Faller ikke for bananer

Hvorfor hører man aldri om folk som sklir på bananskall lenger? I gamledager kunne jo ett bananskall felle tre, fire godt voksne mennesker. Rett på stumpen falt de, men like blide plukket de opp hatten og børstet seg litt før de gikk videre. Ikke noe flaut over det, men bananen hadde kanskje litt høyere status den gang?

Nå er bananen en litt kjedelig frukt som har et visst preg av falskhet over seg. Fin, gul og spenstig ligger den i fruktdisken, men enten er den allergisk mot plasten den blir fraktet hjem i eller så lider den av en fryktelig lengsel etter å komme tilbake til ICA, for så fort den kommer hjem til folk så begynner den å råtne. 

«Bananer med sorte flekker, er søtest,» har mødre lært seg å si til sine barn. Det er selvsagt bare tull, men igjen en arv fra den gang bananens status var høy og prisen muligens var deretter. Dyre, gule ting har historisk vært attraktive. Se bare på gull. Det er nok det bananen flyter på.

Det går til og med historier om gammeldagse kjøpmenn som ikke tok inn bananer «for de går så fort ut igjen». Antakelig unødvendig å si at ingen av disse kjøpmennene er å finne i slektstreet til verken Stordalen eller Hagen eller han der matfyren fra Trondheim med de tre sønnene som ser helt greie ut selv i fullt dagslys. (Når jeg husker hva han heter, bør jeg nok stryke den delen med sønnene. Særlig siden jeg bare husker hvordan han ene ser ut.)

Bananer, ja. Det er etter min mening den ekleste frukten. Den ekle smaken blir bare slått av konsistensen. Yak! Den sklir ned i halsen før man skjønner hva som skjer. Der har du den sleipe falskheten igjen. Og har du noen gang luktet på fingrene dine etter at du har prøvd å åpne en banan? Eller skrelle, da, hvis du heller vil bruke det ordet. Den overlegene frukten lar seg jo kun åpne på en sivilisert måte hvis den er i humør til det; er den for grønn, knekker toppen og er den for moden sitter du der med bananmos til oppover albuen før du rekker å angre på at du ikke heller tok et eple.

Men til å være en såpass tvilsom frukt, må jeg berømme den for PR-trikset med å lage en egen dessert - det var lurt. Selv jeg har gått på den. Et par ganger har jeg bestilt en bananasplit uten banan. Inntil jeg forsto at jeg bare kunne bestille is, krem, litt nøtter og sjokoladesaus og betale halvparten. 

Bananen har hatt 100-årsjubileum i Norge for flere år siden. I 1905 ble det importert 57 tonn bananer til landet. For et par år siden var det økt til 50.000 tonn. Og da skal du ikke få meg til å tro at ingen lenger sklir på bananskall. 

Med mindre det har skjedd noe med selve skallet.

For det er jo klart at en strebete og strategisk fruktanalytiker på 50-tallet raskt ville sett bananes svake side; det potensielle skadeomfanget. Importørene måtte jo se at denne «uups, jammen ramlet jeg ikke rett på stussen da jeg tråkket på dette bananskallet»-holdningen kom til å snu. Jeg antar at en gjenomsnittlig nordmann i 1970 ble ganske forbanna når dressen eller skjørtet ble fullt av søle bare på grunn av et malplassert og halvråttent bananskall. Nei, her har noen jobbet hardt, og jeg ser ikke bort fra genmodifisering. 

Bama - som ikke bare har et navn som en hvilken som helst dyslektiker kan tro betyr noe i retning av banan - importerer slett ikke bare bananer, men de må også frykte at noen skal gjennomskue bananes mangler. Hvorfor skulle de ellers bruke et bilde av en banan for å illustrere inndelingen av årsrapporten sin? Patetisk! 

Se bare på fakta: I 1905 spiste hver nordmann 0,02 kilo banan. Det betyr at en del ikke fikk i seg noe og andre antakelig gaflet det i seg. En del av bananskallet gikk rett i bakken og førte til knall og fall. Sjekk en hvilken som helst film med Chaplin eller Leif Juster.

I dag spiser mine landsmenn 11,4 kilo bananer. Jeg spiser ikke noe, så man kan høyne tallet bitte litt langt ute i desimalrekken, men la oss ikke ta med det nå. 

Og jeg spør deg; når så du sist noen som tok et svalestup på et bananskall? Hva?

Her har det skjedd noe, og teorien om at vi er så mye mer miljøbevisste, faller (sic!) på sin egen urimelighet. Vi hadde levd til knærne i vår egen skitt, hadde ikke miljøetatene rundt omkring vært så proffe. Vi er et folk av forsøplere.

Alt dette bananvåset begynner å bli påfallende. Det finnes til og med små bøyde plastbokser man kan få kjøpt slik at bananen ikke skal bli knust på bunnen av en skolesekk. Seriøst? Lær ungene å la være å legge den under 15 kilo bøker, da vel? 

Bananmafiaen har til og med manipulert Google; søk på banan og skader og du får opp over 23.000 sider med skader på bananer - ikke skader forårsaket av bananer. Bananlobbyistene har åpenbart en del midler å ta av.

Jeg mener at banan-folka kan slappe av nå. Strategien og modifiseringen har åpenbart virket på de fleste. Men jeg står imot. Faktisk er jeg på vei til å planlegge en motkampanje. Jeg skal ikke røpe alt, men hvis du er lur, ser du ned når du går.

Birgittes bunnmål

Desperate tider krever desperate midler. Men hvis man blir desperat nok, forsvinner også gangsyn og sunt vett. 

Jeg står nå frem som idiot og vet at jeg for all fremtid bør holde minnen lukket. Unnskyldingen min for å fortsette å prate er at jeg er så godt oppdtatt at jeg vet at jeg ikke skal prate med mat i munnen. Snakker jeg, er det derfor mindre mulighet for at jeg dytter trynet fullt av mat kroppen ikke har mulighet til å gjøre annet med enn å lagre.

Det er selvsagt vekten som er problemet. Badevekten. Eller rettere sagt - det badevekten viser når jeg står på den.

Det første tegnet på idioti var at jeg sjekket om vekten endret seg hvis jeg tømte lungene for luft. Det gjorde det ikke. Det slo meg nemlig at å holde inn magen, neppe vil endre annet enn min frie sikt til tallene.

Det neste var at jeg irriterte meg grenseløst over å måtte ha på meg brillene for å se tallene. Brillene mine veier 29 gram (ja, jeg har selvsagt veid dem. På kjøkkenvekten). Noe som selvsagt kan vippe kritiske desimaler den gale veien. 

Jeg går alltid på vekten etter at jeg har vært på do og før jeg har dusjet. Etter å ha vært gjennom et svangerskap der jeg spydde i 9 måneder og likevel la på meg 30 kilo, mener jeg at teorien om at kroppen min absorberer vann i dusj og dårlig vær er ferdig uttestet.

Det tredje tegnet på vettløshet var da jeg fjernet håret på leggene (og andre steder kvinner normalt fremstår som hårløse) og klippet neglene. Før jeg veide meg, altså. Jeg burde ha gjort en før- og etter-veiing, nå napper jeg jo en hver antydning til hårvekst før jeg trekker frem den djevelske glassplaten med batteri og display.

Til slutt var det bare slankepiller igjen. For et par år siden var jeg gjennom en totalt ydmykende episode på apoteket der jeg ble nektet å kjøpe slankepiller fordi jeg åpenbart ikke hadde den BMI’en som var en slags nedre grense. Jeg løy og sa det var til min mann. 

Jepp. Det var en slags bunn jeg traff der. Ikke bare jugde jeg farmasøyten rett opp i trynet, men jeg antydet at min mann var sykelig overvektig. Etter å ha tatt pillene i to dager, ble jeg så dårlig at jeg måtte innrømme alt til min kjære, og etter å ha sett avskyen og vantroen i øynene hans, fikk jeg et glimt av min egen galskap. Det ironiske er at det er mangfoldige kilo siden. Karma is a bitch.

Jeg har ikke vært så langt fra mitt eget ideal om slank og sannferdig siden jeg prøvde å bytte en veske jeg bare hadde brukt én gang og en ung, slank 23-åring bak kassen spurte om den var brukt. Da jeg smilte overbærende og sa «nei, SELVSAGT ikke» tok hun opp en hvit liten sak og sa «hvorfor ligger det en OB her da?». Jeg tror jeg skydte på ungene og husker ikke mer før jeg satte meg inn i bilen mens alarmen gikk. Det var universet som fortalte meg at man ikke skylder egne tabber på sine barn. Særlig ikke når man blir konfrontert med en tampong og har to sønner. Løgn og meg; ingen god kombinasjon.

Jo, altså - slankepiller. På min Facebook-profil kommer det til stadighet opp mirakelkurer mot fett. Og som en hver annen oppegående person med jobb, egen bankkonto (vi har fellesøkonomi, men jeg har en egen hemmelig shoppekonto) og vett nok til å la noen som kan det ta seg av økonomien, har jeg fnyst av teksten «slik kan dette enkle trikset gjøre deg slank». Jeg har muligens også vitset med både de som legger ut slikt og de som går på det.

Men så skjedde det noe. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det sluttet på 8,4. All time high! Og dømmekraftet min ble borte lenge nok til at jeg slukte teksten «Hun kuttet ned 32 kg magefett på bare 2 måneder ved å følge dette ene merkelige gamle dietttipset». At bildet var av Jennifer Lopez som neppe har veid mer enn 32 kilo i hele sitt liv, var jeg villig til å overse. Jeg klikket på linken, og sa ja til å få en pakke magisk bortevekkfettpiller gratis mot å betale portoen på et par tiere. Jeg klikket også tillitsfullt i boksen og erklærte at jeg hadde lest betingelsene. 

La oss bare si at den høye pulsen som kom med raseriet over å ha lurt meg selv til å kjøpe  noe så dumt som magiske piller - som jeg i tillegg hadde forpliktet meg til å betale 1300 kroner for - er det nærmeste jeg kommer å forbrenne fett med denne metoden. Hvis jeg virkelig hadde lest betingelsene, hadde jeg nemlig (kanskje) fått med meg at jeg forpliktet meg til å motta to måneders forsendelse til full pris. 

Hadde jeg ikke vært så god mot mine medmennesker, skulle jeg begynt i slankepillebransjen selv. Det er neppe bare meg som er så trang i nøtta.

Jeg har, så vidt jeg kan se, to valg; Jeg kan trene mer (jo, da her er det - med helseforbehold - minimum 45 minutter cardio og styrketrening hver dag) eller jeg kan akseptere at kroppen forandrer seg og innse at jeg sannsynligvis hadde sett ganske rar og rynkete ut hvis jeg skulle hatt en BMI på 19, slik jeg en gang hadde. Den gangen huden var litt mer elastisk.

Jeg kommer nok til å akseptere forandringen. Og bruke det som en unnskydning til å shoppe. Men mens jeg jobber med aksepten, fortsetter jeg å spise mirakelpillene mine. Hvis ikke har jeg jo kastet bort 1300 kroner. Og slikt gjør jo ikke pent oppdratte piker.  

IKEA: work it out

Jeg er varm tilhenger av bruk- og kast-mentaliteten. Og jeg mener oppriktig at mitt syn på verden ikke ligger så lang fra han der Gandhi (eller hvem det var) som mente at hvis man eide mer enn fem ting, så eide tingene deg.

Jeg har bare inflasjonsjustert utsagnet hans noe. Fem ting er jo temmelig urealistiske nå som de fleste har minst tre ting bare fra Apple.

Med unntak av klær og smykker, kaster jeg det jeg ikke bruker. Og jeg kjøper nye ting når jeg trenger det. (Her er det viktig å understreke at det er min definisjon av å trenge som legges til grunn.) Slik støtter jeg norsk økonomi og jeg synes situasjonen i Norge og Europa for øvrig viser at jeg har vært ganske god til å holde de økonomiske hjulene i gang her hjemme.

Vår yngste sønn er i tenårene og det er mulig vi ser et gryende ungdomsopprør mot deler av min filosofi. Han kjøper og bruker, men det er sjelden han kaster. Som de pragmatiske foreldrene vi er, bestemte vi at løsningen ikke er å storme inn med sorte plastposer og tvangskaste det vi mener han ikke har bruk for - løsningen vår (min) var heller å kjøpe mer lagringsplass. Planen er nå å bygge opp sengen hans slik at det blir plass til to kommoder under.

Han er svært negativ til hele ideen. For det første synes han at rommet hans er helt fint sånn det er nå, og for det andre frykter han å falle ned fra omtrent en meters høyde mens han sover. Da jeg fortalte ham at kommodene manglet 25 cetimeter på å være like dype som sengen hans, så han for seg at sengen vippet og at han trillet ned bak kommoden en mørk natt.

Den tanken synes jeg var så morsomt at jeg lo for meg selv helt til jeg hadde skrudd ferdig det første kommodeskroget.

Bruksanvisningens illustrasjon viste at man helst burde være to om jobben; Det ene bildet viste en uformelig stakkar med en hammer i hånden og en oppgitt mine, der han stirret ned på en haug med planker. Det bildet hadde et stort kryss over seg.

På det neste bildet kunne man se to uformelige luringer - den ene fremdeles med en hammer i hånden og den andre med en blyant bak øret. Begge smilte fornøyd, men haugen av planker var akkurat lik.

På bilde over informerte fyren jeg nå hadde gitt navnet Barbapappa at verktøyet jeg kom til å trenge var to typer skrujern og en hammer.

Etter å ha studert bildene en liten stund kom jeg frem til følgende:

1. Jeg trenger ingen luring med en blyant bak øret til å hjelpe meg med dette, men jeg må ha en hammer.
2. Den luringen jeg har (normalt kalt ektefelle eller "min kjære"), må få tak i en hammer til meg.

Luringen (min kjære) ble sendt ut for å kjøpe hammer og handle helgens forråd av mat samtidig. (Jeg er ganske lur, jeg også.)

Erfaringer fra dagens monteringsjobb er som følger:

1. Pakk opp eskene uten at små pappbiter fyker rundt i huset. Særlig hvis du har hund.
2. Bruk plaster på sårene du får når du skjærer deg på pappen fordi du ikke gidder å bruke en kniv til å åpne den med.
3. Fjern plast og isopor med en gang. Særlig hvis du har hund.
4. Ha verktøy og posen med skruer innen rekkevidde. Alltid. Særlig hvis du har hund.
5. Bruk pappen som underlag slik at gulvet ikke blir skadet.
6. Flytt deg rundt - ikke tro at du skal klare å skru i en skrue på andre siden av møbelet fra der du sitter.
7. Stol på bruksanvisningen og les hele én gang før du begynner.
8. Bann. Det er lov.
9. Ikke improviser. Hvis du tror du må improvisere, har du gjort noe galt. 
10. Lat som det er en treningsøkt - bruk pulsbelte.

I løpet av de to og en halv siste timene har jeg egenhendig montert to kommoder fra IKEA, og jeg har bare mistet 652 kalorier. 

Skuffende. Jeg tror jeg trenger en ny pulsklokke. Og siden pulsklokker ikke var oppfunnet på Gandhis tid, teller det ikke, og jeg er fremdeles i pakt med filosofien. IKEA er jo også et nyere fenomen, men jeg tror ikke jeg skal dit på en stund.

Birgitte

PS Prosjektet ble totalt mislykket. Sengen ble for høy, yngstemann synes det så grusomt stygt ut (han hadde rett og ja - han hadde sagt det hele tiden og vi burde ha hørt på ham) og alt ble reversert. Nå har vi en stk sliten og litt oppgitt ektemann, en pottesur tenåring (fordi vi har ødelagt en hel lørdag for ham) og to veldig pent brukte kommoder. Det er bare kommodene jeg vil bli kvitt.

Moss og meg

Jeg kan forestille meg en masse som er verre enn Twitter. Wordfeud, for eksempel. Det driver meg til vanvidd. Og ekstremvær, mulig krise mellom Iran og resten av verden, situasjonen i Syria, farsekaker og kjøttpudding (yak!) og narkotikamisbruk.

Hva Kate Moss mener om alt dette, vet jeg ikke. Det er mulig jeg ville fått vite noe om det hvis jeg søkte på nettet, men selv om hun er sitert på at hun liker kjøttpudding, er det jo ikke sikkert det er sant. Det hender nemlig at det som står i avisene ikke er helt korrekt; det kan for eksempel hende at hun bare liker kjøttpudding hvis den er tørket og knust til pulver. Eller hvis den serveres med brokkoli.

Hvis Kate Moss hadde tvitret at hun elsket kjøttpudding, hadde jeg stolt på det. Det hadde forutsatt at jeg hadde giddet å følge henne på Twitter, selvsagt. Jeg banner på at hun ikke ville fulgt meg - alias BirgitteF - men det ville jeg heller ikke anbefalt henne. Jeg skriver sjelden og når jeg gjør det, er det på norsk.

Kate Moss kan sikkert forestille seg verre ting enn Twitter. Jeg er ikke så dum at jeg tror på alt jeg leser i avisen, som sagt. Og vi har vel alle spissformulert oss eller overdrevet en gang i blant. Slik sett er vi likere enn det virker ved første, andre, tredje (osv - du skjønner hvor jeg vil) øyekast.

Men et par ting som skiller Fru Moss og Fru Frisch er kroppsform og holdning til å snufse i seg hvitt illegalt pulver. Moss synes det er ok å ruse seg og ok å bli tatt bilder av i undertøyet. Frisch spiser havregrøt med honning og ville heller hoppet fra 10. etasje eller sunget karaoke enn å fotogaferes lett henslengt i undertøyet.

Hadde jeg hatt kroppen til Kate, tror jeg likevel jeg ville dekket meg til i arbeidstiden, men det skal jeg ikke si noe sikkert om.

Ord for dagen er derfor: Kroppen min er ikke til salgs, men tankene mine får du gratis om du vil ha dem.

Se meg. Helst også inn i øynene.

Jeg burde forstått at det ikke var min dag da de automatiske dørene på Ullevål ikke åpnet seg da jeg sto foran dem; Jeg greide ikke engang å kommunisere med en infrarød stråle. Null personlig utstråling. Null verdt.

Jeg hadde time på gynekologisk poliklinikk fordi jeg har en gørr kjedelig kvinnesykdom som nesten ingen har hørt om, men som ca 20 prosent av alle kvinner har. Noen merker den ikke i det hele tatt, andre merker den veldig godt. Jeg er en av dem som merker det svært godt. Eller vondt, for å være presis.

Hvis noen er spesielt interessert, kan de søke opp endometriose på nettet, så slipper jeg å gå i detaljer; men hvis dere vil ha den pedagogiske, forenklede versjonen kommer den her (hopp et par avsnitt ned hvis du ikke er interessert, du taper ikke så mye på det):

Endometriose er livmorceller uten retningssans, men med stor eventyrlyst; I stedet for å skylles ut av kroppen en gang hver måned, tar de seg en tur rundt i kroppen - oftest buken, for de er temmelig late - og der setter de seg fast på det de finner og blir der mens de utfører jobben sin; som altså er å blø noen dager hver måned. Slik blir de større og større, og vondere og vondere for den kroppen de bor i.

Løsningen på plagen kan være å operere dem bort, hvis ikke det hjelper (det kommer stadig nye) kan man operere vekk hele livmoren og hvis de små jævlene fremdeles lager trøbbel (hvis for eksempel kirurgen ikke så dem sist han var inne eller hvis kroppen har misforstått og lager livmorceller selv om livmoren er brent eller kastet) kan man gå på en månedlig sprøytekur som hindrer hormonene som styrer dette å gjøre jobben sin.

En ulempe ved sprøytene er at hun som tar dem kommer i overgangsalderen og må slite med en masse bivirkninger, men som regel veier det opp for de plagene man har hatt - og det sier ganske mye, for de mest vanlige bivirkningene er kvalme, sterk hodepine, tretthet (vi snakker «sover uten problemer hele døgnet, men bare i et par timer om gangen»-tretthet). Synsforstyrrelser, infeksjoner, generelle smerter - særlig i skuldrene - og svimmelhet er også høyt på listen. Benskjørhet (hvis man bruker det over 6 måneder), diabetes og ondartede svulster håper jeg er sjeldnere.

Tilbake til meg som ved hjelp av noen med mer utstråling kom meg gjennom dørene til sykehuset og uten hjelp av kompass klarte å finne riktig avdeling. Jeg forkortet ventetiden med å spille Wordfeud og ble vitne til gamle og nye landsmenns gjøren og laden på venterommet. Noen gråt (hun leste Se og Hør og jeg ble VELDIG nysgjerrig) andre skiftet bleie på babyen sin oppå aviser og ukeblader som lå på et av bordene. Et par hadde sannsynligvis fått vite at de likevel kunne bli foreldre om de bare prøvde nok, og jammen ble ikke vi andre vitne til den innledende fasen.

Min sykehistorie (kortversjonen): legene har operert bort kuler i magen min en masse ganger både før og etter jeg fjernet livmoren, nå har jeg gått på sprøyten Procren depot siden september. Legen som foreskrev sprøytekuren hadde bedt meg om å komme igjen i dag.

Etter en times tid ble jeg hentet av en sykepleier i en sykehusgrønn boblejakke. En hyggelig dame. Hun førte meg til legens kontor og etter det satt hun bare og stirret stivt ned på hendene sine.

Her er samtalen mellom meg og legen:

L (med ryggen til meg): Fordan gårr det? (hun er polsk)

J: Tja. Jeg synes dette er litt plagsomt (tenkte jeg skulle begynne litt forsiktig) ... Jeg har tatt fem sprøyter til nå, og merket at smertene i magen avtok etter et par måneder, men nå har de kommet tilbake og med smertene kom også feberen.

(pause)

L (fremdeles med ryggen mot meg): Ja ...?

J: Ja, også har jeg en kraftig hodepine som blir behandlet intravenøst på smertemedisinsk institutt. (må innrømme at jeg håpet på et lite «oj, sann» eller noe, men det kom bare ... :)

L: Ja ....

J (offensiv): Jeg trenger hjelp til å gjøre noe mer med dette, det holder meg borte fra jobben og jeg vil tilbake til den! Jeg vil ha livet mitt tilbake (slang jeg på i håp om at den dramatiske effekten skulle få henne til å snu seg. Det virket.)

L: Men hva vil do jeg skal gjore?

J: Det er litt vanskelig for meg å si, men mener du at jeg bare skal fortsette på disse sprøytene? Vil bivirkningene gi seg? Vil smertene i magen gi seg?

L (som hadde snudd seg tilbake til PC’n): Smerte er en sobjektiv oppfattelse. Do kan si at do har vondt, vi kan ikke vite ...

J: Ja, derfor er det vel bare meg som kan prøve å forklare det ...?

L: Do kan ikke ha vondt når do går på sproyter. Det har jeg aldri hort om.

J: Vel, da hører du det nå, altså ...

L: Fortell hva do kjenner!

J: Jeg kjenner det samme som jeg har gjort i forkant av hver eneste operasjon; en smerte i underlivet som -

L: Do trenger ikke fortelle meg om symtåmer!

J: Okei ...

L: Vil du åpereres? Er det det do vil???!

J (med tårer i øynene): Ja, jeg vil ALT som hjelper!

L: En åperasjon vil kanskje bare være tjoe prosent vellykket, vil do det? Det har gått bra for, men hvem vet ...?

J (Hva faen???? Antyder hun at jeg kan dø på operasjonsbordet?): Hvis det er tyve prosent sjanse for å bli smertefri, så vil jeg selvsagt det.

L: Hm. Jai føler meg som en veldig slem lege her nå.

J (Hæ? Seriøst?): Og jeg føler meg som en ganske dum pasient! Hør her: Alt jeg vil, er å bli bra. Jeg fortsetter på sprøyter og sett i gang og kutt meg opp hvis det kan hjelpe!

L: Det er seks måneders ventetid!

J: Hva? Ja, vel, men kan jeg ringe og spørre om noen har trukket seg? Jeg kan stille på kort varsel!

L: Ja, det kan do, jo ...

J: Da kommer jeg til å ringe hver dag!

L: Det blir veldig slitsomt for dem som sitter her.

Akkurat. Så ikke bare skulle jeg ha sympati med en lege som følte seg slem, jeg skulle også passe på at de som tar telefonen ikke blir slitne av alle pasientene som ringer og maser? Men det verste synes jeg er at hun skyver ansvaret for behandlingen og eventuelle komplikasjoner av en operasjon over på meg. Hvis hun faktisk leste journalen min mens hun satt med ryggen til meg, visste hun at jeg er svært klar over komplikasjoner ved kirurgiske inngrep etter en episode med blodpropper i begge lungene.

Åpenbart klarte jeg ikke å få henne til å forstå at 1) jeg synes dagens situasjon er forholdsvis uholdbar og 2) jeg gjør hva som helst for å bli kvitt plagene jeg har. Virkelig synd, jeg synes jeg gjorde et godt forsøk. Halmstrået jeg nå klamrer meg til er at hun skulle konferere med en annen lege. (Også håper jeg hun ikke fremstiller meg som en som ikke engang slår ut på sensorene til automatiske dører. Type: "waste of space")

Enkelte leger tror de er Gud. Helt ok for meg. Men da forventer jeg mirakler. Uten mirakler er de mennesker som resten av oss. Det som skiller henne fra meg, er at hun har studert medisin og sannsynligvis jobbet en del år som lege. Og det betyr at det er hun og ikke jeg som skal stille diagnose og foreslå behandling.

Min rolleforståelse er at pasienten gir sin versjon og svarer på spørsmål og legene drar konklusjoner og foreslår eller bestemmer en behandling.

Men jeg er åpenbart forvirret. Jeg fant ikke engang veien ut av sykehuset. Og jeg glemte å ta av meg de blå plastovertrekkene som det sto at alle skulle ta på seg, men så vidt jeg kunne se det bare var meg som hadde.

Jeg er nok for snill. Neste gang skal jeg gi faen i de blå dusjhettene, marsjere inn, slå i bordet og si: «Se på meg når du snakker til meg! Jeg kjenner noen som betaler lønna di!»

Kjære Gud

Kjære Gud, her er noen endringsforslag du kan bruke når du bestemmer deg for å oppgradere menneskeheten. Jeg konsentrerer meg om det nære - storpolitikk og landbruk, er tema jeg ikke har peiling på, så det får du spørre andre om. Men ikke spør han der Lundteigen. Han bare lurer deg. Det kan du få bekreftet hos Dagens Næringsliv.

Jeg har levd i litt over 43 år, men jeg kan gjerne innrømme at jeg ikke har fulgt like godt med alltid, så vi kan runde av til 40. Eller 35, kanskje. Hvis det er OK for deg, sier vi 35.

Så jeg har altså minst 35 års erfaring å dele med deg. Ikke stort i din sammenheng, selvsagt, men jeg våger meg likevel. 

Det er jo ikke sikkert du får så mange råd og så klar tale fra de som snakker mest med deg. Noen ganger har jeg et inntrykk av at de er litt tilbakeholdne og stort sett bare synger de samme sangene eller varierer det de sier en smule over samme tema - og andre har jo helt misforstått hva du sier. Vi er vel enige at det er dumt å bruke en Bibel til å slå små barn med, for eksempel. Men siden jeg ikke snakker så ofte med de som snakker mye med deg, skal jeg være litt ydmyk her. 

Eller - la meg være ydmyk en annen gang, er du grei. Her får du klar tale:

1 Hvor i huleste var du da du bestemte deg for å la håret på hodene våre bli grått først? Du må da ha sett så pass frem i tid at dette med hår på leggene gikk av moten? Neste gang begynner du fra bunnen - ok?

1.1 Hår på bena kan du forresten godt droppe. Vi er en god del som bruker en masse tid og litt smerte på å fjerne beksort skjeggvekst fra leggene opptil flere ganger i måneden. Hår på kvinneben bør med andre ord bort ved neste oppgradering, du kan heller legge litt mer energi i å la folk beholde hårfargen sin. 

2 Kjære Deg. Overgangsalderen. Hva slags fjollete påfunn var det? Var du full? Og jeg må si at det er en fornærmelse at du skapte «hold in»-undertøy for å bøte på skaden. Hør her: Når vi kvinner ikke lenger har gleden av månedlige raseriutbrudd, kommer kiloene snikende. Ikke bare det, men vi får også noe som kalles hetetokter. 

OGSÅ MENER DU I FULLT ALVOR AT VI I TILLEGG SKAL TRØKKE OSS INN I ENDA MER KLÆR? 

Tuller du? Du må jo være mann.

3 Etter hvert som teknologien blir mer og mer avansert, mener jeg at hjernen også bør bli det. Jeg er for knapper. Dette har jeg tatt opp med deg før, men et godt forslag må ofte sies et par ganger. Særlig hvis det kommer fra en kvinne som ikke er så heldig at en mann gjentar det; Én knapp for delete, én for fast forward og én for pause. Som et minimum. Det hadde jo vært spennende med en form for tilbakespoling også. Jeg hadde hatt bruk for den svært ofte, men du må gjerne bare oppgradere hukommelsen.

4 Hvis du er i slag den dagen du bestemmer deg for å pynte litt på oss, kan du gjerne gi oss mer humor, mer nestekjærlighet og mindre misunnelse. Jeg tror kanskje det ville løst en del av den storpolitikken jeg var inne på innledningsvis, men den ville nok ikke gjort stort for landbruket. Rent bortsett fra at Lundteigen ville fremstått som mer sympatisk. Og det hadde jo vært fint for ham.

Kjærlig hilsen din venn Birgitte

Fotomodell for en dag

Ryktene om at jeg har vært i en alvorlig trafikkulykke er betydelig overdrevet. Ikke er jeg banket opp heller. Det bare ser sånn ut. Og julen er heldigvis en tid der man er sammen med mennesker som elsker for den en er. Som elsker en for den man er på innsiden.

I går ble jeg full av julestemning. I ca en times tid. Den timen brukte jeg på å trekke yngstemann rundt på Majorstua for å dytte på ham nye klær og alt han ellers måtte ønske, og i tillegg synes jeg det var en god ide å gå innom Oslo Hudpleieklinikk for å booke en time til ny forsyning av Restylane på nyåret en gang.

Det er nemlig utrolig hvor fort disse timene forsvinner. Og som en konklusjon av dette faktum; det er MANGE som stikker sprøyter i ansiktet i håp om å se litt friskere, smartere og yngre ut. Mange oppnår det også. Ikke la deg lure; gode gener er mye mer sjeldene enn gode kosmetologer og spesialutdannede sykepleiere.

Tilbake til julestemningen min; Når jeg har julestemning ... unnskyld; da jeg hadde julestemning følte jeg meg snill, pen, god og raus. Det var derfor uten tanke på konsekvensene at jeg svarte ja med et smil da damen hos Oslo Hudpleieklinikk spurte om jeg kunne tenke meg å snakke med en journalist som skulle komme dit om en knapp time. Jeg er jo tross alt en fornøyd kunde og en av de mest åpne personene som får gå fritt rundt uten å medisineres.


Tiden fra jeg sa «Ja, selvsagt kan jeg det» til jeg ble klint inn med bedøvende krem rundt munnen ble brukt til frenetisk shopping. En av mine teorier er at man aldri skal la en god grunn til shopping gå fra seg, og jeg kunne jo ikke bli fotografert i en genser jeg normalt bare bruker på hytta når rullgardinene er nede - og når jeg har influensa.

Heldigvis hadde Gunnar Øye-butikken en hel masse jeg kunne bruke, men blusen fra Boss som jeg til slutt valgte, trengte et skjerf. Et skjerf som skulle vise seg å koste 900 kroner mer enn blusen og som loet så inn i helvete at den hvite blusen ble hvit og blå.

Jeg stilte altså til intervju med en søt, ung VG-journalist i tøy som var splitter nytt og hår som ikke hadde vært vasket på ... la oss si et par dager. Mulig jeg burde brukt den timen annerledes.

Damene ved Oslo Hudpleieklinikk er utrolig flinke. Og profesjonelle. Og når jeg tenker tilbake, så kan jeg vel erindre at jeg ikke skulle snakke så mye, men egentlig bare ligge stille på en benk mens de demonstrerte sånn TEORETISK (tenkte jeg), men siden jeg jo er profesjonell i faget (faget med journalister og budskap og sånn), hadde jeg selvsagt planlagt hva jeg skulle si.

Men det er innmari vanskelig å dra en budskapsplattform når ansiktet er fullt av bedøvelseskrem! Nesten umulig, faktisk. Og selv om jeg synes jeg snakket i klartekst, merket jeg at jeg ikke ble tatt helt alvorlig når jeg tross alt så ut som jeg hadde dæljet ansiktet ned i en kremkake.

Fra før har jeg sprøytet Restylane inn i leppene. Uten å si noe til min kjære, for jeg kjenner ham godt nok til å vite at han er svært negativ til slikt, men så er det jo heller ingen som forventer at han skal legge seg under en sprøytespiss.

Leppene ble etterhvert veldig fine - akkurat slik de var da jeg var ca 30. Ok kanskje 25. Men de som spiste middag hos oss dagen etter at jeg hadde blitt innsprøytet, ler nok enda. Jeg så ut som en krysning mellom Linni Meister og en brunstig ørret. Og det var litt plundrete å drikke Farrisen min.

Ti dager etter leppene var behandlet, spurtet jeg tilbake og ba om å få bittelitt under øynene. Alle vet jo at øynene synker inn i skallen i rekordfart etter man fyller 40, og siden jeg først var der, kunne jeg jo like godt ta litt i hver kinn også - helt øverst på kinnet. Det ga et fint løft etter en uke. Etter fem minutter ga det et kjempeløft, og jeg så ut som Cecilia Brækhus etter litt mange runder i ringen.

Pussig nok sa min kjære ingen ting da jeg kom hjem med kjøttkaketrynet. I ettertid har han sagt at han bare trodde jeg hadde en dårlig dag. Hvis jeg hadde sett ham sånn, hadde jeg ringt politiet og ambulansen. Ambulansen først.

Jeg skal gjøre resten av historien kort; Jeg ble lagt ned på benken, stukket rundt munnen og i nedre del av ansiktet ganske mange ganger og fotografert omtrent like mange ganger. Det var ikke vondt, og da sykepleieren hvisket at jeg hadde fått injeksjoner verdt 7000 kroner føltes det faktisk ganske godt.

Sist gang jeg ble spurt om å stille som fotomodell var tidlig på nittitallet. Jeg ble bedt om å illustrere den nye gravferdsloven som ga mulighet til å strø asken til avdøde på et sted som hadde betydd mye for dem da de levde. Jeg hadde sett meg ut gulvet foran skohyllen på Galleriet i Bergen, men det var visst ikke helt fritt frem. Da jeg fant ut at jeg skulle stille som aske, var valget enkelt; Jeg sa nei. Åpenbart.

Nok om min manglende modellkarriere.

De av dere som kjøper VG i romjulen vil ikke se noe til det svindyre skjerfet - for det var litt i veien da hun med nålen skulle sikte seg inn, og hvis bildene er veldig gode, kan dere se at den nye blusen er full av flekker etter behandlingen, men den kan renses. No problem.

Ja, jeg fikser på utseende. Men jeg farger ikke håret. Jeg pusser tenner med tannpasta som lover hvitere tenner, jeg trener, jeg sminker meg og bruker en formue på kremer, jeg skulle fryktelig gjerne fettsugd meg både her og der, og den dagen det kommer DIY-sett med pumpe og beholder for overflødig fett, er jeg først i køen. Grensen for hva jeg er villig til å gjøre for å slippe å grine når jeg ser meg selv i speilet er ikke satt. Det er mulig den ikke finnes.

Jeg griner ikke nå heller. Selv om jeg ser blå og hoven ut. De eneste tårene som kommer som et resultat av dette er fuktigheten i øynene til min mann når VG offentliggjør hvor mye penger jeg har brukt.

Men alle vet jo at avisene kan være litt unøyaktige med faktaene sine.