"Tragisk ulykke, se her!"

Med mindre du har vært helt avskrudd i dag, må du ha fått med deg at et legehelikopter styrtet og at to personer omkom. Helikopterulykken er en nyhet, og nyhetsmediene gjør jobben sin når de dekker den.

De forteller oss hva, hvem, hvordan, hvor og når så fort de selv får vite det. Nettavisene har det som toppsak, tv-kanalene rydder sendeflatene og i morgen kommer papiravisene til å fortelle den samme historien om igjen. De kan aldri konkurrere med nett og tv i slike saker.

Men apropos konkurranse. Kan vi snart bli enige om hva det ikke er ok å konkurrere om? Kan vi for eksempel bli enige om at det ikke er om å gjøre å legge ut en video av en ulykke der to mennesker dør?

Det er antakelig mange andre ting enn videoer som ikke bør legges ut på nett, og det er ingen vits i å liste opp alt.

For det er ikke så vanskelig å avgjøre hva som er greit og hva som er ugreit: Grensen mellom underholdning og nyheter er i de fleste tilfeller ganske klar, og jo mer alvorlig nyheten er, jo lettere er det å se at man skal holde seg unna stoff som kun er egnet til å pirre leserens morbide gener eller annonsørens kommersielle interesse.

Tretten minus

Jeg kom ut fra badet med nyvasket ansikt og hvite tenner, klar for sengen. Foran døren sto bikkja og så fortapt ut.

- Næmen, er du alene? Hvor er pappa, da? spurte jeg.

Med pappa mente jeg min mann. Det var skremmende hvor fort det gikk å kalle seg selv mamma og min mann pappa da vi fikk dyret i hus for litt over fire år siden. Ungene (de på to ben) har aldri protestert, så da antok vi vel at det var greit. Men det er jo temmelig sykt.

*

- Uhm, sa bikkja og kikket dystert opp på meg.

- Ble han igjen ute etter å ha luftet deg? spurte jeg.

 - Uhm, sa bikkja igjen.

- Har han forlatt oss? spurte jeg.

- Uhm, sa bikkja og jeg skjønte at tampen ikke brant. "Uhm" betyr nei

- Aha! Han har gått ut på verandaen for å røyke! sa jeg.

Bikkja bekreftet det ved å snurre to ganger rundt sin egen akse og deretter løpe bort til skuffen der hundesnopet ligger. Akkurat som det var den som trengte premie.

- Du! Det var faktisk jeg som fikk rett, sa jeg og ignorerte den lykkelige logringen.

*

Jeg gikk rett bort til verandadøren og låste den. Det var 13 minus ute, men han hadde jo åpenbart mulighet til å få både lys og varme, så jeg var ikke så veldig bekymret. Det finnes både hagemøbler og masse tørt lyng der ute.

Lue hadde han også, og hvis jeg lot ham være der lenge nok, kunne det hende at han kastet den på bålet også. Jeg hater den luen. Hvis du lurer på hvordan den ser ut, så tenk bankraner. Eller blotter. (He, he. Blotter i 13 minus. Det er en morsom tanke, forresten.)

Jeg hørte ham ta i verandadøren. Jeg antok at han trodde den hadde frosset fast. Men nei. Av ropingen ("Birgitte, det er ikke noe morsomt!") skjønte jeg at han forsto min rolle i utestengelsen. Jeg registrerte også at min planlagte forklaring ("Å, var du UTE? Jeg ville bare forsikre meg om at døren var låst for kvelden.") ikke kom til å fly.

*

Etter at han hadde forsøkt å påkalle min oppmerksomhet i noen minutter, snek jeg meg mot vinduet med mobilkameraet klart. Han så det og spratt bak en vegg. Noen sekunder etter så jeg ham spurte mot rommet til yngstemann for å be ham om hjelp.

Yngstemann sov, men våknet da jeg styrtet inn på rommet hans og ropte "ikke hjelp ham!" mens hans far banket vilt på ruten.

"Nei, da. Det er ikke en innbruddstyv, kjære. Det er din far. Jeg har låst ham ute."

- Herregud, sa yngstemann oppgitt. - Nå må dere seriøst roe dere. JEG SOVER!

*

Jeg løp tilbake og låste opp døren.

Min mann løp også til døren, men siden han ikke så at jeg hadde låst den opp, ble han stående og forbanne sitt ja på ambassaden i Stockholm for over 16 år siden. Jeg fniste.

Og tok bilder.

"Ha, ha, jeg fikk opp døren!"
"Tørk av deg fliret, jeg låste den opp!"

"Det bildet legger du IKKE ut på Facebook!"
"Ok."
NB Dette er en blogg, teknisk sett.

Krøkkete

Min mann har alltid rett. Det tror han i alle fall selv, og selvtilliten hans øker for hver gang jeg ikke orker å si ham i mot.

En vanlig tv-kveld hjemme hos oss inneholder ALLTID at han dunker meg i ryggen og sier "Hei, hei, hei! Se der! Hvor har vi sett ham før? Hæ? Si det, da!".

Og så påstår han som regel at det er en skuespiller som er så ulik han vi ser på at de like gjerne kunne vært av to ulike kjønn. Han blander konsekvent Kevin Spacey og Russel Crowe, og sto en gang så hardt på at filmen "Alle elsker Mary" het "Alle liker Mary" at jeg tvang ham inn i bilen for å kjøre ham ned til nærmeste videobutikk der jeg visste det hang en plakat i vinduet.

Da mente han at jeg hadde fått butikken til å endre plakaten bare for å bevise at jeg hadde rett. Jeg vet jo at han bare sier sånt for å irritere meg, men det hjelper fint lite. Så fort han sier "Hei, hei, hei!" og dunker meg i ryggen, begynner tærne mine å krølle seg av irritasjon.

*

Han er ikke bare usannsynlig sta, han har også en tendens til tunnelsyn - eller ekstremlojalitet, som det også kan kalles. Når han tror på noe (som regel kundene sine og deres produkter - og det er jo veldig bra) er det best i verden. Ingen må komme å fortelle noe annet. En gang jobbet han for Ikea, og da foreslo HAN at vi skulle dra innom køhælvete for å kjøpe noe vi ikke trengte. Unødig shopping er normalt min jobb.

*

I går skjedde det jeg har fryktet lenge. Han dro ut på joggetur og kom haltende og møkksur tilbake. Han hadde (viste det seg) fått brist i en muskel og så for seg ukesvis uten trening.

Å ha en mann som sturer fordi han ikke får trent, kunne jeg levd med, men å ha en mann som konsulterer kaloritelleappen sin hver gang han stapper noe i kjeften og sutrer fordi han ikke får trent det bort, tærer på tålmodigheten min.

*

"Du skal ta det med ro en uke, bruke krykker og deretter begynne med fysioterapi," sa legen og ga ham krykker og en liten pose med brodder som han kunne bruke hvis det skulle bli kuldegrader. Jeg hørte jo ikke svaret hans, for jeg var ikke der, men jeg kan tenke meg at han i det minste tenkte "det skal du ta lang fart og drite i, de krykkene kan du stappe et visst sted".

Forresten; det ville han aldri ha tenkt. De eneste gangene han er utagerende aggressiv, er når det er trege sjåfører foran oss. Som han så elegant formulerte det sist helg da vi var på vei til fjells: "Jævla nøttehjerne! Trenger du å ligge så klint oppi støtfangeren vår?"

Jeg gjentar: Bilen lå foran oss.

*

I dag ringte jeg ham på jobb: "Hvordan går det?" spurte jeg omsorgsfullt. Han virket forvirret da han svarte "Bra ...?". Jeg var inne på tanken at han kanskje var dopet ned på smertestillende eller noe.

"Hvordan går det med krykkebruken?" spurte jeg. "Å! Nettopp! Jeg fikk krykker, ja," svarte han. Men det var jo ikke et svar på spørsmålet mitt, og jeg skjønte umiddelbart hva han drev med.

"Du bruker ikke krykkene, du! Din dust!" fastslo jeg. Han nektet og mente at det var en overdrivelse å si at han ikke brukte dem. "Jeg bruker dem innimellom," sa han.

Jeg slo meg til ro med det, inntil jeg fikk se hva han mente med å bruke krykker.

Smil til verden og verden smiler til deg, sier jeg.
En utstrakt hånd er begynnelsen på en ørefik, sier min mann.

Forventet køtid

- Du er nummer 40 i køen. Forventet køtid er 61 minutter. Du kan taste inn telefonnummeret ditt og vi ringer deg opp, du minster ikke plassen din i køen, fortalte CanalDigitals automatiske telefonsvarer.

Jeg tastet inn telefonnummeret mitt og prøvde å glemme min irritasjon over ting som ikke virket.

Etter en times tid ringte de faktisk.

- Så fint at dere ringer tilbake, tusen takk! sa jeg. Damen sa at det bare skulle mangle. Jeg var enig. Vi betaler jo tross alt en del hundrelapper i måneden for å få se på tv.

Jeg forklarte at vi hadde bestilt den nye tjenesten T-We i romjulen, men at tjenesten aldri hadde virket. T-We skal gjøre det mulig å se tv-program som gikk for inntil en uke siden. Og det er veldig kjekt hvis man for eksempel er borte den kvelden favorittprogrammet ditt går (og du har glemt å ta det opp).

Damen sjekket en masse greier og ba meg trykke meg gjennom hele menyen på dekoderen. Jeg gjorde som hun sa.

- Så nå skal det virke? spurte jeg da jeg skjønte at hun ikke hadde noe mer å si.

- Ja, vi får håpe det, svarte hun.

- "Håpe"? gjentok jeg.

- Ja, bekreftet hun.

For å gjøre en lang historie kort: Det holdt ikke å håpe.

Jeg ringte igjen.

- Du er nummer 51 i køen, forventet køtid er 11 minutter.

Jeg bestemte meg for å vente. Klokken var 19.56.

- Du er nummer 52 i køen, forventet køtid er 16 minutter.

HÆ? Noen har sneket i køen? Hvordan går det an? I en telefonkø?

Klokken ble 20.01.

- Du er nå nummer 49 i køen, forventet køtid er 16 minutter.

Etter ytterligere 15 minutter var jeg fremdeles 16 minutter unna en av de kundebehandlerne som i følge telefonsvarere så gjerne vil snakke med meg, men noen minutter senere skjedde det noe:

- Du er nå nummer 48 i køen (Hey!), forventet køtid er 91 minutter (What?!).

91! Hvem i all verden gidder å vente på en kundebehandler i halvannen time, og hvorfor fikk jeg ikke tilbud om å bli oppringt?

Vel. Når jeg tenkte meg om kunne jeg godt tenke meg å snakke med noen som la litt mer vekt på det tekniske og litt mindre på tro, håp og kjærlighet.

Nummer 48? Ellers takk.

Drømmen om strykejernet

Jeg sto stille i kø nedover en bakke. Det lå en buss foran meg og køen var - så vidt jeg kunne se - grunnet veiarbeid. Jeg fomlet med ledningen til et strykejern som jeg etter en stund heldigvis greide å koble til, for jeg tenkte at køståingen like godt kunne brukes til noe fornuftig: som for eksempel til å glatte ut passasjersetet.

Det var en utfordring å stryke et skinnsete samtidig som jeg holdt øye med om køen begynte å gå, og til slutt ble det for mye (man vil jo ikke krasje) så jeg la fra meg strykejernet (på siden, slik at det ikke skulle svi noe) og slapp bremsene.

Etterhvert gled køen såpass fort at jeg ga opp hele strykingen, og det var litt irriterende, for jeg hadde tenkt å ta et bilde og legge det ut på Instagram med teksten #køståing #effektiv #strykejern.

*

Jeg våknet (det var en drøm, ja, jeg er ikke helt gal). Jeg var irritert og flau, og reflekterte litt over trafikksikkerhet, Tårnfrid-tendenser og hvor mye dumt hjernen min klarer å dikte opp. Men ikke minst tenkte jeg over om jeg var blitt avhengig av sosiale medier.

Konklusjonen ble at jeg absolutt og så langt ifra var avhengig av noe som helst. Helt siden jeg var liten og slet med å slutte å suge på tommelen har jeg være redd for å bli avhengig av noe.

Antakelig er det derfor jeg verken røyker eller drikker og det er helt sikkert derfor jeg ikke drikker Cola eller Solo. Jeg var avhengig av Cola da jeg var gravid med nummer én og avhengig av Solo da jeg var gravid med nummer to. Nå er det 22 år siden jeg drakk mitt siste glass Cola og snart 16 år siden mitt siste glass Solo.

Sigmund Freud (eller Sigismund Schlomo Freud som han het da han ble født) var opptatt av drømmens betydning sett i forhold til fortiden 

Carl Gustav Jung mente at drømmer hadde noe å fortelle oss om fremtiden

Drømmen var såpass levende at jeg bestemte meg for å tolke den ved hjelp av Internett. Det er svært lite man ikke kan bruke Internett til for tiden, og en stakkars drøm bør den klare.

*

Jeg startet med strykejernet. Null hits på strykejern og drømmetydning. Greit nok. Jeg forkortet det til stryke, og da kom dette opp:

For en mann vil det å stryke klær symbolisere økt inntekt. Hvis en kvinne stryker klær vil en byrde bli mindre. Hvis du brente deg må du være forsiktig.

Ikke helt presist, men jeg er positiv til alle byrder som blir mindre og er villig til å fokusere på handlingen (stryking) og ikke objektet (klær vs bilseter).

*

Jeg søkte også på jern, og fikk dette:

Jern symboliserer utholdenhet, styrke, vitalitet, sinne eller aggresjon.

Siden jeg ikke er verken sint eller sur, valgte jeg de tre første.

*

"Bil" ga en hel masse:

En bil symboliserer stort sett deg selv. Hvis bilen bare blir brukt til transport, og du ikke legger særlig merke til den, har den ingen betydning for tolkningen av drømmen. Er du sjåføren betyr det kontroll og selvtillit. Biltypen sier noe om din personlighet, i likhet med kjøremønsteret. Flyktet du fra noen bør du skape avstand til problemene dine. Hvis noen andre kjører, betyr dette hell. Sitter du i en full bil vil du få nye venner. Kjører du alene kan du få problemer. Blir du innblandet i en ulykke kan dette være en advarsel. Går bilen tregt bør du stanse noe du nettopp har startet. Kjærtegner du bilen dyrker du deg selv. Du bør også se etter de andre symbolene i drømmen for å kunne tolke den fullstendig. 

Jeg satt alene i bilen, jeg kjørte og det gikk tregt. Jeg bestemte meg for at strykingen av setet ikke kvalifiserte til å kjærtegne bilen, så dette med å dyrke meg selv gikk ut med høye kneløft.

*

Det måtte undersøkes nærmere, så jeg søkte på kø:

En kø symboliserer fordelen av familierådgivning eller at du må bli mer generøs.

Uups. Jeg bestemte meg for å satse på den siste delen, selv om familierådgivning er godt for alle.

*

Jeg søkte på bakke:

En bakke symboliserer generelt en hindring, men du må se på de andre symbolene i drømmen for å tyde drømmen fullstendig.

Jeg søkte på ned:

Hvis du beveget deg nedover er dette oftest et dårlig tegn.

Det var da som pokker. Så oppoverbakke er best? For noe tull. Det vet jo alle som har gått på tur.

*

Etter å ha fått null treff på "soiale medier", "Instagram", "Internett" og "effektivitet", konkluderte jeg med at drømmetydning ikke henger med i den moderne verden og at drømmetydning hørte middelalderen til. 

Likevel tok jeg et siste søk på stol:

En tom stol symboliserer uventede nyheter. Se også sete.

Sete! Selvsagt! Sete må jo være det mest presise. Jeg gledet meg. 

Litt for tidlig.

Sete ga følgende forklaring:

Hvis setet var behagelig må du begynne å ta ting mer med ro og slappe mer av. Var setet ukomfortabelt er det motsatte tilfelle.

Jeg satt ikke i det setet, men jeg prøvde jo å gjøre det bedre. Av det mener jeg at jeg har belegg for å kalle det ukomfortabelt. Derfor: Jeg må begynne å ta det mindre med ro og slappe mindre av. Æsj.

*

For å oppsummere essensen av hva hjernen min prøver å fortelle meg: 

1 jeg har full kontroll, masse selvtillit, utholdenhet, vitalitet og styrke

2 jeg må bli mer effektiv og mer generøs

3 jeg kan få problemer og bør stanse noe jeg akkurat har begynt på

4 jeg står overfor et hinder og det er et dårlig tegn

5 jeg kan vente nyheter og en byrde vil bli mindre

*

Du ser det kanskje ikke, men for meg er det åpenbart: Jeg må snarest slutte med nyttårsløftet om sukkerstopp. All den tid jeg har så mye vitalitet og kontroll (og alt det der) vil det likevel ikke ta helt av - jeg kommer til å kunne kontrollere sukkerinntaket, og siden jeg må bli mer effektiv, får jeg bare trene mer. 

Jeg må være generøs, og det betyr at jeg må fortsette å fore mine medmennesker med kaker slik at jeg selv også får noen (hinderet må være at bakeriet ligger noen skeive brosten unna kontoret, og at jeg ofte går på høye hæler).

Nyhetene kombinert med at en byrde blir mindre, må jo bety at min hemmelige konto blir full av penger slik at jeg ubemerket kan snike meg av gårde til en lege som er spesialist på fettsuging og foryngelse.

*

Når jeg tenker meg om kan også hinderet være at min mann har byttet lås på døren når jeg kommer hjem derfra. 

Godt jeg har en bil jeg kan sove i.

Eventyret om Askepott

Av en eller annen grunn begynte min mann og belære meg om Askepott da jeg satt hutrende foran peisen uten å ane verken fred eller fare.

Brrrrrrrrr

Det var 13 grader inne i hytta, og jeg følte varmen fra familien min, men det var før jeg skjønte at de egentlig var sure på meg, og at varmen kom fra peisen. Det er min jobb å fjernstyre hyttevarmen slik at det er omtrent 22 grader når vi kommer opp, men det hadde jeg glemt.

Jeg logger meg altså normal på Internett og klikker "på" og bestemmer når jeg vil at varmen skal begynne å bre seg i hytta. Til gjengjeld er det hans jobb å måke fra parkeringsplassen, inn til døren og ned til boden samt å bære vedsekker fra boden og inn i hytta. (Pluss å bære matvarene, rydde inn i kjøleskapet og lage mat.)

Det kalles ekte likestilling: alle gjør det de er best på. Vår yngste sønn er for eksempel kjempegod på å styrte rett inn på rommet sitt og fyre opp tv'n eller Macen eller begge deler, og rope "nårrerr'emat" etter en liten stund. På det tidspunktet pleier min mann å være ferdig med å rydde inn matvarene og vanligvis har han akkurat sagt "jeg setter meg ned litt før jeg begynner å lage mat". Det er ren harmoni.

*

- Vet du hvorfor Askepott heter Cinderella på amerikansk? spurte han.
- Nei, svarte jeg.

For det gjør jeg virkelig ikke. Jeg kunne heller ikke komme på en vettug sammenheng, så du kan tro jeg ventet spent.

- Fordi "Ash tray" hørtes så dumt ut, sa han.

*

Kjempegøy.

For å si det sånn: det var ikke en av hans beste.

*

Historien om Askepott er gammel og global. Den var global allerede før noen snakket om globalisering. Kanskje var eventyret om Askepott verdens første virale historie. Hvem vet, for dette er så lenge siden at folk flest ikke kunne lese, og langt mindre skrive på en lesevennlig måte.

Den norske versjonen av Askepott heter Kari Trestakk. Jeg kan godt forstå at Kari Trestakk er utkonkurrert av Askepott/Cinderella.

Historien om Kari Trestakk er lang og (som de fleste eventyr) ulidelig gjentakende og forutsigbart. Disneys versjon av historien er også forholdsvis forutsigbar, men der er det i det minste søte fulger, smådyr, koselige feer og pene klær man kan se på.

Du tenker ikke engang over at de små dyrene egentlig er mus og rotter

Kari Trestakks beste venn er ikke en søt, gammel fe, men en blå stut (kan antakelig forveksles med Belgisk blå) som har en duk i øret. Når Kari brer ut duken dekkes den med all verdens godsaker og fra å være en tynn og blek jentunge, blir hun blid og rund (og det skal være bra i eventyrverdenen) og veldig attraktiv når hun bare får vasket seg litt og får på seg en kjole farget av kobber, sølv eller gull, men det er først etter at historien har holdt på en stund.

I stedet for en sjarmerende shabby chic kjole og et par kledelige askeflekker i ansiktet, har Kari Trestakk på seg et skjørt av ... wait for it ... treplanker. Du kan jo tenke deg hvor stilig det blir. 2" 4" hele veien rundt, liksom.

*

Historien om Kari ender selvsagt også godt (hvis man ser bort fra at hun måtte halshugge og flå den blå stuten). Foten hennes passet i gullskoen, og alle hjerter gledet seg. Bortsett fra stemoren og den slemme, ustilige, stygge, bortskjemte datteren hennes.

Kari Trestakk hadde den minste og netteste foten, og de andre kunne bare glemme å passe ned i gullskoen. Man kan selvsagt ikke være skikkelig prinsesse med digre pailabber.

Størrelse 41(Takk, Google)

Den eldste versjonen av eventyret har man funnet i Kina.

I det 9. århundret satt en masse kinesere rundt bålene sine og klappet når fortelleren kom til poenget. "Hun hadde så små føtter!" ble det hvisket rundt omkring, og det kan hende at eventyret ga inspirasjon til å snøre føttene til millioner av kvinner. Den bestialske skikken fotbinding startet i alle fall omtrent på 900-tallet og varte til forrige århundre.

Antakelig er det fremdeles kvinner i Kina som sitter med mishandlede føtter, men hvis en kineser prøver seg på å presse datterens føtter ned i for små sko, risikerer han tiltale for barnemishandling, og det stopper vel mange, får vi håpe. I tillegg kommer jo at damer med snørte føtter er ganske ubrukelige rundt om i huset. Det går ikke fort å gå rundt når skjelettet i føttene ser sånn ut:

Takk, Wikipedia

Så hva er moralen her? Hva kan vi lære?

Jo. Det er naturlig å være opptatt av sko når man er kvinne. Det er helt greit å ikke være det, men hvis du er kvinne (eller mann, for den saks skyld - likestilling og alt det der) og blir kritisert for din besettelse av fottøy, kanskje spesielt sånne med høye hæler, så slå tilbake. Ingen kan forvente at vi skal være uberørte av selveste historien. Selveste KULTUREN vår.

Vi er rett og slett opplært til å like sko. Vi kan ikke noe for det.

Mitt skobudsjett har til tider vært så høyt at min svært så avbalanserte mann nesten blir oppgitt. Nesten.

Derfor vurderer jeg nå å søke staten om erstatning. Det kan ikke være bare mitt ansvar at jeg gjennom tidene har brukt hudretusenvis på sko. Antakelig er jeg skadet, kanskje for livet.

Jeg er fornøyd så lenge pengene jeg får dekker et par fra Gucci eller Prada. I måneden.

Ti ting jeg ikke gjorde i natt

Allerede nå merker jeg at 2014 kan bli et utfordrende år. Klokken fem i natt lå jeg fremdeles søvnløs og hørte på dunkingen fra feirende naboer, og mitt forsett om å bli et bedre menneske holdt på å gå til helvete før jeg hadde gjort en eneste god gjerning.

*

Jeg trøster meg med at jeg ikke gjennomførte noen av de utspekulerte metodene jeg lå og moret meg med:

1. Jeg har ikke utløst brannalarmen og spent ben på gjestene da de strømmet ut for å redde sine usle liv (fordi det ville vært veldig uforsvarlig i og med at brannbiler fulle av brannmenn ville sløst bort tid her fremfor å slukket faktiske branner med flammer, og fordi det koster 10.000 kroner å utløse en falsk alarm)
2. Jeg gikk ikke ned og malte "REDRUM" på døren med ketsjup eller sprittusj (fordi det antakelig ikke hadde stoppet musikken)
3. Jeg brukte ikke balltreet på ringeklokken (kan egentlig ikke komme på noen god grunn for at jeg ikke gjorde det)
4. Jeg ringte ikke politiet (se punkt 1 med unødig bruk av nødetater)
5. Jeg stablet ikke 100 fulle vannglass utenfor døren deres (for jeg var redd de skulle snu og fortsette festen)
6. Jeg knuste ikke noe utenfor døren deres (for jeg regner med at de har sko på seg)
7. Jeg tuperte ikke håret og tok på meg grønn fuktighetsmaske og ringte på for bare å bli stående å svaie mens jeg skjelte voldsomt og siklet (men den SKAL jeg bruke en gang)
8. Jeg pusset ikke bikkja på dem (hahahahahaha, han veier 11 kilo)
9. Jeg satte meg ikke utenfor med popkorn og Farris og mobilkamera for å filme dem da de var ferdig med festen, og jeg har ikke lagt NOE ut på Youtube (ikke noe!)
10. Jeg ringte ikke engang på for å gå berserk og bite over ledningene til høytalerne (fordi jeg visste at de ikke kom til å høre at jeg ringte på og fordi jeg er usikker på om jeg ville få strøm i meg når jeg bet over ledningene)

*

Men livet er jo ikke bare moro, og så langt ser det heller ikke ut til at 2014 blir særlig gøy.

Jeg har innført sukkerstopp og kommer til å videreføre shoppestoppen.

Shoppestoppen skal gå greit i dag, ettersom det er stengt i butikkene, men sukkerstopp etter en så begredelig natt? Normalt hadde jeg trøstet meg med is i halv femtiden og stått opp ved 11-tiden bare for å kickstarte med en liten kake.

Min siste sjokoladebit var en hjemmelaget troika-konfektbit med marsipan, gelé og sjokolade. 

Kjære konfekt, jeg kommer aldri til å glemme deg, men du skal vite at jeg kommer til å gjøre mitt ytterste for å trene deg bort.

*

Kjære venner, alt dere trenger for å opprettholde nyttårsforsettene deres er å holde ut én dag til. Husk det i morgen også. Og dagen etter det. Og så videre.

Det er 2015 før du aner det.

Bak denne døren bor minst ett hensynsløst menneske.
Ok. Det er min dør, jeg gadd ikke gå ned for å ta bilde av naboens dør, men den er akkurat lik.