Prinsessen i trommelen

Du trodde kanskje at MR sto for magnetrøntgen? Nope. Det er garantert noe de har funnet på for å høres litt smartere ut. MR har fått navnet sitt på grunn av lyden.

- MrrrMrrrMrrrMrrr, sa det da jeg lå og slumret inni trommelen som skulle avsløre hvorfor skulderen min ikke fungerer som en normal skulder, men det var først etter at verdens mest omsorgsfulle sykehusansatte hadde sørget for at jeg følte meg som prinsessen på erten. Uten ert.

*

- Du kan kle av deg her, du må dessverre ta av deg både belte, BH, briller og klokke, men du kan beholde skjorten, vil du låse inn noe? spurte han. På inn- og utpust.

Jeg fikk følelsen av at han gjerne ville hjelpe meg av med BH'en av ren godhet.

- Ok, men jeg er blind uten briller, informerte jeg. Bare sånn at han ikke skulle bli så overrasket når jeg skallet ham ned etterpå.

Han lovet å bistå med en arm eller en rullestol - alt jeg ville trenge skulle bli mitt. Jeg begynte å like meg.

- Du kan godt kneppe et par knapper i skjorten, så blir du ikke så kald, sa den omsorgsfulle da jeg famlet meg ut av omkledningsværelset. Men før jeg rakk å si eller gjøre noe, forsto han at med mitt handikap var det rasjonering på knepping av knapper, så da snakket vi ikke mer om det, i stedet fikk jeg et teppe mindre enn to sekunder etter at jeg antydet at det nok var en smule kjølig for lille meg i rommet der jeg måtte ligge og bli gjennom mrrrrr'et.

- Har du klaustrofobi? spurte han. Det har jeg ikke.

- Ligger du godt? spurte han. Det gjorde jeg ikke, men jeg ville ikke skuffe ham, så jeg løy og sa ja.

- Dette kommer til å bråke veldig, tror du at det kommer til å gå bra? spurte han. Det var jeg helt sikker på at kom til å gå helt superfint.

- Men det er TI minutter, sa han. "Fint," sa jeg. "Da sover jeg litt hvis det er ok for deg."

- Pust med magen, så går det nok fint, sa han og satte på meg øreklokker.

- Hvis du får panikk, kan du trykke på denne, sa han og presset en liten dings inn i hånden min.

Min eneste frykt var at jeg skulle rykke til i søvne og uforvarende trykke på den, men det skjedde ikke.

*

Dagens lærdom:
Du trenger ikke bekymre deg for ting du kanskje gjør mens du sover, og ikke vent et halvt år med å gå til legen med en vond skulder. Det finnes billigere steder å sove i ti minutter enn i MR-trommelen hos Aleris.

Dessuten får du noen vonde timer etter at kiropraktoren din har bedt deg leke sprellemann før og etter kortisoninjeksjonene.

Dette er ikke et selfie, btw.

Og hvis du blogger, kan du bare skrive med én hånd (men familien din må gjøre alt husarbeidet, husk det også).

Jeg er dessverre ikke ...

... særlig vakker på innsiden.

Treningskoden

Jeg har knekt treningskoden. Og siden vi to er bestevenner, skal du få vite det. Helt gratis. Du trenger ikke takke meg engang. Bare gi det videre. Gjør en god gjerning. Det er alt jeg ber om.

Treningskoden - altså det som skal til for at treningen skal gå som en lek - er belønning.

For meg er belønning dessverre snop, men du kan jo være heldigere enn meg der. Din belønning kan jo for eksempel være å få lov til å sove middag eller kline med kjæresten din.

*

Jeg har blitt mye bedre enn i går når det gjelder sit ups, takket være belønning. Her er ett eksempel på det:

E...

...e...

...n!

I forkant av dette hadde jeg følgende sms-utveksling med min mann:

Det er alltid lurt å takke. Husk det.

*

Nå må jeg logge av, for jeg har ikke brukt rockeringen i dag. Og det er fremdeles en halv pose marengs igjen.

Og det kan vi ikke ha noe av.

Jeg tok dette bildet i håp om at noen skulle tro jeg spiste epler, men det nytter ikke juge. Sannheten kommer alltid frem til slutt. Husk det også.

Helvetesuka

Det er en guds lykke at det bare er én ferieuke igjen. Hadde jeg ikke hatt armen i fatle og en MR-time og en manikyrtime allerede tirsdag, hadde jeg søkt om å komme tilbake til kontoret allerede i morgen.

Men jeg kan ikke returnere med en ubrukelig arm, og fremfor alt: jeg kan ikke komme på jobb med uskjønne negler. (Lurer på om negldamen min gir halv pris hvis det blir amputasjon?)

Du lurer kanskje på hvorfor jeg lengter sånn tilbake til jobben? Jo. Min mann har gjort om den siste ferieuken til en helvetesuke.

Antakelig synes han at jeg har blitt for feit - og det er jeg i og for seg enig med ham i - men jeg ser ikke at én uke kan fikse på det problemet. "Kirurgi," argumenterte jeg. Han gadd ikke verdige meg et svar engang. Jeg lurte på hvor mye en arm veier, men det er liksom ikke der jeg vil miste kiloene (botsett fra litt grevinnearmer, selvsagt).

- Kommer du, kjerring? hørte jeg noen rope. Det kan ha vært ham. I alle fall sto han klar på verandaen med en strandmadrass han mente jeg skulle ligge på mens jeg tok sit ups.

- Hvor mange tror du at du klarer? spurte han.

Jeg nektet å svare.

- 20?

- Ja, da, sa jeg. ("Over 20 dager," tenkte jeg.)

- Si meg, har du ingen respekt for at jeg er SKADET? spurte jeg.

- Slutt og klag, sa supermann som akkurat hadde kommet hjem fra en joggetur.

Da jeg var ferdig kommanderte han meg inn for å styrke core-muskulaturen. Med rockering.

Se bort fra at jeg smiler. Det er mageknip.

Jeg hatet ham fordi han tok et bilde der det ser ut som jeg har større mage enn det jeg egentlig har.

- Det er klart du ser ut som du har mage, du presser jo hoftene ut, man gjør det når man rocker, sa han. Som ikke hadde klart å holde en ring rundt livet om det sto om det. Livet, altså.

Etter det var det tur.

Det kan hende at ikke alle kommer til å være enige om at det var en fin tur. Særlig ikke etter at de har sett dette bildet. Som jeg tok av bikkja og en HELT tilfeldig fyr som hadde vært og badet.

"Jøss, han har samme badebukse som pappa!" sa Whiskey

Øresus med vinger

Av en eller annen grunn er alt lyset alltid slått av når jeg kommer ut fra badet om kvelden. Om det er et energisparingstitak eller om det er en del av den daglige mobbekampanjen jeg blir utsatt for i heimen, er usikkert, men resultatet er alltid banning og blåmerker. Og rå latter fra diverse våkne familiemedlemmer.

I kveld famlet jeg meg inn på soverommet på hytta og slo på nattbordlampen min. I et svakt opplyst rom opplevde jeg noe merkelig. Jeg fikk en helt spesiell form for øresus.

Det var en dyp brumming, og faktisk fant jeg den litt fascinerende. Jeg er nok en smule trukket mot hypokondriet, for jeg så allerede for meg hvordan jeg skulle forklare dette for en interessert lege.

"Jeg hadde akkurat tenkt å legge meg, doktor, men da summet det så fælt i det venstre øret at jeg trodde det var noe motorisert som hadde satt i gang der inne."

I det jeg hadde formulert denne replikken, fortsatte jeg monologen med legen inne i hodet mitt, og det var slik jeg fant ut at dette ikke var øresus:

"Doktor, det som virkelig var rart, var at jeg kjente noe bevege seg mot kinnet ..."

Hjernen min skjønte altså at noe var aldeles redselsfullt galt først etter at jeg hadde tenkt gjennom hva jeg skulle si til legen DERSOM jeg kom til å oppsøke et legekontor. (Ikke legg så mye i det, er du snill.)

For øresus skal man ikke kjenne mot kinnet.

Et kjempedigert insekt, derimot. Det kjennes godt mot kinnet.

Jeg skrek, ristet på hodet i håp om at hestehalen skulle fungere slik kuas hale fungerer mot plagsomme fluer og brukte til og med min ubrukelige venstrearm (for tiden i fatle) for å komme unna det livsfarlige vesenet som nesten hadde entret kroppen min gjennom øret mitt. (Jeg er helt sikker på at det var planen.) Plutselig satt jeg på baken midt i dobbelsengen. Helt ubeskyttet.

Min mann kom slentrende inn med et håndklepapir og lurte på hvor det brant. Jeg lurte på om han hadde tenkt å lage et større bål all den tid han hadde med seg brennbart materiale.

Han drepte ett stykk nattsvermer og avleverte følgende replikk i det han gikk ut døren:

- Hvis det er noe mer, får du bare rope.

- Men kommer du til å høre meg? ropte jeg etter ham.

- Hæ? hørte jeg langt borte.

Taxien Uber alle taxier

Jeg er skikkelig syk. Diagnosen er noe usikker, men jeg er full av skumle piller og har armen i fatle og kan dermed ikke på noen måte ta ansvar for verken innhold eller skrivefeil i dette innlegget. Det sterkeste beviset på at jeg er ett skritt nærmere døden, er likevel at jeg ikke er interessert i å shoppe.

Jeg takket nei til et skjerf fra Hermes og Louis Vuitton, og sa at jeg heller ville ha et fatle fra et apotek. Min mann stormet ut og kjøpte fatle mens jeg fikk vasket håret hos den frisøren conciergen på hotellet anbefalte. Heldigvis var det bare omtrent fire skritt unna hotellet. En dundrende skalle og en verkende skulder innbyr liksom ikke til å jodle rundt i London for å finne en frisør.

Min venstre arm er helt ubrukelig - den kan ikke engang brukes til hårvask. Ubrukelig, i alle fall delvis ubrukelig, har den vært lenge, men jeg har ikke stilt så store krav til den heller - før nå - og når jeg ikke har plaget den, har ikke den plaget meg.

Siden sommerferien begynte for snart en måned siden og jeg fikk min fjerde kortisonsprøyte, har jeg jo bare ligget på en solseng og snudd meg hver gang det begynte å svi litt på ryggen  eller magen. Nå måtte armen plutselig forholde seg til å dingle ved min side i oppreist tilstand - og ikke minst - den måtte finne seg i å ha en veske på skulderen. Det protesterte den heftig på, og den begynte å verke, starte en gå sakte-aksjon og til slutt streiket den fullstendig.

Som straff må den antakeligvis amputeres.

Det er i alle fall det jeg truer den med. Jeg kan nesten ikke gå noe sted - jeg må kjøres. Heldigvis har jeg oppdaget en ny type taxi: Uber.

Med nyvasket hår og fatle i Uber-bil

Kjenner du Uber? Hvis ja, tror jeg du er like imponert som meg, hvis nei, så les litt videre.

I stedet for å bestille en vanlig taxi her i London, kan du gjennom en app på telefonen din bestille en bil fra selskapet Uber. Du kan velge mellom tre ulike klasser biler: Vanlig, litt bedre eller luksus.

Vi har konsekvent valgt luksus, og på de strekningene vi har kunnet sammenliknet med de vanlige taxiene, har prisene vært helt like. Bilene vi har kjørt har vært Audi A8,  Mercedes S-klasse og BMW 7-serie.

Sånn så det ut inne i en av Uber-bilene. Slå den, du, Oslo Taxi!

Når du registrerer deg på Uber legger du inn kredittkortet ditt. Det betyr at du ikke trenger å tenke på å trekke kortet ditt eller fomle med kontanter når du skal ut av taxien. Du får en mail som bekrefter turen og summen når du er ferdig med reisen, og du kan selvsagt be om et prisestimat før du bestiller.

Etter at du har lagt inn bestillingen i appen, kan du følge med på hvor bilen befinner seg i forhold til der du er og hvor lang tid det tar før bilen er der. Du får vite bilens registreringsnummer, biltype og sjåførens fornavn. Du får også se bilde av sjåføren.

Og her kommer det som gjør at jeg ble fan: Uber har et ratingsystem som gjør at du kan føle deg ganske trygg på at han som kjører deg hjem ikke er en psykopatisk tulling med fem tidligere dommer for vold. Når du er ferdig med turen blir du nemlig bedt om å gi sjåføren en karakter fra én til fem.

Det betyr at du kan se hvilke rating tidligere kunder har gitt ham, og hvis han har fått elendig rating, så kan du velge en annen.

Men: du har å oppføre deg, for sjåførene gir nemlig deg karakter også, så er du en tulling og spyr i bilen hans eller på annen måte oppfører deg som en drittsekk, så risikerer du at ingen plukker deg opp neste gang du logger deg inn på Uber-appen.

Markedsmakt i praksis.

En elendig heiagjeng

Eldstemann bor og jobber i London, og i bytte mot treretters middag må han finne frem til en god restaurant hver kveld. Så langt har han gjort en god jobb.

- Jeg tror dere må pynte dere litt i kveld, sa han og antydet med det at restauranten var mer anstendig enn vi var.

Og endelig kunne jeg bruke skoene som Tyra Banks også har et par av.

Jepp. De er akkurat like gode å gå på som de ser ut som.

Dessuten hadde jeg med meg en bluse som jeg heller ikke hadde brukt før. Faktisk hadde jeg ikke engang prøvd den, for jeg hadde så dårlig tid den gangen jeg kjøpte den og en del andre klær. Taxien sto utenfor, og min mann var på vei hjem (og jeg måtte rekke å stappe posene inn i garderoben før han kom inn av døren).

En fyr jeg traff i lobbyen før jeg skulle dra

Min yngste sønn, jeg og fyren jeg traff

Når sannheten skal frem, hadde jeg kanskje ikke kjøpt akkurat den blusen hvis jeg hadde hatt bedre tid, men nå konkluderte jeg slik: Jeg er i London. En millionby der omtrent ingen bryr seg om lille meg, men de få som gjør det elsker meg uansett og vil alltid være heiagjengen min.

Det skulle vise seg ikke å være helt korrekt.

Min førstefødte sa riktignok at jeg var fin. Eller kanskje han bare sa at blusen var morsom, når jeg tenker meg om. Blås. Han fikk meg i alle fall til å føle meg fin, og da er det stort sett det samme hva han sa.

Min førstefødte og hans mor

Under denne fotoseansen kom min yngste til å si at han mente at jeg så ut som en fallskjerm.

Da prøvde jeg å avbryte hele greia.

- Nei, da hun ser ut som en kjempediger marshmallows! sa min mann.

Og tro det eller ei, men det var faktisk en slags kjærlighetseklæring. Tror jeg.

For det beste han vet (etter amerikanske biler og jobben sin) er å grille, og marshmallows kan jo grilles!

Dette har jeg ikke snakket med ham om, men han bør være enig. Og han bør bli enig før Hermes åpner i morgen. Jeg så nemlig et veldig fint (digert&dyrt) skjerf der, og jeg trenger et fatle, men mer om det en annen gang.

Stort og smått

The Cumberland Hotel i London kunne gjerne ha omprioritert litt, synes jeg. De har et enormt resepsjonsområde med tre overdimensjonerte bronsemannfolk som en eller annen kunstner har laget, og to underdimensjonerte kvinnfolk som Gud har laget.

Ett av mannfolkene ser slik ut:

Hvis jeg hadde ligget ved siden av ham og vi begge hadde hatt føttene på samme sted, hadde hodet mitt kanskje vært under armen hans. Så stor er han. Hvis en av de bitte små damene som står rundt omkring i resepsjonen og bare har som jobb å smile hadde ligget ved siden av ham, og de også hadde hatt føttene på samme sted, hadde hodene deres kanskje vært under hånden hans. Så små er de.

Bak ham renner det forresten vann. Som en foss rett ned i gulvet. Veldig stilig.

*

Men så var det det der med prioritering.

For når man sjekker inn på et sånt sted, så venter du liksom ikke at rommet ditt skal være bare litt større enn en sånn koffert som du har lov til å ha med deg INN på flyet, ikke sant?

Men jeg er så romslig I MEG SELV (her måtte caps lock på, ellers var jeg redd det skulle gå deg hus forbi) at jeg ikke klager på sånne bagateller. Jeg blir bare litt stille og lider inni meg.

- Skal jeg gå ned i resepsjonen og oppgradere rommet, spurte min mann.

- Nei, da, sa jeg. Martyren.

- Jeg kan jo gå ned og kjøpe noe å drikke til oss? foreslo han. Minibaren inneholdt nemlig bare to flasker vann.

- Ja, det hadde vært fint, sa jeg. Lidende.

Da han kom tilbake hadde han to nye romnøkler i hånden, men ingen appelsinjuice. Jeg tilga ham på flekken. Men han gikk naturligvis ned igjen etter at han hadde flyttet kofferten min.

Det nye rommet var litt større og hadde litt større vannflasker i minibaren. Dessuten hadde det en enøyd, obskøn håndklesvane på sengen:

Det jeg vil du skal huske hvis du noen gang skal bo på dette hotellet er at du
1) ikke må være sjenert, og
2) må bo sammen med noen du kjenner godt (eller alene)

For: dette er døren til toalettet. Og den er ikke på noen måte lydtett (men av en eller annen grunn kan den låses).

- Du verden, her var det ikke særlig privat, sa jeg med normal stemme da jeg hadde lukket meg inne.

- Nei, det var derfor jeg slo på TV'n da du var der inne i stad, svarte min mann med innestemmen sin. - Vil du at jeg skal slå på TV'n igjen? spurte han.

Jeg sa at for min del var ikke det nødvendig, men hvis han lot seg sjenere, måtte han bare sette på East Enders eller hva det skulle være for min del.

- Nei, da blir det opptaksutstyr, sa han.

- Hæ, hva da? Opptaksutstyr? sa jeg inne fra do.

- Jepp. Ny ringetone til mobilen!