Æsj, bæsj

Da jeg var yngre (for noen dager siden - ref Oscar-utdelingen), ønsket jeg at jeg var kjendis. Men etter å ha blitt litt mer moden, forstår jeg at det er flere ulemper enn fordeler forbundet med å være berømt. 

Den åpenbare fordelen er at meningene dine blir tillagt mer vekt enn fru Hvemsomhelst og hr Gråogtreig, og hvis man for eksempel er prinsesse, kan man til og med regne med tv-dekning når man leser eventyr for små barn. I tillegg til å rett og slett ha makt (jo, man har makt når man bare kan åpne kjeften og bli sitert), så er det jo sponsingen, selvsagt. Ingen kunst å se bra ut på den røde løperen når designerne kappes om å gi deg en kjole.

Men ulempene er enorme - selv i et land som har ca 10.000 kjendiser pr paparazzi (hvis man regner med Ø-kjendiser fra samtige realityserier). 

Særlig belastende er det å være kjendis hvis man er skikonge eller bare konge. I dag har hele Norge fått vite at Petter Northug jr. har rennemage, og for et par år siden fikk Harald (kongen) sine mest private deler skissert og teoretisk dissekert i beste sendetid. 

Kongen hadde riktignok sagt at han ville ha åpenhet om sykdommen sin, men mente han virkelig at medisinske eksperter skulle stå i kø med laserpennene sine og vise hele landet hvor i tissen hans problemet lå? Jeg tror ikke det. Men når det først skjedde, tror jeg han bare sa «ja, ja». Han er ikke en som hisser seg opp, han der, tror jeg. Ingen som er troende til å gå med boblejakke kjøpt på EPA i 1978 er særlig hissige. Det kan man se på dem.

Heldigvis er kongen frisk nå, og jeg tipper skikongen får orden på tarmene sine ganske snart. Hvis ikke, vil jeg helst ikke høre om det. Jeg er nemlig dessverre utstyrt med en livaktig fantasi og et rikt indre liv; antakelig kommer jeg til å drømme om Petter jr i natt. Og det kommer ikke til å bli særlig erotisk.

Som ikke-kjendis og en helt vanlig leser/seer vil jeg gjerne få be om litt diskresjon. Kjære nyhetsredaktører; jeg har invitert dere inn i stuen min, og jeg forventer at dere beholder folkeskikken. Jeg setter pris på at dere kler dere pent og at dere har gredd dere, men gi meg et par sekunders varsel før dere bomber meg med private helseopplysninger på folk jeg ikke kjenner. 

Det skal jo ikke være nødvendig å lukke øynene og putte fingrene i ørene mens jeg messer «LALALALALALA» allerede klokken 18.30 på en vanlig hverdag?

19 timer i Elverum

Jeg har vært i Elverum. Så vidt jeg kunne se var det ikke noe galt med Elverum. Jeg synes tvert i mot det så ut som byen har klart seg godt til tross for at både tyskere og Ole Paus har gjort sitt beste for å ødelegge for den. 

Hør Ole Paus' sang om Elverum her

De menneskene jeg traff på mitt 19 timer lange besøk i byen var også veldig trivelige, men når jeg tenker meg om så var det ikke så mange av dem som faktisk var fra byen. La meg igjen få understreke at jeg hadde det ordentlig fint i disse 19 timene. 

Og lærerikt; Jeg har lært at softis er mindre fetende enn annen is og at risikoen for bakterier er mye større hvis man velger kuleis når man skal kjøle seg ned en varm sommerdag. (Må innrømme at det er litt bittert å tenke på, for jeg har valgt kuleis fremfor softis i over tyve år etter at jeg leste en artikkel i en avis på Lillehammer der de advarte mot skumle bakterier i maskinene som lager den gode, myke isen.)

Hotellet vi bodde på kalte seg Thon Hotel Elverum. Det var derfor litt underlig at de reklamerte for Rica på serviettene i frokostrestauranten, men det føyde seg bare inn i rekken av snodige ting.

Og med «snodige ting» mener jeg ikke de fem ulike tekstilene og absolutt ikke-matchende fargene på rommene. Jeg kunne ha ment fargen på veggene, for jeg var helt fascinert av hvordan den slukte nesten alt lys, men det gjør jeg heller ikke. Det er jo ikke alle hotell som kan ha lys, skandinavisk designminimalisme - det ville fort blitt kjedelig. Eller kanskje ikke.

Nei, det snodigste på vårt rom var plasseringen av buksepressen. Nå hadde ingen av oss behov for buksepresse, men hvis vi skulle hatt det, måtte vi trukket en treseters sofa frem på gulvet. Og for å få plass til det, måtte vi fjernet ett bord, to stoler og flyttet litt på to senger. 

Men trenger man en buksepresse, er det utrolig hva man er villig til å ommøblere, tenker jeg. Jeg er litt mer usikker på om man er villig til å ta på sofaen uten fullt ABC-utstyr. Man trenger nemlig ikke ha fulgt med på mange episoder av CSI for å forstå at hvis den sofaen kunne snakket, ville norsk pornolovgivning bedt den holde kjeft.

Jeg er også nokså sikker på at den forebyggende branntjenesten kunne brukt rommet til skrekk og advarsel. Samtlige lamper hadde fått ny lysbryter montert på lampeledningen, fordi den opprinnelige bryteren var trykket inn i selve lampen. Trodde jeg. Og endte med å sette fingeren fast inne i lampen. Knotten var ikke inni det hullet, i alle fall. 

Nattbordslampen på min side av sengen hadde en lysbryter som hadde løsnet litt fra ledningen sin, men jeg lever ennå, så det var ikke så veldig alvorlig. Jeg var mer skeptisk til den skjøteledningen som gikk fra den ene enden av rommet, via en fisk (en sånn som man kan feste flere kontakter i) og til TV’n (der det var full snøstorm på samtlige kanaler). Ledningshelvete var lagt oppå gardinbrettet, så da jeg ville stenge ute utsikten, falt hele greia ned.

Her er utsikten:

Men hotellopplevelsen var verdt pengene; vi hadde nemlig også med sønn og hund, og fordi hunder og røykere blir behandlet likt, måtte hund og hundepasser bo på røykerom. Der var det for sikkerhets skyld også teppe på gulvet. Røyklukten hadde ikke mulighet til å unnslippe. Selv ikke etter at jeg hadde sprayet en hel flaske Elnett hårspray rundt i krokene.  

Og hva førte dette til? Jo, gjeldsarvingen hadde ikke vært hjemme i mer enn fem minutter da han tok frem Jif, håndklepapir og støvsuger for å rengjøre rommet sitt. Tror vi rett og slett fikk vaksinert ham for møkk, jeg. 

Ikke mas, det finnes smartere løsninger

I dag har vi slukket julelysene. Rettere sagt har min mann tatt ut kontaktene og pirket løs tapen som holdt dem oppe slik at de skulle markere verandarekkverket i den søte juletiden. 

Noen vil kanskje påstå at det var litt i seneste laget å fjerne julelys, men da vil jeg minne om at enkelte påstår at julen varer helt til påske. Jeg mener ikke det, men så forventer jeg jo også en helt annen grad av effektivitet. 

Selv om jeg er forholdsvis streng på enkelte huslige områder (som bretting av tøy og plastposer) kan ingen anklage meg for å mase på andre. Mener jeg. 

Filosofien min er at hvis man må si ting mer enn to ganger, får man enten gjøre det selv eller slutte å mase. Gi faen, med andre ord. Listen over hva jeg gir faen i er nå ett punkt kortere, for julelysene sto nemlig som nummer én på to do-listen. Rutineoppgaver som å skifte lyspærer, gå ut med søppel og lufting av bikkja står ikke på listen og er definert ut av min portefølje (av meg). Det går dessuten helt av seg selv. 

Vi samarbeider godt, synes jeg. Han bestemmer de store tingene, jeg bestemmer de små tingene og fordi jeg bare får bestemme de små tingene, får jeg også bestemme hva som skal være store og små ting. Noen ganger er han ikke enig i hva som er stort og smått, men da har jeg mine metoder; 

For mange år siden, var det store temaet hvorvidt vi skulle ta oss råd til skyvedører i gangen. Han mente at det kunne vente, jeg mente det burde vært på plass da vi flyttet inn. Jeg mente at vi i alle fall kunne finne ut hvor mye det kostet og det kunne han umulig være uenig i - hele argumentasjonen hans var jo basert på at det var for dyrt.

Da vi hadde fått prisen, var det bare for meg å vente. En morgen snappet jeg opp at han skulle inn i et utrolig, sinnsykt viktig møte klokken tolv. Klokken to minutter på tolv ringte jeg og snakket om vær og vind. 

Han er godt oppdratt, så det er sjelden han ber folk om å holde kjeft. Særlig ikke meg. Da han for tredje gang hadde antydet at han måtte legge på, sa jeg «Du, jeg ringer og bestiller garderoben, jeg. Elsker deg! Ha det!» Og vips hadde han en helg foran seg med montering av skyvedører. Heldigvis var han enig i at det ble fint, og jeg skrøt selvsagt veldig.

En annen strategi er å få ham til å tro at det er han som kommer på de gode ideene. De som vil ha oppskriften på det, får ringe meg. Det koster i så fall 32,50 pr minutt og er patentbeskyttet. Jeg trenger nemlig å finansiere utbygging av et bad han foreløpig ikke vet at han trenger.

Julen er forresten ikke helt over. Brenning av juletreet gjenstår. Det må gjøres mens det er snø, så det haster litt. For et par år siden ble den tradisjonelle juletrekremasjonen dokumentert: 

Juletreet ble grundig dynket med bensin som opprinnelig var innkjøpt til motorsagen, og på det første bildet kan man se et uskydig, intetanende tre og en mann med en tent fystikk. På det andre bildet har treet tatt fyr og man kan se mannens fot i det han flykter, og på det siste bildet er flammene ca åtte ganger høyere enn treet, og man kan tydelig se at flammene danner en demon. 

Heldigvis hadde vi både hvitløk, kors og en lege til stede. Pluss meg. Og jeg skal nok få overtalt en og annen demon til å returnere dit han kom fra også. Han kommer til å se frem til reisen.

I morgen skal jeg puste med magen

Sånn omtrent en gang om dagen prøver jeg å få sneket inn et par yogaøvelser. Siden jeg aldri har skjønt helt hvordan man skal puste samtidig som man konsentrerer seg om øvelsene, får kroppen min sannsynligvis ikke stort ut av det, men jeg kan si at jeg «jo, da, jeg driver nå litt med yoga». 

Og i den grad noen blir imponert av det, er det jo bra for mitt image i det minste. Den eneste som lider under mine krampaktige forsøk på å stå i ro på ett ben mens det andre er slynget rundt det jeg står på og armene er en eneste knute, er bikkja. Han smetter inn under spisebordet, åpenbart engstelig for at jeg skal tippe og falle i hodet på ham. Han er smartere enn han ser ut som.

Jeg håper jo at dette med yoga og meditasjon en dag skal bli en del av min hverdag, for jeg har sett hva det gjør for andre. De jeg kjenner som driver med dette, er både tynne, sunne, smarte og strukturerte. Så jeg prøver. En gang prøvde jeg veldig hardt; etter en smule press fra min eldste sønn meldte jeg meg på kurs hos Art of Living.

La meg bare si det med en gang: Dette er det noe i (i tilfelle jeg skulle slumpe til å bli sarkastisk senere).

Art of Livings øverste leder er en fin fyr som heter Sri Sri Ravi Shankar. Han virker som et godt og ganske morsomt menneske. Jeg abonnerer på oppdateringene hans på Facebook og det er mye «du er god nok som du er» og «du er nydelig på innsiden», men hør her:

You are endowed with certain naughtiness as a child. Keep it alive. Humour will grease all tough situations. One who has humour can sail through any conflict. Humour is the buffer that saves you from humiliation. If you refuse to be humiliated, you become invincible.

Og det kan man jo ikke være uenig i. 

Pustekurset var det alle rundt meg mente var det som skulle til for at tensjonshodepinen og diverse andre uregelmessigheter de har opplevd fra meg opp gjennom årene skulle forsvinne. (Jeg må understreke at det etter min mening ikke er en overdrevet reaksjon å rive ut alt innholdet i skapet til begge mine barn når man ikke kan telle kantene på t-skjortene, men det tok de svært ille opp. Pysene.)

Kurset gikk over fire dager, og vi var bare fire deltakere. Bra for oss, dumt for alle som ikke benyttet sjansen til å møte et av de godeste (kan man si det?) menneskene som vandrer rundt på jorden; kurslederen Shakila. Hun lærte oss pusteteknikker og avslapningsøvelser og fikk oss til å forstå hva som var viktig. For eksempel: «vi er forskjellige alle sammen, men det er helt greit» og «ikke ‘prøv’ å gjør noe; gjør det».

To av de fire deltakerne var altså min mann og meg. Han ble med utelukkende for å støtte meg, vel vitende om at jeg hadde skippet hele greia hvis jeg måtte slepe meg dit alene. Snakk om offer. Hele opplegget var jo en slags antitese til den mannen. 

Her måtte han for det første bruke fredag og mandag ettermiddag og hele helgen til å puste. Etter årevis med karatetrening, mener han at han kunne puste fra før, og det er nok riktig, for han er det mest avbalanserte mennesket som finnes. Jeg mistenker at han synes dette var på grensen til prinsessens engleskole. Han (og vi andre) måtte ligge på gulvet og høre på at noen snakket om ro (noe som selvsagt fikk ham til å sovne ... la meg si det slik; støyende ... umiddelbart). Og han måtte stå rett opp og ned å late som han var en kokospalme. 

Akkurat den kokospalmeøvelsen hadde jeg også problemer med. Shakila ville ha oss til å tenke på at palmen ga skygge, næring og ved, mens alt jeg tenkte på var at kokosnøtter faktisk dreper ca 150 mennesker hvert år. De er farligere enn slagbjørner, med andre ord.

For min del skulle det dessverre mer enn fire dager til for å venne meg av med å puste med den øverste delen av lungene, men jeg jobber med saken.

I morgen skal jeg starte dagen med en masse yogaøvelser og så skal jeg puste. Med magen. Men det er ikke lett å puste med magen når man for det første har tilbragt hele barndommen med å bli indoktrinert med at det er lungene man puster med og hele resten av livet med å prøve å holde magen inne. Det der med å holde magen inne er jeg forresten ferdig med. Det er en svært destruktiv del av det å være voksen.

Og som Sri Sri Ravi Shankar sier: 

All those who are grown up physically, but want to be a child again, or think you are one, just go for it! Don't worry about what others think about you. If the world calls us crazy, let them say, but you be happy. Be in the present and be natural. What is most important in the world is innocence along with intelligence.

Min far og Kongen

I dag har Kongen bursdag. For min del er det en viktig dag, men kun fordi min far har bursdag på samme dag. Da jeg var liten var jeg litt stolt av at han hadde bursdag på samme dag som (den gang) kronprinsen og at jeg hadde bursdag på samme dag som hans kone, kronprinsesse Sonja. Tilfeldig? I didn’t think so. Det måtte jo være noe spesielt med oss, og kanskje særlig med meg ettersom hele USA også har bursdag 4. juli.

Siden jeg allerede i tenårene fant ut at det å arve en maktposisjon ikke virket logisk i vårt ellers så demokratiske land, er det svært lenge siden jeg har dratt opp disse sammenfallende bursdagene i sosiale lag.

Før mobilenes tid og den gang det kostet et månedlig avdrag på huslånet å ringe til utlandet, hvis det i det hele tatt lot seg gjøre, jobbet min far med å selge overvåkningssystem til bulkbåter. Det arbeidet medførte ca 580 reisedøgn i året. Minst. 

Og naturlig nok (etter som 580 døgn er mer enn ett år) var han bortreist den dagen han fylte 33. Han var på en oljemesse i et land langt, langt borte som het Singapore. Der var også kronprins Harald. Og der kronprinser ferdes, er det også journalister. 

Med en smule bistand fra min mor («Hadde det ikke vært gøy hvis dere kunne fått en som var der til å hilse til pappa?») sendte jeg et brev til VG:

«Kjære VG! Kan dere, hvis dere har en medarbeider i Singapore, be ham hilse pappa fra oss? Han har nemlig bursdag på samme dag som kronprinsen, og vi rekker ikke frem med noen hilsen,» skrev jeg på vegne av meg og min bror. De sendte brevet videre til sin medarbeider. Pr. telex, som det står i artikkelen.

Dette resulterte i en helside i VG der kronprinsparet og min far står og stirrer mer eller mindre interessert på en modell av en oljeplattform. Jeg husker jeg spurte min far om han hadde snakket med de rojale, men det hadde han ikke. Han hadde egentlig ikke helt skjønt hva som skjedde da en fyr kom bort og begynte å hale ham gjennom mengden og fortalte at han bare skulle stå stille og prøve å se intelligent ut. Etter det gikk han tilbake der han var før fyren, som sannsynligvis var en adjutant, kom og hentet ham.

Et par dager før den 21. februar - jeg tror kanskje jeg hadde glemt hele brevet - var jeg ute og lekte i snøen (den gang var det så mye snø at vi kunne bygge snøhuler i brøytekantene, hvis det ikke hadde vært livsfarlig når brøytebilen kom). Plutselig kom en av de andre ungene i gaten vår løpene og sa at jeg måtte forte meg hjem. Han ga inntrykk av at noen hadde dødd eller var i ferd med å dø veldig snart. Jeg løp.

Ingen var døde, men krisen var likevel enorm; det var en fotograf på vei fra Porsgrunn og jeg hadde fett hår. Ikke under noen omstendighet hadde min mor tenkt å la meg bli fotografert med flatt og glinsende hår.

Hun ga lite eller ingen informasjon før hun kjørte hodet mitt under dusjen og på ti minutter hadde jeg ikke bare rent og velduftende hår, jeg hadde også blitt stylet med krøller som jeg skulle vært 50 år. Rålekkert.

På det 6x8 centimeter store bildet som for det meste består av snø, sitter derfor min nydelige lillebror på 6 år på et akebrett med en kjerring på nesten 10 år bak seg. Det ser reglerett nifst ut. I tillegg liknet jeg på den islandske sangeren Bjørk når jeg fikk ha mitt fete hår i fred; jeg hadde så smale øyne at det bare ser ut som to beksvarte streker. Jeg tror jeg skremte en del til å kjøpe Dagbladet dagen etter.

Det var mitt første innsalg til media, og jeg lærte en viktig lekse; man må ikke la seg hisse opp av upresise detaljer så lenge hovedbudskapet kommer frem. I artikkelen fra 1978 står det nemlig først at jeg er 8 år og så at jeg er 9 og et halvt. Det plaget meg virkelig at noen prøvde å si at jeg var halvannet år yngre enn jeg var. Antakelig er det unødvendig å si at jeg glatt hadde oversett det i dag.

En tornado på 92

Min mormor ble 92 år i dag. Hun er bitte liten, men veldig rask. Rask til bens og en jævel på kryssord. Nå har hun dessuten fått seg bærbar PC - kjekt å ha spesielt når TVNorge bestemte seg for kun å sende serien Glamour på nett.

Både barn, barnebarn og oldebarn kaller henne for Mor. Resten av verden kaller henne Tulla, men hun er døpt Margit. Problemet med det navnet var at en hel haug av søskenbarna hennes også het Margit, for i hennes familie fantes det en liste med navn som man plukket fra; eldste gutten het Ola, nest eldste noe annet også videre. Jentene tror jeg begynte på Astrid.

Mor ble født på Rjukan og en gang så hun Halie Selassie, og det kan hende hun danset med ham til og med, men det kan også ha vært Sam Eyde. Det begynner å bli noen år siden jeg hørte historiene. 

Da Mor ble 90 år var jeg toastmaster i bursdagen hennes. Jeg benyttet anledningen til å overlevere et par brodder. Hvis jeg hadde prøvd å gi dem til henne på tomannshånd, er jeg redd hun ville tatt det ille opp, men med 40 gjester som vitner måtte hun late som hun tok det som en spøk. «Brodder er for gamlinger,» sa hun bestemt da jeg året før fortalte at jeg var redd hun skulle skli på glattisen. 

Når Mor blir irritert går hun inn på kjøkkenet og begynner å nynne. Det har min mor - hennes datter - også alltid gjort, men ingen av dem vil innrømme at de gjør det. Derimot påpeker de det når den andre nynner. («Å, hør, nå er hun irritert!»)

Jeg kan ikke huske at Mor noen gang har vært irritert på meg - eller jo én gang. Da ble jeg sendt bort til kiosken for å kjøpe en avis hun kalte Verdens Gang. Jeg kom tilbake og sa at de ikke hadde den. Da hun kom tilbake med VG mente hun nok at jeg burde ha plukket opp den kunnskapen; jeg var tross alt 8-9 år.

Mor har alltid vært en energisk luring. Da min bror og jeg var på sommerferier hos henne og Far, fikk vi alltid frokost på sengen. Hun hadde sannsynligvis vært våken i flere timer allerede; middagen var forberedt, duker var rullet, klesvasken hengt opp - så sant det ikke var søndag eller helligdag - og sølvet skinte som nytt. 

Hun kom hviskende inn til meg med én loffskive med port salut og én med brunost der smøret var erstattet med honning. Verdens beste forkost og ekstra god ettersom hun lavt fortalte at jeg ikke måtte si det til NOEN, for det var bare meg som fikk en sånn godteri-frokost. Jeg var voksen før jeg skjønte at min lillebror hadde fått akkurat det samme. Han hadde gjennomskuet henne ganske tidlig.

Min 92 år gamle mormor hjelper de gamle i Sandefjord når hun har tid. Men hun er sjelden hjemme, for som regel bruker hun store deler av uken til å tråkke Norge rundt med et malingsspann. Det er en stor mulighet for at en del av de røde t’ene turistene følger er malt av henne og vennene hennes.

Det er ikke bare i Norge hun tråkker rundt. Et par ganger har hun vært i det litt ullne landet Syden og gått i fjellet. Jeg er ikke sikker på om det var i Syden-landet eller her hjemme at hun falt. Men dama er som sagt like kjapp i hodet som i kjeften, så i det hun falt fremover, grep hun tak i det første og beste. I alle fall det første. Som var bukselinningen på mannen som gikk foran henne. Hadde han bare hatt vett på å bruke belte, hadde han hatt litt ære igjen, men siden han ikke gjorde det, fikk hele reisefølget se rompa hans. Og Mor holdt på å le seg fillete.

På et annet fjell falt hun og brakk hun håndleddet. Hun fikk beskjed om at hun 1) var for gammel til å bli operert - så det leddet ville nok bli stivt for all fremtid og 2) hun kunne bare glemme å kjøre bil. Men det fant ikke Mor seg i. Hun kjempet mot overmakten når det gjaldt operasjon, men ikke søren om hun ville gi seg på bilkjøringen. Så hun trente. Hun gikk regelmessig til fysioterapeut og når hun ikke var der, satt hun og klemte på en liten gummiball. 

En gang jeg ringte, satt hun i bilen, og jeg sa bestyrtet at det måtte hun jo ikke finne på - for det hadde jo legen sagt. «Hi, hi,» sa Mor «jeg har trent. Nå har jeg kjørt ut og inn av garasjen i en uke, så nå skal jeg snart kjøre til hytta.»

Mor er likevel en dame som ser sine begrensninger. Da hun ble 85 bestemte hun seg for at det var slutt på å hoppe på trampoline. Jeg er 43 og ga meg med det for flere år siden.

Og her er det triste poenget; dama har jo beholdt de fleste gode genene selv. (Da hun var ung drev hun med skihopp og skyting, så hun har nok aldri vært helt A4.) Det eneste jeg har arvet er hennes interesse for høyhælte sko. Til en viss grad har døtrene hennes også fått et par supergener; min mor syklet for eksempel til fødeklinikken da veene begynte. Kanskje det er grunnen til min kroniske hodepine? Det kan jo ikke ha vært sunt verken for mor eller barn.

Mor kommer til å bli den sprekeste 100-åringen statsministeren noen gang har gratulert. Og jeg håper bare jeg orker å være der å se på.

Heia Kari!

Leger er ikke Guds stedlige representant på jorden, jeg er heller ikke så sikker på om Han har godkjent at alle med teologiutdannelse er det, men dette skal handle om medisin, ikke teologi. Jeg vil presentere dr Armauer Hansen. Mannen som først identifiserte leprabakterien. Den man blir spedalsk av.

Det er to former for medisinsk spedalskhet. Og en hel haug av sosiale grunner til spedalskhet, men det blir for mye å diskutere. Dessuten er det så vilkårlig. Etter min mening burde en mann som Røkke defineres som småspedalsk, men i hans tilfelle virker det som litt kriminell virksomhet tvert imot er noe enkelte ser på som attraktivt.

Man kan enten ha en glatt form for spedalskhet eller en knutet form. Ingen av dem er noe å samle på og det forsto dr Armauer Hansen kjapt. Hansen var lege 100 år før jeg ble født og altså 100 år før 68-generasjonen løp rundt høye som fjell og mente de var udødelige. Jeg vedder på at ingen av dem skjenket en tanke til Kari Nielsdatter Spidsøen. Det burde de ha gjort. Kari var nemlig en tapper dame. Og hun var fullt klar over at hun var dødelig.

Da dr Hansen ble konstituert i overlægeembedet for den spedalske sykdom i 1875 tok han av i ren entusiasme. Jeg mistenker ham for å gå over lik, eller i det minste prøve å produsere noen å tråkke over, men mange i hans omgangskrets støttet egoet hans og ga ham ingen grunn til å trekke egen dømmekraft i tvil.

I andre halvdel av 1800-tallet var to promille av Norges befolkning smittet av leprabasillen - på Vestlandet var hele 25 promille smittet. Men siden mikroskopene ikke var spesielt gode, var det først da dr Hansen fikk tak i siste nytt innen forstørrelse at han klarte å identifisere det som lå på objektglasset som en mikroorganisme. Debatten gikk høyt om sykdommen smittet eller om den var arvelig, men dr Hansen var sikker på at den var smittsom. Det irriterte nok en del av hans kolleger.

Slik ser leprabasiller ut:

For å bevise teorien om smitte, kalte dr Hansen en av pasientene sine inn på kontoret. Pasienten var stakkars Kari Nielsdatter Spidsøen som hadde den glatte formen for spedalskhet. 

Hun ante ikke hva som ventet, men hun burde kanskje luktet lunta da hun så (med sitt eneste friske øye) at dr Hansen hadde innkalt forsterkninger.

Dr Hansen hadde nemlig planlagt å stikke en nål som var infisert med den knutete formen for spedalskhet inn i øyet på Kari. Det synes Kari hun burde vært spart for. Hun gråt og satte seg såpass til motverge at hun måtte holdes fast, og mot to menn hvorav den ene var en lege, tapte Kari det slaget. 

Karis frykt for å bli blind var heldigvis ubegrunnet, men det var en såpass traumatisk episode for henne at hun gikk til presten og klaget. Presten trøstet henne, men gjorde ikke mer med saken før den mishandlede Kari hadde klaget for tredje gang. Da skrev han et brev til tilsynskomiteen. 

I den komiteen satt dr Hansens tidligere svigerfar og onkelen til hans daværende kone. Begge mente åpenbart at dette med innhabilitet var temmelig oppskrytt. Hansens tidligere svigerfar var også den sterkeste meningsbæreren av teorien om at spedalskhet var arvelig. Det er likevel ikke noe som tyder på at familiære bånd eller tidligere feider påvirket resultatet av prestens klage.

Prestens ordbruk i klagen var ikke spesielt sterk. Han understreket at han ikke tok stilling til hva som var sannheten i historien, og han trodde absolutt at dr Hansen ikke hadde gjort dette med ond hensikt. Tvert imot, han kjente den omtalte legen som en nidkjær fagmann.

Hansen hadde mange venner i bransjen og Kari ble stemplet som hysterisk. Kari selv vitnet om doktorens mange positive egenskaper, men hun ville gjerne være sikker på at hun slapp flere opplevelser som prøvekanin.

Dr Hansen hadde flere uvenner enn venner, for saken kunne ha stoppet der. Medisinaldirektøren foreslo å gi Hansen en alvorlig tilrettevisning, men saken ble likevel ført videre og dr Hansen ble i 1880 dømt til å ikke lenger ha kontakt med pasienter.

Den spedalske Kari døde fire år senere. Da var hun 37 år gammel og hadde vært innlagt siden hun var 16. 

Kari burde vært hedret med en byste. Minst. En litt retusjert byste. Kanskje er hun også det - hedret med en byste - men i så fall burde det vært flere. Karis gjentatte klager førte nemlig til en dom som slo fast at det var grenser for hva leger kunne tillate seg - selv i forskningens tjeneste.

Kilde: Bjørn Davidsen og Yngve Nedrebø:

Underet i Bergen byrett