Stand by your man

- Kvinner bør holde seg på kjøkkenet, sa en kollega. Jeg skjønte ikke hva han mente. Skal vi liksom gå i veien for han som lager mat og rydder? Det ville jo vært nokså uhøflig og lite fintfølende.

Nei, vi kvinner må være oss vårt ansvar bevisst. Vi må la mannen tro at han er sterk og smart, slik at han kan opprettholde selvbildet sitt. Det er viktig for et hvert menneske. Vi må le av vitsene hans også - ikke hele tiden, for da gjennomskuer han oss - men han må få tro at han er morsom og slagferdig, for hvis en mann har dårlig selvbilde, går det ut over en hel familie. For ikke å snakke om at det i uheldige tilfeller kan gå ut over en hel nasjon. Eller verden.

*

"Det er ikke størrelsen det kommer an på" er et uttrykk som mange har meninger om. Hvis du er mann og litt kort på ett eller flere områder, er du forhåpentligvis omgitt av noen som mener at størrelsen ikke teller.

Jeg skal ikke ta fra deg illusjonen, men det betyr at du må lukke øynene og ikke åpne dem før jeg sier i fra. For det er klart at størrelsen teller. Det eneste som teller mer, er selvtillit og trygghet. Har en mann begge deler, kan man nesten tilgi ham hva som helst når det for eksempel gjelder idiotiske ting han sier.

*

Nå kan du åpne øynene igjen, forresten.

*

Det er jo ikke til å komme forbi at menn ikke alltid er helt på nett. Og da tenker jeg ikke på kommentarer som "Men du har jo et par sko som ser sånn ut" eller "Har du lagt på deg, sier du? Det kan ikke jeg se, dessuten er det jo bare mer å elske."

Nei, jeg hadde ikke noen som liknet på disse, men de har et par i sort i butikken som jeg kjøper i morgen hvis du begynner å sutre. Ok?

For å ta det siste der. (Det første er for dumt å si noe om.) "Mer å elske"? Ikke fornærm oss. Det må da være mulig å si noe annet enn det.

Hva med "jeg elsker deg først og fremst fordi du er en fantastisk person og fordi du får meg til å føle meg som den heldigste mannen i verden"?

Hva med "jeg hører du sier at du har lagt på deg, og hvis du virkelig er misfornøyd med den kroppen jeg elsker, skal jeg hjelpe deg å gjøre noe med det. Jeg går på tur med deg til verdens ende hvis det er det som får deg til å føle deg vel, men hadde det ikke vært hyggelig hvis vi kunne tatt en kopp kakao med krem på veien?".

*

Vi kvinner må støtte våre menn. Det er jobben vår.

Også får vi bare håpe at de gjør det samme for oss. For vi er ikke så ulike som mange tror. Vi er bare oppdratt litt forskjellig. Og vi lider begge under ulike forventninger selv om de blir færre og færre. Med en liten felles innsats kan vi gjøre verden like urettferdig for oss begge, og sørge for at de forskjellene vi ønsker å beholde blir elsket og satt pris på.

Hva fyser du på?

I dag kom jeg over en artikkel jeg fant stor trøst i. Artikkelen bekreftet det jeg har trodd lenge; jeg er syk. Kort fortalt er jeg avhengig av sukker, salt og fett. De sammenliknet det med narkomani, faktisk, men dette skal ikke handle om snop.

*

Det jeg reagerte på i artikkelen var at de brukte ordet "fyse". For dere som ikke vet hva "å fyse på noe" betyr, kan jeg fortelle at det betyr "å ha lyst på noe".

I disse merkelige tider der en tykfallen og puslete ordfører i dalstroka innafor prøver å overbevise oss om at de mest uskyldige sysler kan uttrykkes med det mest motbydelige språket, føler jeg et behov for å understreke at "å fyse på noe" kun (så vidt meg bekjent) har blitt brukt om matvarer med høyt innhold av sukker, salt eller fett.

Man fyser ikke på fiskepinner, liksom. Eller grønne epler. Med mindre man er gravid eller litt rar i hodet sitt. Eller begge deler, selvsagt.

*

Jeg trodde lenge at "fyse" var et ord min mor og tante hadde funnet på i et anfall av godtesykhet på grensen til galskap. Og om ikke det var et ord funnet opp av mitt kvinnelige opphav, mente jeg bestemt at det måtte komme fra Vestfold.

For meg er det ingenting som sier "Vestfold" mer enn "fyse". Det måtte i så fall være "damparavals" som betyr en sånn diger bil som gjør ny asfalt flat og fin; en dampveivals.

Dampveivals uten damp (Google)

Dampveivals med damp (Google)

Det kan hende at jeg har blitt innbilt at "dampveivals" heter "damparavals" i Vestfold bare fordi min mor og tante ikke visste bedre, men man må jo tilgi slike folk. De skal dessuten arve jorden, så det lurt å holde seg inne med dem.

Eller er det de plattfote som skal overta? Hm. Plattfote og dampveivalser har jo det til felles at de gjør jorden flatere, så det går vel ut på ett, kanskje.

*

Men hvis "fyse" plutselig blir et ord som er helt ok å bruke i en artikkel på internett, er det vel snart fritt frem for det grenlandske "schessær" også. For der jeg kommer fra - Stathelle i Grenland - sier vi schessær når vi fyser på noe.

"Å, jæ schessær så på koe!" kunne du høre hvis du beveget deg rundt omkring på Stathelle på 70- og 80-tallet. Det kan hende de sier det enda. Ikke vet jeg, siden jeg flyttet derfra i 1987. Men det finnes sikkert noen i Grenland som plutselig får veldig lyst på tyggegummi i dag også. Og da har du sikkert skjønt at koe betyr tyggegummi. Eller tyggis.

*

Vi hadde et eget ord for gjørme også. "Sigasævvle" sa vi når mødrene våre spurte hva i all verden vi hadde vært utsatt for når vi kom hjem som vandrende sølekaker. For å unngå at man ble full av søle fra fotsålene og opp, var det lurt å bruke "pælær". Men etter at Drillo har svettet i et par sånne i flere år, vet vel de fleste at pælær er det samme som gummistøvler.

Hvis du er fra Stavanger eller Bergen, klarer du nok ikke å si "sigasævvle". Det er ett eller annet med den brede l'en og den doble v'en som blir veldig vanskelig. Jeg og min bror brukte en hel sommer på å flire av to siddiser som hadde forbannet seg på at de skulle klare å uttale ordet slik vi gjorde. De klarte det ikke, mye fordi den ene fikk kink i tungen, og da avgjorde de voksne at min bror og jeg måtte slutte å oppfordre til selvskading.

Etter det, konkurrerte vi om å putte flest mulig Bugg inn i munnen og blåse størst mulig bobler. Det er ikke noe som sier barndom på 70-tallet som en sprukken Bugg-boble i hele trynet.

Bugg var den beste koa. Kanskje slått av HubbaBubba. Og da er vi tilbake på snop igjen. Det er helt umulig å unngå for en som har min diagnose.

Evig, iskald ungdom

Jeg har badet. I havet. Det var 10 grader i luften, strålende sol og vinden blåste 8 meter per sekund fra sørvest. Det virket kaldere i luften enn i vannet, og det er en fordel, for da er det så godt å komme seg på land.

Da jeg lå og duppet i havet, rakk jeg å tenke en hel del; Fra det dypeste og mest grunnleggende: "Kommer jeg til å DØ her?" til det overflatiske "Håper ikke det er noen som ser meg når jeg kommer opp av vannet!"

Bikiniformen er nemlig ikke helt på plass. Strengt tatt har den vel ikke vært det de siste 15 årene.

*

Jeg døde ikke, og da jeg tok på meg shortsen fra i fjor, var den så romslig at jeg tok for meg resten av potetgullposen fra i går. Det slo meg at hele kroppen kanskje hadde trukket seg sammen av det kalde vannet. I så fall skal jeg bade hele vinteren gjennom.

For å finne ut om isbading er slankende, leste jeg meg litt opp på effekten av galskapen. Det var ikke spesielt oppklarende. For så vidt jeg kan se, har ingen klart å gi noen sikre svar på om det gjør godt eller ikke å duppe i issørpe flere ganger i uken.

*

Isbading har kanskje, men bare kanskje, en effekt på kroppens omsetning av sukker. Det betyr at hvis du fryser rumpa av deg hele vinterhalvåret, så har du muligens en litt mindre risiko for å få sukkersyke.

Isbadere er også sjeldnere borte fra jobb enn de som ikke isbader. Men her er det store spørsmålet om hva som kom først; For det kan jo hende at de som er gale nok til å bade med isflak duppende rundt badehetten har en jernhelse fra før. Jeg tror i alle fall at antallet reumatikere og ME-syke er underrepresentert i landets isbaderklubber, men jeg kan jo ta feil.

I en artikkel om russiske isbadere, fant jeg ut at noen mener at isbading gir evig ungdom, men siden han det var bilde av i artikkelen så ut som han var tørket i vind siden fødselen for 77 år siden, valgte jeg ikke å tro på det. Hvis det mot formodning skulle stemme, er jeg for sent ute uansett.

*

Jeg kommer aldri til å bli noen isbader. Faktisk er det ikke sikkert at jeg kommer til å bade før til neste år. Jeg har det nemlig mye bedre i hengekøyen min, med en bok. Dessuten vil jeg ikke at noen skal ta flere bilder av meg mens jeg prøver å holde maska. For det greier jeg åpenbart ikke.

"Hjelp! Jeg dør!"

Fra eller for?

Det slo meg at jeg var i ferd med å bli min far. Han er en overaktiv pensjonist med mulighet til selv å velge hva han skal bruke tiden sin på. Slik sett er vi svært ulike, men hans nærmest patologiske trang til å irritere telefonselgere, har smittet meg. Det kan med andre ord både ha vært arv og miljø. Jeg hadde neppe hatt mulighet til å slippe unna.

Ring, ring!
- Ja, det er Birgitte Frisch.
- Hei, hei, jeg ringer fra Canal Digital, er det Birgitte jeg snakker med?
 - Ja, som sagt, men ringer du for Canal Digital eller ringer du fra Canal Digital?
- Ææh. Hva er forskjellen?
- Vel, sist jeg snakket med noen som sa at de ringte fra Canal Digital, viste det seg at han ringte for Canal Digital, og det ble det veldig mye tull av.
- Tull?
- Ja.
- Ok ... si meg er du fornøyd med den dekoderen du har?
- Ja.
- Du skjønner, jeg sitter her med en kjempegod, helt ny dekoder som kan bli din for bare -
- Jøss, er du fornøyd med den?
- Æææ ... spør du om jeg er fornøyd?
- Ja.
- Jo, ja, jeg er fornøyd, jeg.
- Ok. Så da har vi slått fast at jeg er fornøyd med min dekoder og du er fornøyd med din dekoder, ikke sant?
- Jo, men -
- Men da er jo begge fornøyde! Så fint! Da foreslår jeg at vi avslutter her og går tilbake til å gjøre noe fornuftig begge to.
- Men -
- Ha en fin dag!

Klikk.

Nesten gang tar jeg den som min far pleier å bruke:

- Næmen, så hyggelig at du ringer meg! Jeg er pensjonist, ser du, og det er nesten aldri noen som ringer lenger. Barna har jo flyttet hjemmefra for lengst og de er opptatt med sitt og jeg sitter bare her og følger med på været. I dag er det fint her på Stathelle, våren er i anmarsj. Hvordan er været hos deg?

Men jeg sverger på at jeg ikke kommer til å kalle folk "tjommi". Og hvis noen tar meg i å kalle en kvinnelig servitør Turid, lover jeg å gi 500 kroner i tips.

Jarlsberg-hjerne

Jeg gikk målbevisst mot mac'en. Satte meg ned foran skrivebordet, tastet inn passordet og ... ante ikke hva jeg skulle. Jeg har avspasert i halvannen dag, og dette er altså resultatet. Hjernen min har blitt som en svamp, bare uten evne til å suge opp noe som helst. Strengt tatt kan jeg vel like gjerne sammenlikne innsiden av hodet mitt med hullet i en smultring. Eller hullet i en ost, selvsagt. Luft er luft.

*

Jeg testet meg selv. Kims lek var den første oppgaven. "Birgitte, lukk øynene og si høyt hva som ligger på skrivebordet!" kommanderte jeg meg selv.

"Ææææ .... en penn ... en bunke med diverse papirer som kanskje kommer til å bli viktige en dag ... bilde av barna ... og så husker jeg ikke mer," stammet jeg mens jeg glippet med det ene øyet for å sjekke fasiten. Dessverre glippet jeg med det venstre øyet, og det er jeg jo nesten blind på selv med briller.

Juksemaker, pipelort

"Du glemte telefonen, lampen og Mac'en, din idiot! Og så jukset du! Jeg så det nok!" sa jeg stengt til meg selv mens jeg skammet meg. Dessuten fikk jeg en snikende følelse av at det var nokså unormalt å leke Kims lek med seg selv. Så jeg tok for meg gangetabellen.

*

"5 ganger 8!" sa jeg høyt. Bikkja begynte å bjeffe. Jeg talte bjeffene i tilfelle han kunne gi meg et hint. Han bjeffet fem ganger. Han er i alle fall dårligere enn meg til å regne.

"40 ...?" svarte jeg meg selv prøvende. Jeg sa at det var riktig. Nå var det på tide å stramme skruen. Jeg kommandere meg selv til å oppgi særskilte trekk ved baptister, metodister, adventister og pinsevenner. Det er pensum i niende klasse og det burde sitte, ettersom jeg hørte min sønn i dette i går kveld.

"Baptister, adventister og pinsevenner har voksendåp, metodister har barnedåp. Metodister fikk navnet sitt fordi de hadde en metodisk tilnærming til læren om Gud, og etter et vekkelsesmøte i Los Angeles i 1906 der en norsk metodistprest deltok, ble det etablert en pinsemenighet i Norge. På vekkelsesmøtet talte de i tunger og siden disiplene gjorde det på første pinsedag, kalte de seg pinsevenner.

Pinsevennene tror på helbredelse ved bønn og de føler seg ikke helt frelst før de har talt i tunger. Adventistene trodde at Jesus skulle komme tilbake en gang på 1800-tallet, og da det ikke skjedde mistet de en del medlemmer, men de har visst bare utsatt datoen litt," sa jeg og lurte alvorlig på om det hadde rablet for meg. Dessuten hadde jeg en snikende følelse av at jeg ikke hadde vært helt presis.

*

Men jeg hadde mer på lager. Jeg vet for eksempel hvor mange medlemmer de har både i Norge og i verden for øvrig. Og jeg et masse om Frelsesarmeen (som også var pensum). Snakk om unyttig kunnskap.

Men det tvang seg frem, og jeg fortsatte uten å ha fått ordet. Jeg rakk ikke engang opp hånden: "Frelsesarmeen har uniformer fordi de går til krig mot djevelen. De snakker om 'soap, soup and salvation' og det betyr at ingen kan bli frelst eller motta velsignelsen hvis de er sultne eller har tannpine - det er liksom bortkastet."

Jeg sa at det holdt nå. Men jeg var ustoppelig. "Det var ekteparet Booth som startet Frelsesarmeen," sa jeg. "Det var ingen menighet, for de tok imot folk fra alle trosretninger, men i dag er stort sett alle som er i Frelsesarmeen bare medlem der. Booth ble først mobbet, men da han døde fikk han begravelse på statens regning. Bladet de selger heter Krigsropet og det har jeg alltid ønsket å høre."

"Ferdig nå?" spurte jeg, og det var jeg.

*

Plutselig husket jeg hva jeg satt her for. Jeg skulle jo sjekke været for i morgen! Mann og barn skal løpe Råskinnet - et gjørmeløp for gale mennesker - og jeg og bikkja skal være cheerleaders. Jeg hadde planlagt strutteskjørt og pomponger til oss begge, og så virkelig frem til å gjøre både mann og sønn så flaue at jeg slapp å være med til neste år.

Men så skal det jo regne! Ikke bare det; det skal blåse også! Da blir det regnfrakk og gummistøvler, men jeg planlegger å synge. Og når jeg glemmer teksten, så vræler jeg bare "NANANANANA".

Lyden av vann

Har du noen gang tenkt på hvor vanskelig det er å komme på noe som ikke på en eller annen måte kan assosieres med væske? Noen ganger er det nemlig helt avgjørende å få tankene over i ett bestemt spor, og jo viktigere det blir å holde seg unna et bestemt tema, jo verre er det.

I dag trengte jeg å konsentrere meg om noe annet enn hvor langt jeg var fra badet mitt. Det viste seg å være svært vanskelig.

For å ta det viktigste først: jeg rakk frem. Vi gjør alltid det, vi damer med god oppdragelse. Og normalt kan man ikke engang se på oss at vi er mer enn verdig trengende. Vi tar kanskje litt kortere skritt og blir litt knappere i small talken, men bortsett fra det, er vi umerket.

Inni oss står vi imidlertid krokete med bena i kryss mens det hvite i øynene våre langsomt blir erstattet med gult.

*

Jeg hadde en kjøretur på en halv time foran meg, og jeg hadde vært lett desperat i et kvarter allerede. Det var da jeg forsto at jeg MÅTTE tenke på noe annet. Jeg slo på radioen; og der hylte noen "It's raining men! Halleluja!" rett inn i hjernen min.

Regnvær.

Vann.

Eller i dette tilfellet regnet det mannfolk, men det normale er at det regner vann.

Jeg slo over på en annen kanal, og der satt det to idioter og snakket om badesesongen. Universet har hatt det skikkelig morsomt på min bekostning i dag.

*

Radioen var ubrukelig, og jeg fokuserte på omgivelsene rundt meg. Det kan uansett være litt lurt når man sitter bak et ratt i en bli som er både stor og tung.

Det første jeg så, var et tre. Det gikk fint i et halvt sekund, men da begynte jeg å tenke på at tær trenger vann for å leve. Vann. Sildrende vann fra en liten bekk. Lyden av vann som pusler seg forbi et par steiner. Pokker.

Kumlokket jeg kjørte over, ga samme assosiasjon. Vannmasser. Masse vann!

En chilensk villkatt som drikker av en rar fontene

På en bussholdeplass sto det en mamma med en baby i vogn. Og hva bruker babyer? Jo. Bleier. Et kontraproduktivt bilde, der altså.

Jeg kjørte videre og der sto det jammen en tankbil og fylte opp bensinpumpene på Shell. Jeg var på vei til å sprekke.

*

Har du kjent på følelsen når din indre vanntank blir for liten, og væskenivået liksom sprer seg ut i resten av kroppen? Det prikker. Det strider mot alt. Det er til å bli gal av. Særlig hvis man begynner å tenke på at det kan nå hjernen når som helst.

Bak i bilen lå en meget fornærmet liten nyklipt bikkje som fortalte meg i klartekst hva han mente om å bli forlatt hos en dame med saks og skumbad. "Spa, du lissom!" gneldret han.

Spa.

Vann. Vann!

Så jeg råkjørte forbi Shell og møtte et enormt hull i veien med høyre forhjul. Man må finne balansen mellom fart og vibrasjoner når man er i en tilstand slik jeg var. Fartshumper burde være forbudt, forresten.

Etter hullet - som ikke var fylt med vann, men det kunne ha vært det, tenkte jeg - kjørte jeg langs med Holmendammen. Hjelp. Holmendammen var breddfull, så vidt jeg kunne se. Møkkadam.

*

All tungtrafikk jeg så var enten lastet opp med suppe (Toro), brus (Pepsi) eller vann (Imsdal). Jeg kjørte til og med forbi en liten bil som reklamerte for RedBull ved å ha en overdimensjonert boks festet på bakdøren. Og som om ikke det var nok; da jeg sto i Smestadkrysset og ventet på verdens lengste røde lys skulle bli grønt, kom det en brannbil kjørende med fulle sierener. Jeg hadde gitt litt av høyre lillefingernegl for et par blålys akkurat da.

Ved Colosseum måtte jeg stoppe for to nybakte mødre som langsomt skravlet seg over fotgjengerfeltet med barnevogner og hver sin kaffe. Dobbelt ille, men jeg var snart hjemme.

Da jeg endelig parkerte og slapp ut bikkjeskinnet, føk han som en rakett ut av buret før jeg fikk festet lenken. Og det var da jeg virkelig angret på navnet vi ga ham:

- WHISKEY! KOM HER! vrælte jeg.

PS Og du kan jo prøve å gjøre det uten å stramme mellomgulvet.

Dagens kampsak

I dag har jeg dissekert en pose Twist på 330 gram. I vitenskapens navn. Eller, det var jug. Jeg var bare desperat. Veldig.

Her skulle det vernes. Om mine favoritter. At verningen kom til å skje ved at sjokoladebitene ble sendt rett ned i svelget mitt nesten uten å ha kontakt med verken tenner eller smaksløker, var underordnet. Jeg er intet, om ikke effektiv.

*

Det går ikke an å åpne en Twistpose på en sivilisert måte. I alle fall klarer ikke jeg det. Som sine forgjengere ble denne posen også spjæret fra sånn cirka midt på til toppen. Et gjennomsnittlig CSI-team ville kastet ett blikk på sårflatene og konkludert med et drap gjort i affekt. Et klassisk Twistpose-drap.

Etter å ha fått opp posen, skjedde det som alltid skjer; Det lå Twist ut over hele gulvet. Da bestemte jeg meg for å telle dem opp. Favorittene mine, altså.

Fem Daim
Fire Japp
Fire Kokos

13 biter! Kun 13 biter! Jeg ble så sur at jeg satte meg ned og begynte å spise i stedet for å rydde. De tretten bitene gikk ned på et par minutter. Det tar jo lengre tid å pakke dem opp enn å spise de små rakkerne.

For å gi det hele et visst vitenskapelig skinn, veide jeg en Banan-bit; Seks gram uten innpakning. Seks gram! Noen burde ta rennafart og skamme seg.

*

Resten av posen ser slik ut (rangert etter smak og mulig innslag av gluten):

To Marsipan
Fire Chocolate Toffee (obs! Pass på plombene dine)
Fire Golden Toffee (en helt ok karamell)
Tre Caramel (veldig søt)
Fire Nøtt (mer nøtt enn sjokolade)
To Fransk nougat (tvilsom)
Fem Nougat Crisp (gluten?)
Tre Lakris (gluten!)
Fire Banan (spy)
Tre Aprikos (dobbeltspy)

Æsj

Det jeg er ute etter her, er å gi hele Twist-konseptet et skudd for baugen. Vi burde reise oss i protest mot denne dårlige unnskyldningen av snop.

Bare den miljømessige siden av saken bør jo være nok til å få statlig støtte til å få faenskapen fjernet fra butikkhyllene. Det må jo være omtrent 50/50 snop og plast?

Derfor:

*

Hei, Bård Vegard!

Her har du en kampsak i anledning dagen. Hvis du spiller kortene dine riktig, kan du få alle til å være enige med deg. For ingen liker alle bitene i en Twistpose, og med en skikkelig målgruppeanalyse kan du rette kommunikasjonen din inn med militær presisjon (PS Stol på meg her. Jeg jobber med kommunikasjon i Forsvarsdepartementet; Du snakker med en som kan dette).

Til dem som hater aprikos-/banan-/sjokoladekombinasjonen og som liker litt alternativ nips, kan du si:

"Frukt er best på fat. Fat som kan vaskes. Fat som gjerne er laget av resirkulert materiale. Bekjemp Twist! Bruk din makt som forbruker!"(Her bør du nok koordinere med FAD, forresten.)

Til oss som ikke er så glad i alternativ nips, men heller går for det solide i sølv eller krystall, kan du si akkurat det samme, bare du bytter ut "Fat som gjerne er laget av resirkulert materiale" med "Fat som er arvvegods eller som kommer til å bli det".

Til dem som elsker lakris, kan du lett argumentere med at omtrent all annen lakris i verden er bedre enn den de finner i Twistposene. Forholdet mellom innpakning og snop er også i Twist-lakrisens disfavør. Den samme argumentasjonen kan du egentlig bruke i alle de andre tilfellene også: "Liker du karamell? Ikke kast bort livet ditt med å pakke ut mikro-Twist!"

Hvis du må ha flere argumenter - hvis dette problemet tas opp i NRKs Aktuelt, for eksempel - kan du si at du heller ville drukket en flaske karamellsaus og spist en karamellpudding på tvers i stedet for å bruke energi på å få i deg de ørsmå plastinnpakkede godtebitene. Det gir seerne morsomme bilder i hodene sine og du er jo en artig kar, så det kommer til å gå rett hjem.

Jeg ser egentlig for meg deg på dansegulvet, jeg, Bård Vegard. Og det er et kompliment, for jeg liker å danse. Derfor foreslår jeg at du og Jonas fra Helsedepartementet går sammen om en kampanje som 1) fjerner Twistposene fra jordens overflate og 2) vil bidra positivt til nordmenns helse:

"Twist er best på dansegulvet!" kan dere si i enhver sammenheng. Litt sånn som når den romerske senatoren Cato avsluttet talene sine med "og for øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges".

Hvis du vil snakke mer om dette, så ring meg. Inntil vi snakkes, får du ha en fin 1. mai.

Birgitte