Var hun som fant opp hjulet medlem av Mensa?

Hva vet du egentlig om foreningen Mensa? Hvis du ikke vet en dritt, men sitter og lurer på om det har noe med den kvinnelige syklusen å gjøre, vil jeg ikke at du skal føle deg dum. Det er plass til deg her i verden også.

Mensa er en klubb for veldig smarte mennesker. Det finnes tester man kan ta, og hvis du scorer 98 prosent eller mer, kan du bli medlem hvis du vil. 

*

En gang fant jeg en Mensa-test i KK. Jeg mistenker at den ikke var autorisert, men jeg klarte alle spørsmålene på kortere tid enn det som var kravet, så jeg kan ha vært kjempesmart på et tidspunkt. Jeg ville bare nevne det.

*

På Mensas nettsider kan man lese dette: 

"Alle medlemmene har til felles at vi har skåret blant de 2 % med høyest IQ på en godkjent IQ-test. I tillegg har personlighetstesting vist at i gjennomsnitt er vi mer nysgjerrige og åpne for nye opplevelser, ideer og tanker enn resten av befolkningen. Vi tenker ofte "Hvorfor ikke?" Og vi liker å finne opp bedre hjul eller nye måter å finne opp hjulet på. Erfaringsmessig har mange medlemmer god humor, og mange liker å prate."

Tyder dette på uovertruffen intelligens, tenker jeg. Svaret mitt er nei. De fleste jeg kjenner vil si at det er bortkastet tid å prøve å finne opp hjulet på nytt. Over 98 prosent, mener det, faktisk. Og vennene mine er råsmarte. 

Dessuten er det irriterende mange av dem som sier "Hvorfor ikke?" - de fleste er imidlertid under fire år.

*

Mensa skryter også av medlemmenes varierte bakgrunn:

"For øvrig finner vi de fleste yrkesgrupper representert: Lærere og studenter, sykepleiere og leger, direktører og sekretærer, matematikere og programmerere, kjernefysikere og astrofysikere, økonomer, piloter, ingeniører, bussjåfører, bønder, arbeidsledige, journalister, musikere, gründere, psykologer, språkvitere, dørvakter, designere, idrettsutøvere og barnehagepersonell ... Kort sagt: Kanskje er naboen din medlem av Mensa!"

I tillegg til å være smart, må man ha en enorm lungekapasitet hvis man skal lese hele denne setningen uten å dø av surstoffmangel.

*

Mensa er altså en forening for smartinger. Smartingene har tre formål med virksomheten sin: 

1) identifisere og fremme intelligens 

2) oppmuntre til forskning på anvendelse av intelligens 

3) gi medlemmene et stimulerende miljø

Jeg er ikke så imponert. For meg virker det som det er en klubb for mennesker som digger seg selv, og det eneste som forener dem, er et tall som måler IQ. Og kanskje en litt usunn interesse for frimerker og flate, fotformede sko.

*

I den andre enden av skalaen (vil noen kanskje si) har vi en stiftelse som heter Rettferd for taperne. De ble stiftet i 1993 på "verdens første taperkongress" (dette sier de selv). Taperkongressen ble lagt til Gjøvik. 

Og der har jo alle et søskenbarn, så ikke le.

Gjett hvilken av de to nettsidene dette bildet er hentet fra?
Hvis du tror det er fra Stiftelsen Rettferd for tapere, blir du neppe medlem i Mensa.

Stiftelsen Rettferd for taperne sitter ikke bare og koper og koser seg med misnøyen, slik man kanskje ville tro. Nei, da. 

Her er deres formål:

"Målsettingen er å hjelpe ulike utsatte grupper som opplever seg som tapere, og som har vært utsatt for:
- Feilplassering i skolehjem, barnehjem og fosterhjem
- Seksuelle overgrep
- Mangelfull skolegang
Vi kan hjelpe deg med å innhente dokumenter og skrive søknad til stat og kommune. Arrangere møter mellom taper og oss dersom det er nødvendig.
Stiftelsen påtar seg å holde foredrag over aktuelle emner. Vi er mye brukt på høgskoler, universitet og folkehøgskoler rundt om i kommunene. Ta kontakt i god tid."

*

Klart som blekk! Ikke noe uklart vås som "identifisering, fremming eller oppmuntring". Dette er foreningen for de som bruker hjulet. Foreningen for dem som forventer effektivitet. Ikke dem som diskuterer i timesvis hva som kan gjøres for å forbedre et produkt menneskeheten har brukt uten nevneverdige problemer i tusenvis av år. 

Så, kjære speil på veggen der; hvem er egentlig smartest i landet her?

Dette bildet er også hentet fra Mensas nettside. Hvis e'en og n'en var der før bokstavene G A N G ble lagt, bør de levere inn medlemskapet og legge ned hele foreningen.

Hitler var et krypdyr, faktisk

I går kveld hadde TV2 en sak om konspirasjonsteoretikere som plaget topppolitikere. Dessverre ble innslaget rammet av lydproblemer, så jeg fikk ikke med meg mer enn at disse menneskene gir seg ut for å være journalister uten å være annet enn tullinger. (Hvem som køddet med lyden, vil jeg ikke spekulere i.)

Jeg har møtt en sånn gærning. Det vil si; jeg har kjørt med en. At jeg kom frem i live, var ren flaks.

*

Dette skjedde i 1999. Jeg jobbet i Telenor Teleservice, og vi holdt til på Ullern. Telenors hovedkontor lå i sentrum. Jeg hadde vært der på et møte og tok en taxi tilbake til kontoret. Taxisjåføren var mer opptatt av å rive seg i håret enn han var av å holde hendene på rattet, og stadig snudde han seg mot meg for å si noe.

Av en eller annen grunn ombestemte han seg hver gang, og jeg ble etterhvert mer nysgjerrig enn redd.

*

I forsetet lå det en avis. Antakelig VG. Forsiden var preget av drapene på Orderud gård. "Det der er jammen en fryktelig sak," sa jeg for å få fyren litt på glid. Han svarte ikke. Men han snudde seg og så på meg. Lenge.

Vi lå i 90 på E18.

"Vi vet hvem som har gjort det," kom det. Jeg sa ikke noe, men ble litt redd for at det var ham. Han var et vrak. Han skalv og var tynn som et litt kraftig skjelett. Håret sto selvsagt til alle kanter, og han var ukledelig ubarbert. Wunderbaumen overdøvet lukten av en sannsynlig udusjet kropp.

Jeg tenkte at man sikkert godt kunne bli sånn etter å ha drept tre mennesker.

Hvis du er en av dem som kjører rundt med et grantre med epleduft,
er følgende det beste rådet noen har gitt deg:
Gjør rent i bilen og dusj hver dag.
Med såpe. For guds skyld: bruk såpe.

"Kjenner du til oss?" spurte han med raske blikk på meg i speilet. "Nei, det tror jeg ikke," svarte jeg. Vennlig som en liten kanin.

"Vi har dem snart," sa han og tråkket bremsene i bakken uten forvarsel. Så vidt jeg kunne se, var det verken biler, dyr eller mennesker foran oss.

"Nå mistet de oss," sa han gravalvorlig. Jeg spurte selvsagt hvem han mente. Jeg var ung og dum og hadde aldri snakket med en gal person før.

"De som styrer," var det korte svaret. Så stoppet han bilen. Jeg vurderte ikke å løpe ut. Jeg hadde skyhøye sko, og tanken på å gå fra Vekerø til Ullern, var ikke særlig fristende.

*

Han snudde seg og stirret inngående på meg så lenge at det for lengst hadde passert punktet for svært ubehagelig. Likevel; tanken på å gå helt opp til kontoret fra avkjøringen på E18 var verre.

Da han endelig hadde bestemt seg for at jeg var en han kunne stole på, ga han meg et gult ark. Det var en litteraturliste. Jeg lovet å lese minst to av bøkene der, i håp om at han skulle kjøre meg til døren. I live.

Det hjalp. Han startet bilen, og det var ikke noe påfallende i kjøringen hans før vi var 100 meter fra kontoret. Da bråbremset han igjen. Jeg antok at han holdt på med en dekkoperasjon.

*

"Du, jeg kan gå av her, jeg, det går helt fint," sa jeg. Lykkelig for at jeg hadde kontanter og råd til å droppe vekslepenger og kvittering. Jeg ville ut.

"Nei, det er noe du må vite," sa den sinnsyke. Og nå var han ikke til å stoppe. Han ramset opp kjente personer i en vill fart. Jeg fikk med meg alle; dronning Elisabeth, Stoltenberg, Hitler, Gerhardsen, pave Johannes Paul den andre, kong Ludvig XIV, Bill Clinton, Lenin, Ronald Reagan og Cæsar.

"Disse ti har styrt verden i mange tusen år," sa han ivrig, men jeg har jo aldri hatt vett til å holde kjeft, så jeg påpekte at et menneske tross alt ikke lever mer enn i maks 100 år, pluss minus ti. Og på Cæsars tid var gjennomsnittsalderen enda lavere, påsto jeg.

Dessuten viste jeg til det ulogiske i at en del av disse menneskene var døde, og at to var norske. En rar fordeling når man tar Norges beskjedne rolle i verden i betraktning.

Men han hadde svar på det meste, og jeg kom på at man ALDRI må diskutere med mennesker som er dummere enn deg eller galere; De vinner alltid på erfaring.

"Det er jo nettopp det vi mener," sa han så ivrig at han spyttet. ("Yak! Say it, don't spit it," tenkte jeg og flyttet meg diskret så langt bort jeg kunne.) "De er ikke mennesker, de blir ikke født, de omformer seg hele tiden."

"Omformer?"

"Ja, de er reptiler!"

Jeg gikk ut og så meg ikke tilbake. En uke etterpå så jeg imidlertid en stålorm. For sikkerhets skyld hilste jeg pent. Lurer på hvilket land den ormen styrer nå.

Mulig at disse gale menneskene jobber i Goldman Sachs også. I så fall bør vi ta dette på alvor.
Jeg understreker at jeg ikke mener at verken Obama eller Romney minner om slanger, og at jeg tror de var ærlige og oppriktige begge to når de kjempet for å styre USA. Dessuten synes jeg det er slemt å tegne folk med sånne tunger. Fy!

Best til å være verst

- Hvem er best av meg og pappa til å være ekkel med deg når du har det vondt? spurte jeg min nyopererte sønn.

- Hm. Jeg tror det må være deg, faktisk.

(- Yes!)

- Jasså, hvorfor sier du det?

- Du er sånn "Kom igjen nå, pysa!" pappa er mer usympatisk.

- Hvordan da?

- Han spurte legen om vi kunne få med neglen jeg opererte bort hjem og legge den under hodeputen slik at neglefeen kunne komme, og da en sykepleier kom inn litt senere og spurte hvordan det gikk med meg, svarte pappa at det gikk bra bortsett fra at jeg hadde mistet humoren.

I win again.

Brist øre, men sukk ikke

Alle har hørt at man skal høre mye før ørene faller av. Jeg mener at akkurat det uttrykket burde forbys. Det bør ikke engang brukes ironisk. Hvis du er en som går rundt og sier "Ja, du ska' høre mye før øra detter a'!" når du mener at noen har sagt noe fryktelig dumt, er det en viss mulighet for at du ikke er så lur selv heller.

Men hva har skjedd når man har brukket et øre? Har man da hørt så mye meningsløst at øret har knekt sammen i selvmedlidenhet?

"Et øre kan ikke brekke," sier du kanskje. Men da har du ikke vært et sted det er veldig kaldt. Det har ikke jeg heller, for hvis det er mer enn ti minus holder jeg meg enten inne, eller så tar jeg på meg lue.

Likevel har jeg altså brukket øret. Ikke det ytre øret, altså. Det henger fremdeles der og venter på at jeg skal ta sats og prøve flyvedyktigheten, men det indre øret. Selv ikke en med så mye medisinsk realkompetanse som meg, visste at man kunne brekke noe inni et øre. Men jo, da. Ikke bare var det en masse lønnstrinn som glodde meg inn i øregangen i går, men havparten av dem hadde visstnok aldri sett noe så rart før.

Et øre

Mens de holdt på, ble jeg litt engstelig for at de hadde oppdaget det enorme tomrommet jeg aktivt har prøvd å skjule i så mange år. Dessuten kunne jeg høre lyder jeg mente var et slags ekko. Det viste seg senere at noen hadde fylt øret mitt med noe lunkent søl bare for å finne ut om det de så der inne kunne fjernes. Lyden ble dermed omtrent som når du har hodet under vann.

De fant ut at det de så der inne, skulle være der. Det var muligens bare litt feilplassert. Jeg synes å huske at de sa noe om en ridepisk, men de kan ha sagt stigbøyle. Sånt er lett å blande når man har øret fullt av væske.

Ørets anatomi. Apropos stigbøyle.

Ekspertene diskuterte og konkluderte; jeg hadde et hull i trommehinnen og en brist innenfor trommehinnen. En brist er så og si et brudd. I alle fall akkurat nå.

Jeg var imponert.

De virket litt bekymret.

"Har du hatt mye vondt?" spurte de gang på gang. Jeg nektet. Det eneste som har vært overbelastet siste uken, har vært AmExen min. "Men hva var det som fikk deg til å komme hit?" spurte en.

Jeg svarte at jeg i lang tid hadde hørt pulsen min i høyre øre, og at det var litt plagsomt, særlig når jeg skulle sove. På den positive siden trakk jeg frem at jeg stort sett alltid var sikker på at jeg var i live.

Jeg dramatiserte beskrivelsen noe ved å si at det noen ganger høres ut som noen satt og sukket inne i øret mitt. Men da forsto jeg at jeg hadde gått for langt. Det var for øvrig heller ikke sant. For å virke litt mindre gal, sa jeg at jeg ikke hadde til hensikt å ta opp tiden deres, som jeg selvsagt visste at burde brukes på folk med ekte plager.

De mumlet noe om penger. Men jeg kan ta feil der også. Jeg hadde som sagt et midlertidig vannhode og har aldri hatt grunn til å tvile på Volvat-legers integritet. Tvert i mot har de faktisk reddet livet mitt et par ganger.

"Du er utsatt for snorking," fastslo Volvats svar på dr. House. Jeg bekreftet motvillig, for jeg har lovet ham som snorker ikke å snakke mer om det i sosiale sammenhenger. En periode (på fire-fem år) tok det helt av, nemlig. Men det var morsomt så lenge det varte.

Dr. House slo til igjen: "Så du bruker ørepropper?" Jeg bekreftet og spurte om det virkelig var sånn at en ørepropp i mykt materiale kunne få et øre til å brekke. I det minste briste.

"Nei, det tror jeg ikke," sa House.

Jeg fikk ingen forklaring, og det er like greit. For da har jeg full frihet til å spekulere. Min beste teori er at øret mitt er snorket sønder og sammen. Den holder for meg.

Ring 06090

I dag synes jeg du skal ringe Canal Digitals kundeservice. Nummeret er 06090. Du skal være høflig, men ikke la deg avspise med dårlige svar.

Her er en spørsmålsliste du kan bruke:

1 Hvor mye billigere blir abonnementet mitt nå etter at jeg har mistet mange av TV2s kanaler?
(Sannsynligvis vil du få som svar at de ikke gir prisavslag, men at du kan velge mange andre kanaler. Hold på ditt.)

2 Jeg ønsker ikke Showtime, Bloomberg (den vil jeg forresten anbefale) eller Silver, hvordan kan dere snakke om valgfrihet når jeg gir dere mulighet til å gi meg tre færre kanaler mot at dere gir meg Nyhetskanalen (eller Bliss eller Zebra eller Sport)?

3 Hva legger dere i begrepet valgfrihet?

4 Anser dere at dere er monopolister?
(Antakelig sier de nei, men det er feil, fordi mange av oss ikke har mulighet til å velge andre leverandører etter som Canal Digital eier infrastrukturen der vi bor.)

5 Definer en monopolist, er du snill.

Jeg gjentar at du må huske å være høflig. Den kundebehandleren du snakker med har nok ikke noe med forhandlingene å gjøre. Men det er lov å be ham eller henne om å viderebringe din misnøye til sjefen sin.

Mulig det, men den verdenen ble mye mindre i natt

Skal det være en rose på rumpa?

Det har åpnet en tatoveringssjappe på Majorstua. Jeg tror den heter noe med Monster eller Mobster. Dette er ikke en reklame.

Da jeg gikk forbi sjappa i går, så jeg to kunder der inne som vred seg i en slags "se-på-meg-nå-"smerte. Veldig spesielt. Den ene var en godt voksen dame (med det vil jeg alltid mene "noen som er cirka 10 år eldre enn meg") og den andre var en 18-åring. Omtrent. Jeg antar det er en aldersgrense for dette, og hun kunne umulig være eldre enn 18.

*

Monstertatoveringsbutikken har store vinduer ut mot Bogstadveien. Godt med innsyn, med andre ord. Den godt voksne damen lå og vred på seg, og uten å ha vært i nærheten av red light district i utlandet, tenkte jeg at det må se ut omtrent som dette. I S&M-delen av distriktet.

Det kalles muligens noe annet. Black light district, kanskje? Vel, det kommer jeg aldri til å finne ut.

Denne buktingen var ingen strålende reklame verken for henne eller sjappa. Det var flaut. Tåler du ikke litt smerte, får du snu deg vekk fra vinduet og bite tenna sammen. Og ligg for all del stille.

Dessuten; hvis du er i midten av femtiårene, vil jeg heller anbefale permanent eyeliner fremfor en sort og hvit ball på innsiden av ankelen som bare du vet at en gang symboliserte lys og skygge - og alle andre motsetninger man kan komme på.

Pyse og ikke-pyse, for eksempel.

*

For her er nemlig poenget, mine damer og herrer. Tyngdekraften kommer og tar oss alle en gang. Det som en gang var en spretten, hjerteformet rumpe har over natten blitt til noe som bare passer i en saggebukse. Hvis du har tenkt å presse bakenden inn i noe annet enn en one piece må du til med undertøy du må ha hjelp både til å ta av og på deg. Og det finnes ikke et fnugg av erotikk i slikt undertøy. (Dette har jeg bare hørt om, selvsagt.)

Anklene går heller ikke fri. Og det ser virkelig teit ut når du i en alder av 80 kan skimte en fargeklatt under de tette, brune strømpene. Antakelig vil noen tro at du har sølt syltetøy på deg.

Tyngdekraften er ikke vår venn. Den utgir seg for å være det, men det er bare propaganda. Men vi kommer ikke unna, det er rett og slett ingen vits i å fighte settingen. Vi må leve med den.

*

Én måte å leve med den på er selvsagt plastisk kirurgi. Men det er jo både dyrt og risikofylt. Trening kan virke mot sin hensikt i denne sammenhengen, men jeg vil likevel anbefale både styrke- og kondisjonstrening flere ganger hver uke.

En annen måte er som nevnt undertøy med hold in-effekt, men det er også litt teit hvis du møter en flott fyr og dere bestemmer dere for å hoppe til køys. For å si det sånn; du vil ikke våkne med en avgnagd arm som han har etterlatt seg under hodet ditt i ren panikk. Nei, jeg anbefaler ikke trylleundertøy heller.

Jeg anbefaler verdighet.

*

For man kan eldes med verdighet. Mange gjør det. Oppsiktsvekkende få av dem har tatoveringer på ankelen, på baken eller på skulderbladet.

Men det finnes unntak. En kollega av meg har mange, store tatoveringer. Hun er gjennomkul. Hun vil antakelig være gjennomkul når hun er 90 også. Resten av oss er ikke så heldige. Dessuten har mine kvinnelige kolleger og jeg hatt en avstemming der et overveldende flertall mente at han som synger, har vært med i "Skal vi danse" og kanskje har vært sammen med Aylar, kler hver eneste liten fargeklatt.

Hvis du absolutt må lage blekkflekker i huden, så lag noe som betyr noe for deg.

En tatovering avhenger selvsagt alltid og uten unntak av tatovøren. Han eller hun bør ha en stødig hånd og lite empati. Og evnen til å vise 50 år gamle kjerringer fra Frogner døren.

Husk dette.

Vennligheten selv

At jeg er kresen, er liksom opplest og vedtatt. Men det er ikke helt riktig. Når det gjelder snop, tar jeg nesten hva som helst. For eksempel. Jeg er også nokså liberal når det gjelder smykker, men diamantene må være synlige når jeg tar av meg brillene. En Lotus nummer tre i størrelse 16 fra Ole Lynggaard, ville jeg heller ikke forkastet.

Paraplyer har jeg imidlertid sterke meninger om. Paraplyer skal helt være sorte, lette og sammenleggbare. De skal for eksempel ikke være enorme og reklamere for Vitusapotekene. De skal heller ikke ha én farge inni (hvit) og en annen på toppen (blå). Men det viktigste med en paraply er tross alt at de holder regnet borte.

*

Og det var det jeg tenkte da jeg sto inne på apoteket og så ut. Yret var på grensen til regn, og tåken hang ned på tretoppene. Jeg hadde en travel dag foran meg, og fordi vi har en hund med separasjonsangst langt over det man bør akseptere av noe som har fire ben, kunne jeg ikke gå hjem for å hente en paraply. Derfor kjøpte jeg en paraply nærmest usett.

Selv bikkja er skeptisk

Blant mine nærmeste venner har jeg et rykte for ikke bare å lese om sykdommer, men også teste dem ut. Men jeg er egentlig frisk som en velfødd oppdrettslaks. Likevel, gitt dette ryktet så jeg ikke det helt store poenget i å gå rundt og reklamere for et apotek.

Jeg merket blikkene fra mennesker jeg møtte. De så vettskremte ut. Enten var de engstelige for at jeg bar på en grusom sykdom i tillegg til den enorme paraplyen, eller så var de bare redde for å få øynene stukket ut.

*

Det var da den kom over meg; beslutningen om å gjøre en god gjerning. Jeg så nemlig akkurat en stakkar som fortvilet (i mine øyne) forsøkte å sette seg bedre til rette under et 20 centimeters takutspring. Han ordnet i vei med lusne tepper og gamle bruskasser, og i farten slo han et gammelt pappkrus over ende. Det var tomt. Det var lenge siden det hadde inneholdt kaffe.

Som de fleste andre gode gjerninger var heller ikke min motivert av helhjertet godhet. Jeg ville bli kvitt en paraply jeg så på som en belastning, og jeg hadde ikke bruk for den så mye lenger siden jeg bare hadde et par minutter igjen utendørs.

"Vil du ha paraplyen min?" spurte jeg. Han så på meg som om jeg skulle hatt byllepest. Han også. Jeg tenkte at han ikke forsto hva jeg sa. "Do you want this?" sa jeg så enkelt jeg kunne. "Umbrella" ble kanskje for vanskelig, så jeg pekte på den enorme saken jeg hadde i hånden samtidig som jeg snakket og smilte.

Kom ikke her og si at jeg ikke klarer å gjøre flere avanserte ting på en gang. Dessuten mener jeg selv at jeg liknet en vennlig utgave av Mary Poppins. Eller Mor Teresa. Bare cirka en meter høyere.

Han lysnet opp. Reiste seg møysommelig og fikk øye på paraplyens grusomme, blå overside. Jeg så avsmaken i øynene hans.

"No," sa han. "Bad for business."