Hei på deg på polsk

Var det ikke noe med en drink? spurte jeg meg selv. Hotellrommet mitt var ikke ferdig, så jeg måtte slå ihjel to timer i Krakow, og da bør man i det minste kunne si hallo.

Sist jeg var i Polen, pugget jeg to ord. God dag og takk. God dag liknet veldig på noe med alkohol, men jeg kunne ikke komme på hva det var (jeg må alltid forbinde ny kunnskap med gammel kunnskap. Det er vel et tegn på at harddisken begynner å bli full.

*

Noen ganger skulle jeg virkelig ønske at jeg drakk.

Jeg gikk gjennom alle drinkene jeg visste om. Det gikk fort. Er Whisky en drink? Må en drink bestå av mer enn én ingrediens? Er det alltid sprit i drinker? Dette kan virke banalt for deg som med den største selvfølge går bort i baren og bestiller akkurat det du har lyst på, men for meg - som helst drikker Farris eller bringebærsaft - er barer like ukjent som månens overflate.

Bare for å ha sagt det: Jeg skulle ønske jeg drakk, men jeg klarer bare ikke smaken. Det er et sosialt handikap, men ikke verre enn at jeg ikke drikker kaffe, ikke tåler skalldyr eller noe som har vært i nærheten av mel. Med mindre det er glutenfritt, da.

Når jeg lister det opp på denne måten, skjønner jeg at jeg ikke er den første folk tenker på når de skal ha det gøy.

*

Listen over drinker jeg husket navnet på, var ikke så lang:
Dry Martini (tror kanskje tanten min drikker det?)
Sex on the beach (Gud vet hva den inneholder.)
Mojito (Halle Berry drakk det i en James Bond-film - tror jeg.)
Cosmopolitan (Ref Sex in the City og Carrie Bradshaw.)
Fjellbekk (Temmelig sikker på at en venninne fikk for mye av den da hun ble drukket ut for cirka 18 år siden.)

Så hvilken av disse drinkene kan minne om det polske ordet for heisann?

Fjellbekk kan det ikke være. Det virker ikke særlig polsk. Eller, hvem vet. De kan jo ha fjell selv om ikke jeg har sett noen.
Cosmopolitan? Nja ... Nei.
Mojito? Den er ikke helt usannsynlig, faktisk. Den minner om en pervertert versjon av halloien! men nei.
Sex on the beach går ut av så mange grunner.
Men Dry Martini, er logisk hvis du tenker som meg: "Martini" likner på "matiné" som betyr "sånn litt utpå formiddagen", og en høflig hilsen inneholder jo ofte en henvisning til når på dagen man hilser. (God morgen, god dag, god kveld og god natt.)

*

Jeg falt altså ned på at god dag på polsk måtte være noe i retning av "Dry Martini".

Slik jeg husket det, besto en polsk hilsen av to ord, der det første nesten var det samme som en drink som jeg nå hadde dedusert meg frem til at var "dry". Det siste ordet husket jeg ikke, så jeg bestemte meg for å være litt vag. Mumlende, rett og slett.

Hotellet mitt ligger ti meter fra en diger plass som må være sentrum av Krakow, og etter å ha passert 200 meter med turistfeller fulle av juggel, ramlet jeg inn på MaxMara.

OBS! Turistfelle rett frem

"Dry Martini!" hilste jeg blidt og glemte helt å være litt uklar i diksjonen.

De to damene i stramme designerkjoler så på meg som om jeg fremdeles hadde merker etter tvangstrøyen. De hvisket litt med hverandre, og den ene tok tak i en telefon som lå på disken mens den andre stilte seg rett bak meg. Gikk jeg ett skritt frem, gjorde hun det også. Hun fulgte meg som en skygge, og det hadde ikke noe med service å gjøre.

Da jeg gikk - etter omtrent ti minutter med følge - kom det inn et eldre ektepar.

"Dzień dobry!" sa de. Hvilket uttales omtrent sånn: Gin dobre.

Gin Tonic! Det var det jeg burde husket, men det var i det minste godt jeg ikke sa "Bloody Mary", for den drinken kom jeg først på nå.

Natta!

Varm, vennlig og trengende

Effektivitet og varme er to ord jeg mener beskriver meg forholdsvis treffende. I alle fall i dag. Jeg bestemte meg i morges: "I dag skal du være ekstra snill med alle rundt deg," sa jeg til meg selv.

Jeg trengte ikke bestemme meg for å være effektiv, for det ligger i genene mine. Tross alt kommer jeg fra en rekke med kvinner som aldri har sittet på do uten å gjøre noe samfunnsnyttig samtidig. I alle fall hvis man definerer samfunnsnyttig til å være å tørke av gulvet så langt man når eller skrive mentale pakkelister til barnas skoleturer.

*

Da jeg gikk fra jobben - noen timer etter normal arbeidstid for statsansatte (ikke mobb, vi jobber hardt vi også) - kom jeg på at jeg ikke rakk lunsj i dag. Ikke dobesøk heller, kom jeg til å tenke på etter tydelige impulser fra vesica urinaria.



Normalt ville sult og verdig trang få meg til å bli litt kort og skarp med mine medmennesker, men ikke i dag. Jeg holdt hardt på mitt forsett om å være et godt menneske, men skrittene mine ble merkbart kortere og stilen enda mer bestemt. Jeg så nok ut som en svært målbevisst kvinne, tenkte jeg. Inntil jeg så meg selv i et vindu.

*

Jeg så ut som noe jeg bare kan beskrive som en gretten rumpe med bustete hår. Ja. Jeg vet akkurat hvordan det høres ut. Husk at jeg så det.

Desto større grunn til å være hyggelig, minnet jeg meg selv på. Her skulle de som skuet baken på hårene skamme seg.

Så jeg tvang meg selv til å smile og ble glad av det.

Det virker faktisk: Hvis du er sur og tvinger ansiktsmusklene til å dra kjeften oppover, blir du i bedre humør. Du blir i alle fall ikke surere.

*

Mitt gode humør ga meg selvtillit. Jeg trippet fremover mot målet som i tillegg til å pudre nesen (damespråk for å tisse) var å rekke hjem til nyhetene begynte, og roste meg selv for alt jeg kunne komme på. Det er også et triks hvis du er litt rusten i selvtilliten.

Du ER snill mot dyr, du ER forholdvis flink i mange ting selv om du ikke kan bake eller synge, du ER VELDIG flink til å brette tøy - i særdeleshet formsydde laken og det ER veldig lenge siden du har dummet deg ut, messet jeg. Inni meg, selvsagt.

*

Jeg la merke til et skilt som gjorde oppmerksom på at det var visning i nabolaget. Skiltet var lite, faktisk så lite at jeg holdt på å snuble over det, men bannet jeg? Nei. Ble jeg sur? Nix. Sparket jeg skiltet til helvete? Ikke på langt nær. Svartelistet jeg megleren? Nope.

Derimot rettet jeg blikket fremover og så en mann som kom ut av døren noen meter bak skiltet.

*

Men stakkars, tenkte jeg. Han har jo glemt å ta av seg de blå plastposene man bør ha på seg når man valser inn til folk som skal vise hjemmet sitt fra den reneste og ryddigste side.

Selvsagt kunne jeg gått forbi ham uten å si noe, jeg fikk det tross alt mer og mer travelt. Men, tenkte jeg, hadde jeg satt pris på å bli reddet fra ydmykelsen det er å tråkke rundt i byen med blå dusjhetter på bena? Svaret var selvsagt ja, og man skal gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot en selv. Det mener jeg står i Bibelen, til og med.

Hvis du heller forholder deg til vitenskapen enn til religion, vil jeg minne deg på den store tenkeren Immanuel Kant som utarbeidet Det kategoriske imperativet: Med mindre det du gjør kan gjøres om til en allmenngyldig handling, skal du bare ta lang fart og drite i det. (Så vidt jeg husker fra examen philosophicum.)

*

Med ex.phil. og barnetroen i bakhodet stoppet jeg rett foran mannen, lente meg mot ham og sa - med et smil, det vil jeg gjerne understreke - "Hei, jeg tror du har glemt å ta av deg de blå posene på bena. Jeg tenkte bare å tipse deg om det før flere ser det, liksom.".

Liksom, sa jeg. For det er ordenes måte å blunke på, ikke sant? Og blunking signaliserer vennlighet, gjør det ikke det da? Litt sånn "Du och jag, Alfred. Du och jag.".

La meg beskrive stemningen jeg prøvde å skape: Vennlig, kompis-aktig og hjelpsom på en måte som skulle forhindre at han følte seg irettesatt eller dum.

Han ga tydelig uttrykk for at han verken fikk med seg stemningen eller mitt oppbyggelige tips ved å si "hæ" mens han så mistenksomt på meg.

"Du kommer jo rett fra visning," påpekte jeg, men det premisset aksepterte han i alle fall ikke. Tvert imot, han blånektet.

Jøss for en suppegjøk, tenkte jeg mens jeg holdt maska.

"Visning, du skal kanskje kjøpe ny leilighet," spurte jeg for å hjelpe ham tilbake til full bevissthet. I ettertid innser jeg at tonefallet mitt likner det noen bruker når de snakker med små barn, veldig dumme mennesker eller ektemannen sin, og det er jo ikke bra.

*

Kort fortalt brukte han omtrent tre sekunder på å fortelle meg at han aldeles ikke hadde tenkt å kjøpe leilighet - "i dette jævla snobbestrøket," som han sa - at han av naturlige grunner var like lite interessert i meglertjenester og alt det måtte medføre som han var i "sånne jævla snobbekjerringer," som undertegnede, og at hvis jeg ikke kunne se at han hadde splitter nye "jævla blå joggesko" på seg, kunne jeg dra den korteste veien til et sted der solen ikke skinte.

Jeg valgte å ikke spørre om han mente Finnmark vinterstid eller om han kanskje tenkte på Rjukan, for i så fall tok han litt feil - på Rjukan har de nemlig montert opp digre speil på fjelltoppene for å sende solstrålene ned i dalbunnen de velger å kalle en by.

*

Nå er du sikkert interessert i å vite om jeg nådde hjem før vesica urinaria ikke lenger klarte å holde på væsken, men noen hemmeligheter må jeg også få ha.

Bildet er ikke av meg, det er et illustrasjonsfoto fra KK som skal minne
om at man må passe seg, ellers kan man få urinveisinfeksjon. Husk det.

Søskenkjærlighet

Min mann hadde akkurat snakket med sin bror. Det var åpenbart en fin samtale, for han var i godt humør.

- Det er jammen bra å ha en bror som likner på meg, sa han.  - Han er jo også veldig smart.

Jeg har også en bror. Han er smartere enn meg, så jeg sa ikke noe. I stedet tenkte jeg på hvordan det hadde vært å ha en søster. Antakelig hadde det vært fantastisk.

Vi kunne skravlet på telefonen i timesvis, shoppet sammen, ledd sammen, trøstet hverandre og vært bestevenner slik man bare kan være hvis det er et resultat av genmateriale.

Derfor sa jeg: "Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en søster.".

- Det hadde vært helt forferdelig! utbrøt han spontant.

- Hva? Hvorfor det? gjentok jeg omtrent ti ganger til en mann som skjønte at han hadde plumpet ut med noe han ikke skulle sagt i det han sa det.

Jeg ga meg ikke før han hadde tenkt ut en slags forklaring, og da kom det: "For da hadde hun sikkert kommet drassende med alle ungene sine, og tenk på julaften ..." men da innså han vel at han hadde trampet lenge nok i salaten til å få dressing inn i øregangene.

- "Drassende med mange unger"? Og hva med julaften? spurte jeg lett sjokkert.

"Liker han meg egentlig ikke?" tenkte jeg.

- Dere hadde sikkert kranglet, sa han med desperasjon i stemmen.

Jeg lurte på hvorfor i all verden han mente jeg kom til å krangle med min egen søster. En bestevenn av mitt eget blod, liksom.

- Men, herregud, da! Du greier jo å krangle med deg selv! mente han og satte punktum for samtalen.

Det gjør jeg IKKE. I alle fall ikke når jeg har ham i nærheten.

Så da gikk jeg heller en tur i skogen. Med pelslue nedover øra så jeg ikke skulle høre hva han sa.

"You look like Julia Roberts"

Gaten var nummer 19 F - den gaten som har egen hatgruppe på Facebook fordi det er så langt å gå at man må beregne en halvtime mer - men jeg hadde god tid.

Jeg ruslet bort til trillevognene og testet ut en fem-seks vogner for å finne en som gikk rett. Det er så utrolig irriterende når vognen har ett hjul som går litt tregt. Skeive trillevogner er et alvorlig i-landsproblem.

*

Da jeg endelig hadde funnet en vogn som tilfredsstilte mine krav til kvalitet, trillet jeg rolig mot Gardermoens yttergrense: Gate 19.

Jeg var i flytsonen. Jeg var rolig, vennlig og oste av balanse og Obsession fra Calvin Klein. Alle rundt meg var pene og velkledde, og alle brukte innestemmen hvis de absolutt måtte snakke. Jeg øynet håp for planeten og menneskeheten tross klimautfordringer og allmenn jævelskap. "Sammen klarer vi alt!" tenkte jeg og følte samholdet og fellesskapet som en lett omfavnelse der jeg gikk.

Et sekund før jeg ble tørst, åpenbarte det seg en kiosk som ikke bare solgte Farris, men også små tuber med tannkrem, bøker og frukt - i tillegg til sjokolade (og mye annet). Men hvorfor skulle jeg kjøpe sjokolade? Jeg var jo allerede litt lykkelig, og det ble helt feil å støtte sukkermafiaen som daglig skaper avhengighet som går en narkomans higen etter et skudd heroin rett i årene en høy gang.

Jeg var i sannhet en sunn sjel i et sunt legeme.

*

Hallingdølen som sto bak disken snakket engelsk til meg (hun hadde akkurat ekspedert kunden før meg på klingende og innfødt hallingdøl), men for ikke å gjøre henne forlegen, konverserte jeg høflig på dronning-engelsk. Jeg følte at "Døh! Jeg er norsk, ass!" ikke passet i situasjonen.

Du kan godt si at jeg følte at Universet fulgte med på hva jeg gjorde, og jeg ville for alt i verden - for ikke å si universet - gjøre noe som forstyrret den perfekte balansen jeg opplevde rundt meg.

Snart fløt jeg videre med strømmen - mot målet som merkingen på gulvet fortalte at var ti minutter unna.

*

En mann på min alder kom smilende mot meg, og jeg smilte naturligvis tilbake.

"You look like Julia Roberts. When she's not smiling," sa han vennlig.

Hva i svarte? Hva i svarteste helvete?

Jeg smilte jo! Hvordan kan jeg likne på noen som ikke smiler når jeg smiler?

Jo, da. Det er Julia Roberts. Se flere usminkede kjendiser på
http://www.celebritywithoutmakeup.net/ 

Fyren gikk bare videre mens jeg desperat prøvde å komme på noe smart og/eller ondskapsfullt jeg kunne rope etter ham.

Opplevelsen av forvirring som var på full fart mot depresjon, gjorde meg svak. Jeg gikk fra flytsone til å drukne i selvmedlidenhet på tre sekunder.

Med andre ord var jeg både hudløs og forsvarsløs da det viste seg at gate 19 har en egen kiosk.

*

Jeg røsket til meg fire sjokolader.

"You want four???" spurte geniet bak disken.

"Nei, jeg tar et Gullbrød også," svarte jeg og lot ham stå der å føle seg teit fordi han trodde jeg var engelsk.

"Vil du ha kvittering?" spurte han.

Jeg sa at det eneste jeg ville var å sette meg i en krok og dytte i meg sjokolade.

"Okeiii ...," sa han.

"Også vil jeg at du skal glemme at jeg har vært her," sa jeg og ga uttrykk for at jeg skammet meg.

"Da fjerner jeg alle spor," sa han og krøllet sammen kvitteringen.

Jeg takket og stilte meg i kø for å komme ombord i flyet mens Gullbrødet gikk ned på høykant.

"Have a nice trip to Alta, Madame!" sa damen fra Norwegian.

"Jag er svensk," sa jeg med sjokoladebrune fortenner.

Giverglede

Fjerde oktober er bare én av mange dager vi markerer i vårt ekteskap. Det fine med markeringer - i tillegg til gode minner - er gaver.

Jeg liker gaver. Særlig de jeg får av min mann. Han er superflink til å gi meg det jeg ønsker meg, og jeg tror faktisk han hadde vært flink selv om jeg ikke hadde skrevet ønskelister som er detaljerte ned til produktnummer.

Ett år dro han land og strand rundt for å finne to etymologiske ordbøker som hadde gått ut av produksjon. Han måtte få én fra et antikvariat på Vestlandet og én fra et mystisk sted i Vestfold. Et annet år fikk jeg en massasjebenk og ubegrenset tilbud om massasje.

Ingenting av dette sto på ønskelisten, men på ett eller annet tidspunkt hadde jeg nevnt at jeg en gang hadde ønsket meg disse to ordbøkene og en eller flere ganger har jeg helt sikkert sagt at jeg likte å bli massert - hvem gjør ikke det, liksom.

Som kjent er det ingen regel uten unntak, men at han kjøpte en halvmeter stor Maglite til morsdagen, er like mye min skyld: Jeg hadde ingen ønskeliste akkurat da.

Den første gaven han kjøpte til meg, var en Cross gullpenn. Vi hadde vært sammen et par måneder og jeg begynte å bli redd for at jeg skulle bli så involvert at jeg kom til å bli veldig lei meg hvis han dumpet meg.

- Hva skal vi gjør med det, da? spurte han og sverget på at han ikke hadde planer om å slå opp.

Jeg kunne jo ikke betale ham for å bli, så han foreslo en kontrakt. 

En uke senere skrev jeg under på at jeg aldri skulle snakke stygt om bilen hans og at vi skulle holde sammen - i alle fall til fremtidig gjeld var nedbetalt - med gullpenn. Senere fikk vi ambassaden i Stockholm til å utvide avtalen noe.

Jeg har virkelig prøvd å bli bedre på å gi ham gaver. Hver gang han sier " det hadde vært fint å hatt en ..." eller "det kan jeg ønske meg!" skriver jeg det ned. Jeg har flere notater på mobilen min om ham, forresten. I tillegg til notatet "Gaver SJ" har jeg "SJ forkjøla" og "Grove fornærmelser".

"SJ forkjøla" er en liste over alle forkjølelsene hans. Hver gang han blir forkjøla, sier han nemlig "Nå er det jammen lenge siden jeg har vært syk!" og jeg kan dokumentere at sist han sa det, var i april eller august eller hva det nå måtte være. (En stor del av vårt forhold hviler på beinhard konkurranse om fakta.)

"Grove fornærmelser" er en liste med dato og klokkeslett knyttet til utsagn han kommer med. Når jeg sier "sist kalte du meg en våt sokk" og han nekter, tar jeg bare opp mobilen og forteller at han kalte meg en våt sokk den 28. juli klokken 19.37.

Nå er det jo ikke bare den som mottar gaven som skal diktere hva som skal gis. En gave skal også gjenspeile giveren og aller helst ha en dypere mening utover selve gaven.

Jeg vet allerede at jeg får en tredemølle av ham i morgen. Det er omtrent som å gi noen PT-timer, men jeg har ønsket meg det, og jeg vet at han gir meg det av kjærlighet. Tredemøllen er av type "løpetur i fjellet" og på sikt vil han gjerne at jeg skal være med ham å leke fjellgeit uten å stønne "jeg døøøøøør, jeg må hviiiiiiiiile" for hver annen høydemeter. Bedre kondis øker jo også sjansen for å leve lenger, så jeg er ganske sikker på at han ikke gir meg et treningsapparat fordi tyngdekraften er i ferd med å vinne over baken min. (Cirka 85 prosent sikker.)

Gaven han får av meg er nøye gjennomtenkt.

1 Han har sagt at han ønsker seg det

2 Han kommer til å bruke det til å glede andre (og det liker han)

3 Det vil alltid minne ham om meg 

Han får et rivjern.

Månen er en ost

Bikkja og jeg er alene hjemme. Vi er dypt uenige om det meste, og jeg skylder på fullmånen.

Gårsdagens fullmåne gjør meg sur og vrang, og jeg mistenker at bikkjeskinnet føler en dragning mot større hoggtenner og smaken av kristenmanns blod. I dette tilfellet en kvinnes blod, men det kan han bare glemme.

For å få tiden til å gå fort - jeg har gledet meg til serien "Broen" i hele dag - forteller jeg dyret om situasjonen i verden og deler av universet.

- Obama og Putin er enige om at ISIS skal bombes tilbake til steinalderen, forenkler jeg. - Begge to har snakket i selveste FN i dag, men de er fremdeles uenige om Assads fremtid.

- Hvorfor tar de ikke ett problem om gangen? spurte dyret.

Jeg gikk raskt videre til det ytre rom. - De har funnet ut at det sannsynligvis er vann inni planeten Mars! sa jeg. - Det betyr kanskje at mennesker kan leve der hvis vi må.

- Når skal du kjøpe Tesla? spurte dyret. Jeg sa at jeg hadde det helt fint med den bilen jeg har og minnet om at den har det ypperste i miljøvennlig teknologi til tross for at den er diger, har firehjulsdrift på flatmark og er veldig, veldig trygg.

- Trygg for deg, kanskje, sa dyret, og så gikk han jammen søren i gang med den reneste propagandaen. - Du som bor så nært t-banen at du kan høre at dørene går opp og igjen hver gang en t-banevogn stopper på Majorstua stasjon burde kjøre kollektivt. Eller forresten, hvis du har tenkt å fortsette med å spise karameller til frokost og is til kvelds, bør du begynne å gå til jobben. Det er bare tre kilometer. Det klarer til og med du.

- Dessuten, fortsatte han, - dessuten kan vi ikke stole på at vi har Mars som en plan B. Hvordan har du tenkt å komme deg dit, for eksempel? Tror du de har sjokolade der? Tror du at DU er en av de utvalgte som får bli med hvis menneskeheten må evakuere? I think not!

Enda en som har latt seg indoktrinere av Miljøpartiet de grønne. Hva skjer?

Jeg begynte å snakke om månen. Han slapp heldigvis miljøtemaet. Tross alt er han en hund, og hvis du vil få en hund til å tenke på noe annet, er det bare å pælme en pinne så langt du kan.

- I går var det måneformørkelse, fortalte jeg og kastet meg ut i en lang forklaring om jordens skygge og månens bane.

Jeg kom ganske fort til kort i den vitenskaplige utlegningen min, så jeg dro nivået ned igjen. Helt ned.

- Du vet kanskje at noen tror at månen er en ost? spurte jeg.

Etter det var det umulig å få ham til å tenke på noe annet.

- Få ost!

- Du kan ikke bare forlange ost! Ost er belønning for god oppførsel. Rull rundt!

- Hæ, hæ, hæ, ho, ho, ho! Du sa hva?

- Er du døv? Rull, sa jeg!

- Mennesker er morsomme

- Ditt frekke loppeskinn! Rull, sa jeg!

- Ikke vær sinna, da. Jeg er jo din beste venn!

- Hm. Ja, der sa du noe. Min beste venn, altså? Sikker?

- Ja. Sikker. Få ost.

Jeg er apen

De var rundt meg på alle kanter da jeg kom til kassen i den eneste butikken på flyplassen som var åpen. Jeg - som har en køkultur som en sjenerte brite - er vant til å stå på linje og vente på min tur. Det var et kultursjokk. Her var det den sterkeste som vant.

I tillegg til å ha en køkultur som maner til orden og rettferdighet, har jeg en intimsone på minst et par meter. Du kan trygt si at den ble utfordret. Det var kroppsvarme fra alle kanter, og jeg tror kanskje det var en dame som prøvde å snike seg under meg. Jeg vet ikke hvordan hun ellers klarte å få bagen min i hodet da jeg skulle sette den ned.

*

Jeg er rask til å tilpasse meg omgivelsene, og jeg er flink til å bruke de fordelene jeg har i en hver situasjon. Siden jeg var halvannet hode høyere enn alle de andre kundene, brukte jeg det for alt det var verdt. Jeg fikk øyekontakt med damen bak disken, strakk armen min frem over fem andre mennesker og byttet sjokolade mot penger. Man skal heller ikke se bort fra at sjokoladen var en sterk motivasjon for min resolutte handling og omstillingsevne.

Fordi jeg kom såpass fort ut av kassaområdet, fikk jeg heldigvis en sitteplass. Men roen senket seg aldri.

*

Det er to hovedgrunner til at dette stedet er alt annet enn rolig. Den ene er en håndverker som driller i stål, den andre er nesten 100 knatrende mennesker jeg ikke aner hvor kommer fra. De kan være kinesere, men jeg har problemer med å skille lydene.

Jeg har sett kinesere før, bevares. Men jeg har ikke sett en masse mennesker som gjør helt dagligdagse ting nesten akkurat samtidig. Det er som om de var synkroniserte:

1 Sette seg ned, og sette veskene sine på setet ved siden av seg. Ikke ta vesken ned selv om det står en haug av mennesker rundt som åpenbart kunne likt å sette seg.

2 Ta opp en banan. Spis bananen. Legg vesken slik at den opptar to seter. Finn en søppelkasse. Gå tilbake til setet og vesken.

3 Ta opp en serviett og et eple. Spis eplet ved å ta store biter som spyttes ut i servietten, og gnag av fruktkjøttet. Spis skallet.

4 Vis alle hva man har kjøpt. Test det ut på sidemannen. Gjerne to ganger hvis det er parfyme.

5 Ta opp iPaden.

6 Legg vesken slik at den dekker to seter.

7 Gå på besøk til hverandre.

8 Be alle stille seg opp. Ta bilde.

9 Sitt på gulvet foran vennen din. Bruk gjerne bagen min som ryggstøtte.

10 Begynn å klappe hver gang flyplassen kommer med en annonsering.

11 Rop høyt til noen som sitter veldig langt fra deg. Få applaus.

*

Ikke tro at jeg kritiserer noen. Jeg er bare storøyd og overrasket. Og litt misunnelig. Her sitter jeg alene med sjokoladen min. Jeg kan ta en selfie, selvsagt, men det er jo litt trist når alle de andre har noen andre å ta bilder av. Jeg kan også rope, men da vil jeg nok bli ansett som litt gal, og når man er på en flyplass, vil ingen virke gal. I alle fall ikke hvis målet er å være med når flyet går. Jeg vurderte å sette meg på gulvet, men da ville noen helt sikkert tatt plassen min.

Jeg har prøvd å kommunisere med mine medpassasjerer, men da jeg smilte og sa «Hello!» snudde damen seg til damen ved siden av seg, og nå sitter de fremdeles og peker på meg mens de snakker seg i mellom. De var ikke på noen måte uvennlige, bare litt sånn som mennesker er når de ser en ape i bur som gjør noe rart.

Jeg - apen - kikker tilbake. Og smiler enda litt til. Ingen smiler tilbake. Alle tar opp nøtter.