Fuglemannen

- Fuglene har forsvunnet, sa jeg til min mann. Han nektet å innse det. Fuglene under taket har vært hans nærmeste venner og allierte hele sommeren. Det sier jo en del. Også om meg, er jeg redd.

Jeg hadde tatt ham på fersken i å sette ut fuglemat tidligere på dagen, men tallerkenen med brødbiter var urørt. Jeg så på ham at han var litt lei seg.

- Kan jeg foreslå at du benytter anledningen til å tette igjen sprekkene før det kommer nye fuglepar og lager reder? spurte jeg. Han så bare sørgmodig på meg og jeg lot være å mase, vel vitende om at masing ikke gjør seg når a) man har en ektefelle i sorg og b) man selv ikke har gjort en dritt hele sommeren.

Det ville vært å kaste stein i glasshus, tenkte jeg. På en annen side er jo grunnen til at jeg ikke har gjort en dritt at armen min ikke virker, og dermed kan jeg jo ikke kaste stein i glasshus om jeg aldri så gjerne vil.

Derfor tenkte jeg å begynne å mase litt, men da var han jammen borte.

Jeg gikk for å lete.

Og fant ham bak et uthus.

Der han sto i smug og malte de to fuglehusene han bygget i begynnelsen av sommerferien.

For som han sa: "De må jo ha et PENT sted å bo før jeg skal tette igjen redene deres."

- Men ... grunnet du ikke med Visir før du begynte å male? spurte jeg. Spydig.

- Jo, jeg tenkte på det, sa han. Tillitsfullt.

Og da fikk jeg litt dårlig samvittighet, for det finnes jo tross alt verre ting i verden enn å ha en mann som er snill med småfugler.

Fett nok nå

I morges ble jeg vekket av en høy barnestemme. Det er jo normalt søtt, men kanskje ikke så søtt når barnet er den 40-årige sønnen til naboen som står syv meter unna soveromsvinduet mitt og gauler.

Jeg var for trøtt til å forstå hva han sa, men jeg var våken nok til å forstå at han nok ikke snakket om den plastiske operasjonen jeg akkurat lå og drømte om.

"Kutt, kutt, kutt!" handlet nok om noe annet enn flesket mitt. Håper jeg. Hvis det var det han sa, da. Som sagt. Jeg var nokså trøtt.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg drømte om plastisk operasjon? Vel. Fem uker uten trening gjør noe med deg. La oss bare si det sånn. Og om tre dager skal jeg inn i kjoler, bukser og skjørt i stedet for bikini og teltkjoler.

Det kommer til å bli en så vond opplevelse at jeg allerede nå føler behov for å trøstespise litt.

*

Jeg drømmer om å være helt perfekt. Unik. Sylslank. Morsom. Smart.

Det er sånn de gjør det, ikke sant? Fjortisene?

Og sånn gjør vi det. Snart femtisene. (BØ!)

Men mest av alt utrolig tynn.

Jeg irriterer vettet av meg over at jeg kjøper blader og leser artikler som forteller meg hvor stilig herreskjortene er akkurat i år (på damer) eller hvor kult det er å bruke boots til superkorte skjørt i høst.

Poenget er nemlig at man kan få alt til å se utrolig kult ut i et glanset magasin hvis man bruker en modell på 14 år som i tillegg er fotoshoppet. Og jeg går på det HVER JÆVLA GANG.

*

Det skal bli utrolig godt å komme tilbake til jobben igjen. Kollegene mine får holde ut at jeg går i teltkjolene mine i en overgangsperiode. Hvis det blir for ille, får jeg heller stikke ut i lunsjen og ta en ørliten fettsuging. Mellom øra.

I går presset jeg min sønn til å lage muffins til meg. Igjen

Martyrmamma

Jeg synes familieferie er helt topp. Om familien er enig, er jeg ikke helt sikker på. Det kan hende jeg har begynt å tære på dem. Ting kan tyde på det.

Yngstemann bor helst i annekset når vi er på hytta på Ringshaug. Og siden jeg akkurat i stad følte at det var litt langt å gå for å få ham i tale, ringte jeg ham. Fra stuen:

- Jeg har en kjempegod ide!

- Jaha ...

- Du kan lage muffins!

- Ikke nå.

- Jo!

- Nei, a.

- Husk at jeg er handikappet. HUSK AT JEG HAR ARMEN I FATLE!

- Greit, da.

To minutter etter ble jeg litt utålmodig.

Heldigvis kom han ganske raskt, og heldigvis hadde vi posemuffins.

Glutenfri!

Noe sier meg at jeg ikke blir respektert

Mens de sto i ovnen, sørget bikkja for å banke opp ungen for meg.

Neste gang mora di sier "Lag muffins," så gjør du det med én eneste  gang.  Ok?

OK?

Be om nåde!

Jeg river av deg huet neste gang!

Kom deg ned igjen, din kjempedigre feiging!

Du tror du er tøff. nå?

Han ga seg. Ha!

Min sistefødte holdt på å dø. Av latterkrampe.

Prinsessen i trommelen

Du trodde kanskje at MR sto for magnetrøntgen? Nope. Det er garantert noe de har funnet på for å høres litt smartere ut. MR har fått navnet sitt på grunn av lyden.

- MrrrMrrrMrrrMrrr, sa det da jeg lå og slumret inni trommelen som skulle avsløre hvorfor skulderen min ikke fungerer som en normal skulder, men det var først etter at verdens mest omsorgsfulle sykehusansatte hadde sørget for at jeg følte meg som prinsessen på erten. Uten ert.

*

- Du kan kle av deg her, du må dessverre ta av deg både belte, BH, briller og klokke, men du kan beholde skjorten, vil du låse inn noe? spurte han. På inn- og utpust.

Jeg fikk følelsen av at han gjerne ville hjelpe meg av med BH'en av ren godhet.

- Ok, men jeg er blind uten briller, informerte jeg. Bare sånn at han ikke skulle bli så overrasket når jeg skallet ham ned etterpå.

Han lovet å bistå med en arm eller en rullestol - alt jeg ville trenge skulle bli mitt. Jeg begynte å like meg.

- Du kan godt kneppe et par knapper i skjorten, så blir du ikke så kald, sa den omsorgsfulle da jeg famlet meg ut av omkledningsværelset. Men før jeg rakk å si eller gjøre noe, forsto han at med mitt handikap var det rasjonering på knepping av knapper, så da snakket vi ikke mer om det, i stedet fikk jeg et teppe mindre enn to sekunder etter at jeg antydet at det nok var en smule kjølig for lille meg i rommet der jeg måtte ligge og bli gjennom mrrrrr'et.

- Har du klaustrofobi? spurte han. Det har jeg ikke.

- Ligger du godt? spurte han. Det gjorde jeg ikke, men jeg ville ikke skuffe ham, så jeg løy og sa ja.

- Dette kommer til å bråke veldig, tror du at det kommer til å gå bra? spurte han. Det var jeg helt sikker på at kom til å gå helt superfint.

- Men det er TI minutter, sa han. "Fint," sa jeg. "Da sover jeg litt hvis det er ok for deg."

- Pust med magen, så går det nok fint, sa han og satte på meg øreklokker.

- Hvis du får panikk, kan du trykke på denne, sa han og presset en liten dings inn i hånden min.

Min eneste frykt var at jeg skulle rykke til i søvne og uforvarende trykke på den, men det skjedde ikke.

*

Dagens lærdom:
Du trenger ikke bekymre deg for ting du kanskje gjør mens du sover, og ikke vent et halvt år med å gå til legen med en vond skulder. Det finnes billigere steder å sove i ti minutter enn i MR-trommelen hos Aleris.

Dessuten får du noen vonde timer etter at kiropraktoren din har bedt deg leke sprellemann før og etter kortisoninjeksjonene.

Dette er ikke et selfie, btw.

Og hvis du blogger, kan du bare skrive med én hånd (men familien din må gjøre alt husarbeidet, husk det også).

Jeg er dessverre ikke ...

... særlig vakker på innsiden.

Treningskoden

Jeg har knekt treningskoden. Og siden vi to er bestevenner, skal du få vite det. Helt gratis. Du trenger ikke takke meg engang. Bare gi det videre. Gjør en god gjerning. Det er alt jeg ber om.

Treningskoden - altså det som skal til for at treningen skal gå som en lek - er belønning.

For meg er belønning dessverre snop, men du kan jo være heldigere enn meg der. Din belønning kan jo for eksempel være å få lov til å sove middag eller kline med kjæresten din.

*

Jeg har blitt mye bedre enn i går når det gjelder sit ups, takket være belønning. Her er ett eksempel på det:

E...

...e...

...n!

I forkant av dette hadde jeg følgende sms-utveksling med min mann:

Det er alltid lurt å takke. Husk det.

*

Nå må jeg logge av, for jeg har ikke brukt rockeringen i dag. Og det er fremdeles en halv pose marengs igjen.

Og det kan vi ikke ha noe av.

Jeg tok dette bildet i håp om at noen skulle tro jeg spiste epler, men det nytter ikke juge. Sannheten kommer alltid frem til slutt. Husk det også.

Helvetesuka

Det er en guds lykke at det bare er én ferieuke igjen. Hadde jeg ikke hatt armen i fatle og en MR-time og en manikyrtime allerede tirsdag, hadde jeg søkt om å komme tilbake til kontoret allerede i morgen.

Men jeg kan ikke returnere med en ubrukelig arm, og fremfor alt: jeg kan ikke komme på jobb med uskjønne negler. (Lurer på om negldamen min gir halv pris hvis det blir amputasjon?)

Du lurer kanskje på hvorfor jeg lengter sånn tilbake til jobben? Jo. Min mann har gjort om den siste ferieuken til en helvetesuke.

Antakelig synes han at jeg har blitt for feit - og det er jeg i og for seg enig med ham i - men jeg ser ikke at én uke kan fikse på det problemet. "Kirurgi," argumenterte jeg. Han gadd ikke verdige meg et svar engang. Jeg lurte på hvor mye en arm veier, men det er liksom ikke der jeg vil miste kiloene (botsett fra litt grevinnearmer, selvsagt).

- Kommer du, kjerring? hørte jeg noen rope. Det kan ha vært ham. I alle fall sto han klar på verandaen med en strandmadrass han mente jeg skulle ligge på mens jeg tok sit ups.

- Hvor mange tror du at du klarer? spurte han.

Jeg nektet å svare.

- 20?

- Ja, da, sa jeg. ("Over 20 dager," tenkte jeg.)

- Si meg, har du ingen respekt for at jeg er SKADET? spurte jeg.

- Slutt og klag, sa supermann som akkurat hadde kommet hjem fra en joggetur.

Da jeg var ferdig kommanderte han meg inn for å styrke core-muskulaturen. Med rockering.

Se bort fra at jeg smiler. Det er mageknip.

Jeg hatet ham fordi han tok et bilde der det ser ut som jeg har større mage enn det jeg egentlig har.

- Det er klart du ser ut som du har mage, du presser jo hoftene ut, man gjør det når man rocker, sa han. Som ikke hadde klart å holde en ring rundt livet om det sto om det. Livet, altså.

Etter det var det tur.

Det kan hende at ikke alle kommer til å være enige om at det var en fin tur. Særlig ikke etter at de har sett dette bildet. Som jeg tok av bikkja og en HELT tilfeldig fyr som hadde vært og badet.

"Jøss, han har samme badebukse som pappa!" sa Whiskey

Øresus med vinger

Av en eller annen grunn er alt lyset alltid slått av når jeg kommer ut fra badet om kvelden. Om det er et energisparingstitak eller om det er en del av den daglige mobbekampanjen jeg blir utsatt for i heimen, er usikkert, men resultatet er alltid banning og blåmerker. Og rå latter fra diverse våkne familiemedlemmer.

I kveld famlet jeg meg inn på soverommet på hytta og slo på nattbordlampen min. I et svakt opplyst rom opplevde jeg noe merkelig. Jeg fikk en helt spesiell form for øresus.

Det var en dyp brumming, og faktisk fant jeg den litt fascinerende. Jeg er nok en smule trukket mot hypokondriet, for jeg så allerede for meg hvordan jeg skulle forklare dette for en interessert lege.

"Jeg hadde akkurat tenkt å legge meg, doktor, men da summet det så fælt i det venstre øret at jeg trodde det var noe motorisert som hadde satt i gang der inne."

I det jeg hadde formulert denne replikken, fortsatte jeg monologen med legen inne i hodet mitt, og det var slik jeg fant ut at dette ikke var øresus:

"Doktor, det som virkelig var rart, var at jeg kjente noe bevege seg mot kinnet ..."

Hjernen min skjønte altså at noe var aldeles redselsfullt galt først etter at jeg hadde tenkt gjennom hva jeg skulle si til legen DERSOM jeg kom til å oppsøke et legekontor. (Ikke legg så mye i det, er du snill.)

For øresus skal man ikke kjenne mot kinnet.

Et kjempedigert insekt, derimot. Det kjennes godt mot kinnet.

Jeg skrek, ristet på hodet i håp om at hestehalen skulle fungere slik kuas hale fungerer mot plagsomme fluer og brukte til og med min ubrukelige venstrearm (for tiden i fatle) for å komme unna det livsfarlige vesenet som nesten hadde entret kroppen min gjennom øret mitt. (Jeg er helt sikker på at det var planen.) Plutselig satt jeg på baken midt i dobbelsengen. Helt ubeskyttet.

Min mann kom slentrende inn med et håndklepapir og lurte på hvor det brant. Jeg lurte på om han hadde tenkt å lage et større bål all den tid han hadde med seg brennbart materiale.

Han drepte ett stykk nattsvermer og avleverte følgende replikk i det han gikk ut døren:

- Hvis det er noe mer, får du bare rope.

- Men kommer du til å høre meg? ropte jeg etter ham.

- Hæ? hørte jeg langt borte.