Stillongs med stil

En dag uten læring, er en bortkastet dag. Enig? Du synes kanskje det var litt for mye "flink pike" over den der? Her vil jeg ile til å si at jeg absolutt ikke er en sånn flink pike, men at jeg har kjempet mye for å bli kvitt stempelet, for det er så lett å bli satt i bås når man er sånn som meg; smart, perfekt, morsom, karrierebevisst og veldig pen. Og tynn. Og ja; Veltrent, selvsagt. Og smart. Sa jeg smart?

*

Jeg er så møkklei å lese om kvinner som distanserer seg fra "flink pike"-begrepet. Særlig når de samtidig greier å få inn at de lager all mat fra bunnen, hver dag, hver uke, at de løper, sykler og går på ski mellom Rena og Lillehammer bare for gøy og at de komponerer symfonier etter barna har lagt seg hver fredag. Mens de slapper av med ett glass vin. Og klarer seg med fem timers søvn, våkner opp med en drøss gode ideer og strålende humør, og bare bruker fem minutter på badet.

Likevel ser de femten år yngre ut enn de egentlig er. Hvis de lar det skinne gjennom at de ser så fordømt unge ut fordi de har så mye god sex, kan politiet umiddelbart sette meg på listen over mistenkte hvis kjerringa blir funnet med en brukt botox-sprøyte inn i øyeeplet.

"Men jeg er ikke sånn flink pike, altså!"

Det er nesten som å si "jeg er ikke rasist, altså, men ...". Hvis du sier det til meg, kommer jeg bare til å lurer på om du faktisk er et svin med fordommer mot alle som ikke ser ut som deg. Normale, ikke-rasister ser nemlig ingen grunn til å understreke det.

Et annet tips er å droppe "for å være helt ærlig" eller varianten som er hakket verre "nå skal jeg være helt ærlig med deg". Du skjønner at det du egentlig sier er at du normalt går rundt og juger, ikke sant? "For å være helt ærlig" kan med forsiktighet brukes som ironi. Aldri ellers.

*

Mens jeg er i gang vil jeg også advare mot "jeg sier det bare sånn det er". Dette forslitte og pinlige utsagnet tyder på at du går rundt og tror du har rett. Som kjent er det minst like mange versjoner av en historie som det er vitner og advokater, og sannsynligheten for at akkurat du skal sitte på fasiten er forsvinnende liten.

Forskning viser dessuten at det er en overrepresentasjon av mennesker med skrumplever som mener at de "snakker rett fra levra". Det er jo faktisk litt morsomt. Og det hadde vært enda morsommere hvis det hadde vært sant.

*

Men tilbake til innledningen. Det var jo meningen at dette skulle handle om læring.

Dagens lærdom handler om stillongs og trening.

*

Oslo opplever en av sine kaldeste dager i dag. Jeg hater nesten alt fra sokker til strømpebukser, og siden jeg også skulle ha en time hos akupunktøren i dag (han setter blant annet nåler fra leggene og nedover) gikk jeg kledd omtrent som jeg ville gjort en vanlig sommerdag. 

Kjell Inge og i (jeg)

Det var skikkelig dumt. Jeg kunne ha dødd. I alle fall hvis jeg hadde besvimt og blitt liggende et par timer før noen gadd å ringe ambulansen. Og sånt skjer jo rett som det er, for Oslo er en kald by selv midt på sommeren. Kald som i hjerteløs, altså. (Det har jeg lest i Aften Aften en gang.)

*

Det var så kaldt at det gjorde vondt i musklene etter et par minutter utendørs. Det var så kaldt at man kunne risikere at en ansiktsgrimase frøs til for aldri å tine. 

Det var så kaldt at hjernen min begynte å jobbe på egenhånd.

Plutselig begynte jeg (jeg minner om at hjernen hadde tatt over) å lure på om stillongs ble skrevet med enkel eller dobbelt l. Og når jeg først var på det sporet, fisket hjernen min opp kunnskap fra flere tiår tilbake. 

Jeg husket hvordan stillongs klødde, jeg husket hvordan den alltid seg nedover og at den måtte heises opp kontinuerlig. Og jeg husket at de bare fantes i blå eller rød, og at de nuppet. Dessuten, kunne hjernen min fortelle; stillongs er et varemerke. Det holder altså å si longs. Et engelsk ord, altså. 

Jeg lurte på om dette som liknet et slags delirium kunne være det første tegnet på at man holdt på å dø av kulde, og ventet nesten at jeg skulle begynne å føle meg trøtt og varm hvert øyeblikk. 

*

Jeg overlevde (mot alle odds) og på dette tidspunktet burde normalt forfengeligheten ha kommet på banen. Man ser jo ikke akkurat slankere ut med en stillongs under buksene. Men nei, da. Hjernen førte bena inn i nærmeste stillongs-butikk, og munnen min sa "Jeg ville gjerne ha en god og varm stillongs, og jeg vil bruke den med en gang, takk". Helt uten å hakke tenner. 

Damen viste meg to alternativer; én ankellang og én til rett under knærne. Jeg valgte den til rett under knærne, og hun sa at det var lurt "særlig hvis man kjører mye alpint". 

For 599 kroner bør jeg minst få det reklamen sier:
"Kolleksjonen HH® Warm Odin byr på markedsledende funksjonalitet.
Kombinasjonen av det unike HH® Warm-materialet og
HH® Dry gir denne longsen optimal isolasjonsevne, pusteegenskaper og fuktighetskontroll. "
I tillegg til så tynne knær.

Forfengeligheten fikk en liten boost der. Tenk at jeg ser ut som en som kjører mye alpint! Skikkelig kult. Et øyeblikk vurderte jeg å kjøpe en full pakke med slalom ... ting også. Mens jeg var i siget, liksom.

*

Etter akupunkturen tok jeg sol i 20 minutter. Jeg vet at jeg ikke burde, men det er så vanskelig å la være. Det er godt og varmt å ligge der, og etterpå pleier jeg alltid å unne meg en kokosbolle eller tre.

Men. Da lyset gikk og jeg skulle kreke meg ut av den kunstige solen, klarte jeg ikke å dytte bort solhimmelen. Jeg måtte bruke begge hender, og jeg så det som sannsynlig at jeg måtte bruke bena i tillegg, for den var tung.

*

Lærdommen i dag er derfor todelt:

1) Du kan være kul selv om du kler deg varmt

2) Hvis du ikke greier å dytte opp solhimmelen, bør du bruke mer tid på styrketrening enn på brunfargen

Nå gjenstår det bare å følge opp dagens lekse.

Ønsk meg lykke til.

Scene fra et ekteskap

- Hvorfor lot du meg sove til halv tolv????
- Det så ut som du trengte det.
- Sier du at jeg ser stygg og sliten ut?
- Nei, da.
- Trøtt?
- Ikke nå. Lenger.
- Er du spydig?
(ingen kommentar)

- Jeg går i dusjen!
- Ok.
- Har du tatt ut av tørketrommelen?
- Nei.
- Grrr.
- "Grrr"?
(ingen kommentar)

- Hvorfor har du ikke gått i dusjen enda?
- Fordi jeg bestemte meg for å trene og fordi jeg måtte legge sammen alle håndklærne først!
- Du høres litt irritert ut?
- Jøss.
- Så du er irritert?
(ingen kommentar)

- Nå begynner jeg å trene. Ikke si noe dumt mens jeg gjør det. Ok?
- Nei ...?
- For da blir jeg skikkelig sur!
- Ok ...

Én treningsøkt og én episode av CSI NY etter:

- Var det godt å trene?
- Ikke spesielt.
- Går du i dusjen nå?
- Nei! Jeg skal stryke klær!
(ingen kommentar)

- Hvorfor i helvete kan de ikke lage lange nok ledninger på strykejern?
(ingen kommentar)

- Hører du etter, eller?
- Ja.

(han har satt seg for å se på "Drømmedesign" - en episode jeg har sett mange ganger før)

- Jeg liker ikke den episoden. Hun der dama snakker til mannen sin som om han var et barn. Skikkelig nedlatende.
- Ja, det er ikke bra.
- Er du spydig?
- Nei, da, kjære.
- Dust.

Utklasset

En type som kaller seg Marcus Evans mailer meg jevnlig. Via sekretæren sin, tror jeg kanskje. Jeg er veldig kresen på hvem jeg mailer med, så som oftest har jeg bare slettet mailen fra dem. Men den siste åpnet jeg. Det var en invitasjon. Marcus vil alltid ha meg til å møte ham på konferanser rundt om i verden. Frekke faen. Jeg har aldri oppmuntret ham.

Jeg gadd ikke lese alt. Hvis jeg skal være helt ærlig, gadd jeg ikke lese noe. Men jeg fikk med meg at han gjerne ville at jeg skulle møte ham i Alexandria, Virginia. I USA, altså. Og dit er det jo veldig langt.

*

Jeg har flere ganger tenkt på at hvis han er så fordømt ivrig på å møte meg, så burde han tilbudt seg å komme til Oslo, men det kan jo hende han ikke liker kulde.

Marcus og jeg har aldri møtt hverandre. Ikke så vidt jeg vet, i alle fall. Det er dessuten alltid han som mailer meg. Jeg har hittil aldri svart.

Nå har han fått ny sekretær, og med det tror jeg Marcus og mitt forhold er over. Jeg kan ikke fordra henne. En skikkelig megge, er hun.

Hun ser sikkert omtrent sånn ut. Temmelig teit, eller hva?

Her er mailen jeg fikk fra henne:

Legg merke til hva hun kaller meg.

BIGLET!

Er hun dyslektiker, kan det tilgis, men med tanke på den feilfrie teksten under, tror jeg hun vet godt hva hun gjør.

Jeg visste ikke helt nøyaktig hva "Biglet" betydde. Men Internett er jo til for å brukes, så jeg googlet det.

*

Jeg fant tre definisjoner:

1 The bigoted and/or racist children of racists and bigots.

Eg. The reactionary preacher and his wife had a herd of little biglets to help spread the hate.


2 Piglet from winnie the pooh was dope, but a biglet ain't the same shit. A biglet is a mofo with a fat ass and a limited vocabulary. When u decide to talk to that fuck face, and he gives you that blank, "i'm a stupid fuck animal" stare, you KNOW you gots a Biglet.

Eg. We was talking to big ben, and he was being all up in our faces and talking shit bout our ages and our reputation. That biglet better watch himself on the boat, yo.

3 A cat that is very small but very fat. Preferably black and white.

Eg. "That's the cutest cat I've ever seen! What's its name?"
"Biglet."

*

Miss Moya mener altså at jeg enten er en liten rasist, en obsternasig ukjent størrelse eller en feit katt.

Hersketeknikkene hennes er like ufordragelige som de er lette å gjennomskue. Og til dere som fremdeles bruker noe så gammeldags som hersketeknikker; vi snakker om dere bak ryggen deres. Bare så dere vet det. Snart outer vi dere med navn på nettet også. Det har jo jeg forresten allerede gjort.

*

Frøken Moya, hør på meg.

(Her brukte jeg to hersketeknikker selv. Det er så vanskelig å unngå! Først kalte jeg henne "frøken" - og da antyder jeg at hun ikke har greid å finne noen å gifte seg med.

Lite teit, da. Av henne altså. Selv har jeg for eksempel klart det to ganger. Deretter sa jeg "hør på meg". Det var ment å være en nokså nedlatende replikk. Litt sånn "lille venn, du er trang i nøtta, men jeg er klok og villig til å hjelpe deg".)

*

Så. Frøken Moya, hør på meg.

Du kan ha Marcus for deg selv. Jeg vet ikke hva han har fortalt deg, men Marcus og jeg har aldri møtt hverandre, og sannsynligheten for at han bruker meg for å få deg sjalu, er stor.

Det er imidlertid én ting jeg må ta opp med deg; Når du blir litt eldre, vil skjønne at det grepet du tok da du latet som du ikke husket navnet mitt, bare var latterlig. Jeg kan tenke meg at du trodde jeg skulle bli ordentlig lei meg, men tenk - det ble jeg ikke.

Neste gang du vil ødelegge konkurransen, foreslår jeg derfor at du for det første blir litt mer elegant i måten du gjør det på (se noen gamle episoder av Dynasitiet der Alexis er med) og for det andre at du gjør det mot noen som bryr seg.

Vennlig hilsen
Mrs. Frisch

En dash Egor og en kokosbolle

Da jeg våknet i dag (klokken 5.30, forresten) var min første tanke at jeg håpet debatten om pekefingre, vaskehjelper, milliardærfruer og trening var over. Sjelden har jeg sett så mange kaste seg på noe som strengt tatt burde vært forbigått i rødmende stillhet.

Jeg bidro også - og bare så det er sagt; jeg står for det jeg sa fremdeles, men jeg trives ikke som et medlem i den blodtåka som har senket seg over landet etter magasinet Mamma kom ut.

*

I går var det vel neppe en kjendiskvinne i Norge som ikke hadde tatt standpunkt til saken, og min lille tanke om at jeg kanskje var helt på jordet da jeg skrev om saken allerede på søndag ble i og for seg avkreftet.

Men selv om man er enige med flertallet og slik sett ikke er på jordet, er det ikke sikkert at det er spesielt attraktivt å være først på det jordet alle andre stiller opp på i etterkant. Saken om Marte Krogh har gått for langt - og det har alle vi som har åpnet kjeften skyld i. Uansett om man var kritisk til det hun sa eller om man desperat ønsket å komme henne til unnsetning.

*

Derfor har jeg tenkt å skrive om en annen Krogh i dag. Nemlig Arvid. Nærmere bestemt Krogh Optikk og eieren som altså heter Arvid Krogh.

*

Det er ikke for å oppveie for ukens galle jeg skriver dette. Helt uavhengig av hva jeg har bidratt med av eventuelle ufyseligheter eller berettiget kritikk i uken som har gått, har jeg et behov for å skryte uhemmet av nær-brillebutikken min:

Det startet 31. desember. For å slippe å bruke dyrebar arbeidstid på å oppsøke optiker i 2013, ringte jeg Krogh Optikk mandag formiddag i juleferien og lurte på om de tilfeldigvis hadde en ledig time for tilpassing av nye glass til ett par utilpassede øyne. "Det må vi jo få til, bare kom," var svaret.

*

Det var profesjonalitet fra jeg kom til jeg gikk. Faste håndtrykk, øyekontakt, rent og pent over alt, pedagogisk forklaring av de ulike undersøkelsene, akkurat passe mengde small talk og akkurat passe selgende selger.

Da jeg gikk ut derfra hadde jeg kjøpt en ny innfatning selv om jeg strengt tatt kunne brukt én av de jeg har fra før.

*

Men alvorlig talt; når man har en ting midt i trynet hele sitt våkne liv, er det jo et poeng at man trives med det. Noen ganger setter man pris på fornyelse.

Det var årets siste shopping, og det var en viktig handling, for i mitt stille sinn (mitt sinn er sjelden stille, men dette er et såpass normalt uttrykk at jeg anser at jeg kan bruke det uten å bli anklaget for løgn) ... altså; i mitt relativt stille sinn hadde jeg bestemt meg for ikke å shoppe i 2013, og da var det viktig å få gjort unna det nødvendigste i 2012.

Det var en shoppingrunde det sto respekt av. 21.000 kroner er mye penger i de fleste sammenhenger. For meg, i alle fall.

*

Første arbeidsdag etter nyttår kom det en mail fra Krogh Optikk der de sa at de håpet at jeg hadde hatt en hyggelig opplevelse hos dem. Siden de alltid var opptatt av å forbedre seg, ville de også gjerne at jeg besvarte en kundeundersøkelse.

Jeg ga dem toppkarakter hele veien.

Dagen etter kom det en ny mail fra Krogh der de fortalte at samtlige innfatninger var satt ned med mellom 30 og 50 prosent.

Man trenger ikke være sunnmøring for å bli litt irritert av sånt.

Så jeg skrev en mail og sa at jeg ikke var sint, bare veldig, veldig skuffet. Svarmailen kom raskt; "Takk for mailen din, vær så snill og kom og snakk med oss. Vennlig hilsen Arvid Krogh".

*

Det har jeg gjort i dag, og jeg er superfornøyd. Jeg fikk rabatt, men minst like viktig var måten jeg ble møtt på. Og det at ekspeditøren var han fra "Skal vi danse"; Egor Filipenko, var ikke et minus. Ikke på noen måte. Skikkelig hyggelig fyr, var han.

Egor er han til venstre

På vei hjem, feiret jeg med fire kokosboller. Og da kom jeg på at alle grinete mennesker i hele verden burde prøve en dash Egor og en kokosbolle. Da hadde vi garantert blitt snillere med hverandre.

Fire kokosboller er imidlertid litt i overkant. Det blir man kvalm av, og da er det ikke lett å være så raus som man kanskje burde. Stol på meg.

Vakre kjertler

Indre skjønnhet har alltid fascinert meg. Du tenker sikkert at jeg mener indre skjønnhet som i "et godt menneske", og hvis du tror det om meg, må jeg bare takke pent. Da har du høyere tanker om meg enn det de som kjenner meg har. Meg selv inkludert.

For jeg har selvinnsikt. Det er dels på grunn av høy alder, dels på grunn av ærlige og relativt ondskapsfulle tilbakemeldinger, og dels fordi ganske mange mennesker har gransket mitt indre. På ordentlig, altså. Senest i går, da jeg i noe som virket som en evighet lå med en slange ned i halsen og videre helt ned i tolvfingertarmen.

*

Jeg takket ja til å bli dopet litt ned, men det var mest fordi jeg synes det er så godt å slappe av litt i hverdagen. Jeg har vært med på slike undersøkelser før, og så lenge slangen går samme vei som maten normalt går, er det akseptabelt. Det er når den går mot enveiskjøringen (håper du skjønner hva jeg mener, for mer grafisk har jeg ikke tenkt å bli) at det blir virkelig ubehagelig.

*

Dopet jeg fikk inn i åren fikk meg til å slukne som et lys et kvarters tid etter at legen var ferdig med undersøkelsen der han livaktig hadde beskrevet innvollene mine. Det kan ha vært en besvimelse, for jeg våknet i et rom jeg ikke kjente igjen da Sivilforsvaret testet alarmen sin.

La meg bare fortelle dere i Sivilforsvaret at den hørtes aldeles utmerket helt inn på kirurgisk poliklinikk på Diakonhjemmet. Det var nesten så jeg begynte å lure på om alarmen sto på taket. Hvis den gjør det, foreslår jeg at dere flytter den, ettersom det er en stor sjanse for at en kirurg amputerer feil arm i ren forskrekkelse eller at en av pasientene på geriatrisk avdeling dør av skrekk og gamle minner.

*

Og apropos gamle dager. Dette at jeg er interessert i indre skjønnhet, er ikke nytt. Da jeg var russ, hadde jeg følgende fengende og intellektuelle tekst på russekortet mitt: "Nå er jeg lei av alt snakket om indre skjønnhet, man kan da ikke kreve en vakker bukspyttkjertel!?" Diabetikeren i klassen min synes den var morsom, men bortsett fra henne, var det ingen som lo.

Ja, det er flaut i dag. Ikke bare på grunn av bildet, brillene og permanenten.
Det verste er nesten bruken av både utropstegn og spørsmålstegn.

Når dere nå ser bildet av meg som russ, blir mitt fokus på indre skjønnhet sikkert litt mer forståelig. Men som min kjære så søtt sa det da han holdt tale for meg på min 41-årsdag: "Birgitte blir penere for hvert år, og hvis dere ikke tror meg, kan dere få se konfirmasjonsbildene hennes". Takk til ham.

*

Med en heller tvilsom historikk når det gjelder det ytre, blir det lett til at man fokuserer på det indre. Dessverre er jeg ikke særlig heldig når det gjelder innvoller heller, men leveren min er ganske fin. Hvis jeg blir påkjørt av en buss, ville jeg anbefale leveren min. Til å være 44 år gammel, er den veldig pent brukt.

*

Øynene mine vil jeg absolutt ikke anbefale. Det er ikke på grunn av alt de har sett (i speilet) men fordi de selv nå (før bussen treffer) så og si er ubrukelige. I alle fall uten briller. Med briller er de heller ikke gode, men optikerne gjør så godt de kan.

Her er mitt høyre øye. Det er favorittøyet mitt.

Det kan også være det venstre

Og her er det venstre. Det lager bare kvalme.

Dersom det over er det venstre, er dette det høyre

Hvis noen der ute ønsker å stille en diagnose på bakgrunn av disse bildene (eller på bakgrunn av diverse blogginnlegg som røper en åpenbar mangel på personlige grenser) er det bare å sende en mail. Jeg samler på diagnoser og har nesten hele alfabetet fullt.

Æ og Å er så langt tomme, så vær så snill og kom med forslag før åreknutene kommer.

Kjære Lano

Kjære Lano,

Dette er heder. Ikke galle. Så hvis du (jeg vil gjerne være dus, for du er den eldste vennen jeg har) på et tidspunkt mener at jeg kritiserer deg eller henger deg ut, oppfordrer jeg deg til å være litt raus mot meg. Vårt vennskap tatt i betraktning.

Jeg mener at du er uovertruffen som såpe. Du er ikke bare en god såpe som gjør det du skal; altså gjøre rent og lukte akkurat så diskret at du ikke ødelegger for parfymen min, du har også evnen til å fornye deg og til å ha appell til brede lag av befolkningen.

Den siste reklamekampanjen din, for eksempel, snakker jo både til små barn, foreldregenerasjonen og til besteforeldre i alle aldre. De søte, små rapperne som synger "vask de henda, vask, vask de henda" må man jo være laget av stein - eller ren galle - for å ikke smile av.

Nå har du gått tilbake til gammel design på pakken også. Det viser etter min mening at du er stolt av fortiden din og at du er hel ved. Eller såpe, om du vil.

Når vi først har denne praten ... gidder du å bruke en bindestrek mellom Unicef og partner?

Slagordet ditt "For såre ender og hender" som ble lansert i 1960 står seg også i dag, selv om mange av oss bare bruker deg når vi vasker hender.

Veldig retro

Men du.

Du er nødt til å gjøre noe med papiret såpen er pakket inn i. Det papiret trenger vel ikke være det samme som ble brukt i 1960, vel? Det klistrer seg til såpen hver fordømte gang man skal åpne en pakke, visste du det?

Jeg tror ikke du vet det, ser du, for da hadde du gjort noe med det. For hør her:

Det å åpne en ny såpe, er såpass arbeidskrevende og irriterende at man bruker den forrige såperesten til the bitter end. Jeg har hørt om familier der det har utviklet seg en ren, men usunn konkurranse i å være den som slipper å åpne den neste såpen.

Ikke bare må man (som såpepakkeåpner) ta ansvar for å kaste plasten og papiret man skreller av - i tillegg til den siste såperesten som på det tidspunktet er så liten at den må skrapes av det underlaget den ligger på - men man må også stå i flere minutter å pille av papirrestene som har limt seg inn i såpen.

Siden 90 prosent av åpning av såpepakker skjer om morgenen når alle har det travelt, kan du jo tenke deg at det skaper en viss dårlig stemning. Dette skader imaget ditt som en trivelig venn av familier.

#ilandsproblem, men dog

Det er mulig at dette med papirrester på såpestykket bare gjelder såpe som har ligget en stund på lager, og at Lilleborgs testpanel for Lano ikke har opplevd dette problemet når du kommer rett fra fabrikken, men vi som bruker deg flere ganger om dagen og som har gjort det i flere år, kan logge timesvis av papirpilling med dertil hørende såperester under neglene.

Fordelen for deg og bunnlinjen hos Lilleborg, er naturligvis at hvis dere gjør noe med dette problemet, så vil dere selge mer såpe. Da vil man ikke grue seg til såpeutpakkingsprosessen, og man vil sannsynligvis kaste den forrige såpen mens den enda lar seg plukke opp i én sammenhengende del.

Så gidder du å gjøre noe med dette, tror du? Det hadde vært kjempefint, altså.

Vennlig hilsen
din venn,
Birgitte

Trafikale og mentale utfordringer

«NÅ holder det!» skrek jeg, mens jeg klamret meg fast til håndvesken. Klokken var ett minutt på syv, og vi var fem-seks kvartaler fra kontoret. I bil. Min mann hadde lovet å få meg på jobben til syv, men allerede da vi forlot hjemmets trygge arne så jeg at det ikke kom til å gå, og derfor sa jeg (halvannet minutt etter) at det var helt ok å ankomme nærmere halv åtte. I live.

Jeg kan ha formidlet dette ved å skrike "JEG ER FOR UNG TIL Å DØ!" i det vi skrenset ut av garasjeanlegget, men jeg mente å si at han godt kunne ta det med ro.

*

Han tok det som en utfordring.

*

Han har det med å ta alt som en utfordring. «Du klarer ikke å spise hele den klumpen med wasabi i én munnfull,» er en berømt scene fra vårt samliv. Han klarte det, men har muligens mageproblemer den dag i dag. Fire år etter.

Noen ganger bruker jeg det til min fordel. «Du rekker ikke å vaske badet før du skal lage middag,» er en klassiker, men den kan ikke brukes for ofte. Da vil han gjennomskue meg.

*

I rundkjøringen ved Majorstua politistasjon var jeg glad det ikke var glatt. Sentrifugalkraften holdt uansett på å slynge oss ut i ytre del av Melkeveien, og da snakker jeg ikke om den Melkeveien som ligger i Holmenkollåsen og har postnummer 0779.

Fotgjengeren som lurte på om han skulle løpe over gaten selv om det strengt tatt var rød mann lever, og han bør for evig takke høyere makter for sin tendens til nøling. Paret med barnevogn i Majorstukrysset lever også, men hvis skoen til han som trillet barnevognen har en sort stripe bak, kan det være fra dekket på en Volvo CX90.

Man må absolutt ikke gå på rødt når man triller barnevogn, men man fortjener heller ikke få «JEG VEDDER PÅ AT DET IKKE ENGANG LIGGER NOEN UNGE OPPI DER! HAHAHAHA!» hylt etter seg. Det er tross alt ikke så mange som gidder å dra på en barnevogn bare for å få sympati i trafikken.

*

Majorstuveien er ikke veldig trafikkert så tidlig. Det er fint. Det var nemlig ikke rom for møtende biler. Vi var heldig med de grønne lysene også, selv om noen – også jeg – vil si at hvis du må holde 70 kilometer i timen for å komme over på grønt, så burde du heller ventet til neste omgang. Særlig i 30-sone.

Der Majorstuveien treffer Parkveien - rett ved salongen til Jan Thomas / hjørnet av Slottsparken - holdt det på å gå galt. Det kom en bil fra Oslo-Akershus rørleggerbedrift fra venstre. Som en kule. Rørleggeren burde ha stoppet. Han hadde vikeplikt.

Min mann lå på hornet for å minne ham på at vikeplikten ikke er valgfri, og vekket vel opp hele nabolaget, inkludert Harald og Sonja.

Min kjære glemmer aldri, så Oslo-Akershus rørleggerbedrift kan se langt etter å få oppdrag fra oss.

Vettskremt eller grinete? Ikke lett å vite.

Den iltre tutingen fikk sjåføren i rørleggerbilen enten til å bli vettskremt eller sur. Resultatet var at han snek seg videre i 20 kilometer i timen langs hele tujahekken til selveste kongen. Bilen vi satt i ble dratt ut mot venstre, i stadig håp om å kjøre forbi sinken.

Men ved den israelske ambassaden bør man holde seg i skinnet. I alle fall hvis du ikke vil pådra deg oppmerksomheten fra alle de uniformerte onklene som sikkert kjeder vettet av seg. Heldigvis kom det en del biler i motgående kjøreretning, så forbikjøring var uaktuelt.

*

Da vi kom til rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden, trodde jeg et øyeblikk at vi kom til å passere rørleggeren på innsiden, men det ble med forsøket, takket være en trikk som gjorde at vi alle måtte vente tålmodig.

Etter det var det en del fortauskantkjøring. Eller plankekjøring, som min mann kaller det. To forholdsvis høye kanter ble forsert i høy fart for å slippe å ligge bak bilister som ventet på fotgjengere, passerende lastebiler eller andre i klassen "pyser, tannløse og kjerringer", og det var da den siste kanten – rett ved Brasseri Hansken – ble overkjørt at jeg skrek at det holdt.

To minutter etter skrenset vi inn på en parkeringsplass ved kontoret, og da hadde jeg så høy puls at jeg pep.

"Så aggressivt kjører du ALDRI igjen!" skingret jeg og prøvde å høres myndig ut. Astmatiske hvin viste seg imidlertid ikke å være spesielt fryktinngytende.

*

Han prøvde å starte en diskusjon om forskjellen på passiv-aggressiv og aktiv-aggressiv kjøring, og mente at han i høyden kunne strekke seg til å definere kjørestilen som passiv-aggressiv (ettersom rørleggeren overlevde). Han diskuterte med seg selv. Jeg synes tematikken var søkt.

Jeg tok bilnøklene fra ham. Og han får dem ikke igjen før han har innrømmet villmannskjøring. Noe han ikke kommer til å gjøre før jeg sier "Du kommer aldri til å innrømme at du kjørte som en gærning."

Det er dette med utfordringer og alfahanner. Noen ting endrer seg aldri.