Konkrete verdier

Det er mulig at jeg blir hengt til tørk i avisene i morgen. Jeg skriver dette kun for å forsøke å motbevise at jeg er en desperat, halvgammel sexfiksert kjerring som burde vært sperret inne uten mulighet for å påvirke sarte sjeler.

Jeg skrifter. Og forventer forståelse.

- Hei, du, det er (en journalist) fra (en avis). Jeg har et spørsmål … jeg snakket akkurat med en kollega av deg, men han har blitt syk og sier at han ligger hjemme. Jeg snakket med ham i går også – kan det være at vi journalister har slitt ham ut?

- Så dette er ditt forsøk på å få MEG til sengs? var mitt svar.

Føkk. (Jepp. Det er et vanlig banneord, og det er ingen underliggende mening. Ikke her.)

*

Vi forsto vel omtrent samtidig at jeg gikk over grensen der, i alle fall hvis det var ment litt … skal vi si grenseløst, men det var det ikke. Det var ikke det. Helt sant.

Jeg vil gjerne understreke at jeg er en seriøs, hardt arbeidende, humørløs byråkrat som ikke har noe ønske høyere enn å tilfredsstille pressen. På en profesjonell måte. (Herregud, så vanskelig dette er, da!)

Jeg lever etter alle de mottoene og verdiene jeg klarer: jeg vokter, verner og virker selv om jeg ikke er i Heimevernet, og jeg er over alt alltid så godt det lar seg gjøre for én enkelt person. Jeg gjentar «ram, ram, ram» inni meg flere ganger hver dag og minner meg selv på at jeg må ha Respekt, Ansvar og Mot i alle situasjoner – akkurat slik Forsvarets verdier er, og for sikkerhets skyld legger jeg til åpenhet og vidsyn også, for da har jeg dekket hele forsvarssektoren, inkludert e-tjensten.

Jeg lever ekstra hardt etter Bibelens kjærlighetsbudskap når jeg ikke har PMS, for jeg vet at jeg er litt på minussiden de 25 dagene i måneden som hormonene har styringen, og for ikke å diskriminere, deler jeg også humanetikernes entusiasme for den menneskelige fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning, følelser og medmenneskelighet. Når det passer seg sånn.

*

Det hender jeg elsker meg selv, men jeg synes det er en utfordring å leve etter ukeblad-filosofien som både sier at du skal akseptere deg selv som du er, kose deg med kakao og krem fordi du fortjener "et avbrekk fra hverdagen" og slanke deg som bare faen. Når jeg ikke klarer å elske meg selv, sørger jeg for å belønne meg selv, og det får være godt nok for dette svinet.

Alle disse rådene, vennlige og/eller direkte ondskapsfulle oppfordringene og de til dels strenge kravene som vi snart middelaldrende kvinner i og utenfor arbeidslivet blir utsatt for i dagens manns- og reklamedominerte samfunn, har gjort meg en smule syk på sinnet.

Når jeg tenker over det, er det mitt forsvar. Og jeg forventer ikke lenger bare forståelse, jeg forventer full offentlig støtte. Sett gjerne et tall på det. Et kronebeløp. 

Da snakker vi konkrete verdier.

Dette bildet har jeg rappet fra Google

Utallige bruksområder

Min førstefødte er hjemme etter en lang leseferie rundt om på kontinentet. Jeg prøver på en subtil måte å minne ham på at han er så privilegert at han burde bruke resten av sitt nåværende liv til å gjøre bot om han ikke vil bli gjenfødt som en brunsnegle.

"Leseferie" kan antakelig misforstås, men betyr i dette tilfellet å leve livet under fransk og spansk sol, mens man forbereder seg til eksamen.

*

Hver gang han gjester hjemmet, blir det mer og mer synlig at han er en voksen mann som er i gang med å løsrive seg både fysisk og mentalt fra oss. Og hver gang han drar får jeg et lite snev av utrøstelighet.

"Jeg burde aldri ha klippet den navlestrengen," tenkte jeg en kveld etter å ha sett ham av gårde. Men så fikk jeg et bilde av en ordentlig navlestreng i hodet, og da var jeg glad for at jordmoren for 22 år siden tok ansvar. Det hadde sett passe ekkelt ut hvis hun ikke hadde gjort det.

*

Mine to flotte sønner og jeg tar alltid en lunsj når vi er samlet.

- Hva er det første dere husker? spurte jeg under vårt (så langt) siste måltid.

- Da jeg mistet Tigergutt på flyet på vei til Korsika, kom det kjapt fra min yngste.

Det er 14 år siden, og han klandrer meg fremdeles.

- Har du ikke kommet over det enda?! spurte jeg.

Vi har hatt denne samtalen før. Sånn cirka én gang hvert år minnes vi Tigergutt.

- Dere ville ikke lete etter ham fordi dere visste at jeg var mer glad i ham enn i dere, sa yngstemann.

Heldigvis kom det stekte potetbiter og aioli på bordet, og heldigvis var de så varme at vi satt og ni-inhalerte romtemperert luft mens vi prøvde å vifte enda mer avkjølt luft inn i munnen i flere minutter etter denne grusomme anklagen.

- Kødda, flirte han da poteten hadde brent seg vei ned spiserørene våre.

Jeg var usikker på det. Ungen er 16 år. Burde han ikke snart legge tapet av den gulstripete, lille, baktriebefengte masekoppen bak seg? Vi forklarte jo dessuten den gang at tigergutter elsker å reise og  at ingen skjebne for en tigergutt er bedre enn å havne på et fly resten av livet. Toåringen gikk ikke på den, for som han sa "Tigergutt liker å reise. Men han liker å reise med MEG!"

*

- Hvis du bare måtte spise én grønnsak resten av livet, hva hadde du valgt da, sa den kjøttetende lillebroren til sin vegetarianer-storebror.

De ble enige om at poteten vant overlegent. Den kan så og si brukes til alt inkludert å redde et fattig lands økonomi, mente en av dem. Det kan ha vært han som snart har eksamen i finans.

- Visste dere forresten at poteten økte nordmenns gjennomsnittlige levealder med mange år da den ble innført? spurte yngstemann. Den opplyste.

- Castro økte levealderen til cubanerne, sa hans bror. Den surrealistiske.

- Så hva har en potet og Castro til felles? spurte de meg.

- De gjør at folk blir gamle i landet? tippet jeg.

- Nope. De er brune og skrukkete, flirte de i kor.

Det er jeg også. Jeg er som poteten.

Tenk på noe annet

"Hva tenker du på?" spør Facebook hver gang jeg logger meg på. Og det skjer nokså ofte. I dag har jeg lyst til å skrive "Krem! Jeg tenker på krem! Jeg vil ha krem! Med sjokoladesaus! Masse krem!"

Men jeg vil jo ikke fremstå helt ensporet heller, så i dag la jeg ut en link til Finnmark Dagblad der en dame påstår at hun fikk beskjed av Michael Jackson om å føre hans budskap videre.

Utrolig nok sa han dette til henne den natten han døde og utrolig nok var hun ikke engang en fan. Det er så rart at det kan få hvem som helst til å lure på sin egen mentale helse. Og pressens ivaretakelse av Vær varsom-plakaten.

Noen mener at jeg også burde vært beskyttet mot meg selv, men den diskusjonen er jeg innhabil i, så den får dere ta opp med min mann. Eller vent! Etter at han la ned forbud mot at jeg skulle publisere nye bilder av ham på bloggen min, er han også innhabil.

(Her sto det et bilde, men det måtte jeg ta bort)

En mental øvelse for vri oppmerksomheten bort fra (for eksempel) krem, er assosiasjon. Det pleier i alle fall å virke. Hvis jeg har fått helt los på en kjole jeg vet at jeg ikke trenger, hjelper det å tenke på ting jeg forbinder med å kjøpe en kjole.

Veldig snart kommer jeg til stikkordet "kredittkort" og derfra er ikke veien lang til "ektefelle", og da er som regel ikke kjolen verdt det uttrykket han får i ansiktet når han åpner konvolutten fra AmEx. Han blir aldri sint, han blir bare veldig, veldig skuffet.

Jeg prøvde å assosiere meg bort fra krem:

Krem - godt - kalorier - fett - feit - stygg - selvbilde - barndom - oppmuntring - pappa - Herp Alpert - krem.

Faen.

Kremgener

En genfeil gjør at jeg ikke har armmuskler. Det er i alle fall min teori. Det kan også være manglende trening og direkte latskap, selvsagt, men la oss ha det som en teori nummer to.

*

For ti minutter siden opplevde jeg et blaff av ren, skjær lykke. Jeg er ikke naiv. Jeg vet at man betaler dyrt for sånne øyeblikk, men jeg valgte likevel å nyte det.

Her får du også oppskriften:

Krem
Daimsaus som stivner på is
Mandler

Lykke

Ta så mye du vil av hver ingrediens og spis. Enklere blir det ikke.

*

- Spiser du is? Nå?! sa min yngste sønn sjokkert.

Jeg notere meg et pluss i margen. Til meg. Det må jo være god oppdragelse som gjør at han reagerer instinktivt mot å spise snop midt i uken.

- Nei, svarte jeg og forbannet min manglende forutseenhet. Jeg burde ikke ha spist i stuen. Jeg burde gått inn i garderoben min. Slik jeg pleier.

- Du juger!

Jeg nektet.

- Hva spiser du, da?

- Krem ... sjokoladesaus ... og mandler ...

- ... som du pleier å ha OPPÅ isen ...?

- Ja ...

- Så hvorfor ikke is? Du har til og med tatt sjokoladesaus som stivner på isen!

- (jeg klarte det ikke) hvisket jeg.

- Hæ?

- Jeg klarte det ikke!!

- Du klarte ikke hva?

- Å ta is.

- Fordi ...?

Jeg fikk meg ikke til å si det. At jeg var for svak i armene, og at det ikke var min skyld. For da jeg så på 16-åringen som er mye høyere enn meg og som har en muskelmasse som veier mer enn meg, skjønte jeg jo at teorien om gener kanskje ikke holder vann.

Men det der med hans muskelmasse vs min vekt kan komme til å endre seg. Bare gi meg mer krem. Nå!

Med hjerte i trynet

Samsaya er kveldens hovedperson i Hver gang vi møtes. Det vet jeg, for da vi satte oss ned for å spise, slo vi på TV'n og TV'n sto på TV2. Jeg rakk å se Elg synge en av Samsayas sanger før det var reklame og deretter nyheter. Innen det skjedde, hadde jeg for lengst spist opp maten min.

Jeg spiser fort. Jeg har aldri forstått hvorfor man skal sitte til bords i evigheter. I alle fall så lenge det bare er reklame på tv.

*

Samsaya stilte med et hjerte rundt øyet. Det er ganske fint, synes jeg. Litt sånn "jeg liker hjerter, så hvorfor skal jeg ikke ha et midt i trynet?".

Tøff dame. Ikke hennes skyld at hun er uskarp (foto: SJ Frisch)

Hun gjør som hun vil. Det er bra. Første gang jeg så det, ble jeg litt opprørt på hennes vegne, for jeg var sikker på at hun hadde prøvd å sminke bort en blåveis.

Men den dama lar seg nok ikke plukke på nesen. Hvis hun hadde fått en blåveis, hadde den som slo ikke vært i stand til å si unnskyld om han aldri så mye angret. Det er jeg helt sikker på.

*

Elg sa at han aldri hadde møtt et så sympatisk råskinn. Det var kult.

- Tror du noen synes at jeg er et sympatisk råskinn? spurte jeg min mann.

Han brukte en stund på å svare. Han hadde ikke mat i munnen, så det var ingen grunn til å drøye.

- Råskinn, i alle fall, sa han.

- Hva? spurte jeg. - Er jeg ikke sympatisk? Så hva sier folk om meg da?

Etter en stund sto vi igjen med "snobbete", "overlegen" og "irriterende".

Jeg mener at jeg er generøs også. Han skal i alle fall få låne sminken min hvis han vil tegne et hjerte over øyet sitt.

Husk at du aldri må slå. I alle fall ikke noen som er mindre enn deg.

38,9 i øret

Pussig at "hot" er et synonym for å være lekker. Jeg har sjelden vært mindre lekker enn i dag. Med mindre du synes røde, mysende øyne, hakkende tenner, bustete hår, joggebukse og snufsing er toppen av sexy.

I så fall vil jeg ikke vite det.

*

Da min yngste sønn kom hjem fra skolen, pep jeg: "Jeg må ha is! Jeg må ha is NÅ!".

Han er en smart unge. Han vet at jeg må være i dyp narkose hvis jeg ikke skal fortsette å mase om is til jeg får viljen min. Ingen orker å høre på det i lengden.

Etter å ha inntatt en hel boks med is på rent trass (jeg måtte bruke varmeflaske og ullteppe for ikke å fryse ihjel) var jeg så kvalm at jeg vurderte å legge meg til på badet.

Da kom den febersyke hjernen min på at jeg hadde bedt min mann kjøpe uanstendige mengder snop på vei hjem fra jobben. Jeg gulpet bare ved tanken på mer søtt.

*

For å få sympati, og dermed større gjennomslag for mitt budskap, tok jeg temperaturen i øret og sendte ham bildet i en sms.

Dessverre ble teksten "Jeg er faktisk kjempesyk!" endret av stavekontrollen, og kjempesyk ble til kjempesuksess.

En svak overdrivelse, vil noen si.

*

Dessverre ble også meldingene mine sendt i feil rekkefølge, og slik kom de frem til mottaker:

Og da ble han så bekymret for min mentale helse at han ikke fikk med seg det viktigste. (Det med at han ikke skulle kjøpe snop.)

I handleposene han kom hjem med fant jeg krem, mandler, is, blåbær, bringebær, krem og sjokoladesaus. I tillegg til to poser med marengs.

Siden jeg bare trenger én pose marengs til kveldens dessert, er jeg i ferd med å spise opp den ene nå.

God helg! Husk at man ikke legger på seg av ting som egentlig er kakepynt.

Lidenskapelig hevn

Jeg har ikke så mange talenter. Jeg er nokså god til å brodere, litt god til å lage desserter, og over gjennomsnittet god til å brette håndklær, formsydde laken og plastposer, men jeg er en jævel på hevn.

Jepp. Du leste riktig. En jævel.

Jeg forventer ikke at du skal vite det. Du kjenner meg antakelig ikke, og jeg kjenner ikke deg. Ergo er sannsynligheten for at vi to har møtt hverandre liten, og sannsynligheten for at vi har møtt hverandre og snakket om min bretting av plastposer og talent for hevn er mikroskopisk.

*

Men min nærmeste famillie vet dette. Særlig min mann.

I løpet av de mange årene vi har vært sammen, har jeg overdrevet hevnaksjonene på en måte som ville fått de fleste mesterhjerner til å få alvorlig hodepine. Han er ikke så verst på hevn selv, og det er korrekt å si at ting kan eskalere fort og dramatisk i vårt forhold.

Det er også en form for lidenskap.

*

I går - for snart et døgn siden - lurte han meg. Jeg skal ikke gå inn på detaljene, bare si at det handlet om jobben min og at det litt for ofte har skjedd at jeg har ofret min karrière på grunn av hans. For å gi deg et helt sant eksempel på dette, sparket han meg fra jobben min mens jeg var gravid med hans sønn.

Dette var i 1997, og den hevnen har han enda ikke fått oppleve. Jeg er, om ikke annet, en svært tålmodig kvinne.

*

To minutter over midnatt den 1. april (altså i går) fikk han gleden av å rope "aprilSNARR!" så det ga gjenklang i murveggene. "Snarr" altså. Men det var ikke viktig akkurat da.

Jeg pønsket ikke lenge. Jeg hadde planen klar etter noen få timer i sengen. Jeg var våken og lynforbanna.

*

Nesten et døgn etter min ydmykelse var det tid for å sove igjen, og jeg var så trøtt at intet annet enn iskald hevn kunne holdt meg i live.

- Du? sa jeg.

Han tok ikke øynene bort fra tv'n vi har på soverommet, men svarte et grumsete ja.

- Vil du ha litt sex? spurte jeg. Med et tonefall selv bikkja hadde gjennomskuet. Jeg fniste mer enn jeg snakket. Heldigvis var det et bilprogram på tv, og hjernen hans trengte noe tid for å prosessere informasjonen han hadde fått gjennom venstre øre. Hjernen filtrerte åpenbart bort uvesentligheter som intonasjon.

Jeg var bekymret for klokken. Den var allerede fem på tolv, og han kan være grusomt treg i oppfattelsen noen ganger.

Litt senere: Han snudde seg og så sjokkert på meg. I et sveip som nesten fremsto som elegant, slo han av både dekoder og tv. To hender, to fjernkontroller, ett formål.

- Det ... det var ... kremt ... overraskende, sa han. Jeg tror han skulle til å kysse meg. (Det kalles forspill.)

- Se på meg, sa jeg strengt.

I et glimt så jeg et lynkjapt blunk og en ansiktsmuskel jeg ikke har sett bevege seg på flere år. Og så jeg som ikke engang hadde oppsatt hår og lærerinnebrillene på. Ja, ja.

Jeg testet igjen:

- SE PÅ MEG!!!

Jupp. Der var muskelen igjen. La oss kalle den forventningsmuskelen. Den i ansiktet.

- Og nå kan du se på klokken, sa jeg.

Jeg så hva han tenkte: "Skal vi ta tiden???"

- Det er fremdeles 1. april, sa jeg.

Det viste seg at han fremdeles hadde fjernkontrollene i hendene, og det var jo nokså praktisk.