Den unge sangfuglen er vakker og flink til det hun gjør, enten det er å synge eller å skape blest, og jeg heier på alle som gjør det bra.
Eller nei, det er rent jug for å stille meg selv i et bedre lys, men jeg heier på henne. Hun er et godt menneske, så vidt jeg kan forstå.
Men jeg hadde altså ikke klikket på VG-TV hvis det bare hadde vært for å se på en noen-og-tyveåring stå på Gardermoen og pludre om hvor glad hun er. Jeg ble lurt av reklamen som sa "Her viser hun ringen".
 |
| Det hjelper lite at VG har satt en rød ring rundt fingeren hennes når ringen er tilnærmet usynlig. |
Aaberge er åpenbart godt oppdratt og svært forelsket, og seansen på flyplassen var ikke over før journalistene hadde fått det samme svaret så mange ganger at de selv ble leie eller flaue ("Eg veit ikkje, eg må nok snakka med Aksel fyrst" og varianter av "Æh"). Det tok tid.
- Fortell hvordan han fridde? (Æh, han gjekk ned på kne ...)
- Hva tenkte du da han gikk ned på kne? (Eg hylgrein)
- Hadde du mistanke om at han skulle fri? (Ja, litt ...)
- Var det på en restaurant? (Jaa ... så mykje kan eg vel sei ...)
- Blir det bryllup i Songdal? (Nei, det er eg for værsjuk til)
- Hvor skal dere gifte dere? (Eg veit ikkje, eg må nok snakka med Aksel fyrst ...)
- Blir det utlandet? (Eg veit ikkje, eg må nok snakka med Aksel fyrst ...)
- Hvem skal være forlover? (Syster mi og kanskje ei te)
- Hvem ringte du først og fortalte om nyheten? (Mamma og pappa)
- Fortell om kjolen! (Æh ..)
- Har du valgt kjole? (Æh ...)
- Kan du si noe mer om kjolen? (Æh ...)
- Er den med bånd, er den hvit, kan du gi detaljer? (Æh ...)
- Når blir det barn? (Nei, no må me ta ein ting om gangen ...)
- Hva skal du i kveld? (Heim)
- Er du lykkelig? (Ja)
Kan hende jeg diktet opp et par av spørsmålene her, men jeg nekter å se innslaget en gang til for å få det riktig.
Det er veldig rart å se nordmenn bli overfalt av mikrofoner og blitslys og behandlet som superstjerner så fort de lander på norsk jord. Det passer liksom ikke. Det blir kleint og oppstyltet, og norske journalister skal ikke være paparazzier.
Aaberge har virkelig ikke gjort noe galt her. Men hva med de to journalistene som er med i innslaget? Mener de virkelig at de kan forsvare faget sitt etter den saken? «Fortell om kjolen! Har den bånd, er den hvit?»??? Virkelig? Hun hylgrein av ren glede for under 24 timer siden, remember?
Er det på tide å differensiere journalist-begrepet? Jeg er veldig glad for at vi har en fri presse og jeg synes absolutt alle med makt fortjener å bli sett i kortene, men TDA er ikke i den kategorien (i denne saken) og dessuten; bør det ikke være et slags mål å gjøre verden til et bedre sted også for den fjerde statsmakt?
Ja, du må gjerne mene at lyden av glass som knuses overdøver det jeg skriver nå, men det får så være.
Hvis vi i alle fall kan være enige om at det i det minste er et mål å ikke gjøre folk dummere, har vi kommet et langt stykke på vei. Jeg mener ikke at vi skal tvinge alle til å lese aviser med mer tekst enn bilder, men kan vi begynne å kalle en spade for en spade (eventuelt en gravende journalist for en gravende journalist) og de som bare skal underholde oss og bringe sladder for noe annet?
Jeg sladrer gjerne, jeg. Faktisk mener jeg at sladder er en viktig del av mellommenneskelig samvær, men ikke lat som det er noe annet enn det det er. Og hvis du får betalt for å gjøre det, så fremstå i det minste litt intelligent. «På en skala fra en til ti, hvor lykkelig er du nå?» Seriøst?
Og hvem skrev teksten som skulle lokke folk til å se innslaget? «En glad og forelska Tone Damli forteller om frieriet, kjolen og bryllupet.» Nei, hun gjorde jo ikke det. Hun prøvde bare på en hyggelig måte å få lov til å dra hjem. Og hun burde kanskje til og med ha blitt beskyttet mot seg selv (ettersom forelskelse som kjent er ren galskap).
Jeg sitter og lurer på hvorfor jeg lar meg provosere av dette, og jeg tror jeg har funnet svaret. Dels er det litt ergelig å se så tydelig at det finnes folk som er så mye hyggeligere enn meg (og da mener jeg TDA) og dels er jeg bekymret for mennesker som ikke ber folk å flytte seg og passe sine egne saker når det er behov for det (og da mener jeg også TDA).
Men først og fremst er jeg sur fordi jeg brukte nesten fire minutter uten å få se hvordan ringen så ut. Møkka-TV.
- Fortell hvordan han fridde? (Æh, han gjekk ned på kne ...)
- Hva tenkte du da han gikk ned på kne? (Eg hylgrein)
- Hadde du mistanke om at han skulle fri? (Ja, litt ...)
- Var det på en restaurant? (Jaa ... så mykje kan eg vel sei ...)
- Blir det bryllup i Songdal? (Nei, det er eg for værsjuk til)
- Hvor skal dere gifte dere? (Eg veit ikkje, eg må nok snakka med Aksel fyrst ...)
- Blir det utlandet? (Eg veit ikkje, eg må nok snakka med Aksel fyrst ...)
- Hvem skal være forlover? (Syster mi og kanskje ei te)
- Hvem ringte du først og fortalte om nyheten? (Mamma og pappa)
- Fortell om kjolen! (Æh ..)
- Har du valgt kjole? (Æh ...)
- Kan du si noe mer om kjolen? (Æh ...)
- Er den med bånd, er den hvit, kan du gi detaljer? (Æh ...)
- Når blir det barn? (Nei, no må me ta ein ting om gangen ...)
- Hva skal du i kveld? (Heim)
- Er du lykkelig? (Ja)
Kan hende jeg diktet opp et par av spørsmålene her, men jeg nekter å se innslaget en gang til for å få det riktig.
Det er veldig rart å se nordmenn bli overfalt av mikrofoner og blitslys og behandlet som superstjerner så fort de lander på norsk jord. Det passer liksom ikke. Det blir kleint og oppstyltet, og norske journalister skal ikke være paparazzier.
Aaberge har virkelig ikke gjort noe galt her. Men hva med de to journalistene som er med i innslaget? Mener de virkelig at de kan forsvare faget sitt etter den saken? «Fortell om kjolen! Har den bånd, er den hvit?»??? Virkelig? Hun hylgrein av ren glede for under 24 timer siden, remember?
Er det på tide å differensiere journalist-begrepet? Jeg er veldig glad for at vi har en fri presse og jeg synes absolutt alle med makt fortjener å bli sett i kortene, men TDA er ikke i den kategorien (i denne saken) og dessuten; bør det ikke være et slags mål å gjøre verden til et bedre sted også for den fjerde statsmakt?
Ja, du må gjerne mene at lyden av glass som knuses overdøver det jeg skriver nå, men det får så være.
Hvis vi i alle fall kan være enige om at det i det minste er et mål å ikke gjøre folk dummere, har vi kommet et langt stykke på vei. Jeg mener ikke at vi skal tvinge alle til å lese aviser med mer tekst enn bilder, men kan vi begynne å kalle en spade for en spade (eventuelt en gravende journalist for en gravende journalist) og de som bare skal underholde oss og bringe sladder for noe annet?
Jeg sladrer gjerne, jeg. Faktisk mener jeg at sladder er en viktig del av mellommenneskelig samvær, men ikke lat som det er noe annet enn det det er. Og hvis du får betalt for å gjøre det, så fremstå i det minste litt intelligent. «På en skala fra en til ti, hvor lykkelig er du nå?» Seriøst?
Og hvem skrev teksten som skulle lokke folk til å se innslaget? «En glad og forelska Tone Damli forteller om frieriet, kjolen og bryllupet.» Nei, hun gjorde jo ikke det. Hun prøvde bare på en hyggelig måte å få lov til å dra hjem. Og hun burde kanskje til og med ha blitt beskyttet mot seg selv (ettersom forelskelse som kjent er ren galskap).
Jeg sitter og lurer på hvorfor jeg lar meg provosere av dette, og jeg tror jeg har funnet svaret. Dels er det litt ergelig å se så tydelig at det finnes folk som er så mye hyggeligere enn meg (og da mener jeg TDA) og dels er jeg bekymret for mennesker som ikke ber folk å flytte seg og passe sine egne saker når det er behov for det (og da mener jeg også TDA).
Men først og fremst er jeg sur fordi jeg brukte nesten fire minutter uten å få se hvordan ringen så ut. Møkka-TV.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar