Den beste følelsen

Karbonader med ertestuing til lunsj burde være mulig å unngå, men neida. I går ble selvdisiplinen så dårlig at den døde, og i det jeg skulle gå fra kantinen virket det logisk å kjøpe med seg samtlige plastinnpakkede Sarah Bernhardt-kaker som de egentlig bare burde hatt lov å selge på fredager. Eventuelt de dagene jeg ikke er der.

Da jeg kom opp på kontoret, la jeg alle kakene inn i skapet mitt og hadde et lønnlig håp i cirka 30 sekunder om at de skulle vare en ukes tid. Jeg spiste én og én og hele greia tok mindre enn fem minutter. Du lurer kanskje på hvor mange det var? Vel, det får du ALDRI vite.

Da jeg strakk ut hånden for å ta den jeg trodde var den siste, viste det seg at det var tomt.

Høy på sukker, tenkte jeg kjekt at "ja, ja, moro så lenge det varte!". Men inni skapet lå også restlageret mitt av nødmat. En slags sjokolade med nøtter som henger sammen ved hjelp av honning og kandiserte bær. "Eat natural" heter de, og kommer i flere smaker.

Tre av de smakene lå i skapet mitt, og jeg smakte så grundig på alle at ingen noensinne vil se at de har eksistert. Med mindre de ser i søppelkassen min, for der ligger bevisene.

*

For å gjøre en historie som ingen ville lest til gode råd noen helt sikkert trenger:

1 Ikke stol på mat som later som den er naturlig. Hvis du likevel gjør det, så ikke forspis deg. Selv vann er farlig i store nok mengder.

2 At en skuespiller på 1800-tallet ble omtalt som guddommelig, er ingen garanti for at kakene som ble oppkalt etter henne får deg til å føle deg som en engel. Snarere tvert imot.

3 Når sukkeret mister sin euforiske virkning, blir du trøtt. Og kanskje sur. 

4 Spis mat kroppen din trenger. Hvis ikke blir den sur. Noen ganger bir den direkte ufin på tider der du normalt sover, men det er ikke alltid det stopper der, og det er innmari dumt når flyet til Amsterdam går om bare noen timer.

Manipulator-kjøter

Vi har en hund med sterk separasjonsangst. Han tåler godt å være hjemme alene mens vi er på jobb, men hvis vi kommer hjem og så går ut igjen, er han utrøstelig. Normalt tar det en halvtimes forsikring om at vi elsker ham høyere enn himmelen før han roer seg.

Da jeg kom hjem i kveld, var jeg forbredt på hysteri. Min mann var på reise, og min sønn hadde vært hjemme et par timer før han dro på trening.

Så jeg bestemte meg for å filme ham fra jeg låste meg inn til han roet seg.

Merkelig nok var bikkja så og si i vater (og jeg klarte ikke å legge ut filmen - hvordan gjør disse rosabloggerne det?).

Det fikk meg selvsagt mistenksom, og jeg spurte ham strengt hva han hadde ødelagt.

Han så uforstående på meg.

Moi?

- Hva tar du meg for? sutret han.

Jeg sa at jeg hadde lang erfaring med å se at en kjøter har dårlig samvittighet.

- Du skal ikke skjære alle dyr over en kam, sa han og antydet at jeg var rasistisk. Jeg sto på mitt og krevde at han skulle innrømme alt.

- Jeg vet at du har ødelagt noe, sa jeg. - Spytt ut!

Han begynte å harke. Jeg angret på at jeg hadde bedt ham spytte.

Noe hvitt, hardt spratt ut på gulvet.

- Du har tatt livet av kalkunen! sa jeg.

Gobbel, gobbel

- Hva-ark-hark? prøvde han seg.

Jeg tok den gule lekekalkunen og ristet den. Ikke en lyd. Han hadde endelig tygget seg til tøydyrets hvite plastlydsenter. Tidligere hadde den raslet så artig. Nå: Stillhet. Bikkja var også bemerkelsesverdig stille.

- Du stoppet ikke der, gjorde du vel? spurte jeg.

Han nektet å svare.

- Er du døv? spurte jeg.

- Nei, men takket være at du ikke har fått ut finger'n og booket stylisten min, har jeg nok hår i trynet til å bli ansett som svært svaksynt, sa han.

Men selvmedlidenhet biter ikke på meg.

Buhu, jeg ser ikke noe

- Du skal skamklippes førstkommende onsdag, sa jeg.

Da snudde han seg, løftet halen, prompet og gikk mot døren til gangen. Og det var da jeg så årsaken til den merkelige oppførselsen hans:

Til og med parketten må byttes

- Du har prøvd å gnage deg ut! sa jeg (litt imponert).

- Jeg trodde du hadde forlatt meg for alltid, sa han sørgmodig.

Og da var det meg som fikk dårlig samvittighet.

- Jeg skal aldri, aldri gå fra deg igjen, sa jeg.

- Jeg tror deg ikke, sa han.

Jeg forsikret og forsikret, klappet og klødde.

- Hva med i morgen, da? spurte han.

Jeg kom på at jeg skulle til Amsterdam.

- Vil du ha en tyggepinne? spurte jeg.

- Kan jeg få to? spurte han.

Jeg ga ham tre.

Amor og ustabil Psyke

Jaggu er det vår. Da jeg kom ut fra badet ti over klokken seks i dag, ble jeg skrekkslagen - og det sier ikke lite, for jeg hadde akkurat tilbrakt over en time naken, i et forholdsvis lite rom, med et relativt sett digert speil. Jeg burde vært herdet.

Merket av alt som skjer i verden, var jeg et øyeblikk sikker på at jeg var vitne til skitten krigføring ett eller annet sted øst i byen: "Det lyset der, er ikke normalt," tenkte jeg og var i ferd med å få mann, barn og bikkje i sikkerhet før jeg selv skyndte meg ned til Akershus festning for å slutte meg til kvinnenes frivillige beredskap (jeg kan i det minste strikke lappetepper).

Det å vekke disse tre drogene som jeg bor med - i alle fall tenåringen - er ingen enkel oppgave, og jeg gruer meg hver eneste morgen. Jeg lokker og lurer, og blir til slutt eitrende forbanna, og det er jo ingen god måte å begynne dagen på for noen av oss.

*

Dagen min begynner normalt veldig tidlig, men i natt ble jeg i tillegg vekket av en amorøs mann, som selv i søvne var så fornøyd med seg selv at han trodde jeg ville ta det pent å bli klådd på klokken cirka fire. 

Jeg minnet ham på min brutale avvisning noen timer senere, nærmere bestemt kokken 6.15, altså fem minutter etter at jeg hadde blitt så redd av det jeg så over østkanten at jeg trodde enden var nær. 

Da det gikk opp for meg at den eneste enden i nærheten var min, og at det den stadig blir nærmere er gulvet, ble jeg sur. Tyngdekraften er en bitch. 

Snodig?

Det sier seg selv at en kombinasjon av redsel, lettelse og usigelig tretthet ikke er optimal for å forklare sin ektefelle at han skal "ta lang fart og drite i" å vekke meg midt på natten. "Uan-faen-sett grunn," som jeg så elegant sa.

Min elskede husket ikke noe fra natten, og tok min overhøvling (blandet med forholdsvis grove beskyldninger) ganske pent. At jeg prøvde å stikke ham i øyet for å få ham bort, hadde han visst også glemt.

*

Det er ikke bare våren som har skylden for humøret hans, men det hjelper nok. I går fikk han beskjed om at han har en fettprosent omtrent på nivå med lettmelk, og det gjorde meg så deprimert at jeg har trøstespist sjokolade i smug siden. 

Ikke snodig i det hele tatt

(Vi er 20/80 konkurrenter og kjærester - det er nokså vanlig, er det ikke? Ok, da. Brøken er kanskje 80/20.) 

Han har dessuten flere kilo muskler enn jeg har total kroppsvekt, og det er jeg så misunnelig på at jeg har bestemt meg for at han får vekke seg selv resten av uken.

- Du skulle heller gått i tog

- Hei, Gud! Lenge siden sist! sa jeg lett og uanstrengt. Jeg satset på en litt uformell samtale oss to i mellom.

- Hva er det nå? spurte han. Ikke så vennlig som jeg hadde planlagt.

- Er du sur, eller? spurte jeg, og glemte et øyeblikk at ingen blir i bedre humør av et sånt spørsmål. Du kan være så blid du bare vil, men hvis noen gjentatte ganger gnager om at du antakeligvis egentlig er sur, så er det en slags selvoppfyllende profeti.

Han svarte ikke. Det er det lureste man kan gjøre når noen spør om du er sur. En benektelse vil som regel bare føre til bortforklaringer, og jeg regnet med at Han vet det meste som er å vite om profetier.

- Jeg ville bare fortelle om dagen min, sa jeg. Forsonende.

- Jeg vet alt om dagen din, sa Han. - Den startet klokken 2.18. Siden har du vært trøtt og irritert alle rundt deg med din uoppmerksomhet og ditt sløve vesen.

Dette var jeg ikke klar over.

Jeg ble litt lei meg. Og det sa jeg.

- Bli voksen! sa Gud. - Slutt med sutringen.

Jeg prøvde hardt på det.

Da kom jeg på en episode jeg så på vei hjem fra jobb: - La du merke til hun dama med hunden? spurte jeg. Der tok jeg Ham. Han hadde ikke fått med seg det.

- Du aner ikke hvor mange damer med hunder som går rundt i verden, sa Han. Jeg tolket det som et forsøk på å late som Han ikke var interessert selv om Han var kjempeinteressert. Derfor fortsatte jeg:

- Du vet der hun romdamen sitter? På hjørnet der man går inn til t-banen på Majorstua? Like ved Deli de Luca? sa jeg ivrig. Gud sa ja og jeg fikk en liten irettesettelse for å ha vært for detaljert.

- For å beholde plassen sin, legger hun alltid fra seg en pappplate og puten hun sitter på, sa jeg. - Og da jeg kjørte forbi var det en dame med en hund som sto med ryggen til da bikkja hennes tisset på puten som lå igjen! Tror du at hun sto med ryggen til med vilje?

- Tror ikke du? sa Gud. Jeg sa at jeg antok det, men at jeg ikke skjønte hvorfor hun var så slem mot den stakkars romdamen.

- Så hva har du tenkt å gjøre med det? spurte Gud.

Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe som helst, men jeg kan jo ikke juge for selveste Gud, så jeg sa ikke noe. Inni meg tenkte jeg at Jesus tross alt døde på korset for oss syndere, og at det ville vært dumt hvis han døde forgjeves, men det sa jeg heller ikke.

- Du synes du var morsom nå? sa Gud, og jeg forsto at han hadde fått med seg den blasfemiske greia med Jesus.

 -Unnskyld! sa jeg.

- Gå og still deg i skammekroken! sa Gud med streng stemme.

- Hæ? Hva skal det være godt for? spurte jeg. Ærlig talt hadde jeg regnet med at jeg måtte tusle ned å gi henne noen penger.

Gud fikk med seg de tankene også. Han ser virkelig rett gjennom meg.

- Du er blakk, opplyste Gud. - Du burde heller gått i 8. mars-tog mot reservasjonsretten enn å feiret deg selv med to nye kjoler, en bukse og en jakke på en lørdags formiddag. Du er virkelig en sløsende superegoist! Dessuten skulle man tro at du vet bedre enn å kjøpe en kjole som er for trang. Du kommer aldri til å passe inn i den, din feite ku.

Men rett før jeg skulle spørre Ham om han virkelig mente det der med reservasjonsretten, så ba Han meg slutte å plage Ham. Jeg tipper Han forutså hva denne feite kua hadde tenkt å spørre om.

Litt historie har du ikke vondt av, Putin

Kjenner du Pyrrhos? Hvis du sier ja nå, så henviser du enten til en bikkje med et kreativt navn, eller så juger du. Den Pyrrhos jeg sikter til, levde og laget trøbbel både for seg selv - og spesielt andre - mange, mange år før Jesus ble født.

Det var mye som var ugreit på den tiden Pyrrhos levde. Han hadde ikke en god start på livet selv heller, stakkars, og det styrker jo bare teorien om at unger som sliter i oppveksten ofte trenger ekstra trygghet og omsorg for å bli stabile og empatiske mennesker.

*

Det er lite som tyder på at Pyrrhos var annen enn en maktsjuk gærning som gjorde alt som trengtes for å få mer makt, og legge mer land under seg.

Han brukte både krig og kjærlighet i utstrakt grad, i alle fall hvis vi kan utvide kjærlighetsbegrepet noe. Jeg mistenker ham vel for å ha følt et større begjær overfor medgiften enn for de stakkars kvinnemenneskene han ektet.

*

Da Pyrrhos var to år, ble faren hans avsatt. Faren til Pyrrhos het Aiakides og var konge i et lite sted nordvest i dagens Hellas. Det var bare takket være lojale tjenere at Pyrrhos overlevde, og familien dro i eksil inntil folket i det lille greske kongedømmet var blitt så lei av de andre kongene som kom og gikk at de ba Aiakides om å komme tilbake.

For å gjøre en lang og blodig historie kort, så gikk det ikke så bra med Aiakides , og han døde som en sild på slagmarken etter at broren til kongen av Makedonia hadde bevist at han var den sterkeste av de to.

Livet var hardt i år 313 før Kristus.

*

For lille Pyrrhos får vi håpe at livet var litt lettere å leve. Han savnet kanskje sin far og sin mor, men han led nok ingen nød der han ble oppfostret hos kong Glaukias og hans hoff.

Da Pyrrhos ble voksen – i de tider var det i tolvårsalderen – bestemte Glaukias at han skulle innsette den veslevoksne guttungen som konge i landet hans far regjerte før han dro i landflyktighet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem som egentlig regjerte – nemlig Glaukias – og det er heller ikke vanskelig å tenke seg at det var en del opposisjon mot å få en tolvåring som konge.

Så fort Pyrrhos forlot landet for å dra på fest i nabolandet, ble han utsatt for et kupp og der satt han igjen uten særlig ære og makt. Det begynte å bli et mønster for den unge Pyrrhos. Og sånt kan hvem som helst bli preget av.

*

Pyrrhos begynte i hæren. Han gjorde noen halvhjertede forsøk på å støtte en fredsmekling for å forene tidligere stormakter, men det som gjorde forskjell i regionen var at kong Glaukias bestemte at Pyrrhos søster, Deidamia, skulle giftes bort til en av kompisene sine. Det styrket alliansen mellom de to vennene og ga dem større internasjonal gjennomslagskraft.

Alt dette og mer til skjedde før Pyrrhos var 20 år. Tidlig i 20-årene befant han seg som krigsfange hos en makedonsk general som hadde kjempet under Pyrrhos tremenning Aleksander den store. Antakelig gikk de alle rundt i selskapslivet og sa «Verden er jammen ikke stor, du» og den var jo heller ikke så veldig stor på den tiden.

Tiden som krigsfange var ikke verre enn at Pyrrhos deltok på en del selskapeligheter, og på en av disse festene, traff han generalens datter og giftet seg med henne. Dette ekteskapet gjorde at han nå ble på lag med sin tidligere fiende og at hans tidligere allierte nå så på ham som styggen sjæl. Pengene lå imidlertid på Pyrrhos nåværende venners side, og det medførte at han kunne klatre opp på tronen der hans far mange år tidligere hadde sittet.

*

For å beholde makten, fant Pyrrhos ut at han måtte late som han ville dele den med en fyr som het et langt navn på N og som du ikke trenger å tenke mer på, for Pyrrhos satte ut stygge rykter om ham og fikk ham drept.

Sånt er stygt. Husk det.

Det kan virke som Pyrrhos hadde blitt litt høy på seg selv, for ikke lenge etter klarte han ved løgn og bedrag og andre kjente metoder å skaffe seg enda mer land – nå med tilgang til havet.

Etter at han ble enkemann, giftet han seg igjen og denne gang kom kona med to øyer i bryllupsgave. Sånt er jo alltid nyttig. For å skape fred og fordragelighet, giftet han seg også med et par andre damer. Det er ukjent om verdensfreden og fordrageligheten gjenspeilte seg i husholdningen.

En indikasjon på at alt ikke bare var fryd og gammen i det pyrrhoiske hjem, var at hans ene kone stakk av for å gifte seg med hans erkefiende og tidligere svoger, Demetrios. Sånt har jo en tendens til å svi uansett hvordan man har det, men når det truer freden i regionen, er det selvsagt en ekstra dimensjon.

*

Underlig nok var det Demetrios som startet ugagnen ved å angripe en av Pyrrhos naboer og allierte. Det blir langt og kjedelig å gå inn på hva som skjedde etter det, men jeg kan røpe at Pyrrhos ikke ble særlig blid og at det hele endte med at han vant en moralsk seier (selv om han tapte slaget om Makedonia) og ble venner med sin tidligere svoger – nå buksvoger – igjen. De to hadde nok en del å snakke om, tenker jeg, men Demetrios burde aldri ha snudd ryggen til Pyrrhos.

For mens Demtrios var ute på en ny erobring, slo Pyrrhos til og vips, så var han konge av hele fuckings Makedonia. Sånn kan det gå, men det går sjelden bra for evig i urolige tider der fraværet av internasjonale avtaler og overordnede institusjoner er himmelropende. Tenk om de hadde hatt FN? Nato? Eller alle dokumentene som har blitt produsert og underskrevet i Wien?

*

Pyrrhos var mye, men han var ingen statsmann. Han var i bunn og grunn en kriger. En litt triggerhappy hærmann.

Hadde han hatt litt mer is i magen, hadde han kanskje unngått å tape land i årene som fulgte og kanskje hadde han for eksempel ikke stolt så blindt på Orakelet i Delfi at han inngikk en allianse med den greske byen Tarantas som følte at Roma begynte å bli litt påtrengende.

Pyrrhos ankom Italia med en enorm hær bestående av alt fra kavalerister og krigselefanter. Italienerne tisset sannsynligvis på seg av skrekk da de så det, men de kjempet tappert og påførte Pyrrhos' hær store tap.

*

Etter seieren i Italia, kjempet Pyrrhos nok et slag, men da var hæren så redusert at selv den kjepphøye Pyrrhos så at han ikke kom til å klare flere kamper.

«En slik seier til og jeg er fortapt,» sa Pyrrhos med uvanlig selvinnsikt, og det er de fleste historikere enige med ham i. Derav uttrykket «å vinne en Pyrrhosseier». Hvis du ikke har hørt det før, vet du i alle fall hva det betyr nå.

Og ikke bare det, men du har forhåpentligvis lært at verden blir et bedre sted hvis folk ikke er så forbanna kåte på å få underlagt seg mer land og heller jobber sammen med resten av verden hvis de ønsker å endre på noe.

Hørte du det, Putin?

Usannsynlig heldig

Jeg er litt euforisk akkurat nå. Klokken er Dagsrevytid og jeg har akkurat våknet etter at leger og sykepleiere i to døgn har jobbet for å få bort en særdeles gjenstridig hodepine. De klarte det.

Jeg er takknemlig.

Takknemlig for å leve i et land - og i en by - der ekspertisen bare er noen meter unna.

Takknemlig for kollegene mine som (ganske bryskt, men med omsorg) ba meg pelle meg hjem da jeg trodde jeg var tøff som stilte på jobb klokken halv åtte i dag.

Ikke minst er jeg takknemlig for å ha en mann som både kjørte meg til jobb og fra jobb og stappet meg inn til den medisinske ekspertisen. Sannsynligvis har han hentet meg og fått meg hjem også, for jeg våknet i alle fall i min egen seng mens jeg klamret meg fast i en varmeflaske som han må ha fylt opp.

*

Jeg lever et usannsynlig privilegert liv. Jeg er en 45 år gammel kvinne i et fritt, demokratisk land, med en morsom jobb og en til dels ufrivillig morsom familie. Det er nok mange som har det bedre på noen områder, og det er fint for dem - jeg håper bare de vet å sette pris på det.

I morgen er det 8. mars. Kvinnedagen. Dagen der vi skal sette søkelys på kvinners rettigheter og likestilling. Det er min dag, og det er din dag - uansett om du er mann eller kvinne. Ingen med vettet i behold kan vel mene at mennesker - uansett kjønn, hudfarge eller seksuell legning - skal ha ulike rettigheter? Er du uenig? Fortell!

*

Selv en deltids euforiker som meg vet at det finnes urettferdighet og at vi må påpeke det når vi ser det. Urettferdighet finnes over alt. På makroplan og på mikroplan. Med min blå fortid har jeg nok ikke vært den som oftest har snakket pent om kvinnedagen. Jeg kan til og med ha ledd litt av den.

Jeg er like blå fremdeles, men litt klokere, og i morgen heier jeg på alle de kvinner som skal gå i tog og protestere mot at en fastlege skal få reservere seg mot å henvise til abort. Slik sett er jeg tro mot min første politiske handing da jeg som 13-åring skrev avisinnlegg om fri abort i avisen Varden.

Min mormor på 94 har også sterke meninger om reservasjonsretten. "Hørt på makan! Skal liksom noen gamle gubber sitte å bestemme over unge jenters kropper!" sa hun da vi diskuterete det. Nå er det vel kanskje ikke bare gamle gubber som har denne holdningen, men poenget hennes er like relevant.

*

Reservasjonsretten må bort. Det er sunn fornuft. Norge er et land der fornuften stort sett seirer, så jeg kan ikke forestille meg at også dette får en løsning.

Nordmenn har selvsagt også problemer: vold i nære relasjoner, unger som ikke får den omsorg og kjærlighet de har krav på og en hel masse annet som jeg er så heldig å ha unngått. Men sammenliknet med de fleste andre mennesker i verden, lever vi i sus og dus med en selvfølgelighet som må virke som en rød klut på resten av verden.

*

Som sagt er det Dagsrevytid, og rett inn i stuen kommer rapporter fra resten av verden. Russlands brudd på folkeretten mot Ukraina får heldigvis mye oppmerksomhet. Vann i kjellere får også en del sendetid.

En kjeller full av vann er ingen liten sak for dem som står med gummistøvlende på, men de har sannsynligvis en god forsikring, og vannet vil tørke opp. Ukrainerne har ingen forsikring mot Putin.

Norske, kloke politikere fra venstre til høyre har vært sterke og klare i fordømmelsen av Putins løgner.

Det gjør meg enda mer takknemlig. Men jeg lurer litt på om jeg hadde vært like tøff som innbyggerne i Kiev som protesterte på Maidanplassen med livet som innsats for et par uker siden. Jeg håper det. For friheten - i smått og stort - er verdt å forsvare. Den er ingen selvfølge.

I krig og kjærlighet (bildet er fra Morgenbladet)

Høy på kakao

Jeg har jobbet lenge i dag. Det liker jeg. Så lenge det er en kakaomaskin i nærheten, og stort sett er det alltid en kakaomaskin noen skritt unna.

Jeg har det med andre ord helt supert på jobb, selv om PC'n jeg har skrevet på i det siste er litt treg når det gjelder å oppfatte at jeg trykker på v, b, k, f og n. Det er småtterier i den store sammenhengen - man har jo så mange andre bokstaver å velge mellom.

*

Da jeg kjørte hjem fra kontoret, var det grønn bølge. Jeg stoppet ikke for noen før jeg oppdaget en nølende sjåfør som sto og ventet på å kjøre ut i Frognerveien.

"Du har forkjørsrett," ropte jeg muntert. Da han ikke reagerte, åpnet jeg det høyre vinduet og skrek "Anse det som en plikt, kjøtthue! KJØR!". Jeg var like munter. Litt sånn tjommi-aktig.

Sjåføren så skremt på meg, bommet litt på kløtsjen og tok et kenguruhopp rett ut foran meg. Jeg klappet oppmuntrende. Kakao- og kjepphøy som jeg var.

*

"For you, I'd wait 'til kingdom come" sang Coldplay, mens jeg nynnet Internasjonalen. Det var en merkelig, men nokså musikalsk kombinasjon, og jeg følte virkelig at seieren fulgte mine faner. Dessuten var det en raushet i meg som jeg sjelden opplever. "For you I'd wait" ... i alle fall en stund.

Jeg var på toppen av næringskjeden.

*

Jeg må gjennom en del grasjeporter for å få parkert, og i 39 av 43 tilfeller virker ikke fjernkontrollen, så jeg må gå ut av bilen og låse opp med nøkkel. I dag, derimot: Ett trykk per port, og jeg var inne. Parkeringen gikk også som en drøm, og jeg rygget inn uten å komme i nærheten av min manns bil på min høyre side. Ikke den på venstre side heller. 

Jeg er en jævel til å parkere. Og dessuten litt engstelig for reaksjonen hans hvis jeg skraper opp én av de to han er mest glad i i hele verden - bortsett fra jobben, selvsagt, men den kan selv ikke min bilkjøring ødelegge.

*

"Sengen min!" tenkte jeg opprømt. "Snart kommer jeg til deg!"

Med en elegant (om jeg får si det selv) bevegelse, trakk jeg nøkkelen ut av tenningslåsen, grep mobilen og håndvesken i ett eneste sveip .... og mistet nøkkelen ned mellom passasjersetet og konsollen.

Akkurat da bestemte blodsukkeret mitt seg for å snu seg mot meg. "MER KAKAO! NÅ!" skrek det i hele kroppen min, og hjertet dundret på trommehinnene. Fra innsiden. 

Jeg bannet for å overdøve mitt eget hjerte og angret litt på at jeg hadde valgt flesk og duppe til middag i kantinen. Hjerteinfarktet var nært og hjelpen fjern.

Jeg stakk høyre hånd ned mellom setet og konsollen. Og der ble den, gitt: Hånden satt fast, takket være overdreven bruk av diamanter. 

I desperasjon prøvde jeg å redde nøkkel, hånd og en hel masse karat med min venstre hånd.

Det gikk ikke så bra. Sprekken mellom setet og midtkonsollen er ikke stor nok for én hånd, så hvorfor i all verden skulle den ha plass til to.

*

Heldigvis hadde jeg tatt av meg sikkerhetsbeltet, og heldigvis hadde jeg ikke spist mine to daglige boller. Summen av disse lykkelige omstendighetene gjorde at jeg fikk det høyre kneet opp for å ta et slags spenntak, og med litt smerte og en god del manglende stil, fikk jeg løs hendene. Nøkkelen derimot, lå enda lenger ned mot gulvet, men fem minutters svette senere fikk jeg fisket den opp. 

Jeg skalv som en narkoman på avvenning da jeg ramlet ut av bilen. Hendene mine var røde og stygge, og håret var i vill uorden, men det så jeg først da jeg kom inn i heisen der det er speil på to av fire vegger. Siden jeg ikke brukte hodet verken i overført eller bokstavelig forstand da jeg kjempet mot min egen bil, antok jeg at jeg har gått rundt med håret til alle kanter siden klokken syv i morges. Fuck.

*

Jeg lente meg litt nærmere speilet: O'lykke. Jeg hadde litt kakao i munnviken. Det holdt akkurat til jeg nådde isboksen i fryseren.

Jeg gadd ikke gå ned i garasjen å ta et bilde av problemområdet, så jeg fant et så og si identisk bilde på Internett.