London, dag 2: "A moment"

Det var ikke med hensikt, men det ble til at jeg satte meg feil vei på toget (i dette tilfellet Gatwick express). 

Fordelen med å sitte med ryggen mot togets kjøreretning, er imidlertid at man kan sitte og glo på de andre passasjerene. 

For i motsetning til meg, visste de sikkert hvilken vei toget skulle gå og dermed ble stolene med ryggen mot fortiden (eller stasjonen vi forlot, om du vil) opptatt først. 

I motsetning til meg, blir de kanskje kvalme av å sitte slik jeg gjorde, og de er muligens ikke like nysgjerrig som meg på sine med mennesker.

*

Et tog i en storby kan være som et babelsk tårn - det vil si at ingen forstår hva den andre sier. Men så vidt jeg kunne høre, hadde de fleste minst én venn som lyttet og nikket og sa ett eller annet tilbake. (Nå er jo ikke det en garanti for at man verken hører etter eller forstår det som blir sagt, men la oss anta det i denne sammenhengen).

Lytte = øre = øredobber = øredobber fra Ole Lynggaard

Jeg hadde tatt med meg en venn, jeg også. La oss kalle ham Dotten, for det er det han er. Han har bodd i øret mitt i snart fem uker, og siden jeg ikke klarer å bli kvitt ham med mindre jeg står med hodet ned, bestemte jeg meg for at vi like godt kunne gjøre det beste ut av situasjonen. Det positive med Dotten, er at han skjermer meg fra omverdenens bråk og idioti. Til en viss grad. Ulempen er akkurat den samme. Bråk og idioti er en del av livet, og få av oss er i en posisjon der vi kan plukke fra det livet har å by på.

*

I denne sammenhengen var Dotten bare plunder og heft, men hvilken venn er vel helt perfekt alltid, tenkte jeg. Jeg lot som jeg plukket opp noe fra gulvet for å få Dotten bort noen minutter, og i det jeg reiste meg opp, var det som Karma poket meg i øyet bare for å være ekkel:

Foran meg satt to nederlendere i hyggelig passiar om forventningene de hadde til ferien og en og annen kommentar om landskapet som sto stille mens toget føk forbi. Nei, jeg snakker ikke nederlandsk, men når et helt folk ikke klarer å bli enige om de skal snakke fransk, engelsk eller tysk, er det ikke så vanskelig å plukke opp et ord her og der. 

Språkusikkerheten dette modige folket et par meter under havoverflaten føler, har gitt dem en raspende uttale. De harker og skarrer … og de har muligens aldri hatt en dott i øret sitt i hele sitt liv. Ikke kan de være plaget med kløe i den delen av øret du ikke når med en q-tips heller, for lydene de produserer er ganske nøyaktig lik de jeg lager når forkjølelsen er i den irriterende fasen der du ikke får noe sympati. Tvert i mot. De fleste synes bare at du forstyrrer dem.

*

Bak meg satt en voksen mann og en liten gutt. Far og sønn, antok jeg. Jeg kunne se den voksne hver gang jeg snudde meg, men den lille gutten så jeg bare i det jeg satte meg. De kan ha snakket arabisk, men her er jeg ute på kjent, men dypt vann. Jeg er ofte på dypt vann uten at det plager meg. Kan du svømme, har det jo ikke noe å si hvor mye vann du har under deg, har det?

Gutten sa noe til sin far, og faren svarte noe langt som jeg tenkte at kanskje var noe i retning av «Du kan ikke få den Lego-pakken med brannbilene. Den er altfor dyr, og dessuten kan du vente til bursdagen din. Barn som får alt de peker på blir dumme og bortskjemte.»

Gutten svarte muligens «Er jeg bortskjemt? Nei? For hvis jeg er bortskjemt, er det du som har skylden, og du er jo ingen dårlig far. Med andre ord får jeg ikke alt jeg peker på. Det sagt, så gjentar jeg ønsket mitt om å få brannbil-Legoen, i håp om at du kan se hvilket godt oppdratt barn jeg er, og kjøpe Legoen i morgen, for jeg vet at du har fått lønn denne måneden og du får ikke mer lønn før etter at jeg har fylt år.»

Han brukte ikke så lang tid på å si dette som man kanskje skulle tro, men han var så rolig, voksen og avvæpnende at jeg ikke har fantasi nok til å tro at han sa noe annet.

*

-Superenkel forskning viser at små, arabisktalende barn høres ut som advokater på en heldig dag, tenkte jeg og var litt misunnelig for at jeg ikke hadde snakket arabisk da jeg ba mine foreldre om å få Isba-støvletter. På en annen side - mine foreldre forstå ikke et ord arabisk, så det hadde neppe hjulpet.

Jeg fikk jo heller ingen drahjelp av mitt morsmål: Norsk er et språk som er laget for - og dermed egner seg best til - å rope beskjeder til hverandre i dårlig vær, og du roper ikke når du vil ha sko. (Jeg prøvde det også, så vidt jeg husker. Sånn just in case.)

*

På skrå overfor meg satt det to finner. Den ene var stor, den andre var større. Begge hadde samme frisyre og samme hårfarge. Det skulderlange, gulrotfargede håret var klippet rett av, med unntak av luggen som hadde en skjevhet man ofte ser hos en som har klippet seg selv.

-Good for you, tenkte jeg som aldri har forstått hvorfor jeg alltid ender opp med å betale tusen kroner mer enn ventet når jeg trekker kortet hos en som ikke har gjort annet enn å bruke unødvendig mye tid på å klippe håret mitt linjalrett godt nedenfor nakken. En gang regnet jeg ut at frisøren min tok 200.000 kroner meteren for å bruke saksen på håret mitt (1 centimeter = 2.000 kroner).

*

Begge finnene hadde små, selvdekorterte ryggsekker pent plassert på fanget. Den minste av de to kjempene hadde bukser som matchet sekken.

-Yksi, kaksi, koivonnen, sa den minst store med det tonefallet som passer så godt til et folkeslag jeg har inntrykk av at ikke liker så godt å bli forstyrret.

-KAKSI, KOIVONNEN, YKSI, tordnet den andre like vennlig.

Men for en stemme! Orgelet jeg spilte på i fem år inntil jeg ikke fikk de etterlengtede Isba-støvlettene hadde ikke så dype toner. Stemmen til denne finnen lå flere oktaver under der tangenten lengst til venstre sluttet.

Det runget i hele toget, og Dotten kom sporenstreks tilbake for å redde meg fra varig hørselskade. Jeg lot som jeg plukket opp noe igjen, og Dotten dro.

Den finske kjempen var fantastisk. Med feminine bevegelser og lette kast med håret, fortsatte dundringen høyt, men svært jevnt:

-KOIVONNEN, KAKSI, YKSI.

Trommehinnene mine skalv av fryd.

*

Et alveaktig vesen med Mikke Mus-sokker og høye plattåsandaler i gull, svevde forbi meg, og mot kjempen. Alven hadde farget håret sitt ungdommelig blågrått og fått det klippet i en perfekt bob. Hun har garantert en egen Instagramkonto der hun regelmessig legger ut bilder av seg selv med hashtaggene «coolestJapanseyouth» og «streetfashioninJapan». (For min egen del håper jeg hun legger ut masse bilder og tagger dem med «greyhairissosexy» og/eller «greyhairisbeautifulinallages» også.)

Kjempen fra Finland lyste opp i det vakreste smilet noen finner har hatt, og alven fra Japan tok et alveskritt mot ham.

Det var elektrisk. De to eventyrlige ytterpunktene fant hverandre på et tog i England. Det var så vakkert, men det varte så kort.

Blaff! så var THE MOMENT gone. Alven løste seg opp i luften (teknisk sett gikk hun bort til kofferten sin for å sjekke om den hadde det bra, men jeg synes det ødela historien litt) og Finlands stolthet hadde stjerner i øynene og et fårete uttrykk i det forsøksvis sminkede ansiktet.

Da alven kom tilbake, synes jeg at hun gikk som en halt ku, og da jeg så bort på kjempen for å se om han reagerte på hennes nærvær, var han nærsynt opptatt med å studere den flassende manikyren sin.

Så jeg kan ha tatt feil.

London, dag 1: "Are you going to Split?"

Jeg er alltid tidlig ute. Noen vil si for tidlig ute, men det er nå helt opp til meg, i alle fall når jeg reiser alene. Hvilket jeg gjorde for et par uker siden.

Fordelene ved å ha god tid er mange. Jeg slipper å stresse selv om det er lang kø, jeg kan glo på en masse mennesker i ro og mak og jeg finner som regel en ledig plass ved gaten. Hvis jeg ikke finner en ledig plass, er det fordi passasjerene på avgangen før min ikke har reist enda. Når jeg tenker meg om skjer det forholdsvis ofte.

*

Ved gaten til Norwegians rute D82801til London, Gatwick, fant jeg en plass ytterst på en rekke. Teorien er at alle ønsker ett sete mellom seg og sin neste, men at når det fyller seg opp blir til og med de ledige setene tatt. Med andre ord: Hvis du setter deg på enden, vil du til slutt ha en eller annen ved siden av deg på den ene siden, men det vil ta litt tid, og du slipper å ha et med menneske på begge sider av deg.

Det er ikke det at jeg trenger så stor plass, men jeg er bare så utrolig var for andres kroppslukt. Dessuten får jeg rykninger i nesa når noen stinker, og jeg klarer ikke la være å se på dem. Sannsynligvis ser jeg ut som en som må tømme en utedo. Og det er jo ikke særlig pent av meg.

*

Etter omtrent ti minutter med frisk luft rundt meg, kom en hengslete fyr gående mot meg. «Gå videre, gå videre, ikke noe å se her», mante jeg inni meg.

Det virket antakelig mot sin hensikt.

Fyren dumpet ned på setet ved siden av meg så armer og ben skvatt i alle fire himmelretninger. Han lente seg mot meg og hvisket ett eller annet som jeg lot som jeg ikke trodde var rettet mot meg. Etter det, la han hodet bestemt ned på skulderen min.

«Æææææsj», ropte jeg og vred skulderen vekk så fyren - som muligens ikke hadde muskelkontroll i det hele tatt - falt med pannen ned bak ryggen min.

*

Det var kleint. Voksne damer som meg har ikke unge menns hoder i en skrustikke mellom seg selv og en stolrygg.

Av en eller annen grunn som må ha hatt noe å gjøre med redselen for å tiltrekke seg oppmerksomhet av den negative typen, reiste jeg meg ikke opp. Jeg hadde dessuten to nokså fulle bager stående delvis oppå føttene mine, så en hurtig forflytning hadde blitt kaotisk. Jeg tok den feige varianten og lot som jeg ikke helt forsto hva som skjedde bak meg i det jeg helt uten å mene noe vondt med det, satte albuen ganske brutalt inn i strupehodet hans.

Jeg angret i det samme jeg hørte ham ynke seg. For tenkt om han hadde spydd! Eller hostet opp noe ekkelt!

Han kom seg opp, og jeg er ganske stolt av hvordan jeg med utpreget eleganse vred meg tilbake i pen sitte-positur.

*

Fyren sovnet. «Eller kanskje han er død», tenkte jeg og scener fra diverse grove voldsfilmer fløy forbi inni hodet mitt. Det ene strupehodet etter det andre ble knust og folk døde av kvelning i ett bankende sett.

Men han var ikke død, nei, for der grep han tak i underarmen min med begge hender og sa «Are you going to Split?».

«Nei, takk og pris for det, hvis det er dit du skal»; svarte jeg han som kunne blitt min bane. Hvor mange år måtte jeg sitte i fengsel for å ha albuet en mann til døde, tro? Ti? Femten? Ute etter syv med ekstremt god oppførsel? Fuck!

 

Jeg begynte nesten å bli litt takknemlig, men så trakk jeg pusten og da kjente jeg eimen av døde smådyr igjen. Sikkerhetskontrollen bør umiddelbart utvides med en sjekk av personlig hygiene. Egentlig bør ingen få lov til å gå ut av døren uten å ha vasket seg, tatt på rene, velduftende klær og gredd håret, men det får være måte på detaljstyring av noe som burde være en selvfølge.

*

Etter at jeg hadde informert om at jeg ikke tenkte å splitte noe som helst og at jeg i alle fall ikke hadde tenkt å reise til Split, virket det som han slo seg til ro.

Han slo seg faktisk veldig til ro. Det virket som han trodde han var hjemme hos seg selv med lyset av og dyna godt trukket opp under haka, for jammen la han ikke hodet bakover, puttet hele høyre hånd ned i shortsen og snorket to snork som var så høye at han våknet.

«Are you going to Split?» spurte han igjen. Litt mer desperat denne gang, men han hadde i det minste tatt hånden opp av shortsen, og han tok ikke på meg.

Jeg sa at jeg fremdeles var bestemt på å ikke dra til Split, men at jeg ville anbefale det for ham.

«Thank you so much», svarte han og løp.

«Run, Forrest! Run!», ropte jeg etter ham.

Tenke seg til. Ikke bare hadde jeg så og si reddet livet hans ved å ikke drepe ham (vær litt velvillig nå) men jeg hadde også gitt ham nytt håp for fremtiden og en masse motivasjon med på veien.

Jo, da.

Kjære dagbok

Jeg vil ikke gi denne uken er enn en 3'er. Midt på treet, altså. Kanskje under midten, faktisk. En 2+.

Det eneste positive jeg kan si om denne uken er at det er bra jeg ikke har ferie, for dette hadde ikke vært mye å skrive hjem om.


Mandag
Første dag på jobben etter ferien, og jeg startet med en løpetur for å holde oppe nivået fra ferien. Jeg svettet i halvannen time etter jeg kom ut av dusjen, men hey - svette er smeltet fett, ikke sant? (Ikke rett på meg!)

På det andre trappetrinnet opp til kontoret, fikk jeg en dott i øret. Den har jeg fremdeles.

Dotten gjorde at all lyd ble forvrengt - mange vil mene er en ulempe når man er pressevakt. Jeg hørte meg selv svelge, og jeg prøvde å holde pusten for det bråkte infernalsk både på inn- og ut-pust.

For en gangs skyld følte jeg meg imidlertid helt trygg på at jeg kom til å overleve (i alle fall det neste kvarteret) for hjertelyden var rytmisk og sterk.

Veldig sterk. Den lagde ekko i hodet mitt. Mine kroppslige lyder ble kastet frem og tilbake fra venstre side av skallen til høyre side av skallen. Pusten ble dermed en storm, svelgingen en foss og hjertebanken ble en byggeplass.

Jeg mottok massevis av råd, men ingen virket. Dotten satt inni hodet og kunne ikke skylles ut, slik de fleste mente den burde. Siden Det Store Norske Universalrådet er "Gå en tur!" gikk jeg for å pante flasker i lunsjpausen. Halvparten av flaskene var deformerte. Det var undertrykk i flaskene!

Jeg konkluderte med at hodet mitt antakelig var utsatt for det samme. Stakkars, stakkars meg.

Da jeg sto foran flaskeautomaten, mistet jeg en flaske på gulvet. Da jeg bøyde meg ned for å plukke den opp, forsvant dotten! Men da jeg reiste meg opp, kom den tilbake. Etter det gikk jeg mye med hodet ned.


Tirsdag
Jeg tok på meg en kjole. Den er gammel, men fin. Den gang jeg kjøpte den, var det den dyreste kjolen jeg hadde i skapet, noe som førte til at jeg ikke brukte den mer enn én gang før jeg gikk ned en del kilo i vekt og måtte få den sydd inn.

Glidelåsen er nesten usynlig. Den er veldig, veldig tynn, og derfor veldig, veldig vanskelig å dra helt opp bak. Jeg lot 30 centimeter være igjen og tenkte at min mann skulle gjøre den jobben for meg, men dessverre glemte jeg å spørre ham, og da jeg ti timer senere sto i heisen med bikkja, så jeg at ingen andre hadde husket det heller.

Jeg hadde altså gått halvt påkledd en hel arbeidsdag. Og det var da det slo meg: Jeg er usynlig! Ingen legger merke til meg! (Det inkluderer min mann, som umulig kunne ha sett på meg en eneste gang fra vi sto klare til å gå hjemmefra til han slapp meg av foran kontoret. Og jeg som trodde han fulgte meg med øynene helt til jeg var trygt innenfor døren. Så feil kan man ta.)

Om dette er positivt eller negativt, er jeg ikke sikker på, men det er klart - det åpner jo for en del muligheter, særlig i spionbransjen og hvis man vil komme gratis inn på kino.

Jeg trakk opp glidelåsen, gikk tur med bikkja mens jeg tenkte på livets muligheter og begrensninger. Det gjorde meg sliten at jeg bestemte meg for å sette meg ut på verandaen og nyte solen.

Det var da jeg fant ut at Universet trodde jeg var dum. Universet hadde nemlig behov for å understreke poenget om at jeg går i ett med omgivelsene.

Har du en kjole som likner en solstolpute? Ta på deg noe annet.

Ser du ikke forskjell? Hold kjeft.

Onsdag
Det skjedde ikke en dritt.


Torsdag
Jeg logget min fjerde løpetur siden mandag, og var ganske fornøyd med å droppe det tilfeldig på et passende sted i en samtale med to kolleger. "Jeg løp en halvtime fra kvart over fem til kvart på seks i morges", sa jeg.

De to ble stående som de var forsteinet. Lenge.

"Hva er det med dere", spurte jeg.

"Birgitte", kom det bekymret fra den ene "Trenger du hjelp med Uber-appen din, eller noe?".

Mitt misfornøyde snøft ble overdøvet av at jeg smalt igjen døren bak meg.


Fredag
Jeg ble overrasket av regn. Ellers intet.

Er du våt til skinnet? Smil og ta en selfie.

Lørdag
Alle ble overrasket av regn.

Jeg så meg i speilet og lurte på hvem som hadde banket meg opp i løpet av natten. Det høyre øyet mitt var hovent og gjenklistret, og jeg tok av meg gifteringen.

Ikke fordi jeg trodde min mann var den skyldige, altså. Nei, da, Jeg diagnostiserte meg selv med sti på øyet, og de sikreste kjerringrådet er å dra en gullring over området som er rødt. Jeg dro og dro. Det hjalp ikke synlig. En varm klut var mer effektivt, og jeg klarte å åpne øyet helt. Heldigvis, for jeg er jo nesten blind på det venstre.

Jeg begynte på en Netflix-serie mens jeg spiste M. Og fortsatte på serien mens jeg spiste enda mer M. Og nesten en hel pose Smash.

Trenger du trøst? Se en film og spis sjokolade.

Da ble jeg så kvalm av meg selv at jeg måtte gå en tur. Dessverre var det en kiosk der jeg tenkte å snu. De lager veldig god softis med krokan.

Jeg slo på TV da jeg kom hjem. Akkurat tidsnok til å få med meg reklamen fra Dr. Greve.

"Hva er skjønnhet for deg?" spurte stemmen i reklamen.

"En TransAm!!!" skrek min mann.

Jeg ble så sur at jeg vagget enøyd og halvdøv i seng.


Søndag
Startet dagen med å trøstespise restene av Smash-posen og fortsatte med to glutenfrie skolebrød.

Satte klokken på fem for å løpe i morgen tidlig. Legger meg med selvforakt og lover å forbedre meg neste uke.

Kommer ikke noen gang til å kjøpe doktor duste-Greves dusjsåpe. Med mindre den får ut dotter fra hodet mitt. Eller fjerner sti - som nå likner mer en firefelts motorvei - fra øyelokk.

Dott i øret? Bøy deg.

Lærerikt miniunivers

Sommeren har ikke på noen måte vært bortkastet. Jeg har lært masse - helt sikkert - og jeg har forbedret meg - nokså sikkert.

Vi har virkelig følt oss tett på det som er viktig i verden denne ferien; Vi har en pokemon rett utenfor gjerdet! Det mysser av nerder som går med nesa vendt nedover utenfor hos oss. Og da lurer jeg på: Hvorfor kan de ikke holde mobilen opp slik at de slipper å få så vondt i nakken? Og i hodet når de slår seg i treet som vokser rett ved pokemon-redet?

Jeg jakter ikke noe denne sommeren. De måtte i så fall være en og annen flue. Den fysiske utfoldelsen skjer i en radius på maks tre kilometer, men man må ikke reise langt for å få nye impulser. Nye impulser kommer hvis man bare er åpne for det.

Eksempel nummer 1

Når du står med tærne nesten ned i vannet, kan du tenke litt over at man faktisk må tråkke ut i vannet for å bli våt. Det holder ikke å stå rett ved. Står du rett ved, kunne du like gjerne stått en mil unna hvis målet er å bli våt.

Hvis målet er å ikke bli våt, kan du selvsagt gå litt lenger unna, men det er jo ikke så gøy.

Lev litt! Ta sjanser, sier nå jeg. Ta skrittet i dag!

Etter som jeg har problemer med tær - selv mine egne - har jeg sko på.
Jeg synes ikke man skal sjokk-eksponeres for tær,
så jeg håper du setter pris på at jeg risikerer skoene mine for deg. 

Eksempel nummer 2

Bikkja har alltid vært redd vann, så for å gjøre ham litt tøffere, tar jeg ham ofte med ned til stranden.

I sommer har han fått øyeproblemer, og med mindre jeg drypper ham i øynene fire ganger hver dag - og med mindre vi snart finner en kirurg som kan operere - blir han blind. Foreløpig har vi fått vite at det er én kirurg i Stockholm og én kirurg i Berlin, så hvis du som leser dette lurer på hva du skal bli når du blir stor, så vit at det er et marked for dyrleger med spesialisering innenfor øyekirurgi.

Han ser nok litt dårlig allerede, for han blir like overrasket hver gang det kommer en bølge. Luktesansen er det ikke noe i veien med, og det virker heldigvis som han lar lukter av kråker, tang og sure tær veie opp for den livsfarlige, hevngjerrige skvulpingen.

Så hva kan vi lære av dette lille universet? Jo. Selv om du blir overrasket og litt redd, går det som regel helt fint. Dessuten kan det hende at det lurer nye og spennende oppdagelser rett ved der det du synes er skummelt.

NB Unngå orddelingsfeil når du skriver om "den blinde hunden" hvis du mener "den blindehunden". En blind hund er ikke det samme som en blindehund.

"Hei, for en interessant duft. Fint sted!"

"Fuck! Det er vann her. For et forbanna høl!!!"

"Jeg er ikke redd, jeg tenkte bare å sjekke ut sanden her oppe.
Stå i ro til jeg har klarert området, menneske. Gjør ræt, frygt ingen!"

Eksempel nummer 3

Dyret ble rystet av de fiendtlige bølgeskvulpene, og da han mente vi var i trygg nok avstand fra havgapet, sto han og skalv.

"Fryser du", spurte jeg - litt ironisk. Klokken var 19 og det var fremdeles omtrent 30 grader i skyggen.
"Jeg skjelver av glede," svarte bikkja med mord i blikket.

Vi ble enige om at vi skulle kompensere promeneringen på stranden med en ekstra lang tur i mer kjente omgivelser. Han var mest enig i det.

"Ikke faen om jeg går hjem nå. Du lovet meg tur, men ga meg sjokk. Kom igjen, tjukka!"

Her er det også lærdom å finne: Ikke tro at du kommer unna med noe. Du blir avslørt, og i beste fall blir det ekstraarbeid. I verste fall blir du spist av en fly forbanna 11-kilos tibetansk terrier.

Eksempel nummer 4

Det er ikke all erfaring som like glatt kan overføres på andre. Jeg skal passe meg vel for å påstå at du er en like lat jævel som meg, så her snakker jeg bare om meg selv.

I sommer har jeg skjønt at hvis jeg skal fortsette å gjøre minst mulig, trenger jeg muskler. Og for å få muskler, må jeg faktisk gjøre en hel del. Hvis det er fysisk mulig for en fiskebolle å gjenoppstå som en livsglad hvitting, da. (Fiskebollen er her ment å representere armene mine, men det skjønte du sikkert.)

Denne innsikten kom da jeg skulle få med meg alt jeg hadde brukt for å ha det mest mulig komfortabelt mens jeg lå og svettet i hagen i én omgang.

Bok, Farris, to puter og en sammenbrettet solseng. Oppdrag: Ta det med inn.

Jeg fikk med meg alt, men det så åpenbart ikke spesielt elegant ut. De tre 17-åringene som spant rundt en bjørk for å fange nabolagets berømte pokemon, kikket opp fra telefonene sine, og jeg hørte ordene "lat" og "kjerring".

Men jeg fniste. For det de ikke visste, men som de snart kom til å oppdage, var at det bare noen meter lenger bort var et digert hull. Og folk som bare tidvis ser hvor de går, kan lett snuble ned i sånne overraskende mangler i bakken.

Hva jeg lærte? Ikke en dritt. Men noen ganger er det fint å se på at andre lærer en lekse også.

Akkurat stort nok til at minst en snørrhoven idiot kommer til å fly på trynet

Du SKAL sove bort sommernatten

Min sistefødte er på festival. Sånt kan skje når barna blir myndige. I hans tilfelle skjedde det til og med før han ble myndig, forresten.

Som den gode og altoppofrende mor jeg er, sendte jeg ham instrukser for morgendagen slik at han og vennene hans ikke skal lide overlast når de våkner i hytteannekset utpå ettermiddagen en gang. Jeg kommer nemlig ikke til å være der for dem da. Jeg skal til Oslo for å fikse neglene.

Meldingen jeg fikk i retur ga grunn til snikende hysteri.

Det var ikke "Ok, vi er hjemme i morgen tidlig eller om noen dager" som fikk de røde flaggene til å snike seg oppover min mentale flaggstang, nei, da. Det var verre med "Elsker deg mamma <3 <3 <3".

"Elsker deg mamma" og TRE hjerter! På en torsdag! Ikke er det jul og ikke er det bursdagen til noen av oss!

Alarm!

*

Minst ti uhyggelige scenarier stormet frem og tilbake inni hodet mitt.

Var dette en kode? Kunne han være kidnappet? Var dette hans måte å si at han måtte reddes på? Og i så fall fra hva? Eller hvem? Hadde han røykt noe han ikke burde? Hadde han spist eller drukket noe han ikke burde?

Men så kom jeg på det: Noen hadde selvsagt rappet telefonen hans!

Derfor spurte jeg: "Har noen tatt mobilen din?".

*

Han svarte nei. Men hvordan kunne jeg stole på det? Det er jo åpenbart at en tjuv (som underlig nok kaller meg mamma og sier at han elsker meg) ville svart AKKURAT DET SAMME!

Jeg tok med meg bikkja på tur for å tenke kloke tanker og for å få pønske ut måter jeg kunne redde ham på. I mitt hode var det nå mer enn 50 prosent sjanse for at han var i stor fare.

Før jeg iverksatte redningsaksjonen, kom jeg imidlertid på en glimrende ide. For jeg har sett nok skumle filmer til å vite at man må be om "proof of life". I gamle dager var det et bilde av offeret sammen med dagens avis. I dag har vi heldigvis kommet lenger.

*

"Send meg en selfie" skrev jeg.

Og jammen kom det ikke et bilde av ham, tre kompiser og en boks med noe man må være minst 18 for å kjøpe.

Jeg viser ikke bildet her, for man skal ikke legge ut bilder av folk som ikke har gitt tillatelse til det, og jeg er ganske sikker på at jeg ville fått nei hvis jeg hadde spurt. Hvis jeg hadde fått ja, hadde det antakelig ikke holdt i retten, for jeg mistenker at jeg burde visst at ingen av dem var 100 prosent tilregnelige.

"Skal vi sende et bilde tilbake?" spurte jeg bikkja. Han virket totalt uinteressert.

*

"Sitt!" befalte jeg.

I det jeg (lett overrasket) trodde han var i ferd med å sette seg, bøyde jeg meg ned ... bare for å bli våt på foten. Han pisset på meg! Jeg ble så sjokkert at jeg ble stående i en slags mellomposisjon. Ikke oppreist, ikke sittende. Hvilket førte til at jeg var et perfekt mål for sanden han sparket opp.

*

Men jeg ga meg ikke, og det ble bilde. Om enn et noe amputert et.

Festivalgjengeren har ikke svart, så nå skal jeg legge meg og forsøke å ikke tenke på hva som kan skje når hundrevis av ungdommer tar lyrikeren Aslaug Låstad Lygre bokstavelig:

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra isaman ute,
|: under dei lauvtunge tre. :| 

Då skal vi vandra isaman ute,
der blomar igraset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
|: som kruser med dogg vårt hår. :| 

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag underbleikblå himlen
|: til fuglane lyfter veng. :| 

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
|: like til morgongry. :|

Her i min gjendiktning:

Du ska sova bort sumarnatta, 

hvis ikkje, blir mamma sur. 

Dra hjem nå og legg deg, 

|: så vil du få frokost med te :| 

Så gå no til bussen, den ventar på deg, 

utanfor Farmandsplass. 

Du ska ikkje bli der mer,|: 

hugs mor di må få hugufred :| 

Om bussen i-kkje *naudrim* kjem når du trur, 

så lyt du ringja ein bil. 

Og hvis inga drosje vil vær og finna,|: 

så ring far din, så kommer  *bokmål, jeg vet* han :| 

Om di no må vera vakjen heile sumarnatta, 

så får du vel vera det. 

For no er di 18 og vaksne karar, 

og eg kan banna so mykje eg vil, 

di kjem ikkje heim av det.

Små grønne menn. Og noen blå.

Jeg har satt meg ganske godt inn i fotball før kveldens finale. Jeg vet for eksempel at Portugals Ronaldo stiller med tallet 7 på ryggen og at Frankrikes Griezmann gjør det samme.

Heldigvis har de forskjellige farger på draktene sine (Portugal har grønne, men spiller i rødt i dag) dessuten er Ronaldo ganske kjekk (men helledussen så ung) så det skal gå an å holde dem fra hverandre.

Det jeg ikke vet er hvor mange spillere som er på hvert lag. Er det 11 pluss han som står i mål, eller er det 11 inkludert han som står i mål?

*

Jeg googlet. Det er 11 til sammen. Nå vet vi det begge to.

*

NRK teller ned til kampen, og jeg følger nøye med. De skal fylle halvannen time med koseprat før finalen begynner, og for moro skyld har de satt opp drømmelaget sitt:

Jeg lurer på hvorfor. Hvorfor har de tatt seg bryet med å sette opp et lag som aldri kommer til å spille? Eller har jeg misforstått alt - er det mulig at Europa skal spille mot de andre verdensdelene i VM? Og at dette er selve Europa-laget?

I så fall er det veldig sannsynlig at dette er verdens beste lag, for så vidt jeg vet spiller store deler av verden en helt annen sport når de snakker om fotball.

Da, tenkte jeg, er det kanskje dette laget som skal spille hvis vi finner liv på andre planeter og bestemmer oss for å spille leggskinnene av de vi finner der.

*

Du har vel for lengst forstått at jeg ikke har sett mye fotball i mitt liv, og du har muligens en gryende mistanke om at jeg synes det er morsommere å tenke på små grønne menn (som ikke er grønne fordi de spiller for Portugal) enn på en gjeng som løper etter en ball på en diger plen.

*

Siden jeg muligens er over halvveis i livet, innser jeg at en fotballkarriere ikke er realistisk. Men fotballekspert, det må jeg da kunne bli? I alle fall hvis det å være fotballekspert ikke krever mer enn å være PR-ekspert eller forsvarsekspert.

Jeg lover deg: der er det ikke mye som skal til.

Vært i Forsvaret, sier du? Ok, det holder. Du er ekspert. Jobbet i PR-byrå, sier du? Og du er over 35? Du er ikke bare PR-ekspert, du er en nestor i PR-faget.

*

Jeg så semifinalen mellom Tyskland og Frankrike, og i 1998 så jeg Norge slå Brasil. Dette kan jeg.

Fotballkommentatorer og -eksperter kan gå hjem og vogge, det er en ny sheriff i by'n.

Corner er mål!
Offside er uforståelig og dommeren er en ku.

Frankrike vinner 3-1.

Allez les Bleus!

PS Beklager Ronaldo, men den lysegrønne fargen dere har på strømpene er virkelig ikke pen. Dessuten bør du bytte frisør.

Årsrapport

Igjen er det tid for å oppsummere det siste året - og dermed markere at Birgitte Syvertsen Frisch, født 4. juli 1968, datter av Brit Toril Akerholt Syvertsen og Jan Syvertsen, har overlevd daglige prøvelser lenge nok til å bli 48 år.

(Men altså ikke før i morgen.)

Denne årlige begivenheten er dessuten den eneste gangen i året Frisch omtales som "objektet". Det er for øvrig den eneste gangen i året objektet omtales som objekt i noen som helst form. Objektet er blitt så pass gammel at hun det ikke lenger kan huske sist noen spurte om det var gravid fordi det bare var Farris i glasset eller at noen sa "sexobjekt" i objektets nærvær.

Ikke så rart, kanskje, ettersom objektet bare er et liv uten sigaretter unna å se slik ut når ingen ser (Takk til ett av verkene på Astrup Fearnley):

Siden juli 2015 - altså i fjor på denne tiden - har mye endret seg i verden, men i objektets verden er det ikke mye som har skjedd.

Objektet er for eksempel fremdeles like knyttet til menneskets beste venn som menneskets beste venn er til objektet.

Note: Revisor påpeker at menneskets beste venn kanskje er hakket mer knyttet til objektet enn objektet er til objektets beste venn. Det vises tydelig på at objektet ikke har for vane å spy på det dyreste persiske teppet når objektet ikke har blitt vist tilstrekkelig oppmerksomhet eller har følt seg forlatt.

Menneskets beste venn er i dette tilfellet en tibetansk terrier kalt Whiskey.

Whiskey er mer i vinden enn objektet.

Revisor er tvunget til å opplyse om at objektet også har vært i vinden en gang i løpet av de 12 siste månedene. "Fritt fall i førtifem sekunder, for faen" som objektet lallende har gjentatt siden objektet landet:

Ryktene om at objektet og Whiskey deler seng er sanne, men kun på denne måten:

Foregående års rapporter (nei, det var ikke en orddelingsfeil) kan ses her.


Interne forhold

Objektet er fremdeles gift. Revisor anser det som et mirakel.

Objektet har nemlig ikke blitt mildere innstilt til sove- og spiselyder, og objektet reagerer fremdeles på samme måte som nitroglyserol gjør (hvis man for eksempel smeller til det med en slegge) på

1) Overdreven eksponering av amerikanske biler,
2) gnaging om ski- og båtturer,
3) Bilfikserne og andre liknenede masete serier om biler og motorer,
4) umusikalsk plystring eller nynning og
5) alt av Johnny Cash.

Objektets ektefelle (subjektet) både sover og spiser høylydt, gjerne mens han (det) ser på finn.no og Bilfikserne og plystrer "Ring of Fire".

Note: At objektets mann sover mens han ser på Bilfikserne og plystrer, var ikke en skrivefeil.

Objektet har forbud mot å avbilde subjektet på nett, derfor har objektet funnet en naturtro kopi:

Det bør imidlertid bemerkes til objektets fordel at bruk av hodeplagg, som bankranerlue (se bildet) eller caps, ikke lenger fører til foraktelig banning eller forsøk på brutal destruksjon (gjerne før plagget er tatt av).

Her pønsker objektet ut nye metoder for å bli et mer vennlig menneske:

Note: Revisor gir ingen premie til dem som allerede på bakgrunn av dette bildet forstår at det ikke vil gå særlig bra. Med fare for eget liv, vil revisor påpeke at bildet er en selfie tatt foran do-døren der objektet jobber. Revisor vet ikke om det er tatt før eller etter et toalettbesøk, men vil tippe på etter.

***

Tross enorm forbedring og utallige forsøk på kjærlig oppførsel: Objektet er fremdeles utsatt for sterk kritikk og til dels trakassering på hjemmebane:

• 8. juli 2015 klokken 19.59 fikk objektet beskjed om at det ikke engang kunne brukes til spareribs grunnet manglende kvinnelige former.

• 10. juli 2015 klokken 1.36 fikk objektet vite at det ikke passet på kjøkkenet, noe som et hvert annet objekt uansett kjønn kunne tatt ille opp. Objektet tørket imidlertid tappert tårene, snudde situasjonen til noe positivt og har av den grunn ikke laget mat (eller vasket opp) på nesten ett år. Objektet har levd på risgrøt fra Fjordland og cottage cheese med bringebærsyltetøy siden - bortsett fra når subjektet har servert noe objektet liker.

• 12. juli 2015 klokken 18.10 ble objektet beskrevet som et dyr. Nærmere bestemt en sølvrev.

• 13. juli 2015 klokken 7.09 ble objektet informert om at subjektet "våknet av at du lå og lo, men det var ikke en sånn ondskapsfull latter som du har når du er våken, den var ganske hyggelig".

• 23. juli 2015 klokken 20.13 trodde objektet i et nanosekund at det skulle bli tildelt et kompliment, men "du lukter så godt, akkurat som brent plast" er ikke noe å være stolt av i noen kjente kulturer.

Note: Årsrapporten ville blitt for lang hvis alt skulle nevnes. Vi stopper der.

***

Det nærmeste objektet har kommet en kjærlighetserklæring siste 12 måneder likner denne:

Note: Revisor synes dette er urettferdig. Objektet er omgitt av kjærlighet og lys.
Note: Revisor takker objektets subjekt for generøse bidrag gjennom året.

Objektet svarer normalt noe i retning av følgende:

Kommunikasjon, måloppnåelse og åpenhet

Objektet har hatt tre mål i rapporteringsperioden:
1) Holde vekten
2) Bli mindre åpen
3) Gi mer faen

Revisor ble sterkt anbefalt å gi følgende uttalelse knyttet til målene: "Objektet har klart to av tre mål, hvilket anses som meget godt". 

Imidlertid har revisor sverget den ikke så kjente revisor-eden som i korte trekk sier at "Gørra skal frem", og revisors kommentar er derfor at objektet ligger ett kilo over mål nummer 1 og at BMI'en nå er hele 20,1 (mot 20 for ett år siden).

De to andre målene er delvis nådd, og revisor er fornøyd med tendensen.


Helse, miljø og sikkerhet

Objektets helse har vist en svak fremgang til tross for - eller kanskje på grunn av - to operasjoner. 

Note: Ingen av operasjonene er av typen plastikkirurgi (hvis noen skulle trodd det).

Revisor ser seg nødt til å nevne en sjelsettende episode fra en av objektets innleggelser:

13. juli 2015: Objektet våkner av narkosen og spretter opp av sengen for å 
a) unngå blodpropp og 
b) gå på do. 

Etter å ha gått i gulvet med tinningen først, fortsatte ferden fulgt av lattersalver fra noen av Norges ypperste innen sykepleie. Noen - antakelig ikke en av Norges ypperste innen sykepleie - hadde utstyrt objektet med et nattbind av typen "Kjempedigert med vinger", og den samme noen hadde for sikkerhets skyld lagt et tisseteppe i objektets seng.

Note: Revisor er tvunget til å si at objektet ikke hadde behov for verken bind med vinger eller tisseteppe. Revisor er nemlig glad i livet og familien sin.

Revisor er videre presset til å si at "de såkalte ypperste innen norsk sykepleie kunne brukt tisseteppet sjæl - inn i kjeften". 

Revisor antar at det er fordi latterkrampene som fulgte objektets ferd mot toalettet - med tisseteppet hengende på slep festet til kjempebindets vinger - kan ha forårsaket et par dråper ufrivillig vannlating. 

Objektet fant det ikke morsomt. 

Objektet fant det enda mindre morsomt da en av Norges fremste innen sykepleie gjenfortalte historien i frykt for at objektet var så omtåket av narkosen at objektet ikke hadde fått det med seg. 

Objektet ga særdeles tydelig uttrykk for at ingen narkose i verden kunne bedøvet en slik opplevelse, men at det selvsagt var hyggelig å kunne bidra til at "fordømte undermåls blodsugere" kunne ha det morsomt. 

Objektet holdt deretter en kort apell om etikk, der konklusjonen var at den som ytret et eneste ord om "det sjanglende tisseteppet" som objektet allerede hadde blitt døpt, ville måtte belage seg på en tilværelse både før og etter døden som fredløs. 

Først etter denne svovelprekenen var objektet fornøyd, om enn fremdeles litt påvirket av medisinindustrien:

***

Naturen har heller ikke dette året vist seg som objektets venn. Objektet finner situasjonen uheldig og urettferdig, og som et eksempel ønsker objektet å trekke frem en episode med regelrett ondskap. 

Fra naturen. 

Nærmere bestemt en angrepsstein. Eller en kamp-stein, om noen vil.

Objektet ville bare ta seg en liten svømmetur, men angrepssteinen sørget for opptil flere kutt i objektets føtter som den snedig utførte under vann. 

Objektet synes naturen er ufin og feig, og mener at den eneste måten naturen kan be om unnskyldning på, er å sende en times forestilling med lyn og torden. Objektet elsker lyn og torden. Det passer utmerket til objektets humør nesten uansett på døgnet og uansett hormonell tilstand.

Tross naturens iherdige forsøk på snikmord og bløgging, vil objektet huske tilbake på dagen som noe i nærheten av perfekt. #pekernesetilGud #fuckmeover #komigjen #mer 

***

Objektet har bare forakt til overs for kommunister og politikere fra Miljøpartiet De grønne (MDG). "Forpulte mindretallsdiktatur" freses det hver gang noe minner objektet på at bilen objektet eier bruker diesel og er på størrelse med fjorten okser av typen Belgisk Blå. 

Sammenlikningen med krøtter, er dessuten god også med tanke på forurensing. Norsk jordbruk står for ni prosent av Norges samlede utslipp av klimagasser (eller 4,4 tonn av i alt 53,9 tonn), all veitrafikk - og da inkluderes selvsagt alt fra gamle vrak til digre lastebiler - utgjør 19,1 prosent (eller 10,3 tonn av 53,9 tonn).

"Hvorfor skal jeg bli betraktet som en kriminell bare fordi jeg vil kjøre de fire kilometerne til jobb" spør objektet uten å få svar. Det er nemlig ingen i objektets omgangskrets som har stemt på MDG, og hvis det er det, har de vært kloke nok til å holdt kjeft om det.

Objektet har lært opp sin trofaste følgesvenn til å hetse MDG slik mens han promper drivhusgass:

MDG har en kjemisk effekt på objektet. MDG fører objektet umiddelbart inn i en dyp PMS-psykose som har gitt en svært underlig effekt: Objektet har ikke i hele sitt forurensende liv brukt kollektivtrafikk så mye som det har gjort det siste året. 

"Jeg skal faen døtte meg bruke OPP HELE T-BANENETTET" sier et sterkt preget objekt med kroppen full av hormoner i kamp. "Nå skal diktatorfaen få det hun har bedt om! Mohahahaha!" ler objektet ondt mens meningsløsheten i handlingen åpenbarer seg i takt med at hormonene langsomt faller til ro.

Objektets ulogiske motstands-markering av byrådets maktarroganse blir forsøkt dempet av en glutenfri kaniljebolle fra Baker Hansen. Inntak kaniljebollen tar nøyaktig like lang tid som t-banen tar fra Stortinget til Majorstua. 

Objektet er langt fra å kalles en erfaren kollektivbruker - vi snakker om et lavt tosifret antall kollektivreiser. 

Etter objektets siste kollektive opplevelse er det dessuten ikke sikkert at Oslos trikker og t-baner (objektet har ikke forsøkt buss så langt) vil få den tvilsomme gleden av objektets nærvær igjen. 

Scenen var som følger:

Objektet satt på et enkelt-sete da trikken med ett ble så full at flere passasjerer måtte stå. Objektet - som er meget godt oppdratt - fikk øyekontakt med en gammel krok som klamret seg fast mens trikken raste av gårde i Frognerveien. 

"Vær så god, sett deg her, du" sa objektet med sitt mest vennlige smil. 

Svaret fra den gamle, stygge, rynkete, frekke kjerringfaen var "Nei, bare sitt. Du ser ut som du trenger det mer enn meg". 

Objektet var delvis dødelig fornærmet og delvis misunnelig på evnen kjerringa hadde til å fornærme.

***

Objektet har gjennomført den årlige testen av "klatre ned branntrapp med høye hæler" med glans, pauker og applaus:

Styrets beretning

Styret er oppløst og medlemmene innlagt og tungt medisinert. Det er flere år siden noen mente de kunne styre objektet.

Revisors avsluttende beretning

Revisor er grundig lei av å bli bedt om "å ta seg bak" hver gang objektet får et råd eller en vennlig ment oppfordring. Revisor har dessuten fremdeles en hoven finger etter å ha forsøkt å revidere objektets garderobe. Den nakne flekken i revisors hodebunn, er et resultat av at revisor avdekket objektets to ekstra-garderober. 

Revisor gjør oppmerksom på at man ikke skal behøve å bli utsatt for kroppslige fornærmelser bare for at man gjør jobben sin, og at legeregningene går som direkte fratrekk på objektets kleskonto.

Tross revisors frykt for eget liv og helse, gis objektet også i år velmente råd for personlig utvikling og vekst. Rådene er nøyaktig de samme som for ett år siden:

- Lage en treningsplan

- Kjøpe max én kjole i måneden

- Få et fadderbarn eller fire

- Ikke se sur ut

- Slutte å banne

Ringshaug, 3. juli 2016