Tvillingsjeler

Hun var på vei mot fotgjengerfeltet da ti-tolv syklister spratt ut fra en hekk og spant over. Foten reagerte fortere enn hodet, og hun greide å stoppe, men hun sang fremdeles "Treasure" av Bruno Mars.

"Ooooohhhh, I know that you don't know it, but you're fine, so fine. Fine, so fine ..." sang hun mens hjernen ba henne om å banne så det lyste.

I det hun tråkket inn bremsen og altså likevel ikke bannet, så hun seg selv sitte i en identisk bil på den andre siden av fotgjengerfeltet.

Kvinnen i den andre bilen var prikk lik: Grått hår, spiss munn, spiss nese og firkantede, mørke briller. Munnen hennes mimet også etter mr. Mars. De hørte på P4 begge to.

"Ooooohhhh," gapte den andre kvinnen i det det gikk opp for henne at hun bare med et tiendedels sekund dårligere reaksjonstid ville griset til den sorte, store bilen sin. Hun kikket opp og møtte full forståelse i den andre bilen. "Yak," telepaterte de til hverandre og dro littegrann på smilebåndet.

De to kvinnene så på hverandre, fant ut at de sannsynligvis var skilt ved fødselen, pekte oppgitt på de kondomkledde mannfolkene som til og med hadde kledd ut sekken sin i skrikende gult. Helt synkront.

Da de begge så at den andre åpent munnen for å kommentere den siste krampesyklisten, visste de begge hva den andre kom til å si:

"JÆVLA KNUDREKUKK!"

Også kjørte de begge videre mens de smilte fornøyd. De hadde møtt seg selv i et fotgjengerfelt, og når de møtes igjen bør verden oppføre seg veldig pent.

En venn er mer verdt enn en skatt. Husk det. 

Kul i panna og dritt på teppet

Noen ganger får man bekreftelse på at det er lurt å bli under dyna. I mitt tilfelle var det et febertermometer som fortalte meg det i klartekst. Problemet var bare at jeg sto opp likevel.

Hvis man er så syk at man ikke klarer å dusje, bør man være på sykehus, og jeg har lært av min mor at man føler seg mye bedre etter en dusj. Så jeg dusjet.

*

Litt småør som jeg var, greide jeg å miste dusjhodet ned i pannen da jeg skulle sette det på plass høyt der oppe på veggen, men en kul i hodet har nesten aldri drept noen, så etter litt banning, var dét over.

Jeg er ikke så god til å hvile. En forutsetning for at jeg skal klare å hvile, er at det er ryddig rundt meg. Derfor ryddet jeg litt. Akkurat nok til at jeg anså det mulig å ligge på sofaen med hvilepuls.

Kjøkkenet bar preg av resten av familiens frokostvaner: en ring av havre-frokostblanding lå igjen på benken etter yngstemann, og den sedvanlige smørkniven med nok smørrester til to brødskiver lå på brødfjøla. Bortsett fra at det denne gang var to smørkniver.

Men det tar ikke så mye lenger tid å rydde bort en ekstra smørkniv, så det lot jeg meg ikke forstyrre av.

Hvis dette er det internasjonale symbolet for "jeg skal kanskje ha en skive til" ...

... hva er da dette?

Oppvaskmaskinen var ryddet både ut av og inn i, og jeg hadde programmert stekovnen til å rense seg selv. Du synes kanskje ikke det regnes som husarbeid, men det vil jeg i så fall få diskutere med deg.

For hør her: For det første må jeg faktisk fjerne både brettet og de to greiene som brettet står i (de som er festet på innsiden av ovnen) og for det andre har jeg jo jobbet en del for å tjene penger til en komfyr som renser seg selv. Min konklusjon er at jeg ikke trenger å skamme meg. Så det, så.

*

Endelig kunne jeg legge meg på sofaen og se på teit formiddagstv. Jeg skjenket meg et stort glass Farris med eplemost (kjempegodt, det må du prøve) og satte det forsiktig fra meg på glassbordet ved siden av sofaen.

Hvilken jævel som har flyttet på det bordet skal jeg nok finne ut av, men i første omgang ble jeg opptatt med å tørke opp cirka en halvliter væske fra teppet. Jeg ble så sur at jeg straffet meg selv ved å ikke gidde å hente et nytt glass. "Nå kan du ha det så godt, din dumme høne!" sa jeg strengt til meg selv og bestemte meg for å leie den dummeste filmen Canal Digital hadde å tilby.

Jeg kan fortelle at den dummeste filmen Canal Digital har å tilby heter "UFO", men jeg kan ikke fortelle hva den handler om (utover at det åpenbart var en ufo med), for etter tyve minutter der himmelen stadig ble mørkere og mørkere (det kom en diger UFO, gitt) og klønete sex-scener, gadd jeg ikke mer.

Litt senere hadde jeg en time hos akupunktøren min. Han er skikkelig flink, og presser så mange nåler inn i huden min at jeg blir helt nødt til å ligge rolig. Det er min halvtime. Jeg ligger med Claire de Lune av Debussy i ørene og nyter roen. Uheldigvis kommer musikken fra iPhonen min, og når noen ringer meg kuttes musikken.

*

Det var min yngste sønn: "HVOR ER DU?"

Jeg fortalte med harmonisk røst at jeg lå langflat og så ut som et pinnsvin.

"KOM HJEM! WHISKEY HAR DRITI PÅ TEPPET!"

Jeg pustet dypt og gneldret at han burde tatt bikkja ut før, men så tok jeg meg i det og sa at han fikk tørke opp så godt han kunne og legge en våt klut over resten av griseriet.

*

Roen senket seg igjen. I tre minutter.

"HVOR EEEERRRRR DUUUUU?"

Men i helvete, da!?

"NÅ HAR WHISKEY SPYDD NED TO ANDRE TEPPER!"

Av fem mulige tepper hadde dyret altså bestemt seg for at det var på tide å sende tre av dem til rens. Drittlukten som strømmet mot meg da jeg kom hjem, fikk i alle fall feberen til å forsvinne. Mammaer kan ikke være syke samtidig med barna sine.

Babyen min, Whiskey

Oversett

Akkurat nå skulle jeg sittet og sett utover et regnfullt høyfjellslandskap, men i stedet sitter jeg og ser utover regnfulle Oslo. Jeg hadde pakket Mac'en og boken min i går, og var klar som en fjellgeit for en hyttetur, da min mann fikk inn en jobbtelefon som tok resten av kvelden.

Det er helt greit, altså. Mine jobbtelefoner har avlyst en masse hyttehelger også. Der har vi en gjensidig, dyp forståelse for hverandres tjenestelige behov, så og si.

*

Siden jeg jo alltid mer eller mindre (mindre de siste fem-seks årene) er på slanker'n, så jeg dette som en god anledning til å slippe unna å spise middag. Jeg satte meg til i sofaen og bestemte meg for å kose vettet av meg med litt fb-chatting og kveldens tv-programmer. Og med det fulgte jeg alle de tre rådene jeg fikk av min mormor i går: være positiv, ikke kjede seg og ikke spise seg for mett.

Litt mat måtte jeg jo ha, så jeg fant en Stratos i kjøleskapet og tok en bit av den. Biten var så kvalmende søt at jeg bare måtte finne ut om det var en produksjonsfeil, men nei - helt ned til den nest siste stripen var den like ekkelt søt. Den siste orket jeg ikke. (Jeg kan være alvorlig syk. Dette har aldri skjedd meg før.)

*

"Det blir sen middag i dag," sa min mann fra operasjonssentralen sin i 22-tiden. Jeg opplyste om at jeg fastet. Han så lenge på sjokoladepapiret som lå på bordet ved siden av meg og jeg hørte at han tenkte "Siden når?". "Du orker et par ostesmørbrød, tenker jeg," sa han. Jeg sa at jeg kunne få ned ett, under tvil.

Halvannen time etter kom han med to glovarme brødskiver med smeltet ost på. Jeg har fremdeles blemmer i munnen etter en litt for impulsiv bit. Han satte seg ned foran tv og sa "Er det ikke noe annet vi kan se på?".

Det var ikke så lurt sagt, men jeg antok at han hadde brukt opp all smartheten sin på jobben han akkurat hadde gjort ferdig.

"Du kan da ikke forvente at jeg skal finne noe DU vil se på etter at du har latt meg vansmekte i hele kveld?" sa jeg. Det virket nesten som han skammet seg litt, men det var nok bare en varm ostebit som festet seg i ganen hans.

Han begynte å slenge spydige kommentarer til skjermen. Det er VELDIG irriterende. Jeg beskyldte ham for å ignorere meg og å være litt for opptatt av egne behov. Ordrett sa jeg dette: "Jævla tosk! Tror du at du sitter alene i denne stua, eller? Hold kjeft, jeg følger med på tv!"

Også la jeg til med martyrstemmen min "Du ser meg ikke, du, jeg er helt usynlig for deg!"

"Hæ?" sa han sjokkert med mat i munnen (det er veldig unormalt, han er godt oppdratt) men jeg så at han tenkte "offerkommunikasjon!".

"Ser deg? Hvem er det som akkurat har laget TO ostesmørbrød til deg selv om du sa at du bare ville ha ett?"

"Nettopp," trumfet jeg. "Alt du vil er å fete meg opp sånn at det skal bli vanskeligere å overse meg!".

Etter det var det gudskjelov mulig å få følge med på tv'n igjen.

Råd fra min mormor

Jeg har snakket med min mormor igjen. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjør det oftere. Den dama er en vitaminbombe.

I dag var hun superfornøyd med en middag på Park Hotell i Sandefjord der hun hadde glitret i en sort jakke med perler på som hun har arvet av meg. "Den jakken er supergammel!" sa jeg. "Minst ti år!"

"Jeg er 93, ti år er ikke så veldig mye," sa hun tørt. "Du ser ikke ut som du er en dag mer enn 67," sa jeg. Og det mener jeg. Vi kunne bli tatt for å være søstre. Det er ikke så flatterende for en som er 45.

"Det er så gøy å være over 90! Her om dagen var jeg på Brilleland og der kunne jeg få 93 prosent rabatt hvis jeg kjøpte briller!" fniste hun. "Tenk når du blir over hundre, da kan du tjene gode penger på å kjøpe briller," sa jeg.

Hun mente at hun ikke kom til å bli over hundre. Jeg mente at det ikke var spørsmål om når hun kom til å dø, men heller et spørsmål om hvis hun dør.

*

"Så hva skal du i helgen?" spurte jeg. Hun lekset opp en timeplan som ville slått ut en 20-åring. "Du kjeder deg ikke," konkluderte jeg. "Man må aldri kjede seg," sa hun alvorlig. "Aldri kjede seg og alltid være positiv."

"Er det oppskriften på et langt liv?" spurte jeg og tok frem penn og papir. "Ja, i tillegg til at man aldri må spise seg helt mett," kom hun på og beskrev i detalj hvordan maten bød henne i mot etter at hun hadde spist seg mett. Jeg tenkte på alle de gangene jeg har ligget halvdød av metthet mens jeg ventet på at magen skulle gjøre plass til en sjokoladeplate og lurte på om jeg kom til å overleve kvelden.

Da kom jeg på at jeg aldri har sett henne spise. Vi har sittet til bords sammen de fleste julene i mitt liv, jeg har praktisk talt bodd hos mine besteforeldre hver sommer og jeg har ikke tall på alle de gangene hun har laget vafler, pannekaker og smørbrød til meg. Jeg har sett henne dytte mat rundt på tallerkenen, men jeg har aldri sett henne putte den i munnen og tygge den.

Hun er spesialist på å lage ribbe og har bare forakt til overs for tv-kokken som "juksa litt"

"Det er ingen som vil sitte ved siden av meg når vi skal spise middag," lo hun. Selvsagt ikke. Ved siden av henne ser de fleste andre ut som griske monster som ikke har fått blund på øyet de siste fire år. Alle ser grå ut ved siden av min mormor.

*

Jeg mistenker at det er en fjerde ting som skal til for å se ut som man er 30-40 år yngre enn det passet viser: Den 93 år gamle damen gikk nemlig på trynet så blodet fløt for et par dager siden, men i følge min far som var vitne til ulykken, hadde hun ikke klart å forklare hvor alt blodet kom fra fordi hun lo så fælt.

Med andre ord: Hvis du ler hver dag i omtrent 34 000 dager, blir du i alle fall minst 93 år.

Nytelse på menyen

Jeg forstår at konkurransen i matbransjen er tøff. Jokerbutikken på hjørnet hos oss slukket lyset i forrige uke, men siden det ikke står noe oppslag på døren og siden vi kan se at det ligger matvarer i hyllen, har vi et håp om at den skal åpne igjen. Den var nemlig åpen nesten hele døgnet, nesten hele året. Sånt liker jeg.

Jeg liker også at det er rent og pent og at det er god plass. Det kan gjerne bare være meg i butikken, men det er ikke et krav, og jeg forstår at det ikke er så lønnsomt.

Jeg liker (merker du at jeg er inne i en positiv stim her nå?) ... jeg liker at matvarene er ferske, at det er pent lys (særlig i fruktdisken) at de som jobber der er rene og friske, at utvalget er stort, at de har glutenfri mat og at noen pakker varene mine.

Pakkeservice er nesten bare i julerushet, og da er det fryktelig mange mennesker der, så hvis jeg må velge, pakker jeg heller varene mine selv enn å måtte stå i kø.

*

Og her passer det fint å fortelle hva jeg ikke liker. Vi begynner med kø. Som et underpunkt til kø, er fremmede mennesker som står for nært meg, og spesielt misliker jeg at de i tillegg lukter vondt. Jeg gidder ikke gjenta det jeg sa over bare med negativt fortegn (møkkete, trangt og så videre) så jeg hopper rett til dagens motivasjon: Jeg liker ikke ting eller mennesker som gir seg ut for å være noe annet enn det de er:

"... det er derfor vi har funnet ut at vi er en nytelsesleverandør" sa stemmen på radioen i dag tidlig. Jeg kan ha bommet litt på formuleringen, og jeg husker ikke om det var ICA eller Meny som ikke bare var en butikk som selger dagligvarer, men en reklamemann eller -dame hadde altså anbefalt dem å bruke ordet "nytelsesleverandør".

*

Hjelpe meg. Riktignok er jeg veldig glad i sjokolade, men når jeg tenker på nytelse, er verken ICA eller Meny med i fantasien min.

Fordi det irriterte meg at jeg ikke husket hvem av butikkene reklamen gjaldt, googlet jeg i en halvtime uten resultat. "Nytelsesleverandør" skrev jeg inn. Jeg nektet å skrive "nytelses leverandør" selv om jeg mistenker at folk som finner på så meningsløse begreper heller ikke kan skrive særlig godt.

"ICA" googlet jeg. Men der var det ikke stor å finne, heller ikke da jeg klikket meg inn på meny.no fant jeg noen referanser til nytelse. Derimot fant jeg Menys slagord: "Du får så mye mer".

Sorry, du lurer ikke meg

Arrgh! Mer enn hva da? Mer enn hvem? Mer av hva? Mer nytelse? Dessuten får jeg aldeles ingen ting, for de skal søren meg ha betalt for posene sine til og med. Bortsett fra fredag og lørdag, og det er neppe av godhet, mer av hensyn til kassehjelpene, tror jeg. Det er jo masete å selge poser til folk som ikke har tatt med nok.

Og der var jeg jammen inne på enda et par ting jeg ikke liker: Folk som ikke klarer å beregne hvor mange poser de trenger og stygge plastposer som koster penger. Det er estetikken jeg er mest opptatt av, ikke prisen på posene (men jeg forutsetter at de ikke koster mer enn en krone).

* 

Jeg tenkte litt mer over nytelse. Det er en fin ting å tenke på, forresten. Jeg legger det til listen over ting jeg liker, men sørger for å holde det atskilt fra dagligvarebransjen; Nytelse har ikke noe med epler og kjøttkaker å gjøre.

Hvem er din leverandør av nytelse? Kanskje det er deg? Uansett hva din definisjon av nytelse er, vil jeg tro og håpe for din skyld at du har makt over den selv. La nå i alle fall verken ICA eller Meny overbevise deg om at din nytelse er avhengig av dem. Om noe er det omvendt.

Du kan dø av høst

Når jeg hører noen si at de elsker høsten høyest av alle årstidene, lurer jeg alltid på om de er riktig navlet. 

Høsten er årstiden for død. Vi vasser jo i døde planter og fordervelse fra slutten av september til snøen kommer. Det er morbid å elske høsten.

Omtrent like pent som veldig tynt og pistrete hår (Google)

Jeg kan gå med på at det er pent å se solen glitre gjennom tett, fargerikt løv mens man puster inn frisk, akkurat passe kald luft, men hvis det er det du mener med at du elsker høsten, så er du indoktrinert. Det er solen du liker, ikke ukene i september, oktober og november.

*

Ukebladene og handelsstanden er høstens fremste lobbyister. «Å, du MÅ ha strikkeplagg i høst» sier de. «Se på dette myke, gode skjerfet» er en klassiker. "Genser med høy hals er et must!" mener de og alt jeg klarer å tenke på er at høyhalsede ullgensere klør uansett hvor dyre de er. 

I tillegg er det alle de nye fargene de vil ha oss til å kjøpe. Jeg er ikke fremmed for å kjøpe en jakke i fire ulike farger hvis jeg liker den, men ikke fordi det står i et ukeblad at jeg bør ha den i gult denne sesongen. Jeg lar meg ikke herse med av hvem som helst.

I fjor prøvde de å prakke på oss burgunder. I år innrømmer de glatt at det var en vanskelig farge å selge. Det kunne jeg ha fortalt dem. Skummetmelkhvite nordmenn kledd i burgunder, er kun egnet i skrekkfilmer. Japanske filmskapere er veldig interessert i den looken nordmenn har i oktober, har jeg hørt. Det sier alt.

I år er blått veldig inn, visstnok. Blått er det nye sorte. Eller var det oransje som var det nye sorte? Nei, nå tror jeg at jeg blander med en tv-serie om en dame i et amerikansk fengsel.

*

Poenget mitt er at høst er deprimerende. På denne tiden har vi ikke greid å venne oss til kulda, og vintergarderoben ser håpløs ut. Det kan hende at det regner i tillegg til å være kaldt, men det er enda ikke vinterkaldt, bare ekstra vått vann som insisterer på å blåse horisontalt og på skrå ned under kraven din. 

Du har kanskje funnet frem vinterskoene, men tviholder på de høye skoene med lærsåle, med det resultatet at skoene blir ødelagte og du blir kald på bena. Og alle vet hva konsekvensen av å bli kald på bena er. I verste fall kan du dø!

*

«Høsten er jo perfekt til å sitte inne med en varm kopp te foran peisen og lese en bok,» sier du kanskje. Men i all verden. Stakkars deg! Det er da forhåpentligvis ingen som nekter deg det resten av året? Hvis du er så glad i te, bøker og peiskos, så sett i gang! Drit i kalenderen!

«Jeg elsker regnvær, mørke kvelder og løv som faller,» har jeg hørt noe si. Jeg ringte Dikemark, og de kom med en gang. Fire menn i hvite frakker. Det er ingen som er ved sine fulle fem som liker kaldt vann, skummelt mørke og døde blader, vet du. Legg deg inn umiddelbart hvis du er så dyster i hodet ditt.

Vinteren er heller ikke min favoritt, men den skal jeg ta for meg en annen gang. 

Fluelokk

Synet som møtte meg da vi kom hjem var trist. Rosene jeg fikk i forrige uke hadde visnet, og visne blomster minner meg om kirkegårder. Det sørgeligste stedet jeg kan tenke meg.

Men det skulle vise seg at rosene hadde dannet grunnlaget for nytt liv. Da jeg tok dem opp for å sende dem til sitt nest siste hvilested - en bærepose fra Meny - fløy to bitte, små fluer opp av den nesten gjengrodde vasen.

Alle vet at hvis du ser én flue, finnes det ti til ikke langt unna. Med andre ord var det 20 andre på lur ett eller annet sted.

Det er den samme regelen som gjelder for rotter: én synlig rotte er lik ti skjulte. For kakerlakker er forholdet 1 til 50. Eller kanskje det var 1 til 100, eller kanskje alt dette bare er rykter og skremselpropaganda.

*

Jeg har jo et spesielt forhold til dyr. Spesielt til hunden min, Whiskey, men også til villdyr, inkludert fluer. Jeg tror de er likere oss enn folk flest tror. Ulv, bjørn og mygg (og veps i august) er ondskapsfulle jævler som jobber sammen for å ta oss, og dette er ikke noe jeg bare tror: når du har fått så mange myggstikk som meg i løpet av et liv, tror du ikke lenger på tilfeldigheter.

En gang hadde jeg en serie av myggstikk på låret som helt tydelig dannet tallene 666. De kunne jo vært 999, men det klødde noe helt djevelsk, så det er mest nærliggende å tro at det skulle være 666.

*

Familien min er til tider litt oppgitt over meg. Det er helt ok, for jeg er oppgitt over dem mye oftere.

Når jeg river meg i håret over dem, er det som regel på grunn av idiotisk oppførsel, men når de rister på hodene sine av meg, er det fordi de ikke forstår min genialitet. Du ser litt skeptisk ut nå, men ikke vær det. Jeg er ikke gal, jeg snakker ikke med dyr, eller noe, i alle fall ikke de ville dyrene (bikkja har egen Facebookprofil og det hender at vi chatter der).

*

Som sagt: jeg snakker ikke med dem, men jeg forstår dem. Jeg vet hva de vil.

De fluene som hadde hekket i rosene mine, ville for eksempel drive meg til vanvidd. Ulv, bjørn og mygg vil drepe meg og drikke blodet mitt og vepsen er sadistiske demoner som bare er ute etter å gjøre ugagn.

Jeg er ikke kjapp nok til å drepe de små blomsterfluene, men å gå til krig er jo uansett det siste man bør gjøre i en strid. I følge Sun Tzu bør man prøve å løse konflikter med ord. Det er for øvrig barnehagepensum, så man trenger ikke vise til gamle kinesere av den grunn.

"Hei, din mikromygg! Dø!" ropte jeg. Bikkja løp under bordet og resten av familien kikket stumt på meg. Min sønn tok opp mobilen. Jeg mistenker at han har ett eller annet akuttmottak på hurtigtast. Han er god på kriseberedskap, det er noe han har lært av sin far som aldri går et skritt uten multiverktøy fra Leatherman.

Mikroflua snudde i luften og kikket på meg. Den skjønte at jeg mente alvor og etter det, trengte jeg bare å se hardt på den når den nærmet seg intimsonen min som normalt er på 500 meter. I alle fall utendørs. Innendørs kan jeg akseptere 3-5 meter under tvil.

*

"Du er antropomorf!" sa min mann. Tilfeldigvis hørte jeg også det radioprogrammet der han lærte dette avanserte fremmedordet, og jeg visste derfor at det betyr å legge menneskelige egenskaper til dyr.

Han synes det var så morsomt at han sa det flere ganger etter hverandre.

"Antropomorf, antropomorf, antropomorf." Kjempegøy. "Og du er en antropo ...smurf!" sa jeg, men det var ikke det morsomste jeg har sagt. Sånne ordtenniskamper faller dessuten sjelden heldig ut for noen.

*

Men hvem er det som bruker gardintrapper, klatrer opp på stoler, benker og bord og LOKKER på fluer mens han prøver å skjule at han har en batteridrevet fluesmekker bak ryggen? Jo, det er min mann.

Bildet er fra i fjor, men ingenting har endret seg. Ingenting.

Når vi tar hytta i bruk igjen etter en lang sommer, protesterer nemlig en hel luftving av feite fluer på vår annektering. De kommer én og én og strategien er å drive oss ut fordi vi aldri tror det kommer til å ta slutt.

Men da kjenner de ikke min mann. Han er den staeste jeg kjenner, og hvis han har bestemt seg for noe, så går det. Flytte fjell, sier du? Han hadde begynt med en stein og tatt den neste når han var ferdig. Og så videre. Spise en elefant? Bit for bit, ja.

Han tok én flue i timen. Like begeistret og triumferende sikker på endelig seier hver gang. Så gikk det to minutter og så kom summingen igjen. "Komme da, flua, jeg skal bare snakke med deg!" løy han.

*

Vi var der fra lørdag kveld til mandag ettermiddag, og vi var våkne i under 30 timer til sammen. Men ser du en flue, finnes det alltid minst ti til, så jeg har skrevet "husk batterier" på handlelisten. Det kan hende at jeg også kommer til å filme ham.