- Naboene klager, sa han

Jeg er hun som tar telefonen når den ringer. Jeg har lynraske rutiner på badet for å unngå å snakke med folk i rom som avslører hva de brukes til, og jeg skal være i dyp narkose for ikke å slå av en prat.

Men når selgere fra Canal Digital ringer meg midt i arbeidstiden, må de regne med at jeg ikke er så hyggelig som jeg normalt er. Jeg har dårlige minner fra opptil flere samtaler med representanter fra Canal Digital, og jeg hadde synes det var helt rimelig hvis selskapet hadde festet en digital gul lapp til navnet mitt der det sto «Håpløs kjerring, ikke ring henne». 

*

Men kanskje de har en lapp der det står «Hvis du er selvplager må du gjerne ringe Frisch. Husk susp, hjelm og tannbeskytter.»? Jeg kjente irritasjonen førsøkte å smøre stemmebåndene.

I går var jeg nemlig ikke på mitt beste. Jeg er akkurat tilbake på jobb etter en influensa, og stemmen er nokså sliten. Jeg piper mer enn jeg snakker. Klokken 9.25 ringte mobilen, og jeg svarte med et hest skrik. 

Personen i andre enden la på, og jeg tenkte at dette må ha vært en usedvanlig smart og empatisk person, som ikke bare umiddelbart forsto at jeg ikke hadde noe særlig å komme med, men som også forsto at jeg synes det var nokså slitsomt å snakke.

Det viste seg raskt å være veldig feil, for sekunder etter ringte det igjen fra samme nummer. Jeg pep navnet mitt igjen.

*

Innringeren kunne fortelle at han hadde registrert en masse klager fra naboene mine. Siden stemmen min var så dårlig, valgte jeg å vente på fortsettelsen i stedet for å spørre hva de klaget på. 

Jeg ganske sikker på at de ikke merker mye til vår familie, det måtte i så fall være slåsskampene far og sønn har ved leggetid. Det starter med en nattaklem og fortsetter alltid med at den ene slår den andre i magen. Også eskalerer det derfra til bikkja blir så ivrig at han biter den som ligger på gulvet i foten – eller at jeg endelig klarer å rope ett eller annet ultimatum høyt nok til at de stanser. («Hvis dere ikke slutter nå, kjøper jeg én Hermes-veske og fire par Prada-sko!» eller «Hvis dere ikke slutter nå, lager jeg middag i morgen!»)

*

Men ingen hadde klaget på støy. I alle fall ikke det innringeren visste. Derimot hadde de visstnok hatt en telefonstorm av en annen verden fra folk som mente at bredbåndet var for tregt.

- Du har jo bare 5 megabytes, sa fyren som først nå presenterte seg som representant fra Canal Digital.

Bare 5 megabytes? Det synes jeg var veldig rart, for to ganger tidligere har jeg sagt ja til å oppgradere til 10 megabytes. Siden jeg ville spare både omgivelsene og stemmen, sa jeg ikke noe.

- Er det bare deg som bruker nettet? spurte han.

Det slo meg som et nokså personlig spørsmål, men jeg svarte et kort «nei».

- Så dere er flere?

*

Og det var her jeg gikk fra irritert til veldig irritert. Jeg vurderte å droppe å svare på det opplagte, men tvang stemmebåndene til å knirke et «eh, ja …?». 

Tross ulyden mener jeg at jeg klarte å få de små ordene til å romme ganske mye. Hvis fyren hadde et snev av antenner, måtte han ha forstått at jeg mente «Ja, hva ellers? Hvis jeg ikke er alene om å bruke nettet – se svaret på det forrige spørsmålet – er det vel naturlig å tenke seg at vi er flere. Eller??? Er du litt dum, kanskje? Dust.»

*

Han bablet i vei om naboene mine og en ny verden som ville åpenbare seg hvis jeg bare var villig til å la ham hjelpe meg. Og plutselig husket han at han hadde slengt på røret til meg første gang han ringte, og da beklaget han med følgende: «Det var visst litt dårlig dekning.».

Dårlig dekning? Inne på et call senter? Da bør de snarest relokalisere. Eller begynne å snakke sant. Som for eksempel å si at de ringer mange samtidig og snakker med den første og beste som svarer. De andre blir avspist med et klikk og ringt opp igjen senere.

Jeg gikk fra veldig irritert til sur. Jeg kremtet kraftig, fylte lungene med luft og skrek «Hva vil du? Kom til poenget! Du vil selge meg noe, ikke sant? Jeg synes det er VELDIG lite klasse over å ringe meg MIDT I ARBEIDSTIDEN uten å være ærlig nok til å begynne med å si at du bare skal selge meg ett eller annet!».

Han bedyret at han ikke ville selge meg noe, men i det han sa det, fikk jeg en mail fra en kollega som sa «Knus ham! Ikke gi deg!» og da fikk jeg ny energi. Senere viste det seg at et par andre kolleger satt tvikrokete og lo av den pinglete utskjellingen min.

*

- Ikke selge meg noe? Hvorfor ringer du, da? ville jeg vite.

Han begynte med å gjenta at jeg som bare hadde 5 megabytes brebånd ville oppleve en himmel på jord hvis han bare fikk fortalt meg hva han ville. Jeg avbrøt og fortalte at jeg synes det var veldig rart at jeg bare hadde 5 megabytes ettersom jeg beviselig hadde bestilt det dobbelte opptil to ganger.

- Men hvis du tar imot tilbudet mitt, vil du kunne bruke en tjeneste som heter T-wee, sa han og begynte å høres ut som en vekkelsespredikant.

Predikanten ble litt satt ut da jeg fortalte at vi brukte denne tjenesten omtrent daglig.

- Æææ ... Ukesarkivet også? spurte han.

*

Det gadd jeg ikke svare på. I stedet kritiserte jeg ham for å ringe meg uten å ha gjort hjemmeleksen sin. Så vidt jeg visste, inkluderte den hjemmeleksen at det ikke er rom for individuell oppgradering av bredbåndet i sameiet, det var i det minste det jeg fikk som forklaring da mitt første forsøk på å få 10 megabytes ikke lykkes. 

Likevel fant han det lurt å fortsette samtalen.

- Jeg gir deg tre måneder med 25 megabytes! sa han entusiastisk.
- Gratis? spurte jeg.
- Ja, sa han.
- Og hva skjer etter de tre månedene, spurte jeg.
- Da kan du fortsatt ha superraskt bredbånd, sa han.
- Men hvis jeg ikke vil ha det, så må jeg selv si det opp, og hvis jeg glemmer det – og det er det dere satser på, antar jeg – så må jeg betale, sa jeg.

Det måtte han innrømme at var korrekt.

- Da takker jeg pent nei, sa jeg.
- Men, men … du får det gratis! sa han.
- Jeg vil ikke ha det, sa jeg.
- Hvorfor ikke? stammet selgeren.
- Ha en fin dag, og ikke ring meg igjen, sa jeg.

Han kunne ikke love at vi ikke kom til å snakkes, men han skulle forsøke å ha en fin dag. Det fikk meg til å tro at det virkelig står en merknad ved navnet mitt: Det er meg de ringer for å trene på vanskelige kunder.

Bare et godt tilbud. Du lissom.

- Hei, det er Birgitte Frisch, svarte jeg høflig da det ringte fra et nummer jeg ikke kjente.

Det er helt vanlig at folk jeg ikke kjenner ringer meg, og som regel er det både nyttig og hyggelig.

- Det er fra Canal Digital. Stein Jacob? sa fyren i andre enden.
- Hva med ham? glefset jeg. 

Det var pussig. Jeg var snill og mild sekundet før.

- Ja, er han til stede? spurte fyren.
- Nei, du har ringt MEG midt i arbeidstiden og det er SVÆRT uvanlig at ektefeller er sammen midt på dagen, sa jeg med en stemme som kunne skremme vann fra å koke.

Det ble stille i andre enden. Jeg er ikke den som fyller tomrom med snakk. Men det var han:

- Vel, jeg skulle gjerne snakket med ham …
- Om. Hva. Da. (Det var meg igjen.)
- Jeg ville bare gi dere et hyggelig tilbud, sa den profesjonelle selgeren som helt sikkert måtte slå opp i kapitlet «hvordan få vanskelige kjerringer til å få dårlig samvittighet» for å håndtere meg.

Det kapitlet burde vært kvalitetssikret hos undertegnede. Det var ubrukelig.

- Jasså, sa den vanskelige kjerringa som ikke så lett får dårlig samvittighet.

Og så begynte selgeren å bable om en dings som var kjempelur. Jeg kjente ikke igjen dingsen, men så vidt jeg forsto hadde vi allerede tilgang til tjenesten den skulle gi oss. Så da sa jeg det. I en irritert tone:

- Men det har vi jo muligheten til allerede!

Da ble han litt spakere. Jeg ville vite hvorfor dette var et så hyggelig tilbud – var det gratis, kanskje? Det var det ikke, så jeg ga ham en liten lekse i hva som ble oppfattet som hyggelig og hva som ikke ble det. Som et eksempel på ting som ikke var så hyggelige, beskrev jeg – helt teoretisk – selgere som ikke har satt seg inn i hva kunden har, og som ringer dem midt i arbeidstiden – og ber om å få snakke med noen andre.

- Men det er jo hyggelig av oss å gi dere et godt tilbud, insisterte han.
- GODT??!! Hvor godt er det, da? Sett bort fra vi at IKKE TRENGER DET? spurte jeg. Rolig. Eller .. ja, kanskje ikke så innmari rolig.
- Dere sparer hele 190 kroner! trumfet han.

Og akkurat da innså jeg at vi ikke var på samme planet. Vi skjønte hverandres ord, men ikke hva de mente. 

Ikke det at jeg ikke gjerne sparer 190 kroner, det er ikke poenget her. Men hvis han hadde ringt min mann som lever av å fakturere, hadde denne telefonsamtalen antakelig kostet mer enn 190 kroner bare i bortkastet tid. Det var bare det at min mann aldri hadde brukt tiden sin slik jeg gjør.

Han hadde brukt maks 20 sekunder på å takke pent nei og lagt på hvis det var han som hadde blitt oppringt. Og det er jo faktisk også en mulig måte å håndtere selgere på. Forutsatt at man har et minimum av folkeskikk og/eller ikke er så FORBANNA HORMONELL! 

Greit?!

Kakemonster biter hodet av telefondame

Hvem fant opp kake? Fikk hun den rosen hun fortjente? Fikk hun en mistanke om hvor mye hun kom til å bety for millioner av mennesker verden rundt i generasjoner etter henne?

Visste hun allerede da hun tok sin første kakebit at oppfinnelsen hennes kom til å skape stor glede, men også en del sorg, selvforakt og håpløshet? Kjente også hun litt på lengselen etter kake da hun la seg om kvelden? Forbannet også hun kake da hun skulle kneppe kjolen før den store festen?

*

Jeg er faktisk ikke fanatisk gal etter kake. Ikke hele året. Men når jeg først har lyst på kake, har VELDIG lyst på kake. Som regel kommer lysten på kake etter uker med fullstendig kaketørke.

I dag kom lysten.

Sånn så den ut:

Kjeveproblemene er helt ute av verden. Ingen tvil om det.

Tyggemotstand: null.

Å, så godt. Nesten uanstendig godt.

Stryk nesten. Denne kaken burde ha 18-årsgrense.

Jeg registrerte så vidt at kollegene mine snakket om meg:

- Jøss, ska si hu liker kake.

- Har 'a 'kke smakt kake før, eller?

- Nå holder 'e.

- Hei! Birgitte! Har 'u hørt om Kakemonsteret?

*

Det de ikke hadde forstått, var at hvis ikke jeg hadde spist den kaken, så hadde de for alvor blitt kjent med Kakemonsteret. Alle Kakemonsteres mor, faktisk.

*

Men etter inntaket av kaken, ble jeg helt i vater. Med unntak av en mindre variasjon i blodsukkeret skulle det vise seg, for da jeg kom hjem ringte Canal Digital.

Klokken var 19.11:

- Hei, det er Birgitte Frisch.

- Hei, e det Birgitte Frisch? Æ ringe fra Canal Digital. (Dama klarte faen meg å sende smilefjes gjennom telefonen.)

- Ja. Som. Sagt.

- Det va fint, sjø. :-) :-)

- Fordi ...?

- Ja, først må æ gjær dæ oppmerksom på at samtalen blir tatt opp og så: Du har jo både bredbånd og TV gjennom oss. :-) :-)

- Ja. Og så?

- Ja, vi har fådd no klaga fra nærområda på at det e litt trægt, sjø. :-) :-)

- Vet du i det hele tatt hvor jeg bor?

- Ja? :-) :-)

- Da vet du også at vi har en tv- og bredbåndspakke gjennom sameiet?

- Ja, men vi har fått klaga, sjø. Du har berre 5 .... :-p

- Det er veldig rart, for sist dere ringte sa jeg ja til 12 mega-ett-eller-annet, og nå vil jeg at du skal gå tilbake og sjekke om jeg har betalt for 12 ett-eller-annet uten å ha fått det, og dessuten vil jeg at du skal sjekke loggen din hvorfor ikke noe har skjedd siden sist jeg ringte og klaget på at jeg ikke hadde fått det.

- Hvis du vil ha større hastighet, e det berre å si ja tel det det tilbudet æ har tel deg no ... :-o

- Det kommer ikke til å skje!

- Men e du ikkje interessert i ... :-%

- Det jeg er interessert i er at du skal bruke opptaket av denne samtalen til å forbedre dere. Dere skal ikke ringe kundene ned MIDT I DAGSREVYEN når dere ikke har gjort jobben deres ordentlig første gang og nå synes jeg du skal legge på og finne ut hva som har skjedd.

- Vess du vil ha bettre hastighet seinar må du reng 06090, det e mykje enklar før dæ å berre sei ja tel det eg kan telby dæ nu. :-(

(Hadde hun byttet dialekt?)

- Nå legger jeg på!

- Æ kan telby dæ betre hastighet ... :-( :-(

Jeg la på.

*

Konklusjon 1: Én kakebit holder ikke - i noe fall.
Konklusjon 2: Det finnes kanskje ikke nok kake i verden for at en telefonselger skal få meg i godt humør.
Konklusjon 3: Jeg må ha mer kake i morgen.

Forventet køtid

- Du er nummer 40 i køen. Forventet køtid er 61 minutter. Du kan taste inn telefonnummeret ditt og vi ringer deg opp, du minster ikke plassen din i køen, fortalte CanalDigitals automatiske telefonsvarer.

Jeg tastet inn telefonnummeret mitt og prøvde å glemme min irritasjon over ting som ikke virket.

Etter en times tid ringte de faktisk.

- Så fint at dere ringer tilbake, tusen takk! sa jeg. Damen sa at det bare skulle mangle. Jeg var enig. Vi betaler jo tross alt en del hundrelapper i måneden for å få se på tv.

Jeg forklarte at vi hadde bestilt den nye tjenesten T-We i romjulen, men at tjenesten aldri hadde virket. T-We skal gjøre det mulig å se tv-program som gikk for inntil en uke siden. Og det er veldig kjekt hvis man for eksempel er borte den kvelden favorittprogrammet ditt går (og du har glemt å ta det opp).

Damen sjekket en masse greier og ba meg trykke meg gjennom hele menyen på dekoderen. Jeg gjorde som hun sa.

- Så nå skal det virke? spurte jeg da jeg skjønte at hun ikke hadde noe mer å si.

- Ja, vi får håpe det, svarte hun.

- "Håpe"? gjentok jeg.

- Ja, bekreftet hun.

For å gjøre en lang historie kort: Det holdt ikke å håpe.

Jeg ringte igjen.

- Du er nummer 51 i køen, forventet køtid er 11 minutter.

Jeg bestemte meg for å vente. Klokken var 19.56.

- Du er nummer 52 i køen, forventet køtid er 16 minutter.

HÆ? Noen har sneket i køen? Hvordan går det an? I en telefonkø?

Klokken ble 20.01.

- Du er nå nummer 49 i køen, forventet køtid er 16 minutter.

Etter ytterligere 15 minutter var jeg fremdeles 16 minutter unna en av de kundebehandlerne som i følge telefonsvarere så gjerne vil snakke med meg, men noen minutter senere skjedde det noe:

- Du er nå nummer 48 i køen (Hey!), forventet køtid er 91 minutter (What?!).

91! Hvem i all verden gidder å vente på en kundebehandler i halvannen time, og hvorfor fikk jeg ikke tilbud om å bli oppringt?

Vel. Når jeg tenkte meg om kunne jeg godt tenke meg å snakke med noen som la litt mer vekt på det tekniske og litt mindre på tro, håp og kjærlighet.

Nummer 48? Ellers takk.

Kul i panna og dritt på teppet

Noen ganger får man bekreftelse på at det er lurt å bli under dyna. I mitt tilfelle var det et febertermometer som fortalte meg det i klartekst. Problemet var bare at jeg sto opp likevel.

Hvis man er så syk at man ikke klarer å dusje, bør man være på sykehus, og jeg har lært av min mor at man føler seg mye bedre etter en dusj. Så jeg dusjet.

*

Litt småør som jeg var, greide jeg å miste dusjhodet ned i pannen da jeg skulle sette det på plass høyt der oppe på veggen, men en kul i hodet har nesten aldri drept noen, så etter litt banning, var dét over.

Jeg er ikke så god til å hvile. En forutsetning for at jeg skal klare å hvile, er at det er ryddig rundt meg. Derfor ryddet jeg litt. Akkurat nok til at jeg anså det mulig å ligge på sofaen med hvilepuls.

Kjøkkenet bar preg av resten av familiens frokostvaner: en ring av havre-frokostblanding lå igjen på benken etter yngstemann, og den sedvanlige smørkniven med nok smørrester til to brødskiver lå på brødfjøla. Bortsett fra at det denne gang var to smørkniver.

Men det tar ikke så mye lenger tid å rydde bort en ekstra smørkniv, så det lot jeg meg ikke forstyrre av.

Hvis dette er det internasjonale symbolet for "jeg skal kanskje ha en skive til" ...

... hva er da dette?

Oppvaskmaskinen var ryddet både ut av og inn i, og jeg hadde programmert stekovnen til å rense seg selv. Du synes kanskje ikke det regnes som husarbeid, men det vil jeg i så fall få diskutere med deg.

For hør her: For det første må jeg faktisk fjerne både brettet og de to greiene som brettet står i (de som er festet på innsiden av ovnen) og for det andre har jeg jo jobbet en del for å tjene penger til en komfyr som renser seg selv. Min konklusjon er at jeg ikke trenger å skamme meg. Så det, så.

*

Endelig kunne jeg legge meg på sofaen og se på teit formiddagstv. Jeg skjenket meg et stort glass Farris med eplemost (kjempegodt, det må du prøve) og satte det forsiktig fra meg på glassbordet ved siden av sofaen.

Hvilken jævel som har flyttet på det bordet skal jeg nok finne ut av, men i første omgang ble jeg opptatt med å tørke opp cirka en halvliter væske fra teppet. Jeg ble så sur at jeg straffet meg selv ved å ikke gidde å hente et nytt glass. "Nå kan du ha det så godt, din dumme høne!" sa jeg strengt til meg selv og bestemte meg for å leie den dummeste filmen Canal Digital hadde å tilby.

Jeg kan fortelle at den dummeste filmen Canal Digital har å tilby heter "UFO", men jeg kan ikke fortelle hva den handler om (utover at det åpenbart var en ufo med), for etter tyve minutter der himmelen stadig ble mørkere og mørkere (det kom en diger UFO, gitt) og klønete sex-scener, gadd jeg ikke mer.

Litt senere hadde jeg en time hos akupunktøren min. Han er skikkelig flink, og presser så mange nåler inn i huden min at jeg blir helt nødt til å ligge rolig. Det er min halvtime. Jeg ligger med Claire de Lune av Debussy i ørene og nyter roen. Uheldigvis kommer musikken fra iPhonen min, og når noen ringer meg kuttes musikken.

*

Det var min yngste sønn: "HVOR ER DU?"

Jeg fortalte med harmonisk røst at jeg lå langflat og så ut som et pinnsvin.

"KOM HJEM! WHISKEY HAR DRITI PÅ TEPPET!"

Jeg pustet dypt og gneldret at han burde tatt bikkja ut før, men så tok jeg meg i det og sa at han fikk tørke opp så godt han kunne og legge en våt klut over resten av griseriet.

*

Roen senket seg igjen. I tre minutter.

"HVOR EEEERRRRR DUUUUU?"

Men i helvete, da!?

"NÅ HAR WHISKEY SPYDD NED TO ANDRE TEPPER!"

Av fem mulige tepper hadde dyret altså bestemt seg for at det var på tide å sende tre av dem til rens. Drittlukten som strømmet mot meg da jeg kom hjem, fikk i alle fall feberen til å forsvinne. Mammaer kan ikke være syke samtidig med barna sine.

Babyen min, Whiskey

Fra eller for?

Det slo meg at jeg var i ferd med å bli min far. Han er en overaktiv pensjonist med mulighet til selv å velge hva han skal bruke tiden sin på. Slik sett er vi svært ulike, men hans nærmest patologiske trang til å irritere telefonselgere, har smittet meg. Det kan med andre ord både ha vært arv og miljø. Jeg hadde neppe hatt mulighet til å slippe unna.

Ring, ring!
- Ja, det er Birgitte Frisch.
- Hei, hei, jeg ringer fra Canal Digital, er det Birgitte jeg snakker med?
 - Ja, som sagt, men ringer du for Canal Digital eller ringer du fra Canal Digital?
- Ææh. Hva er forskjellen?
- Vel, sist jeg snakket med noen som sa at de ringte fra Canal Digital, viste det seg at han ringte for Canal Digital, og det ble det veldig mye tull av.
- Tull?
- Ja.
- Ok ... si meg er du fornøyd med den dekoderen du har?
- Ja.
- Du skjønner, jeg sitter her med en kjempegod, helt ny dekoder som kan bli din for bare -
- Jøss, er du fornøyd med den?
- Æææ ... spør du om jeg er fornøyd?
- Ja.
- Jo, ja, jeg er fornøyd, jeg.
- Ok. Så da har vi slått fast at jeg er fornøyd med min dekoder og du er fornøyd med din dekoder, ikke sant?
- Jo, men -
- Men da er jo begge fornøyde! Så fint! Da foreslår jeg at vi avslutter her og går tilbake til å gjøre noe fornuftig begge to.
- Men -
- Ha en fin dag!

Klikk.

Nesten gang tar jeg den som min far pleier å bruke:

- Næmen, så hyggelig at du ringer meg! Jeg er pensjonist, ser du, og det er nesten aldri noen som ringer lenger. Barna har jo flyttet hjemmefra for lengst og de er opptatt med sitt og jeg sitter bare her og følger med på været. I dag er det fint her på Stathelle, våren er i anmarsj. Hvordan er været hos deg?

Men jeg sverger på at jeg ikke kommer til å kalle folk "tjommi". Og hvis noen tar meg i å kalle en kvinnelig servitør Turid, lover jeg å gi 500 kroner i tips.

Tast 4 for å si opp abonnementet

Kjære Canal Digital,

Tusen takk for mail. Du aner ikke hvor glad og forventningsfull jeg ble da jeg så overskriften "Nye kanaler i grunnpakken". Endelig! tenkte jeg. Nå har Canal Digital skjønt hva kundene vil ha. Nå får vi tilbake Nyhetskanalen, Zebra og Bliss og hele bøtteballetten.

Råspennende

Men tenk deg min skuffelse da jeg åpnet mailen og skummet nedover for å finne de kanalene som jeg har savnet hver dag siden november.

Tenk deg et lite barn på julaften. Det lille barnet har ønsket seg - la oss si - en x-boks, og når papiret blir flådd av er det virkelig en x-bokseske som kommer til syne. Men når den håpefulle lille åpner x-boksesken ligger det bare et salmehefte og et par raggsokker der.

*

Akkurat sånn følte jeg det da jeg så hvilke kanaler dere tilbød meg. La meg liste dem opp, slik dere gjorde i mailen:

1 Outdoor Channel er utendørs TV. Kanalen er en av verdens ledende kanaler innen friluftsliv.

2 Viasat History HD sender historieorienterte dokumentarer om politikk, kultur, kunst, antropologi og religion.

3 Viasat Explorer HD er kanalen for deg som liker spenning, eventyr og fartsfylte opplevelser.

4 CBS Reality Bli betatt, sjokkert og underholdt av den prisbelønte kanalen som sender dokumentarer og viser hardtslående drama fra det virkelige livet.

5 Fine Living er en trendsettende kanal. Kanalen skal være et utstillingsvindu for verdenskjente kokker, innovative designere, mote-guruer og livsstils eksperter fra hele verden.

6 Food Network er en rendyrket matkanal. Tv-kanalen er en av de mest populære kanalene i USA.

7 Fashion TV HD er størst på mote og sender 24/7. Kanalen dekker alt innen moteverdenen og følger tett de nyeste trendene fra de store motehusene i verden.

8 Extreme Sports Channel er den eneste tv-kanalen som nesten utelukkende viser ekstrem sport. Alt fra skateboarding, motocross, freestyle, BMX, snowboard til surfing og masse, masse mer.

9 Vijay TV er en ledende internasjonal sør-asiatisk/Tamilsk kanal. Kanalen sender generell underholdning dramaer, de nyeste filmene, underholdningsprogrammer

10 Gospel Channels programmer er tros-baserte med inspirerende og oppbyggende innhold

*

Hvor har dere funnet denne søpla? Er det virkelig noen som ser på Gospel Channel? Som er "tros-basert"? Og hva er nå egentlig det? Det er sikkert mange som lengter etter de siste tamilske filmene, men jeg takker pent nei til både Vijay TV og kanalen som sender "alt fra skateboarding, motocross, freestyle, BMX, snowboard til surfing og masse, masse mer". 

Er det så fryktelig vanskelig å gi meg Nyhetskanalen?

Synes du jeg ber om for mye? Husk at jeg er kunden din, nå. Og husk at jeg ikke har noe annet valg enn å være det. I alle fall en stund til, for nå er vi og alle våre 1500 naboer i samtaler med Get.

Siden mailen fra deg ikke ga meg annet enn grå hår og flere spørsmål, ringte jeg kundeservicen din. To ganger. Første gang ga jeg opp etter 20 minutter, andre gang fikk jeg kontakt etter følgende runde:

(ring, ring) 

Velkommen til Canal Digital,
For menu in english, please press 9

Vi ønsker å forbedre oss, så denne samtalen kan bli tatt opp til opplæring og kvalitetsarbeid.  

Tast 1 for parabol
Tast 2 for kabel 

(Jeg tastet to, men damen fortsatte)  

Tast 3 for internett 

(Jeg tastet 2 en gang til)  

Tast 4 for telefoni  

(Endelig registrerte damen 2-tallet mitt)

Tast 1 for teknisk hjelp
Tast 2 for fakturaspørsmål
Tast 3 bestilling
Tast 4 for å si opp abonnementet 

(Fristende, men nei. Jeg avgjorde at ingen av valgene passet, men at teknisk hjelp passet best) 

Mangler du bilde? Da kan det hende at du må oppdatere smartkortet ditt. Dette kan du enkelt gjøre ved å slå dekoderen av og på.  

(Jeg forholdt meg helt i ro)

Tast inn ditt postnummer, avslutt med firkanttast. 

(Jeg tastet feil postnummer bare for å være rampete)  

Det er ikke funnet feil i ditt område, hvis du likevel har problemer - tast 1 og du vil settes over til en kundebehandler. 

(Jeg tastet 1)  

Du vil nå settes over til en kundebehandler.

*

Monologen fra den automatiske damen var over. Endelig fikk jeg snakke med et menneske.

- Hei, jeg fikk en mail av dere i dag, men de kanalene jeg ønsker meg var ikke der. Kan du si noe om når jeg får tilbake Nyhetskanalen?

- Nei, vi har ikke kommet til enighet med TV2, men vi er fremdeles i dialog. Begge ønsker å komme til enighet slik at kundene våre skal få tilgang til TV2s kanaler.

- "Begge ønsker å komme til enighet"? Hvis begge vil komme til enighet, ville jeg tro at dette løser seg. Vet du når det skjer?

- Vi må bare avvente, dessverre.

(Jeg sa ikke noe)

- Men jeg vil bli svært overrasket om vi ikke kommer til enighet. 

- Ok ... men betyr det at det skjer noe snart?

- Det vet vi ikke.

- Er det mange som spør etter TV2s kanaler? 

- Det er en del som savner dem, ja. 

*

Kjære Canal Digital,

Hører du hva kundebehandleren din sier? Jeg er ikke alene, nemlig. Og dessverre for deg, er jeg ikke alene når det gjelder å finne andre leverandører heller. Dessuten bør du være klar over at det er en del som baksnakker deg stygt for tiden. 

Du bør spørre deg hva du taper mest penger på i det lange løp; miste kunder og få rykte som grådig eller å gi litt ved dørene i forhandlingene med TV2.

Neste gang jeg får en mail fra deg håper jeg på gode nyheter. 

Hilsen Birgitte

PS I Hils kundebehandleren din og si at han var flink

PS II Du bør nok vurdere et tastevalg allerede i innledningen som gir oss som ringer inn mulighet til å snakke med en kundebehandler - for eksempel før vi får valget å si opp abonnementet.

Ring 06090

I dag synes jeg du skal ringe Canal Digitals kundeservice. Nummeret er 06090. Du skal være høflig, men ikke la deg avspise med dårlige svar.

Her er en spørsmålsliste du kan bruke:

1 Hvor mye billigere blir abonnementet mitt nå etter at jeg har mistet mange av TV2s kanaler?
(Sannsynligvis vil du få som svar at de ikke gir prisavslag, men at du kan velge mange andre kanaler. Hold på ditt.)

2 Jeg ønsker ikke Showtime, Bloomberg (den vil jeg forresten anbefale) eller Silver, hvordan kan dere snakke om valgfrihet når jeg gir dere mulighet til å gi meg tre færre kanaler mot at dere gir meg Nyhetskanalen (eller Bliss eller Zebra eller Sport)?

3 Hva legger dere i begrepet valgfrihet?

4 Anser dere at dere er monopolister?
(Antakelig sier de nei, men det er feil, fordi mange av oss ikke har mulighet til å velge andre leverandører etter som Canal Digital eier infrastrukturen der vi bor.)

5 Definer en monopolist, er du snill.

Jeg gjentar at du må huske å være høflig. Den kundebehandleren du snakker med har nok ikke noe med forhandlingene å gjøre. Men det er lov å be ham eller henne om å viderebringe din misnøye til sjefen sin.

Mulig det, men den verdenen ble mye mindre i natt

Man skal være snill med neandertalermenn

Jeg skal være forsiktig med å generalisere, men dette med at menn er så gode med tekniske duppeditter, er ikke min erfaring. Kloke mennesker vet også at det ikke er lurt å konkludere på spinkelt grunnlag, men herregud, så kjedelig; er det meningen at man skal skrive en masteroppgave hver gang man meddeler omverdenen sine slutninger, går jo Norge i stå. Og det vil vi ikke.

Teknisk kompetanse krever logisk sans, et sterkt ønske om at ting skal virke, tålmodighet og ydmykhet nok til å ringe noen hvis man ikke klarer det selv. Det siste er det viktigste. Er du for stolt til å be om hjelp, kan du krabbe tilbake til steinalderen.

*

Neandertalermannen greide seg lenge med en klubbe. Med den kunne han skaffe familien mat og ikke minst; han kunne skaffe seg en familie. På den tiden levde en hver attraktiv kvinne med risikoen for å bli knertet i hodet og dratt etter håret inn i hulen. Etter det var det bare å belage seg på å føde barn og ellers holde hulen støvfri. Etter en stund ble arbeidsoppgavene utvidet med en 24-timers bålvakt. Syv dager i uken.

Skjønnhetsidealet på den tiden var ikke helt det samme som nå; tung benbygning, fett rundt midjen og sterk behåring tydet den gang på gode gener og sterk helse. Syretesten var om de døde eller overlevde kurtisen; det innledende slaget i skallen.

Neandertalertidens eneste overlevning. Nå stort sett brukt i idrett.

Fordelen med huslige sysler, er at man får fred til å tenke lure tanker. Ta meg, for eksempel. Jeg bretter hver uke et usannsynlig høyt antall håndklær og flere plastposer enn man skulle tro en familie hadde bruk for i løpet av et helt år. Det siste stemmer også. Vi kunne med fordel kastet posene rett i søpla etter at maten var satt inn i kjøleskapet, men siden posebretting er en av mine fremste dyder, ville jo det vært for ille. Dessuten kan det jo hende de kommer til nytte en dag.

Før

Etter
Du ser poenget, ikke sant? 

Men bretting og systematisering (garderoben min skal katalogiseres neste gang jeg kjeder meg et par uker) er grunnen til at jeg er så flink med alt som har ledninger og som trengs å stilles inn. Jeg grubler mye, og jeg er rågod til å lese bruksanvisninger. Dessuten har jeg full oversikt over hvilke kundeservicer som er gode og hvilke som ikke er det.

*

Jeg er faktisk svært fornøyd med Canal Digital (når det gjelder kunnskapen til de som sitter og tar telefonene, IKKE ledelsen og IKKE telefonselgerne) mens et selskap som heter E-service snarest burde få en hengelås på ytterdøren og telefonledningene kuttet. Det hadde ikke gjort noen forskjell for min del.

Sist jeg snakket med E-service endte det med at jeg skrek "Dere har ingen rett til å ha ordet service i navnet! Dere ... dere ... dere burde bare hete E!" Det var ikke på noen som helst måte et høydepunkt i min karrière som sur kunde.

Min mann har en enorm selvtillit når det gjelder små og store motorer. Siden han kan sted- og tidfeste en hvilken som helst duppeditt i en Corvette-motor, mener han at alt som er mindre enn en 5,7 liters motor er å sammenlikne med et slags barneskirenn.

Derfor har vi en gressklipper på sommerhytta som dør av utmattelse etter å ha klippet halvparten av gresset. Den er nesten like gammel som meg, og jeg synes den bør få hvile. Men nei, da. Den skal plukkes fra hverandre hver fordømte gang. Og når den endelig tar seg sammen og begynner å putre igjen, kan du banne på at det har begynt å regne.

*

Innstilling av TV er mitt ansvar. Vi har flere TV-skjermer og nesten ingen av dem har kanalene på samme sted. Det er klart det er forvirrende. Men vil han ha hjelp? Nei, da.

En felles FB-venn av oss anbefalte en spennende dokumentar på NRK 2 i går kveld. Min mann grep fjernkontrollen, og jeg ymtet frempå om jeg skulle hjelpe ham. Jeg fikk ikke engang et svar. Det kan forresten hende jeg ikke sa det høyt, når jeg tenker meg om. Og jeg skal være ærlig nok til å si at jeg så frem til det jeg visste ville komme; han traff ikke riktig kanal.

Etter tre minutter kom det: "Helvete, da! Dette er jo Disney Channel!"

Kjempemoro hvis du er på nivå med en toåring, men vanskelig å blande med en dokumentar om Kina, uansett alder

Jeg skulle ha blogget om det da det skjedde, men jeg lo helt til jeg sovnet.

Sak 1: To minutters skamrødme

I går la Canal Digital et blått bilde med en tekst over Nyhetskanalen. De som satt og så på TV ble altså plutselig avbrutt med en plakat fra Canal Digital i stedet for å få lov til å se på nyhetene.

Hvis du slo på Nyhetskanalen i går, fikk du opp dette bildet

Sånn får man ikke lov til å gjøre. En hvilken som helst førskolelærer ville tatt en alvorsprat med en unge som ødela en annens tegning, og dette er nemlig akkurat det; Hærverk.

Hærverk på et høyt plan. Et plan som koster penger, omdømme og respekt.

*

Da TV2 intervjuet en representant for Canal Digital sa han at han ikke visst hvordan dette kunne skje. TV2s kommunikasjonssjef tvilte sterkt på det, men sa også at han var bekymret for at de ikke hadde bedre kontroll på hva de gjorde.

Jeg tror ikke at Canal Digital har kommet borti en feil knapp. Jeg tror heller ikke at ledelsen i selskapet har gitt beskjed om at en tekniker skal komme borti den knappen, men ledelsen går ikke på noen måte fri i denne saken.

Ansvaret for at Nyhetskanalen gikk i blått i et par timer var noens, og denne noen har trodd at det var helt greit.

Det er Canal Digitals ledelse som har ansvaret for selskapets kultur. De har åpenbart ikke formidlet til sine ansatte at dette er en strid som skal foregå på skikkelige vilkår, de har formidlet at det er greit å bruke feige knep. De har gått foran med et elendig eksempel.

Jeg håper de bruker minst to minutters stillhet i neste ledermøte til å skamme seg til de rødmer.

*

De har latt det gå ut informasjon fra selskapet som villeder kundene til å tro at det er TV2 som er vrange, de har omdefinert ordet "valgfrihet" og de gidder ikke engang unnskylde når de blir tatt med buksene nede for å ha ødelagt andres arbeid.

Canal Digital skriver: "... vi imøtekommer TV2s viktigste krav samtidig som vi opprettholder løftet om valgfrihet overfor våre kunder. ..."

*

Kjære Canal Digital,

Hvordan kan det da ha seg at jeg ikke får Nyhetskanalen etter 23. november? For selv om TV2 skulle si nei til dette tilbudet, lover dere meg likevel valgfrihet, og jeg velger TV2s kanaler.

Så enkelt ser jeg det.

Birgitte

PS Jeg har ikke funnet NOEN informasjon på deres sider som gir meg en forklaring på dette. Og jeg ser frem til en unnskyldning og en forklaring på at dere oppfører dere som ramp.

Ikke forvirret. Forbannet.

Hei, Canal Digital!

Sånn cirka hvor dum tror dere jeg er? I dag har dere sendt meg en mail fordi dere er bekymret for at jeg er forvirret.

Vel, jeg er ikke forvirret, men jeg er forbannet. Lyst til å vite hvorfor? Hør her:

I mailen dere sendte meg i dag bruker dere ordet "valgfrihet" seks ganger. Overskriften er "TV2 ønsker ikke valgfrihet". Dere prøver med andre ord å legge ansvaret på TV2 for at jeg som kunde vil få begrensede valgmuligheter.

Vær nå i det minste ærlig nok til å innrømme at det er to parter i denne konflikten og at deres manglende evne til å inngå avtaler fører til at kundene taper. 

Og la ordene "valg" og "frihet" være i fred. Det er rett og slett ikke lov å lage sin egen definisjon av ord som i seg selv står for noe av det vi holder høyest.

*

Jeg og mine naboer er låst til dere, fordi det er dere som eier infrastrukturen her vi bor. Hvis jeg var dere, ville jeg derfor vært ytterst forsiktig med å snakke om valgfrihet. Monopolister har et ekstra ansvar for å oppføre seg skikkelig. 

Bare så dere vet det: vi kan ikke velge, men dere skal vite at hvis vi kunne hadde vi byttet på flekken. Og hvis dere mente noe med dette med valgfrihet, vil jeg gjerne bytte inn både Animal Planet, Showcase, Sky og Silver hvis jeg bare får beholde Nyhetskanalen.

*

Dere henviser også til at dere innførte valgfrihet for kundene deres for en stund siden. Jasså? Jeg hadde valgt, jeg. Hvis dere virkelig er så opptatt av valgfriheten min burde dere kanskje sjekket om jeg ønsket meg noe annet enn det jeg hadde?

Hvorfor endret dere konseptet? Var det et genuint ønske om at vi som kunder skulle plukke det vi ønsket, eller var det en forberedelse til det dere visste kom; nemlig striden med TV2? For allerede på det tidspunktet da jeg satt og vurderte hvilke kanaler jeg ville ha av de dere presenterte for meg, hadde dere flyttet TV2s kanaler så langt ned på kanallisten at det tok meg flere minutter hver kveld å finne dem. 

*

Ordvalg er viktig. Det er derfor ikke uvesentlig hva man sier, og hvordan man beskriver andre sier ofte mest om en selv. Jeg forstår at dere ikke er så glade i TV2, men trenger dere å prøve å få meg til å mene at de er noen kravstore egoister? 

Formuleringer som "kravene fra TV2 gir to konsekvenser", "kravene som TV2 nå har kommet med" og "I tillegg stiller TV2 krav som innebærer at kundenes valgfrihet reduseres" får meg irritert, men ikke på TV2. De fleste jeg kjenner misliker sterkt å bli forsøkt påvirket. Spesielt når det gjøres så usannsynlig lite intelligent.

Teksten får meg ikke til å se på TV2 som pengegriske, den får meg til å se på dere som manipulerende. Jeg tror dere undervurderer kundene deres kraftig med denne mailen.

* 

I teksten står det at dere årlig betaler ca 500 millioner kroner til ulike TV-selskap, og at TV2 får mest av disse pengene. "Ja, selvsagt," tenker jeg da. TV2 har jo de mest populære kanalene. 

"De fleste av TV2s kanaler er reklamefinaniserte," skriver dere og lar det henge litt i luften. Hva tenkte dere da dere skrev denne setningen? At jeg som leser skulle tenke at "Ja, da burde jammen det holde"?

Vel, jeg gjør ikke det. Jeg leser nemlig daglig en haug av aviser. Som jeg betaler for. Selv om de ofte er så fulle av reklame at jeg nesten ikke finner artiklene.

*

Dere sier at TV2 ikke bare stiller krav som gjør at prisen for oss kunder vil øke, men også at de stiller krav som gjør at valgfriheten vår vil begrenses. Siden jeg mistet tilliten til dere allerede i overskriften, ber jeg om at dere blir konkrete: Hvor mye dyrere blir det? Og hvilke krav har TV2 fremmet som vil redusere min valgfrihet? 

Dere sliter med troverdigheten her. Selv små barn blir skeptiske til noen som fremhever seg selv og stiller andre i dårlig lys. Hvis saken deres er så god, burde det ikke være nødvendig å snakke om motparten i det hele tatt.

* 

For meg er dere en motorvei. En asfaltstripe der leverandører av det jeg ønsker kan kjøre. Jeg aksepterer en bomring, men ikke landeveisrøveri. 

Kjære Canal Digital, dette er en klage

Jeg har snakket med mine venner i Canal Digital. For det første lurte jeg på hvor mye billigere abonnementet mitt kom til å bli etter 23. november når alt vi sitter igjen med av TV2s kanaltilbud er TV2. Som vi ikke engang får i HD. Kundebehandleren kunne fortelle at han ikke kunne fortelle noe.

"Men når dere kutter et tilbud, betyr jo det at dere sparer masse penger og det må jo komme kundene til gode," spurte jeg enfoldig. "Nei, det er ikke sikkert, eller det vet jeg ikke, men jeg tror ikke det," sa kundebehandleren som lot seg lure av min milde røst.

"Hva skal jeg gjøre for å få nyhetskanalen, da?" ville jeg vite og lot det skinne gjennom at jeg var villig til å betale en hel del. "Vi har dessverre ikke lov til å sende den etter 23. november," svarte han medfølende.

"Jasså, ikke lov, altså?" spurte jeg. "Hvorfor ikke det?" "Nei, det er riktig," sa han "Vi har rett og slett ikke lov."

"Hvem er det som sier at dere ikke får lov til det, da?" spurte jeg uskyldig. "Vel, lov og lov ... TV2 vil ikke bli enige med oss om pris," sa han selv om han sikkert også er vokst opp med en mor som sier at man må være to for å danse og for å krangle.

"Så dere blir ikke enige om prisen, det er det dette dreier seg om," konkluderte jeg. "Ja," var det korte svaret. "Men da kommer jeg tilbake til mitt innledende spørsmål; hvor mye billigere blir dette for meg?"

Men det var langt utenfor hans kompetanseområde, så etter det ble vi enige om at begge skulle forsøke å ha en fin dag og at jeg skulle ringe igjen når det nærmet seg 23. november.

*

Jeg ringte parabolavdelingen, for jeg hadde et par spørsmål til dem også.

Jeg lurte for eksempel på hvorfor vi hadde mistet TVNorge og Max på hytta på fjellet. "Å, da vil jeg anbefale deg å bytte dekoder," sa luringen. "Ja, ha. Hvor mye koster det, da?" spurte jeg og fikk vite at jeg kunne få en lekker sak for bare 990 kroner.

"Nå skal du høre her," sa jeg. " I sommer ringte jeg dere og ble overtalt til å kjøpe en dekoder til en annen hytte, og jeg sa ja fordi dere lovet meg at den skulle gi meg tilgang til filmleie. Da jeg ringte dere og klaget på at denne filmleietjenesten ikke virket, sa dere at produktet ikke hadde tilfredsstillende kvalitet og at jeg sikkert forsto at dere ikke ville lansere noe før alt var fikset. Det skulle ta maks seks uker. Dette var i juni. Og det virker fremdeles ikke. Hvis dere nå mener at jeg bør kjøpe enda en ny dekoder, bør dere gi meg et særdeles godt tilbud."

Den stakkars mannen i andre enden hadde sikkert lyst til å ta en brå høstferie, men i stedet ba han om en time out. Han ba meg vente og snakket med en av sjefene sine.

"Nå skal du høre," sa han da han hadde forsikret seg om at jeg fremdeles var på tråden "de du snakket med sist, var ansatt i en telefonsalgsavdeling og de er ikke vi ansvarlige for. De blir bare leid inn av Canal Digital."

"Så dere fraskriver dere ansvaret for telefonselgerne deres?"

"Nei, altså, ja, altså - vi som sitter her er også leid inn. Vi er bare kundebehandlere!"

Jeg stønnet. Høyt.

"Så hvorfor skal jeg stole på noe av det du sier? Hvis det er så at de Canal Digital leier inn ikke kan stå til ansvar for noe?"

"Ja, jeg skulle si at vi beklager at du ble misinformert, men det er ikke noe vi kan gjøre, desverre. Men jeg ser her at du ble bedt om å sende inn en skriftlig klage sist du var i kontakt med oss, og det har du ikke gjort."

"Så hvor skal jeg sende denne klagen, da?"

"Det enkleste er å gå inn på sidene til Canal Digital og sende det gjennom kontaktskjemaet du finner der, da vil det bli behandlet av noen som er litt mer ansvarlige."

"Litt mer ansvarlige enn deg?"

"Ja."

"Men har du ikke en mailadresse jeg kan bruke?"

"Jo, det kan jeg finne for deg!"

"Det høres i og for seg minst like enkelt ut."

"Ja, det gjør vel i grunnen det."

Kjære Canal Digital.

Anse dette som en klage. Jeg er skrekkelig misfornøyd med
1 at dere i den faktiske monopolsituasjonen dere er i bruker oss kunder som pressmiddel mot TV2
2 at dere selger meg produkter jeg ikke kan bruke
3 at dere fraskriver dere ansvaret for den "misinformasjonen" jeg ble utsatt for. Dere burde selv tatt kontakt og ordnet opp.
4 at dere - tross den uheldige situasjonen dere har satt kundene deres i - benytter enhver anledning til å selge enda flere produkter i stedet for å rette opp i det dere (eller de dere har leid inn) har gjort feil.

Inntil dere blir bedre, kan dere stille dere i skammekroken.

Hallo? Noen hjemme?

Mobilen min ringte, og jeg kjente ikke nummeret. Spennende. Det kunne jo være hvem som helst! Norsk tipping, noen som ville informere meg om at en jeg aldri har hørt om er død, men at jeg likevel var enearving til et gods og en enorm formue eller noen som ville selge meg noe.

Det var det siste. Det var mine venner i Canal Digital.

- Hei, det er Birgitte Frisch.
- Er det Birgitte Frisch?
- Ja.

Som sagt.

- Jeg gjør oppmerksom på at samtalen blir tatt opp.
- Ja, vel?

Er det Datatilsynet, tro? Politiet?

- Jeg ringer fra Canal Digital. 

- Aha!
- Ja, du er jo en av våre beste kabel-kunder.

Strengt tatt er jeg vel en enda bedre parabol-kunde, men det hadde hun sikkert ikke oversikt over. Jeg bestemte meg for ikke å si noen ting med mindre det kom et direkte spørsmål.  

- Ja, for du har jo kjøpt den nye HD-PVR-dekoderen.

Siden heller ikke det ikke var et spørsmål, forholdt jeg meg i ro. 

- Ja, og da har du jo GO-tjenesten. 

... 

- Ja, er du fornøyd med den?
- Stort sett.
- Ja, har du leid noen filmer derfra?
- Ja.

- Vi har et veldig godt tilbud til våre gode kabelkunder ... 

... 

- Det er tjenesten Play. 

... 

- Ja, har du hørt om tjenesten Play?
- Nei.
- Denne tjenesten gir deg mulighet til å se hva du vil når du vil.

Høyst tvilsomt, tenkte jeg. 

- Ja, er du interessert i dette? 

- Hva er forskjellen på Play og GO?
- Play gir deg mulighet til å se hva du vil når du vil. Filmer og serier og ...

Skyt meg. 

- Ja, forsto du det? 

- Nei, ikke helt, jeg trodde hele ideen med filmleietjenesten GO var at jeg fikk muligheten til å se filmer når jeg ville?
- Ja, men vi har syv filmkanaler, og de som betaler for disse syv filmkanalene får Play inkludert i prisen. Vil du ha dette?

Dette må være tidenes dårligste innsalg. 

- Så det du selger er først og fremst filmkanaler?
- Play-tjenesten gir deg mulighet til å se filmer når du vil. 

... 

- Ja, er du interessert?
- Hvor mye koster dette?
- Vi vil gjerne vise at vi setter pris på våre gode kanalkunder og har bestemt oss for å gi de fire første måneden gratis.

Jeg ble nødt til å bryte prinsippet mitt: 

- Og etter det?
- Da koster det 219 kroner måneden.
- Nei, takk. Jeg er ikke interessert.
- Sier du det fordi du ikke tror du får bruk for det?
- Ja, hvis jeg vil se på TV, tror jeg at jeg har nok å velge i allerede.
- Ja, men tenk når det blir vinter og kaldt!
...??? 

- Tror du ikke at du vil ha bruk for Play da?
- Nei, det får jeg da inderlig ikke håpe.
- Ok. Så du vil ikke ha Play.
- Nei, det stemmer.
- Greit. Da får du ha en fin sommer, da.
- Takk det samme.

Skal det være en dekoder, din lettlurte dust?

I den grad jeg trener, ser jeg på 45 minutter lange serier dekoderen min har tatt opp mens jeg svetter, for da kan jeg bekymre meg om rovmord i stedet for å kjenne hvor sliten jeg er.

I det øyeblikket jeg håper at noen kommer og skyter meg eller snitter strupen min med en sløv kniv, er det på tide å slutte å trene, men da ser jeg bare de siste 30 minuttene mens jeg hviler.

Kanalleverandøren vår er Canal Digital, og jeg og kundebehandlerne til Canal Digital har hatt mange og lange samtaler, og jeg har ansett kundeservicen til Canal Digital å være helt genial. De kan svare på alt og de har laaaange åpningstider.

Men nå er vi uvenner.

Jeg føler meg manipulert og brukt.

For hvor har de gjort av TV 2-kanalene? Og hvorfor i all verden skal de fjerne TV 2 Zebra? Jeg sjekket nettet og fant ut at TV 2 og Canal Digital krangler om penger og at Canal Digital hevder at det å putte kanalene til TV 2 så langt ned på kanallisten at man ikke gidder å lete lenger, ikke har NOE å gjøre med at de ikke er enige om avtalen.

Med andre ord mener de altså at kanaler som France 24, Animal Planet, Boomerang (?), TV 8 Follo og Fox Crime blir oftere brukt enn TV 2-kanalene.

Hvor dumme tror de vi er?

Kunne de ikke heller sagt «Vi er sure på TV 2 og inntil de blir enige med oss, gjør vi livet surt for dem». For det må jo være sannheten. Problemet med den måten de nå gjør det på, er at det er vi stakkars KUNDENE som LIDER.

Og antakelig TV 2s annonseinntekter. Men det var vel litt av tanken, tenker jeg.

Vi som er kabelkunder kan ikke velge hvem som skal levere tv-signalene hjem til oss - det er høyst sannsynlig enten Canal Digital eller Get - men vi kan selvsagt bytte ut en parabolleverandør hvis vi har disk og ikke kabel.

Det vil si at konkurransen på kabel så og si er null, men at den er større på parabol.

Canal Digital har tilbudt TV 2 58 øre for å sende signalene gjennom kabelnettet, mens de betaler langt mer for å sende signaler til parabolkundene.

58 øre er altså 8 øre mer enn en mynt som ikke eksisterer lenger!

En gjennomsnittlig regning fra Canal Digital er på 300 kroner. Av dette får altså TV 2 0,19 prosent, og det reflekterer neppe hvor mye kanalen blir sett på av en gjennomsnittlig Canal Digital-kunde, vil jeg tro.

*

Noe av det jeg setter mest pris på ved å leve nå og ikke på 70-tallet er at det nesten ikke finnes monopoler lenger. Da jeg var fire år var det venteliste på å få telefon fordi Televerket var den eneste leverandøren. Nå kan vi stort sett velge og vrake i det meste av tjenesteleverandører, og det tar bare minutter å få seg et annet mobilabonnement hvis man er misfornøyd med pris eller service. Eller reklamene.

Men i de tilfellene vi ikke kan velge - der en aktør blir en monopolist - stilles det store etiske og forretningsmessige krav.

Selskapet må oppføre seg pent og ikke skamløst bruke oss kunder som pressmidler, ellers blir det minus i boken. Og dårlig rykte. Og karma kommer til å bite dem i baken når de minst venter det.

Hvis de gjør alvor av å fjerne TV 2 Zebra slik at jeg ikke får sett reprisen av Criminal Minds, blir jeg skikkelig sur.

Jeg vet ikke hva han heter, men han spiller i Criminal Minds og virker veldig grei.

Ok, så er ikke dette et spørsmål om liv og død, men det betyr ikke at jeg finner meg i å bli brukt.

Dessuten har de sympatiske kundebehandlerne i Canal Digital igjen lurt på meg et produkt jeg strengt tatt ikke trenger. Når jeg tenker meg om, er det ikke rart samtalene våre er så hyggelige; jeg sier jo ja til alt de foreslår at jeg skal kjøpe. Og med to parabol-abonnement, ett hjemmeabonnement og til sammen seks dekodere, blir det en del.

I mai ringte jeg og ba om å få tilgang til de samme kanalene på begge parabolantennene, og det skulle de selvsagt hjelpe meg med, men ville jeg ikke prøve spesialtilbudet på Canal+?

Klart jeg ville. Med min økonomiske filosofi tjener man penger på gode tilbud.

Etter en måned ringte jeg for å klage på at vi likevel ikke hadde tilgang på de kanalene jeg bestilte sist (bortsett fra Canal+ som vi aldri har sett på) og det kunne de selvsagt ordne, men for ordens skyld måtte de gjøre oppmerksom på at jeg måtte betale en del ekstra.

Jeg mente bestemt at de sa at det lå inne i det jeg allerede betaler for og at de understreket det sist vi snakket sammen, men det var kundebehandleren uenig i. «Men dere tar jo opp alle samtaler. Sjekk hva dere sa til meg sist,» sa jeg, for i løpet av de ti minuttene jeg hadde ventet i telefonkø hadde en stemme sagt noe i retning av «fordi samtalen kan bli brukt til undervisning, tar vi den opp» omtrent 20 ganger, og i tillegg tar de et opptak hver gang man bestiller noe.

Kundebehandleren lovet å se på saken etter at vi hadde lagt på (yeah right).

For å bøte på eventuell misnøye, hadde hun imidlertid et tilbud som jeg fikk inntrykk av at jeg var den eneste som fikk; Jeg kunne få kjøpe en ny dekoder. Dekoderen ga meg tilgang til tusenvis av filmer via parabolen, og jeg skulle få den superbillig.

Selvsagt ville jeg det. Jeg tjente nesten tusen kroner på den beslutningen. Jeg fikk den for latterlige 999,-. Et kupp.

Helgen etter ringte jeg for å fortelle at vi ikke fikk inn en eneste kanal på den nye dekoderen, og da beklaget de veldig. Det var noen tekniske greier som ikke var aktivert.

For å leie filmer, måtte vi ha en ethernet-kabel, og den var naturligvis ikke med i dekoderpakken. Jeg sendte min kjære til Clas Ohlson, og nå har vi 16 meter mer kabel enn det vi hadde trengt. Men ingen filmtilgang.

Jeg ringte igjen. Og traff en overhyggelig mann som bare kunne beklage. Akkurat den dekoderen jeg hadde kjøpt, ville rett og slett ikke virke før om to til seks uker. Han beklaget igjen, men jeg hadde vel forståelse for at de ikke ville slippe et produkt før de var sikker på at det virket skikkelig?

Nei, tenk. Det hadde jeg ingen forståelse for i det hele tatt.

Da burde de faktisk ikke ha solgt det til meg, mente jeg. Den hyggelige fyren beklaget enda mer. Det var tross alt ikke han som hadde overtalt meg, men hvis jeg ville oppgradere dekoderen til en som også hadde opptaksmulighet, hadde han et tilbud jeg ikke burde avslå.

«Ikke faen,» brølte jeg. Allerede sur fordi jeg hadde brukt tre minutter for å lete etter TV 2 Bliss som skulle sende en eller annen serie som ikke krever noe av meg mens jeg ser på den. Jeg trenger det en gang i blant. Særlig etter å ha snakket med Canal Digitals kundeservice.