Whiskey og is

Det hadde vært en lettelse hvis turgåerne som ferdes langs vannet på Ringshaug kunne kle seg litt mer konservativt. Da hadde vi nemlig levd et mye mer harmonisk liv om sommeren. Ikke fordi vi bryr oss så mye om hva folk tar på seg om morgenen, men vi har en hund som har utnevnt seg selv til områdets motepoliti.

Går du forbi kledd i signalgult eller rødt, må du regne med å bli skjelt ut på det groveste av en pelsdott på 11 kilo. Det eneste som kan forårsake en sterkere reaksjon, er hvis han ser hundeeiere som sykler mens de har bikkja i bånd. Det ser han på som mishandling av en medhund, og hundeeieren kan bare prise seg lykkelig over at vårt blodtørstige loppeskinn er forsvarlig bundet og at han står bak et gjerde.

Bakgrunnen for den doble sikringen er ikke at han er farlig. Han er i så fall bare farlig for seg selv. I løpet av hele sitt liv har han stukket av to ganger, og det var i løpet av tre timer. Den første gangen hadde han dyttet bort enden av hønsenettingen vi hadde satt opp fordi smijernsporten ikke var hundesikker, og den andre gangen løftet han nettingen opp. En hel dag lurte vi på om han faktisk var smartere enn det vi hele tiden har antatt.

"Finn pus!" sa jeg, og han googlet "katt"

Vi hadde ikke trodd at han skulle rømme noen gang, for han lider av sterk separasjonsangst og er genetisk avlet frem til å gjete, men når det går en langbent, spansk mynde med løpetid forbi, kan man åpenbart se helt bort fra både gener, frykt og vett.

*

I tillegg til å være gjeterhunder, er tibetanske terriere også vakthunder, så når han bjeffer fordi han mener han har hørt noen som tenker på å bryte seg inn, må han roses, ellers blir han enda mer forvirret enn han allerede er.

Vi har gjort alt riktig med hensyn til hundeoppdragelse og -psykologi, men likevel er dyret helt skrudd i hodet. Han hadde slikket en innbruddstyv til tjuvradden ba om nåde, men hvis noen i denne familien finner på å lekesloss - noe som skjer nesten hver dag - begynner han å bite den svakeste parten i føttene mens han gneldrer og tror han er førti kilo tyngre. Dumme dyret.

Det betyr at hvis jeg skulle gått en tur med ham og blitt overfalt, ville min egen hund hjulpet overfallsmannen. Derfor overlater jeg turgåingen til andre hvis det er mørkt eller dårlig vær. Særlig hvis det er begge deler og noen ganger når det er lyst og blå himmel.

*

Før vi fikk hund, trodde jeg ikke dyr kunne gråte. Jeg har riktignok hørt om krokodilletårer, men vår hund gråter av fortvilelse. Hver gang vi går ut av døren uten ham, er han overbevist om at livet sammen med oss er over, og at han aldri vil se oss igjen. Derfor prøver han å grave seg ut av døren mens tårene strømmer (fra nesen).

Det har ført til en ødelagt dør og et område på én ganger en halv meter oppsvulmet parkett. Når vi kommer hjem er han så lykkelig at han må banke opp et kosedyr i ren ekstase. Og ekstasen gir seg ikke før en av oss har forklart ham hvor vi har vært og hva vi har gjort, samtidig med at vi har klappet ham i minst ti minutter.

Hvordan kunne du gå fra meg?

Etter at vi hadde hatt ham i et halvt år, oppdaget vi hans pasjon for isbiter. Og søppel, men han ville neppe spist søppel, vi tror han bare ville rotet seg gjennom det for å se om det kunne være at noen hadde kastet en isbit.

Han gnager imidlertid bare isbiter etter klokken fem. Hvis vi prøver å gi ham en fersk og blank isbit rett fra isbitmaskinen før fem, ser han på oss som om vi skulle vært ukultiverte knøler før han snur baken til oss og går. 

Men etter klokken fem er det fritt frem. Da legger han seg bedagelig ned, snuser inn lukten av isen og begynner å gnage på den med andakt. 

Han heter Whiskey. 

men den piperøykingen begynner vi å bli litt lei

Paradis og PMS

Hva kom først; PMS eller utkastelsen av Paradis? Jeg tror det kan ha vært PMS, men det betyr i så fall at Paradis slett ikke kan ha vært det perfekte stedet alle vil ha det til, det må rett og slett ha vært helvetes forgård.

Tenk deg Adam. Den eneste idioten Eva kunne ta ut irritasjonen sin på. Stakkars jævel. Og tenk deg Eva. Som måtte forholde seg til den dusten.

Desssuten; hva er så fantastisk med å gå naken rundt omkring? Hva hadde livet vært uten klær og sko, liksom? Den eneste fordelen med evig nudisme er, så vidt jeg kan forstå, at man slipper å stresse med hva man skal ha på seg hver dag. Dessuten slipper man ubrukelige svar på spørsmålet "ser rumpa min brei ut i denne".

Hvor mange premenstruelle kvinner skal det til for å bli kastet ut av Paradis?
DET SKAL DU GI FAEN I!

Paradis/PMS-teorien er selvsagt fundert på egne erfaringer; Jeg har endelig forstått at den eneste måten jeg kan unngå å spise snop på, er ikke å ha det i huset. Så jeg spiste opp rubbel og bit for noen dager siden - inkludert en halv kake laget av seks desiliter fløte, 350 gram sjokolade og en desiliter karamellsaus. Blant annet.

Huset var virkelig kjemisk fritt for godteri da jeg visste at trangen kom til å sette inn for fullt. Heldigvis hadde jeg sikret meg det meste av frukten på Meny (snopets metadon). Jeg hadde til og med kjøpt bananer, selv om jeg hater bananer dypt og inderlig. (Kalium skal visst stille en eller annen lyst. Lysten på bananer, tipper jeg.)

Utslitt av å knaske meg gjennom en kurv med nektariner og fire epler, lå jeg på sofaen da det slo meg: Jeg skjønner hvorfor Eva tok det eplet!

For det var jo selvsagt ikke Fruktnøtt og kokosboller i Paradis! Det var vel knapt et kamferdrops, tenker jeg. Hvis Paradis hadde vært fylt opp av snop, hadde Eva neppe giddet å knaske eplekart. Og hun hadde definitivt ikke takket ja til å få det servert av en slange. Eva måtte rett og slett ha noe søtt! Hun hadde PMS!

Når det er sagt; dette må Gud ha visst. Ettersom han er allvitende og opphavsmannen til alt dette. (Og resten.) Da er det temmelig råttent å nekte henne det eneste som kunne lindre godtesuget. Alt han hadde trengt å gjøre, var å gi henne en kokosbolle, for svarte! Men nei, da.

Den lille kokosbollefabrikken er også en del av skaperverket

Det har vært noe fishy med den historien så lenge jeg kan huske. Og jeg er ganske tilfreds med å ha funnet ut den logiske bristen. Men tenk at det skulle en overdose frukt til for å se lyset?

Gi meg en klase druer, så skal jeg finne ut hvorfor de fleste menn er så usigelig teite en hel uke hver jævla måned.

Stygg og steindød

Når det først er fint vær i Oslo, kaster jeg det ikke bort. Jeg sitter pal med trynet i retning solen fra jeg står opp til den legger seg. Og med øynene lukket er det ikke så mye mer enn grubling jeg får gjort. Jeg grubler over livet, døden, havet og kjærligheten, denne gang spesielt på døden. Nærmere bestemt fugledøden.

Den stakkars dodoen (også kalt dronten) fikk aldri oppleve denne sommeren. Ikke de 331 siste sommerene heller for å være presis.

*

Dodoen kunne ikke fly. Og hvorfor skulle den vel det? Den bodde på Mauritius og hadde ingen fiender. Den levde i paradis.

Inntil noen sultne, ubehøvlede sjømenn steg i land og oppdaget at den tillitsfulle fuglen nærmest kom og hvilte på matfatet deres. De trengte i alle fall ikke løpe etter den; dodoen ante ikke hva fare var. Dodoen var ren uskyld.

Sjømennene måtte være veldig sultne, for dodoen smakte ikke godt. Kjøttet var seigt og fullt av ben. Et annet navn på dodoen var "Walgvogel" som betyr "ekkel fugl", så det er ikke sikkert vi kan skylde dodoens utryddelse på sjømennene. Men menneskene hadde med seg en masse dyr til Mauritius som ikke opprinnelig hørte til der, og det er grunn til å tro at både griser og bikkjer forsynte seg grovt av bestanden.

Bikkjer og griser kan beskyldes for mye, men gourmeter er de ikke. Hvis man ser bort fra et visst bikkjeskinn jeg kjenner som helst spiser indrefileten medium til rare.

*

Dodoen var ingen vakker fugl. I alle fall ikke eksteriørmessig. Den var rett og slett ganske stygg og en forklaring på navnet den har fått er at det kommer via nederlandsk og betyr brei-ræv eller knudre-ræv. Jeg tror mest på at den gikk rundt og sa "doo-doo", men har selvsagt ingen lydopptak å støtte meg til her.

Vi skal ikke dømme dodoen på et heller stusselig ytre,
den kan ha vært snill og god likevel.
Den kan ha vært dyreverdenens svar på Moder Teresa.
Hvem vet.

*

Takket være Alice i Eventyrland vet de fleste omtrent hvordan en dodo ser ut, selv om de ikke vet at figuren de har sett er en dodo. Fuglen som har en rolle som rådgiver i Eventyrlandet er nemlig en dodo, og det spekuleres i om årsaken til at nettopp dodoen ble valgt, var at forfatteren het Dodgson (pseudonymet hans var Lewis Carroll) og at han stammet. Når han skulle presentere seg, ble det ofte til at han sa "Do-do-dodgson" og dermed ble dodoen hans alter ego i fortellingen.

Legg merke til den knudrete stjerten (aka knudre-ræva).

Selvsagt så ikke dodoen ut sånn som den ser ut i Alice i Eventyrland. Det er jo en tegnefilm. Men det er ingen i dag som vet akkurat hvordan en dodo ser ut, for da dodoene døde ut, fantes verken Instagram eller mobiler med kamerafunksjon, og det som ikke blir foreviget gjennom en kameralinse har som kjent små sjanser for å bli husket korrekt. Men det var mange som beskrev den både skriftlig og malerisk, og slik vet vi at den var omtrent en meter høy og at den veide omtrent 20 kilo.

*

300 år etter at dodoen døde, oppdaget man at et tre på Mauritius også holdt på å dø ut. Trærne var ca 300 år gamle, og forskerne mente at det hadde en sammenheng med dodoens død; De trodde at trærnes frø måtte passere gjennom fordøyelsessystemet til dodoene for å spire, og de fortet seg derfor å sette ut en masse kalkuner i dodoens sted. Slik reddet de treet, men siden har det vist seg at det ikke var dodoen som skeit ut frøene, men derimot en papegøyeart som også var dødd ut. Men, men; skitt det samma, for å si det folkelig.

Dette viser at naturen er kompleks og nøye sammensatt, og at artene har en misjon. Alle unntatt myggen. Den bør utryddes så snart som mulig. Stygg er den også. Både inni og utenpå.

Bare blåbær

Vi har hytte i Flå kommune. Det er to ting Flå er kjent for; Olav Thon og bjørner. Jeg er ikke så opptatt av Olav Thon, bortsett fra at jeg synes at den luen han insisterer på å gå med begynner å bli litt påtrengende, men jeg er VELDIG opptatt av bjørner.

Søte? Ikke la deg lure. Årlig betaler bjørnene millioner til PR-agenter.
De finansierer det ved å selge skinnet før bjørnen er skutt

Rettere sagt: Jeg er livredd bjørner. Det er så ille at jeg nekter å gå på tur i et av Norges fineste turområder. De rundt meg tror enten at jeg tuller eller at jeg bare ikke liker å gå på tur, men det er ikke tilfelle. «Det er folk som har gått rundt i denne fjellheimen i 20 år og aktivt lett etter bjørn uten å finne noen,» har jeg fått høre. Det er det dummeste argumentet EVER!

La meg ta et eksempel fra mer urbane strøk; hvis man går i byen og leter etter en kjole fordi man skal i et selskap, kan du banne på at det du finner enten er uanstendig dyrt, uanstendig stygt eller bare uanstendig.

Går du derimot og slenger rundt i byen en dag du i tillegg kanskje er litt blakk, kommer du garantert over drømmekjolen. Den kjolen du er sikker på at du kan bruke både vinter og sommer og i alle slags sammenhenger. Kjolen som allerede har en egen plass hjemme i skapet ditt (uten at du var klar over det) og som kan navnet ditt. Kjolen du bare MÅ ha. Selv om den koster et par månedslønner.

Gud skapte Gull-AmEx for tilfeller som dette.

* 

Jeg er helt sikker på at jeg hadde blitt spist av en vill og blodtørstig bjørn hvis jeg hadde gått i fjellet. Selvsagt. Til og med myggen liker meg, jo. Jeg er svært attraktiv i dyreriket.

Dessuten; Flå kommune har en egen bjørnepark. Klientellet i den parken er kortreiste, for å si det sånn. De er hentet inn rett utenfor gjerdet, men de har alle slektningene sine utenfor. Og den hæren av onkler og fettere er garantert forbanna! Det ville jeg også vært hvis noen hadde internert slektningene min bare fordi familier med schnørrunger skulle se på dem og hvine «Uææææ, så skumle de er!».

Slik de hevngjerrige slektingene ser det, er jeg en representant for de slemme; De med gjerdene. Og jeg sier ikke noe på det, de er jo tross alt bare dyr og man kan ikke se på meg at jeg ikke ville internert bjørner. Heldigvis kan de heller ikke se på meg at jeg heller ville begrave dem under fem tonn med jord og stein.

* 

Siden jeg er ganske avhengig av å få trent, har jeg sørget for treningsmulighet inne på hytta også. En påske - omtrent på den tiden da de ondskapsfulle beistene krabber ut av hiene sine - skrubbsultne og sure - tok jeg like godt med meg ergometersykkelen ut på verandaen som var full av snø. Da hadde jeg kort vei inn hvis et beist med sovesveis skulle komme brølende opp av snøen som selveste Beelzebub.

Der satt jeg fornøyd og trente, leste påskekrimmen min og ble solbrent på nesa mens skigåere gikk på trynet fordi de ikke klarte å konsentrere seg da de så meg. Jeg er ikke så opptatt av å ta meg ut på fjellet. Og hvis de mister balansen av å se en ergometersykkel og en veldig grønn treningstopp i en snøfonn, så trenger de å bli herdet.

* 

Jeg vet ikke hva slags motiv disse turentusiastene har. At de er helt sikre på at jeg «hadde likt det så godt» hvis jeg bare hadde prøvd, er jo rett og slett temmelig nedlatende. Når de forstår at jeg ikke går på argumentene med at bjørner er sjeldne og at jeg helt sikkert hadde elsket friluftslivet der nærmeste flislagte toalett er flere hundre meter unna, for ikke å si kilometer, pleier de å si at bjørner bare spiser blåbær.

Men er det én ting jeg stoler på, så er det evolusjonen. Hvis bjørner bare hadde spist bær, hadde de hatt et perfekt pinsettgrep med en godt utviklet tommel og pekefinger. Men har de det? Nei. De har sylhvasse klør. Som river opp buken på hvem som helst før de får sagt «Vil du ikke heller ha et blåbær?».

Jeg lar meg ikke lure. Dessuten er jeg også redd for ulv.

Et fnugg av romantikk

Da vi var små, var det nesten obligatorisk å ha en favorittfarge. Selv i dag går folk rundt og har favoritt ditt og favoritt datt. Totalt ubegripelig, mener jeg. Men det er kanskje fordi jeg er litt i overkant hormonstyrt og at preferansene derfor varierer med månen og badevekten.

En gang ble jeg spurt om jeg hadde et favorittall. Jeg synes at jeg nokså vellykket dreide samtalen inn på utfordringer i psykiatrien.

Men jeg har et ord som jeg liker godt: FNUGG. Det kler forresten ikke å bli skrevet med store bokstaver, så: fnugg.

Fnugg er fint. Det er like morsomt som det er pent og svært brukervennlig. Du kan for øvrig nesten ha hvilken som helst talefeil og likevel greie å si fnugg.

*

Ikke et fnugg av sannhet
Hvis man sier det på den måten, understreker man det man mener mye bedre enn hvis man for eksempel skulle brøle "Du juger noe så inni hælvete!". Hvis du hører deg selv argumentere slik, kan du enten anta at du har tapt krangelen, eller at den du krangler med er enda mer vulgær enn deg.

Ikke et fnugg av bevis
Finner du ikke et fnugg av bevis, har du problemer. Særlig hvis du er detektiv. Hvis du er skurk eller advokaten hans, kan du være fornøyd, men husk at sannheten kommer frem til slutt.

Et fnugg er så lite at det ikke engang holder til en analyse i CSI Miami.

Jeg skjønner ikke et fnugg
Min mest brukte setning da mattelæreren min på gym prøvde å forklare meg hva delta x var. Da jeg spurte om han i det minste kunne fortelle meg hva det kunne brukes til i praksis, svarte han at det kom til å bli svært nyttig, ja nesten uunnværlig, hvis jeg noen gang skulle bli blikkinnslager.

Det var vel rett etter det jeg sluttet med matte for realfag og tysk, til fordel for sosialøkonomi og fransk, og min far, ingeniøren, lurte på hva det skulle bli av meg når jeg "sluttet med alt jeg synes var litt vanskelig". Han skulle bare visst hvor god jeg er i Sudoku.

Snøfnugg
Å, det er noe romantisk over et snøfnugg. Selv jeg som verken liker kulde eller snø, og bare går på ski for å forbrenne de enorme mengdene snop jeg inntok da jeg trengte å tenke på noe annet enn kulde og snø, synes ordet "snøfnugg" er pent. Også er det så lett; det liksom svever av sted, det er unikt (for det er jo som kjent alle snøfnugg) og forgjengelig (det gjelder også heldigvis de fleste snøfnugg). Ordet snøfnugg oser av julestemning og påskesol på samme tid. Det er til å bli helt ør av.

Støvfnugg
Støvfnugg er mye mindre enn et støvkorn. Det er så lite at det ikke regnes som støv. Støvfnugg er til bare for at man skal se solstråler som kommer inn av vinduet en vinterdag. Da svever det et titalls støvfnugg opp i luften, for å understreke at luften er full av sol.

Og solen er som kjent lys, livgivende og lovende. I motsetning til mørk, morderisk og mislykket.

Med mindre man har fått for mye av den. Men da har vi Aloevera. Og hudleger.

Fnugglett
Det er så man kjenner en fjær mot huden, ikke sant? Tenk "fnugglett berøring" og du skal være laget av stein hvis du ikke kjenner en romantisk streng vibrere et sted der inne. Hvis du er kvinne og på min alder, tenker du kanskje på historier i legeromaner eller i bladet Romantikk som du leste da du egentlig var for liten til å forstå det du leste, men som du likevel slukte fordi storesøsteren din eller (i mitt tilfelle) tanten din samlet på hele årganger.

Ingen romantikk i tilværelsen? Alt kan kjøpes.

*

Fnugg er dessuten ganske morsomt å uttale. Du får fn-lyden fra ganen og opp i nesen hvis du anstrenger deg litt, også har du den brå slutten som minner om Søvpilen og Månestråle. Ugg, ugg.

Jeg vet ikke hvem som fant opp ordet fnugg, men jeg vet det var en danske. Det er beslektet med det gamle nordiske ordet "fnykr" som betyr stank. En lett stank da, vil jeg tro.

Fnugg er også beslektet med ordet "fjon", men det liker jeg ikke så godt. Det kommer av at jeg i alle år har fått høre at hodehåret i vår familie ikke nødvendigvis har vært det vi har skrytt mest av. Og at det nærmest har vært litt tynt; litt fjonete.

Visstnok ble jeg født med en masse blåsvart hår, men da jeg ble så gammel at jeg skulle til fotografen, hadde det meste falt av, og moren min måtte feste den rosa sløyfen i håret mitt med limbånd. Jeg husker jo ikke dette, men jeg vil vel anta at håret mitt var tykkere før limbåndet ble fjernet enn etterpå.

Fjon er negativt ladet, fnugg er bare positivt.

Så lenge det ikke handler om diamanter, selvsagt. Hvis kjæresten din gir deg en diamant på størrelse med et fnugg, kan du likegodt børste støvet av en gammel legeroman.

Sinnsyke bikkjer og Ingrid Espelid Hovig

Det er hundedager i heimen. Kremen blir ikke stiv og bikkja er gal. Han reagerer ikke en gang når vi åpner søppelskapet.

Akkurat denne naturstridige oppførselen kommer av at han lå i narkose for bare få timer siden, og han hadde mer enn nok med å holde hodet oppe da han sjanglet fra bilen og inn.

Ett stykk dopa bikkjeskinn

Første gang jeg hørte om hundedagene trodde jeg min mormor tok en spansk en. Hun skulle pynte en kake og greide ikke å få kremen stiv. "Ja, ja. Vi får skylde på hundedagene," sa hun. "Yeah, right," tenkte jeg.

Men det med hundedager er ikke til å spøke med. I perioden mellom 23. juli og 23. august, skal man være veldig forsiktig når man er i nærheten av mat og hunder. Maten kan risikere å råtne mens du ser på den og hundene kan bli sinnsyke.

*

Min mormors rival har i alle år vært Ingrid Espelid Hovig. De er vel omtrent jevngamle, men så vidt jeg vet, har de aldri møtt hverandre. Fru Hovig vet sannsynligvis ikke at hun har en anti-fan der ute som kun har forakt til overs for persilledusker og annet fjas.

Min mormor lager verdens beste ribbe, verdens beste kransekake og verdens beste alt annet. At en juksemaker som ikke en gang nådde henne til anklene - faglig sett, ikke nødvendigvis høydemessig - skulle få et eget program på NRK, var og har alltid vært en skam for nasjonen. I følge min mormor.

Nå har hun vel aldri sagt så mye om fru Hovig, for man skal jo ikke gi folk man ikke liker unødig blest, men det er ikke så vanskelig å forstå at motforestillingene er sterke når en eldre dame (for det har hun jo vært så lenge jeg har kjent henne) nærmest spytter hver gang hun som "berre juksar litt" kommer på skjermen.

I tillegg til nesten-spyttingen kan jeg huske et par formuleringer av typen "Ha! Det der kan hun INGENTING om!" og "Ha, ha, ha! Se på henne nå! Hun kan jo INGENTING!".

Det har også vært episoder under middager der noen uforvarende har kommet til å nevne hele Norges TV-kokke, og da har min mormor plutselig blitt mett og funnet ut at det er fryktlige mye å gjøre på kjøkkenet. Det kan jo ha vært tilfeldig, men etter at jeg selv har blitt voksen og opplevd ugreie temaer bli tatt opp mens jeg har spist, har denne reaksjonsformen virket mer og mer overlagt.

Dessuten er det er dårlig tegn når kvinnene i min familie nynner på kjøkkenet. Da er de nemlig fly forbanna. Derfor reagerte jeg nokså sterkt da jeg sto foran en nynnende mann i en kø i dag. Jeg krympet meg og lurte på om det var noe jeg hadde gjort i et helt sekund, før jeg kom på sammenhengen.

Grunnen til at jeg i det hele tatt sto i den køen, var at jeg skulle kjøpe fløte til en kake jeg bakte i går. Jeg vet at det er hundedager, og at sjansen for at kremen ikke kommer til å bli stiv er stor, men jeg får meg ikke til å kjøpe krem på boks, for det ville være å jukse. Og det driver vi ikke med i denne familien.

Ikke uten at noen begynner å nynne litt høyfrekvent og intenst.

Tam, taram!

Lunte er for pyser

Kald vind gjorde det utrivelig på verandaen, og jeg var full av energi. "Du kunne jo tatt med bikkja og gått deg en lang tur," tenker du og bikkjeskinnet er enig med deg, men det kunne jeg ikke, skjønner du, for yngstemann hadde forlatt hjemmet uten nøkkel.

Det fant jeg ut da jeg skulle legge inn en haug med nyvasket tøy på rommet hans; nøklene lå på skrivebordet sammen med en hel masse annet som jeg for enkelhets skyld kategoriserte som "diverse støv".

Så jeg gjorde noe med det. Etter å ha funnet frem støvsugeren, og nesten slitt den ut i kampen mot de enorme mengdene støv og rot, fant jeg det mest forsvarlig å trekke i fullt ABC-utstyr.

Forberedt på atomavfall og biologisk og kjemisk utryddelse, startet jeg prosessen som til slutt endte med ommøblering og full sterilisering av gulv, vegger og tak. Nesten. Hvis man ikke tar med vegger og tak og tenker at steriliseringsprosessen er støvsuging og en runde med Jif og håndklepapir. En halv rull mykt papri og en god desiliter Jif, vil jeg anslå.

Etter det fikk resten av gulvene i hjemmet gjennomgå, og så bakte jeg en kake; Et energinivå på grensen til det alarmerende.

Det var da det slo meg; JEG MÅ HA FÅTT I MEG SUKKER!

Og ganske riktig: Frokosten besto av to skiver med Prim. Og siden jeg bare skulle ha to skiver, og siden det så ut som det var for lite igjen i boksen til å dekke en skive til, smørte jeg tykt på. I etterpåklokskapens lys hadde restene i boksen nok holdt til både en og to skiver. Kanskje til og med tre.

Alt som mangler her er en skje
NB "Rik på kalsium"

Jeg må ha kjøpt Prim mens jeg var i koma, jeg kan i alle fall ikke huske det. Eller så går jeg i barndommen, for Prim var én av tre favoritter da jeg var liten. Hapå og kalverull var de to andre.

Prim og Hapå er i klassen "det kan du bare glemme at jeg kjøper, for det er både usunt og dyrt". Kalverull var spennende fordi jeg bare fikk det når jeg spiste kveldsmat hos venninnen min. Hjemme var det servelat til hverdags og kokt skinke til fest. Eller aspik, hvis det var voksenfest. (Aspik = glassmanet med bønner og gulrøtter.)

Kveldsmat med kalverull var en fest hver gang. Vi eksperimenterte med kombinasjoner; kalverull og agurk vant, kalverull og melk tapte. Hadde vi hatt melken i glasset og ikke oppå kalverullen, hadde nok blandingen stått sterkere i konkurransen.

Nå er jeg voksen, og en boks med Prim knekker ikke husholdningsbudsjettet. Det er verre med vekten. Bokstavelig talt. Og med blodsukkeret mitt. For etter den hvite tornadoen kommer den sorte tornadoen.

Og den kom omtrent samtidig som min mann kom hjem. Uheldig nok. Allerede før han hadde kysset meg hallo, hadde jeg fyrt av gårde litt berettiget kritikk.

Han påpekte at jeg hadde litt kort lunte. Jeg sa at det ikke stemte.

Etter en kort stund i hjemmets klamme arne, tok han på seg treningstøy og annonserte at det var på tide å ta seg en joggetur. Det kan ha vært et mindre utbrudd fra min side som forårsaket det, men i så fall burde han takket meg.

Jeg hørte utgangsdøren slå igjen, og så hørte jeg den bli åpnet igjen etter ett sekund. Det neste jeg så var en mann i treningstøy og et par joggesko som var dekket av tørket gjørme, liste seg inn bak meg for å hente nøklene han hadde glemt.

Slik jeg så det hadde han tre valg, og han valgte det verste; han kunne tatt av seg skoene og gått inn og hentet nøklene, han kunne spurt meg om å hente dem for ham eller han kunne (som han gjorde) tråkket møkk hele veien innover de nylig støvsugde teppene.

Han påpekte igjen at jeg hadde kort lunte.

Men det er feil. Jeg har ikke lunte i det hele tatt.