Dypere mening

En mutert versjon av årets influensavirus har tatt bolig i min mann. I flere uker har han sett alvorlig på meg og sagt "Nå kjenner jeg at det kommer. Jeg er i ferd med å bli skikkelig syk", uten at jeg har latt meg imponere, men sist torsdag slo det endelig til. 

Han ser ut som en heliumballong 19. mai, og han har utstrålingen til en nedtråkket tyggis. Feber har han også. Men han er tapper som en krigshelt. Det skal han ha.

Der andre kvinners ektemenn legger seg ned for å dø, nekter min å la en liten influensa hindre ham i å gjøre ting akkurat som vanlig. Bare en smule saktere. Ok. Ekstremt mye saktere.

Jeg vet ikke hva som er verst for omgivelsene.

*

Viruset som mer eller mindre har tatt over min manns legeme, har tre merkelige effekter på hjernen hans. 

Han blir enda mer sta enn vanlig, og det sier en del for dem som kjenner ham. 

For dere som ikke kjenner ham: Dette er mannen som insisterte på at filmen "Alle elsker Mary" het "Alle liker Mary" og som sto foran filmplakaten der det sto "Alle elsker Mary" og hardnakket mente at jeg hadde fått eierne av videobutikken til å endre plakaten bare for å bevise at han tok feil.

Da min venninne skulle gifte seg og vi satt i kirken og ventet på bruden, insisterte han på at menn hadde ett ribben mindre enn kvinner (ref at Gud hadde tatt et ribben fra Adam og laget kvinnen). Det ble ekstra pinlig etter som 1) den dype stemmen hans bærer veldig godt og 2) min venninne giftet seg med en lege, og halve kirken var dermed fylt av folk med minst ett kurs i anatomi.

*

Viruset går dessuten utover hukommelsen hans. Langtidsminnet hans er fremdeles perfekt, men korttidsminnet er på nivå med en dråpe vann. Han bruker sannsynligvis all sin energi på basale behov: mat, søvn, bilprogrammer på tv og opptak av lyden fra amerikanske biler på YouTube.

*

Den tredje effekten er mer normal: Den dype stemmen hans blir enda dypere.

Den blir så dyp at den i perioder ikke er mulig å oppfatte for et menneskelig øre. Resten av tiden er det mulig å høre en dyp basslyd, men å skille ut ord, kan du bare glemme.

Noe av det første jeg forelsket meg i, var stemmen hans. At den dype stemmen ofte ble benyttet til å si at jeg var pen og andre åpenbart geniale ting, hjalp selvsagt på dopamin-nivået i hjernen min. Men det er jo ikke sånn at forelskelsen blir sterkere når bassfrekvensen nærmer seg null. Heldigvis. Hvis den hadde gjort det, hadde vi sannsynligvis snakket om en slags fetisj.

*

Siden jeg på et tidlig tidspunkt sluttet å be ham gjenta hva han sa (sånt blir begge parter lei av og dessuten husker han jo ikke så godt) er taktikken min nå å gjette hva han prøver å si. 

Hittil har han 1) bedt meg se fullstendig bort fra å holde meg til budsjettet når skal til London i neste uke, 2) sagt at jeg er UTROLIG pen og den smarteste dama han noen sinne har møtt og 3) lovet å selge Corvetten sin til fordel for en liten elbil. Så vidt jeg kunne høre. (Hvis han ikke husker at han har sagt alt dette, er det hans problem.)

- Du burde ligget under dyna i stedet for å handle mat, sa jeg da vi var på vei til CC Vest.

- Duuuuuuurrrrrr, duuuuurrrrr, duuuuurrrrr, svarte han.

Jeg visste hva han prøvde å si: "Du klarer ikke plukke ut en fisk som er bra nok, og du husker aldri hvilke grønnsaker vi skal ha til. Det er det bare jeg som kan."

Og det er dessverre helt korrekt. Jeg glemmer alltid purre og fennikel, og jeg husker aldri hva den grønne planten med de store bladene heter.

Basilikum. Eller som jeg pleier å kalle det:
"Sånn som man bruker i sånn grønn greie med hvitløk og pinjekjerner"

Vi ankom fiskedisken.

- Kan jeg hjelpe deg? spurte hun som sto bak disken.

- Duuuuur, sa min mann vennlig.

- Han lurer på om du har en ørret, sa jeg. Støttekontakten.

Hun hadde åpenbart opplæring i hvordan man behandler menn med spesielle utfordringer.

- Denne, kanskje? 

- DDDDDUUUUURRRR! sa min mann.

- Vi vil nok heller ha et halestykke, sa jeg.

Jeg liker ikke se inn i øynene på maten jeg spiser

Jeg spurte om det var noe han ville at jeg skulle hente.

- Dduuuurr, sa han.

- Gulrøtter? spurte jeg hjelpsomt.

Han nikket.

-Noe mer?

- Duuuuurrrrrr!

- Sjokolade? Potetgull? Gullring? Diamanter?

- Duuuurrrrrrrrrrr! sa han oppgitt.

- Du vil kjøpe en diger ring til meg? Nå? Bare fordi det er morsdag i morgen? Herregud, du er så snill! sa jeg.

Han åpnet munnen, og jeg ble oppmerksom på en vibrasjon i gulvet. To pakker med skinke falt ned fra hyllen sin. 

- Den som tier samtykker, sa jeg.

*

Da vi var tilbake i bilen hadde han samlet opp både energi og frustrasjon.

- Kjøtthue! skrek han mot en med-bilist mens han valgte å si fra seg vikeplikten. Diksjonen var perfekt og bilisten som trodde forkjørsrett faktisk var en rett, priste seg lykkelig for at bremsene virket.

- Mente du å presentere deg for ham? For du mener vel ikke at det er han som er kjøtthuet her? spurte jeg. - Du minner mer om et snørrhue enn et kjøtthue, nemlig, sa jeg for å være hjelpsom. 

Jeg aner ikke om han svarte, for akkurat da kom det et hosteanfall som varte lenge nok til at han hadde glemt hva jeg sa.

Ut på tur, litt småsur

Er det ikke deilig når det bruser i blodet? Når du kjenner at du lever? Når du kan erobre verden så lett som ingenting?

Og er det ikke tilsvarende forbanna ergerlig når det brusende blodet brått blir avkjølt av en bøtte isvann ... Bøtta med isvann i denne historien er en fyr i SAS-uniform som nektet å la meg betale for å oppgradere meg fra SAS GO  (de billigste billettene) til SAS PLUSS (de nest dyreste billettene) på turen hjem fra New York.

- Velkommen til bag-drop, sa bøtta.

Vi takket, men sa at vi ikke hadde sjekket inn bagasjen, for vi ville gjerne kjøpe en oppgradering av billettene våre først.

- Ja, nå er dere jo ved BAG-DROP, da, men jeg skal hjelpe dere likevel, sa han i en tone som var litt for obsternasig for min smak.

Vi var høflige nok til ikke å påpeke at han var den eneste SAS-representanten i mils omkrets, og at vi når som helst kunne snakke med noen andre han anbefalte.

Helst det, faktisk.

*

- Hvem av dere er Birgitte? spurte han.

Og det var vel da jeg skjønte at vi ikke hadde med den smarteste ansatte i SAS å gjøre. Jeg er den eneste kvinnen i vår familie, og han hadde passene våre, så det burde være mulig å gjette seg til hvem jeg var.

Jeg tok ett skritt frem og forklarte vennlig og smilende at det var meg. Han sjekket passet mitt en gang til, og så sjekket han systemet sitt.

- Jeg kan oppgradere de andre, men ikke deg.

- Jasså. Fordi ...? spurte jeg mens blodtrykket steg og blodet bruste. Eyjafjallajökullen ville misunt meg den voldsomme akselerasjonen.

- Fordi du har bestilt spesialmat. G-L-U-T-E-N-F-R-I, stavet han for meg.

Som om jeg var idioten her.

*

Tenk. Jeg VET at jeg må spise glutenfritt.

Jeg må spise skalldyrfritt også, men SAS gir ikke allergikere med mer enn én allergi mulighet til å spise helt trygt. De skulle bare visst hvor lite hyggelig jeg blir hvis jeg får i meg gluten, og hvor kritisk det blir hvis jeg får i meg en bit av noe som har vært borti en reke.

Konsekvensen av det blir sannsynligvis en nødlanding. Jeg lurer på om noen har tenkt på det.

*

- Ja, men det gjør ikke noe for meg at jeg ikke får mat på flyet, jeg har tenkt å sove uansett, sa jeg og forbannet både ham og cøliakien.

- Det har ingenting med det å gjøre, det er vår policy.

- Umulig. Vi kjøpte oppgradering på turen fra Oslo. Og da hadde jeg også bestilt glutenfri mat.

- Da er det noen som har BRUTT POLICYEN! Det har de IKKE lov til!

Free world, my ass

- Vel, men uansett må jeg da kunne få kjøpe en oppgradering. Det eneste som skjer, er at det vil være en porsjon glutenfri mat på SAS GO og at jeg ikke får mat på SAS PLUSS.

- Det går ikke. Vi har en policy.

- Du kan hvis du vil (din snik, la jeg til på norsk mens jeg smilte). Du har makt til å hjelpe oss her. Kom igjen. Vær litt gæren, nå.

Så lenge det ikke går ut over policyen

- Nei.

- Da vil jeg snakke med sjefen din.

- Han kommer til å si det samme.

- Jeg vil likevel snakke med sjefen din.

*

Sjefen sa det samme. Sjefen hans også.

- Men ingen sa noe om det da jeg bestilte maten! sa jeg i et siste, fånyttes forsøk.

Tvert imot: Endring er tillatt og man "kan kjøpe opp" ved å betale prisdifferansen
(Gratulerer med dårlig norsk, SAS)

Noen ganger må man bare innse at man ikke vinner. Overraskende ofte er det idiotene som tar pokalen med hjem.

- Greit. Da kjøper jeg en ny billett, sa jeg flatt.

- Det blir 707 dollar, takk. Hyggelig å gjøre business med deg. Husk at dere nå har fast track og tilgang på lounge inkludert i prisen, sa han så automatisk at jeg mistenkte at han var en robot.

*

Det kunne faktisk hende han var laget av plast og noen mikrochiper. Én gang må jo være den første gangen man kommer borti kunstig (men ikke akkurat overlegen) intelligens.

- Husk å gi beskjed om at jeg skal ha glutenfri mat, sa jeg for å plage ham og for å sjekke om de kunstige kretsene på hovedkortet ble overbelastet eller om et av programmene kom til å krasje. Jeg fantaserte om at han begynte å bable uforståelig og at det begynte å ryke ut av ørene hans og at øynene lyste "ERROR page not found".

*

- Dessverre, det går ikke. Da måtte vi hatt beskjed 48 timer før.

- Men da kan jeg jo bare få den maten som jeg skulle hatt på SAS GO? sa jeg, men det visste jeg svaret på, for på turen til New York hadde jeg spurt om det samme, og da var svaret "Dessverre, vi blander ikke mellom klasser".

Virkelig? Men vet dere hvordan det er å være passasjer?

Overtidsmat

Baker Hansen i Kirkegaten stengte klokken 17. Jeg var der 16.58, men det er nok med to minutter når man bare skal ha en glutenfri bolle. 

Det var i alle fall planen.

*

Jeg skulle jobbe sent, og jeg var sulten.

- En bolle metter jo ikke stort, sa jeg til meg selv og var dermed i modus for å kjøpe mer enn én. Jeg hadde oppdaget at bakeriet hadde igjen seks glutefrie kaniljeboller. Ren flaks, for disse bollene er så gode at de blir utsolgt på et blunk.

Da så jeg en kyllingsalat som kikket fortvilet opp på meg. Det var den eneste de hadde igjen.

- Alle de andre ble valgt, sa salaten med triste avocadoøyne. Dressingen kunne vært tårer hvis den ikke hadde ligget for seg selv i en liten beholder midt i salaten. Jeg lurte på om dressingboksen kanskje så mer ut som en nese, men ble distrahert av en sukkerert som helt klart smilte et tappert smil.

Dette er en sukkerert som smiler (Foto: Mari Svenningsen/ICA)

Hvis du lurer på hvordan jeg kunne se et avokadoøye, har du jammen ikke mye fantasi, men jeg håper dette vil gi deg en indikasjon på hvordan jeg ser verden. Når jeg ser en avokadobit.

Bildet er rappet og manipulert

- Jeg vil gjerne ha den kyllingsalaten, sa jeg til damen bak disken mens jeg husket at det var stygt å peke. Men det er da vel ingen som tar seg nær av at jeg peker på en salat? I så fall må reglene endres. I det minste revideres.

*

Forslag til revidering av peke-regelverk

Før 

Det er ikke lov å peke

Nå 

Det er lov å peke, men bare hvis du ikke peker på noen når du er sint. Du må dessuten ha rene negler og aldri vifte med fingeren mindre enn 50 centimeter fra nesen til den du peker på - med mindre dere er to likeverdige parter som er enige om at avstanden kan være mindre. Normal håndhygiene er en forutsetning. For alt. Ikke bare når det gjelder peking. Hvis du er sammen med noen på soverommet eller et annet egnet sted for nakenhet, er det lov å peke, men ikke samtidig som du ler.

Begrunnelse 

Globalisering. Folk reiser mye mer en deres språkkunnskaper skulle tilsi, og peking er derfor å anse som en del av det internasjonale fingerspråket. Dessuten er det en generell trend at folk blir fornærmet mer nå enn før, og man bør derfor tilstrebe nøytralitet - derav den nye regelens forutsetninger og begrensninger.

*

- Hvis du tar en appelsinjuice i beger i stedet for appelsinjuice på flaske, er den inkludert. Det er akkurat like mye i begge to, sa hun, og jeg tok det som et tegn på at kyllingsalaten snart var min (og at verden var rar). 

Appelsinjuicen på flaske ble byttet ut med et beger fylt med juice, og jeg fikk med et sugerør. 

Ulempen med et beger (i motsetning til en flaske med skrukork) er at det ikke kan legges i vesken – det må bæres. Forsiktig. Men hvis jeg kan spare seks ti’ere på å bære noe som ikke engang er særlig tungt, sier jeg bare ja og takk.

*

Å få drikke med på kjøpet, gjorde meg vennlig innstilt, og når jeg er vennlig innstilt, shopper jeg. Jeg shopper mye, og nå tror du kanskje at jeg ofte er vennlig innstilt, men det er en forhastet slutning, for jeg shopper når jeg er sur også.

- Jeg lurer på om jeg skal ta en kaniljebolle i tillegg, sa jeg, men hun skjønte heldigvis at det var et retorisk spørsmål, så hun var allerede i gang med å pakke den ned i en pose da jeg kom på at jeg ikke visste hvor lenge jeg kom til å bli sittende utover kvelden.

- Du – jeg tar to boller til, jeg, sa jeg og hun trodde antakelig at handelen var avsluttet.

Der tok hun feil.

*

- Jeg tar de tre siste bollene også, sa jeg fort. 

I ettertid kan jeg forklare det med at jeg synes synd på dem fordi de kom til å bli kastet, men det er en etterrasjonalisering som ikke vil tåle granskning.

- Skal du fryse dem ned eller greier du å spise så mange, spurte hun og kastet et blikk på bollekinnene mine. 

"ELLER GREIER DU Å SPISE SÅ MANGE"!!!!!??? 

Hva er i veien med folk?

*

Jeg tok det som en så stor innblanding i min private sfære og høyst personlige komplekser at jeg vurderte å la både mat og drikke bli igjen.

- Høp-grmpf-kak, sa jeg mens jeg trakk pusten for å finne på noe som kunne redde æren min. 

Heldigvis for oss begge forsto hun at jeg ikke var i nærheten av å tenke på en fryseboks som oppbevaring for de seks bollene, og heldigvis for henne hadde hun næringsvett til å unngå en nært forestående Baker Hansen-konkurs (jeg er en svært god kunde, nemlig).

- Kanskje du vil ha en smoothie, spurte hun.

- Vi har jo stengt, så jeg får ikke solgt den uansett. Du får den gratis.

Jeg ble så glad at jeg kjøpte en pose med sjokolade- og marsipankuler. 

Åtte sånne (Foto: Baker Hansen)

Seks sånne (Foto: Baker Hansen)

Lyden av mannen

- Huff, stakkars, så syk han er, tenkte jeg og fikk et blaff av dårlig samvittighet for at det var ham og ikke jeg som hadde gått ut med bikkja. Han er faktisk så forkjøla som menn flest later som de er når de bare er tett i nesa.

Været er nydelig, men på grunn av vinden er det iskaldt, og på vei ut med dyret skulle han sjekke om vi hadde mer ved. Jeg hørte vanvittige lyder ute ved boden, og lurte på om han ville komme inn igjen med en lunge hengende ut.

Minutter senere kom han tilbake, og da lydene ved boden fortsatte, fant jeg ut at naboen holder på å flytte noen store blikkplater. At hosten hans høres ut som en byggeplass i full aktivitet, er jo noe som bør få meg til å ta meg av ham, men det har aldri vært lett.

I hans hode er det å trenge pleie omtrent like ødeleggende for hans maskuline selvbilde som det er å gå tur med en veskehund på 500 gram med rosa sløyfe i pelsen. Derfor han vi en kortklipt hund på omtrent 11 kilo - det var det minste han aksepterte.

*

Vi er på hytta, og da skal det grilles. Hans lykkeligste øyeblikk mistenker jeg å være når han tilbereder et par skikkelige biffer på den nesten gjennomrustede smijernsgrillen som er like gammel som hytta mens han skuer utover havet - særlig hvis han kan røyke en sigar og drikke whisky samtidig.

Jeg ser imidlertid for meg at han vil utvide forkjølelsesperioden med minst fem døgn hvis han står i stiv kuling og griller i kveld. Derfor foreslo jeg at vi kunne bestille mat fra en av Tønsbergs mange restauranter i stedet.

- Hva med en burger fra Kverneriet, foreslo jeg.

Det ble nedstemt med den dobbeltstemmen han har i kraft av å være kokk.

- Er det noe jeg kan gjøre for at livet ditt skal bli bedre, spurte jeg.

Han sa at jeg kunne sette meg ned og se pen ut.

Her er en selfie som viser at det hadde vært enklere å gå på hendene tilbake til Oslo:

Jeg er til høyre - med briller, litt ulik størrelse på øynene og grått hår.
Helt bevisst har jeg beskåret bildet slik at rynkene på halsen ikke skulle synes.

- Synes du virkelig at jeg er pen, spurte jeg.

Siden han svarte samtidig som han snøt seg, ble jeg ikke veldig overbevist av svaret.

- Jeg innser at det var et teit spørsmål, men jeg vil bare at du skal vite at jeg ikke akkurat ble beroliget av svaret ditt, informerte jeg ham uten å skjule min manglende selvtillit.

- Skulle ikke du gjøre livet mitt bedre? Hvorfor driver du da å maser om sånt, spurte han og mente at jeg var igang med å bryte hans mentale jeg ned til hans nåværende fysiske nivå.

Jeg argumenterte med at kropp og sjel burde ha en slags balanse, og var ikke villig til verken å gå ut av offerrollen eller å endre modus operandi (som er å konkurrere med ham en tredel av tiden, vise at jeg elsker ham en tredel av tiden og lytte interessert til hans kloke ord for deretter å plukke alt fra hverandre en tredel av tiden).

- Jeg blir snart bra, snufset han tappert.

*

Den neste timen brukte jeg til å få viljen min. En forkjølet mann er en belastning både for ham og hans kone - spesielt om natten - så denne grillingen måtte unngås.

Tiltak nummer 1
Jeg var ute for å "sjekke temperaturen i solveggen" og konkluderte hutrende med at det ikke var mulig å finne ett eneste sted på hele tomten med noe som liknet le.

- Det er iskaldt, det blåser gjennom marg og bein fra alle kanter, hutret jeg da jeg kom inn etter ekspedisjonen.

Tiltak nummer 2
Jeg kokte opp vann og spurte om han ville ha te, kaffe eller "oj, her har vi til og med solbærtoddy, gitt!".

Tiltak nummer 3
Jeg kjente på pannen hans (som var like kald som min) for å sjekke om han hadde feber.

- Jeg tok en Paracet og en Ibux, sa han for å forklare at pannen var normalt temperert.

Tiltak nummer 4
Jeg sa at han var lur som hadde tatt febernedsettende.

*

Etter en time og 15 minutter hørte jeg kremting og hosting og skjønte at han var i gang med å si noe viktig:

- Du ville ha burger, var det så? Når skal vi ringe og bestille?

*

Fysisk innsats: Minimal
Intektuell innsats: Minimal
Måloppnåelse: 100 prosent
Belønning på kort sikt: En burger
Belønning på lang sikt: Bedre søvn

Forelsket i London

I går kveld kom jeg tilbake til hotellet og åpnet handleposene. Det er like spennende hver gang, for hvor mange bukser kjøpte jeg egentlig og hvilke farge valgte jeg til slutt på de skoene?

Jeg fant en lekker, eggeskallfarget bukse i den ene posen og kom plutselig på hvorfor jeg falt for den i butikken: Jeg har fjorårets modell av den samme buksen og den eneste forskjellen er at den jeg kjøpte i fjor er kritthvit.

Ikke bare har jeg altså en så og si identisk bukse allerede, men jeg har til og med pakket den med meg til London.

*

Dagen i dag startet derfor med buksebytte, og jammen fant jeg ikke enda en bukse jeg likte. Den er hvit, men har litt mer vidde i bena. Når jeg skriver dette nå, demrer det for meg at jeg kanskje kjøpte den samme i kaki i går. Pokker, så vanskelig det skal være, da!

Jeg er nokså sikker på at jeg byttet den eggeskallfargede inn i en tilsvarende blå, men det finner jeg ut når jeg skal pakke den ned i kofferten. Hvis du savner spenning i hverdagen, råder jeg deg til å shoppe på min måte: Prøve så mange klær at du blir svimmel og velge i panikk fordi du må rekke ett eller annet.

*

Et av livets store mysterier, er hvordan jeg som er såpass grunn (hovedinteresse: shopping) har fått barn som er så kloke (hovedinteresse: kunst). 

Denne helgen har en venninne og jeg vært her i London og besøkt våre respektive barn. Barna er også venner, så vi har hatt det veldig hyggelig. Min sønn hadde satt opp et detaljert program både for oss fire og oss to - altså ham og meg.

*

I går var det middag på en peruviansk restaurant etterfulgt av kunstutstilling på Royal Academy of Arts. Utstillingen het Painting the Modern Garden, og hadde samlet verker av kunstnere fra Monet til Matisse - fellesnevneren var at alle malte hager. 

Jeg forelsket meg helt i et bilde av Peder Krøyer, en dansk maler som levde fra 1851 til 1909. Bildet heter Roses, og det er veldig, veldig synd at det ikke henger hjemme hos meg.

Ren harmoni

I dag var vi på The Wallace Collection som er et digert hus der noen skrekkelig rike mennesker faktisk har bodd. Det er fullt av sølv, malerier, møbler og porselen fra 1800-tallet, men jeg ville egentlig bare se badet. Jeg lurer nemlig så veldig på hvordan et bad på 1800-tallet så ut. 

Av en eller annen grunn. 

Badet var imidlertid ikke åpent for gjester. Jeg kommer til å sende dem en mail og foreslå at de bør vise frem porselenet på badet også. Hvis det da var porselen på bad på den tiden.

*

Vi var også innom et galleri som stilte ut bilder av Mark Wallinger. Bildene var omtrent tre meter høye og tydelig (synes jeg) inspirert av psykoanalysens far, Sigmund Freud.

En samling hofteben, lunger og livmødre

Jeg så innvoller og hofteben i samtlige av verkene til herr Wallinger, så jeg planlegger å bestille en psykologtime når jeg kommer hjem. Jeg har allerede googlet meg frem til en ganske avansert og skummel diagnose som muligens vil kreve elektrosjokk, men man bør helst få profesjonelle til å stille diagnoser før man nullstiller hjernen.

*

Kveldens utvalgte restaurant lå i bydelen  Shoreditch og serverte biff, men før det fikk jeg en omvisning i bydelen som etter hva jeg kan forstå må være noe av det hippeste på planeten. Jeg dro nok opp gjennomsnittsalderen med omtrent ti år, men jeg har samme hårfarge som flere av de vi møtte: nemlig grå. De hadde riktignok farget håret grått og gjerne lagt til lilla og grønt, men jeg følte at vi hadde et slags fellesskap: Jeg var litt hipp, de var ultrahippe.

Følelsen av å blende inn forsvant da Supermann, Spidermann, Hulken og vennene deres plutselig sto rundt meg. Av en eller annen grunn hadde noen bestemt seg for å kle seg ut som superhelter, men jeg ble rett og slett litt usikker på om de var der for å redde meg eller rane meg.

- Ikke noe å være redd for, noen ganger bestemmer folk seg for å leke superhelter og sykle rundt i gatene her, sa min sønn som om det var helt naturlig.

*

- Skal det være en drink før maten, spurte servitøren på biffrestauranten.

De andre bestilte ett eller annet med gin, og jeg ble grundig lei av å sitte der med vannet mitt.

- Kan du lage en alkoholfri drink til meg som får meg til å se kul ut? spurte jeg. 

Jeg kunne se hva hun tenkte: "Det blir fred i Midt-Østen før den kjerringa blir i nærheten av kul", men like etter kom hun med et glass fylt av 97 prosent knust is, 1 prosent jordbær og en kvast mynte som utgjorde resten.

Jeg er veldig usikker på hvor kul jeg egentlig så ut, men jeg var i alle fall mer stø på hånden enn han som tok bildet.

YOLO!

Rå til å bake

- Du kan få mat av meg! Men jeg har ikke smør eller pålegg, sa en kollega.

Jeg hadde droppet frokosten og gått glipp av lunsjen og var så sulten at jeg skalv. 

- Smør og pålegg er veldig oppskrytt, sa jeg og takket ja. 

Hun hadde vært smart nok til å ta med matpakke. Ikke bare det - hun hadde bakt rundstykkene selv.

- Dette er verdens enkleste rundstykker, sa hun. - Bare cottage cheese, havregryn og egg.

*

Så vidt jeg kunne skjønne - etter å ha tatt én bit - var de verdens beste rundstykker også, og jeg dyttet det i meg mens jeg løp til neste møte. Magen jublet og skjelvingen ga seg.

Riktignok hikket jeg i en halvtime, men de andre rundt møtebordet lot som ingenting helt til jeg kom på at jeg hadde en Farris i vesken. For gjett hva som skjer med en Farris som har vært med på en løpetur: Den vil ut. Den vil vise at den har overlevd. Den vil ha oppmerksomhet.

Jøss, som det sprutet. Det ble en kort pause der jeg febrilsk prøvde å tørke opp mineralvannet som til alt overmål hadde truffet meg omtrent der sømmene i buksebena møtes.

*

Uten å gå i detalj, kan jeg si at jeg maksimalt kan spise et halvt egg ute å bli oppblåst som en hval som har ligget en uke på land. 

Og det er på en god dag der planetene står på linje og det er fred i verden. 

Som kjent er det mer sannsynlig at alle planetene står på linje, enn at vi som bor på den tredje planeten etter solen greier å la være å drepe og være slemme med hverandre.

I motsetning til en hval, bruker jeg ikke en uke på å bli oppblåst. Kall meg effektiv, for jeg bruker kanskje bare et kvarter. Det er som å bli gravid med en alien. Poff! Du bare sveller opp, og hvis du skal unngå å sprekke må du rette ut magen. La meg bare si at møterom med liggestoler er like sjeldne i et departement som blåhvaler er i Mjøsa. 

*

Likevel mente jeg at det virket som en god ide å spise flere rundstykker. Så jeg ba om en mer detaljert oppskrift.

Jeg fikk en lenke på mail.

- Jeg tar litt mindre havregryn enn det som står i oppskriften, forklarte kontorets bakermester.

- Hvor mye mindre? spurte jeg. Og som alltid når jeg spør noen som kan lage mat om sånt, får jeg det svaret jeg fortjener: "Jeg bare ser det an".

For en som meg er det omtrent like nyttig som et speil er for bikkja vår: Han aner ikke hva han ser på.

*

Cottage cheesen hadde gått ut på dato, men deigen skulle jo stekes, så eventuelle fiendtlige bakteriekulturer som måtte ha oppstått ville neppe tåle en omgang på nesten 200 grader, tenkte jeg.

I følge min kollegas tolkning av oppskriften - som i tillegg til hytteost og en dæsj havregryn inneholdt to egg - fikk man fire rundstykker. 

Siden det bare siden du begynte å lese dette har dødd en hel masse mennesker av unaturlige årsaker og siden planetene ikke så ut til å stille seg på geledd, var min utfordring å finne en god og sunn erstatning for egg.

*

Jeg googlet. Og kom frem til at det enkleste var knuste linfrø. Særlig hvis de allerede var knust.

Google er genialt. Et par tastetrykk, og man er ekspert. Det eneste er at man må huske hva man har lest, for når man står der med stavmikset havregryn og cottage cheese i et jevnt lag både i ansiktet, på hendene og på veggen, blir det enda mer søl hvis man begynner å kløne med en Mac.

*

Jeg prøvde å huske hvor mye linfrø som skulle erstatte ett egg. Nope. Helt blankt. 

Jeg tippet at det var logisk å bruke så mye linfrø at det ville fylt et egg. 

Fire rundstykker er jo ikke stort, så jeg tok sikte på dobbelt porsjon. Da jeg hadde blandet alt, fikk jeg ni kladæsjer skviset inn på ett bakepapir. Hvis jeg hadde skrapet deigen av brillene og veggen, hadde det blitt ti.

Det viste seg at mine rundstykker inneholdt linfrø tilsvarende tolv egg. Tre ganger så mye som jeg hadde trengt.

Rå

"Sett rundstykkene inn i forvarmet ovn på 175 grader i 25 minutter" sto det i oppskriften.

Etter 25 minutter var de like klissete og bleke som da jeg satte dem inn.

Jeg ventet 15 minutter til.

Og ytterligere 10 minutter.

Også 20 minutter til.

Da var de i det minste blitt brune utenpå, og jeg gadd ikke mer. 

Jeg tok dem ut av ovnen og sendte et bilde til min kollega.

Litt mindre rå

Hun synes de så veldig fine ut, men ble av en eller annen grunn ikke spesielt overrasket da jeg fortalte at jeg kunne helle ut den våte deigen fra de knallharde skallene.

Visstnok er hennes første minne av meg at jeg stolt fortalte at jeg hadde laget middag til ungene: Spagetti med kjøttsaus.

Det må være mange år siden, for det er veldig lenge siden jeg har fått lov til å gjøre noe som helst på et kjøkken hvis mann og/eller barn er i nærheten.

*

Jeg lot de brune klumpene hvile en halvtime før jeg gnaflet en av dem i meg. Ideelt sett bør man spise halve rundstykker med pålegg, men jeg tok ikke sjansen på å dele det i to ettersom jeg kunne høre at det skvalpet da jeg ristet på det.

I det jeg svelget den siste biten kom jeg på en chat jeg hadde med en annen venninne mens tragedien sto i ovnen.

"Hvordan er det å bake med linfrø?" spurte jeg.

"Vel det får i alle fall fart på magen," svarte hun.

Som vanlig har hun rett.

Dominoeffekten

Vår 17-årige sønn ønsker seg dobbeltseng i julepresang. Siden hans far og jeg ser store utfordringer knyttet til dette prosjektet - ikke minst med tanke på å pakke inn en så stor gave - har temaet vært grundig diskutert.

Vi har kommet frem til at han skal få ønsket sitt oppfylt, men ikke som julegave. Møblering er vårt ansvar.

*

For å få plass til en dobbeltseng må vi rydde og ommøblere.

Som kjent er både rydding og ommøblering aktiviteter som fort fører med seg mer rydding og ommøblering, og kanskje også oppussing. Vi får se hvordan dette prosjektet går, men oppussing er så langt ikke en del av planen.

Rydding, derimot. Det blir det mer av.

*

Kommoden som står på rommet dobbeltsengen skal inn i, må ut, og den er full av sengetøy. Ergo må sengetøyet et annet sted. Det naturlige hadde selvsagt vært å legge det i skapet som står på rommet vi skal rydde, men det har jeg okkupert. Der henger det sommerkjoler.

Skyvedørsgarderoben i gangen er et naturlig sted for sengetøy, men siden det er fullt, må vi først kaste noe av det som ligger der.

*

For å få plass til en dobbeltseng - som antakeligvis kommer i form av en sovesofa - må det også ut en treningsmaskin. Noen som vil kjøpe en pent brukt power plate? Også kalt en "vibrasjonsplate som vil gjøre at muskler bygges fortere enn fettet lagrer seg en lørdag i jula"? Send en mail!

Power platen er møkkatung og skal få et nytt hjem i boden. Siden boden er full, må den ryddes før maskinen fjernes fra rommet. Med mindre kommoden uheldigvis og ved en inkurie skulle smadres når den skal flyttes ut av rommet, skal den også ned i boden, så her snakker vi storrydding.

*

- Hva med å begynne med litt rydding nå? spurte jeg.

- Nei, vi gjør det i morgen, sa han.

- Men det kommer ikke til å skje, sa jeg og ramset opp alt som skulle gjøres.

Eller det vil si, jeg sa nok bare halvparten, for den totale arbeidsbelastningen hadde skremt bort all tiltakslyst. Som kjent er tiltakslyst noe man må ta godt vare på slik at det ikke forsvinner til (og dette er selvsagt tilfeldig valgte eksempler) programmer som Bilfikserne, Top Gear, Gas Monkey Garage, Besatt av bil eller Fast N' Loud.

To bilfiksere (lånt av velocity.com)

- Vi venter til i morgen, sa han og forsøkte å friste meg med sin kjempegode hjemmelagede pizza.

Jeg lar meg ikke kjøpe med mat. Kanskje med unntak av andebrystmiddagen han laget i går og et par andre signaturretter.

- Hvis vi venter, rekker vi ikke kjøpe seng! mente jeg.

- Jo, det rekker vi.

- Nei!

- Vi hviler i dag, sa han.

- Hviler!? Du har jo sovet halve dagen! sa jeg og nektet å tenke på at jeg også hadde blundet litt.

- Søndag er hviledag for oss kristne, sa han.

*

Og da ble jeg faktisk stum, for selv om vi har vært sammen i snart 20 år, har jeg aldri visst at han har et forhold til Kirken, men når jeg tenker meg om, er det ikke så lett å få ham med på prosjekter fredager og lørdager heller, så det er jo mulig han har forhold til flere gudshus.

Jeg ser ham på en helt annen måte nå, men selv om jeg pusser brillene og myser, kan jeg ikke se noen glorie.

Det er jammen bra at han er en gudsbenådet kokk.

Fridag nummer 4: Hud og kake

Om ikke lediggang er roten til alt ondt, er det i alle fall ikke særlig sunt. Ikke for kroppen, og ikke for sjelen.

Stølheten etter gårsdagens trasking i London kjentes godt da jeg sto opp (i 10-tiden) i dag, og det eneste man kan gjøre med stølhet, er å fortsette å bevege seg. Har jeg hørt.

Jeg tok sikte på Frogner.

Men før det, så jeg meg selv i speilet. Her er samtalen jeg hadde med meg selv (og før du sier noe, vil jeg minne deg på at folk som snakker med seg selv er smartere enn andre, så sett i gang).

- Heldig at det øyevippehåret som ligger under øyet ikke har havnet innpå øyet!
(Pirker bort i det med en negl.)
- Det ... er ... ikke ... et hår. DET ER EN RYNKE!
- Faen! Den er ny.
(Myser inn i speilet igjen.)
- Men ... den flyttet seg da jeg tok på den!? Da kan det jo ikke være en rynke.
(Pirker bort i den med neglen igjen.)
- Den flyttet seg tilbake, og det er en rynke.
- Dobbeltfaen.

*

Jeg har med andre ord fått rynker jeg kan legge på forskjellige steder i ansiktet! Huden min er så slapp av jeg snart kan ommøblere hele trynet!

Hvis jeg må omskolere meg, kan jeg bli modell for kunstnere i sjangeren surrealist-kubisme (en slags blanding mellom Pablo Picasso og Salvador Dali). Lurer på om den sjangeren i det hele tatt finnes?

*

Jeg samlet sammen ansiktshuden og gikk ut. Jeg gikk helt til jeg var så kald at huden hadde stivnet, men kulden gikk også ut over ørene, og siden de er ganske store, blir de veldig kalde.

Valget sto altså mellom fortsatt ha et stivt tryne (bli ute) og å unngå øreverk (gå inn).

Her er diskusjonen jeg hadde med meg selv.

- Du må gå inn en eller annen gang.
- Nei, det må jeg ikke.
- Ok, men hvis du blir ute i månedsvis blir det varmere i lufta og da faller ansiktshuden din ned uansett hva du gjør.
- Jeg kan bruke tape. Eller stiftemaskin.
- Det vil se rart ut.
- Kan jeg få kake?
- Selvsagt kan du det. Du kan alltid få kake.

*

Siden jeg vant diskusjonen ble det ikke bare kake, men også kakao med krem.

Og så satt jeg der da. Med trynet fullt av flyttbare rynker og krem på overleppa. Det var helt fint!

Det er ikke så gæli å bli gammel så lenge det finnes kremfløte. Det er ikke så gæli å ha fri heller.

Månen er en ost

Bikkja og jeg er alene hjemme. Vi er dypt uenige om det meste, og jeg skylder på fullmånen.

Gårsdagens fullmåne gjør meg sur og vrang, og jeg mistenker at bikkjeskinnet føler en dragning mot større hoggtenner og smaken av kristenmanns blod. I dette tilfellet en kvinnes blod, men det kan han bare glemme.

For å få tiden til å gå fort - jeg har gledet meg til serien "Broen" i hele dag - forteller jeg dyret om situasjonen i verden og deler av universet.

- Obama og Putin er enige om at ISIS skal bombes tilbake til steinalderen, forenkler jeg. - Begge to har snakket i selveste FN i dag, men de er fremdeles uenige om Assads fremtid.

- Hvorfor tar de ikke ett problem om gangen? spurte dyret.

Jeg gikk raskt videre til det ytre rom. - De har funnet ut at det sannsynligvis er vann inni planeten Mars! sa jeg. - Det betyr kanskje at mennesker kan leve der hvis vi må.

- Når skal du kjøpe Tesla? spurte dyret. Jeg sa at jeg hadde det helt fint med den bilen jeg har og minnet om at den har det ypperste i miljøvennlig teknologi til tross for at den er diger, har firehjulsdrift på flatmark og er veldig, veldig trygg.

- Trygg for deg, kanskje, sa dyret, og så gikk han jammen søren i gang med den reneste propagandaen. - Du som bor så nært t-banen at du kan høre at dørene går opp og igjen hver gang en t-banevogn stopper på Majorstua stasjon burde kjøre kollektivt. Eller forresten, hvis du har tenkt å fortsette med å spise karameller til frokost og is til kvelds, bør du begynne å gå til jobben. Det er bare tre kilometer. Det klarer til og med du.

- Dessuten, fortsatte han, - dessuten kan vi ikke stole på at vi har Mars som en plan B. Hvordan har du tenkt å komme deg dit, for eksempel? Tror du de har sjokolade der? Tror du at DU er en av de utvalgte som får bli med hvis menneskeheten må evakuere? I think not!

Enda en som har latt seg indoktrinere av Miljøpartiet de grønne. Hva skjer?

Jeg begynte å snakke om månen. Han slapp heldigvis miljøtemaet. Tross alt er han en hund, og hvis du vil få en hund til å tenke på noe annet, er det bare å pælme en pinne så langt du kan.

- I går var det måneformørkelse, fortalte jeg og kastet meg ut i en lang forklaring om jordens skygge og månens bane.

Jeg kom ganske fort til kort i den vitenskaplige utlegningen min, så jeg dro nivået ned igjen. Helt ned.

- Du vet kanskje at noen tror at månen er en ost? spurte jeg.

Etter det var det umulig å få ham til å tenke på noe annet.

- Få ost!

- Du kan ikke bare forlange ost! Ost er belønning for god oppførsel. Rull rundt!

- Hæ, hæ, hæ, ho, ho, ho! Du sa hva?

- Er du døv? Rull, sa jeg!

- Mennesker er morsomme

- Ditt frekke loppeskinn! Rull, sa jeg!

- Ikke vær sinna, da. Jeg er jo din beste venn!

- Hm. Ja, der sa du noe. Min beste venn, altså? Sikker?

- Ja. Sikker. Få ost.

Skal det være et glass krydret sitron?

Verden har fått et nytt verb. Det er mulig at verden har hatt det en stund, men jeg oppdaget det i helgen, og nå gjør jeg det: Jeg juicer.

Hvis du hører til dem som fikk med deg rettskrivningsvedtaket i 1979, og derfor skriver jus og ikke juice, vil du sikkert sette pris på at man også kan juse. (Men det ser jo helt merkelig ut, synes du ikke?)

Juicing (jusing) - her brukt som et substantiv (en juicing, juicingen, juicinger, juicingene) - går ut på at du drikker juice. Jeg tror ikke det holder å drikke et glass eple- eller appelsinjuice en gang i blant, for juicing er mer omfattende. Hvis du skal juice må du bare drikke juice. Hele dagen. Og gjerne flere dager på rad.

*

Jeg er nå på min første juice-dag. Av til sammen tre. Og jeg opplever nå sannsynligvis det største i-landsproblemet jeg har hatt siden jeg fant ut at jeg hadde fire kliss like nye bukser i skapet.

*

Mange presser sin egen juice. Det gjør ikke jeg. Jeg fikk ferskpresset juice levert på døren i går: Seks ganger tre flasker med ulik farge og innhold. Det vil si; av de seks flaskene jeg må drikke i løpet av en dag, er to like. Uheldigvis er det de som er laget av presset agurk, kål, selleri, sitron, ingefær og persille. Den smaker kål, lukter agurk og ser ut som en haug med smeltet gress.

Jeg er svimmel og sulten, og jeg har hodepine. Dessuten suser det i ørene mine. Grunnet høyt syreinnhold i dagens meny, er toalettet det mest besøkte rommet.

Merkelig nok har jeg ikke kort lunte, men det kan komme av at min mann ikke har kommet hjem enda.

*

Jeg har drukket tre av seks flasker, men jeg har ikke lyst på flere. Det er 15 flasker av 473 milliliter igjen i kjøleskapet. Litt mer enn syv liter, med andre ord.

"Minn meg på hvorfor vi gjør dette, er du snill," skrev jeg til min venninne som begynte juicingen i går. "Det er veldig sunt (eller kanskje ikke?). Du vil føle deg bedre i morgen," lovet hun.

*

Jeg tror det er sunt. For den følelsen jeg har nå, er den motsatte følelsen av å spise is eller styrte en pose M.

Og alle vet at fråtsing i tomme kalorier ikke er sunt.

Pokker at jeg kom på det med is og M.

Jeg blir nødt til å drukne sorgen over min selvpålagte snopnekt med en flaske Spicy Lemonade. Tipper magen blir glad for noe å jobbe med selv om det er sitron, agave og cayenne.

Eller kajenne, da. Hvis du insisterer på å unngå anglofisering av språket.

Whiskey og juice

Bill.mrk. Påklederske søkes omgående

Jeg innrømmer helt uten å rødme at jeg juger hver gang jeg sier at jeg trenger å kjøpe klær. Det vil si, jeg har jugd helt til nå. I går trengte jeg virkelig å kjøpe klær. Og sko.

*

Da jeg landet på Flesland i går, var det for å være med på en damelunsj (i dag) til ære for en venninne som har fylt 50. Jeg hadde pakket en helt ny kjole og sko som passet perfekt til kjolens form og farge (men som ikke passer til så mye annet).

Kjolen er i mørkeblå ull med semskede skinnermer. Den satt som et skudd, men jeg er notorisk opptatt av å forberede meg (jo, da) og generelt glad i klær, så jeg bestemte meg for å prøve den på i går for å se om den traff like godt som da jeg kjøpte den.

Det gjorde den ikke. Eller det vil si, den hadde nok gjort det, hvis jeg bare hadde klart å dra ned glidelåsen.

Ser helt greit ut forfra

Ser helt teit ut bakfra

Når jeg ser den på hengeren, burde jeg skjønt at jeg ikke kom til å få den på meg uten hjelp

Glidelåsen går fra nakken og helt ned, og det var plent umulig å få den sammen i nakken.

Det var da jeg virkelig begynte å savne min mann.

*

Jeg følte meg som en kløne, og begynte å tenke på hvor sært det var å be resepsjonen om de kunne sende opp en påklederske. Jeg lever helt klart i feil århundre - sånne som meg hadde trengt en pike og en kokk i tillegg til en sjåfør (vil noen mene). Jeg er ubrukelig på så usannsynlig mange områder.

Jeg vurderte også å gå med kjolen åpen til jeg kom til min venninne og så be henne om hjelp. Ulempene ved det var for mange:

1 Jeg var usikker på om kåpen jeg har med ville skjule nok på turen fra hotellet,
2 det er ikke mye klasse over å komme halvt påkledd til en lunsj
3 og dessuten antok jeg at den var like vanskelig å få av som på.

Jeg måtte med andre ord ha assistanse to ganger, og det var minst én for mye.

Dessuten er blotting forbudt.

Jeg konkluderte med at jeg trengte en ny kjole. Om ikke annet enn for ikke å bli sperret inne. Verken fengsel eller Sandviken sykehus virker som gode alternativer, men begge hadde nok ønsket meg velkommen.

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at det eneste som kom til å holde meg unna tukthuset var en solid runde shopping. Det var nok best å ta i litt, tenkte jeg, og styrte rett mot Torgallmenningen.

*

Heldigvis har Bergen en butikk som heter Vincci. Og heldigvis har de ikke bare kjoler der, men også sko. For når man har sko som er tilpasset én spesiell kjole, skal det mye til for at de skal passe til enda en kjole.

Når sant skal sies, var jeg vel ikke spesielt opptatt av å finne en kjole som matchet skoene heller. Denne gangen følte jeg meg riktig så fornuftig da jeg kjøpte et par helt enkle, sorte lakksko. Fra Prada.

I butikken så kjolen kjempefin ut.

Herregud, jeg ser ut som jeg skal adles

Da jeg skulle ta et bilde til denne bloggen, så jeg hvordan den virkelig så ut. Det ser ut som jeg har kledd meg ut for å lunsje med den engelske dronningen.

Jeg prøvde å finne ut hvordan den så ut hvis jeg satt.

Sliten Lady prøver å holde på spiriten

Det gikk heller ikke så bra. Og nå er det et kvarter til jeg skal være der, så nå får det bare stå til.

Hun greide det ikke veldig lenge

Da jeg regnet litt på det, fant jeg ut at jeg kunne flydd flere personer over fjellet, betalt dem godt over tariff og bedt dem ta en helaften på min regning før de fløy hjem igjen - hvis de bare hadde hjulpet meg med å få på meg den første kjolen.

Så nå gleder jeg meg til å komme hjem og invitere min Valentin ut på middag i min nest nyeste kjole. Forutsatt at han hjelper meg med glidelåsen.

Sen frokost

Det lukter bacon i stua, og snart er det fellesfrokost. Å spise frokost sammen er nemlig så sjelden i vårt hjem, at det har fått et eget navn: Fellesfrokost.

Normalt består den av egg, bacon, nystekte (halvfabrikata) rundstykker og det pålegget som til en hver tid befinner seg i kjøleskapet og som ikke er gått ut på dato.

En hverdag der far spiser et knekkebrød mens han står i underbuksa på kjøkkenet og er på vei inn på badet, der mor kanskje spiser en Questbar på kontoret, der yngstemann rister et par skiver før han løper til trikken og der eldstemann er fullstendig utenfor all kontroll fordi han bor og jobber i London - borger for festfrokost når vi først er sammen.

Vi burde hatt flagg på bordet, i det minste julepynt i stua, men rundt meg ser jeg bare Mac'en min i den ene enden av bordet og en kaviartube og litt ost i den andre.

Men baconlukten lover godt.

Vi kom litt sent i gang i dag. I går hadde vi besøk av to av våre absolutte favorittmennesker som også er hyttenaboer, og det er alltid så hyggelig at de ikke får lov til å gå hjem. Hver gang de ymter frempå om at det er sent, skjenker min mann opp mer vin eller så finner jeg et diskusjonstema jeg vet at kommer til å vare en stund. Jeg nikoste meg.

Kveldens høydepunkt var dessuten da min mann skulle demonstrere leketøyet sitt: en drone med kamera.

Han satte seg bredbent og mandig til i en stol, fikk dronen så vidt til å lette fra bordet ... før den tok fart og kjørte rett i ballene på ham.

Julen skal jaggu bli bra for toppe det.

Beklager at jeg legger ut et bilde av deg, kjære, men etter at du nektet meg å fortelle hvor tøff du var da du drakk den sterke kaffen til frokost, var det liksom ikke noe poeng å illustrere dette med en kaffekanne

Eskorte-piken

Jeg: Hæ? Er det sant at det er folk som får penger for å være med på middager? Som pynt, liksom?

Kollega 1: Ja, tusenvis!

Jeg: Kan jeg også gjøre det, tror du?

Kollega 1: Du kunne helt sikkert livnært deg på det!

Jeg: Men jeg måtte hatt det glutenfritt!

Kollega 1: Søren, da er det kanskje bare et nisjemarked for deg.

Kollega 2: Ikke drikker du heller. Du er billig i drift.

Jeg: Hæ? Sa dere at jeg var billig?

Kollega 1 og 2: Nei, vi sa bare at i en sånn bransje hadde du vært en god deal.

I feminismens navn burde jeg ikke glist så bredt som jeg gjorde.

Økologisk rotte

- Æææsj! Hva er dette? spurte 16-åringen kritisk og pekte på kyllingen med gaffelen.

- Økologisk kylling! svarte hans far (kokken) strengt. Han hadde tross alt både kjøpt inn og laget maten samtidig med å sette på en tørketrommel og å jobbe med kunder i nød. Den trådløse øreproppen hans er så og si festet til øret.

- Det er noe ekkelt på denne kyllingen! påsto vår sønn.
- Det er bare fjær, sa jeg og prøvde å avdramatisere dette øyeblikket av innsikt. Maten vi spiser har vært dyr. Det kan virke skremmende.

- Det er HÅR! sa sønnen.
- Det er økologisk kylling, den var i alle fall lykkelig før den ble drept, slo hans far fast.
- Er det ikke bedre å drepe de som ikke er så lykkelige? spurte gjeldsarvingen.

Og med det ble to stykk voksne svar skyldig et lite øyeblikk, så vi tydde til den universelle "hold kjeft og ikke tro du er smartere enn oss"-replikken:

- Spis opp maten din!

- Men maten har HÅR!

16-åringen sto fast på sitt. Etter en kort diskusjon om hva som var den faktiske forskjellen på hår og fjær, foreslo jeg at vi alle hadde blitt lurt og at vi egentlig spiste rotte.

Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at det kun var meg som på det tidspunktet var ferdig med maten.

Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir

Black&White-party

I kveld skal jeg på Black&White-party. Jeg tenkte å ta på meg en rød kjole.

Helt siden jeg så Dynastiet som tenåring, og Alexis inviterte til selskap med svart og hvit dress code, og selv kom skridende ned trappen i boldrød kjole, har jeg tenkt at hvis jeg én gang får sjansen, så ...

Oh yes, dette drar jeg i land. Kall meg Alexis!

"Hva faen er hun driver med? Skal vi på tur, eller skal vi ikke?"

"Nope, ikke no' tur. Kjerringa har klikka."

"Herreguuuud!"

Men jeg kommer nok ikke til å gjøre det.

Derimot tenkte jeg å be om hjelp til en liten avgjørelse. Hva i all verden skal jeg ha på meg i kveld?

Jeg har rådført meg med min yngste sønn og bikkja, men dem var det ikke så mye hjelp i. Derfor spør jeg dere. Kommentarene til sønn og hund, kommer i tilknytning til bildene. De er i beste fall veiledende.

Jeg gjør oppmerksom på at hår og make up ikke er på plass på bildene. Jeg ble faktisk så sliten av fotoseeansen at jeg må dusje en gang til.

Etter alle bildene har jeg bestemt meg for to ting: Jeg kommer ALRDI - uansett hvor mye penger de kaster etter meg - til å akseptere et modelltilbud fra verken London, Paris eller New York. Og den siste kjolen i photo shooten skal jeg ALDRI ha på meg igjen. Jeg fikk et lite panikkanfall da den skulle av igjen.

Det er andre gang jeg setter meg fast i en kjole. Heldigvis var min sønn til stede denne gang. Jeg vet ikke helt hvordan det påvirker et ungt tenåringssinn å måtte redde sin halvnakne mor ut av en kjole, men man er seg selv nærmest i slike situasjoner. Tro meg.

*

Alternativ 1 (den røde er alternativ 0, hvis du vil stemme på den)

Sønn: "Grei nok"
Bikkja: "Tur nå?"

Å, så blid jeg er

Hvis jeg suger inn kinnene hele kvelden, ser jeg tynn ut

Alternativ 2

Sønn: "Den var fin, mamma!"
Bikkja: "TUR?"

"Hun har klikka."

"Hva var det jeg sa?"

"Det er en sørgelig historie."

Hei, hva gjør du her? Dette er min photo shoot!

Vi ble enige om å dele på oppmerksomheten.

Alternativ 3

Sønn: "Det ser ut som du skal i begravelse!"
Bikkja: "Dust."

Nei. Jeg kler ikke blonder.

Alternativ 4

Sønn: "Den er altfor stor til deg!"
Bikkja: "Ok, hun dør snart. Jeg finner noen andre å gå på tur med."

Denne veier ett tonn!

Jeg er så sliten. Orker ikke gå på fest. Må sove. Nå.