Fy deg, Torvild!

Navarsetes pressesjef angrer. Han har forsvart en løgn, sier han. Han har løyet, sier jeg.

«Liv Signe Navarsete beordret meg til å ljuge for et samlet pressekorps i Norge og samtidig endre innholdet som var sendt ut i forbindelse med hennes tale samme kveld. Partilederen beordret meg til å endre innholdet på våre nettsider (...) «i mediene framkommer slik», var teksten vi fant på. Nei, det var løgn. Løgn som jeg måtte forsvare, og som jeg etterpå angrer på at jeg har forsvart.»

Var det noen som holdt en pistol mot hodet hans? Truet med å kidnappe familien hans?  Vi lever i Norge, ikke i Nord-Korea.

På vegne av alle oss som daglig jobber med å kommunisere budskap fra våre sjefer, sier jeg at Torvild Sveen burde ta lang fart og skamme seg.

Ikke bare har han ødelagt sin egen troverdighet, men han har også gjort sitt beste for å ødelegge vår. Sannsynligvis har han også bidratt til å ødelegge for Senterpartiet og Liv Signe Navarsete, men det er jeg ikke så opprørt over.

Vi lever av troverdigheten vår, vi lever av å vise ryggrad. Ryggrad er noe man har, ikke noe man kan gro selv om man angrer.

Kort kortkveld

Når man er et gudsord fra landet, står opplevelsene i kø hvis man bare tør å ta skrittet utenfor komfortsonen.

Jeg - gudsordet fra landet, hvis noen skulle være i tvil - har både vært på fest og tatt t-banen nesten helt alene. Og alt dette før halv åtte.

*

Forsvarsdepartementets årlige vårfest ble avholdt i dag. Eller det vil si: den avholdes i dag, for jeg var sannsynligvis én av de tre første som gikk. De to andre fungerte som guider/livvakter for meg.

Jeg har spist en pølse som en kollega var så snill å skjære opp i biter for meg (for jeg fant ingen kniv), drukket 1/3 flaske Mozell (for de hadde ikke Farris). Det var ballonger der også. Med smilefjes.

Fordi jeg gikk såpass tidlig, slapp jeg å være veggpryd når musikken starter. Det er så skrekkelig ydmykende.

*

For noen år siden var jeg toastmaster, og jeg brukte store deler av tiden jeg hadde til rådighet til å oppfordre menn til å by meg opp til dans, men det var det ingen som gjorde. Det eneste som skjedde var at jeg ble anmeldt til hovedvernombudet for seksuell trakassering. (True story.)

Det neste toastmasteroppdraget mitt var i en 90-årsdag, og der var det heller ingen som ville danse, men det hadde sin helt naturlige forklaring (sier jeg til meg selv). For det første var det ikke musikk, og for det andre var de fleste mannfolkene over dansbar alder. Det er mulig at ingen hørte hva jeg sa heller, forresten.

*

For de fleste som bor i Oslo, er t-banen en naturlig del av livet. Den er forsåvidt det for meg også, for jeg bor jo nesten oppå den, men jeg bruker den ikke.

I dag, derimot, har jeg fått mitt eget Ruter-kort. Ti klipp. Opprinnelig. Nå er det ni igjen.

Jeg har med andre ord kjørt kollektivt! Offentlig kommunikasjon! Mens det var litt mørkt ute!

Det bør jeg også

Jeg føler meg antakelig like stolt som da Armstrong ankom månen eller som Bartolomeu Diaz da han som den første i verden rundet tuppen av Afrika med båt.

Jeg har med andre ord blitt - om mulig - enda større fan av kort enn jeg har vært. Det kan hende at Ruter-kortet mitt blir enda mer brukt enn AmEx-kortet. Eller nei. Det kommer ikke til å skje, men min mann kan jo håpe.

*

Det er imidlertid ett kort som mangler i dette århundret, og det kommer jeg nå til å kjempe hardt for å gjeninnføre: Ballkort.

Ballkort er som du helt sikkert kjenner til, et forpliktende dokument mellom to parter som avtaler hvor mange danser man skal danse sammen og i hvilken rekkefølge det skal skje. Det må litt planlegging til, men hvorfor alt skal være så forbanna spontant hele tiden, har jeg aldri forstått. Ordnung muss sein.

Ballkortet bør nok være i form av en app, for alt er jo så digitalt for tiden, men jeg ser for meg at en ballkortapp vil forene 1800-tallets fordeler med vår tids krav til tilgjengelighet.

*

For å få noen til å skrive på mitt digitale ballkort, har jeg planer om å friste med gevinster.

Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at kvinner i min alder må det, men heldigvis har kvinner i min alder som regel et kredittkort på lur slik at vi i det minste kan kjøpe oss popularitet en liten stund.

Gud skapte vaffeldagen

Dette har vært en tung dag. Jeg vil anslå den til cirka fire kilo mer enn normalt. Hvem som har skylden? Den gjøken som fant opp vaffeldagen.

Hvilken ondskapsfull mesterhjerne sitter og planlegger sånt? Vel, jeg er lei for å si det, men forklaringen er nært knyttet til treenigheten: Både Den hellige ånd, Jesus og Gud selv har hatt en hånd med i dette.

Men de hadde ikke greid å gjennomføre dette overgrepet hvis svenskene ikke hadde bidratt. Svensker, ja. Nærmere bestemt svensker med dårlig diksjon.

La meg si det sånn. Hvis du blir gravid (eller gjør noen gravide) i dag, kan du se med dobbel forventning frem mot julaften. Det er temmelig nøyaktig ni måneder igjen til juletreet står fullt av lys og insekter midt i stua.

*

For 2014 år siden i dag svevde en (forhåpentlig) velduftende (mint, kanskje?) heilag ande over jomfruen Maria og overbeviste henne om at hun bar Guds barn. Gud vet hvordan det skjedde. Men jeg har aldri skjønt hvorfor han ikke kunne si det til henne selv.

Maria og Jesus. Pur idyll.

Var han redd for at hun ikke trodde ham? Jeg hadde også vært skeptisk til en ånd som fortalte at jeg var gravid med Gud, men jeg hadde ikke blitt mer fortrolig med budskapet om han som fortalte det utga seg for å være en hellig ånd. Faktisk hadde jeg uansett type ånd ringt nærmeste psykiatriske sykehus og bedt om et opphold og tung medisinering.

*

Men bare for moro skyld, kan vi jo late som jeg hadde vært like godtroende som den salige Maria:

Jeg liker å tro at jeg hadde sagt noe i retning av at: jeg er svært skeptisk til det du forteller nå, men det vil jo snart vise seg om du har rett eller ikke.

Etter det hadde jeg vært opptatt av å få vite hvorfor den vordende far ikke hadde baller nok til å fortelle meg det selv og om denne ånden kunne være så vennlig å si det til Josef også. Jeg hadde nok forutsett en litt vanskelig innsalgsjobb når det gjaldt ham.

Du skal heller ikke se bort fra at jeg hadde tatt meg en vaffel. Alle vet jo at man ubemerket kan spise for to når man er gravid. Dessuten var det jo en nokså historisk begivenhet.

*

Maria var riktignok jomfru da det hele skjedde, men hun er likevel ofte omtalt som «vår frue». Dagen da hun fikk nyheten om at hun skulle bli mor til en av verdens største kjendiser (altså i dag, bare for 2014 år siden), har siden blitt hetende "Marias budskapsdag". Eller eventuelt "Vår frues budskapsdag".

Men: Folk blir som kjent bare latere og latere, og det gjelder ikke bare den pøblete ungdommen som vokser opp nå til dags. Det gjelder også folk som ofte snakker om bibelhistorie.

"Vår frues budskapsdag" har blitt til "Vår frues dag", og "Vår frues dag" har blitt til "vårfruedagen".

Og utrolig nok ble "vårfruedagen" til "vaffeldagen" en gang et sted i Sverige. Du skal være bra løs i tunge- og leppemusklene hvis du slurver sånn, men noen svensker var åpenbart det, og takket være dem, har store deler av min dag gått med på å stappe kalorier inn i kjeften. Vi importerer nokså ukritisk, vil jeg si.

*

Da jeg kom til bakeriet, var det nemlig bare én vaffelplate igjen, og i følge damen bak disken kom det til å ta evigheter før de to andre platene jeg skulle ha ble ferdige.

- Jeg kan vente, sa jeg.

- Det tar veldig lang tid, sa hun.

- Jammen … jeg kan spise en kake mens jeg venter, sa jeg.

- Jeg vet ikke … sa hun.

Det var først da jeg tilbød meg å kjøpe tre brownies i tillegg at jeg fikk hennes tillatelse til å spise mens jeg ventet.

*

Det er i alle fall min versjon, forklaring og unnskyldning. Og den holder jeg på til blodårene mine ikke orker mer.

Ventekake. Oppe i høyre hjørnet har posen med brownies sneket seg inn.

Trene, dusje eller dø

Det er min sønns 16-årsdag og jeg ble vekket av stekeos. En rausere person enn meg ville kanskje beskrevet det som "duften av egg og bacon", men jeg er meg. Dessuten ble jeg forstyrret av lydene fra noen som ryddet inn eller ut av en oppvaskmaskin.

Ok. Tid for å stå opp. Men før jeg hadde fått det gale benet på gulvet, brølte min mann "FEM MINUTTER TIL MATEN STÅR PÅ BORDET!!!".

*

Det er vel unødvendig å si at han har vært i Forsvaret. Garden, til og med. Han har bare forakt til overs for folk som somler. Så lenge det ikke er ham selv.

- Du kan godt brøle hele setninger, mumlet jeg.

Det er vel unødvendig å si at jeg er filolog. Språkkonsulent, til og med. Jeg tar ikke lett på folk som ikke har korrekt setningsoppbygning. Så lenge det ikke er meg selv.

*

I flere uker - måneder, faktisk, - har jeg planlagt å ta opp igjen den regelmessige treningen. Derfor hoppet jeg rett i treningstøyet etter bursdagsfrokosten. Intensjonen var der.

Men så oppdaget jeg et slags swingerparty under den ene skjenken. Det var kaniner av alle kjønn, og de fikk unger mens jeg så på. "Den som hadde hatt et like kort svangerskap som en hybelkanin," tenkte jeg misunnelig og sendte en tanke 16 år tilbake i tid.

Treningen ble utsatt på ubestemt tid, og jeg spurtet i stedet rundt med støvkost, håndklepapir og Jif. Og mobil. Jeg har fremdeles pressevakt og kan ikke forlate mobilen et øyeblikk.

*

Det var på tide å kontemplere litt mer over livet da støvet hadde lagt seg i støvsugerposen, og mens jeg gjorde det (trene, dusje eller dø av fedme?) tok jeg farvel med mann og barn som skulle besøke svigermor.

Jeg kom til at det var best å ta en dusj. Det kunne jo hende jeg ble kalt inn på jobb, forsvarte jeg meg. Det er dumt å være svett og ekkel hvis jeg får beskjed om å innfinne meg på kontoret i løpet av en halvtime. Særlig fordi min personlige rekord på badet er 25 minutter.

På vei inn på badet forsvart jeg min beslutning ytterligere. Jeg sa til meg selv at så lenge jeg ikke dyttet i meg snop, var det ikke så nøye om jeg ikke kom i gang med treningen i dag (heller). Jeg var nøye med å ikke tenke på ordet "sjokolade", for jeg kjenner meg selv.

*

I det jeg skulle gå inn i dusjen, ringte telefonen. jeg hadde naturlig nok ikke på meg brillene, og så derfor ikke at det var min mor som ringte. Når jeg har vakt snakker jeg bare med dem jeg får betalt for å snakke med. Det er viktig at linjen er åpen i tilfelle krise og krig.

Jeg forsikret henne om at alt var i skjønneste orden, og skulle til å legge på, da det skjedde igjen. Vi begynte å snakke om sjokolade. Vi snakker ofte om sjokolade. Jeg aner ikke hvordan det skjer. Jeg sverger.

*

- Har du smakt den nye med peanøtter? spurte jeg. Det hadde hun. Selvsagt hadde hun det. Hun kan spise sin egen vekt i sjokolade to ganger hver dag og likevel ikke legge på seg. Det kan ikke jeg. Da jeg var yngre, lurte jeg ofte på om jeg var adoptert.

- Har du smakt den med karamell? spurte hun. Det hadde jeg. Selvsagt.

- Ja, men den er for søt for meg, sa jeg.

Hun virket skuffet, og jeg følte at jeg hadde skuffet henne. Tanken på om vi kanskje ikke var biologisk tilknyttet kom snikende igjen. Jeg var i ferd med å love at jeg skulle prøve en gang til da hun sa:

- Jeg kjøpte 21 stykker, jeg.

- Send bilde! sa jeg i et fåfengt håp om at det skulle virke avskrekkende.

*

Vi trenger ingen DNA-test likevel. Hun er min mor. Og et forbilde.

Hun beklaget at ikke alle kom med på bildet, men jeg antar at de allerede er spist, og at det var det faktum hun egentlig beklaget

PS Da jeg sto i dusjen ringte telefonen. Det var fra jobben.

- Kan jeg ringe deg tilbake, jeg står i dusjen, ropte jeg.

- Ja, gjør det. Bare kos deg, svarte han.

Det hastet ikke.

Pattegris, konge og fedreland

Denne uken har jeg pressevakt. Det betyr at jeg er 120 prosent skjerpet til alle døgnet tider - i motsetning til normalt, da er det bare cirka 98 prosent. Jeg er klar til å rykke ut til hva som helst når som helst, jeg minimerer søvn og dobesøk, og sørger for å tygge unna maten kjempefort, slik at jeg ikke skal slafse inn i øret på den som ringer.

Så langt denne helgen har ingen ringt. Men det betyr ikke at jeg kan slappe av. Nei, nei. Det betyr bare at sjansen for at telefonen skal ringe øker for hvert minutt. Jeg slapper ikke av før klokken 8 førstkommende fredag. Ingen skal komme her og si at jeg ikke gir alt for konge og fedreland.

*

Under nyhetssendingene satt jeg med Mac'en på fanget og fjernkontollene til TV'n og opptaksutstyret godt innenfor rekkevidde. Jeg er klok av skade. Uten unntak vil én av tre ting skje hvis nyhetsoppleseren begynner å snakke om noe jeg er interessert i:

1 Min mann eller et av mine barn begynner etter timer med stillhet å si noe i retning av "Jammen er det bitt kaldt ute" eller "Jeg er litt sulten, jeg".

2 Bikkja innbiller seg at det er en gjeng med frekke tjuver utenfor og gir høylydt beskjed om at han kommer til å drepe dem på en usannsynlig ubehagelig måte (les; han vil hoppe opp og ned av pur glede og prøve å slikke dem i trynet)

eller

3 Noen ringer. Som oftest min mor.

*

Som tidligere sagt: Ingen har ringt. Heller ikke min mor.

Bikkja har gått inn i en dyp depresjon etter at han har funnet ut at drømmedama er uoppnåelig - i alle fall så lenge han bare kan lukte henne og vi nekter ham mer enn 48 turer per dag. Han ligger derfor bare og piper selvmedlidende i kurven sin. Jeg har satt opp lyden akkurat nok til å overdøve ham.

Men jeg klarte ikke overdøve at min mann viste meg et bilde på mobilen sin mens han sa "Jøss. Se her! Det er mulig å kjøpe en hel pattegris!" akkurat i det Jon Gelius sa at russerne hadde kjørt ned porten på den ukrainske militærbasen Belbek på Krim.

I det jeg skulle til å løfte opp Mac'en for å vise ham med overtydelighet at jeg faktisk jobbet, kjente jeg at jeg ble klissen på fingrene.

DET VAR SJOKOLADE UNDER MAC'EN MIN!

Jeg forsto umiddelbart hvordan det var kommet dit. Ingen skal påstå at jeg ikke har kontroll på sjokoladespisingen min: Dagen før hadde jeg spist en hel sjokoladeplate, og jeg merket jo at den smuldret litt opp da jeg brakk den opp i biter som skulle passe inn i munnen, men jeg trodde virkelig at jeg hadde spist opp hver eneste smule.

Jeg setter min ære i å spise opp hver eneste smule, faktisk. Eller ... ære og ære. Det er vel mest det at jeg aldri får nok sjokolade.

*

Mac'en hadde åpenbart blitt plassert oppå den ene smulen som lå igjen på glassbordet, og siden maskinen var varm, hadde sjokoladen smeltet og festet seg.

Du lurer kanskje på hva jeg gjorde? I så fall kjenner du meg dårlig.

Jeg slikket det naturligvis i meg. Og ba gubben gå å kjøpe en ny sjokolade når han likevel skulle ut. Det er noe med at det er vanskelig å stoppe når man først har fått smaken på det. En hver vampyr vil kjenne seg igjen i det.

- Skal jeg ut, spurte han forvirret.

- Hva med den pattegrisen, minnet jeg ham på. Han sa at det ble biff i kveld og at pattegrisen måtte vente. Jeg sa at det var mange forskjeller på meg og en pattegris, men at den kanskje mest innlysende akkurat nå var at jeg ikke kunne vente.

- Men hvis jeg får sjokolade innen noen minutter, kan det likevel ende med at jeg ikke flår meg selv og legger meg på grillen, sa jeg truende.

Det kan se ut som den smiler, men jeg tror ikke det var dette den ønsket

Pressevakter krever at alle ofrer noe. For konge og fedreland.

Utrydningstruet og prippen

Livet mitt passer meg fint. Det er ikke bare flaks, men en god blanding av heldige omstendigheter og hard jobbing. Mange vil synes at det må være gørr kjedelig å være meg, men det er mange alternativer som er verre enn å ha høy puls og blodet fullt av adrenalin flere dager i året. Dessuten - som sagt - passer mitt liv meg helt fint.

I går var en helt normal dag, med en kombinasjon av jobb og hvile som muligens vil bidra til at jeg lever lenge i landet. Det eneste utenom det normale, var et besøk hos hundefrisøren, men siden det var bikkja som ble klippet og ikke meg, gjelder kanskje ikke det.

Før

Etter

Siden han reagerer på navnet Whiskey og hoppet opp i sofaen for å ligge oppå føttene mine, antar jeg at det er samme bikkja.

*

I helgen fikk de som mener at jeg har levd et beskyttet liv på en grønn gren - akkurat langt nok over bakken til at jeg ikke skulle slå meg hvis jeg falt ned - rett.

Jeg var i Amsterdam og på jakt etter en gave til min mann. Han ønsket seg e-sigaretter.

Jeg visste ikke hva e-sigaretter var, bortsett fra at jeg har fått med meg at det nå er lov å selge i Norge.

Jeg antok at de enten var til salgs i en elektronikkbutikk eller i en tobakkssjappe.

Siden den eneste elektronikkbutikken jeg så var Apple Store, og siden jeg antok at Appels sigaretter hadde blitt kalt iSmoke eller noe annet på i, gikk jeg videre. Jeg var forvirret nok fra før.

*

Endelig fant jeg et hull i veggen med et skilt som reklamerte for nikotin i alle former. Jeg gikk inn i den knøttlille forretningen.

- Good morning, hilste jeg. Sunn i kropp og sjel, og morgenfrisk som faen.

Fyren kikket på meg som jeg var en utrydningstruet dyreart som bare spiste bark fra et sjeldent, men næringsrikt tre. Det var like før han dunket til kompisen sin og sa "Se der, 'a!".

I stedet sa han "Yeah?".

Jeg fremførte ærendet mitt:

- I wanted to buy a gift for my husband ... an e-sigarette ...?

Det var viktig for meg å vise avstand til produktet, og av en eller annen grunn forventet jeg en slags forståelse. Litt sånn "Ja, ja. Jeg skjønner hva du mener. Jeg ville heller ALDRI TATT i en sigarett uansett hva den var laget av. Ikke en gang lakris!"

Men nix.

I stedet begynte han å stille meg en masse spørsmål. Jeg kunne ikke svare på ett av dem, og fikk flash back til den første gangen jeg skulle kjøpe bil. Da gikk jeg inn i butikken og sa at jeg skulle ha en rød, liten bil: "Den!" sa jeg etter fire sekunder og pekte på en Suzuki Alto. "Ta den med til kassen, så skal jeg pakke den inn," sa bruktbilselgeren.

*

- Jeg kan vise deg noen eksempler, sa selgeren av lange, tynne pinner.

Det måtte jo hjelpe, tenkte jeg, men det gjorde det ikke. Der var det et utall farger, en masse størrelser og til og med en med bluetooth som man kunne koble til mobilen og bruke som mikrofon, høytaler og musikkavspiller. Det er no' dritt å legge fra seg sigaretten hver gang telefonen ringer, jeg skjønner jo det, men det førte bare til at jeg ble mer forvirret.

Jeg ble stående med armene hengende rett ned. Tiltaksløs, skeptisk og stum. Blikket var flakkende, rynken i pannen dyp var som en middels bresprekk.

- Ok, sa fyren bak disken. - Let's start somewhere: Er det til tobakk eller marihuana?

*

Det var da det skjedde. Øyeblikket som for alltid vil stå som symbolet for den jeg er: En snerpete, prippen, besteborgerlig, drittkjedelig kjerring.

Til tross for at butikken ikke var mer enn to meter bred, og plassen jeg hadde til rådighet bare var cirka 50 centimeter, greide jeg å hoppe gispende noen meter tilbake av sjokk og mange års innlært, ubevisst moralsk forargelse.

Jeg tror kanskje til og med at jeg korset meg i det jeg sa "Oh, NO! Dear GOD!!!!"

*

Da jeg i forfjamselsen likevel hadde trukket kredittkortet, og ikke betalt cash slik jeg hadde bestemt meg for (= ikke sporbart og med minimal fare for å bli svindlet) og var i ferd med å snuble ut av syndens arnested og djevelens kott, sverger jeg på at jeg hørte selgeren si "... gedoofd worden ...".

Med min kjennskap til tysk og engelsk, kan det veldig godt ha betydd at noen snart kom til å dø ut, og med min kjennskap til verden, kan det godt hende at det er sånne som meg.

Dette er en e-sigarett. Personen på bildet kan være hvem som helst. Siden min mann uttrykkelig sa "ikke få med ansiktet mitt!" kan det i alle fall ikke være ham.

Skjerp deg

Hei, onsdag!

Jeg foreslår at du prøver å likne litt mer på storebroren din. Du vet; tirsdag. Han døde dessverre i det du ble født, men du kan se et bilde av ham her:

Tirsdag

Alle kan være litt sure, snø litt og være noen kalde jævler innimellom, og kanskje særlig når de er så unge og uerfarne som deg, men husk at ingen liker sånne. I alle fall ikke i dette området av byen.

Og når jeg sier det, så mener jeg ikke å antyde noe om Oslo øst og Oslo vest. Jeg er fra Telemark, og du hadde ikke blitt populær der heller. Ikke på denne tiden av året. Oppe i Nordmarka, kan du holde på sånn. Men ikke her, ok?

For alt har sin tid, ser du. Og det styret du setter i gang nå, med null grader og hvite, våte, kalde ting som faller ned fra himmelen, det er bare SÅ februar.

Både folk og vær som er sure, ser stygge ut også, forresten.

Onsdag

Ta deg sammen. Jeg vet at du kan.