Hva jeg tenker på når jeg ser et tre

Først en avklaring: Jeg liker ikke trær. Særlig ikke de med nåler. Bjørketrær er litt bedre, i alle fall så lenge de ikke plager oss som bor under dem med ting som pollen, frø eller blader. Eller greiner, men da skal det blåse nokså kraftig.

Når jeg ser på et tre, er det med andre ord med en dose skepsis i utgangspunktet.

*

Jeg forstår at verden trenger trær. Særlig i regnskoger. Derfor har jeg sluttet å få trær i min nærhet hugget ned.

Eller det er ikke sant. Jeg har sluttet å få trær hugget ned fordi det ikke er flere trær å hugge der jeg oppholder meg. Bortsett fra det ene store bjørketreet naboen vår ikke vil fjerne, men i den saken er ikke siste ord sagt.

Hei! Gå bort, dere skygger for solnedgangen

En gang ble jeg bedt om å late som jeg var en kokospalme. Visstnok skulle det ha en beroligende effekt. "Tenk at du gir skygge", messet yogalæreren. Men de eneste jeg greide å tenke på var at kokosnøtter dreper flere mennesker enn haier gjør, og haier er som kjent veldig farlige.

Jeg vil tro at haier og bjørner er omtrent like blodtørstige, forresten. Og der det er bjørner er det som regel også trær. Og bjørner kan klatre bedre enn mennesker. Skjønner du hvor jeg vil? Jeg har vært redd for skog siden jeg hørte om barkebiller på 80-tallet. Huggormer lever i skogen, og en gang prøvde noen å skremme meg med at huggormer føder barn mens de ligger i trærne. Man kunne med andre ord risikere å få opptil flere hoggormbarn ned i anorakknakken når man gikk på skoletur. Rotvelter er også noe livsfarlig du kan dø av i en hvilken som helst skog. Den trenger ikke være særlig stor heller (verken skogen eller den veltede roten).

*

Når jeg ser på et tre, lurer jeg alltid på hvor mye vind som skal til for å blåse det over ende, eller hvordan det vil være å se et lyn treffe treet midt i toppen. Jeg lurer også på hvor langt en bjørn kan klatre i treet før det bøyer seg under vekten. Mine tanker om trær er med andre ord en smule destruktive.

*

Ett av trærne som står meg nærmest, er en stor, gammel bjørk. Den har hatt to tykke stammer, men på ett eller annet tidspunkt har den ene knekt av. Treet ser amputert ut der det står og ødelegger noen meter av utsikten min til Oslofjorden.

Amputert tre

Trestumpen som står igjen er oppfliset og halvmorken. Jeg skulle gjerne visst hva som skjedde. Var det vinden som tok et nådeløst tak? Var det et lyn? Sannsynligvis ikke, for da hadde det nok sett brent ut. Det kan heller ikke ha vært en bjørn som var for tung. I alle fall håper jeg ikke det, for da har nok bjørnen veid over ett tonn, og så store bjørner finnes ikke. Det finnes ikke bjørner her i det hele tatt, tror jeg. Tønsberg Blad ville garantert slått det forholdsvis stort opp.

Treet har en stor krone. Tusenvis av blader suser når vinden tar tak i dem. Lyden er påtrengende. Særlig hvis det blåser mye. Én av de litt større greinene er knusktørr og har ikke ett eneste blad å skjule seg bak. Treet har altså et dødt område midt inni seg. Det må være rart. Tenk deg om du plutselig fant ut at det høyre øret ditt var dødt. Ingen blodomløp, ingen nye celler som kommer til for å gi øret gløden av liv. Nei, da. Bare en gråaktig, og etter en stund, flassende masse som prøver å frigjøre seg fra kroppen din for å få hvile i fred.

*

Vinden som tok tak i bjørkebladene gjorde sitt beste for å dra dem med seg. Greinene som hadde blader bøyde seg langt, men spratt tilbake i posisjon etter hvert vindkast. Den tørre greinen med de enda tørrere kvistene hadde ingen fleksibilitet, men fordi de heller ikke hadde blader, fikk ikke vinden så lett tak. Jeg satt og så på kampen mellom vind og tørr grein i flere timer.

Vått, forblåst tre

Hva kan jeg lære av dette, spurte jeg meg selv. Antakelig kunne jeg lært mye om fysiske lover, men jeg tenkte heller på om det var noe mellommenneskelig jeg kunne utvide horisonten med. Alt jeg fant var imidlertid så banalt at jeg følte jeg hadde kastet bort tiden min. "Myke kvister tåler mye før de knekker, de er seige", hørte jeg en stemme si inni hodet mitt før den mumlet noe om stort rotsystem og at alle trenger røtter. Jeg tror det må ha vært en lærer jeg hadde for over 40 år siden, og jeg ropte at han bare hadde å dra seg bort.

*

Trær er et naturlig sted å oppholde deg hvis du er en fugl. Det er fint at fugler har et sted å bo, og fugler som kommer og flyr, er morsomme å se på. Jeg observerer dem og ser hvordan de krangler om hvem som skal sitte hvor. Kanskje de slett ikke krangler. Hva vet jeg. Livet har i alle fall lært meg at det ikke er de som kvitrer høyest som har mest å si. Ofte er det motsatt, tenker jeg og sender en vennlig vibrasjon til en av de mer stillferdige fjærkledde.

*

Treet jeg gransker, er elsket av bikkja vår. Det er ett av hans faste skiteplasser. Jeg tror ikke treet bryr seg om det. Vi er ansvarlige hundeeiere, og tar alltid gjødselen han prøver å legge fra seg med oss i varme, mørke poser.

Når jeg sier at vi alltid plukker opp hundeavføringen, er det sant, men det som er litt upresist er at jeg sier "vi". Det er alltid min mann som lufter bikkja om kvelden (og om morgenen, for så vidt), så det er han som rydder etter kjøteren vår uansett form og farge på det som kommer ut.

Bikkja har utsikt til avtredet sitt. Eller avtreet, som han kaller det.

Min kjære gjør det som må til enten det er å forsørge og passe på familien sin eller det er å plukke opp etter bikkja. Han er en stor mann på flere måter, og kroppen hans er sterk. Til og med hodeskallen tåler en trøkk, og når jeg tenker meg om kan det ha vært et ublidt møte mellom tre og treskalle som førte til at den ene stammen på bjørketreet måtte bøte med livet.

Det er jeg som skriver treets historie. Og da blir det sånn. Mann luftet hund, mann traff tre, treet døde litt. mannen kommer garantert til å nekte hvis jeg setter ut ryktet om at han har vandalisert naturen.

Men utsikten min ble bedre da den store massen med bjørk forsvant, og oppi all elendigheten er det jo fint at noen kan bli i godt humør av å tenke på hvordan det skjedde.

Helt ville naturkrefter

Omstendighetene gjorde at jeg var den eneste som kunne lufte bikkja sånn omtrent klokken 14 i dag. Hvis jeg hadde fått lov å legge ut bilde av min mann på internett, hadde jeg sluppet å skrive "omstendighetene" og hvis jeg hadde fått lov til å legge ut film - eller i det minste lyd - hadde jeg sluppet å bruke et helt avsnitt på å få frem at han sov så det durte i tømmerveggene.

Bikkja sto i gangen, og jeg kunne se at han gjorde sitt ytterste for å holde seg. Den lille pelsdotten kunne eksplodert hvis jeg ikke hadde tatt ham med ut. Men foreløpig sto han bare og trippet. Han er godt oppdratt. I alle fall på enkelte områder. 

(Sannheten er at han er omtrent like jålete som meg. Der jeg i menneskeverdenen ville ment at det var en skjebne verre enn et helt liv i polyester og akryl å forholde seg til baderom uten nøytrale fliser og varmekabler, mener han at brøytekantene han tisser på bør være pent opparbeidet. Han spyr for øvrig kun på persiske tepper.)

- Jeg nekter å pisse der. Det er gul snø, jo!

- Vil ikke, vil ikke, vil ikke!

Det var stiv kuling og doble minusgrader. Jeg antok at det kunne bli livsfarlig, så jeg kledde meg deretter. I alle fall på hodet og føttene. Det har min mor brukt 48 år av livet sitt til å forsøke å lære meg. 

Birgitte Frisch fra Reinsjøfjell

Kenny McCormick fra South Park

Lue av skabbete ulv og hette foret med deler av en mentalt forstyrret rev. Hvis det er én anledning vi mennesker moralsk sett kan bruke pels, må det vel være når værforholdene er som nå. Jeg kikket ned på det desperate dyret og svelget hardt.

*

Hytte-skoskapet mitt er noe begrenset sammenliknet med garderoben hjemme, men jeg hadde to alternativer: Moon-boots eller polar-boots. Siden polare strøk nødvendigvis må være en bedre sammenlikning enn atmosfæriske, valgte jeg de hvite til tross for at månestøvlene nok var et bedre valg fargemessig sett. 

Min mor ville vært stolt av meg. Hvis hun ikke hadde hengt seg opp i at jeg hadde olabukse uten ull under. Jeg synes jeg hører henne: "Vil du ha blærekatarr?" Nei. Ingen vil det, mamma.

Etter litt kaving med votter og hundebånd trakk jeg pusten, ba en kort bønn og gikk ut. 

Bikkja stormløp i ti meter, løftet bakbenet og snudde - i håp om at turen i dette isødet var over. Men nei. Jeg hadde kledd meg for tur, og det skjer så pass sjelden at jeg var fast bestemt på å komme meg forbi bilen som sto på parkeringsplassen - cirka halvannen meter fra hytteveggen.

*

Vi tvang oss videre. Vinden ulte og sikten - i alle fall gjennom brillene mine - var veldig dårlig. Med jevne mellomrom stoppet dyret og spurte om dette virkelig var forsvarlig. "Selvsagt ikke!" ropte jeg tilbake, "men sammen skal vi klare dette også!". På grunn av brillene var det vanskelig for meg å se hvordan han tok beslutningen min, men han er en tapper liten sjel.

Etter en evighet og litt til fant vi i fellesskap ut at vi måtte snu. Det er usikkert hvem av oss som frøs mest, men jeg har åpenbart så mye empati at jeg frøs litt ekstra da jeg så de små labbene slite seg frem i de groteske værforholdene. Shit, så kaldt.

Bildet viser tydelig hvilke naturkrefter vi slet med

Da vi nærmet oss hytta, hørte vi noe som skremte oss begge. Den dype lyden som omga oss kunne omgjøre glødende kjærlighet til isende hat og bjørner til å bli i hiet sitt til langt ut i august. Jeg kunne se hvordan motstridende følelsene dro i den lille hundekroppen. Skulle han beskytte sin eier fra umiddelbar fare? Risikere sitt eget liv? Bli ute i kulda? Svaret var åpenbart nei på alle tre spørsmålene, for etter en liten skvett bare for å markere revir, pilte han mot døren.

Etter å ha befridd ørene mine fra to lag umoral (altså pels) gjenkjente jeg lyden. Jeg hører den flere ganger hver natt, og kroppen min reagerer instinktivt hver gang. Jeg slår ut med venstre arm og brøler "Snu deg, for faen!". Det gjorde jeg også nå, men det førte bare til at bikkja ble røsket en halvmeter tilbake. 

*

Duringen stanset da vi kom inn. Den ble erstattet av "Skal jeg massere deg i hodet? Vil du ha varmeflaske? Jeg kan klø deg på ryggen!" - noe som er min manns instinktive reaksjon hver gang han blir vekket.

"Hvor lenge har jeg sovet?" spurte han forvirret. Jeg kan ha antydet at det var timesvis siden han hadde hatt et våkent øyeblikk. "Hvor lenge har dere vært borte?" ville han vite.

Da jeg svarte valgte jeg å legge vekt på de fysiske og psykiske utfordringene fremfor å gi en presis tidsangivelse. Det må være innafor.

Hunder og snørrunger

Ett av de mange eksemplene på at jeg er et god menneske, og at jeg er en som oppfatter andres ønsker og behov, er at jeg tilbyr barn å klappe hunden min når jeg er på tur. Barn elsker som regel dyr, både med og uten bomullsfyll.

Jeg henvender meg alltid til foreldrene, for unger vet sjelden hva som er best for dem, og det hadde vært veldig dumt om en liten toåring med hyperallergi og gode intensjoner fikk et anafylaktisk sjokk på grunn av meg.

*

Hundeeiere skal dessuten være svært oppmerksomme på mennesker som er redd hunder. Det er helt umulig å se på dem at de holder på å dø av angst - med mindre de sitter i et tre og skriker "få vekk den livsfarlige bikkja!" - for alle tips til dem som er redde hunder sier at man skal late som ingen ting.

Som hundeeier bør du altså holde bikkja i bånd hvis du ikke har stålkontroll på den. Uansett hvor ufarlig du mener at den er.

Min hund søker tilflukt når han hører kjøkkenviften eller andre uforutsigbare hvitevarer, og han legger seg på rygg for å bli klødd på magen av hvem som helst. Han er en skeptiker med sans for det gode liv.

Whiskey har fått smaken på fasan

Hvis han få ferten av en hannhund, blir han imidlertid til et monster før du får sagt "nå går du heeelt fint ved siden av meg uten å bjeffe eller drite deg ut på annen måte".

Han blir helt rabiat, flekker tenner, brøler fra et dyp den lille bikkja umulig kan ha, og vannet han får i munnen - antakelig av å tenke på hvordan han skal rive kjøttet av den 80 kilos idioten av en bikkjejævel, trevl for trevl - renner i strie strømmer mellom tennene som plutselig har blitt dobbelt så store og som skinner som blankt stål.

Poenget er at du ikke kjenner hunden din så godt som du tror, så bruk bånd når du går på tur i folksomme områder. Selv om det ikke er båndtvang.

*

I dag møtte vi en mamma og to små barn. Jeg antar at den eldste var under tre og den yngste litt over ett. "Se på den søte hunden!" sa moren, og det er stikkordet jeg trenger.

- Har dere lyst til å klappe hunden hvis jeg holder ham? spurte jeg.

Den yngste ble så ivrig at hun begynte å sikle. Da smokken truet med å skli ut av munnen hennes, sugde hun den tilbake med et imponerende "smock". (Derav navnet, tenkte jeg.) Den eldste tok ett skritt frem, men var fremdeles for langt unna til å klappe den vimsete bikkja jeg prøvde å få til å stå stille og se søt ut.

- Ser du at han likner på en bamse? spurte jeg.

Begge glodde på meg som jeg skulle vært mindre begavet. Noen unger ser virkelig rett gjennom deg.

- Har du en bamse hjemme, kanskje? spurte jeg den eldste.

Hun svarte med å legge de korte, bobledresskledde armene sine i et slags politigrep rundt halsen på lillesøsteren sin.

"Jeg trenger ingen bamse, jeg har en levende slave," sa blikket hennes som ikke på noen måte ble mildnet av de lyse krøllene som stakk ut av lua.

Dette var en hardliner. Hun kommer til å nå langt.

*

Det ble en stirrekonkurranse mellom oss jeg ikke hadde tenkt å tape.

Hun - treåringen - ville vise meg at hennes bamse-erstatning var best, jeg ville vise at min var mye bedre.

Jeg trakk meg da jeg så at ettåringens øyne begynte å bule litt. Smokken gikk imidlertid fremdeles taktfast inn og ut, så vi kunne nok holdt på litt til.

*

Moren burde selvsagt grepet inn, men hun var opptatt med å finne et lommetørkle for å få vekk den verste snørra fra den yngste. Noe jeg absolutt mente var på sin plass. Det er utrolig hvor mye grønt slim en såpass liten unge kan produsere. Vi snakker antakelig et par liter på en litt sur vårdag.

Hvor tar de det fra? Jeg er fristet til å si at det kommer fra hjernen, men det ville vært dårlig gjort av meg, og jeg kunne - med rette - blitt mistenkt for å være en dårlig taper.

Treåringen vant stillingskrigen vår og ga meg et søtt smil slik man bare kan hvis man har melketenner og ren samvittighet. (Den lille heksa. Tenk å være så manipulerende i den alderen. Jeg var dødsimponert.)

*

Jeg kan naturligvis ha oppfattet hele denne "jeg skal faen ikke være den som trekker meg"-situasjonen feil, men som sagt, så er min evne til å lese mennesker ganske god. Den er bare overgått av et nokså sterkt konkurranseinstinkt.

Lærerikt miniunivers

Sommeren har ikke på noen måte vært bortkastet. Jeg har lært masse - helt sikkert - og jeg har forbedret meg - nokså sikkert.

Vi har virkelig følt oss tett på det som er viktig i verden denne ferien; Vi har en pokemon rett utenfor gjerdet! Det mysser av nerder som går med nesa vendt nedover utenfor hos oss. Og da lurer jeg på: Hvorfor kan de ikke holde mobilen opp slik at de slipper å få så vondt i nakken? Og i hodet når de slår seg i treet som vokser rett ved pokemon-redet?

Jeg jakter ikke noe denne sommeren. De måtte i så fall være en og annen flue. Den fysiske utfoldelsen skjer i en radius på maks tre kilometer, men man må ikke reise langt for å få nye impulser. Nye impulser kommer hvis man bare er åpne for det.

Eksempel nummer 1

Når du står med tærne nesten ned i vannet, kan du tenke litt over at man faktisk må tråkke ut i vannet for å bli våt. Det holder ikke å stå rett ved. Står du rett ved, kunne du like gjerne stått en mil unna hvis målet er å bli våt.

Hvis målet er å ikke bli våt, kan du selvsagt gå litt lenger unna, men det er jo ikke så gøy.

Lev litt! Ta sjanser, sier nå jeg. Ta skrittet i dag!

Etter som jeg har problemer med tær - selv mine egne - har jeg sko på.
Jeg synes ikke man skal sjokk-eksponeres for tær,
så jeg håper du setter pris på at jeg risikerer skoene mine for deg. 

Eksempel nummer 2

Bikkja har alltid vært redd vann, så for å gjøre ham litt tøffere, tar jeg ham ofte med ned til stranden.

I sommer har han fått øyeproblemer, og med mindre jeg drypper ham i øynene fire ganger hver dag - og med mindre vi snart finner en kirurg som kan operere - blir han blind. Foreløpig har vi fått vite at det er én kirurg i Stockholm og én kirurg i Berlin, så hvis du som leser dette lurer på hva du skal bli når du blir stor, så vit at det er et marked for dyrleger med spesialisering innenfor øyekirurgi.

Han ser nok litt dårlig allerede, for han blir like overrasket hver gang det kommer en bølge. Luktesansen er det ikke noe i veien med, og det virker heldigvis som han lar lukter av kråker, tang og sure tær veie opp for den livsfarlige, hevngjerrige skvulpingen.

Så hva kan vi lære av dette lille universet? Jo. Selv om du blir overrasket og litt redd, går det som regel helt fint. Dessuten kan det hende at det lurer nye og spennende oppdagelser rett ved der det du synes er skummelt.

NB Unngå orddelingsfeil når du skriver om "den blinde hunden" hvis du mener "den blindehunden". En blind hund er ikke det samme som en blindehund.

"Hei, for en interessant duft. Fint sted!"

"Fuck! Det er vann her. For et forbanna høl!!!"

"Jeg er ikke redd, jeg tenkte bare å sjekke ut sanden her oppe.
Stå i ro til jeg har klarert området, menneske. Gjør ræt, frygt ingen!"

Eksempel nummer 3

Dyret ble rystet av de fiendtlige bølgeskvulpene, og da han mente vi var i trygg nok avstand fra havgapet, sto han og skalv.

"Fryser du", spurte jeg - litt ironisk. Klokken var 19 og det var fremdeles omtrent 30 grader i skyggen.
"Jeg skjelver av glede," svarte bikkja med mord i blikket.

Vi ble enige om at vi skulle kompensere promeneringen på stranden med en ekstra lang tur i mer kjente omgivelser. Han var mest enig i det.

"Ikke faen om jeg går hjem nå. Du lovet meg tur, men ga meg sjokk. Kom igjen, tjukka!"

Her er det også lærdom å finne: Ikke tro at du kommer unna med noe. Du blir avslørt, og i beste fall blir det ekstraarbeid. I verste fall blir du spist av en fly forbanna 11-kilos tibetansk terrier.

Eksempel nummer 4

Det er ikke all erfaring som like glatt kan overføres på andre. Jeg skal passe meg vel for å påstå at du er en like lat jævel som meg, så her snakker jeg bare om meg selv.

I sommer har jeg skjønt at hvis jeg skal fortsette å gjøre minst mulig, trenger jeg muskler. Og for å få muskler, må jeg faktisk gjøre en hel del. Hvis det er fysisk mulig for en fiskebolle å gjenoppstå som en livsglad hvitting, da. (Fiskebollen er her ment å representere armene mine, men det skjønte du sikkert.)

Denne innsikten kom da jeg skulle få med meg alt jeg hadde brukt for å ha det mest mulig komfortabelt mens jeg lå og svettet i hagen i én omgang.

Bok, Farris, to puter og en sammenbrettet solseng. Oppdrag: Ta det med inn.

Jeg fikk med meg alt, men det så åpenbart ikke spesielt elegant ut. De tre 17-åringene som spant rundt en bjørk for å fange nabolagets berømte pokemon, kikket opp fra telefonene sine, og jeg hørte ordene "lat" og "kjerring".

Men jeg fniste. For det de ikke visste, men som de snart kom til å oppdage, var at det bare noen meter lenger bort var et digert hull. Og folk som bare tidvis ser hvor de går, kan lett snuble ned i sånne overraskende mangler i bakken.

Hva jeg lærte? Ikke en dritt. Men noen ganger er det fint å se på at andre lærer en lekse også.

Akkurat stort nok til at minst en snørrhoven idiot kommer til å fly på trynet

Først i køen

IQ-tester kommer i mange former, men hvem skulle trodd at et helt normalt apotek i Tønsberg skulle bevise en gang for alle at jeg er under middels smart?

"Trekk kølapp for resepter" sto det på en skjerm. Skjermen var illustrert med en stor grønn knapp og en stilisert finger viste hvordan man skulle bruke sin egen finger for at en lapp med et nummer på skulle komme ut av kølappmaskinen.

Om jeg hadde hatt plunder med å forstå denne enkle instruksjonen, kunne jeg bare sett på damen som sto foran meg og gjorde alt etter boken. Hun la fingeren på skjermen og rasket med seg lappen som kom ut. Nummer 033 sto det på hennes.

*

Jeg la min finger på den grønne delen av skjermen og ventet. Det er ingen overdrivelse å si at det ikke skjedde en dritt.

Jeg la to fingre på skjermen - vel vitende om at jeg har tynne, rare fingre. To av mine fingre tilsvarer én normal finger.

Det skjedde fremdeles ikke noe. 

Etter at jeg hadde prøvd samtlige fingre på begge hender både alene og sammen med én eller to andre fingre, sa jeg "Kan det være noe galt med denne, tro?" ganske lavt. Til meg selv, nærmest.

*

Men siden jeg hadde stått såpass lenge foran denne svikefulle kølappskjermen, og siden det var fem andre kunder bak meg, viste det seg at det allerede var flere som hadde stått klare til å bryte inn ved første tegn på at jeg hadde begynt å gi opp. To ansatte styrtet til. Den ene la fingeren sin på skjermen - nøyaktig slik jeg hadde gjort det - og ut kom lappen med 034 på.

Jeg gikk rett til kassen. Samtlige apotekere var ledige. De hadde hatt en stund på seg til å få bort køen.

*

- Det tok da veldig lang tid, sa min mann da jeg møtte ham utenfor. - Var det kø?

- Ja, men den var bak meg, sa jeg og fortalte om utfordringene jeg hadde med å få skjermen til å reagere.

- Antakelig har du for dårlig blodomløp i fingrene, sa han og det var faktisk noe av det smarteste han har sagt innenfor et tema som kan katalogiseres som kropp/medisin.

Dette er altså den samme fyren som helt oppriktig trodde at mennesker har to mager (én til drikke og én til mat), som var overbevist om at menn har ett ribben mindre enn kvinner (Gud tok et ribben fra Adam og lagde kvinnen, remember?) og som fremdeles nekter for at kvinner har adamseple.

Til å være kritisk til Bibelen og andre historier man ikke kan bevise, er han merkelig preget av det han lærte på søndagsskolen.

- Det er faktisk mulig du har rett, sa jeg anerkjennende. - Kanskje jeg er litt død?

- Nei, du er bare en kald fisk, sa han.

Og det er faktisk det peneste han har sagt til meg på flere uker. Hvilket jo er nokså sørgelig.

*

Da vi kom tilbake til hytta, trøstet jeg meg med Whiskey. Hunden vår, Whiskey. Ikke den som er på flaske.

Jeg tok ham på fanget og gråt litt i pelsen hans. Det likte han ikke noe særlig, og ga tydelig uttrykk for at jeg fikk riste av meg selvmedlidenheten hvis han skulle gidde å bli klødd på magen.

Så da klistret jeg på meg et smil og foreviget oss.

- Ok. Hun skal få ett bilde siden hun sutrer sånn.

- Faen, a. Fortsetter hun å knipse?

- Nå gidder jeg snart ikke mer. Men hey! Vi likner!

- Ha, ha, ha! Vi likner kjempemye!

- Jeg ler meg ihjæl! Se på det trynet! Snakker om snerpete.

- Hun sa at jeg skulle få ost hvis jeg gikk med på ett bilde til.

- Jeg har gjort jobben min, kjerring. Få ost!

- Slipp meg! Din gale torturist. OST! NÅ!

Drittpakker og bikkjeslagsmål

Hårballen vi kaller Whiskey, som er en tibetansk terrier på syv år, og jeg har vært på tur. Vi var ikke enige om at det hadde vært en fin tur da vi kom hjem igjen.

Én ting var at det blåste (de kjempestore ørene mine er sensitive for all vind over 3 m/s) men det største problemet var testosteron. Et ikke uvesentlig poeng var også at stemmen min som forsvant torsdag morgen fremdeles ikke var funnet. Jeg hørtes ut som en ustemt klarinett spilt av en tonedøv 12-åring uten selvinnsikt, men med stort engasjement og ambisjoner om å fylle Royal Albert Hall før sommeren.

*

Akkurat der veien deler seg og man kan velge å ta til høyre langs kyststien eller til venstre gjennom Furustrand camping, så jeg en stor, sort hund som sto midt på kyststien. Derfor dro jeg med meg en litt uvillig Whiskey mot campingplassen. Han hadde også sett den firbente.

I det vi kom inn på campingplassen, bestemte dyret seg for å tre av på naturens vegne, og mens jeg sto med baken opp og en sort pose på hånden for å finne igjen etterlatenskapen, hadde den store, sorte hunden, som viste seg å være en kongepuddel, tatt oss igjen.

Fremdeles i en posisjon med hodet lavere enn baken, var jeg i ferd med å knyte igjen posen da jeg kjente hundebåndet stramme seg rundt knærne mine og låse bena mine sammen. Det kom et rykk, og i det jeg ble kastet bakover, glapp jeg posen - som plutselig hadde fått motor, for hvordan kunne den ellers flydd over gjerdet til beboerne i en av campingvognene?

Campingvognens herre ga meg posen tilbake som om det skulle vært håndvesken min. Jeg tror til og med han bukket. Veldig sært.

*

De to firbente sto nå bare tre meter fra hverandre, og halene kunne pisket eggehviter stive på rekordtid. Det hele så hyggelig ut for uinnvidde.

- Er det tispe? spurte jeg håpefullt.

Damen med kongepuddelen så bekymret på meg, og jeg skjønte at hun bare hadde hørt rare lyder.

- Jeg kan garantere at min hund er snill, sa hun.

- Det er min også, men ikke mot sorte hunder, sa jeg.

Det var i alle fall det jeg mente å si, men det hørtes ut som "ÆÆÆOoooUUUUaaaAAA -host-host-host".

Hun smilte høflig og slapp båndet slik at den krøllete, store fikk hilse på min schizofrene 11 kilo lille, gale ulv i uskyldig tibetansk, myk hundepels.

*

Det var intens logring fra begge parter i to nanosekund eller deromkring. Så var det plutselig umulig å skille puddel fra tibbe, og lydene overdøvet fullstendig mine forsøk på å snakke bikkja til fornuft.

Min intensjon var å være streng, men rettferdig, og be Whiskey om å huske på den kristne oppdragelsen vi har prøvd å gi ham. ("Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg", Matteus 7:12)

Men lydene jeg laget ble tolket som om jeg var redd, og det kan jeg forstå, for det var et element av hyling der.

Jeg røsket bikkja tilbake og snakket hardt til ham. Både han, puddelen og de to menneskene som sto der, så forundret og bekymret på meg. Du vet ikke hva det er å bli undervurdert før en kongepuddel har sett på deg med et bekymret blikk. Det gjør noe med deg.

*

- Dette hadde ikke skjedd hvis de hadde vært løse, sa den ene damen.

Jeg minnet dem på båndtvangen, men det så ut som de trodde jeg var i ferd med å få et lett anfall av rabies.

- Det som folk gjør galt, er at de trekker bikkjene med seg når det er de som er redde, sa den andre damen og nikket mot meg som for å understreke at jeg var årsaken til min hunds åpenbare psykiske ustabilitet.

- Han liker bare ikke trynet på sorte, store hannhunder, sa jeg og la til at jeg har ham mistenkt for å være rasist.

Heller ikke nå skjønte de et ord av det jeg sa. Stemmebåndene mine holdt på å ryke av presset jeg utsatte dem for i forsøket på å gjøre meg forstått.

*

Samtalen utviklet seg imidlertid uten min hjelp, og paret fra campingvognen som hadde fått en drittpakke inn på den nylagte verandaen blandet seg inn. Jeg bidro som best jeg kunne, men jeg begynte å bli lei av at de insisterte på at grunnen til at jeg hadde dratt til meg bikkja og laget ulyder, var at jeg var redd.

De gode rådene om hundehold og teoriene bak hundepsykologi begynte å kjede meg, men det kjedeligste var selvsagt at jeg ikke kunne delta i diskusjonen.

- Hvis du er redd for andre hunder, må du ikke vise det til din hund, sa en av dem.

Da hadde jeg fått nok. Jeg begynte å gå, og leverte avskjedsreplikken min:

- Tusen takk for alle gode råd, men for å være ærlig kunne jeg ikke gitt mer faen.

Og tenk! Stemmen min var tilbake! "Ikke gitt mer faen" ble riktignok levert med litt ujevn diksjon og en aldri så liten skjærende, sprukken overtone, men det var ingen tvil om at jeg gjorde meg forstått.

Whiskey. Befrir verden fra skumle hunder.

"Han tok den! I munnen!"

Ekteskapet vårt er - hvis du spør meg - preget av like deler lykke, terrorbalanse og konkurranse, og vi snakker mye sammen. Selv om vi er milevis fra hverandre snakker og sms'er vi. Innimellom får jeg til og med en sms når han sitter på do og jeg er i stua.

Noen ganger er det kanskje mer monolog enn dialog, men så lenge monologene ikke krever noe av meg, går det greit.

Vi kommuniserer godt, men det betyr absolutt ikke at vi er enige. Vi er rykende uenige om kongehuset, bilprogrammer og min shopping, for å nevne noe.

Han har sine særegenheter og jeg har sikkert mine, men når man elsker hverandre er det lett å la være å irritere seg over at noen han sier "Er jeg ikke flink?" hver gang han noen har kommet på riktig navn på skuespilleren vi ser på tv eller "Den bilen kunne jeg hatt!" hver gang vi ser en bil han noen synes er fin.

For å sette det siste i perspektiv, er hans krav til biler at de er amerikanske eller britiske. Det er VELDIG mange amerikanske og britiske biler på veiene og på tv i løpet av en dag.

Heldigvis er det ikke så ofte han gjenkjenner en skuespiller.

*

Sist tirsdag var jeg i Brussel, og vi ringte hverandre via Facebook for å si god natt.

Etter en god halvtime, tror jeg han ble litt lei av å snakke med meg, så han ropte på bikkja og sa "Whiskey! Snakk med mamma!".

*

Det er et par ting å ta tak i her, og det mest åpenbare er selvsagt at jeg ikke er mamma'n til en hund, men sånn har det blitt hos oss. Vi hadde ledd oss skvett ihjel hvis noen hadde sagt at vi kom til å omtale oss selv som mamma og pappa til en hund før vi fikk den lille hårballen i hus.

Bikkja viste null interesse for min manns iPhone selv om jeg etter beste evne forsøkte å påkalle oppmerksomheten hans. "Whiskey! Whiskey!" ropte jeg uten hell. Men så skrek jeg "TYGGEPINNE!" og da ble det livat.

Etter en kort seanse der dyret gjorde diverse kunster for å få snopet sitt, fikk jeg se ham ligge andektig på gulvet med den dyrebare pinnen mellom labbene via teknologien til selveste Mark Zuckerberg og hans ansatte.

"Nom! Jeg elsker tyggepinnen min."

"Å, så fin," roste jeg.

Det kan hende min mann ble litt sjalu akkurat da. Det kan til og med hende at han fikk et lite drypp eller ble midlertidig sprø, for han la seg ned ved siden av dyret og prøvde å ta fra ham tyggepinnen.

Jeg tok skjermbilder i et bankende kjør. Kun med tanke på å dokumentere det for eventuelle leger og psykiatere i ettertid. Jeg lover.

"Hjelp! Noen! Han tar pinnen min!"

"Jeg kan faen ikke tro det! Han tok den! I munnen!"

Siden det ikke ble nødvendig med legehjelp og medisinering, vurderte jeg å slette bildene, men de var rett og slett for gode.

*

Jeg sendte dem til min mann.

"De bildene sletter du! Du legger dem IKKE ut på nettet!" svarte han.

Ikke akkurat "God natt, kjæresten min" men jeg var bare glad for at jeg slapp å besøke ham på en lukket institusjon.

*

Da jeg kom hjem fra EU hilste han meg med "Du legger dem ikke ut, ikke sant?", men jeg forsto jo at det egentlig ikke var et spørsmål.

Så jeg svarte ikke. Jeg bare gjorde det.

Nå venter jeg på hevnen, ønsk meg lykke til.

Månen er en ost

Bikkja og jeg er alene hjemme. Vi er dypt uenige om det meste, og jeg skylder på fullmånen.

Gårsdagens fullmåne gjør meg sur og vrang, og jeg mistenker at bikkjeskinnet føler en dragning mot større hoggtenner og smaken av kristenmanns blod. I dette tilfellet en kvinnes blod, men det kan han bare glemme.

For å få tiden til å gå fort - jeg har gledet meg til serien "Broen" i hele dag - forteller jeg dyret om situasjonen i verden og deler av universet.

- Obama og Putin er enige om at ISIS skal bombes tilbake til steinalderen, forenkler jeg. - Begge to har snakket i selveste FN i dag, men de er fremdeles uenige om Assads fremtid.

- Hvorfor tar de ikke ett problem om gangen? spurte dyret.

Jeg gikk raskt videre til det ytre rom. - De har funnet ut at det sannsynligvis er vann inni planeten Mars! sa jeg. - Det betyr kanskje at mennesker kan leve der hvis vi må.

- Når skal du kjøpe Tesla? spurte dyret. Jeg sa at jeg hadde det helt fint med den bilen jeg har og minnet om at den har det ypperste i miljøvennlig teknologi til tross for at den er diger, har firehjulsdrift på flatmark og er veldig, veldig trygg.

- Trygg for deg, kanskje, sa dyret, og så gikk han jammen søren i gang med den reneste propagandaen. - Du som bor så nært t-banen at du kan høre at dørene går opp og igjen hver gang en t-banevogn stopper på Majorstua stasjon burde kjøre kollektivt. Eller forresten, hvis du har tenkt å fortsette med å spise karameller til frokost og is til kvelds, bør du begynne å gå til jobben. Det er bare tre kilometer. Det klarer til og med du.

- Dessuten, fortsatte han, - dessuten kan vi ikke stole på at vi har Mars som en plan B. Hvordan har du tenkt å komme deg dit, for eksempel? Tror du de har sjokolade der? Tror du at DU er en av de utvalgte som får bli med hvis menneskeheten må evakuere? I think not!

Enda en som har latt seg indoktrinere av Miljøpartiet de grønne. Hva skjer?

Jeg begynte å snakke om månen. Han slapp heldigvis miljøtemaet. Tross alt er han en hund, og hvis du vil få en hund til å tenke på noe annet, er det bare å pælme en pinne så langt du kan.

- I går var det måneformørkelse, fortalte jeg og kastet meg ut i en lang forklaring om jordens skygge og månens bane.

Jeg kom ganske fort til kort i den vitenskaplige utlegningen min, så jeg dro nivået ned igjen. Helt ned.

- Du vet kanskje at noen tror at månen er en ost? spurte jeg.

Etter det var det umulig å få ham til å tenke på noe annet.

- Få ost!

- Du kan ikke bare forlange ost! Ost er belønning for god oppførsel. Rull rundt!

- Hæ, hæ, hæ, ho, ho, ho! Du sa hva?

- Er du døv? Rull, sa jeg!

- Mennesker er morsomme

- Ditt frekke loppeskinn! Rull, sa jeg!

- Ikke vær sinna, da. Jeg er jo din beste venn!

- Hm. Ja, der sa du noe. Min beste venn, altså? Sikker?

- Ja. Sikker. Få ost.

Hans liv som hund

Et hundeliv må være godt. Vår hunds største problemer i sommer er et litt for kort bånd (det kan aldri bli for langt) og diverse fotooppdrag som kun belønnes med en tyggepinne og kanskje litt skinke som nærmer seg utløpsdato.

Med unntak av båndet han må festes i, er det et fritt liv. Båndet er til hans eget beste etter at han brøt seg ut av hagen ved å vippe opp nettinggjerdet ved to anledninger i løpet av to timer. Hans egen forklaring var at det gikk en tispe forbi, og det tror vi på. Tisper har en enorm tiltrekningskraft på den lille pelsdotten vår. Hannhunder blir som regel skjelt ut på det groveste - som regel står kjeftingen uimotsagt, noe som - forståelig nok - er fryktelig provoserende.

Båndet klarer han ikke gjøre noe med, men regler er til for å brytes, mener bikkja. Matfar har lagt ned forbud mot å ligge i sengen, derfor hopper dyret opp og gnir baken mot hodeputen hans så fort han får mulighet. Etter en god gnikking, legger han seg godt til rette under dyna og bryr seg lite om at noen rer opp sengen over ham.

"ZZZchnooork!" 

"Hm? Sa du noe?" 

"Stå opp? Skjønner ikke hva du sier. Gå bort."

"Jeg har gått hit for å få være i fred, så hold deg der."

"Hva av 'hold deg der' var det du ikke forsto?"

"Men herregud, a kjerring ... klarer du ikke ta et bilde uten å få med din egen skygge?"

"Jeg ser fremdeles skyggen din. Dust!"

"Å, herregud, jeg gidder ikke smile mer." 

"JEG GIDDER IKKE SMILE, SIER JEG!"

"Men jeg kan se mystisk og lett lidende ut. Hvis jeg får en tyggepinne."

Les for dem som lytter

Ferie. Hva søren gjør man med det? En hel dag som bare ligger der, liksom. Jeg bestemte meg for å lese en bok i solen.

Klok av varig solskade, brukte jeg faktor 30 i ansiktet og 20 på kroppen. I det jeg satte meg ned kom regnet. Resten av boken ble lest innendørs.

"Ferie er å gjøre noe man ikke gjør til vanlig," sier jeg hver gang min mann klager på at han må male eller gjøre andre kjedelige ting så fort han har fri. Med denne visdommen i bakhodet, begynte jeg å lese høyt for bikkja. Det har jeg aldri prøvd.

Han så vantro på meg.

Kødder du? Kan du ikke lese inni deg? Jeg sov!

Jeg hadde akkurat begynt på Lars Myttings bok "Svøm med dem som drukner". Bikkja har null forståelse for god litteratur.

- Du får bare finne deg i å være publikum, sa jeg.

Livet mitt er over

"Ei kiste av flammebjørk gikk over Nordsjøen. En gravstein av blå saksumgranitt kom i takk," leste jeg med innlevelse. Bikkja viste ingen tegn på at han levde seg inn i historien. Nesten tvert imot.

Når jeg lukker øynene, blir jeg usynlig. Ikke? Vel. Det var verdt å sjekke.

"Tiltrekningskraft har mange skikkelser. I henne var det i form av selvsikkerhet. Måten hun steg fram, som en rettvis utsending med hundre langskip i ryggen," messet jeg videre.

Kjedsomhet har også mange skikkelser. I deg er det et enormt behov for oppmerksomhet. 

"Jeg lette etter lekehunden samtidig som en vegg mørke trær passerte utenfor," fortsatte jeg og forklarte at lekehunden var utskåret i tre.

En trehund? Hahahaha!

HAHAHAHA!

"Jeg lurte på hvordan det så ut der inne, om Hanne hadde strødd klær over alt," leste jeg med dramatisk røst.

Gjesp. Husarbeid. Hva med å tørke litt støv i stedet for å lese? Det er en fin og stille aktivitet.

GJEEEEESP!

 Jeg spurte om han virkelig mente at litteratur var så grusomt som han ga uttrykk for. Men da sa han at hvis jeg bare klødde ham samtidig, var det egentlig det samme hva jeg gjorde.

- Det er jo ikke ferie, sa jeg. - Jeg klør deg jo hver eneste dag!

- Du må bare godta at vi ikke har den samme definisjonen av ferie, sa han.

Mmmmmm, litt mer inn i øret, er du snill

 Jeg sa at det antakelig var sant og lurte på hvilken kennel han foretrakk.