Plan B

Det er 24. desember og om noen timer er det julaften. Innen den tid skal følgende ha skjedd: Noen må ha flyttet snøen som ligger mellom hyttedøren og bilen og noen må ha brøytet veien fra hytta og til der snøen har vett på å måke seg selv.

...og null grader

Jeg har alltid en plan B. Kombinert med liten tålmodighet og stor nysgjerrighet, førte det til at plan B ble iverksatt allerede i går kveld. Plan A er å reise til mine foreldre og pakke opp julepresangene der, men i frykt for å snø inne, fant jeg en lang og komplisert forklaring som til slutt ble så forvirrende for de andre at de gikk med på å pakke opp et par av gavene allerede.

Den kompliserte forklaringen gikk både på fornuft og følelser, men da jeg så frykten (for at jeg skulle ha blitt gal) i min manns øyne, tonet jeg ned beskrivelsen av hvordan vi dør eller blir livstruende skadd i en fryktelig trafikkulykke på vei ned fra fjellet på såpeglatte veier.

Jeg fikk viljen min, og siden det skal være en større gave å gi enn å få, testet jeg ut det først og tvang ham til å åpne et skjærebrett i bambus, et knivsett og fire lyseblå skjorter. Det var i og for seg fint å se at han ble glad, men jeg pleier ikke juge om åpenbare ting, så jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg ble mye gladere av å pakke opp gaven til meg, som var en diger bronsefigur av Håvard Homstvedt.

"Sleep" - helt min stil

Så tusen takk, kjære og god jul til alle. Ønsk oss lykke til på veien, plan A er i ferd med å iverksettes.

Å legge listen

Da jeg studerte politikk på slutten av 80-tallet, snakket jeg med professor Nils Christie for å få bakgrunn for en oppgave jeg skrev. Jeg husker ikke lenger oppgaven, og jeg husker ikke spørsmålet, men jeg husker svaret hans: "Det er enkelt å få et samfunn uten kriminalitet," sa han, "vi trenger ikke fengsel, det er bare for samfunnet å si at alt er lov."

Teoretisk, akademisk vrøvl, selvsagt, men det lærte meg en ting: alt er et spørsmål om hvor man legger listen. I veldig mange tilfeller kan du velge det selv.

Selvsagt må du også her ta konsekvensen av dine valg. Hvis du legger listen lavt når det gjelder personlig hygiene, må du finne deg i at dine medmennesker går i bue rundt deg og at du ikke blir invitert på så mange sosiale samlinger. 

Hvis du legger listen lavt i arbeidslivet, får du finne deg i å ikke få de mest spennende oppgavene og den høyeste lønnen. (Akkurat det der med lønn er forresten ikke alltid et spørsmål om hvor man legger listen, her kommer også et arbeidsmarked inn i bildet.)

*

I julen legger jeg listen lavt. Mine barn har sikkert bakt pepperkaker, men ikke sammen med meg. Vi har hatt juleverksted én gang, men det synes verken de eller jeg var særlig gøy, så det sluttet vi med. Juleshoppingen tar vi hvis vi føler for det, hvis ikke er det så mye fint man kan få tak i på nettet, for ikke å snakke om at bankene har en utmerket tjeneste for overføring av penger.

*

Jeg er full av beundring for de av dere som baker, limer og pynter - og som til og med har overskudd til å være sosiale med full oppdekning. Full av beundring og litt misunnelig. Men jeg er nesten enda mer misunnelig på dere som gir fullstendig f. 

Den eneste jeg kjenner som gir f er bikkja.

Hjemme

På fjellet

Om morgenen (han fikk kjeft etter at jeg tok bildet)

Og om kvelden

Andre jeg kjenner har det litt mer hektisk i julen. 

I julen også, vil jeg kanskje si:

Jeg sover meg gjennom mye av julehøytiden. Det er helt bevisst planlegging - resten av året sover jeg nemlig ikke stort, og sånt må tas igjen ellers kan alle salgs skumle sykdommer og rynker ramme deg. Så jeg sover. 

Men før jeg la meg fredag kveld, gjorde jeg dette:

Naturen var så snill å dekke vinduene med snø, snakk om samarbeid

God jul!

Kjønnsnøytral nyrestein

I dag har det vært ordentlig synd på meg. Jeg våknet av at nyresteinen min prøvde å si meg noe, og slike samtaler kommer det aldri noe godt ut av. Heldigvis var det bare hvisking, men til gjengjeld har vi hatt tre slike samtaler i dag.

Familien har behandlet meg pent. De har latt meg være i fred når jeg har hatt behov for det og hentet drikke når jeg har pepet "tørst".

*

Smerteopplevelse er individuelt, men man får jo stadig høre sammenlikninger: Kvinner nevner som regel at fødsler kan være grusomt vondt, og menn klager voldsomt når noen sparker dem i nøttene.

Nyresteinsanfall er kjønnsnøytralt - det kan ramme både kvinner og menn, og regnes som noe av det vondeste man kan oppleve. Jeg kan bekrefte at jeg heller vil føde en unge på 4,6 kilo med en hodeomkrets på 38 centimeter (slik jeg gjorde 21. august 1991) enn å ha et skikkelig, høylydt nyresteinsanfall (slik jeg hadde en nyttårsaften på 90-tallet).

*

For en time siden gikk de ut alle tre (inkludert bikkja). Siden det blåser kraftig og er bekmørkt, antok jeg at det var meg de flyktet fra, men da var jeg fremdeles midt i en samtale med herr Stein, så jeg brydde meg ikke så veldig om det.

- Er du bedre? spurte min underkjølte mann da de kom hjem. Jeg svarte skjelvende, og ikke så overbevisende, at jeg var fit for fight.

- Sånne nyresteiner kan være litt slitsomme, sa jeg og forsøkte å være tapper.

Jeg er ikke noe om ikke tapper. Bortsett fra ganske flink til å være martyraktig.

- Jeg tror ikke det var en nyrestein, sa han. - Det var nok bare en inngrodd testikkel.

*

Jeg klarer ikke beskrive hvor vondt et skikkelig nyresteinsanfall kan være, men bare jeg blir litt mer mobil, skal han få beskrive hvor vondt et velrettet spark kan gjøre.

En nyre

En testikkel

En fødsel

Som Jesus

- I 2014 skal jeg operere meg - tror jeg, fortalte jeg til en kollega og knep både her og der for å vise hvor bra alt skulle bli.

- Hvis det er noe du virkelig vil, synes jeg du skal gjøre det, svarte hun og ga meg rett i at det er bedre å gjøre det nå og få glede av det resten av livet enn å gjøre det om ti år ettersom enkel matte beviser at det blir ti år mindre tid å glede seg over det.

- Men det er mulig at min mann kommer til å kaste meg ut hvis jeg gjør det, innvendte jeg. Hun trodde ikke det kom til å skje.

- Han er veldig motstander av det han kaller unødige operasjoner, men denne er jo veldig nødvendig, sa jeg. Det var hun ikke ubetinget enig i, men det er bare fordi hun er et godt menneske.

- Han er redd for at jeg skal dø, sa jeg.

- Ha, ha, ha. Du har jo ikke dødd enda, så det skjer nok ikke, mente hun. - Du er akkurat som Jesus. Du bare spretter opp igjen. Vi blir aldri kvitt deg.

Og det er det jeg kommer til å huske av den samtalen: "Du er akkurat som Jesus".

Det betyr at det både blir bursdag og julaften den 24. Jeg føler meg ikke like uselvisk som Jesus, men det kan jo være et nyttårsforsett.

Uanstendig rikdom

Jeg er rik. Uanstendig rik, faktisk. Ikke er det fortjent heller. Jeg er bare fantastisk heldig. Noen vil antakelig kalle det velsignet, andre vil si at jeg er født under en heldig stjerne og et fåtall kaller det å ha gullhår i ræva.

Jeg har alltid tenkt at det må være både ubehagelig og bortkastet å ha gull i baken, men skitt au.

Samma hvordan man ser det, så er jeg en av de utvalgte, tenker jeg.

Kan rikdommen ta slutt? Neppe. Det er ingen grunn til å tro at jeg plutselig skal bli en fattig stakkar, for rikdommen kan ikke påvirkes av finanskriser eller rentesvigninger. Min investering er trygg.

*

I dag fikk jeg en skikkelig bonus. Jeg ble enda rikere!

Jeg begynte å storgrine, men jeg var ikke det minste lei meg. Litt sliten, kanskje, men veldig, veldig glad. At det er jul burde ikke ha noe med saken å gjøre for en kynisk kapitalist som meg, men du skal ikke se bort fra at selv jeg har blitt litt bløt av den ensidige indoktrineringen julelobbyistene driver med nå.

*

Jeg merker at jeg blir litt mindre tilbøyelig til å ville spenne bein på trege mennesker i denne tiden av året, og i dag tidlig tok jeg meg selv i å nynne en av julesangene fra filmen Love Actually ("All I want for x-mas is yoooooou"). Love Actually er for øvrig er en av verdens mest romantiske filmer.

Jeg lot meg til og med overtale til å ta en sånn tullete Facebook-quiz "Hvem er du i Love Actually?" Første gang ble jeg "Karen" - hun litt trauste med flate sko og uformelige klær - og det kunne ikke være riktig.

Må jo gi henne kred for å ikke se ut som en fullstendig dust i det antrekket

Da jeg tok testen igjen (jeg aksepterte ikke resultatet) krysset jeg av på det jeg egentlig mente, men også denne gang mente jeg at George Clooney var den kjekkeste av de skuespillerne det var bilde av. Selv med en så tydelig preferanse for menn, ble jeg "Presidenten" med teksten "du vet hva du vil, men fremfor alt vil du ha en hot babe".

Mitt alter ego: president-kødden

Jeg svarte til og med på en sånn "fortell oss hvordan ditt siste hotellopphold var"-mail. Normalt ser jeg det som spam, men i dag - ruset på opplevelsen av å være rikere enn trollet i berget - skrev jeg "Hvis du ikke blir litt mer forelsket i partneren din når du bor her, bør du vurdere hele forholdet". Det synes jeg var utrolig presist, og ikke så rent lite romantisk.

Jeg gratulerte meg selv med den.

*

Jeg vet hva jeg vil. Det er det ingen tvil om. Ikke bare vet jeg hva jeg vil, men jeg pleier å få det også. Jeg antar at det er rikdommen min som har gjort meg så selvsikker. Når man har en sånn trygghet som jeg har, er det lite som kan vippe en av pinnen.

Hvis du nå sitter og tenker "for en bortskjemt bitch" eller "herregud, det får da være måte på å skryte", får det være opp til deg. Du gjør ikke verden et fnugg bedre, og du blir litt fattigere, styggere og dummere.

Hvis du lurer på hvor mange penger jeg har eller hvor mange hus jeg kan bo i, må jeg også skuffe deg. Det kommer du aldri til å få vite, og det er heller ikke penger og hus jeg snakker om. (Men det er en naturlig slutning, så ikke føl deg dum: jeg vet at jeg kan fremstå i overkant materialistisk noen ganger.)

Hvis du allerede har skjønt at penger ikke har noe med dette å gjøre, er du lur og kan gratulerer deg selv med det.

*

Min velstand - min rikdom - er helt fantastiske venner, og i dag har jeg snakket med og klemt flere av dem. Og bonusen jeg mottok da jeg kom hjem fra jobben, var fra min beste venninne som hadde sendt meg en diger eske stappfull av det hun vet jeg liker aller best samt noe hun forsto at jeg trengte; en bok som bare heter "Kjærlighet".

La meg sitere fra boken:

"JA!"
Et bilde sier mer enn tusen ord
i følge svært pålitelige kilder
men et ord kan sette enda større spor
og si deg mye mer enn tusen bilder

*

Vær en god venn, en snill kjæreste, en trygg mamma eller pappa, en takknemlig sønn eller datter, en vennlig nabo eller en hyggelig ansatt i dag du også. Det gjør deg til et bedre menneske og verden til et bedre sted. Finnes det noe viktigere?

Vær snill med dyrene også, forresten.

Hvis du mener du kan krysse av på en del av punktene over, kan du være litt snill med deg selv også.

Lykke til!

Religion, lissom

- Hvorfor tror du mennesker tror på et liv etter de dør? spurte min sønn på 15. Vi var på vei hjem etter å ha kjøpt julegaver til min mann, hans far.

Han svarte selv: - Fordi de er redde for døden!

Jeg svarte at jeg tror på et liv etter døden og at jeg ikke er redd for døden. (Rynker, derimot ...)

- Men du tror jo til og med på Gud, sa han og avskrev meg.

For å styrke mitt image som interessert mor, og dermed få oppmerksomheten vekk fra mitt åpenbart ukule image, spurte jeg hva som skulle skje på skolen de siste dagene før jul.

- I morgen skal alle på skolen i kirken, men jeg har skrevet under på at jeg ikke skal, sa den vantro.

- Du har da for faen ikke vondt av å høre om Gud, sa jeg. Det synes han var morsomt, så jeg lot være å kreditere tidligere barneombud Matz Sandman som var den som sa det først.

- Så du tror liksom at når du dør så skal du møte alle de du er glad i? spurte han. Kynikeren. Jeg hadde lyst til å svare at jeg håper at jeg dør før alle de jeg er glad i, men det ble jeg så trist av å tenke på, så jeg sa bare at det ikke nødvendigvis var en fest å være død, men at jeg synes det var meningsløst hvis alt bare skulle ta slutt bare fordi hjernen slås av.

- Men religion er jo meningsløst! sa han.
- Religion er det motsatte - det er svært meningsfullt for dem som tror, parerte jeg.

- Bullshit, sa mitt avkom.

- Herregud, du trenger da vel bare å se rundt deg for å forstå at ikke alt dette er tilfeldig, sa jeg og tok hele regla fra osmose til fødende kvinner. (Det er nesten alt i hele verden.)

- Men hvis du tror på Gud, så tror du ikke på vitenskapen, fastslo han.

- Æh! Lissom! sa jeg voksent. Men så kom jeg på noe som i det minste virket smart inne i hodet mitt: - Vitenskapen er jo bare en beskrivelse av det som noen har skapt!

- Så du tror på den der med Adam og Eva og et eple??? spurte han og var på vei til å skaffe meg en verge.

- Nei, det tror jeg ikke, men jeg tror ikke at det er tilfeldig at det går mennesker rundt på jorden. Hva tror du skjedde? sa jeg og følte at jeg ledet med et lite poeng.

Han kastet seg ut i en lang forklaring som endte med begynnelsen: en del steiner som traff hverandre i verdensrommet og en varmeutvikling som kanskje hadde skapt verdens første celle. Jeg er ikke raus nok til å la være å torpedere sånt på en lett ironisk måte. Til slutt spurte jeg hva han trodde på. (Ha!)

Han ble ikke sur for at jeg knuste teorien hans, han ble bare litt stille og så kom det:
- Hva er egentlig tro?

Jeg tenkte så hardt at munn, nese og øyne snurpet seg sammen midt i ansiktet. Jeg kan ha sett ut som en kjempestor, hvit rosin. En mann så skremt i min retning. Jeg så skremt tilbake og kikket meg over skulderen for å sjekke om det sto et monster bak meg.

Alt kan skje.

Det var ingen bak meg.

- Å tro er å mene at man ved hjelp av idealene til det man tror på kan gjøre verden til et bedre sted, sa jeg. Hans mor. Som han bør være jævlig stolt av, for jeg er faktisk ganske smart noen ganger. Helt objektivt sett.

For ikke å snakke om at jeg er gavmild. Min mann skulle bare visst hvor mye fint han får til jul. Dessuten håper jeg han allerede har kjøpt noe til meg, for noen ganger er det bestillingstid på ringer i min størrelse. Som er 16, forresten.

Det er ikke tanken som teller

Jeg er ferdig med julegavene! Nesten. Alle unntatt min mann og mine barn kan nå begynne å glede seg til veloverveide og omsorgsfulle gaver. Jo, da. Klart jeg har en tanke bak alt! (Om ikke annen enn "dette var en smart gave til alle menn i familien" og "dette var en smart gave til alle kvinnene i familien".)

Det blir nok gaver på mann og barn også, de har jo vært så snille i år.

*

Jeg er litt sær når det gjelder julen. Ikke liker jeg juletrær og ikke liker jeg julemat, og julekaker kan jeg sjelden spise ettersom de enten er fulle av gluten og/eller mandler. I går oppdaget jeg enda en ting jeg ikke liker med jul: julenisseorkester! Og julenisser! Men ingen liker vel egentlig julenisser?

Da jeg som tenåring jobbet jeg i kassa på Gunnars Marked, hadde jeg en 2,5 meter høy syngende nisse et par meter fra øret i hele desember. Nissen sang uavbrutt, men dessverre var repertoaret forholdsvis begrenset:

"Du grønne glitrende tre, god dag", "På låven sitter nissen" og "Deilig er jorden"  gikk i loop, og jeg har mange ganger tenkt på at hvis jeg hadde blitt så krakilsk som jeg hadde lyst til den gangen for snart 30 år siden, hadde jeg vært ute av fengsel for lenge siden og jeg hadde muligens ikke slitt med kronisk hodepine.

*

Julen er jo en tid for ro og samvær med familien, men rekk opp hånden den som mener at ordene "ro" og "samvær med familien" får frem den samme avslappende stemningen. Ikke misforstå - jeg er like glad i storfamilien min som du er i din - men når de andre kvinnene i familien er i samme stue, kan det bli litt trangt for oss andre.

Jeg er naturligvis HELT forskjelig fra dem, tross nesten identisk arvestoff. Tenk varme, sinnsro, lun humor, omsorgsfullhet og en slags engleaktig utstråling: da har du meg i et nøtteskall.

Jo, da.

JO, DA!

*

Julens budskap om å få dyrere gaver enn det du gir bort selv, er velkjent. Jeg går alltid i pluss, takket være min manns generøsitet. Vi har fellesøkonomi, så jeg pleier å tenke at hvis jeg hadde kjøpt like dyre gaver til ham som han kjøper til meg, så hadde vi gått konkurs. Og det ville ikke ha vært bra.

Men det er mye man kan gjøre for utjevne forskjellen mellom en dyr og en billig gave. En ting er tanken bak, en annen er oppmerksomhet gjennom året (jeg har et eget notat på iPhonen der jeg skriver ned alt han sier at han ønsker seg i løpet av året - så langt står det to ting der, og den ene tingen glemte jeg i det han sa det, så der står det bare "Noe med mat?") - og det siste grepet er lekker innpakning.

*

Problemet er bare at jeg ikke liker gavepapir heller. Gavepapir er unødvendig. Det rives jo av med en gang! Du husker kanskje de fine skinnhanskene du fikk for to år siden, men husker du papiret de lå i? Hvis svaret er ja, bør du vurdere en karrière innen quiz, for hodet ditt er utvilsomt fullt av unyttig kunnskap.

Ett år hadde min mor bestemt seg for å spare på det brukte gavepapiret, men alle var enige om at det å jobbe halve kvelden med å pirke opp tapen slik at den ikke skulle rive med seg mønsteret i papiret la en liten demper på stemningen.

Stemningen ble ikke minst litt rar av at min mor spratt rundt og skrek "Forsiktig med papiret!" i stedet for å glede seg over det fine desilitermålet hun hadde insistert på at var "det eneste hun ønsket seg i hele verden bortsett fra snille barn".

Stresset med papiret var kontraproduktivt med tanke på snille barn, for å si det sånn.

*

I år hadde jeg planlagt å legge alle mine sorger i en gammel sekk ... nei, beklager ... i år hadde jeg planlagt å legge alle gavene uinnpakket i en sort plastsekk og levere ut én og én.

"Det ble ikke noe innpakning i år, folkens," tenkte jeg å si. "Gavepapir er unødvendig og veldig dumt for miljøet. Tenk på alle de trærne vi kunne hatt glede av hvis alle hadde gjort som meg!" (Her hadde jeg håpet at ingen ville minne meg på at jeg ikke liker trær heller.)

"Trær gir oss oksygen, papir gir oss bare søppel!" kunne jeg fortsatt og høstet respekt og anerkjennelse for mitt engasjement.

Men alt ville jo bare vært jug. Og ingen i min familie ville latt seg lure et sekund.

"Den late merra!" hadde de hvisket. De hadde nok ikke sagt det høyt, for de hadde jo ikke fått gavene sine ennå.

*

Én ting er å prøve å lure familien sin, en helt annen ting er å prøve å lure karma. Du juger ikke om miljøet for å dekke din egen lathet uten å bli straffet for det, og den sjansen tar ikke jeg på selveste julaften.

*

Her passer det å si at jeg blir veldig glad for ett eller annet fra Ole Lynggard. Det passer forresten alltid, synes jeg. Hele året, faktisk.

Og av ren omtanke for de som elsker meg (ok: den som elsker meg), her er et par forslag:

Så snill har jeg nok ikke vært, men jeg kommer til å bli veldig snill hvis jeg får denne

Dette er en litt billigere variant av den over, men veldig fin den også. Jeg har muligens ikke vært så snill heller.

Denne er fin, men ikke kjøp den i gult gull

Hva med denne? En liten fugl i et bur av hvitt gull? Ingen tvil om at jeg vil kle den.