- Et kurs, kanskje, sa han

I dag vil jeg takke alle som bidro til at gårsdagen ble en av de fineste sommerminnene jeg har hatt. Vi snakker ever.

Fra verdens beste manikyr-Marna, min kloke og morsomme venninne Kirsten, alle mine fantastiske kolleger jeg var på sommerfest med og min mann som tok meg til hytta da festen var over (for min del).

Sand i badeskoene, sier du? Nix, for her er steinene jeg tråkker på når jeg skal morgenbade.

Sommerfester på brosteinen utenfor FD er en utfordring når man alltid går med tynne, høye hæler, men gjett hva? Noen har funnet opp noe som heter kilehæl!

Jeg er ikke helt overbevist om at jeg kler det, men etter å ha snakket strengt til meg selv i snart ett år, lot jeg meg overbevise om at det var smart å ha to par sko med kilehæl i beredskap til årets sommerfest (to par, ja - for jeg vet jo ikke hva jeg skal ha på meg før cirka fem minutter før jeg skal gå, og derfor må jeg ha alternativer).

*

Heldigvis var min yngste sønn hjemme. Han har en usvikelig sans for hva som kler meg og hva jeg ser latterlig ut i. Som syvåring sa han "Mamma, nå har du funnet din indre stil. Du ser ut som hun der Jackie Kennedy." Og jeg som ikke trodde det var mulig å elske ham høyere enn det jeg allerede gjorde.

Dagens outfit ble en nokså spesiell bukse fra Celiné - litt rund i formen, en kort hvit bluse fra Jill Sander og - siden jeg nå måtte ha ett av de to parene med kilehæl og det ble de blå - et blått Louis Vuitton-skjerf (fordi jeg er en snobb) og en liten, hvit veske fra samme overprisede produsent.



- Nå var du jammen fin, mamma, sa 16-åringen. - Jeg bør få 20 kroner hver gang noen sier at du er fin.

Det lovet jeg ham uten å blunke.

*

Da jeg kom inn på kontoret - vi skulle gå i samlet flokk - spurte den første komikeren om dagens tema var frukt. Han mente jeg så ut som noe oppblåst. Jeg er usikker på om han mente det var spiselig.

- Nei, sa jeg og var dum nok til å si at min sønn var lovet 20 kroner per kompliment. For å si det enkelt kostet det meg cirka 200 kroner, men hvis kravet var at komplimentene skulle være spontane og ektefølte, er jeg femdeles like rik (eller fattig, om du vil).

*

Sommerfest i FD feires med sammen med Forsvarsstaben og Statsministerens kontor fordi vi er samlokaliserte. Det synes vi er veldig hyggelig. Jo flere, jo bedre.

Det krydde av hyggelige folk. Og til dere som kom bort til meg og sa at dere liker bloggen min: Dere aner virkelig ikke hvor glad jeg ble (legg meg til på FB, da vel!). Hvor glad jeg fremdeles er! Tusen takk!

Og til dere som fikk meg til å love at jeg ikke skulle referere noe av det vi snakket om i denne bloggen: Selvsagt gjør jeg ikke det! Det sparer jeg til boken min. (Mohahahahaha)

*

Vi spiser reker og ispinner og drikker vin og Farris, på sommerfestene våre. For min del blir det ispinne og Farris, ettersom jeg ikke tåler reker og brød og ikke drikker alkohol.

Det med at jeg ikke drikker alkohol, er de nok noen som er sterkt tvilende til.

Jeg ble nemlig budt opp til dans. Sånn pardans.

Jeg anser meg nokså god til å danse. Så lenge jeg kan danse for meg selv. "Dans som om ingen ser deg," ikke sant? Der har du meg. Men når jeg må forholde meg til noen - som å HOLDE meg FAST i noen. Som attpå til skal FØRE. Da blir det krøll.

*

Han må ha følt det som å dra rundt på et lik med spasmer. Og selv om jeg hadde avtrykk av skoen hans på foten min, var det ikke han som tråkket meg på tærne, det var jeg som la foten min under hans. Jeg var håpløs.

- Kan jeg foreslå et kurs, sa han vennlig da lidelsen var over.

Men det finnes ikke et dansekurs i verden som hjelper på problemet mitt. For problemet er ikke rytme eller steg. Jeg lar meg rett og slett ikke føre.

Jeg er ikke så god til å ta bilder heller. Her var fjorden full av seilbåter under fullmånen. Færder'n og fullmånen, tenkte jeg å kalle bildet, men det ser jo ut som en dårlig akvarell

En dårlig dag på jobben

Det var ikke meg som hadde en dårlig dag på jobben. Det var spydkaster Andreas Thorkildsen. Han sa det selv.

Dagbladets fotograf fanget Thorkildsens reaksjon godt, selv bakfra

Jeg synes han kastet kjempefint, la det være sagt, men av kommentarene og av ansiktsuttrykket til Thorkildsen, skjønte jeg jo at det ikke hadde gått strålende.

- Hva var det som skjedde? spurte NRK-reporteren som skal ha skryt for at hun ikke lurte på hvordan han følte det (mulig hun spurte om det også, jeg fulgte ikke så veldig godt med).

Thorkildsen svarte at det venstre benet ikke fungerte så godt, og at det høyre heller ikke fungerte så godt og jammen var det ikke ett eller annet med farten også. Selv jeg skjønner jo at det gikk til helvete.

Jeg mener - du trener kanskje et helt år (eller fire, hvis det er snakk om OL eller VM) - også virker ikke bena som de skal den dagen det gjelder! Så inn i gamperæva forbaska ergerlig!

Vi kontorrotter kan bare klappe igjen når det gjelder å ha dårlige dager på jobb. Det er nesten ikke noe vi kan gjøre for å matche to tunge ben og dårlig fart når det virkelig gjelder. (Heldigvis. Bank i bordet. Og alle andre besvergelser jeg vet om.)

Jeg har skjønt at toppidrett er nådeløst. Likevel angrer jeg på at jeg ikke satset mer på min karrière som friidrettsatlet. Jeg var så nære. Jeg løp fort, hoppet høyt og langt og kunne sikkert blitt en habil kulekaster eller diskoskaster på mine eldre dager.

Toppidrettsutøvere har mange fordeler. Ikke minst ser de innmari bra ut, og de sitter nok ikke og lurer på hvordan de skal bli kvitt isen de spise i fjor og året før det.

Selv HMS-reglene blir tatt alvorlig der toppidrettsutøvere ferdes - og det er ofte et kvalitetstegn. Noter deg det. Etter at Thorkildsen og kollegene hans hadde kastet spydene sine, ble spydene kjørt tilbake til standplass på små, elektriske vogner. Trygghet for alle.

HMS eller latskap. Noen ganger går det ut på ett.

Det er dessuten svært sjelden at noen blir truffet av et spyd ute på gressplenen, men det har skjedd.

VG har nyttig nok laget en oversikt du kan lese her. Hvis du vil. Men det vil du egentlig ikke. Hvis du tenker deg om. (Spyd. Inn i menneskekropper. Skjerp deg, din ekling.)

Toppidrettsutøvere har dessuten (dette har jeg bare hørt) enorme team rundt seg som følger deres minste vink. "Hent ditt", "Gi meg datt" - og sånt kunne jeg lett blitt vant til. Jeg tror faktisk jeg hadde kledd det.

Men alt pynter en gammal bombeflyvertinne.

- Jævla fitte, sa han. Til meg.

Jeg er et fredelig vesen. Hvis alle hadde vært som meg, hadde verden vært et godt sted å være. Forutsatt at ingen hadde feilparkert. Og på et par andre områder oppført seg pent, men det trenger vi ikke rippe opp i nå.

I dag kjørte jeg hjem fra jobben. I et strålende humør. Jeg kom rett fra øvelse og går på vakt i morgen, to arbeidsoppgaver jeg setter høyt. Men på veien skjedde det noe. Jeg vet ikke hva. Det kan selvsagt ha vært en syklist, eller en annen som ikke tar hensyn til andres rettigheter og følelser.

*

Da jeg svingte ned i garasjen, var jeg småirritert.

Og tror du ikke det står en IDIOT akkurat der jeg må svinge for å komme meg inn på den trange plassen ved veggen? Jeg hadde litt uggen samvittighet fra før, for jeg kjørte min manns Jaguar (min Volvo er nesten tom for diesel, og jeg gidder ikke fylle) og som kjent har ikke dårlig samvittighet noen gang dempet et gryende raseri.

I det øyeblikket jeg så varebilen stå skråparkert inn mot parkering forbudtskiltet, la jeg meg på hornet. Og ble litt overrasket over hvor høy lyden ble her nede i betongkjelleren.

Da jeg likevel greide å snirkle meg forbi den frekke feilparkereren, la jeg meg for sikkerhets skyld på hornet igjen. Bare som for å si at "det var jaggu faen ikke din skyld at dette gikk bra".

I bakspeilet så jeg en fyr komme ut av sykkelboden der også ventilasjonsanlegget befinner seg.

Han viste meg finger'n og ropte "jævla fitte".

Hvis jeg hadde vært medlem av Nato, hadde dette vært en klar artikkel V-sak. I stedet måtte jeg klare meg selv. Og heldigvis var jeg allerede klar.

*

Jeg går normalt ikke med sort drakt og hvit bluse på jobb. Høye hæler går jeg nesten alltid med, men i dag var jeg utstyrt med det ultimate power suit-antrekket. Det sammen med et ansiktsuttrykk som kunne skremt Belzebub og bestemora hans i åpnet lende, gjorde inntrykk på en puslete polakk.

Jeg var rasende. Jeg var helt hvit av raseri i hodet og skremmende rolig.

Han gikk opp i rett. Jeg gikk helt opp i ansiktet hans mens jeg sa "HVA. VAR. DET. DU. KALTE. MEG?"

- Æh. I just. Fikser ... vedlikeholder ... here.
- Neste gang jeg parkerer her, står du et annet sted. Er det forstått?
- Jeg bare fikser ...
- Jeg gir BLANKE FAEN (og her var jeg helt oppe i ansiktet hans) i hva du gjør hvor. Faktisk gir jeg BLANKE FAEN i HELE DEG. Du har å være så FORBANNA langt vekk når jeg kommer og parkerer her neste gang. ER DET FORSTÅTT!?
- Yes. Jeg er sorry.
- Du er sorry ... hva?
- Madame.
- Fint.

Det er mulig jeg har sett litt for mange filmer.

Det er også mulig at jeg finner alle dekkene oppskåret i morgen, men DA er diplomatiet over.

Nice cop

Bad cop

Nedtelling

Jeg er 45 år og 11 måneder. Det er med andre ord på tide å finne ut hva jeg skal få til bursdagen min den 4. juli. Jepp. Jeg er born on the 4th of July. I Norge, nærmere bestemt Horten.

Som kjent er jeg beskjeden. I alle fall på andres vegne. Alt jeg krever er at det ikke skal bli flaut for giveren. Det ville være synd. Derfor er kjedebutikker og billig juggel ut. Det er heller ikke alltid at tanken teller.

Eller - det er klart den gjør det - men den skal jo også være god, og det er ikke sikkert våre standarder er like høye. Kanskje dine er høyere enn mine, og da blir det jo flaut for meg. Det er heller ikke bra.

Det materielle skal nok ordne seg. Spesielt fordi jeg stort sett har det jeg trenger på det området.

I år (altså om en måned) vil jeg ha mer av følgende

- latterkuler
- iskuler
- armkroker
- flørting
- klining
- lidenskap
- dårlige (og gode) vitser
- skryt og juging
- turer hånd i hånd
- turer med bånd (hundebånd)
- telefoner til London (skravling med min eldste sønn)
- skravling over middagsbordet med min yngste sønn
- sørgelige kinofilmer
- morsomme kinofilmer
- tv-serier jeg kan se i løpet av en helg
- treningslyst
- fint vær
- lyn og torden
- dype samtaler
- løsning av verdensproblemer
- reising til steder med fine hoteller og med butikker der de tar kort (ok, den var kanskje litt materiell)
- gode bøker
- tid til skriving
- tid til venner
- tid til bare meg

Men jeg er urealistisk nå, jeg vet det. Jeg tror ikke på julenissen heller, liksom.

Så hvis det er enklere, så tar jeg hva som helst fra Ole Lynggaard:

Supperåd

I dag er Norges nasjonalkokke 90 år. På vegne av min mormor må jeg lojalt følge opp med å si "pføy". Min store helt og forbilde: Mor (mormor på 94) har kun iskald forakt til overs for jentungen på 90, fru Ingrid Espelid Hovig, hennes persillekvast, hennes koketteri, juks og fanteri, og hvis jeg hadde minnet henne på jubileet, er jeg redd hun ikke hadde overlevd dagen.

Det var ikke lett, men jeg fant et ganske lite flatterende bilde (fra Dagbladet)

Skjønt, mor har sikkert fått det med seg. Hun skummer jo nettavisene ved hjelp av iPaden sin og var både skuffet og irritert over norsk sykehusvesen da hun fant ut at de ikke umiddelbart kunne koble padda opp til trådløst nettverk. Jeg er sikker på at hun hadde foretrukket bredbånd før oksygentilførsel da hun ble lagt inn sist fredag.

Siden jeg var jentunge har jeg hørt hissige snøft hver gang fru Hovig var på TV. I begynnelsen skjønte jeg ikke sammenhengen, for det ble ikke sagt noen ting. Små barn skulle ikke bli påvirket, de skulle få mene hva de ville på eget grunnlag.

Men alle vet jo at det ikke er sånn det fungerer. Etter en liten stund skjønte jeg at når min mormor eller andre kvinner i familien snøftet eller nynnet litt i fistel, var det på tiden å søke dekning eller få med seg fader'n og gå en tur. Litt intens nynning får fremdeles skuldrene mine til å få muskelknuter på få sekunder.

Men det har sikkert kommet noe godt ut av dette også. Jeg liker for eksempel ikke persille. Og det er bra, for persille er en helt unødvendig kvast som aldri burde vært funnet opp.

Det eneste man kan bruke persille til, er å få bort hvitløksånde.

Men HØR HER.

Hvis du ikke vil ha hvitløksånde, SÅ IKKE SPIS HVITLØK, DA VEL. Litt viljestyrke må du da vel greie å skaffe deg?

Det er jo omtrent som å spise mat for å spy den opp igjen. Og det er en sykdom, som er svært alvorlig.

Kanskje bruker man persille i fersk suppe. Det aner jeg ikke, for jeg spiser ikke mat som egentlig burde vært drukket.

Der er min mormor og jeg uenige. Hun er glad i suppe, og i dag fikk jeg en leksjon i hvordan jeg skulle lage den.

- Hvorfor liker du ikke Ingrid Espelid Hovig? spurte jeg.
- Fordi jeg er bedre enn henne til å lage mat, sa hun.

Selvsagt er hun det, og selvsagt kan man si sånt uten blygsel når man er 94 år. Man burde faktisk si sånt uansett hvor gammel man er. Jeg er forresten ganske flink til å brette plastposer. Bare så det er sagt. Og håndklær. Der er jeg helt rå.

- Du skulle sett henne lage fersk suppe! Ha! Hun kokte kål og gulrøtter HELE i kraften! sa hun.
- Og det skal man ikke?
- Nei, det må du love meg at du aldri gjør.

Det kunne jeg love uten jugekors. Jeg kommer aldri til å lage suppe. Ikke om det smalt.

- Så ... jeg skal kutte opp grønnsakene før jeg legger dem i kraften?
- Ja, hvis ikke får jo ikke grønnsakene kjøttsmak! Grønnsakene må jo ha kjøttsmak! Lov meg at du husker det.

Jeg lovet igjen.

Og så sa jeg at jeg ikke fattet at hu derre TV-kokka kunne gjøre en sånn tabbe.

Vi la på i rørende enighet.

Bustete hår og ingen BH

I går ble min mor 70 år. Det var stor feiring og snitter til alle. På vei i bilen slo det meg at jeg burde ha forberedt en tale, men siden en tale tross alt krever mer forberedelse enn én time bak rattet, droppet jeg det.

To timer senere så jeg likevel til min store overraskelse at hånden min tok en kniv og dæljet til et krystallglass. Plutselig hadde jeg glemt alt jeg hadde lært om forberedelser. Og - skulle det vise seg - alt jeg hadde lært om å rette budskap inn mot målgrupper.

*

La meg først beskrive målgruppen.

Foruten min sønn - den yngste i selskapet - var min bror og min tante til stede. Min far var naturligvis også der. Min mormor var dypt savnet, men hun ligger dessverre ennå på sykehuset (til sin store ergrelse, for hun er den siste som går glipp av en fest).

De andre var venner av mine foreldre, noe som vil si den gamle syklubben med partnere (hvis de damene i syklubben noen gang har sydd et sting, så vær så snill og vis meg det) pluss noen andre par i alderen 60-70 år som har kommet til i løpet av de siste 30 årene.

Det var med andre ord ingen grunn til at jeg skulle snakke om at jeg ikke hadde BH under kjolen, men ved en inkurie, har store deler av talen min handlet om nettopp det. Dette har kommet til meg etter hvert som jeg har rekonstruert den. Bit for pinlig bit.

*

Hvis jeg kan få forklare.

Det jeg hadde tenkt å si (i den grad jeg hadde tenkt) var at jeg egentlig skulle hatt på meg en annen kjole, men at jeg valgte en denne, fordi den opprinnelige var så lik en min mor hadde på 70-tallet, og det er et poeng for meg å ikke likne så innmari på henne.

Så hadde jeg liksom tenkt å gjøre et poeng ut av at jeg ikke kunne løpe fra genene mine og at jeg i bunn og grunn var nokså - faktisk veldig - fornøyd med jobben mine foreldre hadde gjort.

Jeg hadde også tenkt å ta med en setning om at min mor tvang meg til å gå med BH med innlegg da jeg ble konfirmert fordi hun mente jeg var for flat (og der kom BH'en inn) pluss at (og dette var litt vesentlig) at min trang til å shoppe (særlig sko) kom av at jeg ikke fikk Isba-støvler slik alle vennene mine fikk, men en KOPI. Noe som en hver psykolog kan forklare i søvne at er grunnen til at jeg har over 400 par sko og et antrekk som passer til hvert par.

Disse vesentlige poengene forsvant dessverre. Og de var vesentlige for å forstå sammenhengen.

*

I stedet ble jeg stående med den ene armen (gudskjelov hårløs armhule) opp som en annen ungkommunist og rope "Ekte 68'ere brenner sine BH'er!" mens jeg etterpå mumlende forklarte at jeg var født i 1968, at BH'en min lå i bilen og at jeg ikke hadde fått på meg denne jævla trange kjolen hvis jeg måtte ha BH under.

Jeg snakket også litt om håret mitt, for rett før vi satte oss til bords tok min far et bilde av meg, og siden han har en tendens til å vise frem alle bildene han tar på den 50 tommers TV'n sin MED EN GANG bildet er tatt, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å gre meg. (Jeg kom rett fra hytta, det er min unnskyldning.)

Som en forklaring på mitt bustete oppsyn påsto jeg at det var overlagt og et bevis på mitt noe forsinkede ungdomsopprør. Jeg viste til mine foreldres evige gnaging over mine ulike frisyrer, og sa at jeg med vilje hadde latt være å gre håret.

Bildet er tatt før talen. Jubilanten til venstre. Bustebartepinn til høyre.

Jeg kunne lett se at det ikke var en kjeft som trodde meg. Selv de to bikkjene som var til stede ble så flaue at over min åpenbare løgn at de gikk ut på verandaen for å snuse hverandre bak i fred og ro.

*

Jeg lover på tro og ære at jeg skal sette meg ned i morgen og skrive talen til min far som blir 70 i februar.

Den skal handle om skigåing og norrøne diktere. Det bør være trygge tema.

Etter det skal jeg bestille en time hos byens beste psykolog til min traumatiserte sønn. Han viser ingen tegn til psykose nå, men det tror jeg er et fryktelig dårlig varsel.

Jeg tok flere av gjestene i å se på utsikten mens jeg snakket

Vi i renovasjonsbransjen

Det luktet brent i hytta. Jeg hadde akkurat grillet en flue med en elektrisk tennisracket, og jeg dreper digre edderkopper uten å forbrenne en kalori. Daglig. Jeg har blitt hardbarket. Jeg har endret meg kraftig etter å ha levd i ett med naturen (så og si) i flere helger på rad denne våren.

I går holdt bikkja på å gå med i dragsuget da jeg forgiftet ugress med Roundup.

Det dumme dyret gikk bak meg og rullet seg fornøyd i guffa jeg sprayet på de grønne vekstene som har tvunget seg opp fra sprekkene i betongterrassen helt til jeg lurte på hva de fornøyde snøftene var.

* 

Prosessen fra happy puppy til miserabelt vått bikkeskinn var raskere enn øyet kunne se. I alle fall hans øye. Han ante ikke hva som traff ham før det iskalde vannet fra hageslangen kom i kontakt med en heller følsom del av kroppen.

Jeg kunne selvsagt tatt ham med inn på badet og dusjet ham i passe varmt vann og massert ham med myke badehåndklær som kom myke og varme rett fra tørketrommelen, men det hadde ødelagt det imaget jeg prøvde å legge opp til innledningsvis. "I ett med naturen" - remember?

Full av selvmedlidenhet

Jeg vil ikke si at jeg er i drapsbransjen. Det er så belastende. (Og kriminelt.) Jeg vil heller si at jeg er i renovasjonsbransjen.

*

I tråd med dette, dro min yngste sønn og jeg til nærmeste avfallstasjon med bilen full av dritt. Blant annet en gressklipper jeg har hatet siden vi overtok denne hytta, og som min mann har elsket siden han ble født. De er omtrent like gamle.

Jeg trodde vi var enige om at den endelig skulle få hvile, men det var vi visst ikke, så det ble et lite munnhuggeri i det vi skulle dra, men underlig nok vant jeg den runden uten å ta til tårene, men jeg var fullt forberedt på å dra det kortet.

Jeg tapte imidlertid slaget om den gamle påhengsmotoren ("Jeg vil ha noe å mekke på!" "Seriøst? Du har jo knapt tid til å gå på do! Dessuten kan du jo mekke på den jævla bilen din hvis du har tid til overs!!!"), men den skal jeg nok greie neste gang. Det er mer plass på dynga.

*

For å få med meg en som kunne bære alt søppelet, var dealen at min sønn skulle få kjøre (min mann måtte tilbake til Oslo).

Min (vår) sønn er 16 år og har alle kurs og papirer i orden. Og en mor som har gruet seg til dette øyeblikket siden han ble født.

Full av selvsikkerhet

Men det gikk helt strålende. Det eneste jeg stusset på var hva jeg skulle gjøre med ungen da jeg så dette skiltet:

"Barn skal sitte i bilen"?  Kødder du?

Litt av poenget var jo at han skulle bære, liksom.

*

Siden det gikk så fint å kjøre til søppeldynga, ba jeg sjåføren kjøre meg til nærmeste hagesenter.

Men først stoppet vi på Kiwi for å kjøpe melk. Vi pleier å kjøpe Q-meierienes blå type, men det kan virke som Kiwi ikke vil at den skal være så tilgjengelig:

Man må være ekstra lett for å få tak i en liter ekstra lett

På hagesenteret kjøpte jeg mer jord til rosene mine, for vi i renovasjonsbransjen liker best å ha kontroll på når ting skal dø. Og rosene skal leve minst ut juli. Minst.

En baby! Det ble en pike!

Hvis ikke, knerter jeg dem selv.