Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 6. september 2022

Fargeblind av kjærlighet

mitt beste er jeg ganske selvkritisk. Det er ikke ofte jeg er på mitt beste, men det hender med ulike mellomrom – jeg vil anta et par ganger i året. Sist gang det skjedde var sist søndag.

Spørsmålet jeg stiller meg etter det jeg heretter vil kalle Hendelsen er «Hvor lenge er det sosialt akseptert å være sur for en voksen person?». Svaret er naturligvis at det kommer an på hva man er sur for, men at det er et uskrevet krav at man tar seg sammen, og at det i alle fall ikke er ok å være sur til dagen etter.

Til mitt forsvar skjedde Hendelsen ganske sent på kvelden, og derfor mener jeg det kunne forsvares at jeg var muggen til rundt lunsjtider.

Hendelsen involverer selvsagt min mann.

***

Jeg lever et rolig liv, og når jeg ikke er på jobben eller har et sosialt liv med venninner, er sannsynligheten høy for at hendelser i livet mitt har noe med ham å gjøre. Det setter jeg stort sett svært høy pris på, for jeg liker ham godt.

Sannsynligvis ville ikke Hendelsen vært en hendelse hvis jeg ikke hadde likt ham så godt, og det ville ikke vært verdt å skrive hjem om hvis jeg ikke trodde han likte meg omtrent like godt tilbake.

Dette handler altså om forventninger man har til hverandre. Som ektepar gjennom 25 år og kjærester enda lenger.

For hva er det første man som regel legger merke til hos hverandre? Og hva er det som kalles sjelens speil? Jo. Det er øynene. Noen legger selvsagt også merke til andre ting, men du er ikke gift i 25 år uten å se hverandre dypt inn i øynene innimellom.

Den eneste gangen det ikke er akseptert å se hverandre inn i øynene, er når man kysser. Etter min mening er det bare psykopater som har åpne øyne i en slik situasjon.

***

Se for deg følgende scene:

Han sitter i sofaen, og jeg ligger med hodet i fanget hans. Vi diskuterer hvilket program vi skal streame. Vi lander på et glorete show der man skal konkurrere i å kjenne bestevennen sin best. Ett av spørsmålene er «Hvilken farge har hun på øynene?».

- Hvilken farge har jeg på øynene, da? spør jeg min mann.

- Blågrå? kommer det med en tynn stemme som er svært utypisk ham.

- Kan du løfte armene? Smile? Si noe som ikke er teit? spør jeg mens jeg har et ørlite håp om at han faktisk ikke vet hvilken farge jeg har på øynene. «Dette må jeg notere i margen på ønskelisten min», tenker jeg og erstatter et nanosekund enhver farge med dollartegn.



- Blågrå ... med litt brunt? prøver han på nytt.

- Nå har du nesten vært gjennom alle kjente øyefarger UNNATT den jeg har. Tuller du med meg? ville jeg vite.

Det tar så pass lang tid før jeg får et svar at jeg tror han overhørte spørsmålet med vilje fordi svaret er så selvsagt.

Jeg falt nemlig for hans dype røst den gangen for snart 30 år siden, og han er en mann som ikke snakker for å fylle tomrom. Når han snakker, er det som regle lurt å lytte for da kan man lære noe smart.

Men «blågrå»? Holder han på å få slag?

Blågrå med brunt? Har jeg øyne som en svært syk diare-pasient?

Men han tullet ikke, og selv da jeg satte meg opp og så ham dypt og inderlig forbanna inn i øynene, mente han at han ikke kunne se bort fra at det var litt blågrått og brunt bak brilleglassene mine. Han kan være SVÆRT påståelig.

Jeg har GRØNNE øyne. Riktignok ganske mørkegrønne, og med godvilje kunne jeg akseptert «brune» som tilnærmet korrekt svar, men det er ikke et blått snev i gluggene mine.

GRØNN! (Foto: Christian Wangberg)


Min mor har alltid sagt at jeg fikk sorte øyne når jeg ble sint. Det skjedde ganske ofte i min barndom, og nå skjedde det igjen, og min mann klappet kjeften igjen som om han skulle vært et skjell. Han er også ganske street smart.

Jeg reiste meg i protest. Tok med meg varmeflasken han akkurat hadde fylt til meg og mobilen, slo av tv’n og meddelte med iskald røst at jeg anså kvelden for å være over. Og så startet jeg altså med å være sur mens jeg lurte på hvor lang tid det kunne gå før jeg ble nødt til å oppføre meg voksent igjen.

Jeg sjekket muligheten for å opprette en spørreundersøkelse på Facebook («Er det 1) ok, 2) ikke ok, 3) helt på trynet eller 4) skilsmissegrunn hvis partneren din ikke vet hvilken farge du har på øynene?») men det ble for avansert for meg akkurat da. Dessuten var jeg oppriktig lei meg.

Dagen etter var det tid for selvkritikk. Uansett hva man blir utsatt for, kommer det ikke noe godt ut av å tvære ut et dårlig humør. Nøkkelen til et godt ekteskap ligger i en viss porsjon dårlig hukommelse, litt selvrefleksjon og en dæsj selvbedrag. I tillegg til dyp, gjensidig respekt og et par andre ting jeg ikke husker akkurat nå.

Jeg bestemte meg for å tro at han rett og slett er blind av kjærligheten til meg - eller blendet av min åpenbare skjønnhet, selvsagt. Og nå går det jo mot jul.

søndag 21. august 2022

Svensk tull og tysk svin

Noen ville sikkert kalt oss curlingforeldre, men det er vi ikke. Beviset på det, er at våre barn har laget middag selv siden de var gamle nok til å rive plasten av Grandiosaen med de små melketennene sine. Men vi er ganske hyggelige foreldre, tror jeg. I alle fall er vår yngste sønn svært takknemlig for at vi akkurat har transportert flyttelasset han og hans samboer eier fra Oslo til København.

I tillegg til at vi er hyggelige, er vi svært lovlydige. Beviset på det, er at vi kjørte på rødt for å fortolle plastesker med IKEAs billigste håndklær, tallerkner og kjeler pluss en seng og litt mer - alt i en smekkfull varebil fra Avis.

Tetris i tre dimensjoner

- Nå var dere heldige! sa den svenske tull-damen. - Om en time har vi driftsstans i fire timer, og da ville dere blitt stående!

Hadde vi vært religiøse, hadde vi antakelig korset oss, men siden vi akkurat da var mer opptatt av mammon enn av Gud, ga vi henne heller listen over alt vi hadde i bilen.

- Hvem av dere er det som skal stå ansvarlig for fortollingen? spurte hun. Og det var da tullet startet.

For det går nemlig ikke an å fortolle noe på vegne av noen. Det burde vi sikkert skjønt. Hun mente vi måtte dra tilbake dit vi kom fra og hente avkommet vi hadde produsert, og jeg vurderte om jeg skulle begynne å grine litt. Vi hadde nemlig planer om en helg i København i umiddelbar etterkant av å ha stappet syv kubikkmeter inn på et lager vi hadde leid.

En stund virket det som hele universet mente at vi burde vende om

Det var første gang vi var uten hund og i et annet land siden før noen spiste en flaggermus med manglende smak- og luktesans i Kina. 

En tull-mann kom oss til unnsetning. Vi kunne eksportere flyttelasset inn og ut av Sverige og inn i Danmark, mente han. Tull-damen så litt plaget ut, men det er jo ikke sikkert hun var skuffet over at hun gikk glipp av å utvise to teite nordmenn, det kan hende hun bare begynte å klø veldig på et sted det ikke er allment akseptert å klø seg. Jeg håper det klødde. 

Å eksportere varer ut av Norge og inn i Sverige, krever sin mann, men først krever det en nummerert lapp som forteller deg hvor mange trailersjåfører du må finne deg i å stå bak. Det krever sin kvinne også, selvsagt, for eksportkontoret var bekvinnet og ikke bare bemannet. 

Én av kvinnene var så sterk at hun til og med hadde store muskler i øyelokkene. Det må hun ha hatt, hvis ikke hadde hun ikke greid å holde øynene med det tykke laget av falske vipper åpne. I mangel av noe annet å se på mens vi ventet på at det skulle bli vår tur, ble jeg stående å glo på de to sorte, langhårete smådyrene hun hadde klistret i ansiktet og som gikk opp og ned hver gang hun blunket.

Heldigvis var spedisjons-kontoret som skulle stå for eksporten naboen til den svenske tullen. Men vi hadde bare en time på oss, og da det var vår tur, hadde vi 50 minutter igjen før tull-driften ble stanset i fire timer. 

- Slapp av. Vi har ekstraløsninger for sånt, sa speditøren vår.

Jeg hadde være mer beroliget hvis han hadde sagt at det ikke kom til å ta 45 minutter å fylle ut eksport-skjemaene for et student-flyttelass. Men da hadde han løyet, for det tok 49 minutter, og det var et lite stykke å løpe mellom spedisjons-kontoret og tullen. Vi rakk det, og heldigvis - i skranken som ble ledig da vi kom styrtende inn satt tull-mannen. Tull-damen var opptatt med noe annet tull.

Endelig var vi på veien igjen, og vi hadde nesten fått følelsen av ferie da min kjæres telefonen ringte. Jeg hørte bare hans del av samtalen:

- Hva heter skjemaet sa du? Sug-hva-for-noe? Så dette "sug"-ett eller annet kan være en kontrakt? Og det må vi ha? Må vi snu? Aha. Akkurat. Ok.

- Vi må vise frem studentenes leiekontrakt i den danske tollen, opplyste han da han tok ut øreproppene.

Den danske tollen er på Kastrup. Ikke på grensen mellom Danmark og Sverige. Jeg antar det er et utslag av at begge land er i EU? Vi trengte hjelp av både spedisjonsfirmaet og GPS for å finne frem, men det er mulig at høyere makter også hjalp til, for vi var fremme 14.59, og toll-kontoret stengte 15.00.

Det danske toll-kontoret

Endelig hadde vi helt lovlig innført ett stykk flyttelass. Vi kunne i ro og mak finne lageret alt skulle stappes inn i.

Men lageret stengte klokken 16.00, og foran oss lå en tysk turist med all verdens tid.

- Heraus! Deutsche schwein! skrek min ellers rolige mann. Heldigvis ante ikke tyskeren foran at han ble skjelt ut på det groveste, og han ante han ikke at "heraus, deutsche swein" var de første tyske ordene min kjære lærte (dessverre uten å forstå hva de betød). Som kjent sitter ting vi lærer i barndommen veldig godt. Barnelærdom er som regel det vi tyr til når alt annet er utprøvd eller hvis vi er veldig slitne. 

Jeg forsto ham godt. Ikke bare hadde han pakket et flyttelass som for alle andre ville tatt opp minst ti kubikkmeter inn i syv kubikkmeter, men han hadde jammen kjørt en varebil med sånn omtrent en tidel av hestekreftene han normalt har til rådighet på perfekte 110-veier i timevis, og nå var vi bare minutter unna å bli kvitt lasten slik at vi kunne sjekke inn på hotellet og snart spise en biff. Hvis denne turisten bare kunne flytte seg.

- Har du den deilige følelsen av å ha gjort alt riktig? spurte jeg min kjære uten å gå inn på det nokså ukorrekte utbruddet hans.

- Ikke i det hele tatt. Jeg har den irriterende følelsen av å være den eneste som følger et regelverk ingen andre bruker, og som derfor ingen helt vet hvordan de skal forholde seg til. Husker du den gangen vi skulle fortolle diamantringen du fikk og tolleren spurte hvor mange kilo den veide fordi han aldri i sin karriere hadde opplevd at folk var dumme nok til å fortolle noe de bare kunne tatt på fingeren og smuglet inn? Han fant ikke noe skjema som passet! Alle andre enn oss hadde bare kjørt dette lasset rett over grensen og ingen hadde merket noe!

- Jeg elsker deg, du er helten min, sa jeg. Og som om karma grep inn, svingte det tyske svinet av til høyre og GPS-en sa "Turn left and you have reached your destination". Klokken var 15.55 og to timer senere hadde vi fått forretten.

Neste gang blir det fly


lørdag 29. januar 2022

"Pes som en hund som ligger nede!"

Januar 2022 har vært en smule bedriten. Allerede den femte dagen i 2022 ble jeg to nyresteiner lettere, og et par dager etter ble jeg fire kilo lettere muligens grunnet min glupske apetitt for glutenfrie Mørelefser på tilbud (som nærmet seg utløpsdato). Eller et virus. 

Da jeg var ferdig med den runden, var kroppen min så forbanna over væsketapet at den på pur faenskap la på seg halvannen kilo mer enn de jeg hadde mistet. 

Farmasiet.no har dokumentert
at de har levert pakke på døren

Jeg bestemte meg for å utsette 2022. "Februar blir MIN måned", tenkte jeg og bestilte en time hos en øre-, nese- og halsspesialist i håp om å bli kvitt en kul jeg har hatt i halsen siden i høst.

"Jøss, Volvat har time allerede mandag!" sa jeg til min mann. "Slå til!" oppfordret han.

Og det gjorde jeg. Så fant jeg ut at jeg hadde bestilt en time på Volvats avdeling i Fredrikstad. 


Men det ordnet seg takket være en av Volvats svært mange serviceinnstilte ansatte.

Tirsdag 25. møtte jeg opp i god tid hos Volvat Majorstua og kom inn fem minutter før timen min skulle begynne. Et godt tegn, tenkte jeg.

"Hva jobber du med?" ville legen vite. Jeg sa at jeg var glad for spørsmålet, og at jeg er spesialrådgiver i Forsvarsdepartementet.

"Spesialpedagog???"

"Nei! SpesialRÅDGIVER. I Forsvarsdepartementet."

"Jeg liker ikke Forsvaret. Vi snakker IKKE om Forsvaret!" sa han strengt. 

Okiii ... Jeg aksepterte at vi ikke skulle snakke om Forsvaret akkurat nå. Forsvaret var tross alt - og heldigvis - ikke relevant for situasjonen.

Jeg så at han skrev "KONTOR" på notatblokken sin og antok at han mente han gjorde meg en tjeneste.

"Er du frisk?" spurte han.

"Æhhh", svarte jeg mens jeg tenkte at det er et fryktelig rart spørsmål å stille en person som kommer til legen for å få vite hva som er i veien. Eller i halsen, da, for min del.

Siden "æhh" antakelig ikke var svaret han var ute etter, spurte han om jeg bruker noen faste medisiner. Jeg opplyste om at jeg går på blodfortynnende, og som alltid - fordi jeg forbinder blodfortynnende medisiner med gamlinger - la jeg til at jeg fikk blodpropp i lungene i forbindelse med fødselen av min yngste sønn. Jeg synes liksom det gir en viss distanse til alderdommen. 

At jeg ble innlagt på geriatrisk avdeling på Diakonhjemmet den gangen for snart 24 år siden, har nok bidratt til at jeg siden da har følt meg like gammel som rynkene og det grå håret mitt hver dag forteller meg at jeg er.

Legen så ut til å kjede vettet av seg hver gang han så på meg, og jeg rettet meg opp i ryggen og forberedte meg på å svare med klar røst da han omformulerte spørsmålet om jeg var frisk:

"Har du noen sykdommer?"

Jeg tok sats og ramset opp: migrene, klasehodepine, endometriose og kronisk nyrestein. "Jeg ble operert - for fjerde gang på ett år - for tre uker siden og har allerede to nye", sa jeg tappert.

"Gap og strekk ut tungen", sa han.

Jeg er ikke noe om ikke lydig, så jeg geipet så godt jeg kunne.

Da fanget han tungen min med en bunke gasbind og kjørte en metallpinne ned i halsen min. Gasbindet og tungen min elsket hverandre fra første stund. Jeg hatet forholdet mellom dem, og kroppen reagerte med brekninger. Tungen og gasbindet inngikk et intimt forhold. De virket uadskillelige. Jeg brakk meg igjen.

"Pust!" ropte legen bak pleksiglasset han hadde foran ansiktet.

Øynene mine bulte og tårene spratt. Pust? Selvsagt pustet jeg! Men jeg pustet visst ikke riktig.

"Pust som en hund!" ropte han igjen. 

Hæ? Jeg tenkte på valpen vår, Ludvig, og prøvde å gjøre som ham etter at han har hatt en av raptusene sine på stuegulvet.

Men det tror jeg kanskje var i meste laget, for da ropte han "Pes som en hund som ligger nede!"

Jeg endret peserytme og fikk ros. Som en annen bikkje. "Flink dame!" Kjære vene. Det verste var at jeg kjente at jeg ble litt stolt. Jeg var redusert til en kjøter allerede. 

"Nå kan du pipe", sa han. Jeg la merke til at han ikke ropte til meg lenger. Kunne det vanke en lydighetsdiplom? Neppe. Pipingen min var grusom. Det hørte jeg selv. Lydene som kom fra meg har kanskje aldri kommet fra noen før. Verken fra et menneske eller en hund.

Men det gjorde susen, og mens tungen min og gasbindet litt for langsomt ble revet fra hverandre, forklarte han at jeg hadde en infeksjon i halsen, og at jeg trengte antibiotika.

"Du kommer til å få løs mage", sa han.

"Det kan du ta lang fart og drite i", sa jeg, men man klarer ikke gjøre seg forstått med en tørr tunge, så jeg klandrer ham ikke for å ikke forstå det.

"Orker du å jobbe?" spurte han bekymret. Jeg kikket ned på notatet han hadde gjort da jeg listet opp mine daglige plager. "Hva tror du? Jeg trenger heldigvis ikke svelge for å jobbe på kontor", sa jeg spydig. Fremdeles med elendig diksjon. Med den innstillingen han hadde til Forsvaret, var jeg litt redd han skulle begynne å snakke om å svelge kameler. I så fall var jeg kampklar.

"Blir jeg frisk før februar?" spurte jeg.

"Aner ikke! " sa han, "Men har du hatt korona?"

Jeg har banket i bordet siden. Det er fremdeles to dager igjen av januar.