Kosteskaft, blomster og bavianer

Man må gi seg selv utfordringer. For noen er det å stå opp om morgenen, for andre er det å holde kjeft og smile når noen sier noe så inn i hampen dumt at du bare har lyst til å dytte et kosteskaft så langt ned i fordøyelsessystemet deres at de forstår at de må reformulere eller holde kjeft neste gang.

Jeg greier for øvrig fint å stå opp om morgenen.

Hvert år gir jeg meg selv en utfordring. I år har det vært å få planter til å overleve. I fjor malte jeg streker på et kosteskaft (jeg delte det inn i «dum», «veldig dum» og «så dum at du ikke fortjener bedre») og øvde meg på å la det stå i fred. Det gikk stort sett helt fint.

Men i år var det altså planter.

Årets første måneder gikk med til trening. Jeg tørket ut og vannet ihjel potteplanter som ikke hadde gjort meg noe i kilovis. Finn Schøll vet det ikke, men jeg har sannsynligvis stått for en god del av overskuddet hans dette halvåret. Han eier nemlig den nærmeste blomsterbutikken, og jeg hadde ingen forsetter som gikk på mindre latskap.

Etter en stund begynte jeg å jukse. Men det var jo for en god sak, og da regnes det ikke i universets karma-regnskap.

Jeg brukte mobilens alarmfunksjon slik at jeg skulle bli minnet på å vanne en orkidé én gang hver uke. Den står ennå uten å ha mistet en eneste blomst, og hver gang jeg går forbi den, spør jeg om den trives. Man skal snakke med blomstene sine, men siden de ikke svarer, er jeg skeptisk til å variere temaene. Jeg vil jo ikke forvirre dem. Orkideen fikk jeg den 30. april. Og den er nå historisk i vårt hjem.

Orkideer skal visstnok være nokså enkle å holde liv i. Jeg trengte derfor noe annet for å bevise min seier over naturen.

Lavendel, tenkte jeg. Lavendel må da for svarte være mulig å få til. Jeg har vært i Frankrike og sett enorme enger som duver i blått, og jeg regner meg ikke for å være dummere enn en middels fransk lavendelbonde.

Det viser seg at jeg er en god del dummere enn en fransk lavendelbonde. Jeg har seriemyrdet lavendel for nøyaktig 792 kroner siden begynnelsen av mai.

Som en forklaring - ingen unnskyldning, kun en forklaring - vil jeg hevde at det norske vårværet ikke har vært på min side. Tørt, vått, varmt, kaldt; umulig å forutse.

På bakgrunn av forhold jeg ikke er kvinne over, valgte jeg å fortsette mine forsøk inne under full temperatur- og fuktighetskontroll og med en annen type plante. Ikke spør hva den heter. Etter en stund forsto jeg at familien måtte få lov til å åpne dørene uten å be om tillatelse, men det satt langt inne.

Jeg har jukset litt her også. Men igjen; universet ser gjennom fingrene med juks som redder liv. Etter at planten jeg kjøpte over natten mistet alle knoppene sine bare fordi jorden var litt tørr i en ukes tid, stappet jeg hele potten ned i en toetasjes selvvanningspotte som egentlig skal brukes til urter.

Trikset er å alltid ha vann i den nederste delen av potten, og planten vil da selv hente opp det vannet den trenger ved hjelp av noen tråder som suger vannet opp (såkalt kapillær-kraft, hvis jeg ikke tar helt feil). Alt jeg må gjøre er å følge med på vannstanden i den nederste delen, og det har jeg altså klart så langt.

Den siste uken har vært veldig spennende. Det har vært som å vente på en fødsel eller en lottogevinst. Nesten.

Planten er søkkfull av knopper, og jeg har stått og glant på den i timesvis uten at jeg har fått med meg annet enn grønnfarge.

Også våknet jeg i dag. Og fant ut at en knopp hadde ... knoppet? Eller hva det heter. Det var i alle fall blitt en blomst. Og hvilken blomst!

Det er den styggeste blomsten jeg noen gang har sett. Hadde dette vært en fødsel ville lagt fra meg ungen under sykesengen og sneket meg ut. Omtrent som min mor gjorde da jeg ble født (historisk omskrivning: "Jeg glemte deg, jeg hadde jo ikke noe med meg da jeg kom.").

Naturen burde skamme seg. Jeg vet at den kan bedre.

Hva har jeg gjort for å fortjene et slikt monster? Det viser seg at jeg ikke kan fjerne den heller, for den er full av et slags seigt stoff som antakelig er giftig. Jeg tar i alle fall ingen sjanser. Det er dessuten noe som stinker noe helt grusomt her inne, men det kan også være en ost jeg kjøpte i går.

Naturen kan være fryktelig dum. Det er enkelt å bevise. Du ser det for eksempel i trafikken som jo veldig ofte er full av idioter. Og dustene bak rattet er også en del av naturen, og har dermed livets rett.  Irriterende nok.

Men som oftest har naturen en mening bak all galskapen selv om det ikke er så lett å se. Blomsten fra helvete er antakelig et sånt eksempel.

Naturen har sikkert en mening med å vise frem noe som ser ut som baken på en bavian med plagsomme hemoroider og som kun er interessant for veldig, veldig sultne innsekter. 

Jeg synes den ser kjøttetende ut, for øvrig.

Og da jeg fant ut det, ble jeg naturligvis mistenksom. Var dette naturens plan?

Naturen har prøvd å ta livet av meg flere ganger siden en massiv blodpropp i 1998, men jeg har overlevd alle angrep siden. Og nå har den liksom tenkt å ete meg opp? Ved hjelp av en blomst jeg selv har dyrket frem? 

Det er en imponerende finte, og jeg bøyer meg i hybelkaninene, men har ingen planer om å gå nærmere den blomstrende bavianrompa enn ca to meter. Så får vi se hvordan den klarer seg uten vann.

Hei, naturen! Ditt trekk!