Ikke akkurat fotballfrue

- Jeg går på do før bronsefinalen, annonserte jeg.

Man skal si i fra hvor man går.

- Du har blitt et sånt fotballhue! sa min mann sjokkert.

Han lurte på om jeg skulle ha en øl. Det var ikke for å være snill. Han vet at jeg ikke drikker, dessuten vet han at det er gluten i nesten alt øl, og jeg tåler ikke gluten.

Han tåler ikke fotball.

Jeg er altså ingen fotballfrue. Og jeg er ikke fryktelig interessert i fotball heller. Men VM er tross alt ikke noe som skjer hvert år (eller?).

Jeg er litt stolt av å kunne være en del av fellesskapet som vet hvem van Persie og Robben og alle de andre er, og det er jo litt trist at ikke han jeg er gift med ikke aner hvem jeg snakker om.

Italia gikk dessverre ut ganske tidlig

- Er det noe som heter fotballenkemann? spurte han.

- Vet ikke, svarte jeg.

- Det er jo noe som heter fotballenke, sa han.

Jeg spurte om han var redd at jeg skulle dø av spenningen under kampen, men han sa at det ikke var det som var poenget.

- Poenget er at jeg må sitte her i ensomhet og lese boken min, sa han.

- Herregud! Er du sjalu på fotballinteressen min? spurte jeg.

Men det nektet han for.

- Nå ble det nesten mål, sa jeg for å virke inkluderende.

- Å, ja, sa han.

Jeg tenkte at han ikke virket særlig interessert, men at jeg skulle prøve igjen.

- Oj, oj, oj, oj! sa jeg. Liksom for å oppmuntre ham til å spørre hva som foregikk på skjermen nå.

- Hold opp og skrik! sa han og informerte meg om at ingen bryr seg om hvem som blir nummer tre i VM.

Jeg sa at dette var en spesiell kamp i og med at Brasil, som tross alt var en fotballnasjon av dimensjoner, var i ferd med å bli rundspilt for andre gang på et par dager.

Etter denne knusende replikken som jeg må si at jeg ble ganske imponert over selv, ble han sittende borte i kroken sin og spy ut tåpeligheter helt til jeg truet med å henge ham opp i et horn på veggen.

Skilpaddelegger

Jeg er en som biter tenna sammen. Det er kanskje ikke så lett å tro, men jeg er altså det. Inntil et visst punkt. Punktet kom i dag.

Siden jeg våknet opp mandag 30. juni og fant ut at leggene mine ikke egnet seg for offentlig beskuelse på grunn av utallige bitte små prikker som klødde noe inn i helvete, har jeg bitt tenna sammen og tenkt at alt går over. Andre har det verre, herregud, mange har ikke legger i det hele tatt!

Men i dag - etter atter en søvnløs natt og en bekreftet mistanke at de små prikkene begynner å spre seg opp forbi knærne - fikk jeg nok og dro på legevakten. I Tønsberg.

*

- Det er ventetid, sa damen mens jeg sto på ett ben og dro det andre diskret opp- og nedover det andre.

Jeg sa at jeg skjønte det utmerket godt, og at jeg i det hele tatt var litt usikker på om jeg var verdig en lege med mange års utdannelse. Kanskje det holder med en sykepleier? foreslo jeg. Eller en portør, hvis det skulle vise seg å være vanskelig med ferieavviklingen blant sykepleiere?

Men damen sa at jeg bare fikk sitte ned. Det ble min tur. I morgen, kanskje, men det kom til å skje.

Jeg satte meg lydig ned og begynte å studere omgivelsene.

*

Her er det man blir møtt med når man kommer til legevakten i Tønsberg:

Et slags trafikklyssystem

"Hvis du må vente, er det fordi andre trenger hjelpen raskere" står det nederst på skiltet.

*

Jeg så meg rundt. Det var folk med blodige bandasjer og hengende hoder så langt øyet rakk. Jeg antok at dette kunne bli en lang dag. I mellomtiden moret jeg meg med folk som ikke forsto disse enkle beskjedene:

Jeg traff på første forsøk. Antakelig fordi jeg ikke er så syk som de andre stakkarene.

Da jeg forsto at jeg satt og fniste av skikkelig syke mennesker, skammet jeg meg kjempemye. Veldig. Huff, som jeg skammet meg.

*

Karma tok grep og lot meg vente en hel time ekstra på grunn av dette, og det eneste jeg hadde å lese på var katalogen fra Biltema og denne brosjyren:

... som en eller annen sjuk jævel hadde lagt fra seg på et venterom der altså omtrent 50 prosent satt med et ben som trengte gips.

Til slutt ble det min tur. Jeg var den nest siste på venterommet (den siste var min mann som skulle kjøre meg hjem). Det viste seg at jeg bare skulle inn på et nytt venterom, men alt hjelper.

*

Inne på det nye venterommet, ble jeg sittende ved siden av en ung mann som snakket med kjæresten sin i en lånt telefon:

- Jeg kommer ikke hjem med en gang likevel, de tror jeg har fått blodpropp i leggen, så jeg skal på sykehuset, og jeg har ikke telefon, så du får ikke tak i meg. Denne telefonen har jeg bare lånt.

-----

- Nei, du trenger ikke komme.

---

Ja, jeg er helt sikker.

-----

- Jeg i deg også.

----

- Ja, jeg i deg også.

-----

- Ja! Jeg elsker deg også! Greit?

*

Hans elskede trodde han skulle dø, og jeg hadde lyst til å trøste og si at alt blir bra. "Jeg har hatt blodpropp i legger, bekken, mage og lunger - og se på meg! Jeg er et vandrende vrak, men jeg lever!" kunne jeg sagt, men man har jo en viss motstand mot å blande seg. Det vil si - jeg hadde kommet til å plumpe ut med det, hadde jeg ikke blitt ropt opp av legen.

*

Jeg ble umiddelbart sjarmert, men det var bare fordi legen sa navnet mitt korrekt. Når jeg er hos leger, pleier de alltid å rope meg opp som Birgitte Frisk, og det er så teit.

- Så hva kan jeg gjøre for deg? spurte han og avslørte at han var såpass nyutdannet at han ikke omtalte seg selv i flertall.

- Jeg er i ferd med å bli en skilpadde, svarte jeg og strakk frem leggen der huden etter min mening begynner å se ut som skilpaddeskall.

Jeg så at øynene hans søkte mot bokhyllen og bøkene om psykiatri, men det var for sent å lese det pensumet nå.

- Jasså, sa han. Litt forsiktig.

- Du trenger ikke være redd, skilpadder er langsomme, sa jeg.

Han smugkikket igjen mot bokhyllen, og jeg begynte å fortelle min tragiske historie om legger som klødde. Jeg brukte ord som "infernalsk", "innmari", "inn i hampen", "litt grusomt" og "noe inn i granskauen". Samt "våkenetter" (hvorfor er det bare småbarnsforeldre som får sympati når de forteller om det?).

- Du ser ikke ut som en skilpadde, sa han.

- Er det din medisinske diagnose? spurte jeg.

Han sa at det var det nærmeste han kom, og jeg var ganske fornøyd med det så lenge han kunne tilby meg en salve med kortison og et par piller med samme innhold.

- Reptilen, jeg mener resepten, er allerede sendt til apoteket. Lykke til, og du ser faktisk ikke ut som en skilpadde, sa han.

- Det sier du bare for å trøste, sa jeg.

*

På apoteket spurte damen om jeg hadde brukt kremen før.

Jeg sa at jeg ikke engang ante at den fantes, men at det ikke trengte å si noe verken om kremen eller om meg.

- Du må være forsiktig i solen, og du må spise godt når du tar tablettene, sa hun.

- Hvor er nærmeste konditori? spurte jeg.

Skal jeg spise godt, betyr det kake. I bilen på vei hjem.

Jeg kjøpte to sånne. Noen som vil ha den siste?

Min hjertesak

Er du en av dem som ville takket nei til et nytt hjerte eller en lunge hvis du hadde trengt det? Jeg tipper nei. Men jeg håper selvsagt at du slipper å komme i den situasjonen.

Etter hvert som legene blir flinkere og flinkere, blir det flere og flere som får tilbud om et nytt organ. Eller det vil si - hvis det hadde vært tilgang på nye organer. For det er det ikke alltid at det er.

Pårørende er usikre på om deres kjære ville sagt ja til organdonasjon, og da velger de ofte å si nei. Ingen kan lastes for det. Det er en stor beslutning å ta i et allerede forferdelig øyeblikk.

Derfor er det viktig å ha snakket om dette på forhånd.

*

Så: Ville du sagt nei til en ny lunge hvis du hadde trengt det? Ikke? Da mener jeg at du heller ikke kan si nei til å gi den fra deg hvis du ikke skulle trenge den selv mer. Altså bør du si ja til organdonasjon.

Ville du sagt nei til at barnet ditt skulle fått et nytt hjerte? Ikke? Svaret blir det samme her. Liv og død er alvorlige greier. Særlig død.

*

Jeg har en hjertesak. En hjertesak, nemlig. Og det er et donasjonsregister. I mitt hode er det meningsløst at noe så tidskritisk som organdonasjon skal være opp til sørgende pårørende å avgjøre.

Jeg har selvsagt informert mine pårørende om at alt i min kropp kan benyttes (jeg vil spesielt anbefale leveren, den er veldig pent brukt) men husker de det når de står der og griner? Det stoler ikke jeg på.

Derfor hadde jeg satt pris på et register. Et register der helsepersonell kunne slått opp og sett at Birgitte, ja - hun har sagt ja til donasjon av alt mulig. Sett i gang!

Ideen er helt gratis. Den er sikkert ikke ny engang, men det betyr jo ikke at den ikke er god.

Fotomodell med pels

Jeg har fått fotoapparat. Det er antakelig fordi jeg har kommet gråtende hjem fra jobben annenhver dag etter mobbingen jeg har vært utsatt for når jeg for ørtende gang ikke har greid å ta et bilde av en som står på en talerstol og holder en tale eller en som står og hilser på en annen (se nederst i innlegget).

Det er ikke så lett som man skulle tro, argumenterer jeg og får bare hånlatter tilbake. Jeg er avdelingens hakkekylling. Stakkars meg.

*

Men nå mener noen altså at det skal bli en slutt på moroa på min bekostning. Det kan hende noen er litt optimistiske der.

I dag har jeg lest bruksanvisningen på mitt nye Panasonic Lumix GM. Etterpå måtte jeg hvile litt. Så forbannet jeg mangelen på fotomodeller i min nærhet. Ikke bare var jeg hjemme alene, men det var også knyttet betingelser til gaven: jeg får ikke lov til å ta bilde av giveren.

*

Derfor måtte jeg bruke bikkja. Han var bare delvis glad for det:

- Whiskey? Kan du stå stille? Jeg skal ta bilder av deg.

Voffor det?

 - Fordi jeg må trene meg på å ta bilder.

What's in it for me, lissom?

 - Du får en fornøyd Birgitte ..?

Jeg smiler. Ser du det?

 - Nei. Ikke egentlig.

Jeg er leiiiiiiiiii!

 - Jeg har tatt FIRE bilder! Du kan ikke være lei enda!

Jeg er lei meg. 

Se så lei meg jeg kan være.

 - Din dust.

Hvis du kaller meg dust, gidder jeg ikke se i kameraet engang.

 - Hvis du ser i kameraet, skal du få noe godt.

Hæ? Hva da?

 - Noe du liker.

Noe som begynner på "t"?

 - Vet ikke? Kan du stave?

Ja. "Teit" begynner på t, og du er skikkelig teit.

- Unnskyld. Jeg mente "tyggepinne". Er vi venner igjen?

Hvis jeg får en tyggepinne.

- Da må du sitte pent.

Ikke no' problem!

- Også må du ligge ... og rulle!

Drit og dra, kjerring!

*

PS Selv om bildene over har forbedringspotensial, er de betydelig bedre enn det jeg kom hjem med da jeg hadde vært i Sverige og tatt bilde av svensk og daværende norsk forsvarsminister:

- Ta deg en bolle, Gud!

Enkelte har etterspurt en beskrivelse av gavedrysset jeg ble utsatt for da jeg hadde bursdag den 4. juli. Det vil ikke bli offentliggjort.

Jeg fikk så mye fint at Universet - eller muligens Luther? - mente jeg trengte en lærepenge, og hvis jeg begynner å skryte av det her, er jeg redd for å få et lyn i baken.

Har du sett værmeldingen? Det er veldig sannsynlig.

Ikke akkurat sånn

Lærepengen eller avlaten - hvis vi nå mener at det er Luther som står bak dette - ga meg, var en solid og avansert form for hodepine - ett hakk over migrene på skalaen - som heldigvis bare kommer et par ganger i året for min del.

Jeg og hodepinen har gått mange runder i ringen de siste 36 timene, og i en av pausene oppdaget jeg at jeg hadde endret utseende fullstendig!

Jeg var nesten akkurat lik Zoe Wanamaker da hun spilte i Harry Potter:

Jeg hadde litt mer hår og litt smalere øyne

Det var så skremmende at jeg spurte Gud om det ville hjelpe å donere det ene gavekortet til Amnesty eller noe. Gud antydet at jeg kunne prøve, men at svaret kanskje ikke ville komme før i mitt neste liv.

Jeg ba Gud ta seg en bolle. Gud foreslo at jeg skulle ta en stikkpille.

Tilfeldig ondskap

Velger man sin egen skjebne? Det er det første eksistensielle spørsmålet jeg ble nødt til å stille meg ved inngangen til mitt 47. år.

Foranledningen bar preg av fred og ingen fare. Det var sommervarme i luften, de lyse gardinene på sommerhyttekjøkkenet blafret så vidt i vinden og jeg hørte en lav summing et sted ikke så langt unna.

Idyll

- Hva er den lyden, gaulet jeg ut til min mann som satt i stuen.

- Vet ikke, svarte han uinteressert.

- Den kommer fra kjøkkenviften, sa jeg.

- Jasså, sa han.

- Men hva KAN det være? insisterte jeg, og forbannet at jeg ikke fremdeles hadde bursdag, for da kunne jeg sagt "du må være interessert i det jeg sier, for jeg har bursdag". Det virket i hele går, og det var så fint.

- Hvis det er en lyd i viften, så sett den på, da vel! sa han.

Akkurat som det å lage en høyere lyd skulle løse problemet.

For å si det forsiktig: Det løste ikke problemet.

*

Da jeg skrudde kjøkkenviften på maks, fløy nemlig brorparten av et vepsebol og dets innbyggere ut av veggen, og jeg var på et blunk gått fra å være en godmodig "live and let live", middelaldrende, ferierende kjerring til å bli essensen av ondskap. I alle fall i fasettøynene til noen hundre veps.

Vi gikk ut for å se på skadene.

Ventil med rester av vepsebol (og en stang til parabolen foran)

- Oj. Vepsebolet har ødelagt ventilen, sa min mann.

- Oj. Ventilen har fungert som en eggedeler på vepsebolet, sa jeg.

*

Uansett hvordan man snur og vender på denne morgenen, er jeg den onde. Jeg kan ikke skylde på noen. Ikke bare er jeg blitt voksen - over halvveis til 90 som en jævel påpekte i går - men hvis ikke menneskene snart begynner å ta ansvar for egne handlinger, tror jeg vi er fortapte.

Flere må si "det er mitt bord!" og "ansvaret stopper her" selv om det kanskje teoretisk var sånn at det var mulig å skylde på noen. Jeg kunne for eksempel sagt at det var min mann som ba meg om å skru på viften, men det blir for dumt.

*

Det var jeg som tok valget - men kunne jeg valgt annerledes? Var det der og da en grunn til å ta et annet valg? Var det noen faktorer jeg burde vært oppmerksom på og som burde fortalt meg at jeg var i ferd med å bli ond? Eller er det forskjell på å gjøre en ond handling og å være ond? La oss inderlig håpe det.

Det er så hjertet ditt blør for de små, ikke sant? Nei?

Uansett. Det var min handling som gjorde at området rundt her nå er befolket med illsinte og fortvilede, hjemløse veps, og at vi har en ventil som står på halv tolv fordi min mann har dunket til den med et kosteskaft.

Akkurat det ansvaret må han ta.

Årsrapport

Birgitte Frisch - også i år kalt "objektet" er også i år ett år eldre enn i fjor, selv om det ikke ser sånn ut. I dag er hun 45 år, i morgen er hun 46 år.

I dag ser hun ut som hun er 106 år, og i morgen er det bare fantasien og evnen til å tenke i store tall som setter grenser.

*

Hun er imidlertid blitt klokere. Og mer empatisk. Hun har gått på et par smeller. Rent faktisk.

Det medførte en tur til optiker Krogh og en regning på en del tusen, men brilleparken er utvidet til fem par, og det synes objektet innerst inne er nokså kult. Vi minner om at objektet også synes det var kult å få regulering og briller på samme dag som tenåring, så objektets definisjon av hva som er kult skiller seg vesentlig fra hva andres oppfatning av hva som er innenfor og hva som er langt utenfor.

Objektets solbriller fortjener et eget kapittel i denne årsmeldingen, men ettersom revisor ikke har klart å bringe på det rene om det er et myndighetskrav å rapportere om utenomjordisk aktivitet, får det holde med et bilde som sier mer enn tusen ord.

Objektets markedsverdi fortsetter å synke. Etter press har objektet blitt tvunget til å innrømme at hun aktivt har oppsøkt byggeplasser i håp om å bli plystret etter, men folk plystrer visst ikke lenger.

Hun har til og med oppsøkt byggeplasser iført kort kjole, men sist gang hun gjorde det, kom en av arbeiderne løpende etter henne med en sort plastsekk og tilbud om å forlenge skjørtekanten med plast og gaffatape, så det kommer objektet ikke til å gjøre igjen.

Dagen etter fikk den arbeidsplassen et overraskende besøk av arbeidstilsynet.

*

Ikke uventet er det heller ikke i år registrert kundetilfredshet. Revisor var helt sikker på at den var forsøkt målt, men papirene må ha blitt borte ved en inkurie. Et annet alternativ er at den var så liten at den ikke var målbar.

Objektets åpenhet har holdt seg stabilt svært høy i perioden, med unntak av at hun ikke lenger får legge ut bilder av sin mann - særlig ikke når han sover. Hun får heller ikke fortelle hvilke lyder han lager når han sover. Dette synes objektet er sterkt urettferdig, og hun søker daglig å omgå regelverket.

Hun var i ferd med utarbeide en klage til menneskerettighetsdomstolen i Haag og til UN Women, inntil hun forsto at begge disse institusjonene hadde et par andre og viktigere ting å ta seg av. Faktisk er møtet med UN Women og Zainab Bangura det viktigste som har skjedd henne i perioden. Man kan godt kalle det en oppvåkning.

*

Objektet blir enkelte ganger belønnet for sin ærlighet, og oppfordrer derfor alle andre til å gjøre det samme. Altså være ærlige. Etter en tur til Uniten nylig der hun gikk aldeles amok med plastkort, gikk hun lydig på rød sone i tollen og tilsto sine synder.

Tolleren så på henne med medlidenhet, snakket lavt sammen og sa "du kan gå". Objektet trodde nesten ikke sine egne, enorme ører og ble bare stående og glo inntil budskapet ble gjentatt to ganger til. Da snublet objektet ut og så seg om etter skjult kamera.

Det kan fremdeles hende at det kommer på en TV-skjerm nær deg i nær fremtid.

*

Objektet har blitt tøffere i løpet av året. Man skulle nesten ikke trodd det var mulig, og mange ville kanskje mene at det grenser til idioti, men dem om det. Objektet har forbedret livene til opptil flere medmennesker ved å lede dem inn på den smale vei og dessuten tatt grep om eget liv ved å for eksempel kun shoppe det som strengt tatt er nødvendig.

Noen vil sterkt motsette seg den siste påstanden, men revisor vil med påholden penn og armen vrengt bak ryggen, minne om at dette er et offisielt, revidert dokument og be dem ta rennafart og holde kjeften sin.

*

For likevel å gi et eksempel på at shoppingtendensen har tatt et steg tilbake fra i fjor, vi vi her beskrive en fersk hendelse fra et prøverom i det fasjonable Bloomingdale's i New York for bare en liten uke siden:

Objektets private og designerte shoppingassistent, Amanda, hadde svettet seg gjennom et lite tonn med klær fra Ralph Lauren da objektet endelig sa "Yes, please, den buksen der og et utvalg av de genserene i ulike farger kan kanskje være aktuelle".

Amanda var fra seg av lykke, spesielt siden objektet allerede bar på poser fra eksklusive merker og dermed enten ga uttrykk for å ha innmari mye penger eller å være raka fant. Amanda håpet åpenbart på det første.

*

Da objektet fikk på seg buksen og så at hun enten var utsatt for et trollspeil eller hadde gått ned fem kilo siden siste titt i speilet, ble hun så fornøyd at hun ropte på Amanda for å få ros. Og Amanda var ikke den som sparte på rosen.

Tvert om. Amanda ga tydelig uttrykk for at det i hele Bloomingdale's levetid ALDRI hadde vært NOEN som hadde kledd en bukse så godt som objektet. Amanda ropte til og med på kollegene sine og minst tre av dem sto og ojet seg over den lange, slanke modellen fra Norge som sto foran trollspeilet.

Helt til modellen snudde seg og fikk se seg selv bakfra.

Buksen, som var av lin, var nemlig av svært tynn lin. Og tynn lin har det med å være en smule gjennomsiktig. Og selv om objektet ikke har mange regler i livet sitt, har hun én regel hun ALDRI fraviker (i perioden): Hvis den føflekken som ser ut som Australia inkludert New Zealand på høyre rumpehalvdel synes gjennom klærne, så ikke kjøp dem.

*

Dermed ble det ingen provisjon på Amanda, og objektet ble så forvirret over alt oppstusset at hun gikk og kjøpte et par sko i stedet.

Da hun betalte og skoselgeren sa "You know ... Tyra Banks has the same pair of shoes ..." kjente objektet at planetene sto på linje igjen, og hun følte seg i så stor grad i vater at selv en taxitur til flyplassen med Speedy Gonzales på syre ikke tok fra henne roen. Men hun tipset ham ikke. Det fikk være grenser. "Jeg reiser på statens regning," sa hun surt. "Besides - you nearly had me killed, din jævla vattnisse!"

Objektet sine

Tyra sine

Når det gjelder banning har objektet faktisk blitt litt bedre siden forrige periode. Årsaken er ukjent.

*

Objektet forurenser ikke det ytre miljø, men har en tendens til å å forurense det indre miljø, da med tanke på lyd. Dersom noen har noe å utsette på lukt eller andre forurensende faktorer kan de sende et postkort til følgende adresse: (husk å skrive noe lurt her, Sintef, eller noe).

*

Objektet har ikke oppfylt ett eneste av forrige periodes mål og anses dermed ikke for særlig vellykket. Objektet anbefales igjen å ta reven i et annet segl hvis det er det som skal til. Revisor gir faen, for å være ærlig.