Et forbilde før og etter

Ok, så er jeg litt monoman; Litt ensporet. Men det hjelper alltid å få det ut, synes jeg, derfor har jeg tenkt å filleriste KK enda en gang.

KK: Det er ikke ok å fortelle oss at vi er gode nok som vi er, samtidig som dere perfeksjonerer de dere tar bilde av med et redigeringsprogram.

Se hva jeg mener her:

Fra KK nr 45

Akkurat så tynne overarmer ville jeg også ha. Men en uke etter, ser hun slik ut, gitt:

Fra KK nr 46

Samme dama, men syv digitale kilo mer. Sånn cirka.

Her har KK tatt før- og etterbilde av henne i forbindelse med et et tv-opptak:

Bildet er hentet fra KKs Facebook-side. Modig gjort, synes jeg.
På en annen side; de gangene jeg ser sånn ut, er jeg ikke tilregnelig.

Jeg har lyst til å fortelle KK-redaktøren, Gjyri Helén, at hun er god nok som hun er. At hun sikkert er et forbilde for veldig mange. At hun ikke trenger å slanke bort lår og armer. Dessuten legger man så fort på seg igjen at det nesten ikke er verdt alt slitet.

Men jeg er ikke en av dem som går rundt og messer at former, vill hårvekst og rynkerer er fint. Jeg synes idealet ligger i nærheten av en veltrimmet piperenser. Aller helst ville jeg veid ti kilo mindre enn jeg gjør nå, med det hatt en BMI på 18 og blitt klassifisert som undervektig med god margin.

Det hadde jeg sett på som strålende. Jo mindre, jo bedre.

Rynker og valker er jo dessuten det samme. Valkene er bare en god del dypere. Av psykologiske årsaker har man imidlertid bestemt å kalle valkene man har i ansiktet for rynker. Man skal ha umenneskelig mental styrke for å gå inn i et parfymeri og si at man skal ha en krem mot valker i pannen. Faktisk begynner jeg å grine litt bare av tanken.

*

Jeg har allerede bestilt en gravsten der det står "Her hviler Birgitte, endelig tynn nok" så det sier seg vel selv at jeg ikke tror noe særlig på at jeg vil oppnå 54 kilo i dette livet. (Datoen står åpen, btw.)

Da jeg skulle regne ut BMI'en min og plottet 173 inn der det sto vekt og 54 (idealet) der det sto høyde, fikk jeg nesten et infarkt. "Ekstrem fedme" sto det, og jeg slo umiddelbart fra meg planen om å be min kjære kjøpe en sjokoladeplate til meg når han likevel skal ut og lufte bikkja.

Men da jeg skjønte feilen, ville jeg bare feire. Snart er han tilbake med én sjokolade og to liter is.

Det er en slags moral i dette. Årene mine tilstoppes i rekordfart og målet kommer jo uansett nærmere for hver dag som går.

Anonyme byråkrater

"Hei, jeg heter Birgitte, jeg er byråkrat, det er fire år, åtte måneder, tre dager  og fire timer, sånn cirka, siden sist jeg var vrien med noen bare for moro skyld. Jeg lover å gjøre jobben min slik staten krever, men jeg lover også å være så smidig jeg bare kan. For det gjør verden til et bedre sted.

Jeg er stolt og glad over å stå her foran dere i dag og fortelle at jeg fremdeles har et sterkt ønske om å gjøre tilværelsen enklere for dem som betaler lønnen min og dem som ber om tjenester fra meg. Ofte er det de samme menneskene. Det er jeg klar over."

*

Vi byråkrater har et dårlig rykte. Og det er ikke sikkert at vi fortjener det. Man skal ikke generalisere på spinkelt grunnlag, og noen av oss er faktisk ganske hyggelige, hjelpsomme, smarte, pene, morsomme, snille, kloke og serviceinnstilte.

*

En gyllen regel er at du i de fleste tilfeller må snakke med minst fire byråkrater (her inkluderer jeg kommunale saksbehandlere for letthets skyld) før du får nummeret til en telefon det kanskje er noen som tar.

Når vedkommende som har telefonen på pulten sin ikke har lunsj, er i møter, sladrer ved kaffemaskinen eller er på do, er sannsynligheten hele 27 prosent for at han eller hun velger å ta telefonen.

Det er gode odds. Sammenliknet med Norsk Tipping.

*

I dag skulle jeg gjerne vite min egen blodtype. Jeg ringte det private legesenteret jeg bruker. Jeg innrømmer at  jeg var litt fordomsfull, for jeg trodde kanskje jeg kunne stole på noen jeg betaler tusenvis av kroner til hvert år.

Hypokondere kan også bli syke, jeg bare nevner det.

*

Etter tre tastevalg, fire lange ringtoner, en lang, død summetone (noen kastet meg ut av køen, gitt) og nye tastevalg og ringetoner, fikk jeg snakke med en i klær som kan vaskes på 100 grader.

- Ja, hei ... jeg ville gjerne vite blodtypen min ...?
- Er du medlem?
- Ja ... (det var tastevalg 1, så jeg trodde kanskje de visste det)
- Jeg må sette deg over.
- O... (jeg skulle bare si ok, men greit. Jeg setter pris på effektivitet.)

- Ja?
- Hei, det er Birgitte Frisch, jeg vil gjerne vite blodtypen min.
- Og?
- Vel, jeg tenkte kanskje dere hadde den ettersom jeg bruker en lege hos dere og ettersom jeg er operert en del ganger. Jeg vet at dere har fått papirene mine.
- Ja?
- Ja, kan du se etter?
- Det er svært sjelden vi har opplysninger om det.
- Ok ... men kan du se etter?
- Da må jeg ha fødsels- og personnummer.

Jeg oppga alt hun trengte og stavet fornavn og etternavn;

- BIRGITTE FRISCH: F R I S C H
- Jeg finner ingen Schrich.
- Nei, jeg heter Frisch: Foxtrot, Romeo, India, Sierra, Charlie, Hotel
- Hotel?
- Ja. H for Hotel.
- Hrisch?
- Nei. F for Frode, R for Reidar, I for Inger ...
- F for Finger?
- Nei, I for Inger!
- Irsch?
- Gud ...
- Unnskyld?!
- Frisch! Med F for Frode!
- Ja, her har vi deg. Frisk, ja. Birgitte Frisk!
- Akkurat.
- Nei, jeg kan ikke se hvilken blodtype du har.
- Så hva gjør jeg da?
- Det vet jeg ikke.
- Ok. Takk skal du ha.
- Å, det var så lite.
- Ja, det har du rett i.

Jeg ringte de som skar i meg.

- Sentralbordet, Ullevål sykehus.
- Hei, jeg skal snakke med noen som kan si meg hvilken blodtype jeg har.
- Jeg setter deg over til arkivet.

Ring, ring.

- Ja?
- Hei, kan du fortelle meg hvilken blodtype jeg har?

Prosessen med navn og nummer gjentok seg, men tok kortere tid.

- Vi har dessverre ikke registrert noe i papirene våre.
- Men jeg er jo operert over ti ganger hos dere, hvem vet dette?
- Blodbanken.
- Selv om jeg ikke er kunde?
- Hva?
- Kan du gi meg nummeret?

Jeg fikk nummeret og ringte.

En dansk dame svarte. Jeg skjønner ikke dansk så godt.

- Ja?
- Hei, dette er Birgitte Frisch. Kan du hjelpe meg med å finne ut hvilken blodtype jeg har?

Den danske damen lette og fant.

- Ja, jeg sitter med papirene dine her. De er fra 1997.
- 1997? Jeg ble jo operert sist i juni i år?
- Det vet ikke jeg noe om.
(Tror jeg hun sa.)
- Ok, men hva står det i papirene fra 97?
- Det kan jeg dessverre ikke oppgi over telefon.
- Så hva gjør jeg da?
- Jeg kan sende papirene til legen din, men du har ikke en kopi hjemme da?
- Papirer fra 1997? Nei!
- Det var litt rart.
- Synes du?
- Ja.
- Vel, jeg har ikke kopi hjemme og jeg trenger dette raskt, jeg skal på tjenestereise til utlandet og jeg tror ikke jeg kan vente på at legen min skal motta papirer fra dere.
- Da kan jeg ikke hjelpe deg.
- Men det jeg vil ha en bekreftelse på er at jeg har A+.
- Ja, det kan jeg bekrefte at du har.
- Herregud.

Jeg takket og la på. Og sendte en hyggelig tanke til alle de ansiktsløse byråkrater som gjør hverdagen litt lettere. Den danske damen er en av dem.

Jeg mener oss.

God morgen, mann! Økseskaft!

- Det går an å rappellere ned fra et Hercules-fly, sa han.

- Hæ? I fart? spurte jeg

- Ja.

- Nei, det går ikke an.

- Jo, du må ikke si at ting ikke går an.

- Jo, det kan jeg. Det går en grense for alt og det går ikke an å fire seg ned i et tau fra et fly. Hvis man prøver det, blir man hengende i en strek bak flyet, hvis man i det hele tatt greier å holde seg fast.

- Du må aldri si at ting ikke går.

- Jo.



- Jeg drømte at jeg kjøpte meg UGGs, sa jeg.

- Bra!

- Jeg trodde ikke du likte UGGs?

- Hva? Nei! Jeg synes du sa «øks».

- Nei, jeg sa UGGs. Men hvorfor liker du ikke UGGs?

- De er stygge.

- Så du synes økser er pene?

- Ja.

- Alle økser?

- Nei.

- Hvilke økser, da?

- Den vi har på hytta.

- Men ikke UGGs.

- Nei.

Mor

Jeg har kanskje verdens sprekeste mormor. Hun er snart 93 år og mente selv at det ikke gjorde seg å hoppe på trampoline, så det sluttet hun med for noen år siden. I dag ringte jeg henne for å finne ut hvordan det var å leve uten vaskemaskin.

Mor ga alle de gode genene til sine to døtre og da var det bare gensøppel igjen til meg

Jeg synes nemlig det er et ork å legge i en 60-gradersvask og kan egentlig ikke forestille meg et liv uten Miele. Min mormor, heretter kalt Mor - for det er det hun blir kalt av både barn, barnebarn og oldebarn - vasket klær i en bryggepanne av kobber til 1960.

En bryggerpanne med vedfyring

- Du sier at du fyrte opp kjelen ... du mener at den var elektrisk, ikke sant?
- Hahahahahahaha, å nei, du. Vi fyrte med ved, ja! Også hadde vi vaskebrett.
- Men du hadde jo full jobb, hvordan fikk du tid til å vaske?
- Vi brukte jo håndklærne mer enn én gang, da, også vasket vi jo ikke så ofte som vi gjør nå.

*

Tørketrommel fikk hun i 1980. Jeg rødmer litt ved tanken på at jeg furtet i en hel uke i sommer helt til min kjære gikk med på å kjøpe tørketrommel til sommerhytta. Jeg tror til og med at jeg trakk høysnue-kortet ("Du vet jo at jeg er allergisk, mener du at jeg skal tørke tøyet ute og dra med alt pollenet inn???!").

I tillegg brukte jeg et kjent manipulasjonstriks; jeg latet som jeg godt kunne tenke meg et godt gammeldags tørkestativ i en hel uke før jeg startet furtingen. Jeg dro ham til og med til Maxbo for å inspisere ulike tørkestativ og la vekt på hvor morsomt det ville være å grave et hull, fylle det med sement og armering for så å plante tørkestativfestet ned i guffa. Vel vitende om at han hadde sett frem til en avslappende sommer i flere år.

Det var da han gikk ut av Maxbo uten tørkestativ jeg skjønte at jeg kom til å få en tørketrommel, men siden det ikke skjedde samme dag, mente jeg at jeg hadde lov til å sutre litt. Nå som jeg har blitt fire måneder mer voksen, ser jeg jo hvor dumt jeg oppførte meg. Men hva gjør man ikke når man er ung og dum og trenger tørketrommel.

*

Mors første vaskemaskin var en Elto og hadde vrimaskin på toppen. Hun kunne altså kaste vaskebrettet, men hun måtte fremdeles gjøre den jobben en sentrifuge gjør nå.

Hun kastet forresten ikke vaskebrettet. Det fungerer nå som pynt på mine foreldres hytte.

*

Mor og Far hadde bodd i sitt nybygde hus i fire år da de investerte i vaskemaskin. De hadde en datter på fire og en datter på 16 (min mor). Min morfar, hans far og brødrene hans hugget selv tømmeret til tomannsboligen de bygde.

- På den tiden måtte vi ha 20.000 kroner i egenkapital, fortalte Mor. - Og hvem hadde vel det på den tiden?

Tømmeret og grunnmuren ble egenkapital, og huset kostet til sammen 48.000 kroner. Mor og Far leide ut andre etasje av huset sitt; Månedsleien var 107 kroner i måneden.

*

Jeg husker det som et digert hus med en enorm frukthage. Jeg hadde min egen lekestue og tilbragte store deler av barndommen med å bli grundig bortskjemt av to besteforeldre og en tante. Min tante var bare tolv år eldre enn meg, og da jeg ble født gjorde hun gode penger på å vise meg frem for 25 øre pr titt inn av vinduet der jeg lå og sov.

For et par år siden møtte min tante og jeg en mann på svabergene ved Sandefjord. "Det er hun du betalte 25 øre for å se på for 40 år siden," sa min tante. "Jeg hadde heller betalt 25 kroner for å se henne nå," svarte fyren.

Jeg tok det som et kompliment, men kom på at 25 kroner ikke er så veldig mye penger. Inflasjonsjustert er 25 1968-øre imidlertid 5,46 2012-kroner (med en gjennomsnittsrente på 7,26 prosent), så jeg kan vel anse meg heldig.

På flere måter, faktisk. Men jeg tror jeg ber yngstemann om å legge i vaskemaskinen. Ungdom har godt av å jobbe litt.

Ingen mann er en øy og ingen kvinne er et hull

Jeg har sittet under jorden uten muligheter for sollys i hele dag. Siden jeg har sittet under jorden vet jeg jo ikke om det har vært sollys utenfor, men når man sitter under jorden, drømmer man fort om sol og frisk luft. Jeg begynte å drømme allerede etter et par timer. Ikke så mye om sol, men om shopping.

Det er ofte shopping jeg drømmer om. Selv når jeg har mareritt, går det i shopping. Da helst kombinert med manglende evne til slanking. Jeg drømmer med andre ord om at klærne mine ikke passer. Når jeg våkner – badet i min egen svette og bikkjas sikkel (enten står han over meg fordi han er bekymret, eller så håper han at jeg skal trekke mitt siste sukk slik at han kan spise meg) – når jeg altså våkner av skrekk, er mine eneste to tanker at jeg må kaste alt snop vi har i huset og at jeg MÅ greie å få inn en lang treningsøkt i dag.

Som vanlig er det en slags omvendt proporsjonal effekt som slår inn; når jeg på slutten av dagen skal gjøre opp regnskap, kommer jeg til at jeg synes det var for galt å kaste mat (les; snop) og jeg brukte den tiden jeg egentlig skulle ha trent til å sitte og proppe kjeften full av iskremrester, to hele potetgullposer som var igjen fra siste fest og tre sjokoladeplater som jeg trodde min mann hadde hatt vett til å gjemme bedre enn bak kjøleskapet.

                                                                            *

Normalt vil til og med jeg si at jeg strengt tatt ikke har behov for å shoppe. Jeg har flere klær enn jeg klarer å bruke, og etter at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle kjøpe flere kjoler før jeg hadde brukt de fire som henger i skapet med prislappen på, kjøpte jeg tre nye. Nå ser jeg frem til syv middager med akkurat de samme menneskene, slik at alle de som er der kan beskrive meg som «hun som aldri kommer i den samme kjolen». Med vår sosiale hyppighet har jeg regnet ut at det vil ta cirka tre og et halvt år.

Men nå kan det vise seg at jeg MÅ ut på shopping om jeg vil eller ei. Jeg har akkurat lest meg opp på siste nytt, og siste nytt er virkelig gammelt. Siste nytt er nemlig at vi nå må se ut som vi levde i barokktiden.

For de som ikke kan se for seg barokkmoten, nevner jeg brokade, overdådighet og sirlige ornamenter. Vi snakker silkestrømper og knebukser for menn, og enorme skjørt gjerne med masse volanger for kvinner. Korsettet var en selvfølge og det var sikkert også luktesaltet. De bittesmå pompadourveskene kunne ikke brukes til stort annet enn en flaske luktesalt uansett. 

Heldigvis for kvinnene på den tiden (1600-tallet’ish), trengte de ikke dra på nøkler, mobiltelefon, ekstra strømper og nødvendig sminke. De hadde naturligvis ikke mobiler, de trengte ikke nøkler fordi de antakeligvis hadde en eller to tjenere som sto klare ved hoveddøren, strømpene var ikke synlige med mindre de ville det selv og sminken hadde kammerpiken lagt en gang for alle.

Den eneste barokke dikteren jeg kan komme på her jeg fremdeles sitter under jorden, er John Donne. Herr Donne hadde mulighet til å leve et liv dansende på roser, for han var født til penger og høy anseelse. Kjærligheten kom imidlertid i veien, og han mistet sitt gode navn og rykte fordi han giftet seg med en 14-åring. Dette kan vi jo nikke til i dag og tenke at han jammen fortjente en del tyn for å gifte seg med en unge, men det var ikke det hans samtid reagerte på; nei, da. Den unge piken var ikke fin nok. Alderen hennes var ikke et tema, så vidt jeg vet.

Den gang Donne levde singellivets glade dager, strødde han rundt seg med dikt. De var gjerne både amorøse og direkte. Mens hans kolleger blygt hvisket frem «love» når de egentlig mente heit, dampende sengekos, sa Donne rett og slett «sex». På det feltet var han revolusjonerende og skapte sikkert behov for en masse luktesalt.

                                                                                *

John Donnes formuleringer lever videre i flere sammenhenger, og det er mange av oss som til stadig refererer ham uten å vite det. "No man is an island," sa Donne som også var den som først sa «Klokkene ringer for deg». Hemingway var altså en hermekråke.

Her jeg sitter uten tilgang på annet en en innmari god kakao og en halv Farris, tenker jeg mye på John Donne. Han gir meg trøst, faktisk. For hvis ingen mann er en øy, kan vel heller ingen kvinne bare være et hull i jorden. Og det må jo bety at det finnes en verden der oppe som er full av både brokadekjoler og silkestrømper. Og kokosboller.

Etter snart å ha avsluttet dag én av en øvelse som vil holde meg her nede hele uken, kommer jeg til å fortjene både snop, kjoler og blondesko. La barokken komme! Etter åtte kopper med kakao, ser jeg til og med fordelen med korsett.

Hurra for far

I dag hedrer vi far. Akkurat nå står husets far på kjøkkenet. Han er akkurat ferdig med å vaske opp stekepannen han brukte til å lage egg og bacon slik at resten av familien skulle bli gode og fete, og nå brer duften av Jif seg ettersom han også er veldig nøye på å vaske over kjøkkenbenken til slutt.

Jammen er det grunn til å hedre en sånn mann. Hipp, hurra!

*

11. november er ikke bare en norsk farsdag. I mange andre land hedres veteraner i dag. Bakgrunnen for at Veterandagen - eller Remembrance Day - ble lagt til 11. november, var at kamphandlingene i den store krigen, i ettertid kalt første verdenskrig, stanset akkurat den dagen.

Da man senere så at enger av valmuer dekket det som tidligere var slagmark, ble blomsten et symbol for falne og veteraner i alle senere kriger. Den blodrøde blomsten er lett å få øye på, og den blir brukt av mange.

Her ser vi en litt krøkkete programleder fra Top Gear som støtter veteraner og falne 

I Norge hederer vi veteraner på frigjøringsdagen den 8. mai. I tillegg har vi en minnedag for falne den første søndagen i november.

*

I dag faller farsdagen sammen med Remembrance Day, og det er svært passende hvis vi ser på bakgrunnen for farsdagen; i 1909 ønsket Sonora Smart Dodd fra Washington å hedre sin far som var veteran fra borgerkrigen. Hun fant altså opp farsdagen, og så spredte den seg - antakelig med god hjelp fra handelsstanden - langsomt fra land til land. I Norge begynte vi først å feire far med en egen dag etter andre verdenskrig.

*

Siden jeg allerede har fortalt at faren her i huset står og slaver på kjøkkenet, er det vel ikke oppsiktsvekkende at jeg røper min manglende entusiasme for denne hyllesten av fedre. Jeg synes man skal hylle fedre som bør hylles hele året, og det mener jeg også at jeg gjør:

Min mann får benytte kjøkkenet så mye han vil, og siden jeg vet at han gjør en bedre jobb enn meg både når det gjelder å lage mat og å rydde opp, ser jeg ingen grunn til å klage. Tvert imot; jeg passer på å rose ham.

Og det er akkurat slik ekspertene anbefaler at man skal gjøre det. Forsterkning av positiv atferd, tror jeg det kalles. I alle fall når det gjelder hunder.

Øyet som ser

"Å, nei! Ikke gjør det!" tenkte jeg da jeg fikk se siste nummer av KK. Nummer 45. Det var vel neppe den reaksjonen KKs redaksjon ønsket seg av en av sine mest trofaste lesere. Årsaken er dette:

Her har de plassert Pia Tjelta og Jenny Skavlan på forsiden for at de skal få fortelle hele Norge at de helst kler seg i brukte eller omsydde klær. Et budskap jeg har mye til overs for, så lenge ingen forventer at jeg skal gjøre det selv. Jeg har hatt min tid i hjemmesydd, for å si det slik.

Hjemmesydde skinnklær. Min mors design.

Problemet mitt med denne forsiden, var at de to vakre kvinnene har blitt photoshoppet til man ikke lenger kan se hvor den ene begynner og den andre slutter. Er det bare meg, eller går en slik digital sminking litt på tvers av budskapet jeg synes KK ellers prøver å stå for; "former er fint", "smink deg naturlig", "du er god nok" og så videre til man dør av kjedsomhet eller forvirring?

Hvis man greier å se bort fra at KK nå ser ut som et hvilket som helst tysk dameblad ...

Ikke bli redd, hun er ikke ekte

Hvis man altså ikke irriterer seg så mye som jeg gjorde da jeg først så hvordan de hadde ommøblert ansiktene på de to damene, kan man sikkert finne mye bra i dette nummeret av KK også, men jeg klarte bare å tenke på hvor pinlig det må være for Pia og Jenny når de plukker ut en boks hermetiserte tomater eller strekker seg etter en pakke egg i nærbutikken;

For der kommer en alminnelig KK-leser mysende og sier "Jøss, hadde du ikke hatt så mange føflekker i trynet, hadde du sett ut som hu derre Tjelta, eller hu derre Skavlan!". Eller de kunne ha møtt noen som sa "du er ikke så pen som jeg trodde". Eller (og denne er antakelig den verste); de doller seg opp og møter noen som mener at de ser litt slitne ut.

Jeg klarte selvsagt ikke å la være å lese artiklene som hørte til forsidebildet, og det var da jeg så hvor mye de faktisk har køddet det til. For inne i bladet skulle ikke fargepaletten lenger være i høstens nyeste farger; sjøgrønt og aubergine - der skulle det matche Jenny Skalvans flotte statementsmykke.

(Kan noen forresten forklare at et kjede ikke blir fint selv om det er digert og kalles statementsmykke? Gudhjelpemeg, så mye ræl det er der ute.)

Jenny har nemlig kjøpt et smykke i New York for 150 dollar, og for å gjøre bildet ekstra fint, har øynene hennes jammen skiftet farge siden jeg så dem på forsiden. Da var de sjøgrønne, her var de plutselig blitt blå.

Men det kan jo ha noe med humøret å gjøre. Når jeg blir forbanna, blir mine grønnbrune øyne sorte. Da er det best å skygge banen. Sist det skjedde? Det var da min mann nektet å være enig i at Skavlan hadde fått blå øyne på det siste bildet. Han mener de er grønne her også.

Selv ikke da jeg klippet ut øynene fra bildene og satte dem ved siden av hverandre, gikk han med på at jeg har rett. Og ikke bare det! Han mener at folk som fjerner øyne fra bilder er spik, spenna gærne. Men der tar han i alle fall feil.

Og det kommer han nok til å være enig med meg i når jeg låser opp badedøren en gang i morgen ettermiddag. Dessuten; hadde jeg vært gal, hadde jeg vel ikke husket å ta ut rensekremen min før jeg låste ham inne.