Pygmetåfis

Jeg har et kroppsluktproblem. Ikke min egen kroppslukt - den bekjempes daglig med varmt vann og en masse såpe - men andre menneskers markeringsbehov enten det er overdreven parfymebruk eller overdreven unngåelse av vann og såpe.

Min enorme intimsone, sære nese og skrøpelige hode er grunn god nok til ikke å kjøre kollektivt, spør du meg. Men ikke gjør det, for jeg har selvinnsikt nok til å skjønne at det er et utrolig tåpelig og snobbete argument.

*

I går sto jeg i kø for å komme ombord på et fly. Bak meg sto en masse ungdommer som kom rett fra Afrika. Hvordan jeg vet det? Vel. Det var et hint da den ene sa "Jeg kjenner at jeg stinker som om jeg hadde tatt med meg hele Afrika hjem.".

Jeg har aldri vært i Afrika, og aner jo ikke om det stinker der. Hvis jeg skulle gjette, ville jeg sagt at det antakelig stinker enkelte steder - akkurat som det gjør i andre enorme landområder. Men hvis Afrikas mest vanlige lukt var noe i nærheten av lukten fra jentungen som sto bak meg, ville jeg dratt på litt, og sagt at jeg slett ikke hadde lyst til å besøke Afrika, for den stanken var til å bli syk av.

*

Uheldigvis hadde den lille kolonien av afrikafarere plasser bak meg. Alle hadde sekker, og ingen forsto at når man har sekk på ryggen og snur seg, så er radiusen plutselig veldig mye større. Jeg fikk to svingslag av en sort, møkkete sekk i hodet, men jeg sa ikke noe.

Jeg bare smilte og prøvde å formidle at "jammen er det trangt her, ja, huff a meg". Uten å si noe. Man kan bli ansett som gal hvis man snakker til ville, fremmede mennesker.

*

Da de endelig fikk satt seg, begynte de å drømme om alt de ikke hadde fått oppleve de siste ukene eller månedene av sitt liv. De stinket så fælt at de muligens hadde vært borte i flere år, men det skal jeg ikke si for sikkert.

"Jeg håper pappa har laget pizza," sa den ene. "Jeg skal rett i dusjen," sa den andre. Og etter det ble det en konkurranse om hvem som mest fortjente en dusj. Jeg fantaserte om å drukne dem i håndsprit.

Innimellom alle forhåpningene om et nytt og bedre liv, kom det frem at de hadde vært i Afrika for å studere og bistå en stamme som verken forsto hva de sa eller hadde en skikkelig Cæsar-salat å by på. Jeg synes kanskje det virket en smule arrogant på en slags gammel, misjonæraktig måte.

*

Jeg lurte litt på om de hadde besøkt en pygmestamme, for ingen av studentene var over 1,55 meter. Jeg antok at pygmeer var mer vennlig innstilt til bitte små mennesker enn store mennesker. Det er jo noe med at man kommuniserer bedre hvis man på ett eller annet plan kan identifisere seg med den andre, men så begynte jeg å lure på om det faktisk fantes pygmeer eller om det var noe jeg hadde plukket opp fra en tegnefilm.

Å kalle noen for en pygmé er ikke pent, det visste jeg, og jeg er livredd for å støte noen. Eller nei. Se bort fra det siste der.

Det finnes pygmeer. Jeg googlet det da jeg fikk lov til å skru på telefonen min igjen. Ikke bare finnes de, men ordet pygmé har sammenheng med ordet punktum, og da snakker vi smått.

*

"Å, jeg klør sånn i huet!" sa hun som satt bak meg. Det var flere som klødde, viste det seg. Jeg klødde faktisk litt selv, når jeg tenkte på det. Tanken på alle dyrene som befant seg i hodebunnen på mine nærmeste medpassasjerer var så skremmende at jeg så meg om etter nærmeste nødutgang.

Bildet er hentet fra fobier.no. Jeg tuller ikke.

En ny stank kom sigende. Og så: "Ååååå, så deilig å få av seg de skoene!" Tre rader bak meg ropte en av venninnene hennes: "Det lukter Veronikas tåfis her!".

For en klasse. Og da mener jeg ikke klasse som i skoleklasse.

Veronika ropte tilbake at hun kom til å ta av seg sokkene også.

*

Ok. Denne grensen kunne ikke få lov å bli brutt uten påtale.

Jeg snudde meg: "Kan du være så snill å ta på deg skoene igjen?"

"Hvorfor det?" spurte den lusete, obsternasige jævelungen.

Jeg tok av meg setebeltet og reiste meg langsomt. Jeg la vekt på å opptre rolig og voksent, men også med en viss fryktinngytende autoritet. Jeg var tross alt cirka 20 centimeter høyere enn dem. De kunne bare prøve seg.

Jeg holdt en hånd på mitt eget sete som var 10 D og en hånd på sete nummer 11 C. Jeg breiet meg som et dyr som vil sette seg i respekt. Jeg flekket tenner og maskerte det som et pervertert smil, men jeg passet på å ikke komme for nært det menneskelige luseklekkeriet.

Omtrent sånn så jeg ut fra der hun satt

"For det første fordi det ikke er pent å plage sine medmennesker," sa jeg i håp om at dette med empati var noe som sank inn hos noen som hadde vært i selveste Afrika for å hjelpe og katalogisere sine medmennesker på en akademisk og metodisk måte.

"For det andre fordi jeg har innmari vondt i hodet, og for det tredje fordi dette flyet takket være dere står i fare for å bli satt i karantene til noen finner ut hvor lukten kommer fra, og det kommer garantert ikke til å bli bedre dersom jeg spyr!".

Pedagogisk som faen.

"Herreguuuud, for en bitch, ass!" sa lusungens venninne i sete 11 F. Hun trodde hun var trygg fordi hun satt lengst unna.

"Ta. På. Deg. Skoene. Nå." sa jeg.

"Bare gjør som hun sier, Veronika," sa venninnen i 11 E.

Veronika viste seg å være en smart jente likevel. Jeg roste henne for det.

Pedagogisk som faen.

Verden smiler virkelig tilbake

"Smil til verden og verden smiler tilbake," har jeg hørt. Etter en lang vurdering konkluderte jeg med at det var verdt å teste, selv om min mann mener at uttrykket egentlig er "smil til verden og du får en støvel i trynet". Han har hatt en tøffere oppvekst enn meg, tror jeg.

Det er ikke riktig å si at jeg har vært sur i 45 år, men jeg ser sur ut selv når jeg tror jeg smiler. Trikset viser seg å være å bruke noen muskler i ansiktet som får munnvikene til å gå oppover. Det holder ikke bare å mene å smile, visstnok.

Derfor har jeg smilt anstrengt vennlig i en hel uke. I forrigårs fikk jeg et glimt av meg selv i et speil, men før jeg skjønte at det var meg selv jeg så, hadde jeg skreket "Ulv!" tre ganger. Og man skal som kjent ikke rope ulv mer enn én gang, for da mister det liksom litt av effekten. Spesielt når det ikke er en ulv der.

Det gliset jeg fikk øye på i speilet, kunne skremt fanden. Jeg så ut som jeg spiste småunger til frokost.

*

Ikke overraskende kan jeg telle på én hånd de smilene jeg har fått tilbake. Tre av smilene kom først etter at jeg hadde betalt, og den siste smileren kan ha vært blind. Han hadde i alle fall en veldig veloppdragen hund. Jeg synes imidlertid det er viktig å nevne at jeg ikke har fått en eneste støvel i trynet, så den teorien er i alle fall feil.

Men: Mitt nye humør har kanskje ikke endret verdens syn på meg, men det har endret mitt syn på verden. Jeg ser skjønnheten i detaljene og synes oppriktig at verden er et hyggeligere sted.

Noen mener at jeg overtolker, men et smil er et smil, tenker jeg.

Se bare her:

Heisen på Courtyard Marriott Hotel, Brussels

Og her:

Vannkokeren på rommet mitt

Hvem trenger venner når verden smiler til deg gjennom en heis og en vannkoker? Det er til å bli varm om hjertet av. Men jeg må si at det er ganske anstrengende for et par av musklene i ansiktet, så jeg får se hvor lenge jeg holder ut.

Telefonhygiene

I natt har jeg bodd på hotell. Jeg har en sunn skepsis til hotellrom: Jeg vet at det har bodd omtrent 350 mennesker her før meg bare i løpet av det siste året, og jeg vet at jeg sannsynligvis ikke ville sluppet noen av dem innenfor intimsonen min (som er på et par meter).

Jeg vet også at enkelte av dem som har som jobb å vaske hotellrom er litt lei av jobben sin, og at de derfor knapt farer over med en tørr klut og litt luftrens hvis de har en dårlig dag.

En gang så jeg under en hotellseng. Det gjør jeg aldri igjen. Jeg hadde mareritt om et digert kaninmonster i ukesvis etterpå.

*

Hotellet jeg bor på i dag, er billig og bra. Det fremstår rent og lyst, men jeg lar meg ikke lure. En god etterforsker kunne sikkert ha funnet bevis for drap her inne, og en passe gal genetiker hadde funnet nok biologisk materiale til å lage Frankensteins baby.

Hotellrom bør være minimalistiske, etter min mening. Da er de enklest å vaske. Jeg skjønner ikke poenget med sengeteppe og mener at vegg til vegg-tepper er guffent.

Men det ekleste er likevel telefonen på toalettet. Hvem i all verden er det som ringer mens de sitter på do? Det gir jo i det minste begrepet skitsnakk (eller drittpreik) et mer konkret innhold, men la oss ikke gå videre på den. La oss bare si at hvis du absolutt må utnytte tiden mens du sitter på do, så gå over gulvet med en vaskeklut. Det skader ikke.

*

På hotellbadet mitt henger det et telefonapparat ved siden av toalettet. Det i seg selv er hinsidig all fornuft og hygiene. Telefon på do kan kun forsvares hvis den er på et sykehus, og da bør du komme rett til alarmsentralen hvis du tar av røret.

Men: Ved siden av telefonen har noen hengt opp et bilde av en rev (muligens) og teksten "Your friends are just a call away". Sykt, sykt, sykt.

Ikke ring meg mens du er på toalettet. Hvis jeg ringer deg mens du sitter der, så bare la det ringe. Jeg kan vente.

Vi snakkes.

Hilsen Birgitte. På hotell.

Karmasmisking

I går gikk jeg og tenkte på verdien av livet mitt. Sett i den store sammenhengen er det jo ikke mye, tenkte jeg, på en annen side er jo et hvert liv verdt like mye.

Jeg var på vei til Bakefri - Oslos beste bakeri som i tillegg er glutenfritt. Det slo meg at et par boller derfra nødvendigvis måtte høyne verdien min dersom jeg spiste dem. Bakverket derfra er ikke billig, men jeg hadde betalt det dobbelte.

I alle fall i går. Lav på selvtillit og blodsukker som jeg var.

*

Bakgrunnen for denne eksistensialistiske grublingen var en samtale vi hadde sist fredag: Vi var på hytta, hadde besøk av to av mine favorittmennesker og diskuterte klokker.

- Husker du den gangen jeg skremte vettet av deg da jeg sa at jeg hadde kjøpt en Rolex til deg i bursdagsgave, lo jeg og minnet min mann på et traume han hadde lagt bak seg. Han grøsset. Rolex står på listen hans over teite ting teite mennesker bruker.

Jeg sa at jeg fryktelig gjerne ville hatt en Rolex, og hvis han først kjøpte en, kunne det like gjerne være en haug med diamanter rundt hele urskiven. Han så på meg, og jeg skjønte at jeg toppet listen over teite ting teite mennesker hadde sagt i år.

- En Rolex holder hele livet, argumenterte jeg og tenkte på en reklame fra Patek Philippe. (Same, same but different. Jeg kan godt ta en sånn i stedet.)

"You never actually own a Patek Philippe.
You merely look after it for the next generation."

- Har du tenkt å leve så forbasket lenge, da? spurte han. Og det er jo slett ikke sikkert, men jeg kunne godt ha meg frabedt diskusjonen som kom i kjølvannet av det spørsmålet. To av favorittmenneneskene mine og min mann ble til slutt rørende enige om at jeg godt kunne stikke innom Nille og kjøpe en engangsklokke der. ("Engangsklokke"?)

*

Jeg var fremme ved bakeriet og så på lang avstand at de hadde vafler. Det er ikke alltid de har vafler. Særlig ofte er det at de ikke har vafler etter at jeg har vært der.

- Skal du spise alle selv? spurte han som solgte meg dem med et flir.

- Det har jeg ikke bestemt meg for enda, svarte jeg. For det hadde jeg ikke. Litt av kosen er jo å komme ut av bakeriet og velge hva jeg skal spise først: en skolebolle, en solbolle eller en av mange vafler.

- Du er vår beste vaffelkunde, sa han og det gjorde meg litt glad et bitte, lite øyeblikk.

*

Da jeg kom ut på fortauet slo det meg at det ikke er kred å være verdens beste vaffelkunde, og da er det ikke særlig attraktivt å være Bakefris beste vaffelkunde heller. For dem, ja, men ikke for meg. Det er et forhold mellom antall vafler man stapper i seg og hvor attraktiv man er som på ett eller annet tidspunkt blir omvendt proporsjonalt.

Jeg følte at jeg nok hadde sunket i verdi på veien ut av bakeriet. Både utseendemessig (for jeg hadde allerede spist en vaffel) og økonomisk. Jeg ble litt lei meg.

Og litt ufokusert, skulle det vise seg.

For rett borti veien hadde noen satt opp en diger betongkloss, og den traff meg med full fart. Uten å rikke seg.

Jeg så stjerner etter at kneet mitt fikk seg en ufortjent omgang.

En voksen dame (det betyr "betydelig eldre enn meg") så himmelfallen på meg. Det var ikke et empatisk pudderfnugg i det trynet.

*

Det var da jeg bestemte meg for å bli skikkelig snill. Jeg er bare ett menneske, men hvis jeg kan gjøre verden til et bedre sted, så kan jeg ikke la være.

- Vil du ha en bolle? spurte jeg damen.

*

Eller - la oss spole tilbake og ta dette i riktig og sannferdig rekkefølge:

1 Jeg fikk et stygt blikk av en sur kjerring bare fordi jeg bannet ganske høyt da jeg slo kneet i en fordømt betongkloss.

2 Jeg ble sur - både på klossen og på røya som trodde hun var så mye bedre enn meg.

3 Jeg begynte å gå etter henne for å gi henne et par alvorsord, men endte opp med å rope: "Å, ta deg en bolle, gidder du?".

4 Så tok jeg et bilde av betongklossen for å ha det som bevis i en mulig erstatningssak. "Hadde jeg bodd i USA hadde jeg blitt rik!" tenkte jeg bittert og så ned på kneet mitt som dessverre ikke hadde fått en skramme.

*

Og ETTER DET bestemte jeg meg for å bli snill.

Jeg ga bort alle bakevarene jeg hadde kjøpt. Et par kolleger fikk vafler og en solbolle, og min sønn fikk skolebollen.

Det må jo regnes som snilt selv om jeg tjente på det selv? Jeg hadde veid to kilo mer hvis jeg hadde spist det, men karma kan umulig være så smålig at min så og si selvutslettende godhet ikke resulterte i minst et par plusspoeng?

Min egen skrekkfilm

Skrekkfilmer og skumle serier passer meg fint en gang i mellom. Som for eksempel i går kveld, da det ellers ikke skjedde stort. Jeg skummet gjennom TV-programmene og fant noe som ble presentert som en amerikansk dokusåpe kalt "Det uforklarlige".

Du skjønner kanskje hvor mye jeg kjedet meg. Dokusåpe? Om uforklarlige ting? Jeg var desperat. Det var like før jeg gikk ut i naturen. Klokken var midnatt og det er ulv i nærheten. Bjørner også, men de er nok nedsnødde nå. Sannheten er at ti ville hester og George Clooney ikke kunne fått meg opp av den sofaen.

*

Med et halvt øye så jeg på rekonstruksjoner av spøkelser og lysende kuler. Jeg ni-hørte på opptak av stemmer fra det hinsidige, men selv om armene mine hadde vært hårete, hadde ikke et hårstrå leet på seg. Det var ikke noe der som var skumlere enn det jeg må stri med på daglig basis.

*

Vi er på hytta. Det er MYE snø og hytta er akkurat stor nok til at jeg ikke alltid vet hvor raringene jeg er i familie med befinner seg. De kan være ute, de kan være i en dusj eller de kan sove ett eller annet sted. Kort sagt: det er ikke alt jeg har kontroll på, og det er helt ok.

I morges annonserte min mann planen for dagen. Hans plan. Ikke min. Jeg skulle sove og se på tv. Man må ha en realistisk plan når det er ferie.

Hans plan var
1) lese bok
2) spise
3) lese mer
4) måke
5) gå på ski
6) ta badstu
7) lage middag
og innimellom der skulle han jobbe en hel masse.

*

Så da jeg våknet til en eller annen sportsreporter på syre som ulte mer enn han snakket, kunne min mann være hvor som helst. Man kan nemlig det i våre dager. For at jeg visste, kunne han tatt med seg PC'n på en fjelltopp for å jobbe uforstyrret. Du har sikkert sett en reklame som minner om noe sånt.

Jeg satte meg opp i sofaen og spisset ørene. Det var noe stort som beveget seg utenfor hytta! Tett inntil veggene! Min første tanke var å låse dørene. Men bråket var såpass likt en sulten, gal og gretten bjørnefaen som var på vei til å hevne seg, at jeg spurtet forbi utgangsdøren for å gjemme meg under badstubenken.

*

Dørene er alltid låst hos oss. Vi bor tross alt i en storby der man ikke kan stole på noen, og ser ingen grunn til å begynne å stole på folk bare fordi de har rare dialekter.

Da jeg kom inn på badet, oppdaget jeg at badstuvinduet var åpent! Vidåpent, var det. Kunne noen ha brutt seg inn? Kunne det være to innfule bjørner som hadde bestemt seg for å partere meg bare for moro skyld?

Jeg tverrsnudde for å få tak i bilnøkkelen. Tanken var å forlate barn og bikkje og kjøre som et olja lyn ned til sivilisasjonen.

I det jeg skulle gripe etter nøkkelen, åpnet noen døren og inn kom noe som godt kunne vært den avskyelige snømannen!

- Neste gang du bestemmer deg for å krabbe ut av badstuvinduet for å klatre naken rundt i snøen er det fint om du sier i fra på forhånd, sa jeg.

- Det er jo ikke noe gøy, svarte han.

Det som blir gøy, er når han oppdager at jeg har låst døren.

- Pieprzyć twarz, burde han ropt

På vei opp til hytta på fjellet i går kveld, forsto jeg at min mann virkelig mener at han burde hatt veien for seg selv. Jeg mistenker ham for å ha stemt FrP i den tro at de kunne fikse det for ham. Men det er jo hemmelig valg, så dette er bare noe jeg antar, selvsagt.

Uansett kryss på stemmeseddelen ligger biler foran oss tynt an. De skulle bare visst. Han æreskjeller dem til de flytter seg. Det er mer mellom himmel og jord, tenker jeg da. De kan jo umulig ha hørt det, men de kan selvsagt kjenne det som en kriblende, ubehagelig følelse i nakken.

*

I går fikk jeg en mistanke om at det har noe med språket å gjøre. Norske bilister spretter inn i nærmeste busslomme så snart de får en mulighet. Ingen orker det psykiske presset i lengden. Men i går lå vi bak en polsk trailer.

Alle vet at polske trailere kjører på slitte dekk. Denne polske traileren kjørte i tillegg midt i veien. Det var umulig å komme forbi.

- FITTETRYNE! skrek min mann. Og det var overraskende, for jeg satt og så på Facebook og oppdaget at en FB-venn akkurat hadde lagt ut et litt rart profilbilde:

- Hold øynene på veien! ropte jeg. Han kunne jo umulig mene at det liknet et kvinnelig ..., tenkte jeg i et millisekund før jeg forsto at det var en beskrivelse av sjåføren av den polske traileren.

Det var minus 13 grader og blank is på deler av veien. Den polske traileren ble forbikjørt etter gjentatte fornærmelser, men den la seg aldri inn til siden slik norske, godt oppdratte (lettskremte) bilister alltid gjør.

Jeg antar at "fittetryne" ikke har fornærmdende kraft på polsk. "Pieprzyć twarz", derimot ... i alle fall hvis Google translate er på min side.

*

Etter to minutter så vi baklysene på en ny skurk. Min mann kjørte litt fortere, og bilen ble tatt igjen. Denne gang var det en JV-registrert firehjulstrekker, og jeg trodde i min enfoldighet at dette skulle bli en venn på veien. Greit å være to hvis ulykken skulle være ute, liksom. Vi kunne grave hverandre frem eller bare dele på elgkjøttet som den første bilen i køen ville truffet.

Det finnes ikke venner på veien, visstnok. Bilister som ligger foran når klokken begynner å nærme seg midnatt og hytta venter er per def fi (altså "fiende"). Er det rart det blir krig i verden?

*

Den firehjulsdrevne vrikket på rumpa oppover bakkene. Han hadde nesten ikke feste, og jeg så for meg at han begynte å skli bakover og rett inn i oss. Det gjorde nok min mann også, og på en strekning jeg ville vurdert som en lang sving med tendens til bakketopp, var firehjulstrekkeren også historie etter at han hadde kastet seg inn i lomme som kan ha vært resultatet av en brøytesjåfør som prøvde å skjenke kaffe mens han leste avisen i fart.

Det var ikke et sted han burde stå lenge. Den polske traileren kunne umulig være mer enn et par minutter unna. Men hvis de traff hverandre, hadde de i alle fall noe å snakke om.

Lange sprøyter? Ja, takk.

Jeg synes det var nok å sitte oppreist mens noen banket en diger spiker ned i hodet mitt. Men nei, da. Ett eller annet OL-løp sto på i den andre enden av lokalet, og jeg tenkte at noen burde forsket litt på lydbildet av sånne sendinger.

Lyden har vært lik i årtier. Alle prøver å herme etter Bjørge Lillelien. De skriker over hverandre og kappes om å beskrive hvordan stakkaren som går på ski har det akkurat nå, hvilke strategi han eller hun planlegger og om vedkommende kanskje er litt stiv i siste bakke.

Jeg klarte å stenge OL-maset ute og prøvde å meditere skallebanken bort mens jeg ventet på å komme inn til legen med de lange sprøytene.

*

Da begynte damen ved siden av meg å sms'e med noen som svarte veldig fort. "Tingeling!" sa det muntert hver gang det kom inn en melding. Jeg ba henne være så vennlig å slå av lyden. Jeg pekte ikke opp på skiltet med et rødt kryss over en telefon, for jeg liker ikke (alltid) å være så streng, men jeg fikk viljen min likevel.

Problemet var bare at vibrasjonen som varslet at lyden var av, nesten ga fra seg en like høy og enerverende lyd. "BZZZZZZZZZZZZ! BZZZZZZZZZZZ! skrek den lille forbannande mobilen. I tillegg måtte jeg holde ut at hun sukket oppgitt eller fniste hver gang hun leste det som kom.

Jeg hadde for vondt i hodet til å ta telefonen hennes og stappe den ned i halsen hennes. Det skal hun være glad for.

*

Hodet mitt var i ferd med å dele seg. En pussig følelse. Den venstre delen seg nedover og den høyre prøvde fortvilet å holde den igjen. Jeg snek opp en hånd for å hjelpe til, men jeg kunne ikke kjenne det samme med hånden som nervecellene fortalte meg. Vel. Noe var feil. Enten fortalte ikke hånden meg det jeg trengte å vite, eller så løy ansiktet mitt.

Et speil hadde ikke hjulpet. Jeg kunne ikke se på det høyre øyet og fra før er jeg nesten blind på det venstre. Over høyre øye lå det en grå masse jeg antok kunne være et teppe eller en gardin. Heller ikke nå klarte hånden å bekrefte mine mistanker, og jeg vurderte å si opp hele avtalen: hva skal jeg med en arm og en hånd som ikke gir meg korrekt informasjon?

Heldigvis kom jeg på den åpenbare grunnen til å beholde begge hender: hvor skulle jeg ellers plassert ringene mine? Dessuten har jeg en manikyravtale i morgen.

*

Lukten fra samtlige i venterommet begynte å bli påtrengende. Jeg sendte en vennlig tanke til alle som ikke hadde tatt av seg skoene, og som gikk rundt med blå dusjhetter på føttene. En sur lukt kom snikende og blandet seg med tåfis, svette, billig parfyme og røyklukt. Jeg brakk meg. Damen med telefonen trakk seg litt lenger bort. "Bare rolig, jeg skal nok greie å treffe deg uansett," tenkte jeg ondskapsfullt.

Brekkingen provoserte skallen veldig. Alt provoserer den skallen, så jeg tok det ikke personlig.

*

Endelig var det min tur. Legen tok frem sprøytene og startet jobben. Hun traff rett i sikringsboksene: nakke, triggerpunkter på skuldrene, bakhodenervene og en hel haug med andre steder som har plaget meg i dager.

"Beklager, jeg vet at dette gjør vondt," sa hun. "Du kunne smelt til meg med en klubbe og jeg hadde takket deg," svarte jeg.

Noen timer etter våknet jeg i min egen seng. Takk til alle som bidro. Og beklager hvis jeg har sagt noe jeg ikke burde i tiden fra kjemikaliene slo inn til jeg nå er sånn noenlunde meg selv igjen.

Og god bedring til alle som på ett eller annet nivå ikke er helt fornøyd med kroppen sin.