Moss og meg

Jeg kan forestille meg en masse som er verre enn Twitter. Wordfeud, for eksempel. Det driver meg til vanvidd. Og ekstremvær, mulig krise mellom Iran og resten av verden, situasjonen i Syria, farsekaker og kjøttpudding (yak!) og narkotikamisbruk.

Hva Kate Moss mener om alt dette, vet jeg ikke. Det er mulig jeg ville fått vite noe om det hvis jeg søkte på nettet, men selv om hun er sitert på at hun liker kjøttpudding, er det jo ikke sikkert det er sant. Det hender nemlig at det som står i avisene ikke er helt korrekt; det kan for eksempel hende at hun bare liker kjøttpudding hvis den er tørket og knust til pulver. Eller hvis den serveres med brokkoli.

Hvis Kate Moss hadde tvitret at hun elsket kjøttpudding, hadde jeg stolt på det. Det hadde forutsatt at jeg hadde giddet å følge henne på Twitter, selvsagt. Jeg banner på at hun ikke ville fulgt meg - alias BirgitteF - men det ville jeg heller ikke anbefalt henne. Jeg skriver sjelden og når jeg gjør det, er det på norsk.

Kate Moss kan sikkert forestille seg verre ting enn Twitter. Jeg er ikke så dum at jeg tror på alt jeg leser i avisen, som sagt. Og vi har vel alle spissformulert oss eller overdrevet en gang i blant. Slik sett er vi likere enn det virker ved første, andre, tredje (osv - du skjønner hvor jeg vil) øyekast.

Men et par ting som skiller Fru Moss og Fru Frisch er kroppsform og holdning til å snufse i seg hvitt illegalt pulver. Moss synes det er ok å ruse seg og ok å bli tatt bilder av i undertøyet. Frisch spiser havregrøt med honning og ville heller hoppet fra 10. etasje eller sunget karaoke enn å fotogaferes lett henslengt i undertøyet.

Hadde jeg hatt kroppen til Kate, tror jeg likevel jeg ville dekket meg til i arbeidstiden, men det skal jeg ikke si noe sikkert om.

Ord for dagen er derfor: Kroppen min er ikke til salgs, men tankene mine får du gratis om du vil ha dem.