"Pes som en hund som ligger nede!"

Januar 2022 har vært en smule bedriten. Allerede den femte dagen i 2022 ble jeg to nyresteiner lettere, og et par dager etter ble jeg fire kilo lettere muligens grunnet min glupske apetitt for glutenfrie Mørelefser på tilbud (som nærmet seg utløpsdato). Eller et virus. 

Da jeg var ferdig med den runden, var kroppen min så forbanna over væsketapet at den på pur faenskap la på seg halvannen kilo mer enn de jeg hadde mistet. 

Farmasiet.no har dokumentert
at de har levert pakke på døren

Jeg bestemte meg for å utsette 2022. "Februar blir MIN måned", tenkte jeg og bestilte en time hos en øre-, nese- og halsspesialist i håp om å bli kvitt en kul jeg har hatt i halsen siden i høst.

"Jøss, Volvat har time allerede mandag!" sa jeg til min mann. "Slå til!" oppfordret han.

Og det gjorde jeg. Så fant jeg ut at jeg hadde bestilt en time på Volvats avdeling i Fredrikstad. 

Men det ordnet seg takket være en av Volvats svært mange serviceinnstilte ansatte.

Tirsdag 25. møtte jeg opp i god tid hos Volvat Majorstua og kom inn fem minutter før timen min skulle begynne. Et godt tegn, tenkte jeg.

"Hva jobber du med?" ville legen vite. Jeg sa at jeg var glad for spørsmålet, og at jeg er spesialrådgiver i Forsvarsdepartementet.

"Spesialpedagog???"

"Nei! SpesialRÅDGIVER. I Forsvarsdepartementet."

"Jeg liker ikke Forsvaret. Vi snakker IKKE om Forsvaret!" sa han strengt. 

Okiii ... Jeg aksepterte at vi ikke skulle snakke om Forsvaret akkurat nå. Forsvaret var tross alt - og heldigvis - ikke relevant for situasjonen.

Jeg så at han skrev "KONTOR" på notatblokken sin og antok at han mente han gjorde meg en tjeneste.

"Er du frisk?" spurte han.

"Æhhh", svarte jeg mens jeg tenkte at det er et fryktelig rart spørsmål å stille en person som kommer til legen for å få vite hva som er i veien. Eller i halsen, da, for min del.

Siden "æhh" antakelig ikke var svaret han var ute etter, spurte han om jeg bruker noen faste medisiner. Jeg opplyste om at jeg går på blodfortynnende, og som alltid - fordi jeg forbinder blodfortynnende medisiner med gamlinger - la jeg til at jeg fikk blodpropp i lungene i forbindelse med fødselen av min yngste sønn. Jeg synes liksom det gir en viss distanse til alderdommen. 

At jeg ble innlagt på geriatrisk avdeling på Diakonhjemmet den gangen for snart 24 år siden, har nok bidratt til at jeg siden da har følt meg like gammel som rynkene og det grå håret mitt hver dag forteller meg at jeg er.

Legen så ut til å kjede vettet av seg hver gang han så på meg, og jeg rettet meg opp i ryggen og forberedte meg på å svare med klar røst da han omformulerte spørsmålet om jeg var frisk:

"Har du noen sykdommer?"

Jeg tok sats og ramset opp: migrene, klasehodepine, endometriose og kronisk nyrestein. "Jeg ble operert - for fjerde gang på ett år - for tre uker siden og har allerede to nye", sa jeg tappert.

"Gap og strekk ut tungen", sa han.

Jeg er ikke noe om ikke lydig, så jeg geipet så godt jeg kunne.

Da fanget han tungen min med en bunke gasbind og kjørte en metallpinne ned i halsen min. Gasbindet og tungen min elsket hverandre fra første stund. Jeg hatet forholdet mellom dem, og kroppen reagerte med brekninger. Tungen og gasbindet inngikk et intimt forhold. De virket uadskillelige. Jeg brakk meg igjen.

"Pust!" ropte legen bak pleksiglasset han hadde foran ansiktet.

Øynene mine bulte og tårene spratt. Pust? Selvsagt pustet jeg! Men jeg pustet visst ikke riktig.

"Pust som en hund!" ropte han igjen. 

Hæ? Jeg tenkte på valpen vår, Ludvig, og prøvde å gjøre som ham etter at han har hatt en av raptusene sine på stuegulvet.

Men det tror jeg kanskje var i meste laget, for da ropte han "Pes som en hund som ligger nede!"

Jeg endret peserytme og fikk ros. Som en annen bikkje. "Flink dame!" Kjære vene. Det verste var at jeg kjente at jeg ble litt stolt. Jeg var redusert til en kjøter allerede. 

"Nå kan du pipe", sa han. Jeg la merke til at han ikke ropte til meg lenger. Kunne det vanke en lydighetsdiplom? Neppe. Pipingen min var grusom. Det hørte jeg selv. Lydene som kom fra meg har kanskje aldri kommet fra noen før. Verken fra et menneske eller en hund.

Men det gjorde susen, og mens tungen min og gasbindet litt for langsomt ble revet fra hverandre, forklarte han at jeg hadde en infeksjon i halsen, og at jeg trengte antibiotika.

"Du kommer til å få løs mage", sa han.

"Det kan du ta lang fart og drite i", sa jeg, men man klarer ikke gjøre seg forstått med en tørr tunge, så jeg klandrer ham ikke for å ikke forstå det.

"Orker du å jobbe?" spurte han bekymret. Jeg kikket ned på notatet han hadde gjort da jeg listet opp mine daglige plager. "Hva tror du? Jeg trenger heldigvis ikke svelge for å jobbe på kontor", sa jeg spydig. Fremdeles med elendig diksjon. Med den innstillingen han hadde til Forsvaret, var jeg litt redd han skulle begynne å snakke om å svelge kameler. I så fall var jeg kampklar.

"Blir jeg frisk før februar?" spurte jeg.

"Aner ikke! " sa han, "Men har du hatt korona?"

Jeg har banket i bordet siden. Det er fremdeles to dager igjen av januar.