Den dummeste sangen

Har du hørt sangen "Den fineste chevy'n"? Det er den absolutt dummeste sangen jeg vet om. Jeg misliker den så intenst at jeg er tilbøyelig til å mene at de som virkelig har lyttet til det mølet og fremdeles liker den må være mindre begavede.

Hver gang "Den fineste chevy'n" startes på en eller annen radiokanal - som oftest P4 - må jeg enten slå av radioen eller - hvis jeg er i dusjen og ikke rekker frem til knappen - synge for å overdøve rælet.

 
Dette har ført til trafikkfarlige situasjoner og til velbegrunnede naboklager. Jeg kan nemlig ha verdens verste sangstemme. Bare spør mine barn som slo etter meg allerede som spedbarn og som ble disiplinert ved at jeg truet med å synge "Fly me to the moon" hvis de kranglet i baksetet.

La meg plukke fra hverandre makkverket slik at du forstår hva jeg mener.

Sangen handler om et kjærestepar der han liker biler. Det kan fremstå som om hun ikke deler den interessen.

Den starter slik:

Hun ba han te sæ'

For i kveld var de med finfolk

(også litt mer idiotisk tekst før slutten av første vers:)

Hun er fra en finere familie
At han er rægg, kan de aldri få vite om

Hallo?

Er det ingen som reagerer på at dette er håpløst 1950? Du ber ikke kjæresten din "te seg" før han skal møte familien din med mindre du har fullstendig utdaterte holdninger, og du klassifiserer ikke dem du kjenner i "fintfolk" og ... hva da? Idioter?

Au! Her møtte jeg meg selv i døren så det ble kul. Selvsagt finnes det idioter. Men de bør helst ikke være en del av din nærmeste omgangskrets.

Poenget mitt står seg likevel: Hvis du ber kjæresten din te seg, bør du ikke bli overrasket hvis han eller hun svarer "te deg sjæl, og gratulerer med ny status som singel". Og hvis du mener at din familie er finere enn kjæresten din sin, bør du holde kjeft om det og ta et kurs gjerne kombinert med en lett lobotomering.

Hvis familien din ikke takler at kjæresten din er "rægg" får du velge, da. Kjæreste eller familie. Jeg ville satset på rægger'n, forresten. Det er ikke særlig bærekraftig å ha et forhold til noen som ikke takler den du elsker. Bare tenk deg fremtiden med barnedåper og andre grusomme milepæler. De kan være stressende nok om du ikke til tillegg for all fremtid må juge om hva kjæresten din driver med. Dessuten må du passe på at rægger'n ikke åpner kjeften, for da vil jo alt være kjørt.

Planen var å slakte hver eneste linje i denne bakstreverske sangen, men jeg innser to ting:
1 Jeg orker ikke forholde meg til mer av den, dessuten har jeg heldigvis nesten aldri vært tvunget til å høre hele teksten, og
2 Jeg har (igjen) fått jævelskapet på hjernen, og jeg må bruke tiden min til å få den bort.

Jo, forresten! Sangen ender som en gammel skillingsvise: Rægger'n kjørte i fylla og døde.

Kanskje han prøvde å slå av en teit sang på bilradioen.

Pedofil brannstifter

Noen ganger møter man mennesker som umiddelbart gjør inntrykk. Du kan bli imponert av en kommentar, blendet av et smil eller - som meg - fly forbanna bare av å se trynet på noen.

Heldigvis er det ikke ofte jeg får lyst til å dra til noen bare av å se dem. Det er så sjelden at jeg ikke kan huske det har skjedd. Men kombinerer du et arrogant oppsyn med selvrettferdighet, håper jeg du selvantenner rett foran meg, og jeg kommer ikke til å bruke en dråpe av Farrisen min for å slukke brannen.

***

Torsdag kveld møtte jeg en mann som irriterer meg enda. Og i dag er det lørdag.

Han har et oppblåst selvbilde, han legger skylden på andre for oppførselen sin, han er slem og han er en stor, selvopptatt egoist.

Han utnytter unge kvinner, han innbiller seg at hvis HAN bare ønsker seg ting hardt nok, så får han det og han har antakelig et par alvorlige mentale forstyrrelser.

Dessuten tror jeg at han er brannstifter og barnemorder.

Kona hans arvet nemlig barndomshjemmet sitt - et stort hus med en diger hage - og en dag brant hele huset ned. Etter det fikk jævelen mulighet til å starte sitt eget byggmester-firma. Han skilte ut tomter fra hagen og bygget en drøss med villaer.

Etter brannen døde de to små tvillingene deres. De påstår at de døde som et resultat av at kona ble syk etter brannen og at hun på et vis overførte sykdommen via morsmelken til de to små, men det tror jeg ikke på.

Sannheten tror jeg er at han tente på huset for å få forsikringspengene og mulighet til å bygge hus i hagen, og at han drepte ungene fordi de sto i veien for karrieren hans.

*

Ok, så er jeg litt usikker på det med barnedrapene, men denne fyren er så uspiselig at han er troende til hva som helst.

Pedofil er han også. Det innrømmet han faktisk torsdag kveld.

For ti år siden møtte han en 12-13 år gammel jentunge som han kysset. Sånt er ikke lov, så vidt jeg vet. Ikke bare det, men han lovet henne at det skulle bli dem to og at de skulle rømme sammen til et eller annet fantastisk land.

På det tidspunktet var han til og med gift.

Den stakkars kona som takket være denne pedofile mordbrannstifteren både hadde mistet barn og barndomsminner, må jo ha blitt skikkelig skadet av å leve sammen med denne psykoen, men hun holdt ut, og jammen virket det ikke som hun var ganske bekymret for ham også.

*

I til sammen to og en halv time satt jeg og hørte på denne ynkelige mannen. Jeg var så sint at jeg nesten ikke klarte å sitte stille. Heldigvis fikk jeg en pause etter omtrent halvannen time, for - jeg vet ikke hvordan det er med deg, men - jeg blir veldig tissetrengt av å forholde meg til idioter.

Etter at jeg hadde vært på do, ble jeg nødt til å høre på den fryktelige mannen igjen. Gudskjelov varte det ikke så lenge før han døde. Jeg mistenker at han tok livet av seg, og samme kan det være. Verden er et bedre sted uten ham. Selv om kona synes det var trist der og da, tror jeg hun snart kommer til å forstå at hun har det bedre uten ham.

Da han døde reiste jeg og alle som satt rundt meg opp for å klappe. Vi klappet og klappet. Helt til fyren sto opp fra de døde og bukket til oss. Da klappet vi enda mer.

***

- Hva synes du? spurte min mann da vi gikk fra teateret for å ta t-banen hjem.
- Jeg er rasende! svarte jeg. - Jeg fordrar ikke sånne typer. Han skylder på andre for oppførselen sin, han sutrer over at han "bare har bygget hus når han egentlig ville bygge tårn", han mener han har noe inni seg som han ikke kan styre og han utnytter alle andre. For en ynkelig mann! Pføy!
- Pussig. Jeg ser ham ikke sånn i det hele tatt, svarte min mann. - Jeg ser ham som en mann som jobbet mot et mål.
- Han hadde ikke noe annet mål enn å gjøre sitt eget liv mest mulig enkelt for seg selv. Jeg HATER SÅNNE FOLK!

Grunnen til at jeg ropte kan ha vært at t-banen kom kjørende, men jeg ropte nok unødvendig høyt, for ekteparet i 60-årene som sto ved siden av oss ble veldig oppmerksomme.

- Han er en PEDOFIL PYROMAN og en MORDER! skrek jeg, og ekteparet bestemte seg for å ta en taxi i stedet for å risikere å dele en t-banetur med meg.
- Det har du vel ikke grunnlag for å si, sa min mann forsiktig.
- Grunnlag, punnlag, geipet jeg.

- Men han sa jo at han hadde veldig dårlig samvittighet, sa min mann som jeg et øyeblikk mistenkte for å være en del av en verdensomspennende organisasjon av menn som støtter hverandre uansett grad av dumskap.
- PISSPREIK! hylte jeg. - Han hadde ikke et fnugg av samvittighet, folk som ham sier sånt for å få sympati. Hvor naiv er du egentlig? Arrrgh! Mannfolk er faen døtte meg idoter alle sammen!
- Burde du ikke roe deg litt ned nå? undret han. - Likte du ikke stykket?

Men det gjorde jeg jo. Jeg likte det veldig godt, faktisk.

Så takk til Henrik Ibsen, Byggmester Solness og Mads Ousdal. Jeg er fremdeles opprørt, men jeg har snakket med innestemme siden fredag og jeg begynner så vidt å klare å skille skuespill og virkelighet.

Ut på tur, litt småsur

Er det ikke deilig når det bruser i blodet? Når du kjenner at du lever? Når du kan erobre verden så lett som ingenting?

Og er det ikke tilsvarende forbanna ergerlig når det brusende blodet brått blir avkjølt av en bøtte isvann ... Bøtta med isvann i denne historien er en fyr i SAS-uniform som nektet å la meg betale for å oppgradere meg fra SAS GO  (de billigste billettene) til SAS PLUSS (de nest dyreste billettene) på turen hjem fra New York.

- Velkommen til bag-drop, sa bøtta.

Vi takket, men sa at vi ikke hadde sjekket inn bagasjen, for vi ville gjerne kjøpe en oppgradering av billettene våre først.

- Ja, nå er dere jo ved BAG-DROP, da, men jeg skal hjelpe dere likevel, sa han i en tone som var litt for obsternasig for min smak.

Vi var høflige nok til ikke å påpeke at han var den eneste SAS-representanten i mils omkrets, og at vi når som helst kunne snakke med noen andre han anbefalte.

Helst det, faktisk.

*

- Hvem av dere er Birgitte? spurte han.

Og det var vel da jeg skjønte at vi ikke hadde med den smarteste ansatte i SAS å gjøre. Jeg er den eneste kvinnen i vår familie, og han hadde passene våre, så det burde være mulig å gjette seg til hvem jeg var.

Jeg tok ett skritt frem og forklarte vennlig og smilende at det var meg. Han sjekket passet mitt en gang til, og så sjekket han systemet sitt.

- Jeg kan oppgradere de andre, men ikke deg.

- Jasså. Fordi ...? spurte jeg mens blodtrykket steg og blodet bruste. Eyjafjallajökullen ville misunt meg den voldsomme akselerasjonen.

- Fordi du har bestilt spesialmat. G-L-U-T-E-N-F-R-I, stavet han for meg.

Som om jeg var idioten her.

*

Tenk. Jeg VET at jeg må spise glutenfritt.

Jeg må spise skalldyrfritt også, men SAS gir ikke allergikere med mer enn én allergi mulighet til å spise helt trygt. De skulle bare visst hvor lite hyggelig jeg blir hvis jeg får i meg gluten, og hvor kritisk det blir hvis jeg får i meg en bit av noe som har vært borti en reke.

Konsekvensen av det blir sannsynligvis en nødlanding. Jeg lurer på om noen har tenkt på det.

*

- Ja, men det gjør ikke noe for meg at jeg ikke får mat på flyet, jeg har tenkt å sove uansett, sa jeg og forbannet både ham og cøliakien.

- Det har ingenting med det å gjøre, det er vår policy.

- Umulig. Vi kjøpte oppgradering på turen fra Oslo. Og da hadde jeg også bestilt glutenfri mat.

- Da er det noen som har BRUTT POLICYEN! Det har de IKKE lov til!

Free world, my ass

- Vel, men uansett må jeg da kunne få kjøpe en oppgradering. Det eneste som skjer, er at det vil være en porsjon glutenfri mat på SAS GO og at jeg ikke får mat på SAS PLUSS.

- Det går ikke. Vi har en policy.

- Du kan hvis du vil (din snik, la jeg til på norsk mens jeg smilte). Du har makt til å hjelpe oss her. Kom igjen. Vær litt gæren, nå.

Så lenge det ikke går ut over policyen

- Nei.

- Da vil jeg snakke med sjefen din.

- Han kommer til å si det samme.

- Jeg vil likevel snakke med sjefen din.

*

Sjefen sa det samme. Sjefen hans også.

- Men ingen sa noe om det da jeg bestilte maten! sa jeg i et siste, fånyttes forsøk.

Tvert imot: Endring er tillatt og man "kan kjøpe opp" ved å betale prisdifferansen
(Gratulerer med dårlig norsk, SAS)

Noen ganger må man bare innse at man ikke vinner. Overraskende ofte er det idiotene som tar pokalen med hjem.

- Greit. Da kjøper jeg en ny billett, sa jeg flatt.

- Det blir 707 dollar, takk. Hyggelig å gjøre business med deg. Husk at dere nå har fast track og tilgang på lounge inkludert i prisen, sa han så automatisk at jeg mistenkte at han var en robot.

*

Det kunne faktisk hende han var laget av plast og noen mikrochiper. Én gang må jo være den første gangen man kommer borti kunstig (men ikke akkurat overlegen) intelligens.

- Husk å gi beskjed om at jeg skal ha glutenfri mat, sa jeg for å plage ham og for å sjekke om de kunstige kretsene på hovedkortet ble overbelastet eller om et av programmene kom til å krasje. Jeg fantaserte om at han begynte å bable uforståelig og at det begynte å ryke ut av ørene hans og at øynene lyste "ERROR page not found".

*

- Dessverre, det går ikke. Da måtte vi hatt beskjed 48 timer før.

- Men da kan jeg jo bare få den maten som jeg skulle hatt på SAS GO? sa jeg, men det visste jeg svaret på, for på turen til New York hadde jeg spurt om det samme, og da var svaret "Dessverre, vi blander ikke mellom klasser".

Virkelig? Men vet dere hvordan det er å være passasjer?

Små grønne menn. Og noen blå.

Jeg har satt meg ganske godt inn i fotball før kveldens finale. Jeg vet for eksempel at Portugals Ronaldo stiller med tallet 7 på ryggen og at Frankrikes Griezmann gjør det samme.

Heldigvis har de forskjellige farger på draktene sine (Portugal har grønne, men spiller i rødt i dag) dessuten er Ronaldo ganske kjekk (men helledussen så ung) så det skal gå an å holde dem fra hverandre.

Det jeg ikke vet er hvor mange spillere som er på hvert lag. Er det 11 pluss han som står i mål, eller er det 11 inkludert han som står i mål?

*

Jeg googlet. Det er 11 til sammen. Nå vet vi det begge to.

*

NRK teller ned til kampen, og jeg følger nøye med. De skal fylle halvannen time med koseprat før finalen begynner, og for moro skyld har de satt opp drømmelaget sitt:

Jeg lurer på hvorfor. Hvorfor har de tatt seg bryet med å sette opp et lag som aldri kommer til å spille? Eller har jeg misforstått alt - er det mulig at Europa skal spille mot de andre verdensdelene i VM? Og at dette er selve Europa-laget?

I så fall er det veldig sannsynlig at dette er verdens beste lag, for så vidt jeg vet spiller store deler av verden en helt annen sport når de snakker om fotball.

Da, tenkte jeg, er det kanskje dette laget som skal spille hvis vi finner liv på andre planeter og bestemmer oss for å spille leggskinnene av de vi finner der.

*

Du har vel for lengst forstått at jeg ikke har sett mye fotball i mitt liv, og du har muligens en gryende mistanke om at jeg synes det er morsommere å tenke på små grønne menn (som ikke er grønne fordi de spiller for Portugal) enn på en gjeng som løper etter en ball på en diger plen.

*

Siden jeg muligens er over halvveis i livet, innser jeg at en fotballkarriere ikke er realistisk. Men fotballekspert, det må jeg da kunne bli? I alle fall hvis det å være fotballekspert ikke krever mer enn å være PR-ekspert eller forsvarsekspert.

Jeg lover deg: der er det ikke mye som skal til.

Vært i Forsvaret, sier du? Ok, det holder. Du er ekspert. Jobbet i PR-byrå, sier du? Og du er over 35? Du er ikke bare PR-ekspert, du er en nestor i PR-faget.

*

Jeg så semifinalen mellom Tyskland og Frankrike, og i 1998 så jeg Norge slå Brasil. Dette kan jeg.

Fotballkommentatorer og -eksperter kan gå hjem og vogge, det er en ny sheriff i by'n.

Corner er mål!
Offside er uforståelig og dommeren er en ku.

Frankrike vinner 3-1.

Allez les Bleus!

PS Beklager Ronaldo, men den lysegrønne fargen dere har på strømpene er virkelig ikke pen. Dessuten bør du bytte frisør.

Da jeg slo opp med 007

Kjære James,

Du har vært min plan B siden jeg giftet meg i 1997. Selv om du ikke har visst om det, og selv om vi ikke har vært sammen, trenger jeg - for min egen skyld - å bryte med deg. Du er heretter ikke engang plan J.

Dette er litt utypisk meg, for jeg har alltid en plan B uansett om det er en kjørerute eller om det er middagsforslag. "Du vil ikke ha grøt, nei. Ok, da kan du stikke ned å kjøpe deg sushi." Jeg trenger ikke engang å tenke meg om, for jeg har tenkt før situasjonen oppstår.

Plan B iverksettes normalt umiddelbart etter at plan A går i dass, men når det gjelder store, seriøse ting, er plan B alltid å prøve plan A en gang til. Nå står jeg altså igjen med plan A (min kjære) to ganger, etter det (Gud forby) har jeg ingen. Jeg får bare håpe at han holder ut minst ett år til. Også ett år etter det, og så videre.

*

Tilbake til deg, James. Du er for gammeldags. Moderne kvinner (som meg) vil ikke ha mannfolk som behandler kvinner som pynt i livet sitt. Du skjønner, James, det blir for teit.

Hvor mange ganger har du reddet en dame i overhengende fare nå? La oss si minst én i hver film, hva? Så minst 24, altså.

Og hvor mange har du feid over? Altså ligget med? Minst 24! Antakelig det dobbelte! (Noen har tatt seg bryet med å regne på det, faktisk.) Det er godt mulig det er et normalt antall sexpartnere for menn i din alder, men husket du kondom? I think not!

S.P.E.C.T.R.E.
SPecial Executive for Counter-intelligence, Terrorism, Revenge, Extortion

For jeg kommer nemlig akkurat fra din siste film nå, og den ene gangen du hoppet i sengen med en dame, hadde du akkurat blitt banke gul og blå av en skurk. Ikke pokker om du hadde prevensjon i lommen etter den filleristingen.

Damen du var sammen med ble slått i svime to ganger i løpet av kampen, er du sikker på at hun var ved sine fulle fem? Burde du ikke ha sjekket hodet hennes først?

Dessuten. Kan du ikke snart skille krig og kjærlighet? Jeg gidder ikke betale 120 kroner for å se deg forføre ett og annet kvinnfolk i en helt usannsynlig sammenheng! Det er bare så 1900-tallet å ligge med enken etter en mafiaskurk bare timer etter begravelsen hans.

Sorry, James, men det er bare forstyrrende.

*

En annen ting som var forstyrrende i løpet av de  to og en halv timene filmen varte, var at damen som satt ved siden av meg hadde tatt med seg barna sine. På anslagsvis seks og åtte år.

Minst to personer har syndet her: Hun som kjøpte billettene og han som slapp dem inn. Den ene ungen begynte å snakke som en baby etter at han så en fyr som fikk øynene presset ut, og jeg er alvorlig bekymret for hans psykiske fremtid. (Ungen, ikke han som fikk øynene presset inn i skallen. Han som ble blind, døde rett etter. Jeg tror det var noe med nakken.)

*

Men at mindreårige blir utsatt for voldelige scener er jo ikke din feil, James. Du hadde antakelig behersket deg hvis du visste at det var barn til stede. Barn kommer vel i klasse med kvinner? Mennesker som har beskyttelsesbehov?

Det jeg prøver å si her, er ikke at du er en mannsgris som mener at kvinner er det svake kjønn. Det har jeg ingen holdepunkt for å si. Jeg mener heller ikke at dette er den mest klissete filmen du har vært med i. Jeg mener bare at den romantiske delen av historiene dine kanskje kan droppes neste gang du kommer ut for en grusom skurk. Det tar fokus vekk fra storyen, ser du. Dessuten virker det litt påtatt. Og som sagt forholdsvis gammeldags.

*

Jeg har derfor følgende råd til deg:
Ikke ligg med alle damene i filmene dine
Husk kondom hvis du likevel gjør det (altså ligger med noen)
Sjekk om damene du vil ha til sengs er vel bevart og at de samtykker (det er nemlig store muligheter for at de lider av ett eller annet sjokk)
Ikke tro at skurkene er døde bare fordi de ligger nede med halve hodet i en blodpøl
Drep de onde én gang for mye heller enn én gang for lite (husk Glenn Close i sluttscenen av Farlig begjær - alle trodde kaninkokeren var død, men BØ! der kom hun opp av badekaret som troll av eske)

Med håp om en ny film snart og et godt nytt år,

Din forhenværende Birgitte

Aftenbønn for glemte helter

Norge, altså. Herregud, så gode vi er. Det er mulig at vi er dopet på olje og at vi av den grunn har blitt en gjeng med bortskjemte klyser, men skiløperne våre har ikke olje i årene.

Moderne nasjonalromantikk

De har stål i ben og armer, er oppvokst med helmelk og brunost og de er uslåelige. De trener riktig, de har de beste skiene, de motiveres av sunt vennskap og med unntak av en episode med rattfyll, er de så gode forbilder for oss andre at det hele er til å bli litt trassen av.

De er legemeliggjøringen av nasjonalsangen, rent vann og fjelltopper i sol, de er bedre enn norsk melkesjokolade (som alle vet er best i verden) og de har etikk, integritet og moral som vi andre kan bruke som fasit. I tillegg ser noen av dem ut som reklameplakater for vitaminer og frisk luft.

Ingen tror selvsagt at de har kommet dit de er helt av seg selv. Nei, da. Innimellom blir både foreldre og dagens støtteapparat trukket frem og skrytt av. Fullt fortjent, vil jeg si.

Men har noen ofret kommentatorene en tanke? De som har som jobb å bringe entusiasme og etappetider til oss som ikke står ute i løypene? Jeg mener at det snart er på tide å bruke litt tid på dem.

Vi må sette mer pris på dem, tenker jeg. De som skriker seg hese hele sesongen, som har hodet fullt av (u)nyttig kunnskap om utøvernes formtopper og konkurrentenes sterke og svake sider. De som har hele skisportens historikk i hodet, og som drømmer om smøring, ski og høydeopphold både dag og natt.

Det kan ikke være lett å finne på noe å fylle tiden med gjennom en hel femmil, og det kan umulig være lett å skrike like hysterisk når en nordmann går inn i målområdet hver gang. Særlig når det er fire minutter (eller noe) til han som får sølv kommer. De holder spenningen oppe uan-pokker-sett.

Send dem en vennlig tanke når du legger deg i kveld. Du kan til og med ta dem med i aftenbønnen din.

Her er et forslag:

Kjære Gud,

jeg er takknemlig for alt jeg har, og jeg vet at jeg er superheldig bare fordi jeg er født i Norge. Det hadde vært kult hvis du kunne øke oljeprisen litt, men vær så snill og ikke finn på noe jævelskap i Midt-Østen eller noe annet sted for å få det til. Hvis det er en forutsetning, får vi heller leve med en oljepris på under 60 dollar fatet. Jeg skal stramme inn på det jeg kan som for eksempel (og her setter du inn det du kan ofre).

Jeg er også veldig takknemlig for at vi slo svenskene i lagsprinten både på herre- og damesiden, men jeg vil gjerne at du skal ta ekstra vare på stemmebåndene til kommentatorene som bringer showet til oss radiolyttere (eller tvseere, hvis du ser på tv). De er virkelig flinke, men de skriker og hyler så mye at de umulig kan holde ut sesongen hvis Norge fortsetter medaljefesten.

Legg merke til at jeg ikke ber om flere gull til Norge, for jeg vet at det ikke er sånt man skal be deg om. (Men takk så langt, blunk, blunk.)

Amen

Symmetri

Hver uke kommer det et plastpakket blad i postkassen adressert til meg. Jeg har prøvd å bli kvitt det i flere år, men min mann har så langt insistert på å opprettholde abonnementet.

Hans motiv er å sniklese bladet "for å få informasjon om fienden" som han sier, men egentlig venter han bare på bikininummeret.

Mitt mottrekk? Jeg blar gjennom bladet og gir det umiddelbart videre til en kollega.

Noen ganger inneholder plastpakken mer en bare ett blad. Det kan være en tepose (reklame) eller et tilleggsblad som handler om interiør, trening, mat eller noe annet jeg ikke er spesielt interessert i.

Denne gangen var jeg akkurat ferdig med å irritere meg over en reportasje som skulle fortelle meg hvilke olabukse som passet best til min kropp, da jeg fikk øye på ukens tillegg (eller forrige ukes - jeg åpnet to blader på samme dag ettersom jeg ikke har giddet å lese bladet på to uker).

Det var et reisemagasin.

Jeg hadde altså bladd meg gjennom to nummer der gjennomgangstonen er at man skal være fornøyd med den kroppen man har ... og da så jeg dette:

Jeg er ganske opptatt av symmetri. Når TV-programmer er tekstet, sjekker jeg (helt uten over tenke på det) om antall ord i teksten er partall eller oddetall. Når jeg er passasjer i bil, sjekker jeg at vinduene på hus vi kjører forbi er symmetriske. Er det smårutete vinduer, teller jeg dem. Jeg liker også at lyktestolpene står jevnt. Faktisk tror jeg denne tvanglidelsen kan være årsaken til at jeg liker sko: Det er to av dem, og de er veldig like.

Det første som skurret da jeg så denne forsiden, var armene hennes. Jeg lurte på om de hadde vrengt den ene armen hennes bakover for å få plass til den sorte reklamen for New York-konkurransen.

Da så jeg bena hennes. Nærmere bestemt lårene. Nærmere bestemt litt høyt opp på hennes høyre lår.

Stakkars jente! Ikke bare har de slanket låret hennes ved å redigere bort omtrent ti prosent, men avslutningen helt øverst var jo mildt sagt talentløs. Noen vil sikkert også si taktløs.

Jeg har full forståelse for at folk vil fremstå vakre, men jeg mistenker at en jente som blir valgt ut til å være forsidepike i utgangspunktet er langt over gjennomsnittet.

Kjære ukebladutgivere: Ikke kødd med hodene våre, er dere snille. Enten er vi gode nok som vi er, eller så er vi det ikke. Hvis dere må redigere en modell, kan det nemlig virke som ingen av oss er gode nok.

Fotballflua

Jeg har noe jeg må tilstå. Forresten: jeg har to ting å tilstå.

For det første: I lang tid trodde jeg at Fotballfrue var Fotballflue - hun er jo så bitteliten, og så tenkte jeg at hun hadde litt humor på det, men nei, da.

For det andre: Min mann har også skrevet kommentar på min blogg. Anonymt.

*

Det er nok mye som skiller min mann og mannen til Fotballfrue. Siden jeg ikke kjenner mannen til Fotballfrue, baserer jeg denne teorien på det jeg tror jeg vet om ham: han er heller ikke så stor, han støtter sin kone inntil det pinlige og han spiller fotball.

Der herr fotballfrue kommer sin kone til unnsetning og forteller alle hvor vakker og smart hun er (dette er bare noe jeg tror ut fra overskrifter og dagens nyhetssendinger) startet min mann sitt svarinnlegg til en av mine kritikere med "Takk! Endelig noen som setter denne Frisch på plass. Hun burde vite bedre."

Så gikk han videre og tok meg på det faglige. Det er det som normalt gjør mest vondt:

"En kommunikasjonsrådgiver som ikke ser forskjell på papir- og nettaviser er som en lege som ikke ser forskjell på blodpropp og trombose."

Som du ser, er han også inne på legevitenskap. Herr Fotballfrue påsto visstnok at han var lege i et av innleggene der han støttet sin kone. Et langt gjesp, spør du meg. Men det vekket Legeforeningen. De raser. I følge NRK. (Jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg synes er teitest i denne saken, men at Legeforeningen gadd å kommentere, kommer høyt opp på listen.)

Resten av kommentaren brukte min mann til å snakke om toalettpapir. Jeg tolket det dithen at han mente at det jeg skrev bare var dritt. Han er god på det subtile. Han kunne skrevet en bok mellom linjene. Hvis han hadde skrevet bøker.

*

- Slår du ring om Fotballfrue, Birgitte? spurte en venninne i dag.

Jeg sa at jeg ikke engang slår på ring, og at jeg i lang tid hadde trodd at hun kalte seg Fotballflue. Dessuten, sa jeg, så slår jeg ikke folk som ligger nede.

- Plukker du ikke engang vingene av dem? spurte hun.

Og i ærlighetens navn måtte jeg jo fortelle at jeg pleier å grille fluer med den elektriske tennisracketen Max Smekker.

Jeg griller ikke hunder. Bare små vesen med vinger. Tingeling, hadde ligget tynt an.

Sannhet fra barnemunn

- Blir alt vi sier referert på bloggen din, eller? spurte min eldste sønn.

Jeg svarte at han i alle fall ikke kunne være sikker på å få være anonym, men sannheten er at det er svært lite av det raringene jeg bor sammen med sier som er verdt å sitere. For det meste går det i "Har du noe oppvask??!!!" eller "Nå er det mat!" eller "Er det noen som skal ha noe fra kjøkkenet?" (alle sitater tilhører min mann).

Min yngste, på snart 17, snakker stort sett etter at jeg har bedt ham om å gå og legge seg (uthalingsteknikk) eller når han trenger penger (men da snakker han med sin far). Min eldste snakker mest engelsk, for han bor og jobber i London.

Selv om de ikke snakker så mye med meg, er de veldig flinke til å finne gaver til meg. De fleste gavene jeg fikk av dem til jul, hadde de til og med plukket ut selv.

Unntaket var en lang, strikket, ullkjole fra Joseph som jeg falt for i Paris rett før jul. For å slippe alt maset med telefonering frem og tilbake mellom Norge, Frankrike og England, tok min mann en sjefsavgjørelse og sa "Nå orker jeg ikke være lenger inne i denne butikken, hvis du lover at vi kan gå herfra, kjøper jeg den til deg fra ungene. Men du får den ikke før til jul, ok?".

Selvsagt var det ok.

Jeg er da i stand til å vente på noe godt så lenge det bare er et par uker.

Dessuten må jeg ha litt tid på meg for å finne ut hvordan jeg skal style den (som det heter - det betyr bare å finne ut hva ellers man skal ha på seg).

Jeg tror det må bli et par litt sorte, lave støvletter, og det har jeg ikke. Tror jeg. Eller, jo. Kanskje. Ytterjakke blir det største problemet. (En vest, kanskje?)

Jeg kommer ikke til å ha lue og ikke til å ha vernestøvler, men kjolen er lik.

Julaften var et kaos da pakkene skulle åpnes, og min yngste sønn fikk ikke med seg at han hadde vært generøs nok til å gi meg 50 prosent av en kjole.

Derfor viste jeg den til ham nå.

- Så du hva du og Magnus ga meg til jul, eller?
- Nei.

Jeg holdt kjolen foran meg og forklarte at den lange halsen ikke skulle skjule ansiktet mitt, men brettes. "Sånn at det ser kult ut," som jeg sa.

Han holdt på å legge seg ned på gulvet og le mens han rullet. På kult kalles det ROFL. Han lo så buksebaken seg litt ned. På kult heter det i så fall ROFLMAO (Rolling on Floor Laughing My Ass Off).

- Og hva er det som er så underholdende? spurte jeg. Lett fornærmet. Og nokså gammel.

Jeg antok at han lo av håret mitt, for jeg ser veldig rar ut på håret i dag. Eller kanskje han lo av den røde, forkjøla nesa mi.

- Det er jo en ONE PIECE, flirte han.

Og det er det jo faktisk.

Fuck.

Han har bursdag i mars. Jeg bare nevner det.

32 timer i Paris

Paris er som Norge på mange måter. Nå som kronen er så svak, er prisnivået omtrent det samme og det været som har vært det siste døgnet, har til og med imponert en som har bodd i Bergen. Det var så guffent og kaldt at jeg nesten ikke orket å shoppe.

Utsikt fra hotellrommet om kvelden

Utsikt fra hotellrommet om dagen

Den overprisede veskesjappa Hermes lå rett ved hotellet, og sist vi var i Paris, hadde jeg en sjelsettende opplevelse da jeg arrogant ble avvist av en liten sprett som påsto at de ikke hadde sorte skinnvesker. Da jeg spurte om det var noe annet han ville anbefale, så han på meg som om jeg hadde funnet opp Ebola og ville bruke ham som testrotte.

Tross ydmykelsen jeg ble utsatt for i fjor, prøvde jeg meg igjen i år. De hadde antakelig sparket den lille dusten og sendt alle på smilekurs, men det blir litt påtrengende når du må hilse og smile til syv damer pluss han som legger paraplyen din i en spesialtilpasset plastpose med Hermes-logo på før du når disken som bare er ti meter unna døren.

Når det bare er to grader ute og hotellrommet ditt er helt ok, kan du med fordel tilbringe litt tid der. Jeg gjorde det. Og fant ut at hotellet gjerne ville at jeg skulle sende postkort til venner og kjente. Så ivrige var de på dette, at de hadde lagt postkortene i en skinnboks på skrivebordet. Fem ulike motiv, kunne jeg velge mellom. Jeg er ikke sikker, men hvis dette er det beste de kunne finne, er det ikke rart at folk bruker mobilen til å sende bilder hjem. Eller at de legger det ut på Facebook.

Jeg lurer på hvem som ville sendt et postkort med bilde av en unge som hopper i sengen, men det med Triumfbuen var jo ok

Det dårlige været ga meg også anledning til å utforske teknologien på rommet. Det var i alt syv små kontrollpaneler i rommet. For å la barnet i meg få litt næring, klådde jeg vilt på alle knappene, med det resultat at det sto en fyr utenfor døren etter tre minutter. Jeg ba ham fylle opp minibaren mens han likevel var der.

Denne var ved sengen

Mens det ble fylt på med Perrier, sjekket jeg den elektroniske bilderammen som vekselvis viste pene bilder av Paris og ga nyttig informasjon om hotellet. Jeg stusset litt over teksten, men fant ut at de kanskje er like dårlige i engelsk som jeg er i fransk. I den engelske versjonen skal restaurant Diane og baren Le Lucien privatiseres, og i den franske skulle de bare stenge noen timer i dag. Google translate har sine begrensninger.

Alt var stort og flott på dette hotellet. Til og med nummeret på hotelldørene.

Litt overdreven bruk av nagler, synes jeg

Men noen ganger er store ting bare egnet til å få deg til å føle deg mindre. Når man ikke engang når ned til gulvet, føler man seg ikke voksen nok til å gjøre annet enn barnslige ting. Som for eksempel å rope "Ta bilde av meg når jeg sitter her, da!"

Den var ikke spesielt god å slappe av i

Au revoir, Paris!

Panikkbremsing og svikefulle GPS'er

- Det er så JÆVLA glatt! sa taxi-sjåføren. Vi svarte ikke.

For min del var det mest for ikke å oppmuntre ham. Vi hadde allerede da han ringte for å informere om at han sto utenfor, hatt et slags karma-krasj. Da jeg svarte at vi straks kom ut, svarte han syrlig "Ja, jeg ser det!".

Han visste "ikke helt" hvor adressen vi oppga var, så vi pekte ut retningen, og han begynte å taste inn på GPS'en. Den moderne maskinen som har erstattet mange sjåførers hjerner, var ikke innstilt på å samarbeide, og det skulle vise seg at bilen hans også var litt vrang, for hver gang han så på GPS'en, skjente bilen ut mot venstre.

Det var to nesten-kollisjoner med møtende biler og fire nesten-møter med gjerder og busker i veikanten.

Hans respons var å kjefte opp verden.

*

Jeg både hørte og kjente en skraping under føttene mine og lurte på om bakakselen kom til å ryke mens vi satt på. Grunnet mine høyhælte sko, ville jeg egoistisk nok at bilen skulle holde til vi var fremme. Jeg så ikke for meg å skli rundt på snøen i grønne, semskede sko der mitt eneste håp var å bruke hælen som ispigg.

Hva som skjedde med bilen etterpå, kunne ikke brydd meg mindre. Jeg utstrålte en intens motstand både mot bil og sjåfør, og med mindre han var dum som en loff, måtte han ha merket det.

Jeg tror forresten ikke han merket det.

*

Fartshumper har jo eksistert en stund. På ham kom det overraskende. Hver gang.

Eller - jeg var litt i tvil om hvor overraskende det var, for det var etterhvert et mønster: Han økte farten voldsomt og panikkbremset en halvmeter før asfalten ble høyere. Jeg vurderte å holde meg fast i taket.

*

Endelig hadde han greid å stille inn GPS'en riktig. Men siden den prikken som markerte stedet vi skulle til, var forholdsvis langt unna firkanten som markerte taxien, konkluderte han med at GPS'en var bevisst jobbet for å ødelegge kvelden hans.

Han kjørte videre i håp om at landskapet skulle begynne å likne kartet. Tre hundre kroner senere sa han "Nei, detta ek'ke rekti', jeg stopper taksameteret."

Jeg fikk ny tro på Oslo Taxi.

Tyve meter etter snudde han imidlertid bilen ... og slo på taksameteret igjen. Jeg satt og lurte på hva jeg skulle bruke de ti kronene på.

Ti kroner spart, er som sagt ti kroner tjent. Forslag mottas.

Morgenstund har sjokoladesaus på haka

Etter en lang og stormfull natt, sto jeg opp en gang ut på formiddagen. Hovedstøykilden hadde åpenbart allerede stått opp, men det blåste fremdeles friskt. Det er rart det der. Hvorfor er lyden fra vind og bølger så hyggelig å sove til mens lyden fra den man har giftet seg med kan inspirere til mord?

Jeg sto opp og så meg selv i speilet. En risikosport. Som regel burde jeg aldri se meg i speilet før et par timer etter dusj, sminke og frokost. Men det sier seg selv at å legge på sminke uten å se seg selv i speilet er en utfordring, så her har vi et slags høna/egget-problem.

*

Øynene mine - eller det vil si huden rundt øynene mine - hadde hovnet opp. Men i stedet for å benytte muligheten til å fylle ut rynkene, hadde rynkene isolert seg litt lenger nede og bestemt seg for å invitere vennene sine. De hadde samlet seg til et slags seminar nede under øyet, og der var de ikke bare blitt dobbelt så mange, de var så dype at jeg kunne smuglet valuta i dem. Og da snakker vi ikke småpenger.

Jeg trengte trøst. Heldigvis hadde jeg et uåpnet KK, og kjøleskapet fullt av antioksidanter.

Jeg fylte en bolle full med bringebær og blåbær (og marengs, krem og sjokoladesaus) og tok med meg KK til en usjenert sofakrok.

*

Bladet falt ned i sofaen med baksiden opp.

"Rull bort rynker og poser under øynene" sto det. "HURRA!" tenkte jeg og leste videre. Her fantes det et produkt som kunne redde dagen min. Ja, ikke bare dagen min, men kanskje livet, etter hva jeg forsto. Men plutselig skjønte jeg at jeg ikke skjønte en dritt.

For hva er "Patentert NeoGlukosamin", "peptider" og "planteekstrakt" (hvilke planteekstrakt? løvetann? rosevann?)? Og hva faen er OFTAMOLOGISK testing?

Skal jeg bli imponert over at de kan flere ord enn meg? Skal jeg bli imponert over at de har tatt patent på et produkt de selger? De ville jo vært idioter hvis de ikke hadde gjort det. Dessuten tar det meg to sekunder å finne ut at oftamologi betyr øyesykdommer ... Takk til Google.

*

"Huden din elsker Exuviance" sa reklamen. Det er jeg sterkt tvilende til. Jeg vet i alle fall at de ikke har spurt, og jeg mistenker at det er et reklamebyrå som har laget spørmålet.

Bare tanken på at huden min skal svare på noe som helst gir meg marerittaktige bilder av ansiktet mitt fullt av små kvisemunner som mimer. Æsj, noe så ekkelt. Sånt burde reklamefolka ha tenkt på.

*

Jeg gikk ut på kjøkkenet for å fjerne alle spor etter den ikke så sunne frokosten (lunsjen) - og da gikk jeg forbi en energisk dame med røde kinn, bustete hår og gnistrende øyne. Hun hadde en misjon.

Hun var speilbildet mitt.

For siste gang. Kanskje.

- I går la jeg ut et blogginnlegg som var så dårlig at jeg slettet det, og i dag skrev jeg ett som jeg ikke en gang publiserte, sa jeg til min mann. Jeg så et glimt av håp ble tent i øynene hans. Han har hatet bloggen min siden første gang jeg hang ham ut.

- Og så? sa han oppløftet.

- Jeg tror jeg har mistet det.

- Mistet bloggevnen?

- Ja.

- Huff, da, sa han uten innlevelse.

Jeg så irritert på ham.

- Så hva handlet det første innlegget om da? Meg? spurte han. Den misbrukte.

- Det vil jeg ikke si, sa jeg.

- Det andre, da? spurte han.

- Det handlet om hvalen Juno, sa jeg.

- Ok, du har mistet det, sa han.

Og det er mulig. I så fall er dette mitt siste innlegg.

Far vel. Fortsett som dere stevner.

Taxien Uber alle taxier

Jeg er skikkelig syk. Diagnosen er noe usikker, men jeg er full av skumle piller og har armen i fatle og kan dermed ikke på noen måte ta ansvar for verken innhold eller skrivefeil i dette innlegget. Det sterkeste beviset på at jeg er ett skritt nærmere døden, er likevel at jeg ikke er interessert i å shoppe.

Jeg takket nei til et skjerf fra Hermes og Louis Vuitton, og sa at jeg heller ville ha et fatle fra et apotek. Min mann stormet ut og kjøpte fatle mens jeg fikk vasket håret hos den frisøren conciergen på hotellet anbefalte. Heldigvis var det bare omtrent fire skritt unna hotellet. En dundrende skalle og en verkende skulder innbyr liksom ikke til å jodle rundt i London for å finne en frisør.

Min venstre arm er helt ubrukelig - den kan ikke engang brukes til hårvask. Ubrukelig, i alle fall delvis ubrukelig, har den vært lenge, men jeg har ikke stilt så store krav til den heller - før nå - og når jeg ikke har plaget den, har ikke den plaget meg.

Siden sommerferien begynte for snart en måned siden og jeg fikk min fjerde kortisonsprøyte, har jeg jo bare ligget på en solseng og snudd meg hver gang det begynte å svi litt på ryggen  eller magen. Nå måtte armen plutselig forholde seg til å dingle ved min side i oppreist tilstand - og ikke minst - den måtte finne seg i å ha en veske på skulderen. Det protesterte den heftig på, og den begynte å verke, starte en gå sakte-aksjon og til slutt streiket den fullstendig.

Som straff må den antakeligvis amputeres.

Det er i alle fall det jeg truer den med. Jeg kan nesten ikke gå noe sted - jeg må kjøres. Heldigvis har jeg oppdaget en ny type taxi: Uber.

Med nyvasket hår og fatle i Uber-bil

Kjenner du Uber? Hvis ja, tror jeg du er like imponert som meg, hvis nei, så les litt videre.

I stedet for å bestille en vanlig taxi her i London, kan du gjennom en app på telefonen din bestille en bil fra selskapet Uber. Du kan velge mellom tre ulike klasser biler: Vanlig, litt bedre eller luksus.

Vi har konsekvent valgt luksus, og på de strekningene vi har kunnet sammenliknet med de vanlige taxiene, har prisene vært helt like. Bilene vi har kjørt har vært Audi A8,  Mercedes S-klasse og BMW 7-serie.

Sånn så det ut inne i en av Uber-bilene. Slå den, du, Oslo Taxi!

Når du registrerer deg på Uber legger du inn kredittkortet ditt. Det betyr at du ikke trenger å tenke på å trekke kortet ditt eller fomle med kontanter når du skal ut av taxien. Du får en mail som bekrefter turen og summen når du er ferdig med reisen, og du kan selvsagt be om et prisestimat før du bestiller.

Etter at du har lagt inn bestillingen i appen, kan du følge med på hvor bilen befinner seg i forhold til der du er og hvor lang tid det tar før bilen er der. Du får vite bilens registreringsnummer, biltype og sjåførens fornavn. Du får også se bilde av sjåføren.

Og her kommer det som gjør at jeg ble fan: Uber har et ratingsystem som gjør at du kan føle deg ganske trygg på at han som kjører deg hjem ikke er en psykopatisk tulling med fem tidligere dommer for vold. Når du er ferdig med turen blir du nemlig bedt om å gi sjåføren en karakter fra én til fem.

Det betyr at du kan se hvilke rating tidligere kunder har gitt ham, og hvis han har fått elendig rating, så kan du velge en annen.

Men: du har å oppføre deg, for sjåførene gir nemlig deg karakter også, så er du en tulling og spyr i bilen hans eller på annen måte oppfører deg som en drittsekk, så risikerer du at ingen plukker deg opp neste gang du logger deg inn på Uber-appen.

Markedsmakt i praksis.

Stort og smått

The Cumberland Hotel i London kunne gjerne ha omprioritert litt, synes jeg. De har et enormt resepsjonsområde med tre overdimensjonerte bronsemannfolk som en eller annen kunstner har laget, og to underdimensjonerte kvinnfolk som Gud har laget.

Ett av mannfolkene ser slik ut:

Hvis jeg hadde ligget ved siden av ham og vi begge hadde hatt føttene på samme sted, hadde hodet mitt kanskje vært under armen hans. Så stor er han. Hvis en av de bitte små damene som står rundt omkring i resepsjonen og bare har som jobb å smile hadde ligget ved siden av ham, og de også hadde hatt føttene på samme sted, hadde hodene deres kanskje vært under hånden hans. Så små er de.

Bak ham renner det forresten vann. Som en foss rett ned i gulvet. Veldig stilig.

*

Men så var det det der med prioritering.

For når man sjekker inn på et sånt sted, så venter du liksom ikke at rommet ditt skal være bare litt større enn en sånn koffert som du har lov til å ha med deg INN på flyet, ikke sant?

Men jeg er så romslig I MEG SELV (her måtte caps lock på, ellers var jeg redd det skulle gå deg hus forbi) at jeg ikke klager på sånne bagateller. Jeg blir bare litt stille og lider inni meg.

- Skal jeg gå ned i resepsjonen og oppgradere rommet, spurte min mann.

- Nei, da, sa jeg. Martyren.

- Jeg kan jo gå ned og kjøpe noe å drikke til oss? foreslo han. Minibaren inneholdt nemlig bare to flasker vann.

- Ja, det hadde vært fint, sa jeg. Lidende.

Da han kom tilbake hadde han to nye romnøkler i hånden, men ingen appelsinjuice. Jeg tilga ham på flekken. Men han gikk naturligvis ned igjen etter at han hadde flyttet kofferten min.

Det nye rommet var litt større og hadde litt større vannflasker i minibaren. Dessuten hadde det en enøyd, obskøn håndklesvane på sengen:

Det jeg vil du skal huske hvis du noen gang skal bo på dette hotellet er at du
1) ikke må være sjenert, og
2) må bo sammen med noen du kjenner godt (eller alene)

For: dette er døren til toalettet. Og den er ikke på noen måte lydtett (men av en eller annen grunn kan den låses).

- Du verden, her var det ikke særlig privat, sa jeg med normal stemme da jeg hadde lukket meg inne.

- Nei, det var derfor jeg slo på TV'n da du var der inne i stad, svarte min mann med innestemmen sin. - Vil du at jeg skal slå på TV'n igjen? spurte han.

Jeg sa at for min del var ikke det nødvendig, men hvis han lot seg sjenere, måtte han bare sette på East Enders eller hva det skulle være for min del.

- Nei, da blir det opptaksutstyr, sa han.

- Hæ, hva da? Opptaksutstyr? sa jeg inne fra do.

- Jepp. Ny ringetone til mobilen!

Årsrapport

Birgitte Frisch - også i år kalt "objektet" er også i år ett år eldre enn i fjor, selv om det ikke ser sånn ut. I dag er hun 45 år, i morgen er hun 46 år.

I dag ser hun ut som hun er 106 år, og i morgen er det bare fantasien og evnen til å tenke i store tall som setter grenser.

*

Hun er imidlertid blitt klokere. Og mer empatisk. Hun har gått på et par smeller. Rent faktisk.

Det medførte en tur til optiker Krogh og en regning på en del tusen, men brilleparken er utvidet til fem par, og det synes objektet innerst inne er nokså kult. Vi minner om at objektet også synes det var kult å få regulering og briller på samme dag som tenåring, så objektets definisjon av hva som er kult skiller seg vesentlig fra hva andres oppfatning av hva som er innenfor og hva som er langt utenfor.

Objektets solbriller fortjener et eget kapittel i denne årsmeldingen, men ettersom revisor ikke har klart å bringe på det rene om det er et myndighetskrav å rapportere om utenomjordisk aktivitet, får det holde med et bilde som sier mer enn tusen ord.

Objektets markedsverdi fortsetter å synke. Etter press har objektet blitt tvunget til å innrømme at hun aktivt har oppsøkt byggeplasser i håp om å bli plystret etter, men folk plystrer visst ikke lenger.

Hun har til og med oppsøkt byggeplasser iført kort kjole, men sist gang hun gjorde det, kom en av arbeiderne løpende etter henne med en sort plastsekk og tilbud om å forlenge skjørtekanten med plast og gaffatape, så det kommer objektet ikke til å gjøre igjen.

Dagen etter fikk den arbeidsplassen et overraskende besøk av arbeidstilsynet.

*

Ikke uventet er det heller ikke i år registrert kundetilfredshet. Revisor var helt sikker på at den var forsøkt målt, men papirene må ha blitt borte ved en inkurie. Et annet alternativ er at den var så liten at den ikke var målbar.

Objektets åpenhet har holdt seg stabilt svært høy i perioden, med unntak av at hun ikke lenger får legge ut bilder av sin mann - særlig ikke når han sover. Hun får heller ikke fortelle hvilke lyder han lager når han sover. Dette synes objektet er sterkt urettferdig, og hun søker daglig å omgå regelverket.

Hun var i ferd med utarbeide en klage til menneskerettighetsdomstolen i Haag og til UN Women, inntil hun forsto at begge disse institusjonene hadde et par andre og viktigere ting å ta seg av. Faktisk er møtet med UN Women og Zainab Bangura det viktigste som har skjedd henne i perioden. Man kan godt kalle det en oppvåkning.

*

Objektet blir enkelte ganger belønnet for sin ærlighet, og oppfordrer derfor alle andre til å gjøre det samme. Altså være ærlige. Etter en tur til Uniten nylig der hun gikk aldeles amok med plastkort, gikk hun lydig på rød sone i tollen og tilsto sine synder.

Tolleren så på henne med medlidenhet, snakket lavt sammen og sa "du kan gå". Objektet trodde nesten ikke sine egne, enorme ører og ble bare stående og glo inntil budskapet ble gjentatt to ganger til. Da snublet objektet ut og så seg om etter skjult kamera.

Det kan fremdeles hende at det kommer på en TV-skjerm nær deg i nær fremtid.

*

Objektet har blitt tøffere i løpet av året. Man skulle nesten ikke trodd det var mulig, og mange ville kanskje mene at det grenser til idioti, men dem om det. Objektet har forbedret livene til opptil flere medmennesker ved å lede dem inn på den smale vei og dessuten tatt grep om eget liv ved å for eksempel kun shoppe det som strengt tatt er nødvendig.

Noen vil sterkt motsette seg den siste påstanden, men revisor vil med påholden penn og armen vrengt bak ryggen, minne om at dette er et offisielt, revidert dokument og be dem ta rennafart og holde kjeften sin.

*

For likevel å gi et eksempel på at shoppingtendensen har tatt et steg tilbake fra i fjor, vi vi her beskrive en fersk hendelse fra et prøverom i det fasjonable Bloomingdale's i New York for bare en liten uke siden:

Objektets private og designerte shoppingassistent, Amanda, hadde svettet seg gjennom et lite tonn med klær fra Ralph Lauren da objektet endelig sa "Yes, please, den buksen der og et utvalg av de genserene i ulike farger kan kanskje være aktuelle".

Amanda var fra seg av lykke, spesielt siden objektet allerede bar på poser fra eksklusive merker og dermed enten ga uttrykk for å ha innmari mye penger eller å være raka fant. Amanda håpet åpenbart på det første.

*

Da objektet fikk på seg buksen og så at hun enten var utsatt for et trollspeil eller hadde gått ned fem kilo siden siste titt i speilet, ble hun så fornøyd at hun ropte på Amanda for å få ros. Og Amanda var ikke den som sparte på rosen.

Tvert om. Amanda ga tydelig uttrykk for at det i hele Bloomingdale's levetid ALDRI hadde vært NOEN som hadde kledd en bukse så godt som objektet. Amanda ropte til og med på kollegene sine og minst tre av dem sto og ojet seg over den lange, slanke modellen fra Norge som sto foran trollspeilet.

Helt til modellen snudde seg og fikk se seg selv bakfra.

Buksen, som var av lin, var nemlig av svært tynn lin. Og tynn lin har det med å være en smule gjennomsiktig. Og selv om objektet ikke har mange regler i livet sitt, har hun én regel hun ALDRI fraviker (i perioden): Hvis den føflekken som ser ut som Australia inkludert New Zealand på høyre rumpehalvdel synes gjennom klærne, så ikke kjøp dem.

*

Dermed ble det ingen provisjon på Amanda, og objektet ble så forvirret over alt oppstusset at hun gikk og kjøpte et par sko i stedet.

Da hun betalte og skoselgeren sa "You know ... Tyra Banks has the same pair of shoes ..." kjente objektet at planetene sto på linje igjen, og hun følte seg i så stor grad i vater at selv en taxitur til flyplassen med Speedy Gonzales på syre ikke tok fra henne roen. Men hun tipset ham ikke. Det fikk være grenser. "Jeg reiser på statens regning," sa hun surt. "Besides - you nearly had me killed, din jævla vattnisse!"

Objektet sine

Tyra sine

Når det gjelder banning har objektet faktisk blitt litt bedre siden forrige periode. Årsaken er ukjent.

*

Objektet forurenser ikke det ytre miljø, men har en tendens til å å forurense det indre miljø, da med tanke på lyd. Dersom noen har noe å utsette på lukt eller andre forurensende faktorer kan de sende et postkort til følgende adresse: (husk å skrive noe lurt her, Sintef, eller noe).

*

Objektet har ikke oppfylt ett eneste av forrige periodes mål og anses dermed ikke for særlig vellykket. Objektet anbefales igjen å ta reven i et annet segl hvis det er det som skal til. Revisor gir faen, for å være ærlig.

Beføling av toalettdører

Normalt er jeg ikke tilhenger av at alt skal være likt, men akkurat når det gjelder åpning av toalettdører, er jeg tilbøyelig til å gå i tog under parolen «Ja til 20 års sikring for folk som er så trange i nøtta at de tillater dodører som jeg ikke skjønner hvordan jeg skal åpne».

Jeg har vært på flydo. Det er noe jeg prøver å unngå, men selv jeg greier ikke holde meg på en oversjøisk flight. Nå kan du selvsagt innvende at hvis jeg ikke hadde vært så fordømt jålete at jeg hadde holdt meg på 99 prosent av alle de flyturene jeg har hatt i mitt liv, så hadde jeg kanskje skjønt hvordan jeg skulle åpnet den fordømte døra, men nå er det nå en gang sånn da.

Kan noen fortelle meg hvordan det går an å gjøre dette på en hygienisk måte?

Jeg ble stående som en dust og beføle en toalettdør på LH 419 fra Frankfurt til Washington DC et sted over Skottland mens et titalls mennesker fulgte interessert med på hva jeg kom til å finne.

Det viste seg at døren hadde en knekk ca 30 centimeter fra venstre. Omtrent der skulle man dytte. Og når jeg først fant dyttestedet, var jeg av ulike grunner så desperat at jeg fløy med hodet først inn på det knøttlille rommet.

Jeg smalt skallen rett i noe som kan ha vært et nedfellbart stellebord. Gud vet hvordan man både får plass til en baby og en foreldre inne på et flytoalett. Men takke faen for at man ikke lenger trenger å skifte bleie på småttingene i setet eller i midtgangen.

Apropos småunger, kan IKEA gå hjem og vogge. Compact living vet de ikke en dritt om. Det er forbeholdt flydasser. (Dritt og dasser - tok du den? Jeg sitter her og føler meg skikkelig rampete og litt skitten, men det kan like godt være fordi jeg akkurat har frekventert flyets avtrede.)

Inne på 1x1 meter eller kanskje litt mer, har de til og med greid å presse inn en krok til å henge fra seg frakken på. Jeg er dødsimponert. To speil - hvorav ett som viser deg i helfigur, papir du kan bruke både her og der og til og med en barberhøvel hvis du plutselig oppdager at du har glemt å barbere den ene leggen før du dro. Jeg har hørt at sånn kan skje.

Men det er et par snåle ting der også. For har de tatt høyde (tok du den, da - hallo!) for turbulens, spør jeg. Tok de høyde for turbulens når de plasserte knappen for å tilkalle flyverten (eller flyvertinnen) rett ved siden av toalettpapiret? Vet de hvor lett det er å komme borti den knappen når det rister litt?

En annen ting: Hvis du virkelig er i trøbbel og trykker på knappen ... så går døren INNOVER. Og der er du. Som en svært effektiv dørstopper.

Det er nemlig veldig lett, skal jeg si deg. Veldig lett. Men det som ikke er så lett, er å forklare hva som skjedde.

Drømmen om strykejernet

Jeg sto stille i kø nedover en bakke. Det lå en buss foran meg og køen var - så vidt jeg kunne se - grunnet veiarbeid. Jeg fomlet med ledningen til et strykejern som jeg etter en stund heldigvis greide å koble til, for jeg tenkte at køståingen like godt kunne brukes til noe fornuftig: som for eksempel til å glatte ut passasjersetet.

Det var en utfordring å stryke et skinnsete samtidig som jeg holdt øye med om køen begynte å gå, og til slutt ble det for mye (man vil jo ikke krasje) så jeg la fra meg strykejernet (på siden, slik at det ikke skulle svi noe) og slapp bremsene.

Etterhvert gled køen såpass fort at jeg ga opp hele strykingen, og det var litt irriterende, for jeg hadde tenkt å ta et bilde og legge det ut på Instagram med teksten #køståing #effektiv #strykejern.

*

Jeg våknet (det var en drøm, ja, jeg er ikke helt gal). Jeg var irritert og flau, og reflekterte litt over trafikksikkerhet, Tårnfrid-tendenser og hvor mye dumt hjernen min klarer å dikte opp. Men ikke minst tenkte jeg over om jeg var blitt avhengig av sosiale medier.

Konklusjonen ble at jeg absolutt og så langt ifra var avhengig av noe som helst. Helt siden jeg var liten og slet med å slutte å suge på tommelen har jeg være redd for å bli avhengig av noe.

Antakelig er det derfor jeg verken røyker eller drikker og det er helt sikkert derfor jeg ikke drikker Cola eller Solo. Jeg var avhengig av Cola da jeg var gravid med nummer én og avhengig av Solo da jeg var gravid med nummer to. Nå er det 22 år siden jeg drakk mitt siste glass Cola og snart 16 år siden mitt siste glass Solo.

Sigmund Freud (eller Sigismund Schlomo Freud som han het da han ble født) var opptatt av drømmens betydning sett i forhold til fortiden 

Carl Gustav Jung mente at drømmer hadde noe å fortelle oss om fremtiden

Drømmen var såpass levende at jeg bestemte meg for å tolke den ved hjelp av Internett. Det er svært lite man ikke kan bruke Internett til for tiden, og en stakkars drøm bør den klare.

*

Jeg startet med strykejernet. Null hits på strykejern og drømmetydning. Greit nok. Jeg forkortet det til stryke, og da kom dette opp:

For en mann vil det å stryke klær symbolisere økt inntekt. Hvis en kvinne stryker klær vil en byrde bli mindre. Hvis du brente deg må du være forsiktig.

Ikke helt presist, men jeg er positiv til alle byrder som blir mindre og er villig til å fokusere på handlingen (stryking) og ikke objektet (klær vs bilseter).

*

Jeg søkte også på jern, og fikk dette:

Jern symboliserer utholdenhet, styrke, vitalitet, sinne eller aggresjon.

Siden jeg ikke er verken sint eller sur, valgte jeg de tre første.

*

"Bil" ga en hel masse:

En bil symboliserer stort sett deg selv. Hvis bilen bare blir brukt til transport, og du ikke legger særlig merke til den, har den ingen betydning for tolkningen av drømmen. Er du sjåføren betyr det kontroll og selvtillit. Biltypen sier noe om din personlighet, i likhet med kjøremønsteret. Flyktet du fra noen bør du skape avstand til problemene dine. Hvis noen andre kjører, betyr dette hell. Sitter du i en full bil vil du få nye venner. Kjører du alene kan du få problemer. Blir du innblandet i en ulykke kan dette være en advarsel. Går bilen tregt bør du stanse noe du nettopp har startet. Kjærtegner du bilen dyrker du deg selv. Du bør også se etter de andre symbolene i drømmen for å kunne tolke den fullstendig. 

Jeg satt alene i bilen, jeg kjørte og det gikk tregt. Jeg bestemte meg for at strykingen av setet ikke kvalifiserte til å kjærtegne bilen, så dette med å dyrke meg selv gikk ut med høye kneløft.

*

Det måtte undersøkes nærmere, så jeg søkte på kø:

En kø symboliserer fordelen av familierådgivning eller at du må bli mer generøs.

Uups. Jeg bestemte meg for å satse på den siste delen, selv om familierådgivning er godt for alle.

*

Jeg søkte på bakke:

En bakke symboliserer generelt en hindring, men du må se på de andre symbolene i drømmen for å tyde drømmen fullstendig.

Jeg søkte på ned:

Hvis du beveget deg nedover er dette oftest et dårlig tegn.

Det var da som pokker. Så oppoverbakke er best? For noe tull. Det vet jo alle som har gått på tur.

*

Etter å ha fått null treff på "soiale medier", "Instagram", "Internett" og "effektivitet", konkluderte jeg med at drømmetydning ikke henger med i den moderne verden og at drømmetydning hørte middelalderen til. 

Likevel tok jeg et siste søk på stol:

En tom stol symboliserer uventede nyheter. Se også sete.

Sete! Selvsagt! Sete må jo være det mest presise. Jeg gledet meg. 

Litt for tidlig.

Sete ga følgende forklaring:

Hvis setet var behagelig må du begynne å ta ting mer med ro og slappe mer av. Var setet ukomfortabelt er det motsatte tilfelle.

Jeg satt ikke i det setet, men jeg prøvde jo å gjøre det bedre. Av det mener jeg at jeg har belegg for å kalle det ukomfortabelt. Derfor: Jeg må begynne å ta det mindre med ro og slappe mindre av. Æsj.

*

For å oppsummere essensen av hva hjernen min prøver å fortelle meg: 

1 jeg har full kontroll, masse selvtillit, utholdenhet, vitalitet og styrke

2 jeg må bli mer effektiv og mer generøs

3 jeg kan få problemer og bør stanse noe jeg akkurat har begynt på

4 jeg står overfor et hinder og det er et dårlig tegn

5 jeg kan vente nyheter og en byrde vil bli mindre

*

Du ser det kanskje ikke, men for meg er det åpenbart: Jeg må snarest slutte med nyttårsløftet om sukkerstopp. All den tid jeg har så mye vitalitet og kontroll (og alt det der) vil det likevel ikke ta helt av - jeg kommer til å kunne kontrollere sukkerinntaket, og siden jeg må bli mer effektiv, får jeg bare trene mer. 

Jeg må være generøs, og det betyr at jeg må fortsette å fore mine medmennesker med kaker slik at jeg selv også får noen (hinderet må være at bakeriet ligger noen skeive brosten unna kontoret, og at jeg ofte går på høye hæler).

Nyhetene kombinert med at en byrde blir mindre, må jo bety at min hemmelige konto blir full av penger slik at jeg ubemerket kan snike meg av gårde til en lege som er spesialist på fettsuging og foryngelse.

*

Når jeg tenker meg om kan også hinderet være at min mann har byttet lås på døren når jeg kommer hjem derfra. 

Godt jeg har en bil jeg kan sove i.