Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 6. september 2022

Fargeblind av kjærlighet

mitt beste er jeg ganske selvkritisk. Det er ikke ofte jeg er på mitt beste, men det hender med ulike mellomrom – jeg vil anta et par ganger i året. Sist gang det skjedde var sist søndag.

Spørsmålet jeg stiller meg etter det jeg heretter vil kalle Hendelsen er «Hvor lenge er det sosialt akseptert å være sur for en voksen person?». Svaret er naturligvis at det kommer an på hva man er sur for, men at det er et uskrevet krav at man tar seg sammen, og at det i alle fall ikke er ok å være sur til dagen etter.

Til mitt forsvar skjedde Hendelsen ganske sent på kvelden, og derfor mener jeg det kunne forsvares at jeg var muggen til rundt lunsjtider.

Hendelsen involverer selvsagt min mann.

***

Jeg lever et rolig liv, og når jeg ikke er på jobben eller har et sosialt liv med venninner, er sannsynligheten høy for at hendelser i livet mitt har noe med ham å gjøre. Det setter jeg stort sett svært høy pris på, for jeg liker ham godt.

Sannsynligvis ville ikke Hendelsen vært en hendelse hvis jeg ikke hadde likt ham så godt, og det ville ikke vært verdt å skrive hjem om hvis jeg ikke trodde han likte meg omtrent like godt tilbake.

Dette handler altså om forventninger man har til hverandre. Som ektepar gjennom 25 år og kjærester enda lenger.

For hva er det første man som regel legger merke til hos hverandre? Og hva er det som kalles sjelens speil? Jo. Det er øynene. Noen legger selvsagt også merke til andre ting, men du er ikke gift i 25 år uten å se hverandre dypt inn i øynene innimellom.

Den eneste gangen det ikke er akseptert å se hverandre inn i øynene, er når man kysser. Etter min mening er det bare psykopater som har åpne øyne i en slik situasjon.

***

Se for deg følgende scene:

Han sitter i sofaen, og jeg ligger med hodet i fanget hans. Vi diskuterer hvilket program vi skal streame. Vi lander på et glorete show der man skal konkurrere i å kjenne bestevennen sin best. Ett av spørsmålene er «Hvilken farge har hun på øynene?».

- Hvilken farge har jeg på øynene, da? spør jeg min mann.

- Blågrå? kommer det med en tynn stemme som er svært utypisk ham.

- Kan du løfte armene? Smile? Si noe som ikke er teit? spør jeg mens jeg har et ørlite håp om at han faktisk ikke vet hvilken farge jeg har på øynene. «Dette må jeg notere i margen på ønskelisten min», tenker jeg og erstatter et nanosekund enhver farge med dollartegn.



- Blågrå ... med litt brunt? prøver han på nytt.

- Nå har du nesten vært gjennom alle kjente øyefarger UNNATT den jeg har. Tuller du med meg? ville jeg vite.

Det tar så pass lang tid før jeg får et svar at jeg tror han overhørte spørsmålet med vilje fordi svaret er så selvsagt.

Jeg falt nemlig for hans dype røst den gangen for snart 30 år siden, og han er en mann som ikke snakker for å fylle tomrom. Når han snakker, er det som regle lurt å lytte for da kan man lære noe smart.

Men «blågrå»? Holder han på å få slag?

Blågrå med brunt? Har jeg øyne som en svært syk diare-pasient?

Men han tullet ikke, og selv da jeg satte meg opp og så ham dypt og inderlig forbanna inn i øynene, mente han at han ikke kunne se bort fra at det var litt blågrått og brunt bak brilleglassene mine. Han kan være SVÆRT påståelig.

Jeg har GRØNNE øyne. Riktignok ganske mørkegrønne, og med godvilje kunne jeg akseptert «brune» som tilnærmet korrekt svar, men det er ikke et blått snev i gluggene mine.

GRØNN! (Foto: Christian Wangberg)


Min mor har alltid sagt at jeg fikk sorte øyne når jeg ble sint. Det skjedde ganske ofte i min barndom, og nå skjedde det igjen, og min mann klappet kjeften igjen som om han skulle vært et skjell. Han er også ganske street smart.

Jeg reiste meg i protest. Tok med meg varmeflasken han akkurat hadde fylt til meg og mobilen, slo av tv’n og meddelte med iskald røst at jeg anså kvelden for å være over. Og så startet jeg altså med å være sur mens jeg lurte på hvor lang tid det kunne gå før jeg ble nødt til å oppføre meg voksent igjen.

Jeg sjekket muligheten for å opprette en spørreundersøkelse på Facebook («Er det 1) ok, 2) ikke ok, 3) helt på trynet eller 4) skilsmissegrunn hvis partneren din ikke vet hvilken farge du har på øynene?») men det ble for avansert for meg akkurat da. Dessuten var jeg oppriktig lei meg.

Dagen etter var det tid for selvkritikk. Uansett hva man blir utsatt for, kommer det ikke noe godt ut av å tvære ut et dårlig humør. Nøkkelen til et godt ekteskap ligger i en viss porsjon dårlig hukommelse, litt selvrefleksjon og en dæsj selvbedrag. I tillegg til dyp, gjensidig respekt og et par andre ting jeg ikke husker akkurat nå.

Jeg bestemte meg for å tro at han rett og slett er blind av kjærligheten til meg - eller blendet av min åpenbare skjønnhet, selvsagt. Og nå går det jo mot jul.