Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 8. juli 2014

Min hjertesak

Er du en av dem som ville takket nei til et nytt hjerte eller en lunge hvis du hadde trengt det? Jeg tipper nei. Men jeg håper selvsagt at du slipper å komme i den situasjonen.

Etter hvert som legene blir flinkere og flinkere, blir det flere og flere som får tilbud om et nytt organ. Eller det vil si - hvis det hadde vært tilgang på nye organer. For det er det ikke alltid at det er.

Pårørende er usikre på om deres kjære ville sagt ja til organdonasjon, og da velger de ofte å si nei. Ingen kan lastes for det. Det er en stor beslutning å ta i et allerede forferdelig øyeblikk.

Derfor er det viktig å ha snakket om dette på forhånd.

*

Så: Ville du sagt nei til en ny lunge hvis du hadde trengt det? Ikke? Da mener jeg at du heller ikke kan si nei til å gi den fra deg hvis du ikke skulle trenge den selv mer. Altså bør du si ja til organdonasjon.

Ville du sagt nei til at barnet ditt skulle fått et nytt hjerte? Ikke? Svaret blir det samme her. Liv og død er alvorlige greier. Særlig død.

*

Jeg har en hjertesak. En hjertesak, nemlig. Og det er et donasjonsregister. I mitt hode er det meningsløst at noe så tidskritisk som organdonasjon skal være opp til sørgende pårørende å avgjøre.



Jeg har selvsagt informert mine pårørende om at alt i min kropp kan benyttes (jeg vil spesielt anbefale leveren, den er veldig pent brukt) men husker de det når de står der og griner? Det stoler ikke jeg på.

Derfor hadde jeg satt pris på et register. Et register der helsepersonell kunne slått opp og sett at Birgitte, ja - hun har sagt ja til donasjon av alt mulig. Sett i gang!

Ideen er helt gratis. Den er sikkert ikke ny engang, men det betyr jo ikke at den ikke er god.

mandag 7. juli 2014

Fotomodell med pels

Jeg har fått fotoapparat. Det er antakelig fordi jeg har kommet gråtende hjem fra jobben annenhver dag etter mobbingen jeg har vært utsatt for når jeg for ørtende gang ikke har greid å ta et bilde av en som står på en talerstol og holder en tale eller en som står og hilser på en annen (se nederst i innlegget).

Det er ikke så lett som man skulle tro, argumenterer jeg og får bare hånlatter tilbake. Jeg er avdelingens hakkekylling. Stakkars meg.

*

Men nå mener noen altså at det skal bli en slutt på moroa på min bekostning. Det kan hende noen er litt optimistiske der.

I dag har jeg lest bruksanvisningen på mitt nye Panasonic Lumix GM. Etterpå måtte jeg hvile litt. Så forbannet jeg mangelen på fotomodeller i min nærhet. Ikke bare var jeg hjemme alene, men det var også knyttet betingelser til gaven: jeg får ikke lov til å ta bilde av giveren.

*

Derfor måtte jeg bruke bikkja. Han var bare delvis glad for det:

- Whiskey? Kan du stå stille? Jeg skal ta bilder av deg.

Voffor det?
 - Fordi jeg må trene meg på å ta bilder.

What's in it for me, lissom?
 - Du får en fornøyd Birgitte ..?

Jeg smiler. Ser du det?
 - Nei. Ikke egentlig.
Jeg er leiiiiiiiiii!
 - Jeg har tatt FIRE bilder! Du kan ikke være lei enda!

Jeg er lei meg. 

Se så lei meg jeg kan være.
 - Din dust.
Hvis du kaller meg dust, gidder jeg ikke se i kameraet engang.
 - Hvis du ser i kameraet, skal du få noe godt.

Hæ? Hva da?
 - Noe du liker.
Noe som begynner på "t"?
 - Vet ikke? Kan du stave?

Ja. "Teit" begynner på t, og du er skikkelig teit.
- Unnskyld. Jeg mente "tyggepinne". Er vi venner igjen?

Hvis jeg får en tyggepinne.
- Da må du sitte pent.

Ikke no' problem!
- Også må du ligge ... og rulle!

Drit og dra, kjerring!


*

PS Selv om bildene over har forbedringspotensial, er de betydelig bedre enn det jeg kom hjem med da jeg hadde vært i Sverige og tatt bilde av svensk og daværende norsk forsvarsminister:


søndag 6. juli 2014

- Ta deg en bolle, Gud!

Enkelte har etterspurt en beskrivelse av gavedrysset jeg ble utsatt for da jeg hadde bursdag den 4. juli. Det vil ikke bli offentliggjort.

Jeg fikk så mye fint at Universet - eller muligens Luther? - mente jeg trengte en lærepenge, og hvis jeg begynner å skryte av det her, er jeg redd for å få et lyn i baken.

Har du sett værmeldingen? Det er veldig sannsynlig.

Ikke akkurat sånn

Lærepengen eller avlaten - hvis vi nå mener at det er Luther som står bak dette - ga meg, var en solid og avansert form for hodepine - ett hakk over migrene på skalaen - som heldigvis bare kommer et par ganger i året for min del.

Jeg og hodepinen har gått mange runder i ringen de siste 36 timene, og i en av pausene oppdaget jeg at jeg hadde endret utseende fullstendig!

Jeg var nesten akkurat lik Zoe Wanamaker da hun spilte i Harry Potter:

Jeg hadde litt mer hår og litt smalere øyne

Det var så skremmende at jeg spurte Gud om det ville hjelpe å donere det ene gavekortet til Amnesty eller noe. Gud antydet at jeg kunne prøve, men at svaret kanskje ikke ville komme før i mitt neste liv.

Jeg ba Gud ta seg en bolle. Gud foreslo at jeg skulle ta en stikkpille.

lørdag 5. juli 2014

Tilfeldig ondskap

Velger man sin egen skjebne? Det er det første eksistensielle spørsmålet jeg ble nødt til å stille meg ved inngangen til mitt 47. år.

Foranledningen bar preg av fred og ingen fare. Det var sommervarme i luften, de lyse gardinene på sommerhyttekjøkkenet blafret så vidt i vinden og jeg hørte en lav summing et sted ikke så langt unna.

Idyll

- Hva er den lyden, gaulet jeg ut til min mann som satt i stuen.

- Vet ikke, svarte han uinteressert.

- Den kommer fra kjøkkenviften, sa jeg.

- Jasså, sa han.

- Men hva KAN det være? insisterte jeg, og forbannet at jeg ikke fremdeles hadde bursdag, for da kunne jeg sagt "du må være interessert i det jeg sier, for jeg har bursdag". Det virket i hele går, og det var så fint.

- Hvis det er en lyd i viften, så sett den på, da vel! sa han.

Akkurat som det å lage en høyere lyd skulle løse problemet.

For å si det forsiktig: Det løste ikke problemet.

*

Da jeg skrudde kjøkkenviften på maks, fløy nemlig brorparten av et vepsebol og dets innbyggere ut av veggen, og jeg var på et blunk gått fra å være en godmodig "live and let live", middelaldrende, ferierende kjerring til å bli essensen av ondskap. I alle fall i fasettøynene til noen hundre veps.

Vi gikk ut for å se på skadene.

Ventil med rester av vepsebol (og en stang til parabolen foran)

- Oj. Vepsebolet har ødelagt ventilen, sa min mann.

- Oj. Ventilen har fungert som en eggedeler på vepsebolet, sa jeg.

*

Uansett hvordan man snur og vender på denne morgenen, er jeg den onde. Jeg kan ikke skylde på noen. Ikke bare er jeg blitt voksen - over halvveis til 90 som en jævel påpekte i går - men hvis ikke menneskene snart begynner å ta ansvar for egne handlinger, tror jeg vi er fortapte.

Flere må si "det er mitt bord!" og "ansvaret stopper her" selv om det kanskje teoretisk var sånn at det var mulig å skylde på noen. Jeg kunne for eksempel sagt at det var min mann som ba meg om å skru på viften, men det blir for dumt.

*

Det var jeg som tok valget - men kunne jeg valgt annerledes? Var det der og da en grunn til å ta et annet valg? Var det noen faktorer jeg burde vært oppmerksom på og som burde fortalt meg at jeg var i ferd med å bli ond? Eller er det forskjell på å gjøre en ond handling og å være ond? La oss inderlig håpe det.

Det er så hjertet ditt blør for de små, ikke sant? Nei?

Uansett. Det var min handling som gjorde at området rundt her nå er befolket med illsinte og fortvilede, hjemløse veps, og at vi har en ventil som står på halv tolv fordi min mann har dunket til den med et kosteskaft.

Akkurat det ansvaret må han ta.

torsdag 3. juli 2014

Årsrapport

Birgitte Frisch - også i år kalt "objektet" er også i år ett år eldre enn i fjor, selv om det ikke ser sånn ut. I dag er hun 45 år, i morgen er hun 46 år.

I dag ser hun ut som hun er 106 år, og i morgen er det bare fantasien og evnen til å tenke i store tall som setter grenser.

*

Hun er imidlertid blitt klokere. Og mer empatisk. Hun har gått på et par smeller. Rent faktisk.

Det medførte en tur til optiker Krogh og en regning på en del tusen, men brilleparken er utvidet til fem par, og det synes objektet innerst inne er nokså kult. Vi minner om at objektet også synes det var kult å få regulering og briller på samme dag som tenåring, så objektets definisjon av hva som er kult skiller seg vesentlig fra hva andres oppfatning av hva som er innenfor og hva som er langt utenfor.

Objektets solbriller fortjener et eget kapittel i denne årsmeldingen, men ettersom revisor ikke har klart å bringe på det rene om det er et myndighetskrav å rapportere om utenomjordisk aktivitet, får det holde med et bilde som sier mer enn tusen ord.



Objektets markedsverdi fortsetter å synke. Etter press har objektet blitt tvunget til å innrømme at hun aktivt har oppsøkt byggeplasser i håp om å bli plystret etter, men folk plystrer visst ikke lenger.

Hun har til og med oppsøkt byggeplasser iført kort kjole, men sist gang hun gjorde det, kom en av arbeiderne løpende etter henne med en sort plastsekk og tilbud om å forlenge skjørtekanten med plast og gaffatape, så det kommer objektet ikke til å gjøre igjen.

Dagen etter fikk den arbeidsplassen et overraskende besøk av arbeidstilsynet.

*

Ikke uventet er det heller ikke i år registrert kundetilfredshet. Revisor var helt sikker på at den var forsøkt målt, men papirene må ha blitt borte ved en inkurie. Et annet alternativ er at den var så liten at den ikke var målbar.

Objektets åpenhet har holdt seg stabilt svært høy i perioden, med unntak av at hun ikke lenger får legge ut bilder av sin mann - særlig ikke når han sover. Hun får heller ikke fortelle hvilke lyder han lager når han sover. Dette synes objektet er sterkt urettferdig, og hun søker daglig å omgå regelverket.

Hun var i ferd med utarbeide en klage til menneskerettighetsdomstolen i Haag og til UN Women, inntil hun forsto at begge disse institusjonene hadde et par andre og viktigere ting å ta seg av. Faktisk er møtet med UN Women og Zainab Bangura det viktigste som har skjedd henne i perioden. Man kan godt kalle det en oppvåkning.

*

Objektet blir enkelte ganger belønnet for sin ærlighet, og oppfordrer derfor alle andre til å gjøre det samme. Altså være ærlige. Etter en tur til Uniten nylig der hun gikk aldeles amok med plastkort, gikk hun lydig på rød sone i tollen og tilsto sine synder.

Tolleren så på henne med medlidenhet, snakket lavt sammen og sa "du kan gå". Objektet trodde nesten ikke sine egne, enorme ører og ble bare stående og glo inntil budskapet ble gjentatt to ganger til. Da snublet objektet ut og så seg om etter skjult kamera.

Det kan fremdeles hende at det kommer på en TV-skjerm nær deg i nær fremtid.

*

Objektet har blitt tøffere i løpet av året. Man skulle nesten ikke trodd det var mulig, og mange ville kanskje mene at det grenser til idioti, men dem om det. Objektet har forbedret livene til opptil flere medmennesker ved å lede dem inn på den smale vei og dessuten tatt grep om eget liv ved å for eksempel kun shoppe det som strengt tatt er nødvendig.

Noen vil sterkt motsette seg den siste påstanden, men revisor vil med påholden penn og armen vrengt bak ryggen, minne om at dette er et offisielt, revidert dokument og be dem ta rennafart og holde kjeften sin.

*

For likevel å gi et eksempel på at shoppingtendensen har tatt et steg tilbake fra i fjor, vi vi her beskrive en fersk hendelse fra et prøverom i det fasjonable Bloomingdale's i New York for bare en liten uke siden:

Objektets private og designerte shoppingassistent, Amanda, hadde svettet seg gjennom et lite tonn med klær fra Ralph Lauren da objektet endelig sa "Yes, please, den buksen der og et utvalg av de genserene i ulike farger kan kanskje være aktuelle".

Amanda var fra seg av lykke, spesielt siden objektet allerede bar på poser fra eksklusive merker og dermed enten ga uttrykk for å ha innmari mye penger eller å være raka fant. Amanda håpet åpenbart på det første.

*

Da objektet fikk på seg buksen og så at hun enten var utsatt for et trollspeil eller hadde gått ned fem kilo siden siste titt i speilet, ble hun så fornøyd at hun ropte på Amanda for å få ros. Og Amanda var ikke den som sparte på rosen.

Tvert om. Amanda ga tydelig uttrykk for at det i hele Bloomingdale's levetid ALDRI hadde vært NOEN som hadde kledd en bukse så godt som objektet. Amanda ropte til og med på kollegene sine og minst tre av dem sto og ojet seg over den lange, slanke modellen fra Norge som sto foran trollspeilet.

Helt til modellen snudde seg og fikk se seg selv bakfra.

Buksen, som var av lin, var nemlig av svært tynn lin. Og tynn lin har det med å være en smule gjennomsiktig. Og selv om objektet ikke har mange regler i livet sitt, har hun én regel hun ALDRI fraviker (i perioden): Hvis den føflekken som ser ut som Australia inkludert New Zealand på høyre rumpehalvdel synes gjennom klærne, så ikke kjøp dem.

*

Dermed ble det ingen provisjon på Amanda, og objektet ble så forvirret over alt oppstusset at hun gikk og kjøpte et par sko i stedet.

Da hun betalte og skoselgeren sa "You know ... Tyra Banks has the same pair of shoes ..." kjente objektet at planetene sto på linje igjen, og hun følte seg i så stor grad i vater at selv en taxitur til flyplassen med Speedy Gonzales på syre ikke tok fra henne roen. Men hun tipset ham ikke. Det fikk være grenser. "Jeg reiser på statens regning," sa hun surt. "Besides - you nearly had me killed, din jævla vattnisse!"

Objektet sine


Tyra sine

Når det gjelder banning har objektet faktisk blitt litt bedre siden forrige periode. Årsaken er ukjent.

*

Objektet forurenser ikke det ytre miljø, men har en tendens til å å forurense det indre miljø, da med tanke på lyd. Dersom noen har noe å utsette på lukt eller andre forurensende faktorer kan de sende et postkort til følgende adresse: (husk å skrive noe lurt her, Sintef, eller noe).

*

Objektet har ikke oppfylt ett eneste av forrige periodes mål og anses dermed ikke for særlig vellykket. Objektet anbefales igjen å ta reven i et annet segl hvis det er det som skal til. Revisor gir faen, for å være ærlig.

onsdag 2. juli 2014

En hestehale er en hestehale er en hestehale

Du går kanskje rundt og tror at du vet det som er å vite om de viktige tingene i livet, og om de ikke så viktige tingene i livet, men plutselig blir du oppmerksom på noe som er så lite viktig og så uforståelig at du begynner å lure på om du er stokk dum også når det gjelder de viktige tingene i livet.

Kjenner du følelsen? Ikke? Heldig for deg i så fall, men jeg tror deg ikke.

For min del kom følelsen av å være helt idiot da jeg leste om bryllupet til it-jenta Olivia Palermo.

Jeg aner ikke hvorfor Olivia Palermo er kjent, men hun er innmari pen og har kjempegod smak. Jeg har aldri sett et bilde av henne der hun har på seg noe jeg ikke ville hatt. Hvis jeg hadde vært ung og tynn, that is.

Sist lørdag giftet hun seg i New York med modellkjæresten sin. Han hadde hvit dress (som med fordel kunne ha vært litt mer romslig rundt underlivet, mener nå jeg) og hun hadde langermet kashmirgenser, hvit shorts og tyllskjørt.

Jeg gjentar: Genser og shorts.

Bildene er hentet fra Google
Jeg var i New York den lørdagen. Dette sier jeg ikke fordi jeg er sur fordi jeg ikke ble invitert, nei da.

Jeg sier det bare fordi jeg vet akkurat hvor varmt det var og fordi jeg er ekstra imponert over at det er mulig å ikke se ut som en bortrent, klissete iskrem selv om man har på seg bikini og sitter under et skyggefullt tre med tre elektriske vifter rettet mot seg.

Kashmirgenser? Hvilket utenomjordisk menneske greier å se kjølig og vakker ut i kashmir???

Hun så helt smashing ut.

Men. Så var det håret. For: Håret var satt opp i "EN FREMTVUNGET HESTEHALE".

HVA FAEN ER EN FREMTVUNGET HESTEHALE?????

Something old, something blue and something new (skoene er gamle)
I hele går morges prøvde jeg å tvinge frem hestehalen min. Nå hører det med til historien at jeg hadde misforstått litt. Hodet mitt hadde byttet om fremtvunget til fremprovosert, og jeg provoserte håret både med kam, hårspray og diverse fornærmelser. Resultatet var som forventet etter en slik behandling. Jeg så ut som jeg var fångad i en fiendtlig stormvind bakfra.

Og da jeg var ferdig med å krangle med hestehalen, var jeg klissvåt av svette. Men der tenker jeg at Olivia hadde en fordel, for hun hadde helt sikkert en frisør. Som antakelig ikke bannet. Olivia ser ut som hun bare har hørt pene ord og sett pene ting i hele sitt liv.

Det synes jeg er helt greit. Vi andre kan ta oss av virkeligheten.

tirsdag 1. juli 2014

Ikke bare døgnvill

Klokken var 3. Ikke 15. Den var 3. Jeg kunne ha skyldt på døngvillhet, en det ville bare ha vært halve sannheten. Det var lyder utenfra som vekket meg, og de var ikke langt unna. Lenger får jeg ikke lov til å gå. Av ekteskapelige hensyn.

Jeg tok mobilen og svarte på et par mailer, sjekket Facebook (og i omvendt rekkefølge, da) og kom på at jeg hadde glemt å stille vekkeklokken.

Normalt står jeg opp 05.00 eller 05.40, men hallo! det er fire dager igjen til sommerferien og ingen trafikk. Hvilket jo som kjent har enorme konsekvenser for meg som bor på Majorstua og jobber på Akershus festning - en strekning jeg kan gå på en halvtime og som aldri ha tatt lenger tid enn tre kvarter å kjøre.

Jeg lurer på om ikke de 45 minuttene inkluderte to ulykker, men jeg er ikke helt sikker. Det kan ha vært én ulykke og en fredspris, og noen vil si at det var det samme, men sånt legger ikke jeg meg bort i.

Alt jeg vet er at en ulykke sjelden kommer alene, men nå snakker jeg HELT generelt.

Jeg stilte vekkeklokken på seks, og så sto jeg opp. Det kom nemlig rare lyder fra et av ungenes rom. Det knitret.

Det knitret i en potetgullpose, skulle det vise seg.

- Din fordømte idiot, smell igjen Mac'en, slutt og spis potetgull midt på natten og legg deg! sa jeg.

Ungen gliste fornøyd.

Jeg gikk på do.

Og innså at jeg hadde kalt et lett påvirkelig barnesinn for en fordømt idiot. Huff, da. Sånt burde man nok helt sikkert ikke gjøre.

Så etter å ha "been sitting down during the whole session" som jeg nylig så et skilt på en toalettdør oppfordre oss damer til å gjøre (!) vasket hender grundig med såpe og vann ("even if you are not an employee" som et annet skilt sa) og tørket dem godt med et rent håndkle (alt dette har de skilt for i USA, så dra dit hvis du skulle trenge et nytt kurs). Gikk jeg inn til ham igjen.

Jeg banket ikke, for jeg var redd han sov.

Det trengte jeg ikke ha vært.

Det tillitsfulle ansiktet var opplyst av lyset fra Mac'en. "Hva er det?" spurte ett av mine to håp for alderdommen.

Jeg røsket til meg Steve Jobs mesterverk og ba om unnskyldning for å ha kalt ham en fordømt idiot. "Du er ingen fordømt idiot, du er en jævla dust," sa jeg. "SLÅ AV LYSET OG LEGG DEG!"

Men lyset var jo ikke på. Det er sommernatt - det var lyst uansett. Det er juli, faktisk. Bursdagsmåneden min. Jeg er nødt til å være snill med folk, ellers får jeg ingen presanger.

Så jeg gikk inn igjen for å rette opp imaget mitt. Og der lå han med mobilen sin.

Drit i gavene. Jeg har egne penger. Og nå går jeg og legger meg igjen.