Knute på skjerfet

"Hm. Den genseren er kanskje litt for åpen i halsen," sa jeg til meg selv i halv-syvtiden i morges. Jeg sto inne i garderoben min, og de grå hårene tøt ut av hodet mitt i takt med refuserte antrekk.

Genseren jeg hadde på meg kom fra hyllemeteren med klær jeg har lagt vekk i påvente av å kvitte meg med dem. Regelen er at hvis jeg ikke har brukt - eller seriøst har vurdert å bruke - klær fra denne hyllen på ett år, må det leveres nærmeste Fretex-mottak. Denne genseren kunne med andre ord se frem til nok et år i mitt eie.

*

Jeg bruker nesten aldri skjerf i halsen innendørs. Skjerf og høyhalsede gensere gir meg pustevansker - særlig hvis de i tillegg klør.

Det betyr selvsagt ikke at jeg lar være å kjøpe et pent skjerf når jeg ser et, og en gang i 2006 så jeg et lekkert silkeskjerf som ble mitt etter en kort debatt med meg selv om jeg skulle redde noen tusen kvadratmeter regnskog eller om jeg skulle investere (jo, da) i rosa silkelykke. Jeg investerte og har siden den gang brukt skjerfet hele to ganger. (Regnskogen var, så vidt jeg kan huske, ikke så maltraktert for ti år siden, men jeg kan huske feil.)

*

Skjerfet ble dandert på en elegant måte - mente jeg - med en slags halv slufse som hang påtatt tilfeldig ned på venstre side av halsen.

- Synes du jeg er fin med skjerf? spurte jeg min noe søvnige mann.

- Du ser ut som en raddis, svarte han.

*

Jeg mente at hvis raddiser gikk rundt med rosa silkeskjerf fra Louis Vuitton, var verden slik vi kjente den på vei til å gå lukt til helvete, men når jeg tenkte meg om, kunne jeg ikke underbygge det med noe som helst, så jeg gikk tilbake til garderoben for å finne opp en ny knute.

Men først ba jeg min sønn om å ta et bilde av meg. Så angret jeg på det. Akkurat ikke tidsnok.

"Hvis jeg bare hadde fått gå med denne artige skjerfknuten i fred, hadde den blitt oppkalt etter meg!" mente jeg furtent. Jeg tenkte med lett irritasjon på det som nå heter "Mette-Marit-knuten" og som var en helt normal måte å knytte skjerf på da hun fremdeles lå i sin mors mage, men så skammet jeg meg litt, for det er jo ikke kronprinsessen som lanserte knuten som sin egen. Det ansvaret må motepressen ta.

*

Jeg knyttet skjerfet stramt om halsen og lot de to endene henge ned på hver sin side av venstre skulder: Jepp. Jeg kunne fått lange, misunnelige blikk i selveste Paris med den knuten.

I tillegg til at den var lekker, dekket den min rynkete hals på en aldeles genial måte. Jeg synes faktisk også den fikk halsen min til å virke lang og slank.

- Hva med denne? sa jeg med fornyet selvtillit.

Min kjære, som bare for få dager siden uttalte "Du er pen i all slags lys, kanskje særlig i skumring", så på meg og sa langsomt: - Du ser ut som et pålestikk.

- Noe som man effektiv kan fortøye båten med, la han til da han så mitt forvirrede ansiktsuttrykk.

Jeg vet hva et pålestikk er, tross alt har jeg vært gulmeis i Statehellespeiderne. Det han burde visst før han åpnet kjeften, var at jeg var kretsmester i rennaløkke.

Jeg ser kanskje uskyldig ut, men det har jeg aldri vært