Hud, klegg og kjærlighet

Hva har et lite uthus, en hodeskalle og et hus til felles? Den åpenbare forklaringen er at alt kan inneholde en dust, tenker du kanskje, og det er jo også riktig, men det var ikke akkurat den forklaringen jeg var ute etter i dag.

Vi må tilbake til det nære: Det som på en gjennomsnittlig kvinne er 1,6 kvadratmeter hvis man strekker den ut og på en tilsvarende statistisk mann er 0,3 kvadratmeter større, altså 1,9 kvadratmeter.

Jeg snakker om huden vår. Kroppens største organ - nesten 17 prosent av kroppsvekten din (hvis du vil ned i vekt i en fei, så skrubb bort døde hudceller. Det er helt kvalmt hvor mange kilo du drasser rundt på.).

Glem nyrer, lever og lunger. Det er altså huden som ruler, og derfor må du være snill med den. Ikke sole deg uten solkrem, få noen til å blåse på hvis du kutter deg og smøre deg inn med fuktighetskrem etter dusjen. Det siste der er noe klin, men du vil sikkert være glad for det når du blir gammel. En god fuktighetskrem er visstnok et godt middel mot tyngdekraften.

*

Jeg liker ordet hud. Jeg liker krem også, men nå er det huden jeg skal konsentrere meg om.

*

Ordet hud er varmt og sanselig, det er følsomt og tøft. Huden røper dine innerste lengsler og den beskytter deg. Du kan ikke leve uten hud - i alle fall ikke særlig lenge - men ikke noe karakteriserer bedre nakenhet, forsvarsløshet og sårbarhet som ordet hudløs. Uten hud har du intet vern mot verden. Du tar inn alt, føler alt. Ganske ulogisk når man tenker på at nervene befinner seg i huden, men pytt, pytt.

Det er jo så man får lyst til å være snill og god hver gang man hører hudløs. Tenk litt på det, og husk at det ikke er så lett å se på et annet menneske at huden ikke er der som man kanskje skulle tro. Vær snill med de pelskledde og de med fjær med det samme. Men ikke edderkopper, mygg og saksedyr. De kan du myrde for min del.

Og klegg. Kleggen har virkelig ikke livets rett. Klegg er ondskapsfulle jævler som ikke gir seg før én av dere ligger nede eller løper hylende av sted.

En slags klegg (Google.com)

Du tror kanskje at klegg er like glad i hud som jeg er og at det er derfor den er så ivrig? Nix. Jeg vil advare sterkt mot å prøve å legge godviljen til når det gjelder klegg. Klegg er ondskap. Klegg kan ikke føle kjærlighet. Klegg er insektenes svar på Pol Pot, Hitler og Stalin. Vi må aldri være naive når det gjelder klegg.

*

Huden min og jeg har vært utsatt for et par røffe omganger i det siste. Jeg har vært nødt til å sette sprøyter på meg selv i noen uker, og det er bedre enn at noen andre gjør det, men det er ikke akkurat den beste starten på en morgen.

Da jeg så esken sprøytene lå i, ble det hele litt bedre. For der sto det. Ordet.

"Húð"sto det. Og jeg synes det hele fikk et skinn av romantikk. (Her må du se bort fra at jeg sto med en sprøyte stukket inn i magen, men det bør vel ikke være noe problem.)

Fragmin. 10.000 enheter per dag. Forhindrer blodpropp, men kan få deg til å se litt mishandlet ut.

Visstnok betyr dette "Til bruk under hud". På islandsk. Som jo så og si er norrønt for oss som sleiver i vei på et språk som delvis er dansk og delvis er engelsk.

Det norrøne ordet húð har spor enda lenger tilbake. Helt til indoeuropeisk.

"Húð kommer fra indoeuropeiske (s)keu", skriver Yann de Caprona i Norsk etymologisk ordbok. Ordet betyr antakelig dekke eller innhylle, og fra dette har man fått ord som skur, hodeskalle (haus) og hus. Spennende, ikke sant? Hvis du ikke er enig, har du bare ikke satt deg godt nok inn i det. Vær litt åpen, nå da. Du har bare godt av det.

*

Indoeuropeisk er en språkgruppe. Norsk stammer fra indoeuropeisk, og de fem millionene i verden som snakker norsk får følge av ca tre milliarder andre når vi regner sammen alle de andre som snakker et eller annet indoeuropeisk språk.

Det er en fin tanke når vi føler oss litt alene her på berget, ikke sant? Greit nok at nesten ikke en kjeft skjønner hva vi sier nå, men for omtrent 7.000 år siden, kunne vi snakke med hvem som helst hvor som helst. Nesten.

*

Hvis Facebook hadde eksistert den gang, hadde det blitt fart på sakene. Språk er nå en gang en barrière for de fleste av oss, selv om det finnes nok av eksempler på at folk som både skiller +40 år i alder, minst det dobbelte i kilo og som snakker to ulike språk kan finne hverandre i kjærligheten.

Forutsatt at det er snakk om ekte kjærlighet, tror jeg det er hud som binder dem sammen. For følelsen av en nesetipp mot kinnet ditt eller fingre som stryker deg over ryggen, trenger ikke tolkes. Det er språket er universelt. Hvis du i tillegg har funnet en som holder opp døren for deg og vil ditt beste, er du griseheldig.

Farsdag

"Gratulerer med farsdagen!" skrev jeg i en sms til min far mens min mann støvsugde. "For en ironi," tenker du kanskje og lurer på hvorfor jeg ikke støvsuger selv. Som en gest til mine barns far, liksom.

Vel. Jeg får ikke lov. Etter at jeg ble buksprettet for tre dager siden, må jeg ikke overanstrenge meg. Det har jeg fra selveste overlegen, og jeg utnytter det for alt det er verdt.

*

Min far ringte omtrent akkurat i det støvsugeren ble slått av. Jeg tenkte at det var fint, for jeg orket ikke begynne å forklare hvorfor jeg mente at det var utrolig viktig å støvsuge akkurat i dag (ja, jeg maste nesten hull i hodet på min kjære, men det virket). Jeg sliter nemlig fremdeles etter at jeg slumpet til å fortelle min farmor at jeg ved en anledning overlot oppvasken til min daværende mann og at jeg en gang hadde sovet til ti på en søndag. Min farmor ringte øyeblikkelig til min far, og jeg fikk en telefon fra ham litt senere der han forsiktig lurte på "hva som skjedde hos oss".

"Likestilling!" sa jeg. "Du må aldri forveksle likestilling med latskap," sa han.

*

"Takk for gratulasjonen!" hilste min far. Jeg spurte om han hadde hatt en fin dag, og det hadde han. "Den begynte allerede ved midnatt. Jeg fikk en gave av moder'n," sa han. Jeg var i ferd med å si at jeg måtte akutt-tørke støv, men så sa han noe med en gammel bukse.

"Moder'n fant igjen den gamle favorittbuksen min!" sa han. Visstnok hadde de to endevendt huset for å finne denne buksa en del ganger før, men nå hadde den dukket opp helt av seg selv "da jeg skulle hente frem vinterkolleksjonen min" som han sa.

"Har du en vinterkolleksjon??" spurte jeg og lurte på hva i all verden som hadde skjedd med min far. En gang på 90-tallet forelslo jeg at han skulle begynne å bruke litt mer fargerike skjorter enn hvite og lyseblå, og dagen etter kom han i en rosa.

"Jeg trodde den var borte for godt," sa han og refererte til Åndenes Makt og min mor. Jeg skjønte godt hva han mente.

*

"Siden jeg er voksen nå, kan jeg fortelle deg at jeg var vitne da moder'n kastet de to skreddersydde dressene du kjøpte i Singapore tidlig på 80-tallet på bålet i hagen," betrodde jeg ham. Det virket som han hadde hatt en mistanke i mange år. "Men," sa jeg (for nå var jeg begynt å bekymre meg for min mors vrede) "de var jo veldig dårlig sydd, da."

Det med kvaliteten på sømmen, har vært min mors mantra i årevis. Hver gang spørsmålet om hvor dressene tok veien kom opp, har hun og min mormor vist til at stoffet vred seg i sømmen. Jeg har alltid tenkt at stoffet skammet seg. De to dressene var henholdsvis lyseblå og burgunderrød, og jeg så selv at de var over middels brannfarlige.

"De var ikke dårlig sydd!" sa min far. "Det var bare det at de var så moderne sydd at din mor og mormor ikke hadde sett det før!" Jeg er klok nok til å holde kjeft når ting begynner å eskalere. Normalt, i alle fall. Så jeg sa ikke noe.

"Har du ellers hatt en fin dag?" spurte jeg. Han sa at han hadde hatt noen stille timer for seg selv på morgenkvisten etter som min mor sov litt lenge i dag. (Til åtte, tippet jeg.)

Da jeg la på følte jeg meg litt som en som nylig har helt bensin på en ulmebrann.

Min far og meg

Babyhud og sigarer

Et babykinn er noe av det mykeste som finnes i hele verden. Det rumler i eggstokkene mine når jeg tenker på små babyer, men siden jeg er 45 år og opererte bort livmoren min for snart fem år siden, er tiden med egne barn forbi. Jeg har egg, men ingen kurv å ha dem i.

Min siste baby er nå snart 16 år og min første er nesten 20 centimeter høyere enn meg. Begge er smartere, sterkere, mer moralske og mer sympatiske enn sin mor.

Det betyr at jeg likevel ikke greide å ødelegge dem.

*

"Det er ingenting så deilig som å snuse litt," sang jeg lavt inn i ørene deres mens jeg trakk inn lukten av ren babyhud.

"Det er ingenting så deilig som å snuse litt,
snuse litt,
snuse på hverandre.
Bare stå og kjenne varmen i fra kinnet ditt,
og bare snuse litt."

Jeg kan jo ikke synge, men den skjærende stemmen min ble litt mildere når jeg hvisket. Det var vel det som reddet både hørsel og vett på de små, vil jeg tro.

*

I går kveld ble jeg minnet på sangen.

- Vet du når jeg sluttet å snuse? spurte min mann.

"Å, nei!" tenkte jeg. "Ikke NÅ igjen!"

Ikke bare var det ørtende gang han hadde sluttet, men det var også ørtende gang jeg ikke hadde lagt merke til det. Han kan med god grunn si at jeg ikke er særlig oppvakt.

*

Jeg rotet meg bort i en lang forklaring og endte opp i noe jeg mente var et vellykket forsøk på å snu situasjonen i retning av at han hadde begynt like mange ganger, og at jeg heller ikke gadd å holde rede på det. Den gikk ikke.

Visstnok hadde han sluttet med den ekle vanen for to uker siden.

- Så du mener at jeg skal legge merke til noe du IKKE har i munnen? spurte jeg.

Det mente han åpenbart. Vi diskuterte det en stund og han minnet meg igjen på at han i 2007 hadde sluttet i to måneder før jeg fikk det med meg.

*

Plutselig reiste han seg, og jeg spurte hvor han skulle. Han tok på seg jakke og sko, og jeg reagerte på at brystkassen var litt lenger frem og nesa litt mer opp i luften enn normalt.

Han så ut som en mann som akkurat har sluttet å snuse og som skal ut for å feire med en sigar.

Røyking dreper deg ikke med en gang, men det er ingen som vil snuse på deg.

Alt pynter et gammelt juletre

Visste du at du ved hjelp av en enkel test kan finne ut hvilken julepynt du er? Ja, du leste riktig. Hvis du alltid har lurt på om du har mest til felles med en skjevt sammensatt julekurv eller en snor med norske flagg, kan du svare på ti enkle spørsmål og få svaret med en gang.

Jeg nektet å ta testen til tross for et umenneskelig press fra mine kolleger. Jeg er ikke så glad i det som skjer før og etter julegaveåpningen, og jeg er aktiv motstander av juletrær. På hytta har jeg en ICA-pose med julepynt, og det inkluderer to julestjerner til å henge i vinduene. Det betyr at det ikke er plass til så mye annet.

*

Etter et par uheldige fotoepisoder på jobben i forrige uke, har jeg ikke hatt min normale selvtillit. Jeg har blitt pinlig klar over at profilen min likner en fuglunge som  ble klekket litt for tidlig. Du klarer sikkert å tenke deg det: nebbet er det første du legger merke til før du ser en litt slerkete fjærløs (gudskjelov for det) halshud.

Det er utrolig slitsomt å passe på at ingen ser meg fra siden, så det har jeg gitt opp, i stedet prøver jeg å smile mye og løpe fort. Slik satser jeg på at folk ikke ser hvor ille det står til.

*

I helgen klaget jeg min nød til min mann. Han tok ikke poenget. "Jeg er så stygg, jeg ser ut som en fugl!" sutret jeg. I stedet for å si "Men kjære Birgitte, min elskede ene, du er den vakreste kvinne jeg noen gang har sett og jeg vurderte å stikke ut øynene mine da jeg så deg første gang, for hvis jeg ikke kunne få se på deg resten av livet, var det ikke verdt å se noe", sa han bare "Hæ? En fugl?".

"Se på Henrik," sa jeg og pekte på min eneste hjemmeboende sønn. "Han har en perfekt profil, hvorfor kunne jeg ikke arvet den?". Min mann påpekte at man ikke arver sine barn, men jeg viste til at galskap kan arves og at mine foreldre helt åpenbart har fått det av meg.

*

"Mamma synes du har en pen profil," flirte mitt barns far. Mitt barn så uforstående på meg. "Har du sett på profilen min?"

Jeg skammet meg. Gikk min sønn rundt og følte at han ikke ble sett? Jeg sa kjærlig at jeg selvsagt hadde studert profilen hans nøye. "Noen ganger ser jeg på den om natten når du sover," sa jeg.

Han så usikkert på meg. "Er du oppe om natten og ser på Facebook??"

"Nei ...?"

"Men du sa jo akkurat at du så på profilen min? Om natten? Hva er det med deg?"

*

Noen ganger er det en lettelse å komme inn på kontoret. Men ikke i dag.

"Jeg er så morsom!" sa min kollega. Jeg kikket mistenksomt på ham. Så åpnet jeg mailen som kom inn. Fra ham til hele avdelingen:

Birgitte tok akkurat testen, men nektet å dele resultatet med dere. Så da gjør jeg det:  

"Du ble ... : Gammel juletrefot! Din eneste oppgave er å holde grana oppe og ta deg greit ut mens du gjør det. En gang kunne du holde selv den største edelgran oppe til nålene falt av. Nå har imidlertid tidens tann tæret betydelig på strammeskruene og tvunget fram overgangen til plasttre. Men med godt vedlikehold og godvilje holder du nok noen år til, selv om jula neppe blir den samme."

Fuckings nisse.

Dette er en juletrefot

Dette er en nisse

Dønn snål

"Det er jeg dønn sikker på," sa jeg i en eller annen sammenheng. Det kan ha vært hva som helst, for jeg kan være nokså skråsikker.

Men fra å være en overlegen blære, ble jeg usikker på hva jeg faktisk hadde sagt. "Dønn"?

*

Jeg startet et lite forskningsprosjekt. Dette var for tre uker siden, og siden den gang har jeg tjuvlyttet på samtaler, notert mye av det jeg har hørt i en liten bok og lest veldig mye.

Ikke én gang har noen sagt eller skrevet "dønn" og etter halvannen uke begynte jeg å lure på om jeg hadde funnet på ordet selv, eller om det var ett av disse sære ordene som jeg har tatt med meg hjemmefra.

*

"Snålt" er et sånt ord. De fleste vil nikke gjenkjennende til ordet snålt, men jeg tipper at flertallet av dere mener at det betyr rart eller merkelig. På mitt språk - bamblesk - betyr det søt.

Denne betydningsforskjellen har ført til stor forvirring og noen tårer. Du skal for eksempel være forsiktig med å bøye deg ned over en baby og si til babyens mor at ungen hennes er snål. Hormonelle nybakte mødre kan ta det veldig tungt.

Hvis du vil fortelle din svenske venninne at kjæresten hennes er kjekk, så vit at snål på svensk er det samme som gjerrig på norsk. Og til alle småpiker der ute: hvis en mann er gjerrig, kan han være så pen han vil. Unngå gjerrige mannfolk.

*

Unngå også mannfolk som ikke åpner døren for deg. Går de først inn i et rom uten at det er en grunn til det (som for eksempel at de skal sjekke for drapsmenn eller edderkopper) så snu og gå din vei. Han blir ikke bedre med årene.

Og kjære deg. Ikke prøv og oppdra ham. Du kommer til å bli så drittlei det at du ender opp med å forakte hele gubben, og da er det ikke lett å huske at du valgte ham helt frivillig.

Her passer det kanskje å nevne at jeg er gift med en ferdig oppdratt mann (takk til svigermor for strålende jobb) som ikke bare åpner dører for meg, men som også bærer bagasjen min (til og med shoppingposer) og som gir veldig fine gaver. Nok om menn.

*

Tilbake til dønn. Dønn sikker, dønn ærlig, dønn lekker. Dønn kan brukes til nesten hva som helst - det er en smakssak. Dønn forsterker en hver beskrivelse. (Dønn snål, for eksempel, men som sagt bør du være forsiktig med det. Særlig hvis du er fra Bamble.)

Dønn er imidlertid et ord som ikke må misbrukes.

Ingen ord må misbrukes, da blir språket flatt og lite sjarmerende, og det må vi prøve å unngå. Noen er veldig opptatt av at du ikke må misbruke Guds navn, men seriøst: Hvis Gud er allmektig, så greier han å skille mellom en aftenbønn og glosene fra en som bommer på spikeren og slår hammeren rett i tommelen sin.

Eksemplet med hammeren er ikke tilfeldig valgt, for hvis du hører godt etter når noen slår seg - du må filtrere bort banningen, selvsagt - kan du høre et smell. Et drønn.

Eller altså et dønn. Som et tordenvær.

*

"Dønne" og ordet "torden" er forbundet gjennom en lang og kronglete forklaring, og enten får du bare tro meg på det, eller så må du slå det opp. Men siden jeg ikke klarer å la være å vise frem hvor smart og belest jeg er, kan jeg hinte om at du må tilbake til norrønt og at du må konsentrere deg om den siste delen av ordet (-den).

Den første delen av ordet er som kjent navnet til guden Tor.

Han med hammeren.

KABOOOOM!

I følge Wikipedia er fyrverkeri "mest brukt for estetikkens og underholdningens del, og finnes i mange former som primært fremkaller fire ulike effekter: lyd, lys, røyk og dalende materiale som konfetti. Fyrverkeri blir brukt over hele verden, ofte i forbindelse med ulike feiringer, for eksempel overgangen til et nytt år."

Jeg kan legge til at "fyrverkeri også har en annen funksjon: nemlig å skremme hyttenaboer på høylys dag."

La meg understreke at de fleste sikkerhetsregler ble fulgt under dagens sprengning. Mann og sønn så ut som to pyromane nerder der de sto med enorme briller, fyrstikker og fårete glis i god avstand fra luntene.

De klarte ikke engang vente to timer på at solen skulle gå ned.

Hvilket var litt dumt, selsagt.

For når man nyter stillheten på en fredelig hyttevei en solfylt dag tidlig i november, og - hva vet jeg - tenker på alt stresset man forlot i byen, eller på hvilken utrolig flaks det var at svigermor og alle søstrene hennes fikk diaré slik at de ikke kunne bli med på hytta denne helgen, kan en serie med smell rett ved hodet ditt komme litt brått på. Litt ubeleilig også, kanskje.

"For en idyll!" tenker du kanskje, men så bare "BÆNG!"

Bikkja og jeg var inne. Jeg gadd ikke være alibi for tåpeligheter, så jeg sørget for at de to sprengningskåte galningene ikke så meg der jeg sto og snikkikket, men bikkja er jo ikke så smart, så han sto i vinduet og pep. Han ville være med de store gutta ut.

Den lysten ga seg omtrent i det samme millisekundet den første raketten smalt. Og millisekundet etter sto loppeskinnet i gangen med sjokk i øynene og skjelvende ben.

En annen og mer åpenbar grunn til at det ikke er optimalt å fyre av raketter midt på lyse dagen, er at man ikke kan se hvor fine de er. For til og med en sur, gammel misantrop som meg må innrømme at et skikkelig fyrverkeri er vakkert.

Men jeg klarer ikke å se forbi at fyrverkeri er vanvittig sløsing. Man kunne nesten like godt tent på tusenlapper. Ikke hundrelapper, for fyrverkeri er grusomt dyrt.

Dessuten smeller det, og jeg liker ikke høye lyder. Der er jeg og hyttenaboen rørende enige. Han har ikke sagt noe, men jeg tenker at han kommer til å fortelle oss det når han bare får skiftet bukse.

Smil, din heks

Jeg har hatt et todagers amnesti fra shoppestoppen min. Utbyttet ble to kjoler, støvletter og sko – og en varmeflaske.

I dag tok jeg på meg den ene kjolen, en strikket sak i grønt og grått. Design: Balenciaga, lengde: ikke så lang. 

Senere fant jeg ut at den heter Sweather Dress. Det kan forklare lengden.

- Synes du jeg er fin? spurte jeg min mann.

- Den var kort, svarte han.

«Like kort som tonen din!» tenkte jeg surt og la planer for kvelden som ikke inkluderte ham.

På jobben var stemningen litt bedre. To kolleger synes kjolen var fin. De var damer, men vi kler oss jo ikke for menn, slik mange tror, vi kler oss for oss selv og for å utkonkurrere andre damer. Nå er jeg dessverre eldre enn de andre damene jeg jobber sammen med, så jeg føler daglig at jeg må prøve litt hardere. 

Det koster. Blod og penger. Og noen ganger litt verdighet. 

*

- Hahahahaha, lo min geografisk nærmeste kollega.

Jeg trodde oppriktig at han hadde kommet over noe morsomt på morgenkvisten. Han kalte oss til seg og ba samtlige tilstedeværende om å se hva han hadde fått opp på skjermen. Han hikstet fremdeles av latter da han sa:

- Fin kjole, Birgitte, den er akkurat lik Pulverheksa sin!

Supert. 

Pulverheksa. Mitt alter ego.

Resten av dagen var han imidlertid veldig hyggelig. Eller så er jeg bare sulteforet på komplimenter. Når jeg tenker meg om er vel «du ser ikke så verst ut til å være så gammel» omtrent like utspekulert som å si «du svetter veldig lite til å være så tjukk». Men jeg er som sagt ikke særlig kravstor, så jeg gikk i timesvis og følte meg litt oppløftet. 

*

Det skulle vise seg at han hadde en baktanke med smørsnakkingen sin. 

 
- Å! Nå likner du akkurat på Pulverheksa! sa han begeistret da jeg et øyeblikk satt med utslått hår og grublet på noe av nasjonal viktighet. 

På det tidspunktet hadde jeg begynt å tenke på den lille heksa som en sjarmerende liten rampeheks, og jeg ble ikke sur i det hele tatt.

- Kan jeg få ta et bilde, vær så snill! ba han pent. 

Jeg sa ok. Under tvil.

- Du må ta av deg brillene og smile uten å vise tennene, sa han og viste meg et bilde av heksa. 

Akkurat sånn ville han at jeg skulle posere. Jeg tok av meg brillene. Og smilte så pent jeg kunne. 

*

Da senket han kameraet og sa «Nei, jeg kan bare ikke gjøre det mot deg.».

Det er faktisk, og uten unntak, det verste noen har sagt til meg. Jeg er rett og slett for stygg til å bli tatt bilde av. Jeg klarer ikke en gang å matche en naivistisk tegning av en heks. 

Det er mulig at jeg aldri kommer over det. Hadde jeg hatt kosteskaftet mitt her, hadde dere aldri sett meg igjen.