Google natt

Den hjernen min, altså. Den er rett og slett smartere enn meg.

Hvis du er litt oppegående, har du allerede begynt å lure på om jeg har IQ nok til å ta til meg mat, men hvis det er å ta til seg mat som er målet på høy IQ, kan jeg forsikre deg om at jeg er usannsynlig smart.

I morges våknet jeg av en drøm. Jeg diskuterte en rapport jeg hadde lagt frem, og måtte sette en av tilhørerne grundig på plass.

- Dette er å forstå som en hirotore og en konmomerativ rapport, sa jeg og oppvigleren hold kjeft. De andre i salen så på ham med overlegen forakt.

De skjønte hva jeg snakket om.

Jeg gjør ikke det.

Men jeg hadde vett nok til å notere ned ordene i halvsøvne. "hirotore" og "konmomerative rapporter" sto det i notatene på iPhonen min da jeg kom til meg selv en halvtimes tid etter. Hadde jeg ikke skrevet det, hadde jeg ikke husket en dritt av den drømmen.

Da jeg hadde stått opp og formulert mine første ord ("mat nå" og "æsj, regn") satte jeg meg ned for å søke gjennom internett for å finne ut hva jeg hadde kommet over.

Det jeg fant var at hirotore sannsynligvis er et ord på maori som Google translate ikke klarer å oversette til norsk og at det også er en japaner som bruker det som navn eller alias på sosiale medier.

Konmomerativ kan være svensk, mener Google translate, men hadde de noe godt forslag til hva det kunne bety? Nei, da. Da er det ikke vanskelig å være oversetter, tenker jeg.

Google foreslo at jeg kanskje mente "commemorative", men det gjorde jeg rett og slett ikke. Google får bare leve med at jeg har funnet opp et helt nytt ord, og verden må leve med at det ennå ikke er fylt med vettugt innhold.

Jeg skal nok finne det ut. Jeg begynner jobben ved å legge meg nedpå igjen.

Frihet

Bikkja og jeg er hjemme alene. Vi har avtalt at vi skal gjøre akkurat det vi vil, og det har vi jammen også gjort.

Jeg er god og mett

Lakrids by Johan Bülov

og har gått helt bananas ved å drikke noe annet enn Farris.

Dette er min ANDRE! 

Whiskey er sliten

"Gå vekk!"

etter kveldens drapsraid.

Det var en gang en isbjørn og en elg

Gjør akkurat hva du vil i dag du også! Bare husk Kardemommeloven.

Mine foreldres løgner

Mine foreldre er nokså ærlige mennesker. I den grad jeg oppfattes som en ryggesløs, umoralsk, løgnaktig, ond og ufin person, kan jeg ikke skylde på verken arv eller miljø. (Hormoner, derimot ...)

Når jeg likevel skriver "nokså ærlige" kommer det av at jeg i de senere årene har gjennomskuet alle løgnene de har servert min bror og meg gjennom hele livet.

***

De to siste døgnene har jeg nesten bare spist fisk. Det begynte med en kveitelunsj som kokken burde ta patent på. Den var himmelsk og hvis jeg noen gang blir veldig rik, skal jeg ansette ham til å lage mat til meg hele døgnet. Jeg skal med glede rulle rundt som en liten trivelig ball, bare jeg får lov til å spise ingefærsmør og fisk med "selvkomponerte poteter" hver gang jeg har lyst på det.

Middagen var skrei. Sist jeg spiste skrei, var den helt grei. (Ja, jeg vet at det rimte, men se det som et patetisk forsøk på å nærme seg lyrikk.) Denne gangen var den så god at jeg kan ha glemt alt jeg har lært om bordmanerer.

Jeg kikket diskret rundt meg og oppdaget at min tallerken så ut som den kom rett fra oppvaskmaskinen og tvang tanken på at jeg kanskje hadde slikket den ren tilbake. De andre balanserte elegant en gulrotbit oppå gaffelen. Mine gulrotbiter hadde blitt spiddet så grundig at jeg måtte bruke tennene for å slite dem av gaffelen.

Kvelden ble avsluttet på en måte som - selv om vi er i februar - kan komme til å stå tilbake som selve høydepunktet i 2014. Vi var ti kvinner som skravlet, spiste og drakk i timesvis. Få av oss kjente hverandre fra før, men alle kjente én. Jeg er overbevist om at den gjengen vil sette spor etter seg, så ha øynene åpne.

***

Det var all denne fisken som plutselig fikk meg til å tenke: "Nå får jeg i alle fall ikke struma!".

Og hvorfor en slik merkelig tanke? Jo. I min barndom var fisk et stort innslag. I alle fall slik jeg husker det. Det var torsk, makrell og flyndre. Det var hvalkjøtt også, men jeg vet at hval ikke er en fisk. Jeg bare nevner det, for det er en del av traumet som må bearbeides.

Hvis jeg og min bror ikke spiste fisk, kom øynene våre til å stå ut som små ballonger, og det kom til å skje ett eller annet med strupehodet, sa min mor. Hva som kom til å skje, fikk jeg aldri helt taket i, men at det kom til å se stygt ut, var helt sikkert.

Min mor hadde knekt koden. Hun hadde forstått at det var utseendet jeg var opptatt av, og at beskrivelser av organer som sviktet var for teoretisk til at jeg klarte å forholde meg til det. Jeg har alltid vært overflatisk.

For å si det enkelt: Med all den tranen jeg helt frivillig drakk sammen med et glass melk og med all den ihjelstekte leveren min mor serverte når hun ikke laget fisk eller grøt, er struma det jeg bekymrer meg minst for. Det var et under at vi ikke utviklet skjell i stedet for hud.

***

Grøten er en annen løgn. Hos oss var det grøt hver lørdag. Jeg ble 25 år før jeg skjønte at "jeg orker ikke grøt, for jeg liker det så godt at jeg småspiste mens jeg laget den" ikke kunne stemme. Hvem er det som spiser grøt mens den koker, liksom? Ikke bare er det ulidelig varmt, men riskornene er jo dessuten harde som småstein.

Min mor har aldri likt melk eller mat med melk i. Og hun er fremdeles skeptisk til mat uten farge. Men hun trodde vel at hvis hun var åpen om slikt, kom vi aldri til å spise verken erter eller lever, så hun løy til oss i stedet. Det irriterer meg fremdeles at jeg ikke visste at det var så enkelt å komme unna mat jeg ikke likte. Jeg kunne jo bare referert til hennes melkeaversjon, men sånn ble det ikke.

Vi spiste forresten bare lever når min far var borte. Med rundt 200 reisedøgn i året, ble det en del kilo innvoller på oss. "Vi har ikke lenger så dårlig råd at vi må spise innmat," sa han, men hva hjalp det, når det var min mor som styrte matbudsjettet. Jeg mistenker henne for å ha underslått pengene hun sparte på å kjøpe sjokolade. Melkesjokolade var nemlig helt ok. Det er jeg helt enig med henne i, forresten.

Yummy

Jeg var for øvrig ungdomsskoleelev med tysk på andre året før jeg skjønte at ikke "Turid" var en slang for "servitør" i Tyskland. "Hei, du, Turid!" var min fars faste tilrop hver gang vi trengte mer cola eller regningen da vi turnerte kontinentet to ganger årlig for å se på gamle borger og ellers spise og drikke til vi spydde. (Min bror og jeg spiste sjokolade og drakk brus fra bokser mens vi kjørte på evige motorveier. Ikke å anbefale.)

***

I dag hadde jeg antakelig ligget under dyna med en Mac, men for snart 40 år siden lå jeg med en bok og lommelykt til langt på natt. Om det var et resultat av søvnmangel eller allergi, vet jeg ikke, men resultatet var at jeg klødde så fælt i øynene at jeg dro av meg øyevipper. En stund var det så ille at min mor truet med å dra meg til legen: "Han kommer til å stikke en LANG SPRØYTE inn i øyelokket ditt!" sa hun, og jeg ble enda mer søvndeprivert av ren skrekk. Men jeg rørte ikke et vippehår etter det og øyevippene grodde tilbake.

Verre var det med synet, men det nevnte hun ikke. Etter å ha nilest bøker i dårlig lys i fem år, var jeg så nærsynt at jeg knapt kunne se biler som var mindre enn en Volvo stasjonsvogn, og det var dessverre en del VW Bobler i trafikken på den tiden.

På grunn av en fryktelig avhengighet av min egen tommel, ble dessuten tannstillingen helt håpløs, og i effektivitetens navn dro hun meg med til nærmeste by for å få tannregulering og briller på samme dag. Neste skoledag var minnerik, for å si det mildt.

Men som hun sa: "Du kommer snart over det."

Jeg burde spurt hva hun mente med snart.

Hilsen Birgitte, 45 år

Havet, døden og kjærligheten

De siste dagene har jeg stadig tatt meg selv i å tenke «hva om jeg døde akkurat nå?». Det kan jo være et tegn på langt fremskreden alderdom, men siden gjennomsnittsalderen for kvinner i Norge er langt over åtti, er jeg så vidt over halvveis, så det er ingen grunn til å være så pessimistisk.

Mine tanker om død og annen fordervelse er heller ikke uttrykk for et sort sinn. Jeg er like munter som jeg alltid har vært, et er mer snakk om grubling over livets grunnleggende handlinger: fødsel, liv, kjærlighet, havet og død. Havet tenkte jeg egentlig bare på fordi jeg sitter på en ferge til Ørland akkurat nå, men det er jo ikke til å komme bort fra at havet har vært viktig i mange nordmenns liv gjennom årene.

Havets betydning for meg har vært mikroskopisk, med mindre man tenker på de lange sommerene jeg tilbrakte på et svaberg da jeg var ung.

Fødsler er jeg ferdig med, dessverre. Eller kanskje heldigvis. Både for meg og de imaginære barna, men det kan sikkert mine barn si mer om. Kjærligheten er jo alltid til stede i en eller annen form enten det er til en mann, barn, hund eller is. Eller glutenfrie solskinnsboller som er min siste dille.

Så da står vi igjen med døden.

Jeg er mer redd for å bli gammel og hjelpetrengende enn for selve døden, men siden vi har fastslått at jeg statistisk kan forvente noen år til på denne jord, er jeg opptatt av hva som blir det siste jeg ser.

I går satt jeg og leste Nettavisen. Ingen bør lese Nettavisen. Jeg er overbevist om at jeg blir litt dummere hver gang jeg åpner den siden der jeg av en eller annen grunn tror jeg skal finne nyheter. 

Ææææ ...? Ingen av dem? 

Jeg åpnet vg.no i håp om å redde litt av min mentale sunnhet. Der var det tre artikler om stakkaren som sitter fengslet i Kongo, og vg hadde bidratt slik bare de kan: 

Jeg vet ikke hva som er verst: at de forteller at han spyr eller koblingen mellom sjokolade og oppkast. Var det Nidar eller Freia?

«Tenk om dette er det siste jeg ser!» tenkte jeg og fortet meg inn på soverommet til min sovende sønn. Jeg tok et mentalt bilde av den fredelige, lange slåpen og gikk og la meg.

I dag er jeg i Trondheim og på Ørland. Jeg håper å få mange nye inntrykk slik at dette ikke blir det siste jeg husker:

 

Selv i fint vær er dette noe av det styggeste jeg har sett

Sokkebretting i dukkehjemmet

Enten man vil eller ei, er det umulig ikke å la seg inspirere eller påvirke av kunsten. Dessuten er jo kunstbegrepet så vidt at selv et søppelspann satt på riktig sted kan være en installasjon som setter søkelyset på den vestlige verdens avmakt grunnet kapitalismens balletak på oss alle.

Jeg lot litteraturen skylle innover meg da jeg sto og brettet sokker i går. Jeg bruker ikke sokker med mindre det er minus tyve eller under, og hvis det er så kaldt, holder jeg meg inne. Det var med andre ord ikke mine sokker jeg slet med.

*

Min svaksynthet er bare overgått av min tvangslidelse for bretting av plastposer og klær. Derfor har jeg trosset mine handikap og erklært at håndtering av klær i denne husholdningen er mitt ansvar. Jeg blir urolig og anspent hvis jeg vet at det er uorden i skapene, men jeg pleier å underkommunisere akkurat det, og heller legge vekt på familiens behov for struktur og sivilisert fremferd. For jeg vil jo helst fremstå i et så godt lys som mulig, og etter min mening er det ikke en martyr i historien som har tapt på sin kanonisering.

Min egen garderobe har et avansert system basert på årstid, farger og når plagget sist var i bruk. Noen vil påstå at det er enklere å ha et system når garderoben er like stor som barnerommene, men det kontrer jeg med at jeg har mer klær enn alle de andre i familien til sammen. Relativt sett har jeg kanskje den miste plassen av oss alle.

Så hva har litteraturen med sokkebretting å gjøre, tenker du kanskje. I så fall er jeg imponert, for det betyr at hjernene våre er like, og det taler til din fordel. Men vent litt.

*

Sorte sokker - selv om de i utgangspunktet er prikk like - har en tendens til å komme ut i ulike nyanser av sort - og etter hvert grått - når de har gått noen runder i vaskemaskinen. Og de må jo matche, så det å finne de to som er mest like, kan ta sin tid. I alle fall for en som er så svaksynt som meg.

"Sokkeklyper" sier du kanskje. "Pfhøy!" svarer jeg da. Det gjelder å velge sine kriger, og det å få min mann (som antakelig ikke bryr seg katten om den høyre sokken er sort og den andre er litt mindre sort) til å sette en klype på hvert eneste sokkepar han kaster på vask, er en utopi.

Jeg er fornøyd med at han treffer riktig skittentøyskurv. Dessuten kan det umulig bli rent akkurat under der sokkene blir holdt sammen av klypen, og det hadde vært helt uholdbart i mine øyne. Jeg kjenner skuldermuskulaturen stramme seg bare jeg tenker på det.

*

Mens jeg sto der - bøyd over kurven med rent, tørt tøy - informerte han meg kort om at gårsdagen var den siste gang i hele mitt tragiske og kanskje ikke så lange liv at jeg la ut et bilde av ham på bloggen min. Jeg trodde at begrensningene mine bare gikk på at jeg ikke fikk legge ut bilder av ham mens han sov, men etter å ha hengt ut bakhodet hans, er det altså slutt på all knipsing i hans retning.

Det er et tap for hele internett.

"Så får du heller skrive hva faen du vil," la han til. Det skal jeg nok.

*

"Selvsagt, Helmer," holdt jeg på å si, men så husket jeg at jeg ikke het Nora og at dette ikke var et dukkehjem.

Jeg så ned i kurven igjen og fikk øye på de 348 enslige sokkene som lå igjen og ventet på å bli 174 par. Omtrent nøyaktig det antallet sokker som brukes i løpet av en uke. (Jeg har kanskje rundet litt opp.)

"50 shades of black" slo det meg. Kanskje det var bretting av sokker som fikk forfatteren av "50 shades of grey" til å bli inspirert til å flykte inn i litteraturen? For å si det pent: Jeg fant ikke et fnugg av erotisk inspirasjon i haugen av klær, men folk er jo så forskjellige.

*

Det er ikke til å legge skjul på at jeg ble litt sur på forbudet mot å legge ut bilder av min mann. Slik jeg ser det, bidrar jeg til merkevarebyggingen hans, og alle trenger det. At all PR er god PR er nok ikke sant, men han er sikkert enig i at noe PR er bedre enn ingen PR, og hvem andre skulle tatt jobben med å brande ham? Helt gratis?

Jeg ble surere og surere der jeg sto, og ryggen begynte å verke (for jeg må jo stå med nesa nesten helt ned i kurven for å se). Da kom jeg på en ny bok jeg har lest om. Boken er skrevet av Anita Krohn Traaseth - alias Tinteguri - og har tittelen "Godt nok for de svina".

Jeg lukket øynene og brettet de siste og mest slitne 40 parene i blinde.

Hentesveis in spe

Hos oss er kjønnsrollemønsteret snudd på hodet. I normale ekteskap er det kvinnene som sutrer over at de ikke blir sett, hos oss er det mannen. Jo, da.

En gang gikk han med et blåmerke på rumpa i halvannen uke før han gjorde meg oppmerksom på det, og da var det knapt mulig å se, så jeg forsto aldri hvorfor jeg skulle gjort noe nummer av det. Han mente åpenbart at jeg burde lagt merke til det og vært litt bekymret.

"Jeg kunne ha dødd da jeg falt!" sa han dramatisk, men jeg har aldri hørt om noen som dør av å slå seg litt på rumpa, så jeg begynte å le av tanken på at hjernen hans kanskje faktisk befant seg i baken hans. Han er jo et fenomen på så mange måter. Et funn for både meg og en hvilken som helst obdusent. I følge ham selv, har han nemlig to mager: én som maten går i og én som drikken går i.

- Sparer du til hår, eller? spurte jeg da jeg tilfeldigvis kikket på ham i går kveld.

Han ble så glad.

- Tenk at du merket det! sa han og smilte.

- Du bør snarest barbere det av deg, sa jeg. Han gned seg på hodet (han vil antakelig mene at han dro fingrene gjennom håret) og spurte om jeg ikke likte det. Jeg tilbød meg å hjelpe ham med å få det bort, men det har jeg gjort en gang før, og det var en gang for mye.

- Det ser ut som du sparer til hentesveis, sa jeg. Noen ganger ser jeg (i ettertid, naturligvis) at jeg kunne være litt hyggeligere.

Han protesterte veldig og kom helt bort til meg for å motbevise min påstand.

- Men du ser faktisk mer skallet ut nå enn når du er helt barbert, sa jeg. Igjen: Det kunne jeg formulert på en annen måte. Antakeligvis. Så jeg la til "Du er sexy uten hår," men det hørte han ikke. Jeg kan ha tenkt at jeg skulle si det.

Han gadd ikke snakke mer med meg, men livnet litt opp da jeg kom inn på kontoret der han satt og jobbet. Kanskje han trodde jeg skulle kysse ham på hodet, men jeg skulle bare ta et bilde.

Rene hippien, vettu

Togkompis

Facebook er full av kloke ord. Det er ikke alltid jeg synes alt alle legger ut er like smart, men det samme gjelder helt sikkert for det jeg publiserer også. Smaken og intelligensen er ujevnt fordelt her i verden, men så er jo heller ikke verden rettferdig.

I dag var det noen som la ut en svulstig greie med at ting som er kjedelige blir spennende hvis du gjør det sammen med noen du liker.

Det er jo helt sant, og jeg kan bevise det. I går tok jeg nemlig tog. Og det er i utgangspunktet nokså kjedelig.

*

Jeg landet på Gardermoen og ble sluset rett inn i tax free-sjappa. Heldigvis, for så trøtt og sur som jeg var da, hadde jeg antakelig glemt at jeg skulle kjøpe vin til min mann, snus til en kollega og snop til resten av mine kolleger. 

Det ble temmelig tungt, og jeg slet med å balansere en koffert, en veske, en bag og to poser med ting som helst ikke burde knuse. Vi skulle videre til fjells rett etter at jeg kom hjem, så jeg stresset litt med å nå det første mulige flytoget.

Jeg er ikke på mitt stiligste når jeg løper med tunge ting i hver hånd, men så er jeg jo heller ikke på sjekker'n. Dessuten er jeg blitt så gammel at jeg vet at folk har nok med seg selv. Og som om ikke det er nok grunner til å gi faen i stilkarakterer, er det sannelig ikke alltid folk rundt meg er så forbanna elegante heller.

*

Da jeg skulle stappe meg og bagasjen min inn på toget, hørte jeg en bekymret stemme bak meg: "Går det bra med deg?"

Jeg hadde i det minste vett på å takke den høye mannen i en mørkeblå ullfrakk for at han så meg. Vel innstappet på toget, ble jeg sittende ved siden av ham. En offiser og en gentleman, skulle det vise seg.

- Er du interessert i noe av dette? spurte han og viste meg VG, Dagbladet og Se og Hør.

Jeg ristet på hodet og tok en slurk av isteen jeg hadde i vesken. Jeg tok ikke bare en slurk. Jeg bælmet og tørket munnen med håndbaken. Han så på meg og jeg fikk en bitteliten mistanke om at han ikke så damer drikke med begge hender så ofte.

*

- Jeg leser dette av gammel vane, sa han. - I min tidligere karrière måtte jeg holde meg oppdatert hele tiden.

- Ja, vel. Hva drev du med, da? spurte jeg. Jeg er fryktelig nysgjerrig og blir overlykkelig hvis noen er villige til å fortelle meg noe om dem selv.

På vei fra Gardermoen til Oslo S fikk jeg historien om familien hans fra 900-tallet og frem til i dag, med hovedvekt på tiden fra 1940 og frem til i dag. Han var en fantastisk historieforteller og en utrolig klok mann.

- Jeg er opprinnelig fra Borre, sa han, og jeg fikk nevnt at jeg er født i Horten. Så snakket vi litt om det, og da jeg fortalte hva mine besteforeldre het til etternavn spurte han om det kunne stemme at min morfar hadde hatt en tilknytning til marinens verft på Karl Johans vern. Det stemmer, men det er cirka 50 år siden. Hvis ikke mer.

Det viste seg at vi hadde en masse felles kjente og at vi tenkte ganske likt om mangt og mye. Og plutselig var vi på Oslo S.

Min nye bestevenn heter Ove og er 77 år. Det kan hende at vi aldri kommer til å møtes igjen, men jeg skulle gjerne fortalt ham at jeg gjerne kjører tog med ham flere ganger.