Geita Brigitte

Filmen "Hva gjør vi nå?" starter med at noen kommer bærende på en geit. En geit som heter Brigitte. Geita er stein død, men har visst superfin pels. Eller ull, heter det muligens. Jeg synes ikke noe om folk som kaller opp geiter etter meg. Og det er helt uvesentlig at geita og jeg bare nesten heter det samme.

Jeg var med andre ord i en ganske kritisk tilstand da jeg likevel bestemte meg for å se filmen. Men til tross for mine intensjoner om å leke slem filmpoliti, måtte jeg innrømme at filmen faktisk var veldig god.

*

Den handler om en liten landsby der kristne og muslimer lever og trives sammen inntil de får høre at kristne og muslimer i andre byer slår og skyter hverandre så blodspruten står. Kvinnene i landsbyen kjenner sine menn godt nok til å vite at når mannfolka får høre om ufred andre steder, vil de også snart gripe til våpen, og det mener landsbyens kvinner at må være helt unødvendig. De har mistet for mange sønner som det er.

Tiltakene kvinnene setter i gang eskalerer fra å brenne aviser og forstyrre nyhetssendinger slik at mennene ikke skal få med seg hva som skjer utenfor bygrensene, til å prøve å distrahere dem med russiske horer og hasjkaker. Filmen er både dramatisk og morsom, men nå skal jeg ikke røpe mer i fall det er noen som vil se den.

*

Derfor; tilbake til geita Brigitte.

Mens jeg så på den forholdsvis golde naturen som dannet bakteppet for filmen kom jeg til å tenke på at geiter kanskje var det eneste dyret som faktisk kunne trives der. Geiter er nøysomme dyr, tror jeg. De er også ganske sta - ikke sånn dumsta, mer sånn integritetssta, gjetter jeg. Også er de sterke i forhold til størrelsen sin. Dessuten er de mye smartere enn sauer.

Hvis du tror at sauen er kona og geita er mannen, tar du like feil som jeg gjorde til jeg var rundt ti år. Men da trodde jeg også at det nynorske navnet på hvitting var kveite. En hanngeit kalles geitebukk, en hunngeit kalles geit og en barnegeit kalles killing. Så nå vet du også det.

*

I tillegg til å inneha attraktive personlighetstrekk, gir geiter både mat, drikke og varme. Man kan spise kjøttet, drikke melken - eller lage ost av den - og av geitas ragg kan man lage sokker. Såkalte raggsokker. Du trodde kanskje raggsokker ble strikket med vanlig garn? Ha! I så fall er det bare en kjedelig ullsokk som prøver å gi seg ut for å være varmere enn den er. Raggsokker ruler.

Jeg merket snart at jeg ikke synes det var så dumt å få en geit kalt opp etter seg. Jeg vil jo også gjerne være nøysom, sta og tilby det folk trenger. Dessuten er det vel mer sannsynlig at jeg etterhvert får horn enn vinger.

Du skal ikke skue geita på ragget. Ikke på hornlengden heller.

OBS! Glatt!

"Det strisnør," sa jeg. "Det er ikke noe som heter strisnø," svarte min kollega, men han var enig i at begrepet snarest bør innføres. Strisnø er som striregn, bare kaldere. Strisnø er usympatisk. Det er ingen som liker strisnø.

Litt senere hadde værgudene innsett at de måtte jobbe litt med omdømmet sitt (Gud vet hvor mye de betalte et PR-firma for å fortelle dem det) og snøen endret karakter til myke, pene snøfnugg som dalte forsiktig og høflig ned fra oven. Min kollega ble så varm om hjertet at han satte Justin Bieber på full styrke, og den unge Justins stemmebånd vibrerte så man skulle tro hele kontoret var blitt omgjort til en filial av Kondomeriet.

*

Snø gjør veier glatte. Og glatte veier krever solide såler. Noe jeg ikke har. I alle fall hadde jeg ikke det i dag.

Så fra kontoret og bort til bilen min stavret jeg med museskritt som om jeg skulle vært 100 år. Jeg kunne sagt 90, men da ville min uforskammede spreke mormor på 93 blitt fornærmet, og det kan jeg ikke leve med.

Ingen går fri når naturen bestemmer seg for å ha det morsomt med oss

Jeg pustet lettet ut da jeg endelig sank ned i førersetet, bare for å bli slått av tanken på en to tonn tung bil som skled ukontrollert rundt i sørpa med en vettskremt og uberegnelig meg bak rattet.

Hjernen min så helt bort fra at bilen var bedre skodd enn meg, og jeg kjørte svært forsiktig hjem.

*

Og her er teorien min; det er en sammenheng mellom hvordan man kjører og hvordan man går. Ta for eksempel min kjære. Han går med faste, bestemte skritt uansett vær, vind og andre forhold som påvirker føret. Han faller aldri og jeg har aldri sett ham ustø på noen måte. Han utstråler en trygg arroganse.

Hvis det går an. Hvis ikke; stryk trygg.

Når vi er på ferie alle fire, går han først. Det er ikke fordi han mener kvinner og barn skal gå tre skritt etter, det er rett og slett fordi det er innmari praktisk. Vi har alltid en slags menneskelig brøytemaskin foran oss.

Min kjære er en sånn som leken "vi går rett på, samma hvem vi støter på" var modellert etter. Men jeg tror ikke han er klar over det.

*

Følgelig kjører han som om han fant opp trafikkreglene selv. Siden vi nesten hver eneste helg kjører enten til Tønsberg eller til Reinsjøfjell for å hvile ut etter en slitsom jobbuke, har jeg empiri på dette: Det har aldri skjedd at ikke minst én bilist har trukket seg fra kampen om veien.

Når vi er på vei til hytta, sitter jeg bare og venter på at stakkaren foran oss skal bli så sliten i nervene at han eller hun kjører inn til siden mens vedkommende blinker litt unnskyldende med blinklysene.

Og hver gang har jeg lyst til å trøste og si "Du, det er ikke din feil. Dette skjer med de beste. Hver uke."

*

"Pyse!" skriker min mann til bilisten som har hatt oss fem centimeter fra bakre støtfanger i milevis. "Ha! Endelig skjønte du det! Kjøtthue!"

Når det skjer, pleier jeg å minne ham på den gangen han presset husverten vår til å flytte seg mens de begge sto og ventet på rødt lys. Og når han sier at han ikke husker det fordi det er så lenge siden, pleier jeg å gni det inn ved å minne ham på at han kjørte med taket av og husverten vår hadde bilvinduet åpent. Det var ingen mulighet i verden for at han ikke hørte en galning rope "Amøbehjerne! Hahahaha!"

Jeg har begynt å bli litt strengere med ham. Nå sier jeg klart, pedagogisk og voksent i fra at han må holde avstand til bilen foran. Sist søndag sa jeg "FAENS FØKKINGS IDIOT! NÅ HOLDER DU FOR HELVETE LITT MER AVSTAND!!!!!" i en rolig tone.

"Hæ?" sa han oppriktig forundret. "Det er da bilen foran som har ansvaret for å holde riktig avstand?"

Sko og sjokolade

Jeg liker mange ting. Familien min liker jeg også, men de er jo strengt tatt ikke ting. Derfor unngår de fleste av dem å bli skrevet om i dag, og det mistenker jeg at de er ganske glade for.

Tingene jeg vil fremheve nå er sko og sjokolade.

*

Jeg liker naturligvis ikke alle sko, og jeg liker heller ikke all sjokolade. Sjokolade blandet med appelsin eller banan eller - Gud forby - chilli, er direkte vondt. Kombinasjonen mint og sjokolade går derimot helt fint, så det er ikke det at jeg er prinsipielt imot blandingen av sunt og usunt.

Men argumentet om helse og sjokolade kan du få billig av meg.

Denne smaker så vondt at den ikke fortjener å kalles sjokolade.
Jeg mistet tilliten til Freia i flere år etter denne lanseringen. Fysjom!

At man blir en smart og lever lenge av å spise mørk sjokolade, er meg knekkende likegyldig. For det første fordi mørk sjokolade smaker æsj, og for det andre vil jeg bli smart nå, ellers kan det være det samme.

Slik jeg ser det, er det å få lov til å være stokk dum den eneste fordelen ved å bli ordentlig gammel. Jeg ser for meg at jeg skal sitte på aldershjemmet og spy ut teorier og gloser jeg ville rødmet av i dag. Og det sier egentlig ganske mye. Det er flere som har hørt meg synge enn som har sett meg rødme, og jeg synger knapt nok i dusjen.

*

En god sjokolade på rett tidspunkt kan være ren lykke. Heldigvis er det en masse tidspunkt som er riktige. Jeg er lett å glede, med andre ord.

Jeg er lett å glede når det gjelder sko også. Flere ganger i uken holder det bare å se på sko. Butikken kan gjerne være stengt, så lenge de har ett eller to par utsøkte stiletter utstilt i vinduet.

*

Kamikaze i Bogstadveien selger pene sko, og rett som det er kan de som går eller kjører forbi se meg stå og sikle på vindusutstillingen. Nesten som piken med fyrstikkene, bare uten fyrstikker og med sjokolade.

Bytt ut fyrstikken med en 200-grams Fruktnøtt og ullsjalet med ett eller annet fra Gucci

Noen ganger - når min mann vil være litt i fred eller når han vil kjøre seg en tur i Corvetten sin - setter han av meg foran butikkvinduet og gir meg en pose M eller ti-tolv Marsipanbrød. Slik bevarer vi ekteskapet; vi har hørt at det skal være lurt å gi hverandre rom til å gjøre det den enkelte har lyst til.

*

Det siste med at han setter meg foran et butikkvindu, er selvsagt ikke sant. Men han kunne gjerne gjort det for min del. Jeg hadde kost vettet av meg. Grunnen til at han ikke tar sjansen på å sysselsette meg med slike tiltak, er naturligvis at han vet at jeg ikke ville nøyd meg med å kikke. Hvis butikken hadde vært åpen, hadde jeg spist opp sjokoladen og deretter med stort alvor og høyt blodsukker gått berserk med kredittkortene innenfor døren.

Fordelen hadde vært at jeg hadde vært euforisk og kjærlig i flere dager, ulempen hadde imidlertid vært at samtlige kredittkort hadde vært slitt, om ikke utslitt.

Hvis butikken hadde vært stengt, hadde jeg vært den første kunden neste dag. Og det hadde nok blitt dyrere om jeg hadde fått opparbeidet kjøpetrangen natten over.

*

Så hvorfor liker jeg sjokolade og sko så veldig, veldig godt? Og bør man i det hele tatt prøve å nekte seg ting man setter så stor pris på når det ikke skader annet enn ens eget selvbilde som disiplinert og fornuftig?

Først til hvorfor jeg liker sko og sjokkis så godt;

1) Jeg liker pene sko fordi de er pene, og fordi de passer uansett hvor mye jeg går opp i vekt. (Vil jeg tro.)

2) Jeg liker sjokolade fordi det får lykkefremmede, kjemiske stoffer til å løsne i hjernen min og bevege seg rundt i kroppen mens følelsen av sann og uforfalsket glede fortrenger vissheten om hvor mye jeg må svette for å få kaloriene bort. Jeg er en stor fan av fornektelse. Det gjør deler av livet verdt å leve.

Og så til spørsmålet om man bør nekte seg ting man liker veldig godt forutsatt at inntak, bruk eller innkjøp av tingene ikke skader andre.

Svaret på det er nei.

Norsk og stolt av det

Egentlig skulle dette vært et nyttårsforsett, men siden jeg alltid har ment at planlegging er for pyser, setter jeg forsettet ut i livet med det samme; jeg skal bli stolt av landet mitt.

Norge i rødt, hvitt og blått. Norge med fjell, klart vann og ren luft. Norge der alle - eller i alle fall innmari mange - blir veldig godt ivaretatt.

*

Det slo meg da jeg snakket med en dame jeg møtte i Georgia; hun utstrålte stolthet over et land med tonnevis av kultur, dramatisk historie og en noe usikker fremtid på mange områder. Jeg ble liksom litt svar skyldig da hun spurte meg om Norge. "Æææ, vi har veldig fine bunader," sa jeg. Mitt ubegavede nek.

"Men dere er jo så flinke på miljøvern," insisterte hun og fortale om forurensning og felling av trær uten mål og mening. Jeg begynte å bable om de fem søppelkassene Tønsberg kommune har plassert utenfor sommerhytta vår. Skamrødmen kom krypende.

Søppelkasser i solnedgang

Det er så veldig lett å fokusere på det negative. Alt det som ikke virker. Ikke misforstå; vi skal aldri hvile. Vi skal forbedre det som kan bli bedre, men det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig: Vi er flinke til mye, og det skal vi jammen fremheve.

Vi har masse å lære bort når det gjelder teknologi - særlig på felt som olje og energi - vi har et velfungerende demokrati (selv om jeg blir litt i tvil hver gang jeg leser kommentarfeltene i nettavisene), vi har flott natur og vi er ikke så verst når det gjelder å hjelpe dem som ikke har det like bra som oss. Vi kan klappe oss selv litt på skulderen og rette opp nakken slik at vi ser folk rett inn i øynene.

Når vi beundrer skotuppene våre og retter på nisselua med det norske flagget, tror bare resten av verden at vi er noen overlegne blærer. Alternativt at vi rett og slett er litt langsomme. Kanskje har de rett i begge deler.

*

Norge er er et skamløst rikt land sammenliknet med de fleste andre land i verden. Da jeg snakket med min nye georgiske venn, merket jeg at oljepengene satt litt fast i halsen min. Hun så ut til å ha det bra på alle måter, men vi hadde kjørt nok rundt i hovedstaden Tblisi til å se at fattigdommen ikke var langt unna.

Jeg tok meg i å lure på hva en av de georgiske kjøpmennene vi så - butikken var et hull i en murvegg og det fantes nesten ikke varer - kunne fått ut av en av mine månedslønner. Og hva han hadde sagt hvis han hadde fått vite hva jeg brukte pengene mine på. (Nå skal det sies at hvis min mann hadde vært klar over hva en dagkrem kostet, hadde han også reagert med vantro og et lett hjerteinfarkt.)

*

Norge er dessuten et land i dyp fred, som flere politikere kaller det. Jeg liker det uttrykket. Det får meg til å sove godt om natten. Jeg skulle bare ønske noen kunne innbille meg at det var trygt å gå ute i Oslos gater, for der sliter jeg litt.

Når jeg hører noen snakke om det de opplevde under krigen, er det som regel min 93 år gamle mormor. Georgierne var i krig i 2008. Georgiske barn blir engstelige når noen skyter opp nyttårsraketter, og landet har uløste konflikter med Russland som gjør at russiske stridsvogner står inne på georgisk territorium, bare 40 kilometer fra hovedstaden. Ingen tror at russerne leker butikk, det har de smertelig fått erfare.

*

I Tblisi ble vi tatt med ut på en lokal restaurant som spilte georgisk musikk i et bankende kjør. Det var sang og dans og stor stemning. Georgiske tradisjonelle retter ble servert på rekke og rad. Hvor må vi gå for å spise tradisjonell mat her i Oslo? Bondeheimen? Hva er forresten tradisjonell norsk mat? Kjøttkaker? Lutefisk?

Og finnes det noe sted vi kan ta med besøkende for å se folkedans på en vanlig hverdag? Ikke vet jeg. Jeg vet ikke en gang hva det skulle vært. Springar? For reinlender og polka er vel ikke norsk?

*

Så hvordan bli stolt av Norge uten å virke blærete? For det er det jeg kjenner på når jeg er i utlandet og skal fortelle om landet mitt; jeg er redd for å bli tatt for å være elitistisk, for å virke overlegen. Hvem tror jeg at jeg er, liksom. Jo, et ekte barn av Janteloven!

Jeg tror jeg må begynne med begynnelsen. Den kulturelle begynnelsen. En begynnelse som kanskje ikke er helt vår, men som er nok vår til at vi kan ta den til oss. Jeg snakker om Håvamål.

Selvsagt skal vi ikke begynne å tilbe Odin og Tor igjen, men vi skal se litt på hva som definerer oss som folk. Eller hva vi ønsker skal definere oss. I Håvamål er det blant annet moral, logikk, mot, vennskap, måtehold og klokskap som fremheves som ideal.

*

For meg høres det ut som den norske folkesjela - i alle fall den ideelle norske folkesjela. Neste gang jeg møter noen som lurer på hvordan vi har det i Norge, skal jeg svare at vi har det helt fantastisk. Jeg skal fortelle at vi er et folk som har arbeidet hardt, men som har hatt masse flaks. Jeg skal understreke at vi er veldig klar over hvor heldige vi er og at vi håper at det er noe vi kan bidra med for å gjøre verden til et bedre sted. Også skal jeg skryte av Frognerparken, og norske fjell og kanskje til og med litt av Operaen. Og av bunaden min som min mor har sydd.

*

Vi har rett og slett ikke lov til å la være å fortelle at vi har det bra, og vi er nødt til å oppføre oss pent så bra som vi har det.

Du har ingen unnskyldning hvis du er fra Norge. Ingen unnskyldning overhodet.

***

PS

Her er noen eksempler fra Håvamål:

Vanklok mann 

som vankar ute, 

det er tryggast han tegjer. 

At lite han veit, 

det vitrast ingen, 

utan for mykje han mæler.

Oversettelse 

Hvis du er trang i nøtta, gjør du lurt i å holde kjeft, for så lenge du gjør det, er det ingen som skjønner hvor dum du er. Som for eksempel når du begynner å bable om søppelkasser når den du snakker med er bekymret for at landet hennes kommer til å dø av mangel på frisk luft.

Er du halt, kann du ride, 

handlaus gjæte, 

er du dauv, kann du duga i strid. 

Blind er betre 

enn brend å vera; 

daud mun ein lite duga.

Oversettelse
Skjerp deg, din pyse. Det er alltid noe du kan bidra med. Husk at de fleste plager forsvinner med et Donald-plaster og en finger i jorden.

Apropos aliens

Vi er på hytta, og jeg har trent. Mens jeg trente så jeg på et program om kommunikasjon med ikke-jordiske vesen. Noe jeg er veldig interessert i.

Den oppvakte leser har nå stilt seg minst to spørsmål; hvordan jeg kan se på tv mens jeg trener - jeg går vel på ski? Og hvordan jeg kan være så veldig interessert i små grønne menn ("kanskje hun er gal?").

Jeg har en treningsmaskin foran TV'n og ja, det kan hende jeg er gal.

Så. Da skulle de forstyrrende elementene være ute av verden og jeg kan begynne på dagens tekst. Om vårt snarlige møte med vesen fra andre planeter.

Bare så det er sagt; jeg har gledet meg til det lenge. Jeg har sett frem til litt andre impulser. Ikke misforstå - jeg kjeder meg ikke, men du må vel være enig i at det skal bli spennende å finne ut av hvilke skomote som er hot i en annen galakse? Eller om de har funnet en måte å bli tynn på som ikke krever svette, kirurgi eller sult?

*

Det som først fattet min interesse i programmet var da en forsker fortalte at dumme hjerner trengte mindre energi enn smarte hjerner. Det fant jeg nokså trist. For det er jo en kjensgjerning at jeg har lagt på meg litt siden jeg var 24, og så vidt jeg vet har inntaket av kalorier omtrent vært det samme.

Det må jo i så fall bety at jeg har blitt dummere. Energien jeg har tatt inn blir ikke lenger brukt til å være lur, den blir lagret på steder som gjør at jeg nærmer meg formen på en frukt.

*

To forskere var uenige om hvorvidt vi kunne kommunisere med de små grønne mennene som snart ville komme på besøk. Det var ingen av dem som mente at de kom til å være små og grønne, men i mangel på fakta, er det like greit å forholde seg til begreper alle kjenner. Små grønne menn = vesen fra andre planeter.

Forskerne var også uenige om de små grønne mennene ville komme i fred eller om de ville komme for å tømme planeter for ressurser. Det siste er skremmende, men ikke særlig sannsynlig, spør du meg. For sett at de ville ha luften vår, oljen vår eller oss - hvordan skulle de fraktet alt sammen tilbake? De har tidenes logistikkutfordring og jeg tror de ville tenkt på det før de dro hjemmefra.

Jeg har forresten blitt litt mindre imponert over såkalte forskere siden en av dem uttalte at stormen "Sandy" både kunne ha positiv og negativ effekt på den amerikanske valgkampen.

*

Nei, jeg tror ikke de små grønne kommer riktig enda. Det er mer sannsynlig at de monitorerer oss as we speak. Kanskje titter de ned på oss akkurat nå. La oss da håpe at de får øye på Torbjørn Jagland, Per Olaf Lundteigen eller Rune Rudberg. For da tror jeg de snur. Så kan de heller komme tilbake når vi er klare til å ta imot dem.

Hvis de hadde kommet i kveld tror jeg rett og slett det ville blitt helt kaos. Vi er for eksempel snart klar for middag, og etter det skal jeg se "Skal vi danse". Når vi snakker om aliens, liksom.

Og nå først fikk jeg vite at hun gikk ut i forrige runde. Ok. Da blir det vri åtter.

Jeg er november

At hver alder har sin sjarm eller at hver årstid er deilig på sin måte, er noe romantisk sludder. Hvilken sjarm har 44? Eller 76? Eller 102? Det er ikke tallet som betyr noe, det er personen bak. Og det er ikke engang sikkert han eller hun er særlig hyggelig.

Dessuten er det en belastning både for mennesker og årstider å ha forventninger om at man skal være så sjarmerende. April blir jo årlig slaktet for å ha vært en elendig vårmåned, for ikke å snakke om stakkars, utskjelte juli. Men november! November står seg. Av den enkle grunn at ingen forventer at november skal være noe annet enn våt, kald og guffen.

Majorstua 2. november klokken 10.45

Hvis november plutselig skulle vise seg å bli fin et par dager, er folk over seg av glede. "For en fantastisk høst," sier de da. Kun basert på to soldager midt i måneden. Det er mye lettere å huske disse to soldagene, enn å glemme den uken med regn de opplevde i juli.

*

Jeg vil gjerne være november. Tenk så deilig det må være å gå rundt og få ros for de enkleste ting?

"Har du lagt i vaskemaskinen? Så utrolig fantastisk!" eller "Du klarte å stå opp og gå på jobb, og ikke bare det! Jammen gjorde du ikke litt nytte for deg også!"

Ingen hadde heller klaget på at jeg var sur og grinete. "Ja, sånn er det bare med henne," hadde folk sagt når de hørte meg spytte ut fornærmelser og galle.

*

Det morsomste er jo at noen liker november akkurat som november pleier å være; grinete og slapsete.

Kanskje jeg faktisk er november? Det er jo enkelte som uttrykker at jeg er både ønsket og elsket.

Men det store spørsmålet er jo om de bare biter tennene sammen mens de venter på desember.

Sak 1: To minutters skamrødme

I går la Canal Digital et blått bilde med en tekst over Nyhetskanalen. De som satt og så på TV ble altså plutselig avbrutt med en plakat fra Canal Digital i stedet for å få lov til å se på nyhetene.

Hvis du slo på Nyhetskanalen i går, fikk du opp dette bildet

Sånn får man ikke lov til å gjøre. En hvilken som helst førskolelærer ville tatt en alvorsprat med en unge som ødela en annens tegning, og dette er nemlig akkurat det; Hærverk.

Hærverk på et høyt plan. Et plan som koster penger, omdømme og respekt.

*

Da TV2 intervjuet en representant for Canal Digital sa han at han ikke visst hvordan dette kunne skje. TV2s kommunikasjonssjef tvilte sterkt på det, men sa også at han var bekymret for at de ikke hadde bedre kontroll på hva de gjorde.

Jeg tror ikke at Canal Digital har kommet borti en feil knapp. Jeg tror heller ikke at ledelsen i selskapet har gitt beskjed om at en tekniker skal komme borti den knappen, men ledelsen går ikke på noen måte fri i denne saken.

Ansvaret for at Nyhetskanalen gikk i blått i et par timer var noens, og denne noen har trodd at det var helt greit.

Det er Canal Digitals ledelse som har ansvaret for selskapets kultur. De har åpenbart ikke formidlet til sine ansatte at dette er en strid som skal foregå på skikkelige vilkår, de har formidlet at det er greit å bruke feige knep. De har gått foran med et elendig eksempel.

Jeg håper de bruker minst to minutters stillhet i neste ledermøte til å skamme seg til de rødmer.

*

De har latt det gå ut informasjon fra selskapet som villeder kundene til å tro at det er TV2 som er vrange, de har omdefinert ordet "valgfrihet" og de gidder ikke engang unnskylde når de blir tatt med buksene nede for å ha ødelagt andres arbeid.

Canal Digital skriver: "... vi imøtekommer TV2s viktigste krav samtidig som vi opprettholder løftet om valgfrihet overfor våre kunder. ..."

*

Kjære Canal Digital,

Hvordan kan det da ha seg at jeg ikke får Nyhetskanalen etter 23. november? For selv om TV2 skulle si nei til dette tilbudet, lover dere meg likevel valgfrihet, og jeg velger TV2s kanaler.

Så enkelt ser jeg det.

Birgitte

PS Jeg har ikke funnet NOEN informasjon på deres sider som gir meg en forklaring på dette. Og jeg ser frem til en unnskyldning og en forklaring på at dere oppfører dere som ramp.