En skygge av meg selv

I 2007 var 14 prosent av norske kvinner «helt enige» i at de var fornøyde med kroppen sin. Det synes jeg er et vanvittig høyt tall. En fersk undersøkelse jeg har gjort, viser at ingen er fornøyde. Ikke en kjeft.

Den ene har for store overarmer og for tynne hender, den andre rare tær. En mener hun er så tynn i håret at hun ser ut som hun går på cellegift og en annen fortalte at hun nylig hadde oppdaget en ny side av lårene sine. En slags bakside nummer to. Den siste påpekte at hvis det overflødige fettet fra knærne hadde blitt flyttet opp i brystene hadde hun gått opp tre BH-størrelser. Til en B-cup. Hun har en slags konkav form nå.

Ok da, så har jeg hentet eksemplene fra meg selv.

Men jeg kunne uten problemer funnet ti av ti venninner som hater å se seg selv i speilet uten klær og sminke hvis det ikke hadde vært sommer og alle er på ferie.

Hvis man bruker gjennomsiktige klær, antar jeg at man er en av dem som svarer "helt enig" på sprørsmålet om man er fornøyd med kroppen sin. Eller så er man bare syk i hodet.

*

Undersøkelsen fra 2007 viste at 64 prosent av norske menn var «helt eller delvis enig» i at de var fornøyde med kroppen sin, og det tror jeg stemmer.

Menn har et høyere selvbilde enn kvinner. Det er en av konklusjonene i undersøkelsen «Likestilling og livskvalitet» som ble utført på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet i 2007. 

 
Men i 2008 kom Mannspanelet med sin rapport, og de har skrevet masse om livskvalitet når det gjelder menn som viser at det ikke bare er enkelt å være mann. 

Faktisk er det nokså ille, tenker jeg etter å ha pløyd meg gjennom mesteparten av det de skriver: 

• Skolene reproduserer kjønnsstereotyper og jentene slår gutta ned i støvlene når det gjelder karakterer og utdanning 
• «Homo» blir brukt som skjellsord 
• Menn i rurale strøk sakker mer akterut enn menn i urbane områder 
• Forbrukerindustrien sementerer kjønnsrollene og påvirker gutter til å stivne i gammeldagse idealer 
• Menn forventes både å ha en karriere og å bidra mer i hjemmet 
• De voldtar (jeg ville kanskje påstå at det var verst for ofrene, men det var kanskje ikke i panelets mandat å si noe om det?) 

Dette er bare noen eksempler, men her kommer det verste: 

Mannspanelet vil peke på nødvendigheten av konkrete tiltak rettet mot menns livskvalitet, helse og sykdom. Menns forventede levealder i Norge er unødvendig lav (77,7 år i 2004 sammenlignet med 82,5 år for kvinner) og mange menn dør for tidlig av årsaker som kunne vært forebygget. Samtidig vet vi at kvinner oftere enn menn rapporterer ulike helseplager og at de oftere enn menn oppsøker lege.

Derfor anbefaler Mannspanelet blant annet følgende:

• Vi ber regjeringen bestille en offentlig utredning om menn og helse, inkludert et fokus på menns psykiske helse. Årsaker til at menn i større grad enn kvinner blir heltidsuføre må kartlegges bedre.
• Vi ber regjeringen øke bevilgninger til forskning om menns helse i et kjønnsperspektiv.
• Fastleger må pålegges obligatorisk innkalling til regelmessig kontroll. Testing og forbygging av mannsspesifikke sykdommer og samtaler om livssituasjon og livsstil med særlig fokus på tema som er sentrale i den aktuelle livsperioden. Det er viktig med fokus på helse, trivsel og psykisk helse ved slike kontroller.

*

Jeg skal ikke undervurdere Mannspanelets konklusjoner og anbefalinger, men jeg mener at de burde lagt mer vekt på menns selvbilde i sitt arbeid - det er ikke så ille som de vil ha det til, tror jeg. Selvbildet gi en god pekepinn når det gjelder livskvalitet. Og det er ikke så overflatisk som mange vil ha det til.

Jeg tror ikke nødvendigvis at 64 prosent av mannfolka har en reell grunn til å være så fordømt happy med det de ser i speilet om morgenen, men hva gjør vel det? Så lenge de kan møte hverdagens utfordringer med nesa i været og rett rygg?

*

Heiser med speilvegger er nådeløse greier. På vei hjem fra kontoret etter en litt over middels slitsom dag, sto jeg og gransket meg selv kritisk fra alle kanter. I løpet av tre etasjer hadde jeg konkludert med at selv om jeg hadde greid å slanke meg ned til skjelettet, hadde jeg sett ut som et fugleskremsel. Kanskje særlig da. «Selv ikke skjelettet mitt er pent,» slo jeg fast nokså neddtrykt.

Det skjedde for mange år siden, og jeg har hørt at man gir mer og mer faen i valker, grevinnearmer og appelsinhud etter hvert som man blir eldre.

Så langt har det ikke stemt, men i går - én dag etter at jeg ble 44 - kom et slags gjennombrudd; Skyggen min er ganske ok. 

Særlig når solen står lavt. 

Og det er jo tross at fremgang.

The missing link

Jeg har prøvd å forstå dette med Guds partikkel. Det skal visstnok gi svaret på alt, og det ser jeg virkelig frem til.

Ikke bare lurer jeg på hvordan jorden ble til, hvor universet slutter, om vi er alene i verdensrommet og slike store ting, men hvis denne lille greia kan gi svar på alt dette, må den også kunne gi svar på mindre og mer trivielle spørsmål jeg brenner inne med.

1. Hvorfor begynner det alltid å regne rett etter at man har vasket vinduer eller bilen?
2. Hvordan kan man gå opp i vekt mens man sover?
3. Hvorfor er det så forbanna mange kalorier i en Fruktnøtt, og er det riktig å si at rosinene og nøttene teller som to av fem om dagen?
4. Hvorfor er de så mange teite reklamer?
5. Hva er corner og hvorfor er det mål? Og hva er så spennende med fotball?
6. Er det noe poeng i mygg og edderkopper? Og måker?
7. Hvordan kan filmen om Titanic bli så populær når alle vet slutten på den?
8. Hvorfor gadd jeg ikke gjøre en litt større innsats i fransktimene på gymnaset?
9. Se over og bytt ut fransk med matte.
10. Hvorfor ble ikke ideen min om grillet indrefilet med marshmallows mottatt og hyllet når alle liker begge deler?

I tillegg til dette lurer jeg på hvorfor menn ofte sier at de ikke forstår kvinner. Hvorfor vil de avsløre at de er så trange i nøtta? Vi er jo enkle vesen som er snille og greie når vi blir behandlet pent. 

Hvis vil mot formodning skulle være gneldrete og urimelige til tross for god oppførsel fra den vi bor sammen med, er det enten fordi den vi bor sammen med er usannsynlig trang i nøtta akkurat den uken eller at vi er utsatt for PMS, eller begge deler.

Uansett er det ikke vår feil. Jeg skylder på han med partikkelen.

I det hele tatt har Han mye å svare for, men jeg tipper at denne partikkelen alle fysikknerder i verden nå sitter og smiler fornøyd over, ikke kommer til å oppklare et kvidder rundt det som står i Bibelen. Paradoksalt nok mistenker jeg at historien om Adam og Eva nå kommer til å virke enda mer usannsynlig.

Her er en ting til jeg lurer på: Hvordan festet de fikenbladene?

Min mann trodde forresten lenge at menn hadde ett ribben mindre enn kvinner (ref at Eva ble skapt av Adams ribben). Og når jeg sier lenge, mener jeg til han var godt over 30 år.

Misforståelsen ble oppklart, men jeg kunne vel neppe forestilt meg et mer klønete sted å diskutere dette med ham; vi satt i kirken og skulle overvære vielsen til et vennepar der brudgommen nå er lege. Følgelig var omtrent halve kirken full av medisinstudenter.

Siden min kjære er en mann som lett overbevises av egne meninger og oppfatninger, ble det en liten, men intens diskusjon som endte med at jeg nesten ropte av frustrasjon «Nei, menn og kvinner har nøyaktig like mange ribben, og for øvrig er et siste gang jeg forteller deg at mennesker bare én mage».

Denne misoppfatningen ble nemlig også regelmessig hevdet i vårt hjem. At vi skulle ha én mage til mat og én til drikke fant han helt naturlig inntil jeg spurte hvor han trodde tynn havregrøt ville havnet.

Bortsett fra medisinske feiloppfattelser (som irriterer meg kraftig og som derfor kan være konstruerte), er han en meget kunnskapsrik mann med god dømmekraft. Og siden jeg akkurat har hatt bursdag og det er et halvt år til julepresangene, hadde jeg ikke trengt å si det. Kjekk er han også.

Når denne partikkelen begynner å snakke skal jeg spørre hvorfor han er sammen med meg.

Jeg trodde VG hadde fått tak i Harry Potter til å besvare lesernes spørsmål og ble så glad da jeg forsto at dette var en ekte ekspert. Det hadde vært veldig dumt hvis denne partikkel-saken bare var oppspinn fra Galtvort.

PR-kåt på puppedamer

Kjære Kjell Terje Ringdal,

Du tar for deg Eskil Pedersen i dagens Aftenposten. Det synes jeg du burde ha spart deg.

Eskil Pedersen har visstnok både tvitret og sagt til en journalist at han så drømmemannen i homoparaden, og du mener at det er like galt av en homse å sikle etter pene menn som for en hetrofil mann å sikle etter puppedamer.

Du har selvsagt et godt poeng i at et vakkert ytre ikke holder lenge hvis man har et livslangt perspektiv, men det tror jeg mange er enige i. Også Eskil Pedersen.

Du bør imidlertid ikke være spesielt stolt av å være en del av dem som helt siden 22. juli har lett etter ting å kritisere Pedersen for. Det er utrolig lite sjarmerende å være én av dem som løper forvirret rundt i blodtåka.

Har du forresten vurdert om Eskil Pedersen sa dette med et glimt i øyet?

Du er retoriker og kommunikasjonsekspert. Du vet at det er enklere å få oppmerksomhet hvis man skaper konflikter og personifiserer, enn hvis man generaliserer. Synspunktet ditt er ikke originalt, og du hadde neppe fått en spaltemillimeter hvis du ikke hadde klenget deg på en kjendis.

Det er verken sympatisk eller verdig. Og det bringer ikke verden ett eneste skritt videre.

Vennlig hilsen
Birgitte Frisch

Bruk kondom, din kjøter!

Det må være utfordrende å være hannhund. Alt som skal til for at de skal gå i frø er én tispe som logrer litt ekstra med halen.

Vi har en tibetansk terrier som heter Whiskey. Han er oppkalt, men av høflighetsgrunner pleier vi ikke å si hvem han slekter på. Navnemessig.

Whiskey må klippes. Når han er nyklipt og noen spør hvilken rase han er,
pleier jeg å si "talibansk rottehund". Det virker som folk tror meg.

Det har hendt at jeg har angret litt på navnevalget.

Man blir utvilsomt (og forståelig) sett rart på når man står i Bogstadveien og sier «Whiskey!» uten noen åpenbar grunn, men underlig nok er det ingen som hever et opptegnet øyenbryn når jeg står og skriker det samme i Frognerparkens hundehjørne. 

Men det var en litt pinlig episode på Frogner i vinter der jeg kom ... anstigende, er vel det mest beskrivende ordet ... i høyhælte pumps og pels mens jeg strevde for å komme uskadd og med stoltheten i behold over brøytekantene.

Velberget, om enn ikke spesielt stilig, sto jeg svaiende, men trygt på fortauet der jeg møtte en søt, liten hund og en helt ordinær eier. Jeg bøyde meg ned, og hunden snuste energisk på hånden min hvorpå jeg pludret «Ja, så fin, vettu. Det lukter nok Whiskey av meg.».

Også (etter at hjernen koblet seg til): "Hund! Jeg mente hund! Det lukter sikkert hund av meg!"

Nærmere en karikatur har jeg aldri vært. Og i min iver etter å unnskylde meg overfor den nå svært skeptiske hundeeieren, klarte jeg også å betro ham at jeg ikke drikker og aldri har gjort det. «Jeg har faktisk problemer med å få i meg nok væske sånn generelt,» bablet jeg mens han diskret dro hunden unna meg. 

Det hadde vært enklere å overbevise ham om at det var midtsommer. 

* 

I nabohagen bor det tre kinesiske nakenhunder. Én av dem har hår, men sånn er det visstnok med noen av disse nakenhundene. Den minste er imdlertid så naken at den forsvarer navnet til alle tre.

Den har klær på seg nesten hele året, og i går gikk den forbi med noe som liknet på parktantens drøm. Evetuelt en snøscooterdress. Det var litt vanskelig å se, for jeg lo så fælt. 

Stakkars liten.

Nå mistenker jeg at alle tre har løpetid. Jeg håper i alle fall at de synkroniserer seg slik mennesker gjør, for hvis alle tre skal ose hormoner hver sin uke i sommer, tror jeg vi må avbryte ferien.

Whiskey går rundt seg selv og lager pistrelyder. Han vil ut, han vil inn, han vil ut igjen og han vil inn igjen. Alt i løpet av et par minutter.

Sist han sto og krafset på hagedøren sa jeg «Husk kondom!» med så streng stemme at han nektet å gå ut. Det er fint å vite at jeg har den effekten ettersom jeg helst ikke vil ha barnebarn. Før om ti år, cirka. 

Jeg har bestemt meg for å si det samme til mine to sønner en gang om dagen etter dette.

Men egentlig burde stakkaren få ha seg litt. Hunden, altså. Vi kan få 12.000 kroner for en valp, visstnok, og det bidrar jo litt. Selv om det ikke dekker halvparten av det han har ødelagt for.

Det blir kostbart når han har en forkjærlighet for gjesters vesker og kashmirgensere fra Ralph Lauren. Og mine sko. Ikke minst.

Men han kan bare glemme å prøve seg på de nakne tispene i nabolaget. De bastardene tror jeg ikke vi får gitt bort en gang.

Løse skruers mor

Ved siden av meg sitter min 14-årige sønn og demonterer iPhonen sin. Jeg antar at tenåringer gjennom alle tider har skrudd fra hverandre dingser, så jeg er ikke imponert.

«Jeg kjøper ikke ny telefon til deg, altså!» sier jeg. Hans alltid støttende og oppmuntrende mor.
«Slapp av, jeg tenkte bare du ville se hvordan jeg gjør det,» er det rolige, pedagogiske svaret. Sinnsroen har han etter sin far. Optimismen også.

Nå kom det et «uups». Jeg prøver å forholde meg rolig, men minnene fra rørleggeren som lå under kjøkkenbenken min mens jeg var student, strømmer på. Han sa nemlig også «ups» etterfulgt av «Faen! Ja, ja.»

Det ble dyrt den gangen. Dette kommer ikke til å koste meg noe.

«Imponert?» sier ungen og peker på en dings som er i ferd med å løsne.
«Nei. Ikke i det hele tatt. Hvem som helst kan vel skru ut noen skruer selv om de er små,» svarer jeg.
«Her er wifi-antennen. Den går hele veien opp hit,» forklarer han mens han ignorerer realismen min.

Igjen et trekk jeg ofte ser hos min mann. Det med ikke å forholde seg til virkeligheten. Slik jeg ser den. 

«Jasså,» sier jeg.
«Og se her! Her er mikrofonen og høytaleren.» Han viser meg en sort avlang del som jeg 100 prosent sikkert hadde kastet hvis den hadde ligget og slengt et sted.

Bikkja sitter under skrivebordet og sikler av forventning. Han elsker dyre elektroniske ting. Og kashmir.

«Og her er The mother board,» kommer det.

The mother board, gitt.

Som visstnok er SELVE telefonen. Det gjør meg litt mildere stemt og jeg bestemmer meg for å gi et bidrag på et par hundrelapper når han kommer til å tigge meg om ny telefon, men bare hvis han lover å skifte fra «mamma» til «the mother board» i kontaktlisten sin.

Han lover å skifte ut navnet, men mener at han ikke kommer til å trenge bidrag. "Du vet at jeg tjener penger på å reparere telefonene til vennene mine?" sier han. 

Dette er The mother board. Mitt nye alter ego.

Jeg er opptatt og svarer ikke. Dessuten er min erfaring at unger kan tjene fryktelig mye penger før de slutter å be om penger fra meg.

Jeg surfer litt på nettet mens han sitter med nesa i en tom iPhone-kasse, og før jeg har fått lest ferdig artikkelen om at scientologikirken ikke vil akseptere skilsmissen mellom Tom og Katie, sier han at han er ferdig. Jeg trodde han mente at han var ferdig i overført betydning, men nei.

Han var ferdig med å sette alt sammen igjen.

«Hvorfor ligger det en skrue der, da?» prøver jeg meg. «Døh. Den har jeg ALDRI gått på,» sier han overlegent. 

Arroganse = ikke mine gener. Løse skruer = definitivt min manns bord.

«Jeg skulle ønske jeg kunne jobbe med dette hele tiden,» drømmer han.

Dagdrømmerier = heller ikke mine gener. «Også skulle jeg ønske jeg kunne tjene masse penger på det!»

Det har han fra meg! Det med pengene.

«Kanskje du bør bli filmstjerne i stedet?» foreslår jeg hjelpsomt. «Katie overtar antakelig huset hun og Tom har bodd i, og det er verdt over 200 millioner kroner!» 

Dette er Tom og Katie. Tom til høyre.

«Hvem er Tom og Katie?» spør han. Snakk om å ikke ha grep om de viktige tingene.
«Jeg skal ringe deg og fortelle det,» svarer jeg.

Jeg antar at opprigninger fra The mother board blir besvart.

Skal det være en dekoder, din lettlurte dust?

I den grad jeg trener, ser jeg på 45 minutter lange serier dekoderen min har tatt opp mens jeg svetter, for da kan jeg bekymre meg om rovmord i stedet for å kjenne hvor sliten jeg er.

I det øyeblikket jeg håper at noen kommer og skyter meg eller snitter strupen min med en sløv kniv, er det på tide å slutte å trene, men da ser jeg bare de siste 30 minuttene mens jeg hviler.

Kanalleverandøren vår er Canal Digital, og jeg og kundebehandlerne til Canal Digital har hatt mange og lange samtaler, og jeg har ansett kundeservicen til Canal Digital å være helt genial. De kan svare på alt og de har laaaange åpningstider.

Men nå er vi uvenner.

Jeg føler meg manipulert og brukt.

For hvor har de gjort av TV 2-kanalene? Og hvorfor i all verden skal de fjerne TV 2 Zebra? Jeg sjekket nettet og fant ut at TV 2 og Canal Digital krangler om penger og at Canal Digital hevder at det å putte kanalene til TV 2 så langt ned på kanallisten at man ikke gidder å lete lenger, ikke har NOE å gjøre med at de ikke er enige om avtalen.

Med andre ord mener de altså at kanaler som France 24, Animal Planet, Boomerang (?), TV 8 Follo og Fox Crime blir oftere brukt enn TV 2-kanalene.

Hvor dumme tror de vi er?

Kunne de ikke heller sagt «Vi er sure på TV 2 og inntil de blir enige med oss, gjør vi livet surt for dem». For det må jo være sannheten. Problemet med den måten de nå gjør det på, er at det er vi stakkars KUNDENE som LIDER.

Og antakelig TV 2s annonseinntekter. Men det var vel litt av tanken, tenker jeg.

Vi som er kabelkunder kan ikke velge hvem som skal levere tv-signalene hjem til oss - det er høyst sannsynlig enten Canal Digital eller Get - men vi kan selvsagt bytte ut en parabolleverandør hvis vi har disk og ikke kabel.

Det vil si at konkurransen på kabel så og si er null, men at den er større på parabol.

Canal Digital har tilbudt TV 2 58 øre for å sende signalene gjennom kabelnettet, mens de betaler langt mer for å sende signaler til parabolkundene.

58 øre er altså 8 øre mer enn en mynt som ikke eksisterer lenger!

En gjennomsnittlig regning fra Canal Digital er på 300 kroner. Av dette får altså TV 2 0,19 prosent, og det reflekterer neppe hvor mye kanalen blir sett på av en gjennomsnittlig Canal Digital-kunde, vil jeg tro.

*

Noe av det jeg setter mest pris på ved å leve nå og ikke på 70-tallet er at det nesten ikke finnes monopoler lenger. Da jeg var fire år var det venteliste på å få telefon fordi Televerket var den eneste leverandøren. Nå kan vi stort sett velge og vrake i det meste av tjenesteleverandører, og det tar bare minutter å få seg et annet mobilabonnement hvis man er misfornøyd med pris eller service. Eller reklamene.

Men i de tilfellene vi ikke kan velge - der en aktør blir en monopolist - stilles det store etiske og forretningsmessige krav.

Selskapet må oppføre seg pent og ikke skamløst bruke oss kunder som pressmidler, ellers blir det minus i boken. Og dårlig rykte. Og karma kommer til å bite dem i baken når de minst venter det.

Hvis de gjør alvor av å fjerne TV 2 Zebra slik at jeg ikke får sett reprisen av Criminal Minds, blir jeg skikkelig sur.

Jeg vet ikke hva han heter, men han spiller i Criminal Minds og virker veldig grei.

Ok, så er ikke dette et spørsmål om liv og død, men det betyr ikke at jeg finner meg i å bli brukt.

Dessuten har de sympatiske kundebehandlerne i Canal Digital igjen lurt på meg et produkt jeg strengt tatt ikke trenger. Når jeg tenker meg om, er det ikke rart samtalene våre er så hyggelige; jeg sier jo ja til alt de foreslår at jeg skal kjøpe. Og med to parabol-abonnement, ett hjemmeabonnement og til sammen seks dekodere, blir det en del.

I mai ringte jeg og ba om å få tilgang til de samme kanalene på begge parabolantennene, og det skulle de selvsagt hjelpe meg med, men ville jeg ikke prøve spesialtilbudet på Canal+?

Klart jeg ville. Med min økonomiske filosofi tjener man penger på gode tilbud.

Etter en måned ringte jeg for å klage på at vi likevel ikke hadde tilgang på de kanalene jeg bestilte sist (bortsett fra Canal+ som vi aldri har sett på) og det kunne de selvsagt ordne, men for ordens skyld måtte de gjøre oppmerksom på at jeg måtte betale en del ekstra.

Jeg mente bestemt at de sa at det lå inne i det jeg allerede betaler for og at de understreket det sist vi snakket sammen, men det var kundebehandleren uenig i. «Men dere tar jo opp alle samtaler. Sjekk hva dere sa til meg sist,» sa jeg, for i løpet av de ti minuttene jeg hadde ventet i telefonkø hadde en stemme sagt noe i retning av «fordi samtalen kan bli brukt til undervisning, tar vi den opp» omtrent 20 ganger, og i tillegg tar de et opptak hver gang man bestiller noe.

Kundebehandleren lovet å se på saken etter at vi hadde lagt på (yeah right).

For å bøte på eventuell misnøye, hadde hun imidlertid et tilbud som jeg fikk inntrykk av at jeg var den eneste som fikk; Jeg kunne få kjøpe en ny dekoder. Dekoderen ga meg tilgang til tusenvis av filmer via parabolen, og jeg skulle få den superbillig.

Selvsagt ville jeg det. Jeg tjente nesten tusen kroner på den beslutningen. Jeg fikk den for latterlige 999,-. Et kupp.

Helgen etter ringte jeg for å fortelle at vi ikke fikk inn en eneste kanal på den nye dekoderen, og da beklaget de veldig. Det var noen tekniske greier som ikke var aktivert.

For å leie filmer, måtte vi ha en ethernet-kabel, og den var naturligvis ikke med i dekoderpakken. Jeg sendte min kjære til Clas Ohlson, og nå har vi 16 meter mer kabel enn det vi hadde trengt. Men ingen filmtilgang.

Jeg ringte igjen. Og traff en overhyggelig mann som bare kunne beklage. Akkurat den dekoderen jeg hadde kjøpt, ville rett og slett ikke virke før om to til seks uker. Han beklaget igjen, men jeg hadde vel forståelse for at de ikke ville slippe et produkt før de var sikker på at det virket skikkelig?

Nei, tenk. Det hadde jeg ingen forståelse for i det hele tatt.

Da burde de faktisk ikke ha solgt det til meg, mente jeg. Den hyggelige fyren beklaget enda mer. Det var tross alt ikke han som hadde overtalt meg, men hvis jeg ville oppgradere dekoderen til en som også hadde opptaksmulighet, hadde han et tilbud jeg ikke burde avslå.

«Ikke faen,» brølte jeg. Allerede sur fordi jeg hadde brukt tre minutter for å lete etter TV 2 Bliss som skulle sende en eller annen serie som ikke krever noe av meg mens jeg ser på den. Jeg trenger det en gang i blant. Særlig etter å ha snakket med Canal Digitals kundeservice.

Han lot det bli lys

Min mann synes det meste av møbler, tepper og gardiner bare er tull. Han er fan av det ekstrem-minimalistiske og kan risikere å kaste ting som lysestaker og andre pynteting, ikke av ondskap, men rett og slett fordi han tror det er rot.

Han er generøs og gavmild (og jeg har snart bursdag, hurra), men hvis vi trenger helt vanlige ting som for eksempel en plastbolle eller en lampe, er det som å overbevise en unge i trassalderen om at fisk og erter er godt. Plastboller og andre ting som kan plasseres i skap, kjøper jeg naturligvis uten hans viten. Det samme gjelder klær og sko. Ting som skal stå fremme, må lirkes inn. Først mentalt.

Etter at jeg har mast meg til at et gammelt, arvet skrivebord skulle få plass i stuen vår mot at ett bord og én lenestol skulle ut, ble det en liten ommøblering også av husets lamper. Skrivebordet fikk en gammel kobberlampe som passet perfekt, men skjenken som kobberlampen forlot, ble stående igjen litt naken og lei seg.

Nipsen i vinduet lever farlig.
Det gjør vel jeg også etter dette blogginnlegget.

Jeg søkte på nettet etter en ny, nett lampe som kunne passe min kjæres noe spesielle smak. Og jeg fant en hel haug.

Neste prosjekt var å få ham med inn i lampebutikken. Jeg satset på overraskelsesmomentet.

«Vi skal inn der,» sa jeg og pekte på butikken.
«Hvorfor det?!!» spurte han i samme tonefall som ungene har brukt hver jævla gang jeg har bedt dem legge seg de siste 20 årene.
«Fordi vi skal kjøpe en lampe,» svarte jeg tålmodig.

«Nei!»
«Jo!»
«NEI!»
«JO!»

Han dro bena etter seg og minnet sterkt om vår yngste sønn som nektet å ta på seg strømpebukser. Som toåring.

Jeg viste frem den ene lampen etter den andre, men all respons var enten «den er stygg» eller (litt mer voksent, tross alt) «den ser billig ut».

«Vi blir her til vi finner noe,» truet jeg.
«Jeg vil hjem!» var svaret.

Jeg skal ALDRI jobbe i barnehage. Jeg vil ikke engang bli farmor når jeg tenker meg om, men det er fordi barnebarn ofte kommer sammen med svigerdøtre.

«Se på denne, den var morsom, vel?» lokket jeg.
Han tok på pæren. Og brant seg.

Herregud.

Til slutt fant HAN en lampe. Ikke helt min smak, men jeg ga faen; «Kjempefin! Den tar vi. Nå var du flink!» roste jeg, og det så ut som humøret hans ble litt bedre.

Det var ikke denne lampen han fant, men det kunne vært det.

Vel fremme i kassen så han en solcellelampe formet som en skilpadde som man kan gjemme rundt i blomsterbed slik at de lyser om natten. «Den var morsom,» løy jeg. «Kanskje vi skulle hatt et par sånne i lavendelbedet?»

«De er veldig populære,» sa damen bak kassen «og de koster bare 39 kroner for én.»

«Ja, det var lurt,» sa min kjære overdrevent entusiastisk «men har du brunsnegleformede også?»

«Når vi kommer hjem, går du rett i seng,» hveste jeg da vi forlot den noe forvirrede kassadamen.

«Blir du med?» spurte han. Utopisten.