Et plaster og en bolle

Hvis du er en av de tøffingene som mener at overtro bare er tull, bør du lese dette. Hvis du er en av dem som kaster litt salt over skulderen og spytter tre ganger når du ser en svart katt over veien bare for sikkerhets skyld, bør du også lese - for det betyr at du ikke er helt overbevist om verken et ene eller det andre.

Det der er nok heller ikke bra

Hvis du frykter knuste speil og stadig bruker ord som "tvi vøre", er vi to helt på linje; man skal ikke kimse av overtro. Du er likevel velkommen til å lese. Kanskje vi kan dele gode råd.

*

I dag har jeg bevist at mange hundre år med kunnskap om trivialiteter ikke kan føyses vekk som overtro, men at det tvert i mot er vitenskap.

For å komme til poenget: jeg har kneppet jakken feil, og jeg fikk smake universets umiddelbare straff.

*

Noen ganger hender det også at vi som er ansatt i staten løper i løpet av en arbeidsdag. Faktisk hender det ganske ofte, men ikke heng deg opp i det hvis du ikke tror meg, for jeg vil nødig at en sånn detalj skal ødelegge troverdigheten.

I dag har jeg løpt ganske mye. Både med og uten yttertøy. Ved en anledning løp jeg mot en trapp i det jeg oppdaget at den tredje kåpeknappen var kneppet i det fjerde knapphullet. Krise. Jeg skjønte jo det. Men mens jeg lurte på hva konsekvensen kom til å bli, sendte en sms og snakket med en kollega i telefonen for å si at jeg kom tre minutter for sent til møtet, kom svaret av seg selv.

Universet fjernet rett og slett de siste to trappetrinnene jeg var i ferd med å forsere i 20 kilometer i timen. Jeg var i luften i noe som liknet fem-ti minutter, eller si sekunder (det er også ganske lenge), men takket være heldig lårmuskulatur, god balanse og flate sko, landet jeg med verdigheten i behold. Sånn nesten.

Jeg var ydmyk (og smart) nok til å sende en takknemlig tanke til Universet, for det kunne gått fryktelig ille. Gulvet jeg landet på er marmor. Det likner i alle fall på marmor, og det er veldig hardt. Slik gulv ofte er.

*

Min botsgang er å spre informasjonen om at svarte katter, knuste speil, stiger og knappeknepping ikke kan tas alvorlig nok. I tillegg vil jeg gjerne misjonere for et kjerringråd som har spart mangt et bilsete fra å bli griset til av halvfordøyd sjokolade og/eller eplebiter; nemlig et plaster over navlen.

Et helt vanlig norgesplaster eller et litt mer avansert Donald-plaster gjør akkurat samme nytten, men hvis pasienten krever det, er det slett ikke noen ulempe med et plaster som har bilde av vedkommendes superhelt eller -heltinne.

Det er ingen kjent medisinsk forklaring på at et plaster over navlen forhindrer bilsyke og oppkast, og du kan gjerne si at det er placeboeffekt, men for det første kan jeg bevise at det ikke har noe med å være sterk i troen å gjøre, og for det andre; hvem bryr seg vel om hvorfor ungen din ikke spyr etter en biltur som gjerne kan være kortere enn en kilometer.

Et plaster over den litt ekle (det er i alle fall mitt syn på denne slurvefeilen fra naturens side) gropen i magen, kurerer tog-, fly-, sjø og bilsyke. Og jeg har testet det på babyer. Derav beviset som ødelegger placebo-effekten. Babyer kan ikke engang uttale "placebo".

Begge mine sønner spydde omtrent ti minutter etter de var stroppet fast i barnesetene sine, men etter plasteret fikk nye bruksområder kunne de ha spist smågodt, bygget lego og brukt pekebok samtidig uten å spy.

*

Så vær så snill. For min skyld. Knepp knappene dine riktig, ikke gå under stiger, si heller "tvi, tvi" og gjerne "vøre" en gang for mye enn en gang for lite, så lever vi lenge i landet og slipper i det lengste å bli overkjørt av løpske hester og digre busser.

Ett råd til. Det tåler du:

Hvis uhellet først skulle være ute, og du ikke unngår et ublidt møte med en buss: Husk at det er en fordel å være litt polstret.

Så ta en bolle.

Tast 4 for å si opp abonnementet

Kjære Canal Digital,

Tusen takk for mail. Du aner ikke hvor glad og forventningsfull jeg ble da jeg så overskriften "Nye kanaler i grunnpakken". Endelig! tenkte jeg. Nå har Canal Digital skjønt hva kundene vil ha. Nå får vi tilbake Nyhetskanalen, Zebra og Bliss og hele bøtteballetten.

Råspennende

Men tenk deg min skuffelse da jeg åpnet mailen og skummet nedover for å finne de kanalene som jeg har savnet hver dag siden november.

Tenk deg et lite barn på julaften. Det lille barnet har ønsket seg - la oss si - en x-boks, og når papiret blir flådd av er det virkelig en x-bokseske som kommer til syne. Men når den håpefulle lille åpner x-boksesken ligger det bare et salmehefte og et par raggsokker der.

*

Akkurat sånn følte jeg det da jeg så hvilke kanaler dere tilbød meg. La meg liste dem opp, slik dere gjorde i mailen:

1 Outdoor Channel er utendørs TV. Kanalen er en av verdens ledende kanaler innen friluftsliv.

2 Viasat History HD sender historieorienterte dokumentarer om politikk, kultur, kunst, antropologi og religion.

3 Viasat Explorer HD er kanalen for deg som liker spenning, eventyr og fartsfylte opplevelser.

4 CBS Reality Bli betatt, sjokkert og underholdt av den prisbelønte kanalen som sender dokumentarer og viser hardtslående drama fra det virkelige livet.

5 Fine Living er en trendsettende kanal. Kanalen skal være et utstillingsvindu for verdenskjente kokker, innovative designere, mote-guruer og livsstils eksperter fra hele verden.

6 Food Network er en rendyrket matkanal. Tv-kanalen er en av de mest populære kanalene i USA.

7 Fashion TV HD er størst på mote og sender 24/7. Kanalen dekker alt innen moteverdenen og følger tett de nyeste trendene fra de store motehusene i verden.

8 Extreme Sports Channel er den eneste tv-kanalen som nesten utelukkende viser ekstrem sport. Alt fra skateboarding, motocross, freestyle, BMX, snowboard til surfing og masse, masse mer.

9 Vijay TV er en ledende internasjonal sør-asiatisk/Tamilsk kanal. Kanalen sender generell underholdning dramaer, de nyeste filmene, underholdningsprogrammer

10 Gospel Channels programmer er tros-baserte med inspirerende og oppbyggende innhold

*

Hvor har dere funnet denne søpla? Er det virkelig noen som ser på Gospel Channel? Som er "tros-basert"? Og hva er nå egentlig det? Det er sikkert mange som lengter etter de siste tamilske filmene, men jeg takker pent nei til både Vijay TV og kanalen som sender "alt fra skateboarding, motocross, freestyle, BMX, snowboard til surfing og masse, masse mer". 

Er det så fryktelig vanskelig å gi meg Nyhetskanalen?

Synes du jeg ber om for mye? Husk at jeg er kunden din, nå. Og husk at jeg ikke har noe annet valg enn å være det. I alle fall en stund til, for nå er vi og alle våre 1500 naboer i samtaler med Get.

Siden mailen fra deg ikke ga meg annet enn grå hår og flere spørsmål, ringte jeg kundeservicen din. To ganger. Første gang ga jeg opp etter 20 minutter, andre gang fikk jeg kontakt etter følgende runde:

(ring, ring) 

Velkommen til Canal Digital,
For menu in english, please press 9

Vi ønsker å forbedre oss, så denne samtalen kan bli tatt opp til opplæring og kvalitetsarbeid.  

Tast 1 for parabol
Tast 2 for kabel 

(Jeg tastet to, men damen fortsatte)  

Tast 3 for internett 

(Jeg tastet 2 en gang til)  

Tast 4 for telefoni  

(Endelig registrerte damen 2-tallet mitt)

Tast 1 for teknisk hjelp
Tast 2 for fakturaspørsmål
Tast 3 bestilling
Tast 4 for å si opp abonnementet 

(Fristende, men nei. Jeg avgjorde at ingen av valgene passet, men at teknisk hjelp passet best) 

Mangler du bilde? Da kan det hende at du må oppdatere smartkortet ditt. Dette kan du enkelt gjøre ved å slå dekoderen av og på.  

(Jeg forholdt meg helt i ro)

Tast inn ditt postnummer, avslutt med firkanttast. 

(Jeg tastet feil postnummer bare for å være rampete)  

Det er ikke funnet feil i ditt område, hvis du likevel har problemer - tast 1 og du vil settes over til en kundebehandler. 

(Jeg tastet 1)  

Du vil nå settes over til en kundebehandler.

*

Monologen fra den automatiske damen var over. Endelig fikk jeg snakke med et menneske.

- Hei, jeg fikk en mail av dere i dag, men de kanalene jeg ønsker meg var ikke der. Kan du si noe om når jeg får tilbake Nyhetskanalen?

- Nei, vi har ikke kommet til enighet med TV2, men vi er fremdeles i dialog. Begge ønsker å komme til enighet slik at kundene våre skal få tilgang til TV2s kanaler.

- "Begge ønsker å komme til enighet"? Hvis begge vil komme til enighet, ville jeg tro at dette løser seg. Vet du når det skjer?

- Vi må bare avvente, dessverre.

(Jeg sa ikke noe)

- Men jeg vil bli svært overrasket om vi ikke kommer til enighet. 

- Ok ... men betyr det at det skjer noe snart?

- Det vet vi ikke.

- Er det mange som spør etter TV2s kanaler? 

- Det er en del som savner dem, ja. 

*

Kjære Canal Digital,

Hører du hva kundebehandleren din sier? Jeg er ikke alene, nemlig. Og dessverre for deg, er jeg ikke alene når det gjelder å finne andre leverandører heller. Dessuten bør du være klar over at det er en del som baksnakker deg stygt for tiden. 

Du bør spørre deg hva du taper mest penger på i det lange løp; miste kunder og få rykte som grådig eller å gi litt ved dørene i forhandlingene med TV2.

Neste gang jeg får en mail fra deg håper jeg på gode nyheter. 

Hilsen Birgitte

PS I Hils kundebehandleren din og si at han var flink

PS II Du bør nok vurdere et tastevalg allerede i innledningen som gir oss som ringer inn mulighet til å snakke med en kundebehandler - for eksempel før vi får valget å si opp abonnementet.

Snyltekred

Kan man være stolt av noe eller noen man ikke har hatt innvirkning på selv? Svaret er utvilsom ja, for overalt går det folk rundt og messer at de er stolte av både det ene og den andre. Men hvorfor? Hvordan?

*

I utgangspunktet ville jeg trodd at det å være stolt av noe eller noen forutsatte at du selv har bidratt til det som har skjedd, men sånn er det jo ikke. Man kan jo for eksempel være stolt av foreldrene sine, av ektefellen sin eller av en venninne som har fått til noe bra.

Kan det være to former for stolthet? Eller flere? Én type stolthet som kommer fra det man selv har hatt innvirkning på og én på vegne av andre?

De sportsinteresserte av oss kjenner kanskje hjertet svulme når favorittlaget vinner i fotball, og selv om de ikke har løftet en finger for å bidra til seieren, mener jeg det likevel kan gå inn under den første typen stolthet; den som gjelder deg selv.

For noen lever seg sånn inn i sport at det blir en del av identiteten deres, og det er klart at den moralske støtten og lojaliteten de viser, smitter. Men andre, som meg - som ikke vet forskjell på basketball og baseball - kan også føle et blaff av stolthet ved nasjonale bragder. Da Norge tok sølv i fekting i OL i sommer, kjente jeg at han med kården og jeg var en del av noe. Sammen.

Antakelig var det Norge jeg tenkte på.

Å føle seg stolt av landet sitt, er en av de tingene vi virkelig burde verne om. Det er utrolig viktig å forstå hvor bra vi har det. Og det er viktig for alle å føle at de bidrar med det de kan for at verden skal gå fremover og ikke bakover.

*

Noen - og det er de heldige - er stolte av kroppen sin. De som ofte føler trang til å fortelle omverdenen det, har en tendens til å være et stykke fra de skinnmagre beinranglene som går på catwalken. Men det er kanskje ikke så korrekt å stå frem med en modellkropp og si at man er stolt av bena som går fra bakken og til haken, bare avbrutt av bysten som dekkes av en blonde-BH i størrelse 70C?

Jeg tror stoltheten er jevnt fordelt på de tykke og de tynne, men at man svært sjelden hører slanke mennesker fortelle at de er stolte av kroppen sin, kommer antakelig av Janteloven. Du skal ikke tro at du er noe.

Særlig ikke hvis du er det.

Noen er stolte av kroppen sin fordi de vet hva den har gjort for dem; kjempet seg gjennom sykdom, løpt kjempelangt eller født barn - og det er absolutt bragder man bør være stolt av. Med hederlige unntak; jeg hadde ligget og presset enda hvis jeg ikke hadde fått hjelp av en 150 kilos jordmor som la seg oppå magen min da jeg skulle ha eldstemann for snart 22 år siden. Jeg er veldig dårlig til å være gravid og ubrukelig når det kommer til å føde, men jeg har fått to usedvanlig fine barn. Og ja - jeg er (tidvis) stolt av dem.

*

Den typen stolthet som man kan føle på vegne av andre, er jo svært sympatisk. Hvis du aldri har vært stolt fordi noen du kjenner (eller noen du ikke kjenner) har gjort noe bra, bør du umiddelbart søke etter empatien i ditt innerste. Jeg er sikker på at den finnes et sted, langt der inne.

Du kan jo begynne med litt snylting, for treningens skyld. "Snyltekred" er et ord jeg lærte i dag, og det er et godt og beskrivende ord: Hvis du soler deg i lyset av andres bragder, kan det hende at du rett og slett er en snylter.

Men det er en god begynnelse hvis du ellers aldri føler deg stolt på andres vegne; Du har i det minste klart å identifisere noe å være stolt av.

Neste leksjon blir å bidra til å kaste lys og glans over den som fortjener det.

Da jeg søkte på "snylter" fikk jeg opp dette bilde. Og et av Stein Erik Hagen.

Onsdag klokken fem

Åpenhet er viktig. Og ærlighet. Det er også viktig. Derfor må jeg komme med en tilståelse; jeg spiser ikke så mange kokosboller som jeg gir inntrykk av og jeg trener veldig mye mer enn det jeg sier. En time hver dag er helt normalt.

Akkurat dette er ikke meg, men med små justeringer, kunne det godt ha vært det
(muskler, hårfarge og antrekk, blant annet)

Etter at vi fikk hund, tenkte jeg at treningsmengden skulle gå opp. Jeg var medlem på Elixia og tok Pilates-timer i tillegg, men så for meg lange lufteturer med bikkja både før og etter middag. Slik gikk det ikke. Jeg skal ikke legge all skyld på dyret, men han må ta sin del.

*

Dyret - en tibetansk terrier som både lyder navnet Whiskey, tyggepinne, isbit og tur - lider nemlig av sterk separasjonsangst og usigelig lathet. Lange turer er ikke hans greie. Eller - det vil si; i skogen og på fjellet kan han holde ut i timesvis, men det gjør jo ikke jeg, så et kompromiss har vært å gå rundt her vi bor; vi snakker om Majorstua/Frogner.

"Jeg hører ikke hva du sier, for jeg har hodet under en stol"

Etter et par timer der både Bogstadveien og Frognerparken er behørlig dekket, begynner tempoet å gå ned. Han som før svinset foran, går nå bak som om neste stopp var skafottet. Hvis han kommer på det, sørger han for å få diaré, for da vet han at vi snur når vi begynner å gå tom for poser.

*

Da Whiskey kom inn i livet vårt, gikk treningsmengden derfor ned. Ikke orket han lange turer og ikke orket han at jeg gikk ut etter at jeg kom hjem fra jobb. I frykt for å få en traumatisert hund, var løsningen å avslutte Elixia-medlemskapet og å kjøpe inn maskiner til hjemmebruk.

Jeg prøvde å forhandle inn en tredemølle, men det gikk ikke gjennom ettersom monsteret i så fall måtte stå i stua. Jeg må se på TV når jeg trener, og valget falt i stedet på en ellipsemaskin og en PowerPlate (siste nytt fra USA, visstnok).

Ellipsemaskin

Vi har to hytter, derfor ble det tre ellipsemaskiner. Alle i familien ser nytten av at jeg trener etter at de har opplevd at jeg nesten ikke trente i en to månedersperiode i fjor på denne tiden. Jeg var usedvanlig grinete selv til meg å være.

*

Nå sitter du kanskje og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke går på ski når vi er på fjellet, for eksempel, men sånt synes jeg ikke du skal bry det søte lille hodet ditt med. Jeg liker best å trene inne. Ferdig snakka.

Den grusomme perioden uten mulighet til å trene mens jeg så på seriene mine, skjedde rett etter at ellipsemaskinene var nye. Maskinen vi hadde hjemme gikk i stykker, og jeg måtte vente en evighet på å få den reparert. Etter at reparatøren hadde vært her, var det fremdeles en bilyd som var nokså irriterende, men jeg bet det i meg.

*

Bilyden ble verre og verre, og tidlig i høst sendte jeg en mail der jeg ba om ny konsultasjon fra doktor Ellipse. Svaret fra doktorens overordnede - Selveste ServiceKONTORET - var at det var normalt med litt bråk.

Jeg svarte at jeg synes det var rart ettersom de to andre maskinene mine kunne snike seg innpå en sovende cowboy uten at han våknet. Alle vet jo at cowboyer sover med ett øye åpent. Selveste Servicekontoret svarte ikke. Jeg purret. De svarte fremdeles ikke. Denne stillingskrigen holdt vi på med i flere måneder. Og i mens ble bråket verre.

Da bråket ble så ille at jeg måtte stille opp volumet på TV'n, var det på tide med sterkere ordbruk, og endelig fikk jeg Selveste Servicekontoret i tale. "Vi skal gi beskjed til reparatøren, han kontakter deg," sa de.

Jeg ventet.

Og ventet.

Og ventet.

Så skrev jeg en ny mail, og ga på en sympatisk måte forståelsen av at de sikkert hadde mye å gjøre, men at jeg mer enn gjerne tok direkte kontakt med reparatøren selv.

Jeg fikk umiddelbart et mobilnummer og referansen på saken min.

(ring, ring)

- Skurr-grøt-skurr-skurr?
(jeg tok sjansen og sa hvem jeg var og hva jeg ønsket)

- Da må du ringe igjen og taste 2!
- Taste 2? Hvordan skal jeg få gjort det når du tar telefonen med en gang?
- Ikke vet jeg!
- Ikke jeg heller!
- Nå har du ringt sjåffør'n, du må ringe de andre.
- Og hvem er det?
- Kontoret!
- Du har kanskje et telefonnummer?
- Ja!
- Tusen takk.

(ring, ring)

Jeg tastet to i en vill fart.

- Ronny!
- Hei, dette er Birgitte Frisch, jeg trenger en som kan ta en service på ellipsemaskinen min, kan du hjelpe meg?
- Ja, jeg har prøvd å ringe deg flere ganger, altså.
- Nei, det tviler jeg på.
- Jo, det er sant!
- Da har du i så fall feil telefonnummer, for jeg har pressevakt og har SVÆRT god oversikt over telefonene som kommer inn.
- Ok ...
- Har du lagt igjen beskjed?
- Nei, det kan jeg ikke huske, altså.
- Greit. Vi glemmer den. Kan du komme og reparere maskinen?
- Ja, ja. Seff!
- Seff?
- Any time!
- Har du sene timer?
- Kan du, så kan jeg!
- Hva med i dag?
- Nei.
- I morgen?
- Nei.
- Onsdag?
- Nei.
- Torsdag?
- Nei.
- Fredag?
- Nei.
- Jeg regner med at du ikke jobber i helgen?
- Stemmer!
- Når kan du da?
- Any time!
- Men altså ikke denne uken.
- Nei, for da har jeg unga, ser du og det er så mye styr med legging, klær, matpakker og barnehage og greier. Jeg har dem hver fjortende dag, og ...
- GREIT! Kan du neste uke?
- Any time!
- Kan vi si tirsdag klokken fem?
- Nei.
- Onsdag?
- Når på onsdag?
- Klokken fem.
- Deal!
- Har du adressen?
- Ja, jeg har jo vært hos deg før, husker du ikke det?
- Grøt, mumle, prøvderåglemme, grøt, mumle.
- Hva sa du?
- Da ses vi. Takk skal du ha.
- Jepp! Men du?
- Ja?
- Sa vi onsdag?

Handyman

- En tredjedel av jobben er gjort, sa min mann inne fra dypet av garderoben min. Han monterer en hylle for at jeg skal få plass til enda mer shopping. Det er rart at det ikke har slått ham.

Jeg merket at det klødde under høyre arm. Det er tegnet på at jeg har dårlig samvittighet.

Han har holdt på der inne i over en time, og har altså minst to timer igjen. Det er jo nesten for ille.

*

Turen til Maxbo i går for å kjøpe deler og dingser til min nye hylle ble litt spesiell. Disse byggesettene fra Elfa gir mange muligheter selv om man skal sette opp en enkel hylle, og jeg hadde sett for meg én måte å gjøre det på. Min kjære hadde sett for seg en annen og nektet å høre på mitt forslag. Som viste seg å være ganske dårlig, men det er ikke poenget her nå.

Jeg hadde prøvd forklare ham ideen min flere ganger, men han var ikke imponert. Da vi sto foran Maxbo-ekspeditøren sprakk det for meg, for det viste seg at også den lille kvisete helgevikaren var enig med min mann. "Dere er jo stuck on stupid!" ropte jeg, og innså allerede før ordene kom ut at voksne, mentalt friske damer ikke sier sånt utenfor husets fire vegger. Mange gjør det ikke innenfor heller, påstår de.

*

Ikke var forslaget mitt godt og ikke var det meg som kom til å gjøre jobben. Og jeg hadde kjeftet opp to mennesker som bare ville hjelpe meg.

Det klødde under armen og jeg trakk pusten godt, før jeg mumlet frem en unnskyldning. Heldigvis ringte telefonen fra et ukjent nummer, og jeg slo om til voksenstemmen: "Forsvarsdepartementet, pressevakt, det er Birgitte". Alle rundt meg må ha konkludert med en alvorlig psykisk diagnose.

*

- Du kan jo ta en pause til neste helg? foreslo jeg med Maxbo-episoden friskt i minnet. Og det var da det kom:

- Det var da svært så menneskelig du var blitt, da!

I hans - min manns - øyne er jeg stort sett ikke menneskelig, med andre ord.

- Hva mener du med at jeg ikke er menneskelig? Er jeg overjordisk? spurte jeg håpefullt.
- Nei, ikke akkurat det, sa han med munnen full av skruer.

- Men si hva du mener jeg er da? Et dyr?
- Nei, men det finnes jo grader av menneskelighet.
- På en skala fra 1 til 10?
- Jeg liker ikke skalaer.

- Er jeg en heks? En fisk? Et bløtdyr?
- Du blogger, du!

- Jepp.
- Så dum er jeg ikke.

Og det er jo sant. Han er ikke dum i det hele tatt. Ikke lettlurt engang.

Siden jeg ikke fikk lov til å ta et bilde av ham i bar overkropp, måtte jeg finne ett av noen andre.

Verdens rikeste and i verdens rikeste land

Kjenner du en pussig skrue? Jeg har sett en. Jeg har sett mange. Faktisk flere rader med pussige skruer. Jeg har vært på Maxbo.

En masse pussige gipsskruer

Og her er Maxbos forsøk på å vise hvor lure skruene er. Det var bare delvis vellykket, vil jeg påstå.

En skrue her og en skrue der, blir det fort penger av. Da vi passerte kassen, var vi en drøy tusenlapp fattigere, men garderoben min får snart en ny hylle, og det har jo også en verdi.

Da jeg dro kortet, lurte jeg på om onkel Skrue ble rik på å selge skruer. Det kan godt tenkes at deler av formuen hans stammer fra skrueproduksjon, men man kan da umulig tjene 500.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000. 000.000.000.000.000.000.000.000 på det? Derfor tok jeg en utvidet kredittsjekk av den rike anda.

Det første jeg fant ut, var at han har levd under falskt navn her i Norge siden juni 1949. At han har holdt seg under radaren såpass lenge, skyldes nok at han bare er 99 centimeter. Det er stort til en and å være, men Skrue er også en mester i å gå i ett med omgivelsene. 

Vi har blitt så vant til å se ham i den dressen han en gang kjøpte på salg i Skottland, og som han senere bare har fått sydd en masse kopier av, at vi knapt legger merke til ham. Han er omtrent som en av lyktestolpene du går forbi hver dag. Husker du hvor mange de er eller hvor de står? Neppe.

*

Skrues opprinnelige navn er $crooge. Et navn man lett assosierer med griskhet og nådeløs oppførsel. Og Skrue er utvilsomt en gjerrig faen. Hans nærmeste slektning, Donald, går bukseløs rundt - det samme gjør i og for seg Skrue selv, men det er jo hans valg.

Norske skattemyndigheter har ikke registrert en eneste innbetaling fra Skrue. Damen jeg snakket med trodde jeg tullet da jeg spurte, men hun ble raskt alvorlig da jeg fortalte om min mistanke om skattesnusk siden 1949. 

Jeg kunne høre vill tasting i bakgrunnen da jeg fortalte om den enorme formuen. 1,1 prosent av et 5-tall med 89 nuller bak i en mannsalder, kan jo få en hvilken som helst byråkrat til å få våte drømmer. Særlig i Finansdepartementet, vil jeg tro.

*

Da jeg ringte NAV for å spørre om han tilfeldigvis hadde mottatt offentlig støtte i en eller annen form, fikk jeg først beskjed om at dette var informasjon de ikke kunne gi ut, men da jeg ble satt over til en ny saksbehandler, sa han at han kunne finne det ut, men at det ville ta fire år. Minst.

*

Skrue har klart det kunststykket å være til stede i media på ukentlig basis i 64 år uten at noen har stilt spørsmål verken ved hans manglende støtte til fellesskapet eller ved hans fullstendige ignorans overfor det slitet vi andre må gjennom hver eneste dag. 

"Det er ikke gull alt som glimrer, det er noe som heter diamanter også"
Det er kanskje det smarteste han har sagt.

Uttalelser som "Tung pung gir lett sinn" er jo utvilsomt i Marie Antoinette-klassen, men da han sa "Ærlighet varer lengst, men rik blir du ikke", mener jeg at Økokrim burde rykket ut med beredskapstroppen sin. 

Jeg ringte dem også, men de ba meg om å sende en mail med bekymringen min til dettekommervialdritilågiddeåetterforske@okokrim.no og da skjønte jeg jo tegningen, for jeg har aldri sett en mailadresse som inneholder bokstaven å.

*

Skrue er en moralist, og moralister er det få som liker. Da han sa at man ikke blir rik av penger man tjener, men av dem man ikke bruker, tok jeg det personlig. For en dust! Hadde ikke vi andre brukt penger, hadde jo ikke han tjent noen! Det tenkte han ikke på, nei. Det pistrete fjærfeet.

Jeg gir meg ikke før jeg får plukket halefjærene av ham.

Helt nye koster!

I det jeg steg ut av bilen - som sto halvveis oppi en steinhard brøytekant - for å se om jeg teknisk sett var innenfor den hvite parkeringsruten, hørte jeg en bankelyd. Lyden kom fra en sort Mercedes. Nærmere bestemt fra en stokk som sjåføren kakket mot ruten.

Da han fikk oppmerksomheten min, gled vindusruten sakte ned, og jeg lente meg nærmere for å høre hva han sa.

Det slo meg at dette var en klassisk "ikke snakk med fremmede menn i biler"-situasjon. Eller det hadde i alle fall vært det hvis jeg hadde vært noen tiår yngre.

Mannen skulle ikke tilby meg sjokolade. Men hadde han gjort det, hadde jeg muligens sagt ja.

"Det er helt nye koster på Statoil i Frederik Stangs gate!" sa han. Jøss, tenkte jeg, men jeg sa "Unnskyld?".

"Det er HELT nye koster på Statoil i Frederik Stangs gate! Vaskekoster!" utdypet han smilende. Han var godt over pensjonsalder, svært godt over en sunn BMI og han trengte helt sikkert stokken han brukte for å tilkalle oppmerksomheten min.

"Synes du jeg trenger å vaske bilen min?" spurte jeg, mens jeg merket hvordan smilet hans smittet.

Jeg kunne jo ha blitt fornærmet - for bilen min trenger en vask, men det er jo normalt ikke sånn man påpeker. Jeg hadde ikke trengt å svare ham. Eller jeg kunne blitt ganske streng og bedt ham legge merke til at han skapte en kø av fire utålmodige billister ved å stoppe midt i veien. Men han var så fornøyd! Han så rett og slett litt lykkelig ut.

"Nei, da. Jeg ville bare si at jeg har vasket bilen med HELT nye koster," sa han. "Så fint!" sa jeg. "Bilen din ser helt ny ut!"

"Tusen takk. Det var hyggelig å snakke med deg," sa han og kjørte videre.

Og det var det jo faktisk.

Frederik Stang (1808-1884) var Norges første regjeringssjef  med tittelen "statsminister".
Før det ble slike som ham kalt "førstestatsråd" eller "formann for regjeringen".