Landet av sukker og kakaobønner

Jeg er elsket og sterkt preget av flaks. Jeg er omgitt av en kjærlig familie som stort sett vil meg vel, og nå er det bare én uke til jeg har bursdag. For en som meg, betyr det at gaver, overraskelser og lykkeønskinger har begynt å strømme på.

Oppkjøringen til dagens gave begynte for vel en uke siden. Min tante - som kanskje er den som er mest opptatt av bursdager og jul i hele Norge - sendte en sms og spurte om jeg kunne ta meg fri fra klokken 13.00 i dag. Hun skulle ta meg med på "tidenes bursdagsgave", og jeg skulle få ett hint hver dag.

Hintene
- Bærekraftig
- 120/10/8
- Mayaindianere
- Norge og USA
- "Ca 28000 mennesker i landet går glipp av moroa"
- Sted i Møre og Romsdal + nr 1
- 485
- Spiselig

Svaret
En rundtur i Freialand.

***

- Så hva var 120/10/8? spurte jeg da vi satt og ventet på å komme inn.
- Det er målene på Freia-klokken i Oslo sentrum, svarte hun litt oppgitt. - Har du ikke googlet?
- Snakker vi centimeter? For i så fall ser jeg for meg en lang, tynn planke og ikke et digert reklameskilt i neon som viser tiden, sa jeg.

Vi konkluderte med at 1) det kan ha vært meter og ikke centimeter, 2) det kan hende det skulle vært 12 og ikke 120 og 3) hvem bryr seg om det når vi bare var minutter unna å komme inn i selveste sjokoladefabrikken. Jeg følte meg som en krysning mellom Veruca Salt og en Umpa-Lumpa.

Birgitte-Veruca Umpa-Lumpa og tante Tordis

- Dere skal få lage deres egen sjokolade! sa guiden vår.
- Ååååå, sa vi i kor.

Slik lager man sin egen sjokolade

- Kan noen fortelle hva som mangler på disse sjokoladene? spurte guiden og pekte på produksjonen vår.
- Karamell? foreslo jeg, men det var feil, for svaret var papp.

- Dere kan spise så mye sjokolade dere vil mens dere dekorerer deres egen emballasje til sjokoladen deres, sa guiden.
- Ååååå, sa vi.

Spis!

Spis!!

Vi fikk utdelt fargestifter og tegnet så fettfargene sprutet.

- Vil dere ha mer sjokolade? Har dere prøvd den nye med jordbær? Den kommer i et begrenset utvalg, sa guiden.
- Åååååå, sa vi, men det var sannsynligvis fordi vi hadde mageknip alle sammen.

Tante Tordis begynner å bli mett

Jeg har plass til mer

"En sjokolade om dagen gjør godt i magen"

Løp og kjøp! Denne kommer i BEGRENSET UTVALG!

Vi ble gjetet inn i noe som var "en tro kopi av den første Freia-butikken på Karl Johan". Der fikk vi vite at Freia tok samfunnsansvaret sitt på alvor da barn i Norge fikk mangelsykdommer som følge av elendig mat og dårlig vær for omtrent 100 år siden: De laget sjokolade med tran slik at barn skulle få i seg D-vitamin.

At bedriften overlevde da disse barna ble voksne, er jo et under. Jeg ville boikottet og motarbeidet alle som lurte meg til å ta tran forkledd som sjokolade.

***

- Denne haugen av sjokolade veier 9,2 kilo, sa guiden. - Kan dere gjette hvorfor den veier akkurat 9,2 kilo?
- Fordi det er så mye én person klarer å spise på én kveld? foreslo jeg.

Men det var feil.

- Nei, det er så mye nordmenn spiser i gjennomsnitt hvert år, sa guiden.

Verken min tante eller jeg ble spesielt imponert over det. Vi anslo vårt årlige inntak til å være mellom 15 og 20 kilo. Og da regner vi ren sjokolade. Marsipanfyll og andre herligheter kommer i tillegg.

***

Freialand har ikke bare sin egen sjokoladefabrikk - de har også egen kino. Vi fikk se syv reklamefilmer - alle omhandlet Japp og en fyr med rastafletter som var innmari hjelpsom. Heldigvis slapp vi å se en hel film etter reklamen for det hadde allerede gått nesten to timer, og vi hadde fremdeles til gode å se produksjonen av Kvikklunsj.

Før guiden sveivet igang filmene trengte han imidlertid litt hjelp av en av oss. Våre med-publikummere studerte skotuppene sine i frykt for å bli dratt opp foran lerretet.

- Hva kan jeg hjelpe deg med? spurte jeg fra bakerste benk. For jeg er ikke redd for lerret. Eller oppmerksomhet.

Bring it on

Det viste seg at han trengte noen til å kle seg ut.

- Det var ikke kiosker på kinoene før i tiden, forklarte han. - Men det var sjokoladegutter! Og i dag har vi fått hjelp av en sjokoladedame!

Tada!

Der kom jeg svevende elegant ut i salen mens jeg brølte "SJOKOLADE! VERDENS BESTE SJOKOLADE! FREIA-SJOKOLADE RULER!"

Jeg lot publikum få beundre meg og den artige lille hatten min mens jeg gavmildt pushet Japp på alle uansett ansiktsfarge. Jo grønnere de var i trynet, jo mer intens ble jeg.

"KOM IGJEN! GRATIS SJOKOLADE! DEILIG JAPP! FRA FREIA!" skrek jeg så høyt at damen som hadde sovet seg gjennom hele omvisningen skvatt så hun nesten trillet ut av rullestolen.

- Jeg er så stolt av deg, snufset min tante da jeg endelig kom tilbake til klappstolen min.

Og jeg lurte på om den rare følelsen i kroppen tydet på at jeg var litt rørt selv, men jeg har kommet til at det må ha vært en overdose sjokolade.

The end

Da Kjartan fikk panikk og døde

Til tross for blå himmel, nesten vindstille og sikkert badetemperatur på Middelhavs-nivå bare noen meter unna solsengen jeg har ligget på, har det vært en deprimerende dag.

Min mest intellektuelle utfordring har vært å huske på å snu meg med jevne mellomrom for å unngå solskader. Jeg vurderte å sette på en alarm, men jeg droppet det av hensyn til min egen selvrespekt. Jeg orker ikke føle meg som en grillpølse på et middels gatekjøkken.

*

Bikkja og jeg har vært hjemme alene på hytta. Jeg har jobbet hardt med brunfargen, og han har latt seg provosere voldsomt av brekende gjess og isbilen som kjørte langsomt forbi oss minst tre ganger.

"Ser'u den gåsa, eller? For et bråk! Kan du ringe dyrepolitiet? Dette må være brudd på § 181 i straffeloven. Alternativt § 182. Nå kom det en hel gjeng!"

Er det vanlig praksis for isbiler? Å kjøre forbi ett hus flere ganger? Eller skal jeg ta det som et tegn på at det ser ut som jeg er veldig glad i is?

Det var retoriske spørsmål. Retoriske spørsmål skal ikke besvares.

*

Mens jeg jobbet så svetten silte med å bli brun på forsiden, hørte jeg en stemme som jeg anslo at befant seg omtrent ved gjerdet vårt. Stemmen - eller gubben, da - snakket til meg.

- Jasså, så du ligger og soler deg?

Jeg prøvde å løfte opp hodet for å se hvem idioten var. Men det gikk ikke. Hodet nektet rett og slett å løfte seg, og jeg løftet en arm for å finne ut om jeg var blitt lam. Armen fungerte. Begge armene fungerte, og jeg brukte dem til å ta tak i håret mitt for å dra hodet opp.

"Går det an å bli lam fra halsen og opp?" tenkte jeg, men så kom jeg på at et par områder i nakken og halsen ble bedøvet med Botox for et par uker siden.

Jeg synes det er helt greit å bære rundt på mitt eget hode hvis jeg bare slipper migrene, så jeg ble faktisk litt glad da jeg skjønte sammenhengen, men selv om jeg på det tidspunktet hadde fått hele overkroppen opp i vertikal posisjon, greide jeg ikke se hvem som sto ved gjerdet. Brillene mine lå under solsengen. Dessuten var det lesebrillene, og de er ubrukelige på så lang avstand.

Antakelig var det den samme fyren som sto ved gjerdet for et par år siden og sa "Jasså, du klipper gresset?" da min mann gikk bak en motorisert gressklipper og helt åpenbart gjorde det man normalt gjør med en gressklipper. Jeg myste mot skikkelsen og benyttet avbrytelsen til å snu baksiden mot solen og ta frem boken min.

- Jasså, du ligger og leser, sa kroppen ved gjerdet.

Jeg vurderte det til å være et retorisk spørsmål, så jeg fortsatte med boken, og etter det hørte jeg ikke flere selvfølgeligheter.

*

En rar, liten, gulgrønn flue landet på bokstaven M. Jeg slo fingeren ned på siden for å få den til å fly videre. Et sånt lett slag får normalt nok vibrasjon i boken til å få insekter av ulike slag til å forstå at de har det bedre andre steder.

Åstedet. Etter opprydningen.

Den lille fluen fløy ikke videre. Den spratt litt opp og landet på ryggen.

Der lå den på en P og sprellet perpleks. Det så ut som den aldri hadde ligget på vingene sine før. Ingen har vondt av å prøve noe nytt, så jeg gadd ikke gjøre noe for å hjelpe den. Tvert imot. Jeg studerte den med interesse.

*

Hva tenkte den på, tro? Jeg kunne bare gjette. Og det gjorde jeg:

"Fuuuuck, hva faen skjedde?" tenkte Kjartan, som den lille flua kanskje het. Kjartan bestemte seg for å få panikk like godt først som sist.

Han sprellet fortvilet med alle bena sine og hylte som en jenteflue. Takket være fasettøynene, kunne han se hva han lå på. Hvem trenger hals når man så og si har øyne i nakken?

"Jeg ligger på en BOKSTAV!" tenkte han og begynte å hyperventilere. Siden papiravisens begynnelse har fluer blitt innprentet av foreldrene sine at bokstaver er noe av det farligste som finnes. "Bokstaver skal du passe deg for, gutten min," hadde faren hans sagt. "De kommer fra himmelen i vill fart, og de slår deg flat!"

"Hva med bokstaver man ligger på?" tenkte Kjartan og så for seg en skjebne verre enn døden der P'er og M'er snek seg på ham bakfra for å rive vingene av ham.

Han begynte å svette. Heldigvis blir det ikke mye fuktighet av en svettende flue på knapt en millimeter, så det var ingen risiko for at lesbarheten skulle forringes.

Som den forfengelige fluen Kjartan var, rakk han å tenke at han antakelig kom til å stinke hvert øyeblikk, for han hadde ikke tatt på seg deodorant. "Svette som er full av adrenalin, er den verste," tenkte Kjartan samtidig som han forsto surrealismen i å bekymre seg for kroppslukt i en sådan stund.

Kjartan var så fokusert på det som skjedde under seg at han ikke så den virkelige faren. For jeg var blitt lei av den hysteriske fluejævelen og smalt igjen boken for å gå inn og spise opp resten av sjokoladen fra i går.

*

Og her kommer det som gjorde dagen deprimerende.

For har du noen gang sett ditt eget speilbilde på innsiden av et sjokoladepapir mens du slikker opp de siste restene av sjokoladen?

Det er det endelige beviset på forfall. Hvis jeg synker dypere enn dette, fortjener jeg å bli gjenfødt som en desorientert flue og dø av en dårlig bok.

Sjokoladepapirselfie

Kriblende irritasjon

Nå, når jeg har fått det hele litt på avstand, kan jeg fortelle. Opplevelser og følelser knyttet til opplevelsene, må defineres før jeg kan dele. Som regel tar det bare minutter, heldigvis. Dette har tatt et døgn.

I går - lørdag kveld - lå alt til rette for harmoni i heimen. Mann og barn hadde løpt Råskinnet, bikkja hadde fått fem lufteturer før klokken 19, og det var stort sett støvfritt så langt øyet så. Selv med briller.

Men så - som lyn fra vinterblå himmel - ble gubben helt idiot.

*

Bare han åpnet munnen, kom det noe dumt ut. Og ikke bare det, men han åpnet munnen på de underligste tidspunkt. Som for eksempel når jeg fulgte intenst med på nyhetene, eller en reklame.

Nå er det ikke sånn at jeg normalt følger med på reklamene, men noen ganger tenker jeg "neste gang den reklamen kommer, skal jeg jammen få med meg om de sier de/dem, da/når eller armer/ermer feil".

For eksempel.

Og ofte gjør de jo det, og da kan jeg grøsse litt og tenke på hvor dumme de er og hvor flink jeg er.

*

Når han ikke skravlet, surfet han etter biler på finn.no og hver gang han fant noe med fire hjul, skulle han ha meg til å se på den. Jeg har til dags dato ikke sett forskjellen på en mørkegrønn Jeep med tak fra 2006 og tilsvarende fra 2007.

Det er ganske utrolig; Han ser forskjell på kliss like biler, men mener at Russel Crowe og Kevin Spacey er dobbeltsidige tvillinger.

Jeg ble mer og mer irritert. Etter en liten stund kjente jeg at det kriblet i benet mitt, og jeg klarte ikke å holde det rolig.

- Er du irritert? spurte han.

- Nei!

- Jeg ser det på foten din. Du er irritert.

- NEI!

- Jo, det tror jeg.

"Gå og lek i trafikken," tenkte jeg.

*

Etter det var han faktisk rolig i flere minutter.

Før han tok opp potetgullposen sin.

Det knaste og raslet, og jeg hørte ikke en eneste lyd fra tv'n. Demonstrativt satte jeg meg litt nærmere lydkilden. Da hevet han stemmen sa ett eller annen dumt igjen.

Jeg skrudde opp volumet. Han snakket høyere.

Jeg gikk ut på kjøkkenet, og på veien oppdaget jeg at månen snart var full. Møkk. Jeg skjønte at jeg var premenstruell. Jævla, faens måne-hælvete. Jævla, fuckings hormoner.

- Er du sur på meg? spurte mannen i mitt usle liv.

- Jeg har PMS, snerret jeg.

Det fikk ham endelig til å holde kjeft.

Men så begynte han å hikke.

Og i natt sov han på gjesterommet.

Mens jeg trøstespiste

Medisin for sjelen

Jeg har ryddet garderoben min i dag. Fem par joggesko, to par høye sorte støvletter, fem par høyhælte sko og en uant mengde strikkede plagg gikk i søpla sammen med en haug jeg bare tenker på som diverse dritt.

En stund ble jeg så revet med at jeg kastet et kjede fra Ole Lynggaard, men heldigvs hadde jeg vett nok til å dobbeltsjekke boksene jeg trodde var tomme.

*

Mellom 10 og 20 bukser (tallet er anonymisert av familiære grunner) og tre skjørt ble lagt i bunken "disse skal jeg bruke når jeg legger på meg igjen" og mellom 5 og 15 bukser (hadde jeg bodd i USA kunne jeg sikkert brukt et tillegg til grunnloven for å holde dette tallet hemmelig) og to skjørt ble lagt i bunken "ikke så mye for store at de ikke kan sys inn av en god skredder".

Jeg har fremdeles en hel del benklær igjen, men det var litt flaut å oppdage at jeg hadde kjøpt fire identiske bukser (to for store, én litt for stor og én passe).

Opplevelsen (nå snakker jeg om ryddingen) var fantastisk. Det var rensende. For sjelen. Det er noe i at man bare skal eie 478 par sko, ellers eier skoene deg.

*

Hele operasjonen tok fem timer, og da jeg var ferdig, var sjelen min (og skulderen) min så utslitt at jeg sovnet på sofaen.

Mens jeg sov, rakk min mann en hel del ting. Han støvsugde, fikset bil, kastet tonnevis med søppel som jeg hadde generert, løp fem-seks kilometer og handlet mat til familien.

Jeg våknet av at han satte en pose foran meg.

- Dette er medisin for hunden og medisin for kona, sa han.

Jeg myste, tok på meg brillene, åpnet posen og så dette:

Rosa medisin til kona

- Du bør nok sette den i fryseren, sa han og forsvant ut igjen.

- Hvilken av dem? spurte jeg forvirret.

Siden han ikke svarte, og siden jeg håper å slippe å betale en skredder veldig mange penger for å sy inn klærne mine, satte jeg den grønne i fryseren og spiste opp den rosa.

En jule-high five!

- Det er USEDVANLIG mange idioter her i dag, hveste min mann da jeg tok ham igjen inne i matbutikken. Han hadde gått rett inn der, mens jeg kjøpte den siste julepresangen til mine foreldre.

Det ble ikke denne trilogien

- Det er ikke så mange her, men de er IDIOTER alle sammen, gnog han. - De står sånn og sperrer med handlevognene sine mens de glor opp i luften og lurer på hva de skal ha.

Min eldste sønn og jeg fniste. Ikke bare gjorde han en veldig god etterlikning av en idiot som så opp i luften mens han sperret all annen trafikk med handlevognen, men det sto en utålmodig dame bak ham som antakelig mente at han var den største idioten av dem alle.

Hvis de bare hadde møtt hverandre på en litt annen måte, kunne de blitt skikkelig gode venner, tenkte jeg. Det så ut som de hadde samme syn på verden.

Men de hadde delvis rett. Folk gikk mer eller mindre bevisste rundt og gjorde sitt beste for å skape den irriterte julestemningen alle på ett eller annet tidspunkt får i løpet av desember.

*

Jeg siktet meg inn på sjokoladereolen. Twistposen som jeg skulle ha, lå rett bortenfor en dame som hadde stilt seg med ryggen mot isdisken, og hun sto og studerte sjokoladen som skinte fristende mot oss. Det var vel ca 30 centimeters klaring mellom henne og isdisken og en god meter mellom henne og sjokoladen.

Jeg gikk naturligvis mellom henne og sjokoladen. Der det var plass til meg. Med en diger boblejakke bygger jeg mer enn 30 centimeter. 35, tenker jeg.

Da jeg passerte henne, hørte jeg et fres. Det husker jeg at jeg stusset over. På vei tilbake med Twistposen i hånden, hørte jeg en nytt fres. Denne gangen litt høyere.

Jeg kom på at jeg burde ha en større pose og passerte henne igjen.

- Unnskyld, sa jeg i det jeg passerte.

For å være hyggelig. Det var absolutt ikke nødvendig. Jeg hadde god klaring til intimsfæren hennes. Forutsatt at den ikke er så stor at hun egentlig ikke burde bevege seg i tettbygde strøk i det hele tatt.

Da begynte hun å snakke. Ganske høyt. Til meg.

Jeg oppfattet "utrolig frekk", "kunne ha ventet" og "egoist".

I et anfall av julestemning vurderte jeg å gi henne en trøstende high five.

I hodet.

Med en dypfrossen toliters vaniljeis.

Hud(is)krem

Jeg leser alt jeg kommer over når det gjelder rynker. Jeg vet at det er for sent å forebygge, men det kan jo hende jeg kommer over noen gode råd som holder kirurgene unna noen år til.

Da jeg klikket meg inn på kk.no i dag, ble jeg oppløftet. Her er det jeg så:

Ting 1?

Ting 2?

Ting 3?

Ting 4?

Ting 5?

Jeg trodde jo selvsagt at det var de fem ulike isene som var årsaken til rynker, aldringstegn og kviser, og da ble jeg kjempeglad, for jeg har aldri smakt noen av de iskremen, men sånn var det jo ikke. Det var bare en annonseserie.

Det viste seg - da jeg leste litt lenger ned - at verstingen var solen (det er nok 80 prosent av forklaringen for min del), deretter alkohol og røyk (0 prosent), mangel på søvn (en del prosent) og til slutt grimaser (resten).

Utstrakt bruk av grimaser har garantert gitt meg en del striper i trynet, for jeg har ikke pokerfjes, og med så mange idioter som går rundt i verden, hender det ofte at jeg rynker og snurper både her og der.

Men den isen slapp ikke helt tak i meg, og plutselig så jeg løsningen: Hvis jeg spiser den isen det var reklame for, så fyller jeg kanskje opp rynkene!

Det er verdt et forsøk. Jeg starter med den peanøtt-tingen.

Mørke sjokoladeutsikter

Det spøker for kakaobønnene, visstnok. Både klimaendringer og sykdommer ser ut til å ta knekken på den lille bønna.

Jeg minner om at kakaobønner er en forutsetning for at man skal kunne lage sjokolade. Forsto du omfanget av dette nå? Ikke mer sjokolade? Ingen flere varme kopper med ekte kakao? Bare appelsiner og ingen Kvikkjunsj på skituren?

Hvis du ble deprimert og lei deg nå, ber jeg deg ta deg sammen. Du kan leve et godt liv uten å stappe trynet fullt av sjokolade i ulike former, og det er faktisk ikke deg det er mest synd på her.

Kakaobøndene har det verre. Belgierne har det verst.

Tenk på stakkars Belgia! Ikke bare er de fra før Europas - ja, kanskje verdens - kjedeligste land med verdens kanskje mest uhøflige befolkning, de baserer også store deler av økonomien og omdømmet sitt på belgisk sjokolade. Dårlig vær har de også. Sist sommer var visst på en torsdag.

Du går ikke langt i Belgia uten å måtte forholde deg til en sjokoladebutikk. Faktisk går du uansett aldri særlig langt i Belgia - landet er ikke så stort, og det er så grått og trist der at du helst holder deg hjemme i ditt eget land.

Det eneste lyspunktet Belgia har, er sjokolade, og nå går det altså mot slutten.

Belgierne må forberede seg på at det eneste de nå kan skryte av er en inkontinent guttunge.

Kakemonster biter hodet av telefondame

Hvem fant opp kake? Fikk hun den rosen hun fortjente? Fikk hun en mistanke om hvor mye hun kom til å bety for millioner av mennesker verden rundt i generasjoner etter henne?

Visste hun allerede da hun tok sin første kakebit at oppfinnelsen hennes kom til å skape stor glede, men også en del sorg, selvforakt og håpløshet? Kjente også hun litt på lengselen etter kake da hun la seg om kvelden? Forbannet også hun kake da hun skulle kneppe kjolen før den store festen?

*

Jeg er faktisk ikke fanatisk gal etter kake. Ikke hele året. Men når jeg først har lyst på kake, har VELDIG lyst på kake. Som regel kommer lysten på kake etter uker med fullstendig kaketørke.

I dag kom lysten.

Sånn så den ut:

Kjeveproblemene er helt ute av verden. Ingen tvil om det.

Tyggemotstand: null.

Å, så godt. Nesten uanstendig godt.

Stryk nesten. Denne kaken burde ha 18-årsgrense.

Jeg registrerte så vidt at kollegene mine snakket om meg:

- Jøss, ska si hu liker kake.

- Har 'a 'kke smakt kake før, eller?

- Nå holder 'e.

- Hei! Birgitte! Har 'u hørt om Kakemonsteret?

*

Det de ikke hadde forstått, var at hvis ikke jeg hadde spist den kaken, så hadde de for alvor blitt kjent med Kakemonsteret. Alle Kakemonsteres mor, faktisk.

*

Men etter inntaket av kaken, ble jeg helt i vater. Med unntak av en mindre variasjon i blodsukkeret skulle det vise seg, for da jeg kom hjem ringte Canal Digital.

Klokken var 19.11:

- Hei, det er Birgitte Frisch.

- Hei, e det Birgitte Frisch? Æ ringe fra Canal Digital. (Dama klarte faen meg å sende smilefjes gjennom telefonen.)

- Ja. Som. Sagt.

- Det va fint, sjø. :-) :-)

- Fordi ...?

- Ja, først må æ gjær dæ oppmerksom på at samtalen blir tatt opp og så: Du har jo både bredbånd og TV gjennom oss. :-) :-)

- Ja. Og så?

- Ja, vi har fådd no klaga fra nærområda på at det e litt trægt, sjø. :-) :-)

- Vet du i det hele tatt hvor jeg bor?

- Ja? :-) :-)

- Da vet du også at vi har en tv- og bredbåndspakke gjennom sameiet?

- Ja, men vi har fått klaga, sjø. Du har berre 5 .... :-p

- Det er veldig rart, for sist dere ringte sa jeg ja til 12 mega-ett-eller-annet, og nå vil jeg at du skal gå tilbake og sjekke om jeg har betalt for 12 ett-eller-annet uten å ha fått det, og dessuten vil jeg at du skal sjekke loggen din hvorfor ikke noe har skjedd siden sist jeg ringte og klaget på at jeg ikke hadde fått det.

- Hvis du vil ha større hastighet, e det berre å si ja tel det det tilbudet æ har tel deg no ... :-o

- Det kommer ikke til å skje!

- Men e du ikkje interessert i ... :-%

- Det jeg er interessert i er at du skal bruke opptaket av denne samtalen til å forbedre dere. Dere skal ikke ringe kundene ned MIDT I DAGSREVYEN når dere ikke har gjort jobben deres ordentlig første gang og nå synes jeg du skal legge på og finne ut hva som har skjedd.

- Vess du vil ha bettre hastighet seinar må du reng 06090, det e mykje enklar før dæ å berre sei ja tel det eg kan telby dæ nu. :-(

(Hadde hun byttet dialekt?)

- Nå legger jeg på!

- Æ kan telby dæ betre hastighet ... :-( :-(

Jeg la på.

*

Konklusjon 1: Én kakebit holder ikke - i noe fall.
Konklusjon 2: Det finnes kanskje ikke nok kake i verden for at en telefonselger skal få meg i godt humør.
Konklusjon 3: Jeg må ha mer kake i morgen.

Morgenstund har sjokoladesaus på haka

Etter en lang og stormfull natt, sto jeg opp en gang ut på formiddagen. Hovedstøykilden hadde åpenbart allerede stått opp, men det blåste fremdeles friskt. Det er rart det der. Hvorfor er lyden fra vind og bølger så hyggelig å sove til mens lyden fra den man har giftet seg med kan inspirere til mord?

Jeg sto opp og så meg selv i speilet. En risikosport. Som regel burde jeg aldri se meg i speilet før et par timer etter dusj, sminke og frokost. Men det sier seg selv at å legge på sminke uten å se seg selv i speilet er en utfordring, så her har vi et slags høna/egget-problem.

*

Øynene mine - eller det vil si huden rundt øynene mine - hadde hovnet opp. Men i stedet for å benytte muligheten til å fylle ut rynkene, hadde rynkene isolert seg litt lenger nede og bestemt seg for å invitere vennene sine. De hadde samlet seg til et slags seminar nede under øyet, og der var de ikke bare blitt dobbelt så mange, de var så dype at jeg kunne smuglet valuta i dem. Og da snakker vi ikke småpenger.

Jeg trengte trøst. Heldigvis hadde jeg et uåpnet KK, og kjøleskapet fullt av antioksidanter.

Jeg fylte en bolle full med bringebær og blåbær (og marengs, krem og sjokoladesaus) og tok med meg KK til en usjenert sofakrok.

*

Bladet falt ned i sofaen med baksiden opp.

"Rull bort rynker og poser under øynene" sto det. "HURRA!" tenkte jeg og leste videre. Her fantes det et produkt som kunne redde dagen min. Ja, ikke bare dagen min, men kanskje livet, etter hva jeg forsto. Men plutselig skjønte jeg at jeg ikke skjønte en dritt.

For hva er "Patentert NeoGlukosamin", "peptider" og "planteekstrakt" (hvilke planteekstrakt? løvetann? rosevann?)? Og hva faen er OFTAMOLOGISK testing?

Skal jeg bli imponert over at de kan flere ord enn meg? Skal jeg bli imponert over at de har tatt patent på et produkt de selger? De ville jo vært idioter hvis de ikke hadde gjort det. Dessuten tar det meg to sekunder å finne ut at oftamologi betyr øyesykdommer ... Takk til Google.

*

"Huden din elsker Exuviance" sa reklamen. Det er jeg sterkt tvilende til. Jeg vet i alle fall at de ikke har spurt, og jeg mistenker at det er et reklamebyrå som har laget spørmålet.

Bare tanken på at huden min skal svare på noe som helst gir meg marerittaktige bilder av ansiktet mitt fullt av små kvisemunner som mimer. Æsj, noe så ekkelt. Sånt burde reklamefolka ha tenkt på.

*

Jeg gikk ut på kjøkkenet for å fjerne alle spor etter den ikke så sunne frokosten (lunsjen) - og da gikk jeg forbi en energisk dame med røde kinn, bustete hår og gnistrende øyne. Hun hadde en misjon.

Hun var speilbildet mitt.

Fett nok nå

I morges ble jeg vekket av en høy barnestemme. Det er jo normalt søtt, men kanskje ikke så søtt når barnet er den 40-årige sønnen til naboen som står syv meter unna soveromsvinduet mitt og gauler.

Jeg var for trøtt til å forstå hva han sa, men jeg var våken nok til å forstå at han nok ikke snakket om den plastiske operasjonen jeg akkurat lå og drømte om.

"Kutt, kutt, kutt!" handlet nok om noe annet enn flesket mitt. Håper jeg. Hvis det var det han sa, da. Som sagt. Jeg var nokså trøtt.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg drømte om plastisk operasjon? Vel. Fem uker uten trening gjør noe med deg. La oss bare si det sånn. Og om tre dager skal jeg inn i kjoler, bukser og skjørt i stedet for bikini og teltkjoler.

Det kommer til å bli en så vond opplevelse at jeg allerede nå føler behov for å trøstespise litt.

*

Jeg drømmer om å være helt perfekt. Unik. Sylslank. Morsom. Smart.

Det er sånn de gjør det, ikke sant? Fjortisene?

Og sånn gjør vi det. Snart femtisene. (BØ!)

Men mest av alt utrolig tynn.

Jeg irriterer vettet av meg over at jeg kjøper blader og leser artikler som forteller meg hvor stilig herreskjortene er akkurat i år (på damer) eller hvor kult det er å bruke boots til superkorte skjørt i høst.

Poenget er nemlig at man kan få alt til å se utrolig kult ut i et glanset magasin hvis man bruker en modell på 14 år som i tillegg er fotoshoppet. Og jeg går på det HVER JÆVLA GANG.

*

Det skal bli utrolig godt å komme tilbake til jobben igjen. Kollegene mine får holde ut at jeg går i teltkjolene mine i en overgangsperiode. Hvis det blir for ille, får jeg heller stikke ut i lunsjen og ta en ørliten fettsuging. Mellom øra.

I går presset jeg min sønn til å lage muffins til meg. Igjen

Treningskoden

Jeg har knekt treningskoden. Og siden vi to er bestevenner, skal du få vite det. Helt gratis. Du trenger ikke takke meg engang. Bare gi det videre. Gjør en god gjerning. Det er alt jeg ber om.

Treningskoden - altså det som skal til for at treningen skal gå som en lek - er belønning.

For meg er belønning dessverre snop, men du kan jo være heldigere enn meg der. Din belønning kan jo for eksempel være å få lov til å sove middag eller kline med kjæresten din.

*

Jeg har blitt mye bedre enn i går når det gjelder sit ups, takket være belønning. Her er ett eksempel på det:

E...

...e...

...n!

I forkant av dette hadde jeg følgende sms-utveksling med min mann:

Det er alltid lurt å takke. Husk det.

*

Nå må jeg logge av, for jeg har ikke brukt rockeringen i dag. Og det er fremdeles en halv pose marengs igjen.

Og det kan vi ikke ha noe av.

Jeg tok dette bildet i håp om at noen skulle tro jeg spiste epler, men det nytter ikke juge. Sannheten kommer alltid frem til slutt. Husk det også.

Skilpaddelegger

Jeg er en som biter tenna sammen. Det er kanskje ikke så lett å tro, men jeg er altså det. Inntil et visst punkt. Punktet kom i dag.

Siden jeg våknet opp mandag 30. juni og fant ut at leggene mine ikke egnet seg for offentlig beskuelse på grunn av utallige bitte små prikker som klødde noe inn i helvete, har jeg bitt tenna sammen og tenkt at alt går over. Andre har det verre, herregud, mange har ikke legger i det hele tatt!

Men i dag - etter atter en søvnløs natt og en bekreftet mistanke at de små prikkene begynner å spre seg opp forbi knærne - fikk jeg nok og dro på legevakten. I Tønsberg.

*

- Det er ventetid, sa damen mens jeg sto på ett ben og dro det andre diskret opp- og nedover det andre.

Jeg sa at jeg skjønte det utmerket godt, og at jeg i det hele tatt var litt usikker på om jeg var verdig en lege med mange års utdannelse. Kanskje det holder med en sykepleier? foreslo jeg. Eller en portør, hvis det skulle vise seg å være vanskelig med ferieavviklingen blant sykepleiere?

Men damen sa at jeg bare fikk sitte ned. Det ble min tur. I morgen, kanskje, men det kom til å skje.

Jeg satte meg lydig ned og begynte å studere omgivelsene.

*

Her er det man blir møtt med når man kommer til legevakten i Tønsberg:

Et slags trafikklyssystem

"Hvis du må vente, er det fordi andre trenger hjelpen raskere" står det nederst på skiltet.

*

Jeg så meg rundt. Det var folk med blodige bandasjer og hengende hoder så langt øyet rakk. Jeg antok at dette kunne bli en lang dag. I mellomtiden moret jeg meg med folk som ikke forsto disse enkle beskjedene:

Jeg traff på første forsøk. Antakelig fordi jeg ikke er så syk som de andre stakkarene.

Da jeg forsto at jeg satt og fniste av skikkelig syke mennesker, skammet jeg meg kjempemye. Veldig. Huff, som jeg skammet meg.

*

Karma tok grep og lot meg vente en hel time ekstra på grunn av dette, og det eneste jeg hadde å lese på var katalogen fra Biltema og denne brosjyren:

... som en eller annen sjuk jævel hadde lagt fra seg på et venterom der altså omtrent 50 prosent satt med et ben som trengte gips.

Til slutt ble det min tur. Jeg var den nest siste på venterommet (den siste var min mann som skulle kjøre meg hjem). Det viste seg at jeg bare skulle inn på et nytt venterom, men alt hjelper.

*

Inne på det nye venterommet, ble jeg sittende ved siden av en ung mann som snakket med kjæresten sin i en lånt telefon:

- Jeg kommer ikke hjem med en gang likevel, de tror jeg har fått blodpropp i leggen, så jeg skal på sykehuset, og jeg har ikke telefon, så du får ikke tak i meg. Denne telefonen har jeg bare lånt.

-----

- Nei, du trenger ikke komme.

---

Ja, jeg er helt sikker.

-----

- Jeg i deg også.

----

- Ja, jeg i deg også.

-----

- Ja! Jeg elsker deg også! Greit?

*

Hans elskede trodde han skulle dø, og jeg hadde lyst til å trøste og si at alt blir bra. "Jeg har hatt blodpropp i legger, bekken, mage og lunger - og se på meg! Jeg er et vandrende vrak, men jeg lever!" kunne jeg sagt, men man har jo en viss motstand mot å blande seg. Det vil si - jeg hadde kommet til å plumpe ut med det, hadde jeg ikke blitt ropt opp av legen.

*

Jeg ble umiddelbart sjarmert, men det var bare fordi legen sa navnet mitt korrekt. Når jeg er hos leger, pleier de alltid å rope meg opp som Birgitte Frisk, og det er så teit.

- Så hva kan jeg gjøre for deg? spurte han og avslørte at han var såpass nyutdannet at han ikke omtalte seg selv i flertall.

- Jeg er i ferd med å bli en skilpadde, svarte jeg og strakk frem leggen der huden etter min mening begynner å se ut som skilpaddeskall.

Jeg så at øynene hans søkte mot bokhyllen og bøkene om psykiatri, men det var for sent å lese det pensumet nå.

- Jasså, sa han. Litt forsiktig.

- Du trenger ikke være redd, skilpadder er langsomme, sa jeg.

Han smugkikket igjen mot bokhyllen, og jeg begynte å fortelle min tragiske historie om legger som klødde. Jeg brukte ord som "infernalsk", "innmari", "inn i hampen", "litt grusomt" og "noe inn i granskauen". Samt "våkenetter" (hvorfor er det bare småbarnsforeldre som får sympati når de forteller om det?).

- Du ser ikke ut som en skilpadde, sa han.

- Er det din medisinske diagnose? spurte jeg.

Han sa at det var det nærmeste han kom, og jeg var ganske fornøyd med det så lenge han kunne tilby meg en salve med kortison og et par piller med samme innhold.

- Reptilen, jeg mener resepten, er allerede sendt til apoteket. Lykke til, og du ser faktisk ikke ut som en skilpadde, sa han.

- Det sier du bare for å trøste, sa jeg.

*

På apoteket spurte damen om jeg hadde brukt kremen før.

Jeg sa at jeg ikke engang ante at den fantes, men at det ikke trengte å si noe verken om kremen eller om meg.

- Du må være forsiktig i solen, og du må spise godt når du tar tablettene, sa hun.

- Hvor er nærmeste konditori? spurte jeg.

Skal jeg spise godt, betyr det kake. I bilen på vei hjem.

Jeg kjøpte to sånne. Noen som vil ha den siste?

Kremgener

En genfeil gjør at jeg ikke har armmuskler. Det er i alle fall min teori. Det kan også være manglende trening og direkte latskap, selvsagt, men la oss ha det som en teori nummer to.

*

For ti minutter siden opplevde jeg et blaff av ren, skjær lykke. Jeg er ikke naiv. Jeg vet at man betaler dyrt for sånne øyeblikk, men jeg valgte likevel å nyte det.

Her får du også oppskriften:

Krem
Daimsaus som stivner på is
Mandler

Lykke

Ta så mye du vil av hver ingrediens og spis. Enklere blir det ikke.

*

- Spiser du is? Nå?! sa min yngste sønn sjokkert.

Jeg notere meg et pluss i margen. Til meg. Det må jo være god oppdragelse som gjør at han reagerer instinktivt mot å spise snop midt i uken.

- Nei, svarte jeg og forbannet min manglende forutseenhet. Jeg burde ikke ha spist i stuen. Jeg burde gått inn i garderoben min. Slik jeg pleier.

- Du juger!

Jeg nektet.

- Hva spiser du, da?

- Krem ... sjokoladesaus ... og mandler ...

- ... som du pleier å ha OPPÅ isen ...?

- Ja ...

- Så hvorfor ikke is? Du har til og med tatt sjokoladesaus som stivner på isen!

- (jeg klarte det ikke) hvisket jeg.

- Hæ?

- Jeg klarte det ikke!!

- Du klarte ikke hva?

- Å ta is.

- Fordi ...?

Jeg fikk meg ikke til å si det. At jeg var for svak i armene, og at det ikke var min skyld. For da jeg så på 16-åringen som er mye høyere enn meg og som har en muskelmasse som veier mer enn meg, skjønte jeg jo at teorien om gener kanskje ikke holder vann.

Men det der med hans muskelmasse vs min vekt kan komme til å endre seg. Bare gi meg mer krem. Nå!

38,9 i øret

Pussig at "hot" er et synonym for å være lekker. Jeg har sjelden vært mindre lekker enn i dag. Med mindre du synes røde, mysende øyne, hakkende tenner, bustete hår, joggebukse og snufsing er toppen av sexy.

I så fall vil jeg ikke vite det.

*

Da min yngste sønn kom hjem fra skolen, pep jeg: "Jeg må ha is! Jeg må ha is NÅ!".

Han er en smart unge. Han vet at jeg må være i dyp narkose hvis jeg ikke skal fortsette å mase om is til jeg får viljen min. Ingen orker å høre på det i lengden.

Etter å ha inntatt en hel boks med is på rent trass (jeg måtte bruke varmeflaske og ullteppe for ikke å fryse ihjel) var jeg så kvalm at jeg vurderte å legge meg til på badet.

Da kom den febersyke hjernen min på at jeg hadde bedt min mann kjøpe uanstendige mengder snop på vei hjem fra jobben. Jeg gulpet bare ved tanken på mer søtt.

*

For å få sympati, og dermed større gjennomslag for mitt budskap, tok jeg temperaturen i øret og sendte ham bildet i en sms.

Dessverre ble teksten "Jeg er faktisk kjempesyk!" endret av stavekontrollen, og kjempesyk ble til kjempesuksess.

En svak overdrivelse, vil noen si.

*

Dessverre ble også meldingene mine sendt i feil rekkefølge, og slik kom de frem til mottaker:

Og da ble han så bekymret for min mentale helse at han ikke fikk med seg det viktigste. (Det med at han ikke skulle kjøpe snop.)

I handleposene han kom hjem med fant jeg krem, mandler, is, blåbær, bringebær, krem og sjokoladesaus. I tillegg til to poser med marengs.

Siden jeg bare trenger én pose marengs til kveldens dessert, er jeg i ferd med å spise opp den ene nå.

God helg! Husk at man ikke legger på seg av ting som egentlig er kakepynt.

Trene, dusje eller dø

Det er min sønns 16-årsdag og jeg ble vekket av stekeos. En rausere person enn meg ville kanskje beskrevet det som "duften av egg og bacon", men jeg er meg. Dessuten ble jeg forstyrret av lydene fra noen som ryddet inn eller ut av en oppvaskmaskin.

Ok. Tid for å stå opp. Men før jeg hadde fått det gale benet på gulvet, brølte min mann "FEM MINUTTER TIL MATEN STÅR PÅ BORDET!!!".

*

Det er vel unødvendig å si at han har vært i Forsvaret. Garden, til og med. Han har bare forakt til overs for folk som somler. Så lenge det ikke er ham selv.

- Du kan godt brøle hele setninger, mumlet jeg.

Det er vel unødvendig å si at jeg er filolog. Språkkonsulent, til og med. Jeg tar ikke lett på folk som ikke har korrekt setningsoppbygning. Så lenge det ikke er meg selv.

*

I flere uker - måneder, faktisk, - har jeg planlagt å ta opp igjen den regelmessige treningen. Derfor hoppet jeg rett i treningstøyet etter bursdagsfrokosten. Intensjonen var der.

Men så oppdaget jeg et slags swingerparty under den ene skjenken. Det var kaniner av alle kjønn, og de fikk unger mens jeg så på. "Den som hadde hatt et like kort svangerskap som en hybelkanin," tenkte jeg misunnelig og sendte en tanke 16 år tilbake i tid.

Treningen ble utsatt på ubestemt tid, og jeg spurtet i stedet rundt med støvkost, håndklepapir og Jif. Og mobil. Jeg har fremdeles pressevakt og kan ikke forlate mobilen et øyeblikk.

*

Det var på tide å kontemplere litt mer over livet da støvet hadde lagt seg i støvsugerposen, og mens jeg gjorde det (trene, dusje eller dø av fedme?) tok jeg farvel med mann og barn som skulle besøke svigermor.

Jeg kom til at det var best å ta en dusj. Det kunne jo hende jeg ble kalt inn på jobb, forsvarte jeg meg. Det er dumt å være svett og ekkel hvis jeg får beskjed om å innfinne meg på kontoret i løpet av en halvtime. Særlig fordi min personlige rekord på badet er 25 minutter.

På vei inn på badet forsvart jeg min beslutning ytterligere. Jeg sa til meg selv at så lenge jeg ikke dyttet i meg snop, var det ikke så nøye om jeg ikke kom i gang med treningen i dag (heller). Jeg var nøye med å ikke tenke på ordet "sjokolade", for jeg kjenner meg selv.

*

I det jeg skulle gå inn i dusjen, ringte telefonen. jeg hadde naturlig nok ikke på meg brillene, og så derfor ikke at det var min mor som ringte. Når jeg har vakt snakker jeg bare med dem jeg får betalt for å snakke med. Det er viktig at linjen er åpen i tilfelle krise og krig.

Jeg forsikret henne om at alt var i skjønneste orden, og skulle til å legge på, da det skjedde igjen. Vi begynte å snakke om sjokolade. Vi snakker ofte om sjokolade. Jeg aner ikke hvordan det skjer. Jeg sverger.

*

- Har du smakt den nye med peanøtter? spurte jeg. Det hadde hun. Selvsagt hadde hun det. Hun kan spise sin egen vekt i sjokolade to ganger hver dag og likevel ikke legge på seg. Det kan ikke jeg. Da jeg var yngre, lurte jeg ofte på om jeg var adoptert.

- Har du smakt den med karamell? spurte hun. Det hadde jeg. Selvsagt.

- Ja, men den er for søt for meg, sa jeg.

Hun virket skuffet, og jeg følte at jeg hadde skuffet henne. Tanken på om vi kanskje ikke var biologisk tilknyttet kom snikende igjen. Jeg var i ferd med å love at jeg skulle prøve en gang til da hun sa:

- Jeg kjøpte 21 stykker, jeg.

- Send bilde! sa jeg i et fåfengt håp om at det skulle virke avskrekkende.

*

Vi trenger ingen DNA-test likevel. Hun er min mor. Og et forbilde.

Hun beklaget at ikke alle kom med på bildet, men jeg antar at de allerede er spist, og at det var det faktum hun egentlig beklaget

PS Da jeg sto i dusjen ringte telefonen. Det var fra jobben.

- Kan jeg ringe deg tilbake, jeg står i dusjen, ropte jeg.

- Ja, gjør det. Bare kos deg, svarte han.

Det hastet ikke.