt sånn unisextoalett-aktig med tre små toalettrom samlet bak én dør.
Vi har ett dametoalettet og to herretoaletter, men siden det bare er skiltet på døren som skiller dem, blir alle rommene brukt av begge kjønn hvis trangen er stor nok. Et tegn på at man visker ut skillene mellom menn og kvinner, tenker jeg på en god dag.
Hvert av de små toalettrommene har egen vask, flytende såpe og rikelig med papir både til hender og annet. Samt dobørste.
Ja, dobørste.
Ny og fin. Til tross for at bygget nå snart er fem år gammelt. En dobørste skal være pen og ikke preget vesentlig av sin livsoppgave, men den bør ikke være ubrukt. Det er en sammenheng mellom hvor lite brukt dobørsten er og hvor mye man skulle ønske at den ble brukt. Hvis man aldri har tenkt “Nå skulle jeg jammen ønske at noen hadde benyttet toalettbørsten, gitt!” er sjansen for at dobørsten faktisk er brukt, stor. Enkel logikk.
Jeg har tenkt lenge på det jeg nå skal si. Og det jeg allerede har sagt. Ikke fordi jeg har spesielt vanskelig for å uttykke meg, men fordi jeg forstår at det kan fremkalle ulike reaksjoner som kanskje ikke er så attraktive. Det er imidlertid viktig å understreke at det jeg nå skal si er et resultat av mange års erfaring. Fra flere jobber.
Jeg ser for meg at mange tenker «Nå må hun gi seg. Dette var bare ekkelt». Eller at noen føler seg truffet (men det tror jeg egentlig ikke). Eller at noen er svært uenig og mener at det som skjer på do skal forbli på do. Og der er jeg langt på vei enig. Likevel må dette sies. Og det kan ikke vente:
Her er regler for hvordan du skal oppføre deg når du benytter toaletter andre skal bruke etter deg og som ligger slik til at andre blir nødt til å dele deler av opplevelsen med deg. Regler som moren din lærte deg, gidder jeg ikke gjenta; Håndvask er en selvfølge (for eksempel) likeså rydding og et sveip over vasken for å fjerne vannsøl.
Just do it.
Vi har ett dametoalettet og to herretoaletter, men siden det bare er skiltet på døren som skiller dem, blir alle rommene brukt av begge kjønn hvis trangen er stor nok. Et tegn på at man visker ut skillene mellom menn og kvinner, tenker jeg på en god dag.
Hvert av de små toalettrommene har egen vask, flytende såpe og rikelig med papir både til hender og annet. Samt dobørste.
Ja, dobørste.
Ny og fin. Til tross for at bygget nå snart er fem år gammelt. En dobørste skal være pen og ikke preget vesentlig av sin livsoppgave, men den bør ikke være ubrukt. Det er en sammenheng mellom hvor lite brukt dobørsten er og hvor mye man skulle ønske at den ble brukt. Hvis man aldri har tenkt “Nå skulle jeg jammen ønske at noen hadde benyttet toalettbørsten, gitt!” er sjansen for at dobørsten faktisk er brukt, stor. Enkel logikk.
Jeg har tenkt lenge på det jeg nå skal si. Og det jeg allerede har sagt. Ikke fordi jeg har spesielt vanskelig for å uttykke meg, men fordi jeg forstår at det kan fremkalle ulike reaksjoner som kanskje ikke er så attraktive. Det er imidlertid viktig å understreke at det jeg nå skal si er et resultat av mange års erfaring. Fra flere jobber.
Jeg ser for meg at mange tenker «Nå må hun gi seg. Dette var bare ekkelt». Eller at noen føler seg truffet (men det tror jeg egentlig ikke). Eller at noen er svært uenig og mener at det som skjer på do skal forbli på do. Og der er jeg langt på vei enig. Likevel må dette sies. Og det kan ikke vente:
Her er regler for hvordan du skal oppføre deg når du benytter toaletter andre skal bruke etter deg og som ligger slik til at andre blir nødt til å dele deler av opplevelsen med deg. Regler som moren din lærte deg, gidder jeg ikke gjenta; Håndvask er en selvfølge (for eksempel) likeså rydding og et sveip over vasken for å fjerne vannsøl.
- Ikke dra ned smekken før etter du har låst dodøren. Belter og knapper bør også være urørt til etter at du vet at rommet du skal inn i er ledig og etter at du er rommets eneste innbygger. (Det har hendt at noen har glemt å låse, og da er pinlig for begge at du rauser inn, men det grenser til traumatisk hvis buksen din er i ferd med å falle rundt knærne dine.)
- Hvis lyden av at du spyler ned fremdeles kan høres når du åpner døren, har du ikke rukket å vaske hender. Spyl, kle på deg og vask hender (ok, der ble jeg et ekko av moren din likevel). Så kan du gå ut.
- Det er lov å spyle ned flere ganger. Spyling kan med fordel benyttes til luktfjerning, men er bare effektivt på et tidlig stadium. (Skit, spyl, skit, spyl ... ok, du ser sikkert sammenhengen nå)
- Bruk gjerne papir i skålen for å dempe lyder. Eller la vann renne i vasken. Hostingen kan du droppe med mindre du har en luftveisinfeksjon.
- Ikke tenk "de flekkene går sikkert ned når nestemann spyler for da har de fått bløtet seg opp litt". Bruk dobørste.
- Lukk døren når du går ut. Like greit at lukten blir bearbeidet der den er. Døren inn til toalettavdelingen skal også være lukket, forresten. Ingen dodører skal være åpne. Enkelt å huske.
- Ikke les aviser på do. Og IKKE les sakspapirer. Særlig vil jeg ikke at du skal si "Jeg leste gjennom disse da jeg var på toalettet ..." når du gir dem tilbake til meg. Det får deg verken til å virke effektiv eller velformulert. Leser du mens du skiter, kan du like gjerne kalle det du sitter på «en do».
- Ikke kall det «dass».
- Ikke fortell hvor du skal før du skal på do, heller ikke at du har vært der. Fjellvettreglene gjelder ikke her.
Just do it.
fredag 24. desember 2010
Birgittes jul og gule hår
Jeg skulle ha blitt i drømmeland denne julen. Der hadde jeg mørke krøller og var i ferd med å bli invitert til åpningen av Farris sine kontorer i New York. Det hadde vært bedre enn å krabbe inn i dusjen for å vaske håret jeg betalte 2500 kroner for sist mandag og se at stripene fortsatt var gule og ikke grå slik jeg hadde håpet.
For å late som jeg ga blanke, brukte jeg føneren for å få det tørt og beviste dermed at frisøren min i det minste visste hva han snakket om da han sa ”la håret tørke naturlig ellers vil det stå rundt deg som en glorie”. Halleluja.
Jeg samlet den gylne glorien med en strikk og gikk ut av badet for å møte dagen. Den første jeg møtte var bikkja som pep og løp som et pisket skinn inn under stuebordet. ”En stor hund i en liten hundekropp” – pøh. Lettskremte loppeskinn. Mann og barn var atskillig mer diskret, men jeg mistenker at de hadde snakket om hvordan de skulle ta dette før jeg kom ut av badet. Tipper de begynte å planlegge allerede da de hørte meg skrike ”Faen i helvetes frisørjævel”.
Vi feirer alene på hytta i år også. Vi trives best med våre egne tradisjoner som i korthet går ut på å stappe fjeset fullt av mat og snop, lage ribbe til ni personer mer enn det vi er til bords og sove mye og svært lenge. En masse storfamilie hadde lett forstyrret denne skjøre idyllen med mas om skiturer, kaffe på faste tidspunkt og kortspill ”fordi det er så hyggelig”. Akkurat som vi ikke har 115 kanaler på tv’n og X-boks på barnerommet. Kortstokken har dessuten bare 51 kort etter at jeg brukte ruter åtte til å drepe en mygg med i fjor sommer.
I mange år klarte jeg å holde julen fri for stæsj og juletrær, men i år som i fjor krevde 12-åringen å få både tre og pynt. Han er sterkt påvirket av samfunnet utenfor, og jeg skylder på Coca Cola. Så nå drysser det grannåler ned i skjul og englene sitter i en klynge i kroken og skuler opp på de mer attraktive stedene i stua som for eksempel peishyllen og vinduskarmene. Falske, små sniker.
Min aversjon mot juletrær er både rasjonelt og følelsesmessig betinget, uten at jeg skal ta på meg å si hva som er hva; det er da meningsløst å hugge ned millioner av trær bare for å dra dem inn i stuer og henge på dem en masse smakløst ræl? Den eneste formildende grunnen jeg kan se, er at man kan begrense antall dager i året der man må vise frem det ungene har laget på skoler og barnehager til et minimum (”Å, så fin, den henger vi på treet, vennen min. Rart å henge et leiraskebeger med oransje glasur på treet, sier du? Nei, da, det blir kjempefint å ha rosiner i den, skal du se.”)
En annen grunn til å nekte trær inngang har vært insekter. Jeg HATER edderkopper. Og etter å ha blitt fortalt at et gjennomsnittlig juletre er bolig for ca 20.000 små og store kryp, må jeg dopes før juletrefoten tas ned fra loftet og dopes litt til før treet entrer stua. Da jeg skjønte at jeg tapte juletreslaget i fjor, prøvde jeg også å dra allergi-kortet, men det var det ingen som brød seg om. ”Bare ta en pille,” liksom. (Ja, herregud, gi meg to.)
Til neste år tror jeg kanskje jeg får viljen min igjen etter at vi nå er enige om at den skarpe, litt sure duften av edelgranen nok skyldes en katt med markeringsbehov.
Da vi våknet i halv tolvtiden i dag (og etter at jeg hadde skremt bikkja) var det tid for laaang frokost. Fordelen med å spise så sent i desember er at man slipper å få sol i øynene. Solen var i ferd med gå ned bak Reinsjøfjell i det jeg la rundstykkene i ovnen.
Og i det jeg la rundstykkene i ovnen, noterte jeg meg at ovnen trengte en storrengjøring etter at vi hadde prøvejulemiddag sist vi var på hytta i slutten av november. Lukten minte meg også på at det bare var en kort uke siden jeg sluttet å gulpe ribbesvor etter den overdosen.
Nå står ribba i ovnen. Jeg valgte å ikke vaske ovnen. Både fordi jeg er kjempelat (man må være ærlig i dag, ellers kommer ikke nissen) og fordi jeg heller vil at ribba skal smake brent ribbe og harskt fett enn MrMuscles ovnsrens som alle vet at er umulig å få vasket ordentlig bort.
Det blir jul. Det blir ribbe. Det blir sprø svor (det og seig kransekake er det eneste jeg mestrer på kjøkkenet). Og det blir julefeiring selv om jeg er litt på etterskudd i forhold til å pynte meg. Jeg utsetter i det lengste å ta på meg kjole og strømper for på ett eller annet tidspunkt i den prosessen må jeg se meg selv i et speil og da finner jeg nok fort ut at det er bare hvit kjortel som står til håret mitt. Og kjolen min er verken hvit eller særlig lang. Og siden jeg fikk alle julepresangers mor rett over klokken tolv i natt, kan jeg vel heller ikke håpe på å få oppfylt ønsket mitt om en frisør med full fargeplett. Eller i det minste en rettetang.
Hadde det ikke vært – 20,2 grader ute, hadde jeg tatt en tur ut og skremt vettet av hyttenaboene våre. Jeg ser for meg dem litt utpå kvelden – lett påseilet og sentimentale – der de ser ut av vinduet for å fortelle om Betlehem og julestjerna. Og der dukker jeg opp. Som et selvlysende troll. Eller en engel hvis man er velvillig innstilt. Hvis jeg virkelig ville dem vondt, kunne jeg skreket "Du grønne, glitrende tre GOD DAG!!!!!!!!" Men det hadde vel skremt meg mest.
Det blir nyttår også. Det er bare å holde ut. Men hvis jeg hører én jævel snøvle noe som likner ”Ha en riktig ny jul og et gult nytt hår” stapper jeg ham inn i den fettede stekeovnen og skrur den på grill.
For å late som jeg ga blanke, brukte jeg føneren for å få det tørt og beviste dermed at frisøren min i det minste visste hva han snakket om da han sa ”la håret tørke naturlig ellers vil det stå rundt deg som en glorie”. Halleluja.
Jeg samlet den gylne glorien med en strikk og gikk ut av badet for å møte dagen. Den første jeg møtte var bikkja som pep og løp som et pisket skinn inn under stuebordet. ”En stor hund i en liten hundekropp” – pøh. Lettskremte loppeskinn. Mann og barn var atskillig mer diskret, men jeg mistenker at de hadde snakket om hvordan de skulle ta dette før jeg kom ut av badet. Tipper de begynte å planlegge allerede da de hørte meg skrike ”Faen i helvetes frisørjævel”.
Vi feirer alene på hytta i år også. Vi trives best med våre egne tradisjoner som i korthet går ut på å stappe fjeset fullt av mat og snop, lage ribbe til ni personer mer enn det vi er til bords og sove mye og svært lenge. En masse storfamilie hadde lett forstyrret denne skjøre idyllen med mas om skiturer, kaffe på faste tidspunkt og kortspill ”fordi det er så hyggelig”. Akkurat som vi ikke har 115 kanaler på tv’n og X-boks på barnerommet. Kortstokken har dessuten bare 51 kort etter at jeg brukte ruter åtte til å drepe en mygg med i fjor sommer.
I mange år klarte jeg å holde julen fri for stæsj og juletrær, men i år som i fjor krevde 12-åringen å få både tre og pynt. Han er sterkt påvirket av samfunnet utenfor, og jeg skylder på Coca Cola. Så nå drysser det grannåler ned i skjul og englene sitter i en klynge i kroken og skuler opp på de mer attraktive stedene i stua som for eksempel peishyllen og vinduskarmene. Falske, små sniker.
Min aversjon mot juletrær er både rasjonelt og følelsesmessig betinget, uten at jeg skal ta på meg å si hva som er hva; det er da meningsløst å hugge ned millioner av trær bare for å dra dem inn i stuer og henge på dem en masse smakløst ræl? Den eneste formildende grunnen jeg kan se, er at man kan begrense antall dager i året der man må vise frem det ungene har laget på skoler og barnehager til et minimum (”Å, så fin, den henger vi på treet, vennen min. Rart å henge et leiraskebeger med oransje glasur på treet, sier du? Nei, da, det blir kjempefint å ha rosiner i den, skal du se.”)
En annen grunn til å nekte trær inngang har vært insekter. Jeg HATER edderkopper. Og etter å ha blitt fortalt at et gjennomsnittlig juletre er bolig for ca 20.000 små og store kryp, må jeg dopes før juletrefoten tas ned fra loftet og dopes litt til før treet entrer stua. Da jeg skjønte at jeg tapte juletreslaget i fjor, prøvde jeg også å dra allergi-kortet, men det var det ingen som brød seg om. ”Bare ta en pille,” liksom. (Ja, herregud, gi meg to.)
Til neste år tror jeg kanskje jeg får viljen min igjen etter at vi nå er enige om at den skarpe, litt sure duften av edelgranen nok skyldes en katt med markeringsbehov.
Da vi våknet i halv tolvtiden i dag (og etter at jeg hadde skremt bikkja) var det tid for laaang frokost. Fordelen med å spise så sent i desember er at man slipper å få sol i øynene. Solen var i ferd med gå ned bak Reinsjøfjell i det jeg la rundstykkene i ovnen.
Og i det jeg la rundstykkene i ovnen, noterte jeg meg at ovnen trengte en storrengjøring etter at vi hadde prøvejulemiddag sist vi var på hytta i slutten av november. Lukten minte meg også på at det bare var en kort uke siden jeg sluttet å gulpe ribbesvor etter den overdosen.
Nå står ribba i ovnen. Jeg valgte å ikke vaske ovnen. Både fordi jeg er kjempelat (man må være ærlig i dag, ellers kommer ikke nissen) og fordi jeg heller vil at ribba skal smake brent ribbe og harskt fett enn MrMuscles ovnsrens som alle vet at er umulig å få vasket ordentlig bort.
Det blir jul. Det blir ribbe. Det blir sprø svor (det og seig kransekake er det eneste jeg mestrer på kjøkkenet). Og det blir julefeiring selv om jeg er litt på etterskudd i forhold til å pynte meg. Jeg utsetter i det lengste å ta på meg kjole og strømper for på ett eller annet tidspunkt i den prosessen må jeg se meg selv i et speil og da finner jeg nok fort ut at det er bare hvit kjortel som står til håret mitt. Og kjolen min er verken hvit eller særlig lang. Og siden jeg fikk alle julepresangers mor rett over klokken tolv i natt, kan jeg vel heller ikke håpe på å få oppfylt ønsket mitt om en frisør med full fargeplett. Eller i det minste en rettetang.
Hadde det ikke vært – 20,2 grader ute, hadde jeg tatt en tur ut og skremt vettet av hyttenaboene våre. Jeg ser for meg dem litt utpå kvelden – lett påseilet og sentimentale – der de ser ut av vinduet for å fortelle om Betlehem og julestjerna. Og der dukker jeg opp. Som et selvlysende troll. Eller en engel hvis man er velvillig innstilt. Hvis jeg virkelig ville dem vondt, kunne jeg skreket "Du grønne, glitrende tre GOD DAG!!!!!!!!" Men det hadde vel skremt meg mest.
Det blir nyttår også. Det er bare å holde ut. Men hvis jeg hører én jævel snøvle noe som likner ”Ha en riktig ny jul og et gult nytt hår” stapper jeg ham inn i den fettede stekeovnen og skrur den på grill.
tirsdag 23. november 2010
Blomsterpike med sirup på
Jeg har møtt en blomsterpike i dag. Blomsterpiker er ikke hva de engang var, men kanskje de heller aldri har vært det. Gi meg heller den dansende blomstermannen Finn Schjøll eller hvem som helst andre med et halvt servicegen i kroppen. At Blomster-Finn setter dansende kuer med hemorroider i forlegenhet, gjør meg ingenting. Jeg heier på ham når som helst hvis alternativet er hormonelle blomsterpiker som har gjort langsomhet til en kunstform.
Dagens blomsterpike ignorerte meg fullstendig i to hele minutter (og det var etter at jeg tok opp iPhonen min for å ta tiden på henne) mens jeg sto halvannen meter bak henne og ropte ”hallooooooo” som en komplett idiot og gikk frem og tilbake i håp om å komme unna blindsonen hennes. Til slutt tok jeg en handlekurv og dyttet inn i ryggen hennes rett før jeg snudde meg og latet som jeg så på noen pene blomster. Da hun snudde seg, sa jeg høflig ”Jobber du her?” Hun så på meg som om jeg var dusten og fjernet øreproppene fra ørene sine. (Og gned seg bitte litt i ryggen, så vidt jeg så.)
Det tok henne ett minutt og tolv sekunder å fortelle meg at blomsten jeg pekte på kostet 249 og at potten kostet 199. Og selv om jeg var ganske sikker på at det var omvendt (jeg tok det på at det sto et skilt der: ”Blomsterpotter 249,-”) sa jeg at jeg fryktelig gjerne ville ha med meg hele stasen.
Hun var skrekkelig langsom da hun pakket inn blomsten i noe som så ut som det var bobleplast og spurte (etter at hun var ferdig) om jeg skulle gå langt. Av hensyn til blomsten, tror jeg ganske sikkert – vi var gjensidig skeptisk til hverandre på det tidspunktet. Eller, mulig det hadde skjedd før. Mulig det hadde noe med en handlevogn i bevegelse å gjøre. Da jeg sa at jeg bare skulle være ca fem minutter ute i 4,8 sekundmeter vind og minus 4,6 grader virket hun lettet over å slippe mer bry, og så begynte det jeg bare kommer til å tenke på som plastposehelvete.
Hun brukte to minutter og 3 sekunder (takk til iPhone som har rundetidfunksjon) på å finne en plastpose som passet. Selv bikkja mi kunne plukket ut riktig størrelse på første forsøk. Spesielt siden den første knapt nok hadde hatt plass til en flaske gjødning og et pent kort.
Da hun endelig fant en pose, tok det henne 15 laaaaange sekunder å få åpnet den. Hun skal ha takk for at hun ikke slikket på fingrene sine for å få bedre grep, det er høyt på listen over det ekleste jeg vet – spesielt når folk gjør det i grønnsaksdiskene. Og så tok det nye 35 sekunder å legge den riktig slik at hun kunne få blomsten og potten oppi. På det tidspunktet lurte hun åpenbart på hvorfor jeg var så opptatt av mobilen min.
Hun skal også ha ros for at hun tok rådet mitt om å sette blomsten opp i potten også sette begge i posen i stedet for å sette blomsten og potten ved siden av hverandre slik hun slet med i 41 sekunder.
At hun nektet å innse at potten var knust, trakk definitivt ned (om mulig) helhetsinntrykket og replikken ”Nei, den er ikke knust, den skal være sånn,” greide jeg heldigvis å le høyt av. Etter det forklarte jeg pedagogisk – jeg er jo både mamma og voksen – at det nok ikke var riktig, at det tvert i mot var feil og på toppen av det hele nokså teit sagt ettersom det var så lett å motbevise. De andre pottene var nemlig ikke knuste. Nokså surt sa hun at hun selvsagt kunne hente en annen, og jeg svarte høflig at hvis ikke hun gjorde det litt kjapt var hun tjukk i hodet. Jeg sa det ikke akkurat slik, men alle som sto rundt vil nok sverge på at det var slik det var ment. Hun brukte bare 18 sekunder på å hente en ny potte samt å bevise at den var like knust, hvilket den ikke var. Det er stor forskjell på å ha krakelert overflate og å ha en brist fra topp til bunn som i tillegg synes både innenfra og utenfra. Så! Det sa jeg også, forresten.
Også var det endelig tid for å betale. I et ondt øyeblikk vurderte jeg å si at jeg ikke ville ha den likevel eller å betale med 50-øringer. Men siden jeg ikke går rundt med så mange mynter – ikke mynter i det hele tatt, faktisk - ble det kort. Plastkort. Ikke kort tid. For nå var tiden inne for å lære kassen.
Hun lærte aldri kassen. I alle fall ikke mens jeg sto der. Det tok henne tre minutter og 58 sekunder å ikke lære kassen, men på den tiden hadde hun greid å trykke ”gavekort” i stedet for ”kort” to ganger og en svært hjelpsom kollega som ikke snakket norske og ikke forsto engelsk reddet henne ut av krisene. Jeg så ironien i at hun ikke forsto begrepet ”kort”.
Gudskjelov husket jeg koden. Og blomsten er trygt plassert på min manns nye kontor, med hilsen hans svigerforeldre. Så får vi se om den overlever uken eller om jeg må ta turen tilbake for å klage. I så fall kan det hende jeg sender en mail. Eller min litt mer tålmodige og veloppdragne mann.
Dagens blomsterpike ignorerte meg fullstendig i to hele minutter (og det var etter at jeg tok opp iPhonen min for å ta tiden på henne) mens jeg sto halvannen meter bak henne og ropte ”hallooooooo” som en komplett idiot og gikk frem og tilbake i håp om å komme unna blindsonen hennes. Til slutt tok jeg en handlekurv og dyttet inn i ryggen hennes rett før jeg snudde meg og latet som jeg så på noen pene blomster. Da hun snudde seg, sa jeg høflig ”Jobber du her?” Hun så på meg som om jeg var dusten og fjernet øreproppene fra ørene sine. (Og gned seg bitte litt i ryggen, så vidt jeg så.)
Det tok henne ett minutt og tolv sekunder å fortelle meg at blomsten jeg pekte på kostet 249 og at potten kostet 199. Og selv om jeg var ganske sikker på at det var omvendt (jeg tok det på at det sto et skilt der: ”Blomsterpotter 249,-”) sa jeg at jeg fryktelig gjerne ville ha med meg hele stasen.
Hun var skrekkelig langsom da hun pakket inn blomsten i noe som så ut som det var bobleplast og spurte (etter at hun var ferdig) om jeg skulle gå langt. Av hensyn til blomsten, tror jeg ganske sikkert – vi var gjensidig skeptisk til hverandre på det tidspunktet. Eller, mulig det hadde skjedd før. Mulig det hadde noe med en handlevogn i bevegelse å gjøre. Da jeg sa at jeg bare skulle være ca fem minutter ute i 4,8 sekundmeter vind og minus 4,6 grader virket hun lettet over å slippe mer bry, og så begynte det jeg bare kommer til å tenke på som plastposehelvete.
Hun brukte to minutter og 3 sekunder (takk til iPhone som har rundetidfunksjon) på å finne en plastpose som passet. Selv bikkja mi kunne plukket ut riktig størrelse på første forsøk. Spesielt siden den første knapt nok hadde hatt plass til en flaske gjødning og et pent kort.
Da hun endelig fant en pose, tok det henne 15 laaaaange sekunder å få åpnet den. Hun skal ha takk for at hun ikke slikket på fingrene sine for å få bedre grep, det er høyt på listen over det ekleste jeg vet – spesielt når folk gjør det i grønnsaksdiskene. Og så tok det nye 35 sekunder å legge den riktig slik at hun kunne få blomsten og potten oppi. På det tidspunktet lurte hun åpenbart på hvorfor jeg var så opptatt av mobilen min.
Hun skal også ha ros for at hun tok rådet mitt om å sette blomsten opp i potten også sette begge i posen i stedet for å sette blomsten og potten ved siden av hverandre slik hun slet med i 41 sekunder.
At hun nektet å innse at potten var knust, trakk definitivt ned (om mulig) helhetsinntrykket og replikken ”Nei, den er ikke knust, den skal være sånn,” greide jeg heldigvis å le høyt av. Etter det forklarte jeg pedagogisk – jeg er jo både mamma og voksen – at det nok ikke var riktig, at det tvert i mot var feil og på toppen av det hele nokså teit sagt ettersom det var så lett å motbevise. De andre pottene var nemlig ikke knuste. Nokså surt sa hun at hun selvsagt kunne hente en annen, og jeg svarte høflig at hvis ikke hun gjorde det litt kjapt var hun tjukk i hodet. Jeg sa det ikke akkurat slik, men alle som sto rundt vil nok sverge på at det var slik det var ment. Hun brukte bare 18 sekunder på å hente en ny potte samt å bevise at den var like knust, hvilket den ikke var. Det er stor forskjell på å ha krakelert overflate og å ha en brist fra topp til bunn som i tillegg synes både innenfra og utenfra. Så! Det sa jeg også, forresten.
Også var det endelig tid for å betale. I et ondt øyeblikk vurderte jeg å si at jeg ikke ville ha den likevel eller å betale med 50-øringer. Men siden jeg ikke går rundt med så mange mynter – ikke mynter i det hele tatt, faktisk - ble det kort. Plastkort. Ikke kort tid. For nå var tiden inne for å lære kassen.
Hun lærte aldri kassen. I alle fall ikke mens jeg sto der. Det tok henne tre minutter og 58 sekunder å ikke lære kassen, men på den tiden hadde hun greid å trykke ”gavekort” i stedet for ”kort” to ganger og en svært hjelpsom kollega som ikke snakket norske og ikke forsto engelsk reddet henne ut av krisene. Jeg så ironien i at hun ikke forsto begrepet ”kort”.
Gudskjelov husket jeg koden. Og blomsten er trygt plassert på min manns nye kontor, med hilsen hans svigerforeldre. Så får vi se om den overlever uken eller om jeg må ta turen tilbake for å klage. I så fall kan det hende jeg sender en mail. Eller min litt mer tålmodige og veloppdragne mann.
onsdag 19. mai 2010
Helvetes pensjonister
Det er nok sunt å komme seg ut av kontoret en gang i blant. Rent fysisk, er det sikkert sunt å gå en tur eller bare trekke litt frisk luft. Hvis du skal trekke frisk luft, må du imidlertid normalt sørge for å gå et stykke unna de fleste kontorinngangspartier, men det er en annen sak. Røkerne får jeg ta meg av en annen gang. Nå gjelder det gamlingene. Og det å velge sine utflukter med omhu.
Gamlingene bruker gjerne brune sandaler med tykt skinn og vernetupp, gråbrunbeige jakker, krøllfrie bukser og nylonvesker med håndstropp. Noen har også nylonparykker. Ikke alle har stokk.
Når jeg tenker meg om finnes disse i alle aldre og i begge kjønn, men som oftest er det en mann på ca 123 år. La meg beskrive ham jeg nettopp hadde gleden av å møte.
Se for deg et apotek av den ærverdige sorten – mørkt treverk, fargerike utsmykninger med en masse slanger som slynger seg oppover sverd (tenk Hippokrates og eden hans) og disk. Ikke selvplukk. Det mest moderne i tillegg til diverse kjemiske blandinger er kølappmaskinen. Og kølappmaskinen er første hinder for pensjonister med fritidsproblemer. Kølappmaskinen er ikke bare plassert komplett ulogisk – visstnok – den er også vanskelig å håndtere. Visstnok. Løsning: Ignorer kølappmaskinen. Bare gå til disken og skrik ut ærende ditt.
Heldigvis er englene bak disken vant til den finten. De ber de gamle krokene å sette seg, og de bistår både med å trekke en kølapp og å hyle ”DU HAR KØNUMMER 67 OG DET ER 436 FORAN DEG I KØEN”. De kunne ha lagt til ”OG 435 AV DEM ER PÅ ALDER MED DEG” men det er de for høflige til.
Tilbake til apoteket – mørkt tre og utsmykninger, altså. I tillegg er det litt dunkelt, også lukter det en blanding av urin og kraftige rengjøringsmidler der. Man trenger ikke være etterforsker for å finne ut at kilden til lukten ikke kommer fra gulvet og benkene. Urinstanken følger nemlig etter eierne sine.
Et hint: eierne har dårlig skosmak og trenger ikke legitimasjon på polet.
Igjen tilbake til det dunkle apoteket med disk. Klokken er ca lunsj og jeg har ventet i godt over to normale lunsjer. Når det er én jævel mellom meg og ekspeditøren kommer jeg på at jeg sikkert kunne fått hodepinetabletter på Seven Eleven der jeg akkurat hadde vært for å kjøpe noe å drikke. (Vel. Akkurat og akkurat. Det føltes som tre timer siden.) Jeg velger å bli sittende. Min feil, altså.
”86!” roper den svenske jentungen bak disken. Jeg har 87. ”HERRRROVERRRR" skriker bestefaren til Gollum som befinner seg tre hele meter fra henne. Det tar ca tyve sekunder for ham å kreke seg bort. Og ikke tro at jeg henger ut funksjonshemmingen hans. Den er nemlig påtatt. Like godt å røpe det med en gang, men han spratt altså ut derfra etter han var ferdig, og han verken spiste, drakk eller injiserte seg med noe som helst mens han ble ekspedert.
Når han endelig er ved disken begynner kveldens underholdning. ”Har dere sånn grønn, tynn plast til å ha på føttene?” kauker han. ”Jeg skal pakke inn føttene med noe saltgreier for jeg har EKSEM!” Nei …, jag vet ikke …” sier jentungen på norsksvensk. ”Noe sånt GRØNT!” roper han. ”Inte så vidt jag vet, men jeg skal sjekke,” blander hun. ”GRØNN, TYNN PLAST,” gjentar han hjelpsomt for utlendingen. ”Nej, tyvärr det fants ikke,” sier den vandrende ordboken etter en rask sjekk med en kollega.
”Da må jeg ha salve! Tærne mine er sinte, skjønner du!” kan gubben fortelle. (Sinte tær altså. Hm. Ment han sure, tro? Jeg har ikke lyst til å spørre. Antakelig prøver han å være kreativ.) Og så begynner han på en beskrivelse som ville fått brødrene Grimm til å sikle. Jeg får med meg ”det klør”, ”det væsker”, ”store sår” og ”blåsvart” før hjernen min begynner å lalle.
Den svenske prøver å dempe ham og river i vill fart til seg en tube hun antakelig har lyst til å dytte inn i kjeften på ham. ”JA, TAKK, DEN SER VELDIG FIN UT! OGSÅ STÅR DET ”DERMATOLOGISK”!” her snur han seg mot publikummet sitt (jeg er en av dem): ”DERMATOLOGI BETYR HUD, DET!” (Close enough, tenker jeg.)
Den furede, gråsprengte ser ut til å være happy med dagens innkjøp, og jeg håper at han skal karre seg ut på sine blåsvarte, væskende undersåtter. Men nei. ”Det blir 326 kroner,” sier apotekerlærlingen. (Hun kan umulig være ferdig utdannet. Med mindre hun er MensaBamseklubbens smarteste medlem, og hvor smart er hun da, tenker jeg, hvis hun likevel valgte å stå bak disken og snakke om gamle menns tær? … I beste fall tær, demrer det for meg. Det kan jo bli verre. Urk. ”Lallelallelalle,” sier det i hodet mitt.)
”426?” ”Nei, 326!” sier hun igjen. Litt høyere. Også gjentar hun det igjen. Enda høyere. ”426?” hyler gubben. Hun gir opp og sier lavt ”326.” ”Ja, akkurat. 326. Det skal bli,” kommer det. Hæ? Finnes det folk som bare har dårlig hørsel noen ganger? Kan det variere i løpet av en time? Neppe. Gubben er avslørt som svindler. Noen burde fortelle ham at han uansett er verdig til å få alderspensjon. Det har han sannsynligvis vært siden han var 25.
Etter noen minutters fomling for å få opp lommeboken og etter ytterligere mas for å forklare at han ikke stoler på banken (jævelig smart) og at ”SÅNNE NYMOTENS PLASTKORT IKKE ER SÅ TRYGGE. EGENTLIG.” får han vekslepengene igjen. Og etter å ha telt dem over to ganger (”Jeg må jo være sikker på at du ikke prøver å lure meg. Bra for deg også det, vet du, lille venn.” Hm? Hvordan skal det være bra for henne? Og: lille venn? Hun ønsker sikkert at hun kunne gått rett i dusjen etter å ha blitt verbalt besudlet av eklingen.) og møysommelig lagt dem ned i lommeboken, begynner han å se etter paraplyen sin (det er 23 grader ute, skyfritt og strålende sol, men med hans tempo kan han trenge brodder før han kommer hjem). Jeg øyner at det snart er min tur. Men så begynner nummer 86 å snakke om været.
”Er det ikke fint at det er så fint vær? Jeg synes vi skal være takknemlige for at det er sånt vær. Takknemlige for at solen skinner. Også i mai! Tenk det! Det er så deilig med fint vær, synes du ikke? Det synes jeg. Synes du?” ”Jo, ja …,” sier Sofia eller Maria eller Hanna eller hva hun heter. Og så snur han seg til meg og de andre med spindelvev og støv på: ”Jeg synes vi skal klappe for været. Kom igjen, nå!”
Jeg synes ikke vi skal klappe for været og river ham nesten over ende i det jeg dytter ham vekk og glefser til svenske Sofia-Maria-Hanna: ”Jeg er nestemann – trykk på kølappknappen. NÅ!”. Sofia-Maria-Hanna ser vettskremt ut og trykker i farten to ganger.
Kjempefint.
Jeg hører rytmiske smell av en stokk og en kjent odør som stadig blir sterkere før en asmatisk stemme roper ”JEG HAR 88!”
Og jeg håper bare ikke Seven Eleven har stengt i mellomtiden.
Gamlingene bruker gjerne brune sandaler med tykt skinn og vernetupp, gråbrunbeige jakker, krøllfrie bukser og nylonvesker med håndstropp. Noen har også nylonparykker. Ikke alle har stokk.
Når jeg tenker meg om finnes disse i alle aldre og i begge kjønn, men som oftest er det en mann på ca 123 år. La meg beskrive ham jeg nettopp hadde gleden av å møte.
Se for deg et apotek av den ærverdige sorten – mørkt treverk, fargerike utsmykninger med en masse slanger som slynger seg oppover sverd (tenk Hippokrates og eden hans) og disk. Ikke selvplukk. Det mest moderne i tillegg til diverse kjemiske blandinger er kølappmaskinen. Og kølappmaskinen er første hinder for pensjonister med fritidsproblemer. Kølappmaskinen er ikke bare plassert komplett ulogisk – visstnok – den er også vanskelig å håndtere. Visstnok. Løsning: Ignorer kølappmaskinen. Bare gå til disken og skrik ut ærende ditt.
Heldigvis er englene bak disken vant til den finten. De ber de gamle krokene å sette seg, og de bistår både med å trekke en kølapp og å hyle ”DU HAR KØNUMMER 67 OG DET ER 436 FORAN DEG I KØEN”. De kunne ha lagt til ”OG 435 AV DEM ER PÅ ALDER MED DEG” men det er de for høflige til.
Tilbake til apoteket – mørkt tre og utsmykninger, altså. I tillegg er det litt dunkelt, også lukter det en blanding av urin og kraftige rengjøringsmidler der. Man trenger ikke være etterforsker for å finne ut at kilden til lukten ikke kommer fra gulvet og benkene. Urinstanken følger nemlig etter eierne sine.
Et hint: eierne har dårlig skosmak og trenger ikke legitimasjon på polet.
Igjen tilbake til det dunkle apoteket med disk. Klokken er ca lunsj og jeg har ventet i godt over to normale lunsjer. Når det er én jævel mellom meg og ekspeditøren kommer jeg på at jeg sikkert kunne fått hodepinetabletter på Seven Eleven der jeg akkurat hadde vært for å kjøpe noe å drikke. (Vel. Akkurat og akkurat. Det føltes som tre timer siden.) Jeg velger å bli sittende. Min feil, altså.
”86!” roper den svenske jentungen bak disken. Jeg har 87. ”HERRRROVERRRR" skriker bestefaren til Gollum som befinner seg tre hele meter fra henne. Det tar ca tyve sekunder for ham å kreke seg bort. Og ikke tro at jeg henger ut funksjonshemmingen hans. Den er nemlig påtatt. Like godt å røpe det med en gang, men han spratt altså ut derfra etter han var ferdig, og han verken spiste, drakk eller injiserte seg med noe som helst mens han ble ekspedert.
Når han endelig er ved disken begynner kveldens underholdning. ”Har dere sånn grønn, tynn plast til å ha på føttene?” kauker han. ”Jeg skal pakke inn føttene med noe saltgreier for jeg har EKSEM!” Nei …, jag vet ikke …” sier jentungen på norsksvensk. ”Noe sånt GRØNT!” roper han. ”Inte så vidt jag vet, men jeg skal sjekke,” blander hun. ”GRØNN, TYNN PLAST,” gjentar han hjelpsomt for utlendingen. ”Nej, tyvärr det fants ikke,” sier den vandrende ordboken etter en rask sjekk med en kollega.
”Da må jeg ha salve! Tærne mine er sinte, skjønner du!” kan gubben fortelle. (Sinte tær altså. Hm. Ment han sure, tro? Jeg har ikke lyst til å spørre. Antakelig prøver han å være kreativ.) Og så begynner han på en beskrivelse som ville fått brødrene Grimm til å sikle. Jeg får med meg ”det klør”, ”det væsker”, ”store sår” og ”blåsvart” før hjernen min begynner å lalle.
Den svenske prøver å dempe ham og river i vill fart til seg en tube hun antakelig har lyst til å dytte inn i kjeften på ham. ”JA, TAKK, DEN SER VELDIG FIN UT! OGSÅ STÅR DET ”DERMATOLOGISK”!” her snur han seg mot publikummet sitt (jeg er en av dem): ”DERMATOLOGI BETYR HUD, DET!” (Close enough, tenker jeg.)
Den furede, gråsprengte ser ut til å være happy med dagens innkjøp, og jeg håper at han skal karre seg ut på sine blåsvarte, væskende undersåtter. Men nei. ”Det blir 326 kroner,” sier apotekerlærlingen. (Hun kan umulig være ferdig utdannet. Med mindre hun er MensaBamseklubbens smarteste medlem, og hvor smart er hun da, tenker jeg, hvis hun likevel valgte å stå bak disken og snakke om gamle menns tær? … I beste fall tær, demrer det for meg. Det kan jo bli verre. Urk. ”Lallelallelalle,” sier det i hodet mitt.)
”426?” ”Nei, 326!” sier hun igjen. Litt høyere. Også gjentar hun det igjen. Enda høyere. ”426?” hyler gubben. Hun gir opp og sier lavt ”326.” ”Ja, akkurat. 326. Det skal bli,” kommer det. Hæ? Finnes det folk som bare har dårlig hørsel noen ganger? Kan det variere i løpet av en time? Neppe. Gubben er avslørt som svindler. Noen burde fortelle ham at han uansett er verdig til å få alderspensjon. Det har han sannsynligvis vært siden han var 25.
Etter noen minutters fomling for å få opp lommeboken og etter ytterligere mas for å forklare at han ikke stoler på banken (jævelig smart) og at ”SÅNNE NYMOTENS PLASTKORT IKKE ER SÅ TRYGGE. EGENTLIG.” får han vekslepengene igjen. Og etter å ha telt dem over to ganger (”Jeg må jo være sikker på at du ikke prøver å lure meg. Bra for deg også det, vet du, lille venn.” Hm? Hvordan skal det være bra for henne? Og: lille venn? Hun ønsker sikkert at hun kunne gått rett i dusjen etter å ha blitt verbalt besudlet av eklingen.) og møysommelig lagt dem ned i lommeboken, begynner han å se etter paraplyen sin (det er 23 grader ute, skyfritt og strålende sol, men med hans tempo kan han trenge brodder før han kommer hjem). Jeg øyner at det snart er min tur. Men så begynner nummer 86 å snakke om været.
”Er det ikke fint at det er så fint vær? Jeg synes vi skal være takknemlige for at det er sånt vær. Takknemlige for at solen skinner. Også i mai! Tenk det! Det er så deilig med fint vær, synes du ikke? Det synes jeg. Synes du?” ”Jo, ja …,” sier Sofia eller Maria eller Hanna eller hva hun heter. Og så snur han seg til meg og de andre med spindelvev og støv på: ”Jeg synes vi skal klappe for været. Kom igjen, nå!”
Jeg synes ikke vi skal klappe for været og river ham nesten over ende i det jeg dytter ham vekk og glefser til svenske Sofia-Maria-Hanna: ”Jeg er nestemann – trykk på kølappknappen. NÅ!”. Sofia-Maria-Hanna ser vettskremt ut og trykker i farten to ganger.
Kjempefint.
Jeg hører rytmiske smell av en stokk og en kjent odør som stadig blir sterkere før en asmatisk stemme roper ”JEG HAR 88!”
Og jeg håper bare ikke Seven Eleven har stengt i mellomtiden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)