- Enerom er kjedelig

Klokken var 13.20, og min mor ringte.

- Et lite øyeblikk, sa jeg, jeg skal bare vekke barnebarnet ditt.

Hun svarte med en latter og jeg tenkte at det hadde ikke blitt tatt spesielt humoristisk opp hvis jeg hadde sovet til halv to for 30 år siden. Jammen godt tidene har endret seg.

Nå skal det sies at jeg ikke synes at det er kjempegøy at min sønn sover til langt utpå ettermiddagen heller, men skitt au. Noen ganger er det helt ok å la ungdommen få sove ut etter en hard natt med Facebook. Jeg leste også bøker til langt på natt da jeg var 16.

Det viste seg imidlertid raskt at vi ikke skulle snakke om unger som sover lenge. Min mormor - Mor - var lagt inn på sykehuset. Mor er 94 år og supersprek, så når hun frivillig har ringt 113, er det alvor.

*

Hytta vår er ti minutter unna sykehuset, og jeg dro på sykebesøk til en gammel dame som vissnok ikke kunne snakke fordi hun var så sliten.

Ha. Ha. Ha.

Da kjenner de ikke min mormor.

- Hei, sa hun strålende. Med nesekateter og veneflon.

- Er du sliten? spurte jeg. Bekymret

Hun kikket forundret på meg. Også skravlet vi i et par timer bare avbrutt av leger og bekymrede døtre som ville vite om deres mor, min mormor, var ved sine fulle fem. Jeg svarte bekreftende.

*

Mor og jeg har mye å snakke om. Sølvtøy, for eksempel. Og det faktum at hun satte meg til å skrive testamentet sitt sa jeg var ti år. Da var hun 58. I ettertid har jeg skjønt at det var et slags aktiviseringstiltak. Jeg nevnte at jeg i ettertid har vurdert det som forholdsvis morbid. Det blåste hun av.

- Jeg liker sølv og krystall, sa jeg, og beskrev lysestaker og boller jeg har hjemme.

- Å, så flott, men har du ingen krystallmugger? spurte hun. Som om det var nødvendig for et hvert møblert hjem. Når jeg tenker meg om, er det nok egentlig det, forresten.

Jeg har imidlertid ikke mugger i krystall, men jeg har én fra Eva Solo og et par fra Ikea, og hun var i ferd med å gripe iPhonen sin for å gi ordre i øst og vest for at jeg umiddelbart og uten opphold skulle overta en krystallmugge hun har. Det synes jeg var å gå altfor langt, så det ble stoppet.

Etter det snakket vi litt om krystallboller man (for eksempel) kunne ha is i. Og så snakket vi lenge om is og kaker. Det er en familiesvakhet.

*

Siden det også er en familiesvakhet å legge på seg av å snakke om kalorier, penset jeg samtalen inn på shopping og viste henne et par bilder av mine nyeste innkjøp. Her represtentert ved ett av dem:

Bikkja er dritimponert, "men hvorfor er du så sur?" spurte han. "Fordi jeg trodde jeg skulle klare å holde shoppingen hemmelig inntil kredittkortregningen kom," sa jeg.

- Du er jo den rene backfish'en! sa hun da hun så bildet.

- Unnskyld? sa jeg.

Hun forklarte at det var et kompliment, at det ble sagt om unge, pene jenter da hun var ung, men at det aldri var noen som sa det til henne.

Da jeg kom hjem, googlet jeg det. For å si det forsiktig, har ikke Internett fått med seg at det har hatt noe med pen å gjøre.

- Den kjolen, én kjole til, én bikini, to par sko og tre bluser var et resultat av hevnshopping, forklarte jeg, og dro historien om min manns forkjærlighet for en av bilene sine og intervjuet som sto i Dagens Næringsliv for en uke siden. Og ikke minst blogginnlegget jeg skrev om det.

Hennes reaksjon?

- Tror du han kan hente meg i Corvetten når jeg blir skrevet ut fra sykehuset?

Du snakker om lojalitet fra sine nærmeste. Jeg sa at det nok dessverre ikke kom til å la seg gjøre, men pakket det pent inn i praktiske forklaringer.

*

- Vil du sove litt? spurte jeg.

- Nei, nå prekær vi jo, sa hun. Også gjorde vi det enda litt til.

Jeg begynte å bli litt sliten.

Endelig kom det en portør for å kjøre henne fra akuttavdelingens observasjonspost til avdelingen hun skal være på over helgen.

- Kanskje du får enerom, sa jeg optimistisk.

- Nei, huff, det er så kjedelig, sa mor.

Nemlig.

Heldigvis ble det ikke enerom, og da jeg gikk, var dama i gang med å få seg nye venner. Hadde hun hatt Facebook, hadde hun aldri sovet, og det hadde vel ikke jeg heller, så det kommer jeg ikke til å lære henne.

Min mormor er så forfengelig at hun ikke lot meg ta bilde av henne, så da måtte jeg  ta bilde av bamsemumsen jeg kjøpte i kiosken da jeg gikk i stedet

Dum hund, dum eier

Det er et lite felt bak på leggen som ikke gjør vondt. Det kan jeg takke bikkja for. I hele går lå han som et slakt oppå leggen min og sørget for at jeg i alle fall ikke ble solbrent akkurat der.

Resten av baksiden min er så rød at jeg fikk feber i går. Jeg er så solbrent at min mann mener jeg er mindre begavet. Dessuten at jeg likner på min mor.

Bikkja var så varm at han bare unntaksvis orket å la seg provosere av dyr og mennesker som passerte hytta. Ett av unntakene var en cirka 100 kilos muskelbunt med munnkurv som gikk i bånd sammen med en cirka 120 kilos tatovert muskelbunt uten munnkurv. De var nesten like høye. Eller lave, om du vil.

Dette er bare et eksempel. Rappet fra Wikipedia.

Min lille 11 kilos nyklipte pelsdott, Whiskey, bjeffet så intenst på dette livsfarlige paret at jeg vurderte å fortelle at jeg hadde mektige venner (med våpen), bare sånn for å iverksette et terskelforsvar med det samme.

Heldigvis ble ikke avskrekkingen jeg hadde planlagt nødvendig, og da de to buntene vagget videre, pisset Whiskey på gjerdet bare for å vise at dette territoriumet var hans.

Jeg bestemte meg for å spørre om å ta et bilde av paret når de kom tilbake. Alle som går på tur forbi her kommer tilbake på ett eller annet tidspunkt. Min mann advarte sterkt mot prosjektet. Av sikkerhetsmessige grunner:

- Er du helt tjukk i huet eller, tenk om han blir forbanna? (han sa det ikke akkurat sånn, men det var sånn mottakeren, altså jeg, oppfattet det, og siden vi begge jobber med kommunikasjon, bør han vite at det er hvordan mottakeren, altså jeg, oppfatter budskapet er det som betyr noe).

Jeg så ingen grunn til å følge rådet hans. Et råd er jo tross alt bare et råd (i motsetning til en ordre, for eksempel). Vi rådgivere vet dette bedre enn noen andre. "Gi råd, og gi faen," er mantraet til en god kollega av meg. Sånn er det.

Vi kan ikke forvente at hvert eneste råd vi gir skal følges. Kanskje er det ikke så godt, kanskje har omstendighetene endret seg og kanskje er den som får rådet en dust (nå er dere vitne til et blaff av selvinnsikt, dusten er meg).

Den tatoverte og muskeldyret hans kom tilbake. Det dyret kan være ulovlig å ha i Norge, forresten. Men munnkurven kan kanskje fungere som et tennstempel? Ikke vet jeg.

- Unnskyld, men jeg skriver en blogg, og jeg har tenkt å skrive om den dumme hunden min. Kan jeg ta et bilde av deg og hunden din? spurte jeg.

- Nei, men tror du på det de sier om at hunder og eiere likner på hverandre? spurte han tilbake.

Og hva kunne jeg si til det, liksom.

Sikringskost

I går ankom vi hytta på Ringshaug igjen. Vi - eller jeg - benytter en hver anledning til å komme ut hit. Til sjøluft, saltvann og til planklipp og vedlikeholdsoppgaver som står i kø.

Sist gang var det en utelampe og et oppheng til en hageslange som skulle monteres - i tillegg til klipping av meterhøyt gress, som var blitt så høyt fordi undertegnede hadde ødelagt gressklipperen.

Utelampen ble montert i en vill fart, for sånn går det når alt blir utsatt og man må i et møte søndag ettermiddag, og det sannsynligvis er kø på E18. Men den ble montert på forskriftsmessig måte, naturligvis. Ingen vil ha en masse støt i kroppen når de ikke engang har nok hår på hodet til at det ser morsomt ut å bli elektrifisert.

Sikringene ble derfor behørig skrudd ut. Alle sammen. Bare for å være helt sikker.

*

Normal rutine når vi ankommer hytta, er at vår yngste sønn annekterer annekset, min mann bærer inn bagasje og handleposer - rydder inn og begynner og lager mat - og jeg tar den tissetrengte bikkja med på tur.

Det siste jeg hørte da jeg lukket smijernsporten bak meg var at min sønn sa "Pappa! Strømmen har gått i annekset!".

Jeg katalogiserte det som et mindre problem. Han har tross alt et rom inne i hytta han kan bruke hvis alt annet skulle svikte.

*

Da jeg etter en lang og hyggelig tur kom tilbake til hytta, hørte jeg min manns stemme fra kjøkkengulvet. Et underlig sted å være for en mann av hans kaliber.

"Jeg har en god og en dårlig nyhet," sa han.

Jeg elsker slike gåter.

"La meg gjette litt først," sa jeg.

Hva kunne den gode nyheten være? Hadde noen revet badet og bygd det ut til dobbelt størrelse i løpet av de tre dagene siden vi var her sist? Neppe.

Kanskje vi hadde vunnet et gavekort på hageplanlegging? En flislagt inngang? Grus fra porten og inn til døren? Malingstrøk nummer tre på veggen bak hytta? Strøk to og tre på annekset? Å, jeg vet det! Jeg skulle endelig få bringebærbusker!

*

"Den dårlige nyheten er at jeg glemte å skru på sikringen for kjøleskapet og fryseren etter at jeg monterte utelampen sist," sa han. "Og nå må vi kaste glutenfrie varer for tusenvis av kroner."

"Den gode nyheten er at vi har en fryser som ikke er gjengrodd av is."

*

Jeg ble kjempeglad, jeg. Noe skal jo gubben ha å gjøre i ferien sin.

Bildet er rappet fra Google, for jeg gadd ikke gå ut i gangen å ta et av vårt skap. Så lat er jeg.

Marerittet i Bambleskauen

Jeg kan fremdeles våkne opp og tro at jeg er i ferd med å bli spist av en bjørn eller - enda verre - må starte dagen med sekk og dårlig humør sammen med et par hundre andre tenåringer for å gå den årlige "Grasmyrmarsjen". Den varte bare i ett døgn, men det føltes som en uke. En helvetesuke.

Mine ungdomsskolelærere - på Grasmyr ungdomsskole - har mye å svare for. Det har også min mor (tilfeldigvis Grasmyr ungdomsskoles kontordame), som nektet å skrive under på at jeg hadde et snev av en dødelig sykdom eller i den minste en svært sterk menstruasjonsblødning, slik at jeg måtte bli hjemme og spise is / ligge med nesa i en bok / fem centimeter fra en høyfjellsol.

*

Jeg og naturen har i mange år hatt et veldig anstrengt forhold. Det har gått så langt at vi har prøvd å ta livet av hverandre i flere omganger. Den har prøvd seg via snikende smådyr og intrikate medisinske fenomen, jeg har vært metodiske i å slå ihjel veps, mygg og andre dyr jeg er sikker på å vinne over, gå i pels og kjøre SUV pluss et par andre biler som virkelig får fart på drivhuseffekten.

Heldigvis er naturen og jeg i ferd med å bli venner. Det er ikke takket være min tid på Grasmyr ungdomsskole.

*

Da jeg var cirka åtte, likte jeg naturen godt (selv om jeg også da drepte deler av den):

Alle bildet er hentet fra min venninne Nina Aarhus' fotoalbum. Jeg tror også båten var hennes. Mulig også fisken. Jeg har aldri hatt fiskelykke

Men fra ungdomsskolealder hadde jeg altså bare lyst til å dø hver gang jeg så et tre. Og sånn skal det jo ikke være.

*

Hvert år skulle lærere og elever fra Grasmyr ungdomsskole på tur i tjukkeste Bambleskauen. Alle elevene visste om minst én gærning med pælær (gummistøvler), snekkerbukse og hagle som holdt til der. Og minst én hadde en fjern slektning som var blitt hjerneskadd etter å ha ramlet ned fra en av de mange skrentene i kommunen eller dødd av huggormbitt.

Det var mye huggorm da jeg var ung. Det var mye flått også, men det var før Dagbladet oppdaget at flått var farligere enn å tro på alt man leser mens man soler seg uten solkrem, spiser hamburgere fra McDonalds og drikker palmeolje rett fra lever'n.

Det aller farligste i min barndom var nok likevel dioxinene i Frierfjorden, og sånn sett var det jo lurt av lærerne å ta oss med til et sted langt fra saltvann og svaberg. Til det eneste stedet på jordens overflate der solens stråler aldri har klart å trenge gjennom.

- Omtrent som rumpa til lærer'n, flirte vi der vi gikk og svettet. I gummistøvler. Noen av oss. Fordi vi var så redde for huggorm.

Jeg hadde i det minste krøllet håret før vi skulle på tur. Dette måtte vært dag 1. Dag 2 kan jeg garantere at jeg så såpass jævlig ut at ingen ville våge å feste trynet mitt til film.

Når gummistøvlene var så fulle av fotsvette at de begynte å bli seriøst tunge å gå med, byttet vi til joggesko. Men selv da var vi (les jeg) så redd for både huggorm og mygg at vi (les jeg) sørget for å dra sokkene godt opp over buksene. Her måtte stil vike for det praktiske. Det er med andre ord historisk, og nok en grunn til å mislike hele opplegget.

Hva hadde 80-tallet vært uten tennissokker? 

Jeg kan ikke si at jeg likte turer i skog og mark før jeg ble tvunget til å gå Grasmyrmarsjen heller, men jeg vet at jeg hatet det i nesten 30 år etter. Og jeg visste at min turglede ikke kom til å øke av å bli tvunget til å gå i skyggen av furutrær med tung sekk. Eller av å sove under en plastduk som ble dryppende våt på innsiden i løpet av natten.

Det blir ikke noe mer enn en plastduk selv om man kaller det en gapahuk. Uteliggere har mer fancy overnattingsfasiliteter enn vi hadde. Gapahuk my ass. Og mens vi er inne på det temaet ... nei, forresten, det lar vi ligge. Jeg har fortrengt den delen. Det eneste jeg husker, var at jeg var særdeles verdig trengende da jeg endelig kom hjem til min svikefulle mor.

*

Jeg har alltid vært redd for ville dyr generelt, og bjørner spesielt. At jeg i sin tid inngikk prøveekteskap (alle har rett til et prøveekteskap, husk det) med en mann ved navn Bjørn, vitner jo bare om hvor håpløst det prosjektet var. Så gikk det da også fort over.

Skogen i Bamble er ikke først og fremst berømt for sine forekomster av bjørner, men så vet jo alle at disse livsfarlige dyrene ikke akkurat er PR-kåte. Bare fordi man ikke leser om dem i avisene, betyr jo ikke at de ikke er der. Det er det samme som at ikke alt som står i avisene er sant.

*

Når jeg ser gjennom bilder fra 80-tallets skogturer, er jeg likevel noe usikker på hvem som hadde blitt mest skremt: jeg eller bamsefar.

Jeg trenger antakelig ikke fortelle at jeg er til høyre på bildet, du kan jo bare late som du er en bjørn og tenke hvem du hadde blitt mest nervøs av å møte (Beathe Egedahl Selander til venstre)

Eller, nei. Det var tull. Jeg hadde fått bamse til å skite på seg av skrekk.

Kjære, jeg måtte bare

I dag kan den som vil kjøpe Dagens Næringsliv og få med seg magasinet D2 som blant annet inneholder en salgsannonse for min manns Corvette. I alle fall er det mitt ønske. At bilen blir solgt, altså.

Foto: Sune Eriksen, bildet er lånt fra D2

Men det blir den nok dessverre ikke, for uansett om min mann mot formodning skulle bli nedringt av kjøpere, vil han ikke selge sin kjæreste eiendel for all verdens rikdom. Derimot vil han kanskje tilby dem meg. Særlig etter han har lest dette.

Kjære Stein Jacob,

Jeg er så glad du har kommet ut av skapet. Som spontanshopper, that is. For når jeg leser artikkelen ser jeg at du bare måtte ha den. La meg sitere:


- Hvorfor ble det deg og Corvette?

- Jeg hadde lite jeg skulle ha sagt da selgeren fyrte opp bilen, V8-lyden fylte lokalet og yngstesønnen min Henrik utbrøt at "denne skal vi ha".


Vel, min kjære. Jeg har det på akkurat samme måte. Her ser du et bilde av min mislykkede shoppestopp (men svært vellykkede shopping) den siste måneden:

Den sorte jakken kostet 9.900, så har du en viss idé om den totale summen

Du forstår meg sikkert når jeg sier at det ikke er så lett når selgeren sier "denne/disse må du bare ha".

* 

Jeg minner deg om ett sitat til fra D2 før jeg avslutter:

- Som å shoppe en familiehund? 

- Nei, det var et godt valg. Jeg smiler ikke så ofte, men når jeg kjører denne kommer smilet frem.

Kjære. Jeg unner deg å smile hele dagen. Det håper jeg du vet. Det hadde jo selvsagt vært hyggelig om du smilte litt når du var sammen med oss og bikkja også, men vi elsker deg også når du er sur. (Dessuten - var ikke det å kjøpe vår høyt elskede Whiskey et godt valg????)

Siden jeg tror du elsker meg, vet jeg at du også unner meg å smile, og siden jeg vet hvor skarp du er, vil jeg tro at du ser hva som IKKE er på bildet over.

Nemlig sko. Og du vet jo hvor glad jeg blir av å kjøpe en fem-seks skikkelig dyre par sko i slengen?

Så, kjære, jeg stikker ut en tur nå. Vi snakkes i kveld. Hvis du ikke er sur når du kommer hjem, kan du få se på skoene jeg kommer til å kjøpe.

D2 i dag

Som man reder

- Kan jeg ta et bilde av deg? spurte jeg.

Det sto en lys, vel, temmelig mørk, men i alle fall levende feier foran meg. Han sa at det var helt ok, men jeg så at han lurte på hvorfor.

- Æh. Jeg blogger, ser du, sa jeg.

- Å, ja, sa han og lot som han ikke synes jeg var gal i det hele tatt.

Høyst levende feier

Jeg viste ham stigen jeg hadde lånt av naboen, men siden jeg allerede hadde forstått at han kanskje mente jeg var litt i overkant åpen og inkluderende, lot jeg være å fortelle om samtalen jeg hadde med min mann der jeg i klare ordelag fortalte at å plassere vår stige innerst i en bod med to draugtunge kajakker og tre tonn med annet rot, ikke kvalifiserte til prisen for årets mest omtenksomme ektemann.

Bod som ikke likner grisen

Naboens stige, naboens hus

Feieren bar stigen bort til pipen og sa:

- Jeg tror ikke jeg trenger stige, jeg, for denne pipa er så kort.

Kjempelang er den jo ikke

"Hæ," tenkte jeg. "Skal han KASTE feiegreiene opp?"

Men nei, da. Han åpnet feieluka nederst på pipa og feide NEDENFRA! Smartingen.

- Så hvordan vet du at du har nådd toppen? Skal den stikke opp av pipa, den ... greia? spurte jeg.

- Nei, jeg merker bare at det blir mindre motstand, forklarte han. Men en litt for langsom, pedagogisk tone. En litt sånn "jeg prater til et barn eller en gal dame"-tone.

Han lukket luken og sa at det var en ganske ren pipe. Mitt bitte, lille husmorgen rørte så vidt på seg og rødmet av stolthet langt inne i meg et sted.

- Vent! sa jeg. - Jeg må ta bilde!

En nyfeid luke

- Det var mest løv her, sa han.

- Hva med fuglereder? spurte jeg.

- Nei, men det er noe dere må passe på, for det er det mye av rundt omkring her, sa han.

- Jeg tror dagens blogg skal handle om brannsikkerhet, sa jeg.

- Da må du love å skrive at det er viktig å sjekke brannvarslerene, sa han.

- Hvor ofte? 

- Skifte batteri én gang i året og sjekke om batteriet virker én gang hver måned, sa han.

- Jeg lover, sa jeg.

- Det er bra, sa han. 

- Vi har sånn brannteppe på kjøkkenet også, sa jeg.

- Du er virkelig flink, sa han.

- Takk, sa jeg.

- Husk at du må passe på det der med fuglene, sa han.

- Jeg tenker at vi bare brenner dem opp, jeg, sa jeg.

Han snudde ikke ryggen til meg da han gikk.

- Du må drenere

- Jeg trenger roser som kan stå i store potter og stort sett klare seg selv, sa jeg.

Hun skulle bare visst hvem hun snakket med. Jeg er blomster-dödaren.

- Blomster ... De er som barn ..., sa hagesenterdamen.

"Jøss," tenkte jeg og så for meg at de laget sin egen Grandiosa til middag og la i en 60-vask nå og da. I så fall skulle dette gå fint.

Vi ble enige om at jeg til nød fikk lov til å kjøpe syv robuste lavendel, tre små lavendel (jeg gir dem maks to uker) og to store roser med tilhørende potter og rosejord (hæ? jord laget for eller av roser, lurte jeg på, men jeg spurte ikke) samt en pose med kuler.

Kuler, ja. Fordi:

- Så jeg tar bare disse bøttene med rosene og setter ned i pottene? spurte jeg.

- Nei! Nei! Nei! Nei! Jeg er så glad vi hadde denne samtalen, sa hagesenterdamen.

- Du må plante dem om.

- Plante? Dem? Om?

- Ja. Du må  drenere.

- Akkurat.

- Med pellets.

Min far har jobbet med pellets i mange år. Jeg vet at pellets er små, runde dingser. Som for eksempel kan være av ulike kvaliteter plast. Det ante meg at dette ikke handlet om plast.

Hun ga meg en pose som var lett som en fjær. Innholdet skulle være nederst i pottene.

Oppå der skulle det være jord, så måtte jeg ta rosene ut av plastpotten før jeg plasserte plantene ned i potten av leire (tung som et helvete, forresten) og med nennsom hånd la ROSEjord rundt den til den sto pent og fornøyd og speidet utover fjorden. Deretter var det viktig å vanne godt.

Du vil ikke tro hvor mye arbeid som ligger bak dette stusslige resultatet

- De er som barn, gjentok hun.

Og jeg kjente at jeg fikk dårlig samvittighet. Ikke bare fordi jeg ikke er en sånn mamma som baker pepperkaker, lager sandslott, tegner festlige bursdagsinvitasjoner eller inviterer til diskofester midt i skoleåret, men fordi jeg ikke engang visste at man måtte plante om roser.

Jeg liker ikke ha dårlig samvittighet.

Heldigvis kom jeg på at blomster slett ikke er som unger. Jeg er i alle fall ikke en så dårlig mor at jeg graver ungene mine ned i jorden til hodet stikker opp og setter hageslangen på dem en gang i uken.

I morgen skal jeg tilbake bare for å få en mulighet til å fortelle hagesenterdamen det. Og kanskje kjøpe nye planter hvis de jeg plantet i dag allerede har rukket å dø.

Alt dette kommer til å være dødt om en måned. Unntatt hundematen og hanskene, kanskje