Hjemmealenefest

Dyret og jeg er hjemme alene. Og når jeg sier dyret, så mener jeg dyret og ikke gubben. Det skulle tatt seg ut. Heldigvis har vi tilgang til hjelp og støtte (diverse ærender og bikkjelufting) for 16-åringen er hjemme, men han titter bare tidvis ut av hulen sin.

Dyret kjeder seg. Han er en vakthund, men det er ikke en skurk i mils omkrets. Derfor prøver han desperat å fange oppmerksomheten min.

Jeg kjeder meg så mye at jeg holder på å døøøøøøø!

- Skal vi sende en hilsen til pappa? spurte jeg og tok en selfie.

Jeg kan leve litt lenger hvis jeg bare får ligge med nesen inn i halsgropen din. HELE TIDEN!

Det bildet ble aldri sendt. Han nektet å lage duckface.

- Gå bort, jeg skal blogge, sa jeg.

Om meg?

Jeg sa at det var vanskelig å komme utenom å nevne ham. Det skjer ikke mye annet her.

Ferdig, eller?

- Nei, jeg har ikke begynt engang! sa jeg.

Du er så treig at jeg nesten sovner her jeg står. Skal vi gå en tur?

Jeg opplyste om at det ikke var min jobb og refererte til en sms-utveksling jeg hadde med min mann i går.

Han: Har dere gått tur med W?

(W = dyret)

Jeg: Nei, det har vi sluttet med. Vi lar ham bare gå litt ute på verandaen.

Han: Holder det?

Jeg: Ikke alltid.

Han: Han vil vel ikke tisse der ute, tenker jeg.

(Men i all verden?! Verken han eller jeg vil vel ha verandaen full av bikkjepiss??? tenkte jeg og lurte for n'te gang på hvor lettlurte menn er. Eller hvor dumme de tror vi kvinner er ...)

Jeg: Men da ber jeg bare Henrik om å holde bikkja over toalettet til han produserer. I kveld måtte han holde dyret i nesten en halvtime, men det gikk til slutt.

Han: Så hvem gikk tur?

(Ok. Dette kunne tyde på at han ikke trodde meg, men den valgte jeg å overse.)

Jeg. Selv om han traff sokken til Henrik. Det meste kom i do, da. I morgen stenger jeg dyret inne på badet, så kan han tisse i dusjen. Jeg orker ikke stå opp tidlig på grunn av det loppeskinnet.

(Dette greide jeg nesten ikke skrive, for jeg synes det var så ekkelt, men man skal visst tvinge seg selv ut av komfortsonen en gang i blant. Det skal utvide ens horisont.)

Jeg: Nå ligger han på puten din og fiser. Spørs om det ikke hadde vært lurt å gå en tur med ham likevel. Men du er jo hjemme igjen fredag, ikke sant? Han holder seg et par dager.

Han: Kanskje H kan gå tur med ham nå?

Jeg: H sover. Er du redd for puten din?

På det tidspunktet var klokken halv ett. Han sendte den første meldingen kvart over tolv.

Han ringte.

Og jeg sa at han like gjerne kunne spurt om jeg hadde pusset tenner. 

- Vi klarer oss faktisk fint selv, sa jeg.

Heldigvis tok han poenget. Men jøss og kors, så lang tid det tok.

Stram rumpe

Selv om jeg er et vrak, har jeg noen som elsker meg. I går fikk jeg en sms fra min sønn der det sto at han bare ville si at han var glad i meg, og i et helt sekund ble jeg kjempeglad, før det slo meg at det nødvendigvis måtte være noe veldig galt et sted.

Så ble jeg glad igjen.

Det er jo begrenset hva jeg får gjort med hjemlige kriser mens jeg er på jobb, og han har tross alt klart seg selv siden han var fire. I alle fall mente han det selv, der han gikk rundt og med stort alvor prøvde å overbevise folk om at han var 16.

*

Et håndfast bevis på at noen elsker meg, var også morsdagspresangen jeg fikk sist søndag. Min mann hadde på vegne av mine to barn, kjøpt en dråpe (= en dings) til å henge på armbåndet jeg har fra Ole Lynggaard.

Jeg byttet dingsen i dag. Den nye dingsen kostet litt mer (sannsynligvis grunnet en liten diamant) og mellomlegget betalte jeg fra kleskontoen min. Det gjorde vondt. Men etter det, gikk det bare nedover.

- Hei, jeg byttet dingsen du ga meg fra ungene, sa jeg da jeg ringte min mann.

Jeg var på vei til kiropraktoren, hvor han befant seg, aner jeg ikke.

- Fint at du fant noe du likte, da, sa han.

- Ja, da, men den ble litt dyrere ... (også fortet jeg meg å legge til) ... men jeg tok det på kleskontoen min!

- Det hadde du jo ikke trengt, sa han.

*

Jeg stoppet midt i Bogstadveien og trampet som en fly forbanna femåring. "Hadde ikke trengt"??? Jeg var så sint på meg selv at jeg ikke greide å snakke. Det gjorde fysisk vondt å tenke på alle kjolene, skoene og blusene jeg ikke fikk kjøpt.

Selvsagt hadde det vært fint å kunne si at jeg hadde lagt det bak meg da jeg kom inn til kiropraktoren, men det ville vært å juge. Jeg klarte nesten ikke tenke på noe annet enn at jeg var superirritert fordi jeg etter min mening hadde tapt en masse penger.

Men da kiropraktoren innledet med å si:

"Du er siste pasient i dag, hvis jeg klarer å få ut all oppdemmet aggresjon på deg, kan jeg gå hjem og være snill mot kona, "skjønte jeg at dette ikke kom til å bli mindre opprørende.

*

Jeg hadde rett. Han fant to nye steder der musklene mine hadde trukket seg tilbake i protest mot livet jeg lever. De hadde lagt seg i fosterstilling og blitt der. Muskler som får ligge i fosterstilling i flere år, blir harde som stein, viser det seg.

Han begynte med brystmuskelen. Jeg ulte. Han fortsatte med baken. Jeg stønnet.

Jeg tåler en del jævelskap, men den der var vond.

- Den der var ille, sa kiropraktoren.

Jeg sluttet å ule. Jeg smilte litt inni meg. Når en erfaren kiropraktor kaller noe ille, er et ikke rart jeg synes det er litt plagsomt.

Det sa jeg til ham.

- Jo, men du har virkelig usedvanlige stramme muskler, sa han. (Jeg minner om at han holdt på å mishandle baken min.)

Jeg ba om å få det skriftlig. Han lo og trodde jeg tullet, men det gjorde jeg ikke.

Han satte seg ned og skrev, og i det han ga meg arket sa han: "Jeg sa stramme, ikke veltrente, du fikk med deg det, eller?"

"Hm?" sa jeg, røsket med meg beviset og løp ut.

"Ved undersøkelse i dag konstateres usedvanlig stramme muskler!"

Døds-grepet

Visstnok er det bare maks fem håndtrykk som skiller de fleste av jordens innbyggere. Det vil si - slik jeg har forstått det - at mellom meg og en hvilken som helst person jeg kan tenke på, trenger jeg bare å gå gjennom noen få mennesker for å komme til den utvalgte.

Ta for eksempel Obama, eller Putin. Jeg kjenner noen som kjenner noen og denne noen, kjenner altså Obama. Eller Putin. Jeg skal ikke gå inn på hvem jeg kjenner som kjenner noen som kjenner noen, for det ville blitt skryt.

*

Men jeg slenger på dette bildet som er tatt av en fotograf i det amerikanske forsvarsdepartementet, så skjønner dere at jeg er en skikkelig VIP. En skikkelig very important person, altså.

Og da kan dere vel tenke dere hvor enkelt det ville være for meg å slå av en prat med Obama.

Hvis jeg ville. Og hvis han ville. Jeg tvinger ingen. Nesten ingen.

I enden av bordet sitter jeg. Rett etter bildet ble tatt, sølte jeg sukker utover bordet og meg selv. Det tok kanskje litt av kulheten.

Jeg falt for fristelsen til å fremstille meg selv i et litt for godt lys nå, det skal ikke gjenta seg. Dette er forhåpentligvis den siste gangen jeg prøver å virke viktig og kul, for sannheten er at de som ble plassert i enden av bordet, var de som var absolutt nederst på rangstigen i dette selskapet. Men det har aldri, og vil aldri bli, tatt et bilde av meg i et mer nobelt selskap, så ha meg unnskyldt.

*

Håndtrykk kan man si mye om. De fleste er enige i at et håndtrykk sier mye om en person. Håndtrykket bør være fast, og for egen del må jeg få legge til at tiden et håndtrykk tar, er avgjørende for hvordan jeg oppfatter personen. Ikke for kort og aldeles ikke for langt. Også krever jeg øyekontakt hvis det skal være et kvalitetshåndtrykk.

Frenetisk risting av hender er også fy. Noen mener åpenbart at jo mer de rister hånden din opp og ned, jo triveligere er det. Det er ikke riktig. Hvis du er en rister, virker du helt dust i min bok.

Du må også gjerne si navnet ditt med et lite smil, men ikke regn med at jeg husker det. Jeg konsentrer meg 100 prosent om å si mitt eget navn. Når man har bommet på det én gang, vil man ikke oppleve det igjen.

Et svett håndtrykk er lett å unnskylde, men det er også lett å unngå hvis det er du som svetter. En liten diskret avtørking på bukse eller skjørt, og hånden din er presentabel. Iskalde hender er også formildende. Hvem som helst kan ha problemer med frost i dette landet.

*

De slappe håndtrykkene er fullstendig diskvalifiserende, selvsagt, men de som prøver å hevde seg ved å ta i så hardt at det knaser, husker jeg med forakt til evig tid. "Hva er det du prøver å kompensere for?" tenker jeg foraktfullt og lar øynene hvile på underlivet hans akkurat lenge nok til at han skjønner hva jeg mistenker.

Og hvis jeg uheldigvis har vridd en av ringene mine slik at den kommer i klem mellom to fingre, kan vedkommende risikere et kne i skrittet. Det ville i så fall vært en refleks fra min side, og selvsagt ikke en overlagt handling.

*

Både slappe og for harde håndtrykk er tross alt noe som går fort over. Alle de verste håndtrykkenes mor er imidlertid ikke så enkelt å glemme. Jeg kaller det døds-grepet.

Dessverre er det ofte gamle mennesker som benytter dette. De tar deg i hånden - så langt er det greit - men så legger de den andre hånden over hendene deres, og der blir den liggende.

Som en forsegling. Som en jævla lås. Jeg kan få noia av sånt.

*

Ofte har den gamle også trukket hånden din til seg, slik at du enten blir stående med en litt uhøflig knekk ved hoftene (som med all tydelighet viser at du ikke vil nærme deg denne personen) eller så følger du etter hånden din og får døds-griperen til å dra deg inn i intimsonen hans eller hennes. Noe som selvsagt også betyr at din intimsonen blir kraftig invadert.

Mens dere står der i dødsgrepet, kjenner du livet sive ut av deg. Gjennom armen og inn i gamlingen. Det er som de suger livskraft til seg. Det virker uhyggelig planlagt.

*

Det finnes selvsagt unntak. Det finnes alltid unntak.

Nær familie kan hilse på denne måten uten at du dør litt. Når noen du liker godt trekker deg inntil seg, er det jo bare hyggelig. Og en god og lang klem er en ren energikilde for begge parter. Hvis de liker hverandre like godt, naturligvis.

*

Men hvordan skal man unngå det livsfarlige døds-grepet?

Hvis du vet at naboen til grandtante Olga alltid er ute etter friskt blod, kan du enten gå i sirkler rundt henne eller være veldig rask til å smøre hendene inn med masse håndkrem slik at du kan gli ut av de krokete, rynkede hendene hennes. (Det aller beste er hvis hun ser at du kommer fra toalettet, og du rekker å smøre deg inn med Nugatti, men det ville nesten vært så morsomt at det ikke kunne skjedd)

Problemet er jo når du må håndhilse på nye mennesker, og du ikke vet at de er døds-gripere. Mitt eneste råd da, er å hoste dem rett opp i ansiktet. Eller å begynne å dra hånden til deg med makt. Bare vær klar over at ingen av disse handlingene er sosialt akseptable.

Likevel er det bedre enn å begynne å skrike "Slipp! Du suger livet ut av meg, din gamle heks!".

Det vil jeg ikke anbefale. Selv om det kan være veldig fristende.

Mannen. Og været.

Superenkel forskning viser at utbredelsen av platte vitser er større når uvær har kvinnenavn enn når de er oppkalt etter en mann. Det er jo nærmest diskriminerende.

Annen hver gang et vær får et navn, er det en kvinne som henges ut. Under ekstremværet Lena (hun som rammet Vestlandet og blant annet slapp ut en del oppdrettslaks) var hver tiende (dette er bare basert på dårlig hukommelse) tweet og Facebook-oppdatering fra moroklumper omtrent som dette: "Hva er likheten mellom kvinner og orkaner? Jo, de er våte, heftige og stormfulle når det står på, og når de drar, tar de med seg huset ditt."

Andre fokuserte på uberegnelighet og antydet av kvinner stort sett var påvirket av hormoner året rundt.

Bortsett fra å reflektere over at det er en del skuffede menn rundt i dette landet, og at det godt kan hende at vi kvinner kan behandle dem bedre, kan det jo være verdt å tenke over hvorfor det ikke er så mange som vitser om orkaner med mannsnavn og ødeleggelser.

Kanskje er det for tett opp til sannheten til at det er morsomt? Voldsomme ødeleggelser er tross alt både historisk og hverdagslig oftere knyttet opp til menns handlinger enn kvinners handlinger.

Det var jo en del vitsing om Mannen - fjellet som stadig skulle rase - i høst, men også der prøvde noen å vri det til kvinners hormonelle ubalanse ("Noen mener at Mannen har skapt så mye unødvendig drama at den bør døpes om til Kvinnen").

Jeg tror på mannen. Og på Mannen. Når det gjelder fjellet Mannen, er jeg sikker på at han kommer bare han får tenkt seg om, og når det gjelder mannen kan han være kvinnens beste venn hvis du har flaks, hvis du lar ham få lov og hvis du aksepterer at han ikke alltid forstår deg.

Min mann er skuffet over at han ikke har fått et eneste vindkast oppkalt etter seg. Han mener at det i det minste burde være mulig å kjøpe seg et ekstremvær. Han ville også gjerne få lov til å kjøpe flaue vinder og kalle dem opp etter folk han ikke liker.

Selv om jeg normalt prøver hardt å støtte ham når han er kreativ, møtte han ingen forståelse hos meg. Jeg påpekte strengt at det ville vært trakassering, og at det ville satt debatten om ungdoms idiotiske bruk av penger fullstendig i skyggen.

"Pissregnet Jagland," svarte han og lo så han måtte sette seg.

Jeg synes Jagland er en pen mann, jeg (Wikipedia)

Liten sprekk, stor sprekk

Blanke ting er som regel lik pene ting, mener jeg. Og det er ikke fordi jeg liker å speile meg i dem, faktisk er det enda bedre hvis de blanke tingene blinker i fasetter (tenk diamanter eller paljetter), og da ser man jo temmelig rar ut hvis man bruker dem som speil.

Denne fascinasjonen for pene ting kombinert med min ukuelige evne til å se det positive i alt (Ikke enig? Så synd.) gjorde at jeg slett ikke ble så lei meg som noen kanskje skulle trodd, da frontruten på min nye bil fikk en steinsprutskade for et par uker siden.

Den lille sprekken var faktisk vakker der den blinket litt forsiktig nede i venstre hjørne.

*

Men det meste er forgjengelig, kanskje særlig skjønnhet, og i ettermiddag hadde bilen min time hos Hurtigruta carglass. De fikser steinsprutskader mens De venter, og det koster deg ikke en krone så lenge du har den riktige forsikringen.

Da jeg kom hjem fra jobben, fikk jeg denne meldingen av min mann som hadde tatt på seg jobben med å kjøre bilen til glassmesterne:

"Ruten sprakk da han skulle fikse den"

Jeg ringte ham.

- Så hva skjer nå?
- De sjekker om de kan få montert en ny rute allerede i morgen.
- Må vi betale den?
- Det er en egenandel.
- På hvor mye?
- To tusen, tror jeg.
- Faaaaaen!
- Du kan få det i morsdagsgave.
- Du skal ta så utrolig lang fart og drite i å kalle det en morsdagsgave!
- Ha, ha.
- Jeg mener det!
- Det velger jeg.

Men tenk. Det gjør han ikke.

Det kan i så fall bli den dyreste morsdagsgaven han noen gang har finanisert, for jeg har sett på en kjole jeg har lyst på.

Julia og jeg

- I går fikk jeg limbånd på hele ryggen, nedover på ribbena og langt nedover på bena, sa jeg til min nest mest empatiske kollega.

Jeg håpet selvsagt på litt medfølelse, og dro ned halslinningen på kjolen for at hun skulle få et glimt av grusomhetene på ryggen min.

Jeg kunne fått rosa eller lyseblå tape. Kanskje neste gang.

- Jøss. Så de måtte rett og slett lime deg sammen, altså? Herregud, du er virkelig en medisinsk sensasjon, sa hun, og mer enn antydet at jeg ikke hang sammen uten hjelp, og at jeg muligens kunne gjort store penger hvis jeg viste meg frem i full offentlighet eller var villig til å donere kroppen min til forskning.

(Det er jeg, forresten. Bare ta det dere vil etter at jeg er død, men ikke si at jeg anbefalte noe, for det gjør jeg ikke.)

*

Jeg valgte å ikke bli fornærmet. Klokken var jo ikke blitt ni engang, og jeg orker ikke å bli sur før i femtiden. Det gjelder hverdager. I helgene er tidspunktet litt mer tilfeldig.

- Fysioteraputen har brukt tape for at nervene skal bli minnet på at de må få kontakt med de små musklene i skulderen, doserte jeg.

Hun synes det var veldig rart at den forbindelsen bare kunne bli brutt, for som hun sa:

- Du bruker jo musklene i armene hele tiden, da! Tenk for eksempel på bevegelsene når du henger opp tøy og gjør annet husarbeid.

Jeg stirret uforstående på henne, og en annen kollega prøvde å late som han ikke tisset på seg av latter.

- Birgitte skjønner ikke hva du snakker om, kvekket han.

*

Men det gjorde jeg. Selvsagt gjorde jeg det. (Det hadde noe med klær å gjøre. Og kanskje støv.)

*

Jeg har faktisk allerede blitt bedre. Armen kan løftes slik at albuen er i flukt med skulderen, og det klarte jeg ikke i går.

Denne nye evnen kom godt med da jeg kom ut av dusjen i morges. Til tross for den normale frotteringen av rygg og resten av mitt dryppende våte legeme, var ryggen kliss våt. Tapen hadde sugd til seg et par liter vann.

Da jeg sto og tørket ryggen med hårføner med armen i en svært unormal posisjon, sendte jeg en vennlig tanke til Julia Pastrana.

Du vet kanskje ikke hvem hun var? Hjelper det hvis jeg sier "apekvinnen"?

*

Skilt ved fødselen

Julia (øverst) og meg (nederst)

*

Jeg lurer på hvordan hun ble tørr etter å ha vasket seg. Hårfønere var nemlig ikke svært utbredt på den tiden hun ble vist frem mot penger.

I følge min mor, hadde jeg ryggen full av sorte hår da jeg ble født. Det er derfor flere fellestrekk mellom Julia og meg enn utfordringene vi begge har med å bli tørre etter en dusj.

Og bare for å ha nevnt det: Julia blir beskrevet som et svært intelligent og varmt menneske. Hun var flink til å synge også, men det er ikke jeg.

Bare et godt tilbud. Du lissom.

- Hei, det er Birgitte Frisch, svarte jeg høflig da det ringte fra et nummer jeg ikke kjente.

Det er helt vanlig at folk jeg ikke kjenner ringer meg, og som regel er det både nyttig og hyggelig.

- Det er fra Canal Digital. Stein Jacob? sa fyren i andre enden.
- Hva med ham? glefset jeg. 

Det var pussig. Jeg var snill og mild sekundet før.

- Ja, er han til stede? spurte fyren.
- Nei, du har ringt MEG midt i arbeidstiden og det er SVÆRT uvanlig at ektefeller er sammen midt på dagen, sa jeg med en stemme som kunne skremme vann fra å koke.

Det ble stille i andre enden. Jeg er ikke den som fyller tomrom med snakk. Men det var han:

- Vel, jeg skulle gjerne snakket med ham …
- Om. Hva. Da. (Det var meg igjen.)
- Jeg ville bare gi dere et hyggelig tilbud, sa den profesjonelle selgeren som helt sikkert måtte slå opp i kapitlet «hvordan få vanskelige kjerringer til å få dårlig samvittighet» for å håndtere meg.

Det kapitlet burde vært kvalitetssikret hos undertegnede. Det var ubrukelig.

- Jasså, sa den vanskelige kjerringa som ikke så lett får dårlig samvittighet.

Og så begynte selgeren å bable om en dings som var kjempelur. Jeg kjente ikke igjen dingsen, men så vidt jeg forsto hadde vi allerede tilgang til tjenesten den skulle gi oss. Så da sa jeg det. I en irritert tone:

- Men det har vi jo muligheten til allerede!

Da ble han litt spakere. Jeg ville vite hvorfor dette var et så hyggelig tilbud – var det gratis, kanskje? Det var det ikke, så jeg ga ham en liten lekse i hva som ble oppfattet som hyggelig og hva som ikke ble det. Som et eksempel på ting som ikke var så hyggelige, beskrev jeg – helt teoretisk – selgere som ikke har satt seg inn i hva kunden har, og som ringer dem midt i arbeidstiden – og ber om å få snakke med noen andre.

- Men det er jo hyggelig av oss å gi dere et godt tilbud, insisterte han.
- GODT??!! Hvor godt er det, da? Sett bort fra vi at IKKE TRENGER DET? spurte jeg. Rolig. Eller .. ja, kanskje ikke så innmari rolig.
- Dere sparer hele 190 kroner! trumfet han.

Og akkurat da innså jeg at vi ikke var på samme planet. Vi skjønte hverandres ord, men ikke hva de mente. 

Ikke det at jeg ikke gjerne sparer 190 kroner, det er ikke poenget her. Men hvis han hadde ringt min mann som lever av å fakturere, hadde denne telefonsamtalen antakelig kostet mer enn 190 kroner bare i bortkastet tid. Det var bare det at min mann aldri hadde brukt tiden sin slik jeg gjør.

Han hadde brukt maks 20 sekunder på å takke pent nei og lagt på hvis det var han som hadde blitt oppringt. Og det er jo faktisk også en mulig måte å håndtere selgere på. Forutsatt at man har et minimum av folkeskikk og/eller ikke er så FORBANNA HORMONELL! 

Greit?!