Karameller for fred

Vi har vært i FN. Vi sto på talerstolen - akkurat der Obama sto for ikke så lenge siden - og jeg har prøvesittet stolen der den norske ambassadøren til FN sitter når generalforsamlingen møtes. Det føltes helt naturlig.

- Hva ville du ha sagt hvis du virkelig skulle holdt en tale? spurte min kollega som guidet oss rundt.

Det kom litt brått på meg, så jeg bablet i vei om at nå var det på tide å legge fra seg kjepphestene og jobbe for det samme målet, men så begynte resten av familien å lure på hva "kjepphest" var på engelsk, og da kom jeg i alle fall helt ut av det.

"Kjære verden, nå må vi skjerpe oss alle sammen"

FN har seks offisielle språk: engelsk, fransk, spansk, kinesisk, russisk og arabisk. Jeg måtte nok holdt talen min på engelsk og stolt på at tolkene som sitter i glassbur et par etasjer over representantene fikk med seg nyansene i gullkornene mine. 

*

Vi var også i rommet der FNs sikkerhetsråd har møtene sine. Sikkerhetsrådet har fem faste medlemsland. De andre ti velges for to år om gangen. Ved neste valg håper Norge å få en plass rundt bordet, men da må vi slå ut Canada og Irland, for de vil også gjerne være med.

Norge har donert kunsten og tapeten på veggene
i sikkerhetsrådet, så på en måte er vi til stede

Jeg hadde åpenbart ikke hatt noe i sikkerhetsrådet å gjøre. For det første hadde jeg blitt skikkelig sur hver gang ett av de faste medlemmene la ned veto og dermed la hele forslaget dødt - selv om alle de andre var enige, og for det andre er jeg ikke alltid helt stø på forskjellen mellom sunnier og shiaer og mellom Iran og Irak når jeg må tenke fort, og det regner jeg med at man må når man først har fått en plass i sikkerhetsrådet. 

Du sitter ikke der og sier "Ahhh! Jeg blir så forvirret når begge retningene innen islam begynner på s! Og kan ikke Irak og Iran la være å begynne på I begge to? Hæ? Det går jo ikke an å se hvor det ene begynner og det andre slutter!".

Jeg tror heller ikke det er rom for å sende lapper med vitser til de andre nasjonene rundt bordet.

Hvis du sitter i FNs sikkerhetsråd og synes at representanten for ett av de andre landene ser litt rufsete ut på håret eller har et slips som er aldeles latterlig, så hold det for deg selv. IKKE dunk sidemannen i ribbena for å få ham eller henne til å fnise av det samme som deg. Husk at sikkerhetsrådet har makt til å sende væpnede styrker nesten hvor som helst. Du kødder ikke med noen som har så mye makt. Ikke på grunn av et teit slips, i alle fall.

Da er det en mye bedre ide å sende rundt en eske med drops. Eller by på karameller.

Jeg har funnet verdens beste karameller, og jeg har spist opp to poser på to dager. 

Fløte- og smørkarameller med et hint av salt

Resultat? Jeg er litt kvalm, veldig snill og svært medgjørlig. Jeg sier ja til alt så lenge det ikke betyr at jeg må reise meg opp eller tenke hardt på noe.

- Karameller for fred! gulpet jeg og langet ut etter én til.

Min mann så på meg med avsky, så jeg fortalte ham at han kunne se langt etter en plass i Oslo rådhus når jeg skal motta fredsprisen. Med mindre han øyeblikkelig går ut og kjøper en ny pose til meg, selvsagt.

Ekte blod og falske malerier

New York. Byen ingen besøker uten å bli merket av den. Eller kanskje det var London? Eller Hong Kong? Bergen? Deler av familien vår er i alle fall merket, og vi er bare halvveis i ferien.

- Hva skal dere gjøre i New York? spurte folk før vi dro.
- Vel. Det blir en del museer, utstillinger og gallerier, tenker jeg, sa jeg.

Og det ble det jo. I alle fall ett.

Bildet er av Metropolitan Museum of Art og ligger på met.info

Men egentlig hadde jeg tenkt å shoppe meg nedover fra Central Park til The Village.

Jeg valgte å begynne i 38th Street West og sto utenfor en butikk i ti minutter før den åpnet.

*

Mens jeg ventet på å bli blakk, beundret jeg utstillingsvinduene som ikke hadde en dritt med butikkens innhold å gjøre, men som sikkert hadde kostet masse penger.

Og for noen er jo det et mål i seg selv.

Bare lysene utenfor må jo få folk til å forstå at varene inne i butikken er overpriset.

Men det skulle vise seg at de sparte inn utgiftene til lyspærer på å droppe ansatte. Og det var jo skikkelig dumt, for uten ansatte, ingen sko til meg.

Denne skoen står derfor i butikken fremdeles.

Ensom og forlatt. Kun noen flere sko av samme produsent i dyp blå, dyp burgunder og grå speilfløyel og noen lekre skoletter holder stakkaren med selskap.

- Hold ut, små venner. Jeg kommer tilbake i morgen, hviske jeg og lovet å ta med alle sammen hjem. Jeg følte meg litt som Marte Svenneru(d): "Je tar alle sju. Itte no knussel!"

Bortsett fra at Marte Svenneru(d) tok til seg syv søsken og jeg muligens kjøper syv par sko, har vi mye til felles. Rausheten, for eksempel.

*

Jeg løp ut av butikken uten en eneste pose, men rakk familiens planlagte utflukt til Metropolitan Museum of Art.

Der fant min mann ut at et av bildene måtte være en forfalskning.

- Men se, da! Skyggene fra menneskene til høyre tyder på at solen kommer inn fra venstre, men skyggene fra menneskene til venstre tyder på at solen kommer inn fra høyre!

Jeg prøvde å roe ham ned, for å ha med seg en høy fyr på over 100 kilo som skriker "Fake! Fake!" midt i New Yorks kulturelle stolthet, er ikke min form for avspenning.

Til slutt roet han seg med at det sikkert hadde tatt hele dagen å male bildet, og at solen naturlig nok hadde flyttet seg. Jeg gadd ikke påpeke at kunstneren nok hadde brukt litt mer enn én dag på verket.

*

Mine to sønner ville klippe seg, og sånt gjør man ikke hos en hvilken som helst frisør, visstnok. Eldstemann booket dem inn på "den kuleste frisøren i byen" og da jeg hørte det, tenkte jeg at kulheten kanskje ville smitte over på meg hvis jeg ble med dem.

Jeg ble med, men jeg ble ikke kul. Det eneste som skjedde, var at håret mitt ble kortere.

Frisøren min hadde en assistent som så ut som det svenske flagget (blå leppestift og gult hår). Det gule og blå mennesket vasket håret mitt og fønet det så dampen sto, men plutselig så jeg min yngste sønns frisør få et slags panikkanfall, og jeg skjønte at det var blod med i bildet.

Det viste seg at hun hadde klippet ham i øret, og jeg vet ikke om det var synet av alt blodet eller tanken på søksmål som gjorde at hun begynte å løpe planløst rundt omkring, men offeret tok det hele med ro.

Han var happy med å få en gratis hårklipp, og det var jeg også, for regningen for meg og eldstemann kom på nesten 400 dollar, og det var meg som betalte.

Utsikten var inkludert, og den var faktisk veldig fin:

Som avslutning hadde jeg tenkt å lage en morsom bildeserie av min mann som sov med caps og briller. Bildene ble veldig morsomme - særlig de to der han er i ferd med å våkne av at jeg tar av ham caps og briller og står over ham med mitt verste skremmetryne.

Men. Jeg vet ikke om noen har lagt merke til det, men jeg har altså blitt et bedre menneske. Så jeg publiserte ikke de bildene.

"Ville jeg ha likt å få bilder av meg publisert på internett der jeg ser ut som jeg har et svært sjeldent syndrom som kanskje eller kanskje ikke har sammenheng med kromosomfeil kombinert med radioaktiv påvirkning og mangel på D-vitamin?" tenkte jeg og innrømmer at jeg først svarte ja. Jeg er tilbøyelig til å mene at all PR er god PR, nemlig.

Det er ikke min mann, og han har lidd nok. Han har for eksempel vært gift med meg i 19 år om ett døgn (litt avhengig av hvilken tidssone man befinner seg i) og det er tøft nok i seg selv.

For han lever jo med usikkerheten om at jeg når som helst kan publisere de bildene hvis jeg en dag skulle glemme min nye omsorg for planeten og dens innbyggere.

*

PS Det er ingen vits i å tilby meg penger for å få se portrettene. De er ubetalelige.
PSS Det er heller ingen vits i å true meg til å slette dem. Da er det smartere å slå til med en skikkelig bryllupsdagsgave.

Da Noas ark dro til New York

Før store beslutninger skal tas, bør man søke råd. Jeg gjør ikke alltid det. I følge min mor, hører jeg ikke på noen, særlig ikke min mann. Eller henne.

Min mor har ofte rett, men før hele familien skulle på ferie til selveste New York, mente jeg det var lurt å sjekke horoskopene våre. I alle fall siden horoskopene våre poppet opp i feeden min på Facebook. Levert av et vitenskapelige dameblad vi for anonymiseringens skyld kan kalle KK AA.

KK, nei jeg mener "AA": Bladet som i hvert eneste nummer beviser at damer er villige til å betale for at noen skal få dem til å føle seg feite og mislykkede.

Bladet består av reklamer for produkter som skal få den slappe huden din til å strammes opp, slanketips som skal få den feite baken din til å sagge mindre og oppskrifter på masse mat som skal få de kjedelige selskapene dine til å bli vellykkede - i tillegg til at det viser deg bilder av hvordan hjemmet ditt bør være. Pussig nok er det alltid rom i hvitt, grått eller svart med innslag av møbler i strie og/eller lin og pynt av masse drivved som noen selger for hundrevis av kroner.

***

Familien vår er som en miniutgave av Noas ark. Vi består av en løve, en vær, en kreps og en jomfru (utrydningstruet art).

Siden min mann hater å bli fotografert, legger jeg til enda et bilde jeg tok av ham på flyet:

Han spilte sjakk mot Magnus Carlsen (et spill - ikke den ekte Carlsen) fra Oslo til New York og vant én gang. Mot "Magnus fem år". 

Da han oppdaget at jeg egentlig ikke skulle ta bilde av skjermen foran ham, men at mitt egentlige mål var å avbilde hans refleksjon i skjermen, prøvde han å dukke. Det virket sånn halvveis.

***

Sønn 1 - Løven

Dette passer utrolig godt. Han er i fullstendig balanse nesten hele tiden. Han kan bli litt utålmodig når hans mor, krepsen, er litt treig til å bestemme seg, men med et par pusteøvelser (og langsom telling til ti, vil jeg tro) går det over som alt annet her i livet. Han er voksen og trenger bare å gnage over den siste delen av navlestrengen (beklager det mentale bildet), for at hans indre kjerneverdier skal vokse inn i himmelen.

Fremtiden hans er lys, og jeg håper at han alltid viser sitt sanne, veloppdratte jeg. Det gjør verden til et bedre sted.

***

Sønn 2 - Væren

Han skal gå inn i det nye året med rosa briller. Det blir ikke noe problem. For den ungen (for det vil han alltid være for meg) ordner alt seg. Hans første setning var "Når jeg hopper fra en stol, blør jeg neseblod". Det stemte, men han blødde med et glis.

I går fikk vi vite at det ikke var 20, men 60 venner av ham på besøk i leiligheten vår da han feiret 18-årsdagen sin. Til det er det minst tre ting å påpeke: 1) Vi trodde det skulle være max 10 og at musikken skulle av ved midnatt, 2) Verken hans far eller jeg har noen gang hatt 60 venner - ikke engang til sammen, og 3) Med unntak av en BH i kurven til hunden og øl på gulvet i gangen, var leiligheten nærmest uberørt. Imponerende.

Han er verdensmester i å ta seg selv i nakkeskinnet, og han får til det han vil (det er bare ikke alltid han gidder å ville det).

Jeg tror ikke han trenger å gå mot strømmen for å få til det han vil. Han kan gå hvor han vil når som helst. 

***

Jeg - Krepsen

Vi er altså i New York. Ikke en helt fremmed kultur, kanskje, men fremmed nok for å gi meg et boost. For eksempel har jeg kjøpt et par dritkule støvletter i dag - før klokken 10 om morgenen! Og før det hadde jeg lagt i meg en diger porsjon med glutenfrie pannekaker med sirup. Sånn skjer ikke i Norge.

Jeg føler meg ikke spesielt hemmet, så noen indre demoner kjenner jeg ikke til. For sikkerhets skyld spurte jeg min mann om han mente jeg var hemmet (selvinnsikten er nemlig ikke alltid like god).

- Synes du jeg er hemmet?
- Det spørs. På hvilken måte?
- Er jeg eller er jeg ikke hemmet? Hvis jeg er det, må jeg jobbe med mine indre demoner, nemlig.
- Hva synes du selv?
- Slutt med det pysko-babbelet. Er jeg hemmet?
- Jeg vet ikke, du må jo vite det selv!
- Ok, da sier jeg at jeg ikke er hemmet.
- Det kan jo være demonene som snakker.

Jeg tror vi dropper de okkulte studiene.

Og siden jeg ikke kan se noen terskel fra her jeg sitter i lobbyen på Archer Hotel, orker jeg ikke ta noe sprang. Jeg er altfor mett etter de pannekakene.

***

Min mann - Jomfruen

Som sagt. Hans type er utrydningstruet. Han er sterk, snill, smart og noen ganger litt veldig morsom. Og om tre dager har vi bryllupsdag.

Han driver virkelig rovdrift på seg selv. Akkurat nå sitter han og jobber. Det er andre juledag, men hans verden stopper ikke av den grunn. Alle dager er arbeidsdager. De fleste kvelder og netter også, forresten.

Sånn sett er det nok et godt råd å lage en strategi for hverdagsgjøremål. Den kan for eksempel inneholde punkter som 1) Ikke bruk så mye tid på se på amerikanske biler på nettet, 2) Ikke by på amerikanske biler på nettet. (Han har hatt det høyeste budet på en Corvette i to dager nå, og jeg blir mer og mer kritisk til at ungene bestiller dessert etter middag - her må det spares!)

"Gi deg selv noen fridager!" Eller ikke. For den bilen kommer til å koste blod. Jeg håper han vet at han byr i dollar.

For en mann som har som leveregel at en utstrakt hånd kan være begynnelsen på en ørefik, er pleie av kropp og sjel bare stress. Han ville aldri blitt med på par-massasje eller meditasjon. Det vet jeg, for en gang var vi på meditasjon en hel helg og etter det kjøpte han en bil, drakk to flasker rødvin og holdt kjeft i to døgn. Det er i alle fall slik jeg husker det.

Jeg har lovet å gå en tur i Central Park med ham. Nærmere naturen kommer du ikke her i The Big Apple. Ironisk nok.

Gudspjall og kjerringsnakk

Husker du juleevangeliet? Det som begynner med "Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall." og som handler om at Jesus ble født?

Her er Maria, Josef og eselet. Maria har Jesus i magen.
Dette var før de skjønte at det er dumt å dra uten å booke hotell først.

Bildet er stjålet fra brunstad.org
Unnskyld.

Min favorittversjon av juleevangeliet, er landsmålsutgaven som kom i 1897. Det heter ikke "juleevangeliet", men "Gudspjallet aa fyrste joladagen".

Gudspjallet! Har du hørt noe mer folkelig?

- Hva gjorde dere på julaften?
- Nei, vi satt og pjallet litt, da. Leste litt om Jesus' fødsel og pjallet litt mer.

*

Gudspjallet aa fyrste joladagen starter slik:

"Men dat bar til i hine dagar, at dar kom bodord fraa keisar Augustus, at dar i heile verdi skulde ritast mantal."

Du blir nødt til å lese resten (jeg har oversatt enkelte ord - se kursiv i teksten):

"Denne fyrste mantalsritningi byrjade, daa Kyrenius var jarl yver Syrialandet.

Og alle gingo at verda ritne (alle gikk for ble innskrevet), kvar til sit herad.

Men upp gjekk ogso Joseph or Nazareth borg til Judæa, til Davids borg, som heiter Bethlehem, di at han var av Davids kyn og ætt (hus og slekt), at verda riten (og bli innskrevet) med Maria, festarkona hans, som var fremmeleg (gravid).

Men dat bar til (Men så skjedde det), medan dei voro dar, at dagarne hennar Maria fyldest, at ho skulde føda, og ho fødde son sin hin frumborne (førstefødte), og ho sveipte honom og lagde honom i ei krubba, di at dar inkje (fordi det ikke) var rum fyre deim i gjestarstova.

Og dar voro hyrdingar i dette herad (det var noen gjetere der), og dei laago ute paa marki og heldo vakor um notti yver buskapen deira (de var ute på marken og holdt vakt over dyra sine).

Og sjaa! ein drottens engil stod hjaa deim (en herrens engel sto foran dem), og drottens dyrd glimade yver deim og dei vordo ovrædde (herrens herlighet lyste over dem og de ble dritredde).

Og engilen sagde til deim: Inkje skulo de ræddast, di at eg bodar dykk myken fagnad, som skal vera fyre heile lyden, di at idag vart dykk boren ein frelsar, som er Christus, drotten i Davids borg.

(Engelen sa: Ikke vær så pysete! Alt jeg prøver å si er at dette er en gledens dag, ikke bare for dere, men for hele folket. I dag er det født en frelser, han heter Jesus og han er konge i Davids slott.)

Og dette er merket fyre dykk: de skulo finna eit barn, sveipt liggjande i ei krubba.

Og strakst vardt dar hjaa engilen ein himelsk herjarfjølde (himmelsk hærskare), som lovade Gud og sagde:

Dyrd vere Gud i høgdom og frid paa jordi i dei mennom, som han hever hugnad til. (Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i alle fall for dem Gud liker.)

*

Det er bare Lukas som gadd å notere noe særlig utfyllende fra før Jesus ble født. Og det er INGEN av disiplene som har giddet å skrive ned så mye som en linje fra Marias svangerskap. Bortsett fra at Lukas skrev at hun dro på besøk til sin gamle slektning, Elisabeth, som på mystisk vis (hun var eldgammel) hadde blitt gravid med en baby som skulle vise seg å være Johannes døperen (noen år etter).

Heldigvis har jeg fått et innblikk i hvordan de to kvinnene hadde det:

Fra Lukas vet vi at Maria kom til Elisabeth da Elisabeth var seks måneder på vei og at hun var der i tre måneder. Lukas skriver (så vidt jeg kan se) ikke noe om Maria var til stede under fødselen.

Elisabeth bodde i en fjellandsby, og Maria skyndte seg opp til henne nesten umiddelbart etter at engelen Gabriel hadde greid å innbille henne at hun var gravid med selveste Gud.

*

Det er ikke rart at de to damene hadde litt å snakke om, for Elisabeth hadde også fått assistert befruktning av den samme engelen.

- Næmen, hei på deg, Maria! Hvordan er formen?
- Jeg er dritsliten! Etter at den der fjærkledde Don Juan'en var på besøk, har jeg bare sovet og sovet. Dessuten bor du jo ikke akkurat i verdens navle, hehe. Men hva med deg, Elisabeth?
- Jo, du vet, det ble jo en del folkesnakk etter at jeg og Sakarja har holdt på i flere tiår uten å få en eneste unge - også blir jeg gravid så fort jeg ser en engel! Faktisk ble det så ille at jeg måtte holde meg borte fra folk i fem måneder. (Lukas 2,24,) Det hang tegnere utenfor huset vårt i ukesvis. Jeg hater å bli tegnet - særlig før jeg har fått gredd håret.

- Så Sakarja ble ikke sur? Han trodde på historien?
- Ja, ja. Gabriel var heldigvis mann nok til å fortelle ham det sjæl. (Lukas 2,18,) Men som straff for at han tvilte på Guds under, kan han ikke snakke før ungen er født. (Lukas 2,20,)
- Hæ? Så han er helt stille?
- Jepp. Det kommer ikke en lyd. Han snorker ikke engang!
- Å, herren være lovet! Gud, assa.

- Men hvordan tok Josef det?
- Å, du vet hvordan han er. Han sa at jeg ikke måtte tro at han var helt idiot, men at av respekt for meg, gikk han med på å skilles i det stille. (Matteus 1,19,) Jeg ble så forbanna at Gabriel kom flyende for å sjekke hormonnivået mitt.

- Gabriel kan være VELDIG kontrollerende, synes jeg. Han må jo ha en eller annen form for kompleks. Fikk du noen gang se tissen hans?
- Nei, gjorde du?
- Nix. Litt skuffende på én måte. Men hva ble det til med Josef?
- En engel (Matteus 1,20,) tok ham med inn på verkstedet, og da han kom ut igjen var alt som før. Gud vet hva som skjedde der inne.

Elisabeth reiste seg for å hente mer geitemelk.

- Du, jeg klarer ikke lukten av geit lenger, jeg. Gidder du å ta med et glass vann, Elisabeth?
- Ja, ja. Så kvalmen har kommet allerede? Stakkars deg, Maria. Du kommer til å slite. Har du hørt om bekkenløsning?

- Har det noe med en bekk å gjøre?
- Nei. Bekken. Hoftepartiet ditt. Der som ungen skal ut.
- Som ungen skal vafforno?

- Du vet hvordan barn blir født, ikke sant?
- Ikke egentlig.
- ??? Hvordan tror du det skjer, da?
- Det har jeg ikke tenkt på.
- Vet du hvordan man blir gravid?
- Det er et Guds under.

- Herregud, Maria!
- Ja, det var jo det jeg sa. Gud. Herren Gud. Et hvert barn er en velsignelse.

- Det der er bare tull.
- Hva?
- Har du hørt begrepet "drittunge"? "Jævelunge"? "Snørrunge"?
- Aldri.

- Noen unger er rett og slett schtøgge! Strekkmerker?
- Nei ...
- Kolikk?
- Nope?
- Brystspreng?
- Nei.
- Såre brystvorter?
- Nei!
- Revning?
- Hvor?
- Der drittungen kommer ut.
- Shit!

Og sånn fortsatte det til Maria gikk hjem igjen.

Sakarja forbannet Gud og hele engleskaren for at han hadde mistet stemmen og ikke hørselen.

Stjerner, planeter og Afrika

Fra telefonen vekker meg klokken seks og til jeg står i dusjen, tar det kanskje 15-20 minutter. Utover å stå og glo uforstående på mitt eget speilbilde store deler av den tiden, kan jeg ikke redegjøre for hva jeg driver med.

Eller forresten, på ett eller annet tidspunkt må jeg ha slått på radioen for når alle koblingene i hjernen fungerer, siver lyden av Norge sakte inn i den delen av meg som gir ordre om å bevege kroppen til musikk.

*

Med andre ord: I det jeg blir bevisst min egen eksistens, er det første jeg ser et bustete, mysende vesen som - avhengig av musikken P4 spiller - danser som om det ikke finnes vitner.

Det er kraftig kost.

*

Da den utflytende figuren i speilet begynte å ta form i morges, spilte P4 Anne Grete Preus.

Figuren, som ble mer og mer lik en nokså skummel utgave av meg, vugget og smilte. Dette var ikke den verste måten å komme til seg selv på. (Den verste starten på dagen er å se meg selv headbange til noe av Johnny Cash. Vi to likner for mye på den tiden av døgnet.)

*

Jeg tok meg selv i å mimre om barndommen, nærmere bestemt O-fagstimene på barneskolen. Der lærte vi om stjerner og planeter, og det passet fint til teksten:

Månen svever taus og trygg

Mellom stjerners glans

Menneskene på sin jord er i livets dans

Leter svar i egne liv

Dansen går i ring

Månen svever rund og klok

Sier ingenting

Sangstemmen min er ganske forferdelig, men den passet fint til dansen som bar preg av en viss morgenstivhet i muskler og ledd og til det blågrå rynketrynet som kikket oppspilt tilbake på meg fra badespeilet. 

*

Jeg tok et skikkelig magadrag da refrenget kom, og sang med: "Jeg er månedens elev. I mitt lynglimts korte svev. Jeg vil være som den. Jeg er månedens elev."

Sannsynligvis var det fordi hjernen min så og si var ubrukt og ivrig etter å gjøre jobben sin at jeg for en gangs skyld tenkte over teksten.

"Jeg lurer på hva 'lynglimts korte svev' betyr", tenkte jeg.

Og så:

"Det er jo litt pussig at hun synger om månedens elev, er det ikke?" tenkte jeg og sendte en mental unnskyldning til flere av mine kolleger som går med Sjøforsvarets ring. (Nå kommer det en digresjon.)

Ringen ser sånn ut:

Og sånn bærer de den:

Jeg blir aldri lei av å spørre mine kolleger i mørkeblått om de har vært månedens medarbeider i Texaco, men de er nok lei av det for lengst.

Du ser likheten, ikke sant?

Tilbake til badespeilet mitt (digresjonen er nå over).

*

Har du noen gang sett ansiktsuttrykket til en som har gjort en enorm oppdagelse? En som har et "Aha!-øyeblikk"?

Vel, jeg har sett meg selv i det øyeblikket. Det er ikke noe å trakte etter.

"Jeg er den første som har skjønt det!"

"Kremt. Jeg er kanskje den aller siste som har skjønt det."

For hun synger ikke om en elev som har utmerket seg og fått diplom der det står "Gratulerer, du er månedens elev i september!".

Hun synger om å lære noe av månen. Månen! Den gule greia man kan se hvis det er fint vært om natten.

*

Ansiktsfargen min gikk fra gusten til lett rød. For plutselig husket jeg Birgitte 18 som hoppet rundt på dansegulvet på 80-tallet iført rosa genser, perlekjede (!), olabukse og mintgrønt, smalt belte - og mer brølte enn sang "Aaaaafrica!" når DJ'en spilte "Chic" av Le Freak og alle de andre sang noe som jeg mye senere skjønte var "Freak out!".

I omtrent 25 år har jeg prøvd å trøste meg med at "Ooooo, freak out!" er nokså likt "Aaaafrica!", og at det virket fullstendig logisk å synge om Afrika, men nei. Med brilleglass som var blå fra midten og opp, permanentkrøller og en Solo i hånden, var jeg for øvrig så langt fra å frike ut som overhode mulig. Da var Afrika nærmere.

*

Like lenge har jeg prøvd å fortrenge gutten på dansegulvet som spurte meg om jeg noen gang hadde sett en afrikansk elefant danse. Jeg sa nei, og det tok fem år før jeg skjønte hva han siktet til.

Birgitte 23 (som den gang var gravid og veide 80 kilo) bestemte seg der og da for at hun aldri skulle synge høyt for noen igjen så lenge hun levde samt at hun skulle være svært forsiktig både i glassbutikker og på dansegulv (hvem vil sammenliknes med en elefant som til og med er større enn den asiatiske varianten?), og Birgitte 48 sang sin siste sang på badet i morges.

Du kan takke meg senere.

Kjære lillebroren min

Kjære Henning,

Du ville ikke ha noen rosende ord i bisettelsen din, men det sa jeg at vi skulle bli to om. Selv om jeg nå vet at jeg trosser deg, vet jeg også at du tilgir meg for det jeg nå skal si.

Det jeg skal fortelle til alle dem som sitter her, har jeg også fortalt til deg, så du vil ikke bli overrasket.

***

Jeg har aldri kjent noen som hadde en sterkere integritet enn deg. Du visste hva du sto for, og du forhandlet ikke om verdier. Du hadde klare meninger, men du tvang dem aldri på noen.

Respekt for menneskeverdet sto sterkt hos deg. Alle mennesker er like mye verdt. Det viste du både i ord og handling.

Du snakket aldri stygt om noen. På en eller annen måte har du greid å overføre det til dine to nevøer som også er like deg på mange andre måter. Jeg er stolt av dem og jeg er stolt av deg.

Vi delte troen på Gud. Og som på alle andre områder i livet, satte du deg også grundig inn kristendommen. Du har lest Bibelen fire ganger, og mange av samtalene vi har hatt det siste året har handlet om historiene i det gamle og det nye testamentet.

For deg var det gamle testamentet en historiebok som forklarer mye av det vi ser i verden i dag, og det nye testamentet var en veiviser for hvordan vi mennesker skal leve sammen.

***

Det er ikke til å komme fra at vi i familien lurte på hvorfor du insisterte på å bo så langt fra alt. Etter at du flyttet fra Tromsø, bosatte du deg i Moskenes. Og fra Moskenes flyttet du til Eidfjord.

Det går ikke fly til verken Moskenes eller Eidfjord, men hadde det vært flyplass noen av disse stedene, hadde du ikke flyttet dit.

For du elsket naturen. Og du var så sterk. Da jeg fortalte deg at din yngste nevø var på tur til Ullevålseter med en ti-kilos-sekk, svarte du «Be ham å få tak i et par dekk. Det er kjempegøy å gå på tur med dekk.» Jeg trengte ikke spørre om du rullet dem, for jeg kunne se deg for meg der du dro to dekk etter deg oppover fjellsidene i Eidfjord.

Vi var ulike på mange områder, men vi var også like. Vi hadde lik humor, vi var passe usentimentale og vi likte å diskutere, å skrive og å lese.

Vi utfylte hverandre godt også, synes jeg. Da vi var små og fikk lørdagsgodt-rasjonen - én brus og én grønn skål med godteri - byttet vi. Du fikk min brus mot at jeg fikk ditt godteri.

Din manglende forkjærlighet for sukker og din evne til å se andres behov, dannet for øvrig grunnlaget for din formue og var sannsynligvis årsaken til at du kunne kjøpe deg moped da du ble seksten: Du gjemte unna sjokoladen vi fikk da pappa kom hjem fra reiser og solgte sjokoladen til mamma da hun ble så godtesyk at hun var villig til å betale ti ganger det en firkløver kostet på butikken.

***

Kjære Henning,

Det er mange årsaker til at det er uvirkelig å stå her i dag, men en av dem er at kreften rammet akkurat deg - du som var så sunn, både i kropp og sjel.

Da jeg sa til deg hvor urettferdig jeg synes dette var, svarte du «Hvorfor det?» også fortalte du meg om Sareptas krukke.

«Profeten Elia bodde hos en enke i Sarepta under en lang tørkeperiode. Gud sørget for at denne enkens krukke aldri ble tom, men det var mange enker i Sarepta, og deres krukker var tomme», sa du.

Rett før du sovnet for siste gang, sa jeg til deg - nok en gang - at jeg var glad i deg. Du hvisket takk.

Men Henning, det er vi som skal takke deg. Du beriket livene våre.

Jeg er så glad for at vi var så nære og så uendelig trist for at du nå er borte.

Du levde i fred, nå skal du hvile i fred.

De små tingene

Hodet mitt er undersøkt i dag, men resultatet er ikke kjent enda. Noen mener helt sikkert at de allerede vet at det er kaos inni der, men dem om det. Jeg forholder meg til de som har papirer på at de kan lese et røntgenbilde.

Har du noen gang ligget i en MR-maskin? Det bråker voldsomt. Omtrent som en ... ok, man tar de referansene man er best kjent med, ikke sant? ... det bråker som om en rytmeboks på et hammondorgel har hengt seg opp akkurat i det du skulle se hvor høyt du kunne skru den før høyttalerne gikk til helvete. "DUNK-DUNK-DUDDUDDUNK-DUDDUNK".

*

For at man ikke skal miste hørsel og vett, får man på seg øreklokker. Og i håp om at man skal ligge stille, setter de et slags bur over ansiktet ditt (hvis det er hodet som skal sjekkes). Hvis du har klaustrofobi, er det antakelig ingen morsom opplevelse.

Jeg har ikke det, så jeg pleier å sovne.

- Nå må du ligge heeeeelt stille, sa damen som snart skulle sende magnetisme rett gjennom hjernen min.

- Natta, sa jeg.

*

Så begynte dunkingen.

Og en jævla prikking på høyre side av nesen.

Alle mine reflekser tilsa at jeg umiddelbart burde føre en hånd opp til midten av ansiktet og klø meg - alternativt rynke voldsomt på nesen for i det minste å få støvkornet til å flytte seg. Refleksene ble overstyrt av god oppdragelse: Jeg gjør som jeg skal, og i dette tilfellet var det å ikke gjøre noe.

Dessuten hadde jeg akkurat betalt nesten 3.500 kroner for å slippe å vente ytterligere tre måneder for å få vite hvorfor jeg har en hevelse midt i trynet. (Diagnosen blir antakelig "svært forfengelig".) Jeg hadde med andre ord omtrent 3.500 kroner å tape på å måtte gjøre denne undersøkelsen én gang til.

* 

Visstnok kan det mentale gjøre underverker. Hvis tro kan flytte fjell, burde jeg kunne tvile meg frem til å flytte et rusk, tenkte jeg.

Og jammen! Det flyttet seg! Det flyttet seg én centimeter lenger opp mot øyet. Jeg var like langt.

*

- Fuck, karma! tenkte jeg og hadde ikke mer enn begynt å angre så vidt da jeg merket et fremmedlegeme (på størrelse med en kattunge) innpå øyet.

Man skulle ikke tro at det går an, men jo da. Når man provoserer karma, hjelper det ikke å ha øynene lukket.

Jeg stirret stivt inn i mine egne øyelokk. Livredd for å ødelegge for fotografen. Kattungen vred på seg, og jeg kunne tydelig kjenne både pels og klør. Du kan sikkert tenke deg hvor irriterende det er når smådyr prøver å finne en komfortabel stilling mellom øyeeplet ditt og øyelokket.

*

Etter ett kvarter sluttet den infernalske dunkingen, og jeg ble satt fri. Jeg skulle akkurat til å klore meg selv til blods omtrent fra hårfestet og ned til leppa da jeg oppdaget at behovet var borte. Katta hadde tatt med seg neserusket og stukket av.

Var ting ok mellom meg og karma? Vanskelig å vite. Normalt ville jeg avgjort det med en shoppingsrunde. (Hvis karma er på min side, finner jeg alltid noe fint jeg kan kjøpe - hvis karma ikke er på min side, finner jeg alltid noe jeg synes er kjempefint i butikken, men som ser helt idiotisk ut på meg når jeg kommer hjem. Jeg har fire graderobemeter bevis på at karma har vært litt grinete på meg.

*

Om ikke annet (snill, pen, eterisk) er jeg effektiv. Derfor leser jeg mail mens jeg går.

Nå tror du sikkert at jeg skal fortelle at jeg fløy på trynet, men nei, da. Jeg har full kontroll.

På toppen av 15 uleste mail, var det en hilsen fra en kollega som ønsket meg en fin navnedag. Noe så koselig! Ingen andre hadde husket meg, men endelig! Jeg tok det som et tegn og skrev en hyggelig hilsen tilbake - mens jeg likevel sto og ventet på grønt lys. Å gå på rødt mens jeg stirrer ned på mobilskjermen er å be om et intimt møte med noen som er minst ett tonn større enn deg og som har mye høyere hastighet. (Her kunne jeg selvsagt ha skrevet "er å be om å bli overkjørt av en buss", men akkurat nå er jeg litt overtroisk.)

"Du har overbevist meg om at jeg bør kjøpe noe pent til meg selv", skrev jeg og trykket send.

I det jeg trykket send, skjedde det to ting.

1 Det kom en svusjelyd fra telefonen
2 Det kom en plaskelyd fra skulderen min

Jeg kikket ned på den blå ulljakken min som jeg bare har brukt to ganger tidligere:

Karmas spesialutsendte kråkefaen hadde akkurat brukt meg som utedass.

*

- Hils karma og si FUCK! ropte jeg etter den lusete feigingen.

- Unnskyld ...? sa en eldre mann ved siden av meg.

- Gå! Det er grønt, sa jeg.

Jeg vet ikke hva den gamle mannen ble mest skremt av.
At jeg ropte, av det bustete håret mitt eller av solbrillene mine.
Kombinasjonen skremmer nesten meg.

I fall du ikke klarte å se den, har jeg merket den for deg