Spennende spenning

Er det lenge siden du har kjørt på smale landeveier? Hvis du bor i Norge (og sannsynligheten for at du gjør det hvis du leser dette, er jo stor) har du garantert opplevd fenomenet "plutselig trengsel på veien". Det er en variant av tingenes iboende faenskap.

Her er regelen:
Når tre element befinner seg på en vei, møtes alle på det punktet der veien er smalest.

*

Har du også lagt merke til det? Du kommer kjørende på den smale veien, og litt lenger frem ser du en traktor som snegler seg av gårde i 15 kilometer i timen. Du ser også at det kommer en bil i motgående retning og du beregner ganske kjapt at dere tre kommer til å møtes i svingen rett der borte, og det er det ikke plass til. Litt irriterende, eller hva?

Gjett hvor den motgående bilen, syklisten og du ville passert hverandre.
Akkurat i svingen der oppe, tenker jeg. Akkurat der. (foto: Google / Brødrene Dahl)

Det trenger ikke være motoriserte kjøretøy med i denne likningen, forresten. Se for deg at du løper rundt rundt med trillevognen din i en matbutikk. Du skal ha håndklepapir, salami eller stearinlys (hva vet jeg) men rett foran den varen du skal ha, står det en ansatt som holder på å fylle i hyllene og akkurat i det du skal passere, kommer en annen kunde trillende på sin handlevogn. Du venter høflig med å passere hinderet, og de sekundene virker veldig lange.

*

Kan alle disse møtene skyldes magnetisme? Denne formen for spenning er jo slett ikke et ukjent fenomen i verden. Så vidt jeg vet er det magnetisme som gjør at kompassnålen søker mot nord. Sydpolen er også magnetisk, men selv om du er i Australia, vil kompassnålen peke mot nord.

Dette er en skisse av jordens magnetiske felt. Artig?

Hvis du ikke er spesielt interessert i fysikk, anbefaler jeg deg å akseptere dette som et faktum, for man kan virkelig få vondt i hodet av å prøve å forstå det. Hvis du er veldig interessert i fysikk, forstår du det sikkert allerede.

*

To mennesker kan også oppleve å bli dratt mot hverandre. Ingen har klart å påvise at det er magnetisme som ligger til grunn for dette, derfor kaller vi det bare "romantisk" (eventuelt "forbanna dårlig timing" / "upassende") når det skjer.

*

Noen mennesker har en enorm tiltrekning på trøbbel. Dette fenomenet kan heller ikke spores tilbake til magneter, men ofte kan man anta at de det gjelder har en usedvanlig mangelfull oppdragelse.

I enkelte tilfeller kan det være uflaks som ligger til grunn for at man tryner i livet, men hvis du er en av dem som tror på uflaks, så husk at du er den som har størst påvirkning på livet ditt: Jo hardere du jobber, jo heldigere blir du.

Du blir tøffere av å bryne deg på tingenes iboende faenskap, og snart vil en traktor eller to ikke bry deg i det hele tatt. Lær deg å like motbakkene, så går de så mye lettere. Tenk at hvis veien hadde vært flat, rett og fri for annen trafikk, hadde du kjedet deg til døde. Spenning er spennende uansett i hvilken form den kommer.

Terningkast seks til naturen

- For en dag! sa jeg entusiastisk. - Ja, svarte min mann i det han lukket øynene og var borte. Jeg fortsatte å snakke, forskjellen er ikke så stor.

Vi hadde akkurat kommet tilbake fra en tre timer lang tur, og jeg kunne gjerne gått den en gang til. På flekken. Det var det ingen av turkameratene mine som hadde trodd da turen startet.

*

Her er avskrift av meldingen jeg fikk på svareren min en time før vi skulle gå:

"Hei, det er Gisle, jeg skulle bare høre om du angret på turavtalen vår. Det er lov det, altså, men er man stor i kjeften , så ...".

Jeg skrev en sms tilbake. "Jeg angrer IKKE!"

*

Det var jo ren løgn, selvsagt, men det trengte ikke han å vite.

Etter å ha gått i 100 meter - vi kunne fremdeles se hytta - forsto jeg at jeg hadde kledd meg for godt. To lag superundertøy var minst ett lag for mye.

"Skal vi gå så fort hele veien? Jeg er varm! Jeg er tørst! Veeent!"

Jeg gikk inn på nærmeste hytte for å ta av meg det innerste laget. Det er så gjestfritt her på landet, og heldigvis for det, for jeg hadde aldri kledd av meg bak en busk:

Kanskje var jeg den første som var naken her inne

Fem minutter etter var vi på vei til fjells. Enn så lenge på asfalt:

Baktroppen er de tøffeste: Gisle, Stein Jacob og Whiskey foran, Kjetil og jeg bak

Asfalten varte ikke lenge. Snart var vi skikkelig på tur. Kampesteiner, mer eller mindre inntørkede elveleier og buskas ... You name it, we've climbed it.

Det er utrolig at det går an å være så sliten uten å dø litt:

Var det NOEN som kom og tok pulsen min? Nei, da. Men bilde tok de!

Selv om det var meg som var mest sliten av oss, var jeg ikke den morskeste:

"Say 'cheese'!"
"OST!"

Jeg antar at han var litt streng fordi jeg ledet med en halvmeter, men det kan ha vært solen.

Her står turkameratene mine og ser på GPS'en. Leketøy for store gutter:

"Jeg vil også ha en sånn!"

Det var tungt å gå 490 høydemeter og til sammen ni kilometer, men for en premie vi fikk på toppen:

Hvis du legger disse to bildene oppå hverandre der skyggen min er ...

... ser du utsikten fra Trøgasetnatten. 360 grader.

Det er helt utrolig at blå himmel og stein kan være så pent.

Langt der nede er hytta. På det tidspunktet trodde jeg at 490 høydemeter i nedoverbakke bare var en lek.

Jeg var den tregeste i oppoverbakkene, og jeg var en regelrett kløne i de bratte stiene fra toppen og ned, men skal kampen avgjøres i fjellsidene, eller vinner den som ikke sovner etter at turen er over?

Min mann sover i en stol, og bikkja ligger som et skinn i gangen. Hadde ikke solen gått ned, hadde jeg garantert gått en tur til, men alle vet jo at bjørn og ulv kommer frem når mørket senker seg. Da kommer de streifende og leter etter sånne godbiter som meg. Jo, da.

Siden min mann blir så sur når jeg tar bilder av at han sover, får bikkja illustrere den delen av familien som ble så utslitte at de måtte legge seg litt.

Grautmål

Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i språk, og har alltid drømt om en jobb der jeg kan grave meg ned i et spennende forskningsmateriale. Men for å forske trenger man penger, og det er jeg for lat til å søke om. Ikke har jeg hatt et skikkelig prosjekt heller. Inntil nå.

*

Selvsagt kommer jeg ikke til å si opp jobben min. Det ville vært dumt, for jeg har fremdeles ingen sponsor i ryggen. Dette prosjektet skal jeg drive med på fritiden. Faktisk er det helt umulig å gjøre noe annet.

Mange kommer til å takke meg for arbeidet, og i disse Nobelpris-tider må jeg jo også innrømme at jeg fantaserer om en liten diplom og en intim middag i Stadshuset. Det er innen rekkevidde. Jeg kan se det for meg, jeg kan nesten smake det, for jeg har vært i middag der før.

I 2009. På vei inn på Stadshuset.

Prosjektet har jeg kalt "treåringsbråk". Det handler ikke om treåringer, og ikke om bråk, men derimot om tenåringer og språk. Hvis du smaker på ordene, vil du merke at de er ganske like - lydmessig sett - og her er vi allerede ved kjernen: tenåringsspråk er en gjettekonkurranse. En lyd fra en tenåring kan bety hva som helst, unntatt det du tror. Jeg vurderer å kalle prosjektet mitt noe annet, forresten, for jeg ser nå at det blir en lang og komplisert forklaring.

Hvis jeg hadde greid å stave lyden som kan bety både "ja", "nei" og "unnskyld, men jeg hørte ikke helt hva du sa, kan du gjenta det, vær så snill?", hadde jeg brukt det som tittel, men så god er jeg ikke.

*

"Vil du ha mat?" er for eksempel et spørsmål du ikke må stille en tenåring. Svaret du får vil gjøre deg gal. Det kommer en fonetisk grøt ut av kjeften på dem, og som du vet kan det være vanskelig å bokstavere gutturale grynt som mest av alt får deg til å lure på om du selv har fått et lite drypp som rammet det området i hjernen som tolker lydbilder.

Du kan imidlertid slå deg til ro med at det ikke er deg det er noe galt med, for tenåringen hører like dårlig som han snakker (jeg forsker bare på gutter, nærmere bestemt mine egne sønner). Så lenge andre skjønner hva du sier, kan du med andre ord droppe den telefonen til 113. Du er ikke i ferd med å få slag. Pust.

*

Med fare for å bli kopiert, og dermed fratatt prisen, refererer jeg her en samtale fra dagens innsamling av materiale (NB. Deler av teksten er allerede oversatt til menneskespråk):

Jeg: Kan du sende meg det bildet du tok?
Han: Skal jeg dempe musikken?
Jeg: ??? Nei! Eller jo, gjerne, men det var ikke det jeg sa. Send det bildet!
Han: Hæ?
Jeg:  S e n d   d e t   b i l d e t.
Han: H Æ ?
Jeg: Nå!
Han: Jeg har ikke tid.
Jeg: Hva gjør du?
Han: Før hva da?
Jeg: Hæ?
Han: Du sa "før".
Jeg: Jeg sa "gjør".
Han: Når er det middag?
Jeg: Når jeg har skutt meg selv i hodet og hoppet fra verandaen.
Han: Pizza?

Det går over. Alt går over.

Tvillingsjeler

Hun var på vei mot fotgjengerfeltet da ti-tolv syklister spratt ut fra en hekk og spant over. Foten reagerte fortere enn hodet, og hun greide å stoppe, men hun sang fremdeles "Treasure" av Bruno Mars.

"Ooooohhhh, I know that you don't know it, but you're fine, so fine. Fine, so fine ..." sang hun mens hjernen ba henne om å banne så det lyste.

I det hun tråkket inn bremsen og altså likevel ikke bannet, så hun seg selv sitte i en identisk bil på den andre siden av fotgjengerfeltet.

Kvinnen i den andre bilen var prikk lik: Grått hår, spiss munn, spiss nese og firkantede, mørke briller. Munnen hennes mimet også etter mr. Mars. De hørte på P4 begge to.

"Ooooohhhh," gapte den andre kvinnen i det det gikk opp for henne at hun bare med et tiendedels sekund dårligere reaksjonstid ville griset til den sorte, store bilen sin. Hun kikket opp og møtte full forståelse i den andre bilen. "Yak," telepaterte de til hverandre og dro littegrann på smilebåndet.

De to kvinnene så på hverandre, fant ut at de sannsynligvis var skilt ved fødselen, pekte oppgitt på de kondomkledde mannfolkene som til og med hadde kledd ut sekken sin i skrikende gult. Helt synkront.

Da de begge så at den andre åpent munnen for å kommentere den siste krampesyklisten, visste de begge hva den andre kom til å si:

"JÆVLA KNUDREKUKK!"

Også kjørte de begge videre mens de smilte fornøyd. De hadde møtt seg selv i et fotgjengerfelt, og når de møtes igjen bør verden oppføre seg veldig pent.

En venn er mer verdt enn en skatt. Husk det. 

Kul i panna og dritt på teppet

Noen ganger får man bekreftelse på at det er lurt å bli under dyna. I mitt tilfelle var det et febertermometer som fortalte meg det i klartekst. Problemet var bare at jeg sto opp likevel.

Hvis man er så syk at man ikke klarer å dusje, bør man være på sykehus, og jeg har lært av min mor at man føler seg mye bedre etter en dusj. Så jeg dusjet.

*

Litt småør som jeg var, greide jeg å miste dusjhodet ned i pannen da jeg skulle sette det på plass høyt der oppe på veggen, men en kul i hodet har nesten aldri drept noen, så etter litt banning, var dét over.

Jeg er ikke så god til å hvile. En forutsetning for at jeg skal klare å hvile, er at det er ryddig rundt meg. Derfor ryddet jeg litt. Akkurat nok til at jeg anså det mulig å ligge på sofaen med hvilepuls.

Kjøkkenet bar preg av resten av familiens frokostvaner: en ring av havre-frokostblanding lå igjen på benken etter yngstemann, og den sedvanlige smørkniven med nok smørrester til to brødskiver lå på brødfjøla. Bortsett fra at det denne gang var to smørkniver.

Men det tar ikke så mye lenger tid å rydde bort en ekstra smørkniv, så det lot jeg meg ikke forstyrre av.

Hvis dette er det internasjonale symbolet for "jeg skal kanskje ha en skive til" ...

... hva er da dette?

Oppvaskmaskinen var ryddet både ut av og inn i, og jeg hadde programmert stekovnen til å rense seg selv. Du synes kanskje ikke det regnes som husarbeid, men det vil jeg i så fall få diskutere med deg.

For hør her: For det første må jeg faktisk fjerne både brettet og de to greiene som brettet står i (de som er festet på innsiden av ovnen) og for det andre har jeg jo jobbet en del for å tjene penger til en komfyr som renser seg selv. Min konklusjon er at jeg ikke trenger å skamme meg. Så det, så.

*

Endelig kunne jeg legge meg på sofaen og se på teit formiddagstv. Jeg skjenket meg et stort glass Farris med eplemost (kjempegodt, det må du prøve) og satte det forsiktig fra meg på glassbordet ved siden av sofaen.

Hvilken jævel som har flyttet på det bordet skal jeg nok finne ut av, men i første omgang ble jeg opptatt med å tørke opp cirka en halvliter væske fra teppet. Jeg ble så sur at jeg straffet meg selv ved å ikke gidde å hente et nytt glass. "Nå kan du ha det så godt, din dumme høne!" sa jeg strengt til meg selv og bestemte meg for å leie den dummeste filmen Canal Digital hadde å tilby.

Jeg kan fortelle at den dummeste filmen Canal Digital har å tilby heter "UFO", men jeg kan ikke fortelle hva den handler om (utover at det åpenbart var en ufo med), for etter tyve minutter der himmelen stadig ble mørkere og mørkere (det kom en diger UFO, gitt) og klønete sex-scener, gadd jeg ikke mer.

Litt senere hadde jeg en time hos akupunktøren min. Han er skikkelig flink, og presser så mange nåler inn i huden min at jeg blir helt nødt til å ligge rolig. Det er min halvtime. Jeg ligger med Claire de Lune av Debussy i ørene og nyter roen. Uheldigvis kommer musikken fra iPhonen min, og når noen ringer meg kuttes musikken.

*

Det var min yngste sønn: "HVOR ER DU?"

Jeg fortalte med harmonisk røst at jeg lå langflat og så ut som et pinnsvin.

"KOM HJEM! WHISKEY HAR DRITI PÅ TEPPET!"

Jeg pustet dypt og gneldret at han burde tatt bikkja ut før, men så tok jeg meg i det og sa at han fikk tørke opp så godt han kunne og legge en våt klut over resten av griseriet.

*

Roen senket seg igjen. I tre minutter.

"HVOR EEEERRRRR DUUUUU?"

Men i helvete, da!?

"NÅ HAR WHISKEY SPYDD NED TO ANDRE TEPPER!"

Av fem mulige tepper hadde dyret altså bestemt seg for at det var på tide å sende tre av dem til rens. Drittlukten som strømmet mot meg da jeg kom hjem, fikk i alle fall feberen til å forsvinne. Mammaer kan ikke være syke samtidig med barna sine.

Babyen min, Whiskey

Oversett

Akkurat nå skulle jeg sittet og sett utover et regnfullt høyfjellslandskap, men i stedet sitter jeg og ser utover regnfulle Oslo. Jeg hadde pakket Mac'en og boken min i går, og var klar som en fjellgeit for en hyttetur, da min mann fikk inn en jobbtelefon som tok resten av kvelden.

Det er helt greit, altså. Mine jobbtelefoner har avlyst en masse hyttehelger også. Der har vi en gjensidig, dyp forståelse for hverandres tjenestelige behov, så og si.

*

Siden jeg jo alltid mer eller mindre (mindre de siste fem-seks årene) er på slanker'n, så jeg dette som en god anledning til å slippe unna å spise middag. Jeg satte meg til i sofaen og bestemte meg for å kose vettet av meg med litt fb-chatting og kveldens tv-programmer. Og med det fulgte jeg alle de tre rådene jeg fikk av min mormor i går: være positiv, ikke kjede seg og ikke spise seg for mett.

Litt mat måtte jeg jo ha, så jeg fant en Stratos i kjøleskapet og tok en bit av den. Biten var så kvalmende søt at jeg bare måtte finne ut om det var en produksjonsfeil, men nei - helt ned til den nest siste stripen var den like ekkelt søt. Den siste orket jeg ikke. (Jeg kan være alvorlig syk. Dette har aldri skjedd meg før.)

*

"Det blir sen middag i dag," sa min mann fra operasjonssentralen sin i 22-tiden. Jeg opplyste om at jeg fastet. Han så lenge på sjokoladepapiret som lå på bordet ved siden av meg og jeg hørte at han tenkte "Siden når?". "Du orker et par ostesmørbrød, tenker jeg," sa han. Jeg sa at jeg kunne få ned ett, under tvil.

Halvannen time etter kom han med to glovarme brødskiver med smeltet ost på. Jeg har fremdeles blemmer i munnen etter en litt for impulsiv bit. Han satte seg ned foran tv og sa "Er det ikke noe annet vi kan se på?".

Det var ikke så lurt sagt, men jeg antok at han hadde brukt opp all smartheten sin på jobben han akkurat hadde gjort ferdig.

"Du kan da ikke forvente at jeg skal finne noe DU vil se på etter at du har latt meg vansmekte i hele kveld?" sa jeg. Det virket nesten som han skammet seg litt, men det var nok bare en varm ostebit som festet seg i ganen hans.

Han begynte å slenge spydige kommentarer til skjermen. Det er VELDIG irriterende. Jeg beskyldte ham for å ignorere meg og å være litt for opptatt av egne behov. Ordrett sa jeg dette: "Jævla tosk! Tror du at du sitter alene i denne stua, eller? Hold kjeft, jeg følger med på tv!"

Også la jeg til med martyrstemmen min "Du ser meg ikke, du, jeg er helt usynlig for deg!"

"Hæ?" sa han sjokkert med mat i munnen (det er veldig unormalt, han er godt oppdratt) men jeg så at han tenkte "offerkommunikasjon!".

"Ser deg? Hvem er det som akkurat har laget TO ostesmørbrød til deg selv om du sa at du bare ville ha ett?"

"Nettopp," trumfet jeg. "Alt du vil er å fete meg opp sånn at det skal bli vanskeligere å overse meg!".

Etter det var det gudskjelov mulig å få følge med på tv'n igjen.

Råd fra min mormor

Jeg har snakket med min mormor igjen. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjør det oftere. Den dama er en vitaminbombe.

I dag var hun superfornøyd med en middag på Park Hotell i Sandefjord der hun hadde glitret i en sort jakke med perler på som hun har arvet av meg. "Den jakken er supergammel!" sa jeg. "Minst ti år!"

"Jeg er 93, ti år er ikke så veldig mye," sa hun tørt. "Du ser ikke ut som du er en dag mer enn 67," sa jeg. Og det mener jeg. Vi kunne bli tatt for å være søstre. Det er ikke så flatterende for en som er 45.

"Det er så gøy å være over 90! Her om dagen var jeg på Brilleland og der kunne jeg få 93 prosent rabatt hvis jeg kjøpte briller!" fniste hun. "Tenk når du blir over hundre, da kan du tjene gode penger på å kjøpe briller," sa jeg.

Hun mente at hun ikke kom til å bli over hundre. Jeg mente at det ikke var spørsmål om når hun kom til å dø, men heller et spørsmål om hvis hun dør.

*

"Så hva skal du i helgen?" spurte jeg. Hun lekset opp en timeplan som ville slått ut en 20-åring. "Du kjeder deg ikke," konkluderte jeg. "Man må aldri kjede seg," sa hun alvorlig. "Aldri kjede seg og alltid være positiv."

"Er det oppskriften på et langt liv?" spurte jeg og tok frem penn og papir. "Ja, i tillegg til at man aldri må spise seg helt mett," kom hun på og beskrev i detalj hvordan maten bød henne i mot etter at hun hadde spist seg mett. Jeg tenkte på alle de gangene jeg har ligget halvdød av metthet mens jeg ventet på at magen skulle gjøre plass til en sjokoladeplate og lurte på om jeg kom til å overleve kvelden.

Da kom jeg på at jeg aldri har sett henne spise. Vi har sittet til bords sammen de fleste julene i mitt liv, jeg har praktisk talt bodd hos mine besteforeldre hver sommer og jeg har ikke tall på alle de gangene hun har laget vafler, pannekaker og smørbrød til meg. Jeg har sett henne dytte mat rundt på tallerkenen, men jeg har aldri sett henne putte den i munnen og tygge den.

Hun er spesialist på å lage ribbe og har bare forakt til overs for tv-kokken som "juksa litt"

"Det er ingen som vil sitte ved siden av meg når vi skal spise middag," lo hun. Selvsagt ikke. Ved siden av henne ser de fleste andre ut som griske monster som ikke har fått blund på øyet de siste fire år. Alle ser grå ut ved siden av min mormor.

*

Jeg mistenker at det er en fjerde ting som skal til for å se ut som man er 30-40 år yngre enn det passet viser: Den 93 år gamle damen gikk nemlig på trynet så blodet fløt for et par dager siden, men i følge min far som var vitne til ulykken, hadde hun ikke klart å forklare hvor alt blodet kom fra fordi hun lo så fælt.

Med andre ord: Hvis du ler hver dag i omtrent 34 000 dager, blir du i alle fall minst 93 år.