Lost in translation

Hvis du har et litt spesielt navn, kjenner du til hvor utfordrende det er å få andre til å skrive det korrekt. Jeg - som valgte å ta familienavnet til herr Frisch da jeg giftet meg med ham - er ganske vant til å stave etternavnet mitt, og som regel må jeg også fortelle hvordan det skal uttales.

Hvis jeg er hos legen kan du banne på at jeg blir ropt opp som Birgitte Frisk. Det er like gøy hver gang. Særlig hvis jeg er så forkjøla at jeg har mistet stemmen.

Legen *roper ut i venterommet*: Frisk?

Jeg: *piiiip*

Legen *roper enda høyere*: Birgitte Frisk?

Jeg *rekker opp hånden og piper så høyt jeg kan mens jeg reiser meg og går mot legen*

Legen: Jasså, så det er du som er Frisk?

Jeg: Neiiiiipip.

Legen: Du er ikke Frisk?

Jeg: Jeg er syk, host, host, host.

Legen: Men du er Frisk?

Jeg: Jeg (host) heter (host) Frisch! Med schhhhhh-lyd. 

*

Normalt er det litt enklere å stave Frisch for noen. Jeg bruker det fonetiske alfabetet, for det skjønner de fleste. A for alfa, b for bravo og så videre.

De fleste.

Ikke alle.

Ikke mr. Yamamoto (han er fra Japan, men jeg har diktet opp navnet for å anonymisere ham).

*

Hr. Yamamoto ville ha eposten min, og det ønsket innfrir jeg gjerne.

- F for foxtrot, sa jeg.

- How to spell ... foxtrot? spurte mr. Y.

Allerede der skjønte jeg at vi kom til å snakke lenge.

Jeg hentet frem superpedagogen i meg og forklarte prinsippet der man finner et ord som begynner på den bokstaven man snakker om.

- Vi kan finne et annet ord, sa jeg på engelsk. - F for France? Finland?

- Finland? Har jeg ikke ringt Norge? sa mr. Y.

Jeg beroliget ham så godt jeg kunne. Han var villig til å gjøre et nytt forsøk.

- F for France, sa jeg.

- Men hva med Finland? sa han og jeg kunne høre suset fra hjernecellene hans helt fra Japan.

Etter fem minutter der vi ikke engang hadde kommet til bokstav nummer to, foreslo jeg at han kunne gi meg sin mailadresse, slik at jeg kunne sende ham en mail i stedet. 

Pussig nok begynte hans mailadresse også med noe jeg tippet var f.

- F, sa han. Tror jeg.

- F for ...? spurte jeg for å bli helt sikker på hva jeg skulle skrive.

Denne gangen sa han muligens s.

- F for one, two, three, FOUR? spurte jeg og mente at jeg hadde kommet over en genial måte å formidle fonetikk på.

- Or s for one, two, three, four, five, SIX? fortsatte jeg.

Men da lurte mr. Y på hvorfor vi plutselig snakket om telefonnummer, og den misforståelsen tok jeg ansvaret for. 

- No, no, glem det. Sorry! sa jeg og fikk en enorm trang til å bukke mens jeg unnskyldte meg.

- F is for for HOUSE or NIGERIA, slo mr. Y fast.

- ???

- F for house. F for Nigeria, gjentok han som om jeg skulle være helt idiot.

Jeg tegnet én krusedull, to stjerner og en lett undrende fyrstikkmann på blokken min og oppmuntret mr. Y til å fortsette. 

- And now ..... sa mr. Y. Han bygget opp spenningen, og jeg ventet på en trommevirvel.

- .... and now, the letter e, sa mr. Y.

- E for ...? lokket jeg.

- E for Ireland! sa mr. Y triumferende.

- Ireland skrives ikke med e, protesterte jeg.

- Ok. E for England! sa mr. Y. Han klappet for seg selv, og jeg ble smittet av begeistringen hans. Vi hadde snevret inn staveleken vår til Samveldet. Ikke verst!

Greit nok så hadde jeg ikke den første bokstaven, men hvis resten gikk like lett som e, var det jo bare å prøve seg frem til jeg fant den riktige bokstaven i starten av adressen. Det er tross alt bare a til z, liksom.

*

Men optimismen min betalte seg ikke.

- The next letter is hashio! sa mr. Y.

- Prosit! Bless you! sa jeg.

- No, no! Hashio! sa mr. Y. Visstnok er det uhøflig å snyte seg i japansk offentlighet, så jeg kan ha fornærmet ham.

- Letter! Hashio! insisterte mr. Y strengt.

- Jeg har aldri hørt om en bokstav som heter hashio ... sa jeg. På engelsk, selvsagt.

Det fikk mr. Y til å høres ut som en (forkjølet) plate med hakk.

- Hashio! Hashio! Hashio! sa mr. Y litt irritert.

- Hashio? gjentok jeg.

- Yes! Yes! Thank you! Thank you! Thank you! sa mr. Y som trodde han endelig hadde nådd frem til meg.

- Joa ... sa jeg. - My pleasure.

- So. You send me mail? Yes? spurte mr. Y.

- O for Osaka and k for Kyoto: O! K! (og d for drit og dra, sa jeg inni meg).

- Aaaah! O for Osaka! K for Kyoto! Hahaha! Okei! Okei! Hahaha! lo mr. Y.

*

Men da orket jeg ikke begynne på nytt. Dessuten kunne jeg bare komme på ett geografisk navn i Japan som begynner på f, og det var Fukushima. Heldigvis er jeg fintfølende nok til å unngå slike sensitive tema. 

F for fintfølende, eller f for Frisch. 

Småpenger

Jeg er i London. Litt for å shoppe, men mest for å treffe min førstefødte. Mens jeg ventet på at han skulle bli ferdig på jobben, prøvde jeg å shoppe. Det gikk ganske dårlig.

Midt i valget mellom en grønn og en brun kjole, ringte han for å foreslå at vi kunne gå innom en utstilling før vi skulle spise middag. Jeg fikk et slags sammenbrudd. Det ble for mange valg for meg.

Hvilken kjole skulle jeg kjøpe? Måtte jeg velge? Hvor skulle vi treffes? Rakk jeg å dusje og skifte før middag? Hva slags sko måtte jeg kjøpe hvis jeg skulle bruke den grønne kjolen? Og hva med den brune? Hadde ikke den for korte ermer, forresten?

- Du? Nå hører jeg at du blir stresset, sa min sønn. - Vil du heller at jeg blir med deg på shopping enn at vi går Royal Academy of Art?

(Er paven katolikk, liksom.)

Han var på plass etter 15 minutter. Men da hadde shoppe-traumet jeg utviklet i prøverommet nådd nye høyder, og jeg hadde fått nok av shopping. Det var under to timer siden flyet mitt landet på Heathrow. Jeg lurte på hvor alvorlig syk jeg var.

*

- Så hva skjedde? spurte min sønn som hadde forberedt seg på å være pakk-esel.

Jeg kastet meg ut i en lang avhandling om hvor fryktelig det er å - på den ene siden - være blek og småfeit og - på den andre siden - ha ganske mye penger som bare venter på å bli byttet ut med sko, vesker og klær.

I-landsproblemet over alle i-landsproblemer.

- Det er grusomt, sukket jeg og understreket nok en gang hvor gusten huden min er.

*

Vi rundet et hjørne og møtte en dame som kan ha vært et sted mellom 30 og 80 år. Hun klamret seg til to puter uten putetrekk. Av en eller annen grunn var det mangelen på putetrekk jeg først la merke til.

- Coins, please?

Jeg glodde på henne som hun var et interessant dyr.

- Beklager, jeg har ikke mynter, sa min sønn høflig.

Hun smilte tilbake til ham.

*

Jeg antydet at jeg nok ikke hadde stoppet og gitt henne penger selv om jeg hadde hatt lommene fulle av mynter. Min sønn spurte hvorfor.

Og fire timer senere, stappmett og god og varm etter et langt bad med svak blomsterduft, kan jeg fremdeles ikke gi ham et god svar.

Jeg kan ikke engang gi ham et svar.

*

Damen med putene hadde ansiktet fullt av sår og en jakke som var så møkkete at den aldri kom til å bli ren. Jeg var litt tørr i huden etter siste hudbehandling og gikk og angret på at jeg ikke hadde tatt den nye lammeskinnsjakken i stedet for den mørkeblå kåpen fra MaxMara jeg fikk til jul.

Jeg hadde akkurat sutret fordi jeg ikke klarte å velge mellom to kjoler til over 5.000 kroner per stykk og vurderte fremdeles å gå tilbake og kjøpe begge. Hun hadde bare bedt meg om mynter.

Og jeg hadde sett på henne som hun var et dyr. Noe litt ekkelt. Noe jeg ikke ville tatt i.

Jeg skammer meg så forferdelig.

Dypere mening

En mutert versjon av årets influensavirus har tatt bolig i min mann. I flere uker har han sett alvorlig på meg og sagt "Nå kjenner jeg at det kommer. Jeg er i ferd med å bli skikkelig syk", uten at jeg har latt meg imponere, men sist torsdag slo det endelig til. 

Han ser ut som en heliumballong 19. mai, og han har utstrålingen til en nedtråkket tyggis. Feber har han også. Men han er tapper som en krigshelt. Det skal han ha.

Der andre kvinners ektemenn legger seg ned for å dø, nekter min å la en liten influensa hindre ham i å gjøre ting akkurat som vanlig. Bare en smule saktere. Ok. Ekstremt mye saktere.

Jeg vet ikke hva som er verst for omgivelsene.

*

Viruset som mer eller mindre har tatt over min manns legeme, har tre merkelige effekter på hjernen hans. 

Han blir enda mer sta enn vanlig, og det sier en del for dem som kjenner ham. 

For dere som ikke kjenner ham: Dette er mannen som insisterte på at filmen "Alle elsker Mary" het "Alle liker Mary" og som sto foran filmplakaten der det sto "Alle elsker Mary" og hardnakket mente at jeg hadde fått eierne av videobutikken til å endre plakaten bare for å bevise at han tok feil.

Da min venninne skulle gifte seg og vi satt i kirken og ventet på bruden, insisterte han på at menn hadde ett ribben mindre enn kvinner (ref at Gud hadde tatt et ribben fra Adam og laget kvinnen). Det ble ekstra pinlig etter som 1) den dype stemmen hans bærer veldig godt og 2) min venninne giftet seg med en lege, og halve kirken var dermed fylt av folk med minst ett kurs i anatomi.

*

Viruset går dessuten utover hukommelsen hans. Langtidsminnet hans er fremdeles perfekt, men korttidsminnet er på nivå med en dråpe vann. Han bruker sannsynligvis all sin energi på basale behov: mat, søvn, bilprogrammer på tv og opptak av lyden fra amerikanske biler på YouTube.

*

Den tredje effekten er mer normal: Den dype stemmen hans blir enda dypere.

Den blir så dyp at den i perioder ikke er mulig å oppfatte for et menneskelig øre. Resten av tiden er det mulig å høre en dyp basslyd, men å skille ut ord, kan du bare glemme.

Noe av det første jeg forelsket meg i, var stemmen hans. At den dype stemmen ofte ble benyttet til å si at jeg var pen og andre åpenbart geniale ting, hjalp selvsagt på dopamin-nivået i hjernen min. Men det er jo ikke sånn at forelskelsen blir sterkere når bassfrekvensen nærmer seg null. Heldigvis. Hvis den hadde gjort det, hadde vi sannsynligvis snakket om en slags fetisj.

*

Siden jeg på et tidlig tidspunkt sluttet å be ham gjenta hva han sa (sånt blir begge parter lei av og dessuten husker han jo ikke så godt) er taktikken min nå å gjette hva han prøver å si. 

Hittil har han 1) bedt meg se fullstendig bort fra å holde meg til budsjettet når skal til London i neste uke, 2) sagt at jeg er UTROLIG pen og den smarteste dama han noen sinne har møtt og 3) lovet å selge Corvetten sin til fordel for en liten elbil. Så vidt jeg kunne høre. (Hvis han ikke husker at han har sagt alt dette, er det hans problem.)

- Du burde ligget under dyna i stedet for å handle mat, sa jeg da vi var på vei til CC Vest.

- Duuuuuuurrrrrr, duuuuurrrrr, duuuuurrrrr, svarte han.

Jeg visste hva han prøvde å si: "Du klarer ikke plukke ut en fisk som er bra nok, og du husker aldri hvilke grønnsaker vi skal ha til. Det er det bare jeg som kan."

Og det er dessverre helt korrekt. Jeg glemmer alltid purre og fennikel, og jeg husker aldri hva den grønne planten med de store bladene heter.

Basilikum. Eller som jeg pleier å kalle det:
"Sånn som man bruker i sånn grønn greie med hvitløk og pinjekjerner"

Vi ankom fiskedisken.

- Kan jeg hjelpe deg? spurte hun som sto bak disken.

- Duuuuur, sa min mann vennlig.

- Han lurer på om du har en ørret, sa jeg. Støttekontakten.

Hun hadde åpenbart opplæring i hvordan man behandler menn med spesielle utfordringer.

- Denne, kanskje? 

- DDDDDUUUUURRRR! sa min mann.

- Vi vil nok heller ha et halestykke, sa jeg.

Jeg liker ikke se inn i øynene på maten jeg spiser

Jeg spurte om det var noe han ville at jeg skulle hente.

- Dduuuurr, sa han.

- Gulrøtter? spurte jeg hjelpsomt.

Han nikket.

-Noe mer?

- Duuuuurrrrrr!

- Sjokolade? Potetgull? Gullring? Diamanter?

- Duuuurrrrrrrrrrr! sa han oppgitt.

- Du vil kjøpe en diger ring til meg? Nå? Bare fordi det er morsdag i morgen? Herregud, du er så snill! sa jeg.

Han åpnet munnen, og jeg ble oppmerksom på en vibrasjon i gulvet. To pakker med skinke falt ned fra hyllen sin. 

- Den som tier samtykker, sa jeg.

*

Da vi var tilbake i bilen hadde han samlet opp både energi og frustrasjon.

- Kjøtthue! skrek han mot en med-bilist mens han valgte å si fra seg vikeplikten. Diksjonen var perfekt og bilisten som trodde forkjørsrett faktisk var en rett, priste seg lykkelig for at bremsene virket.

- Mente du å presentere deg for ham? For du mener vel ikke at det er han som er kjøtthuet her? spurte jeg. - Du minner mer om et snørrhue enn et kjøtthue, nemlig, sa jeg for å være hjelpsom. 

Jeg aner ikke om han svarte, for akkurat da kom det et hosteanfall som varte lenge nok til at han hadde glemt hva jeg sa.

Da Kåre møtte meg

Kåre Willoch og jeg har vært enige om mye helt siden 80-tallet. Før det var jeg nok mest opptatt av lekser og glansbilder, men i dag fikk vi endelig en mulighet til å diskutere kunst, kultur og demokrati mens vi ventet på at konferansen vi var på skulle starte.

Jeg gjentar: Jeg diskuterte kunst, kultur og demokrati med KÅRE WILLOCH.

*

Vi var i Universitetes aula, og det hele begynte med at Kåre sa at han aller helst i hele verden ville sitte ved siden av meg. 

Eller.

Det vil si: Vi var i Universitetes aula, og det hele begynte med at Kåre Willoch prøvde å finne et sted å sitte. Min kollega reiste seg høflig tilbød ham en plass i sofaen, og jeg (aka nautet) satt bare og så starstruck ut.

- Vil du sitte her? spurte min godt oppdratte kollega. (Jeg var overrasket over at han ikke brukte tiltaleformen "De".)
- Ja, takk, svarte Gud Kåre.
- Hvor vil du sitte? spurte min kollega (det var plass til fire i sofaen og dermed to ledige plasser).
- Jeg sitter helst ved siden av damen (er jeg ganske sikker på at Kåre sa).

Og så satt vi der. Han og jeg.

Jeg ba kollegaen min ta et bilde av oss. Altså Kåre og meg.

Fotograf: Sindre Weber

- Alle blir så vennlige mot en når en blir så gammel som meg, sa Kåre.

I stedet for å si «nei, da DU er vel ikke gammel, vel!» prøvde jeg den andre varianten som er omtrent like tåpelig: Jeg prøvde å si at jeg også var ganske gammel.

- Jeg var aktiv i Unge Høyre på 80-tallet. Så SÅ gammel er jeg, sa jeg.
- Jasså, var du det. Du er ikke gammel av den grunn. En stor feil folk gjør, er å tro at alderdommen begynner før den gjør det, trøstet Kåre.

*

Det gjorde meg oppløftet. Jeg tok opp telefonen min for å se hvor gammel jeg så ut på bildet min kollega akkurat tok. Ansiktet mitt kunne tilhørt en nittiåring, men ansiktsuttrykket mitt kunne tilhørt en femåring på julaften. 

Det var så nedslående at jeg brøt mitt selvpålagte forbud mot å ta selfies med kjendiser.

Jeg knipset i vei for å få et bedre resultat. Kåre var ikke forberedt, men han tok det forholdsvis sporty.

Nix, det ble ikke bedre. Tvert imot, faktisk.

- Utsmykningen i denne aulaen er helt fantastisk, sa Kåre. Til meg.

Munchs verk "Historien" i Universitetes aula

Hjernen min fikk prestasjonsangst. Jeg ville så fryktelig gjerne si noe smart.

- Munch … Monk … Muuuuuoooo, rautet jeg.

Kåre så raskt på meg for å se om jeg var i ferd med å få et lite drypp. Jeg sverger på at jeg bare ville berolige ham da jeg lynkjapt smilte (og sjekket med pekefingrene at begge munnvikene gikk opp), strakk ut tungen og sa «mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag» bare for å bevise at jeg var klar både i tanke og tale. Jeg vurderte om jeg skulle strekke opp begge armene, men det gjorde jeg heldigvis ikke. 

(Hvis du vil sjekke om noen har fått hjerneslag, kan du droppe det med tungen. Det har jeg lært nå. The hard way.)

*

- Er det ikke fint? spurte Kåre omsorgsfullt. Han nikket mot veggen.

Noen vil sikkert si at jeg ikke har selvinnsikt, og det skal jeg ikke krangle med dem om, men jeg var i alle fall blitt så usikker på meg selv etter møtet med Verdens Klokeste Mann at selv om jeg tidligere kunne fortalt om Munchs utsmykking av Universitetets aula mens jeg sov (Alma Mater og Solen), var alt jeg nå kunne bidra med:

- Æææææ, hvem er det … for det er vel …. Mun … nei, hvem er det som har malt det?

Kåre sa at det var Munch, og jeg sa at det visste jeg jo egentlig, og så brukte jeg litt tid på å lure på om det fantes en skala for troverdighet, for det er mulig at jeg akkurat sprengte bunnen av den.

*

Jeg kan ha skrytt på meg at min eldste sønn visste innmari mye om kunst generelt og Munch spesielt i et desperat forsøk på å gjøre meg selv interessant.

Heldigvis virket det som finten om min kunnskapsrike sønn fikk fokuset over på noe annet, for plutselig hørte jeg meg selv diskutere allmenn stemmerett med vår tidligere statsminister.

- Stemmerett for 16-åringer er en elendig ide, sa jeg.

Det var vi rørende enige om. Kåre sa dessuten at noen til og med har foreslått å senke pensjonsalderen.

Jeg er villig til å gå i demonstrasjonstog i nattkjole for en pensjonsalder på maks 50 år hver eneste morgen. 

Men siden klokken var over ni og hjernen var i ferd med å varme seg opp, greide jeg heldigvis å lese situasjonen godt nok til at grimasen midt i trynet sa noe i retning av: 

«Herregud, noe så latterlig, det er jo aldeles ikke bærekraftig og dessuten kan vi ikke kollektivt passivisere folk som presumtivt har flere tiår igjen av et aktivt liv».

Da hørte vi noen ønske alle hjertelig velkommen, og jeg kommer alltid til å lure på om det var Kåre eller jeg som ble mest lettet over det.

Motivator med utestemme

- Sånn, ja! ropte mannen som gikk bak meg.

Jeg kjente et blaff av stolthet før jeg lurte på hva han mente. Det var bare oss to som gikk på fortauet, så det måtte være meg han mente å oppmuntre.

To-tre sekunder etter, skled jeg så vidt det var, men jeg hentet meg pent inn igjen.

- Sånn, ja! ropte han igjen. Jeg lurte på om jeg hadde et tilfelle av mental lidelse bak meg. Kanskje han hadde en form for tourettes? Jeg har hørt om folk som ikke klarer å la være å banne, kremte eller blunke, så hvorfor ikke en tvangsmessig oppmuntring til kjente og ukjente, tenkte jeg.

- Sånn, ja! Sånn, ja! kom det blidt bak meg. Fikk jeg ros for å gå, nå eller? Jeg har gjort det en stund. Jeg har i alle fall bevis på at jeg kunne stå støtt på ettårsdagen min, så jeg tipper at jeg har gått mer eller mindre støtt i snart 49 år.

Jeg har muligens hatt komplekser for
 knærne mine helt siden jeg var 11 måneder

- Sååååånn, ja, sa fyren i en mild og (når jeg tenkte meg om) og litt flørtende tone.

Ikke faen om jeg skulle snu meg nå. Det er jo like ille som å snu seg hvis noen plystrer etter deg på gaten. "Ha, ha! Du er innbilsk, ass", pleide guttene å si til de jentene som instinktivt prøvde å finne ut hvor den som regel umusikalske lyden kom fra. Og jentene - som aldeles ikke var innbilske, men heller fulle av komplekser - krympet seg alltid litt i stedet for å konfrontere den kvisete guttevalpen.

*

Menn som plystrer etter damer er veldig sjelden noe å samle på. På skalaen fra idiot til drømmemann, ligger det å plystre etter damer ikke så veldig langt fra å sende bilder av forplantningsorgan. Så teit er det, faktisk.

Men jeg ble ikke plystret etter. Jeg hadde en fyr bak meg som tvangsmessig motiverte meg. Jeg visste bare ikke hvorfor jeg ble gjenstand for denne intense rosen.

- SÅNN, JA! skrek han. - SÅÅÅÅÅNN, JAAAA!

*

Der gikk han over grensen. Én ting er å elske jobbe din, men hvis du jobber som coach eller personlig trener, får du holde motivasjonstalene dine innenfor arbeidstiden - og ikke under noen omstendighet skal du vise omverdenen at du er så glad i jobben din at du får orgasme av å utføre den. Det finnes heldigvis regler for anstendighet.

Jeg var full av rettferdig harme da jeg snudde meg. Jeg var moralens vokter. Jeg var selve personifiseringen av sosial kontroll. Jeg var en moden kvinne full av selvtillit, og jeg var ikke redd for å vise det.

- Er det meg du snakker til? spurte jeg. Stemmen min var skarp, og jeg håpet at han fikk flashback til en fæl norsklærer han helt sikkert har hatt.

En liten hund hoppet opp og prøvde å bite meg i fingeren.

- Nei, Sonja! Ikke hoppe på damen! Fy, Sonja! sa fyren til den skittenhvite ulldotten som nå bjeffet begeistret.

- Har du hund? Det virker som Sonja liker lukten, sa Sonjas matfar.

Det var selvsagt litt pinlig at jeg trodde jeg hadde blitt utsatt for cat calling når det viste seg å være dog calling. Men angrep er beste forsvar, så jeg skulle til å fortelle ham at jeg hadde tatt ropingen hans personlig, og at man må velge hundenavn med omhu, for det er jo nødvendig å bruke utestemmen litt oftere når man har hund. Sonja er med andre ord ikke et velegnet navn, tenkte jeg altså å si.

Men så kom jeg på at bikkja vår heter Whiskey.

- Whiiiiiskeeeeyyyyyyy! roper jeg hver morgen.
Ikke rart naboene ser litt rart på meg.

Helt ville naturkrefter

Omstendighetene gjorde at jeg var den eneste som kunne lufte bikkja sånn omtrent klokken 14 i dag. Hvis jeg hadde fått lov å legge ut bilde av min mann på internett, hadde jeg sluppet å skrive "omstendighetene" og hvis jeg hadde fått lov til å legge ut film - eller i det minste lyd - hadde jeg sluppet å bruke et helt avsnitt på å få frem at han sov så det durte i tømmerveggene.

Bikkja sto i gangen, og jeg kunne se at han gjorde sitt ytterste for å holde seg. Den lille pelsdotten kunne eksplodert hvis jeg ikke hadde tatt ham med ut. Men foreløpig sto han bare og trippet. Han er godt oppdratt. I alle fall på enkelte områder. 

(Sannheten er at han er omtrent like jålete som meg. Der jeg i menneskeverdenen ville ment at det var en skjebne verre enn et helt liv i polyester og akryl å forholde seg til baderom uten nøytrale fliser og varmekabler, mener han at brøytekantene han tisser på bør være pent opparbeidet. Han spyr for øvrig kun på persiske tepper.)

- Jeg nekter å pisse der. Det er gul snø, jo!

- Vil ikke, vil ikke, vil ikke!

Det var stiv kuling og doble minusgrader. Jeg antok at det kunne bli livsfarlig, så jeg kledde meg deretter. I alle fall på hodet og føttene. Det har min mor brukt 48 år av livet sitt til å forsøke å lære meg. 

Birgitte Frisch fra Reinsjøfjell

Kenny McCormick fra South Park

Lue av skabbete ulv og hette foret med deler av en mentalt forstyrret rev. Hvis det er én anledning vi mennesker moralsk sett kan bruke pels, må det vel være når værforholdene er som nå. Jeg kikket ned på det desperate dyret og svelget hardt.

*

Hytte-skoskapet mitt er noe begrenset sammenliknet med garderoben hjemme, men jeg hadde to alternativer: Moon-boots eller polar-boots. Siden polare strøk nødvendigvis må være en bedre sammenlikning enn atmosfæriske, valgte jeg de hvite til tross for at månestøvlene nok var et bedre valg fargemessig sett. 

Min mor ville vært stolt av meg. Hvis hun ikke hadde hengt seg opp i at jeg hadde olabukse uten ull under. Jeg synes jeg hører henne: "Vil du ha blærekatarr?" Nei. Ingen vil det, mamma.

Etter litt kaving med votter og hundebånd trakk jeg pusten, ba en kort bønn og gikk ut. 

Bikkja stormløp i ti meter, løftet bakbenet og snudde - i håp om at turen i dette isødet var over. Men nei. Jeg hadde kledd meg for tur, og det skjer så pass sjelden at jeg var fast bestemt på å komme meg forbi bilen som sto på parkeringsplassen - cirka halvannen meter fra hytteveggen.

*

Vi tvang oss videre. Vinden ulte og sikten - i alle fall gjennom brillene mine - var veldig dårlig. Med jevne mellomrom stoppet dyret og spurte om dette virkelig var forsvarlig. "Selvsagt ikke!" ropte jeg tilbake, "men sammen skal vi klare dette også!". På grunn av brillene var det vanskelig for meg å se hvordan han tok beslutningen min, men han er en tapper liten sjel.

Etter en evighet og litt til fant vi i fellesskap ut at vi måtte snu. Det er usikkert hvem av oss som frøs mest, men jeg har åpenbart så mye empati at jeg frøs litt ekstra da jeg så de små labbene slite seg frem i de groteske værforholdene. Shit, så kaldt.

Bildet viser tydelig hvilke naturkrefter vi slet med

Da vi nærmet oss hytta, hørte vi noe som skremte oss begge. Den dype lyden som omga oss kunne omgjøre glødende kjærlighet til isende hat og bjørner til å bli i hiet sitt til langt ut i august. Jeg kunne se hvordan motstridende følelsene dro i den lille hundekroppen. Skulle han beskytte sin eier fra umiddelbar fare? Risikere sitt eget liv? Bli ute i kulda? Svaret var åpenbart nei på alle tre spørsmålene, for etter en liten skvett bare for å markere revir, pilte han mot døren.

Etter å ha befridd ørene mine fra to lag umoral (altså pels) gjenkjente jeg lyden. Jeg hører den flere ganger hver natt, og kroppen min reagerer instinktivt hver gang. Jeg slår ut med venstre arm og brøler "Snu deg, for faen!". Det gjorde jeg også nå, men det førte bare til at bikkja ble røsket en halvmeter tilbake. 

*

Duringen stanset da vi kom inn. Den ble erstattet av "Skal jeg massere deg i hodet? Vil du ha varmeflaske? Jeg kan klø deg på ryggen!" - noe som er min manns instinktive reaksjon hver gang han blir vekket.

"Hvor lenge har jeg sovet?" spurte han forvirret. Jeg kan ha antydet at det var timesvis siden han hadde hatt et våkent øyeblikk. "Hvor lenge har dere vært borte?" ville han vite.

Da jeg svarte valgte jeg å legge vekt på de fysiske og psykiske utfordringene fremfor å gi en presis tidsangivelse. Det må være innafor.

Raske refleksjoner

Jeg hadde akkurat avsluttet en kjempeviktig samtale om mitt og Forsvarsdepartementets bidrag til fred i verden og lykke i landet. Jeg puttet telefonen ned i den dype kåpelommen og hadde så vidt fått hånden fri da jeg kjente at jeg begynte å skli. 

Masse snø, sykt glatt

Det lå snø oppå speilblank is, og jeg hadde støvletter med høye hæler. 

Bena forsvant ikke under meg. De spant mens overkroppen min stadig lå mer og mer parallelt med bakken.

Livet mitt gikk ikke i revy mens jeg falt. Så dramatisk var det ikke. Det var faktisk ikke dramatisk i det hele tatt. Det var bare veldig lite elegant.

Men selv om jeg ikke fikk se livet passere, rakk jeg å tenke ganske mye fra jeg gikk på to ben til jeg sto på alle fire.

*

Først: 

Dette klarer jeg.

Så: 

Ok, det kan bli utfordrende.

Og deretter: 

Hi, hi. Jeg håper noen filmer dette! (For hvis ingen legger det ut på Facebook, har det egentlig skjedd da?)

Hm. Jeg lurer på om senebetennelsen i leggen blir bedre eller verre av disse rykkvise bevegelsene? Det kan jo hende det blir bedre? Husket jeg å ta Voltaren i morges? Jo, da.

Pokker ta det trange skjørtet!

Ups. Skjørtet har glidelås langs hele baksiden. Hvis den ryker kommer dette til å se veldig teit ut.

Glidelåsen

Fuck. Var det lyden av en glidelås som ba om nåde? Nope. Det må ha vært hofteleddet.

Jeg skal ha fri i morgen! Hvorfor tenker jeg på det nå?

Ojojojojoj! Jeg kan flyyyyy!

Jeg kommer til å falle med ansiktet først. Ja, ja. Det er vel uansett på tide å få nye briller.

Å, herlig. Ansiktet er reddet. Hei! Hender! Ta dere for!

Lurt å ha på hansker.

Husket jeg å skru på strømmen på hytta? Det er sikkert grisekaldt der nå.

Note to self: Husk fraværsassistenten på mailen. 

Jeg skal ha fri i morgen! Juhu!

Hendene er klare til å bremse fallet. Check.

Føttene har kontakt med underlaget.

Nei. Føttene har ikke kontakt med underlaget.

Er det veldig barnslig å lage engler i snøen mens jeg likevel er her nede?

Knær! Vær obs. Dette blir et hardt møte med realitetene.

Shit, shit, shit! Nå skjer det. Lurer på om det vil gjøre vondt.

Klart det vil gjøre vondt! Spørsmålet er bare hvor vondt.

*

Men det gjorde ikke vondt, og det var ingen som så meg. Tror jeg. Brillene forskjøv seg, og derfor hadde jeg ikke full oversikt over omgivelsene. Det var i alle fall ingen som kom løpende for å spørre om jeg levde eller - i det minste - spurte om jeg trengt hjelp til å reise meg. Kjemisk fritt for offiserer og gentlemen, med andre ord. 

Jeg samlet kåpe og verdighet og fortsatte min ferd mot kontoret. Bak et tre så jeg en kollega komme i motsatt retning.

- Hei! sa jeg.

Det er mulig jeg skrek litt. Stemmen hadde også fått seg en smell, visstnok.

Han så skremt ut, og det virket ikke som han kjente meg igjen. Hvis han hadde gjort det, hadde han smilt avslappet og sett lykkelig ut. Jeg har som regel en slik effekt på folk. Tror jeg.

- Hei! gjentok jeg i samme toneleie.

Han begynte å småløpe.

- Pass deg! skrek jeg. Og nå mente jeg å skrike, for han var på vei ut på glattisen. Advarselen virket mot sin hensikt. Han løp fortere og så seg over skulderen.

Jeg er ikke den som presser gode råd på folk. Jeg gir råd, og hvis folk ikke tar det gir jeg faen. Man kan ikke ta alt personlig - i alle fall ikke i arbeidslivet. Min kollega fikk seile sin egen islagte sjø.

Med nesa i sky gikk jeg videre i snøføyka. For en fantastisk dag! Jeg overlevde, jeg brakk ikke noe og jeg hadde hatt nærkontakt med selveste naturen. Det har jeg ikke hatt siden jeg var jentunge.

- Hadde jeg ikke hatt så dårlig tid, skulle jeg bygget en sånn snømann, tenkte jeg og hilste fornøyd på en feit, hvit klump med en lang, rar nese. Klumpen hilste tilbake.

Det var da jeg så at det var meg. Det vil si - det var speilbildet mitt. Reflektert i en sotet vindusrute på en av regjeringens biler.